11. Miljø-, energi- og næringspolitikk
En næringspolitikk som legger opp til en effektiv bruk av samfunnets ressurser, skal også ivareta hensynet til en forsvarlig forvaltning av miljøet og naturresursene. I et langsiktig perspektiv er det slik sett ingen motsetning mellom en fornuftig næringspolitikk og en god miljøpolitikk.
Både petroleumsvirksomheten og kraftforsyningen er viktige næringer. Betydelige industrielle miljøer, med et stort antall arbeidsplasser, er utviklet med basis i våre energiressurser. Dette gjelder både petroleums- og vannkraftressursene, gjennom utvinning og produksjon, transport og distribusjon og leveranser av varer og tjenester. Energiressursene legger også grunnlag for næringsvirksomhet knyttet til videreforedling av energivarer og særskilt anvendelse av energi som innsatsfaktor. Utbygging av petroleumsfelt og kraftanlegg har også gitt viktige impulser til teknologi- og kompetanseutviklingen, og til internasjonaliseringen av næringslivet.
Regjeringen legger vekt på at industrien fortsatt skal ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår. Samtidig er det viktig at næringen foretar nødvendige omstillinger. Regjeringen legger til grunn at industrien fortsetter arbeidet med å redusere energiforbruket pr. produsert enhet. Regjeringen legger opp til at industriens framtidige kraftvilkår avklares i god tid før de eksisterende kontraktene løper ut og vil legge fram en stortingsproposisjon om det framtidige industrikraftprisregimet i løpet av stortingssesjonen 1998-99.
Målet for det videre arbeidet med enøk er å realisere en enda større andel av det totale enøk-potensialet. Det ligger et betydelig enøk-potensial både i husholdninger, tjenesteytende sektor og i industrien. Mulighetene for mer effektiv energibruk gir grunnlag for utvikling av ny næringsvirksomhet, samtidig som næringslivet kan bruke enøk som et virkemiddel for økt konkurranseevne.
Olje- og energidepartementet har økt bevilgningene til enøk-tiltak og satsing på fornybare energikilder med om lag 30 pst. fra 1997 til 1998. Prioriterte satsingsområder er vindenergi, bioenergi og varmepumper.
Generelt vil særnorske tiltak overfor prosessutslipp påvirke den energiintensive industriens konkurranseposisjon i forhold til konkurrenter i andre land. Dette kan medføre utflytting av norsk industri på kort sikt, eller en mer langsiktig nedbygging gjennom mangel på opprustning og nyinvesteringer. Derfor er det spesielt viktig at virkemidlene som benyttes overfor regionale og globale miljøutslipp utformes slik at de i størst mulig grad forener målet om et bedre miljø og høy sysselsetting, verdiskaping og konkurranseevne.
De seneste årene har fokus på avfall både som problem og ressurs økt i en rekke land, også i Norge.
Med økt oppmerksomhet på avfall som miljøproblem, har det fulgt et behov for nye virkemidler fra myndighetenes side. Det har blitt satt økt fokus på at næringslivet skal få ansvar for avfall fra egne produkter, og at avfallskostnaden skal inkluderes i prisen på produktet. Myndighetene har de siste årene inngått en rekke avtaler med næringslivet om innsamlings- og gjenvinningsordninger. Regjeringen vil vurdere videre satsing på dette virkemidlet i tiden framover.
Ved at kostnadene ved avfallshåndtering tas inn i vurderingene i en tidlig fase av produktenes utvikling, kan næringslivet gjennom innovasjon og kreativitet utnytte de mulighetene som ligger i en miljøtilpasset produkttilnærming.
Utfordringen med å redusere miljøproblem gir grobunn for nye forretningsideer og en basis for framvekt av bedrifter som satser innen miljøteknologi.
Formålet med å satse på miljøteknologi er å skape industriell vekst samtidig som man bidrar til å løse eller redusere miljøproblemer. Et godt hjemmemarked for miljøteknologi kan gi grunnlag for eksport av miljøvennlige løsninger som kan bira til å bedre miljøet i andre land.
Det er et mål å videreutvikle satsingen på miljøteknologi. Dette gjelder både den profilerte satsingen gjennom egne miljøteknologiprogrammer, og den integrerte satsingen i mer generelle programmer, i de ulike bransjeprogrammer og andre virkemidler.
Næringslivet må selv sitte i førersetet, men i større grad enn på mange andre områder legger myndighetene premisser for teknologiutvikling. Samspillet mellom næringsliv og myndigheter på dette området er viktig.
Med et økende inntektsnivå og velferdsutvikling i samfunnet ser en også at etterspørselsmønstre endres. Dette gir nye muligheter for næringslivet og næringsutviklingen, som må utnyttes.
I St.meld. nr. 29 (1996-97) "Regional planlegging og arealpolitikk" er hovedlinjer for arealpolitikken og viktige prioriteringer av betydning for næringsvirksomhet og miljø trukket opp. Her framheves det at hensynet til verdiskaping og forebyggende miljøvern skal være utgangspunkt for planleggingen.
Viktige miljøavtaler som påvirker næringslivet i tiden framover er blant annet oppfølgingen av svovelprotokollen (Oslo-protokollen av 1994) og Kyotoprotokollen om klima.
En miljøpolitikk i Norge som fører til unødige nedleggelser og utflytting av norske bedrifter er lite hensiktsmessig. Ved å foreta endringene gradvis kan vi oppnå at utviklingen legger om på den samfunnsøkonomisk minst belastende måten.
CO2-avgiften er hovedvirkemiddelet for å redusere CO2-utslippene. Siden Regjeringen ønsker å motvirke for store omstillinger på kort sikt, er det i en overgangsperiode foreslått kompensasjonsordninger, blant annet for prosessindustrien.
Regjeringen vil i tiden framover også vurdere andre virkemidler for å ivareta våre klimapolitiske forpliktelser. Nasjonal handel med utslippskvoter kan prinsipielt sett være et alternativ til CO2-avgiften. Et kvotesystem hvor staten auksjonerer bort de nasjonalt tildelte kvotene vil være sammenlignbart med en situasjon med en gjennomgående og lik CO2-avgift for alle sektorer.
Komiteen slutter seg til at prinsippet om en bærekraftig utvikling legges til grunn også for næringspolitikken. Dette krever at samfunnets produksjonsevne utvikles slik at dagens generasjoner kan tilfredsstille sine behov uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter. Komiteen deler oppfatningen av at en effektiv bruk av samfunnets ressurser også innebærer at en må ha en forsvarlig forvaltning av miljøet og naturressursene. I et langsiktig perspektiv er det ingen motsetning mellom en fornuftig næringspolitikk og en god miljøpolitikk, tvert imot, på lang sikt er en fornuftig forvaltning av miljøet og naturressursene en forutsetning for en vellykket næringspolitikk. I sentrale strøk kan også tilgang på næringsareal være en knapphetsfaktor.
Komiteen er opptatt av at Norges fortrinn knyttet til tilgangen på energi, både i form av vannkraft, petroleum og gass, må utnyttes med tanke på verdiskaping og sysselsetting i Norge. Det knytter seg store muligheter til ny miljøsatsing og verdiskaping med basis i ilandføring, distribusjon og videreforedling av gass. Ved å bygge ut infrastrukturen for gass vil en øke tilgjengeligheten og dermed legge til rette for nyskaping og næringsutvikling.
Kraftsektoren er en viktig næringssektor, samtidig som den er grunnlaget for øvrig næringsvirksomhet. Komiteen har merket seg at om lag en tredjedel av kraftproduksjonen i dag blir brukt av kraftintensiv industri og treforedlingsindustrien.
Komiteen er opptatt av satsingen på enøk og nye fornybare energikilder. Dette er en bransje i stadig utvikling, og det er viktig at Norge som en stor energinasjon ikke sakker akterut i forhold til andre land. Derfor er det viktig at det satses på forskning og utvikling. Mulighetene for økt verdiskaping og sysselsetting innenfor denne sektoren er betydelige, dersom norske produsenter av teknologi klarer å være konkurransedyktige både med hensyn til teknologisk utvikling og pris.
Komiteen viser til at klimaspørsmål ble behandlet i Stortinget våren 1998, både i forbindelse med St.meld. nr. 29 (1997-98) Norges oppfølging av Kyotoprotokollen og St.prp. nr. 54 (1997-98) Grønne skatter. Komiteen viser til Innst. S. nr. 233 (1997-98) (Kyoto) og Innst. S. nr. 247 (1997-98) (Grønne skatter) for de ulike partienes standpunkter.
Komiteen er kjent med at det arbeides med en egen stortingsmelding om avfall. Komiteen vil understreke betydningen av at arbeidet med å sette i verk kildesortering i flere kommuner ikke må stoppe opp i påvente av meldingen.
Komiteen mener det er viktig at målet for avfallshåndteringen må være en samfunnsmessig sett best mulig ressursutnyttelse. I et slikt perspektiv er gjenbruk den beste løsningen. Resirkulering med materialgjenvinning er videre, i de fleste tilfeller, bedre enn forbrenning der kun energien utnyttes. Deponering vil i de fleste tilfeller være den minst ønskelige løsning. Samtidig er det viktig å ta med i vurderingen den ressursinnsats som er nødvendig for å etablere et slikt system med innhenting og sortering. Vugge-til-grav-prinsippet bør prege både politikken og bedriftenes strategi for produktutvikling. Komiteen er opptatt av at det legges til rette for økt verdiskaping og sysselsetting basert på utnyttelse av de ressursene som finnes i avfallet. Også dette er en bransje med nye muligheter og potensiale for vekst og økt sysselsetting.
Komiteen mener det er hensiktsmessig at næringspolitikken må legge opp til effektiv bruk av samfunnets ressurser, uten at dette skal gå ut over en forsvarlig forvaltning av miljøet og naturressursene.
Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Høgre, vil syne til at det i budsjettet for 1998 vart oppretta eit statleg miljøfond for å stimulere verksemder til å ta i bruk og vidareut-vikla ny miljøteknologi. Fondet skal sikra finansiering av prosjekt som ut frå reine bedriftsøkonomiske kriterium ikkje ville vorte finansierte og kan spele ei viktig rolle for igangsetting av nye prosjekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil ikke støtte opp om Regjeringens miljø-politikk, der Norge skal innta en aktiv pådriverrolle. Disse medlemmer mener en slik politikk med særnorske avgifter, etter all sannsynlighet vil få den motsatte virkningen av det som er tilsiktet.
Disse medlemmer vil videre vise til partiets merknader jf. behandlingen av St.meld. nr. 58 (1996-97) Miljøpolitikk for en bærekraftig utvikling og St.prp. nr. 54 (1997-98) Grønne skatter.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at utnyttelsen av de norske gassreservene byr på store muligheter for næringsutvikling basert på innenlandsk bruk av norsk gasskraft og eksport av norsk gass og gasskraft til kontinentet. Implementeringen av EUs elektrisitetsdirektiv og det nye gassdirektivet har satt i gang en omfattende liberalisering av kraftmarkedet i Europa. Dette skaper nye markedsmuligheter for norsk gass- og krafteksport. Disse medlemmer viser til at Kyoto-avtalen om reduksjoner i utslippet av klimagasser gir gasskraft, som en relativt miljøvennlig energikilde, en konkurransefordel i forhold til mer forurensende energikilder som kullkraft. Disse medlemmer mener Regjeringen må utnytte de enorme mulighetene og snarest legge til rette for etableringen av norske gasskraftverk i tråd med Stortingets vedtak i Innst. S. nr. 250 (1995-96).
Disse medlemmer mener det fortsatt er et betydelig potensiale ved opprustning og utvidelse av eksi-sterende vannkraftverk. Hjemfallsinstituttet fører imidlertid til at det ofte er bedriftsøkonomisk uinteressant å foreta samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer. Disse medlemmer mener dette tilsier en grundig gjennomgang av energipolitikken og hjemfallsordningen i forbindelse med den varslede stortingsmeldingen om energipolitikken og stortingsproposisjonen om det fremtidige industrikraftprisregimet.