St m nr 22 (1998-99) Videreføring av Haldenprosjektet

Spørsmål i tillegg til Bellonas motmelding

Det vises til Energi- og miljøkomiteens brev av 11. mars 1999 med ytterligere syv spørsmål angående Haldenreaktoren.

Også disse spørsmålene berører Sosial- og helsedepartementets ansvarsområde. Svarene, som er basert på opplysninger innhentet fra Statens strålevern og Institutt for energiteknikk (IFE), gis derfor i samråd med helseministeren. Dette brev supplerer mitt brev av 12. ds.

Nedenfor er komiteens spørsmål gjengitt med fete typer. Svarene følger løpende under hvert spørsmål.

1. Finnes det en komplett liste over driftsforstyrrelser og uhell ved IFE"s anlegg i Halden og på Kjeller, og er denne informasjon i så fall offentlig tilgjengelig (gjelder også etter 1996)?

Det har ikke forekommet driftsforstyrrelser ved reaktorene i Halden og på Kjeller av sikkerhetsmessig relevans. Dette betyr at de inntrufne driftsforstyrrelser ville blitt eller er blitt klassifisert som "0" eller lavere på INES-skalaen, se svaret på spørsmål 4.

Med denne presisering kan det opplyses at det forefinnes et komplett arkiv av årsrapporter vedrørende driftsforstyrrelser for reaktorene både i Halden og på Kjeller. Rapportene er oversendt tilsynsmyndighetene. De har hele tiden vært offentlig tilgjengelige. Etter 1996 har det ikke vært driftsforstyrrelser ved reaktorene som faller inn under de rapporteringsrutiner som er etablert av myndighetene, se kommentar til spørsmål 4.

2. Foreligger det egne rapporter med beskrivelse av uhellene i 1968 og 1972, samt beskrivelser av årsakene til disse uhellene?

De refererte hendelser er utfyllende rapportert i Haldenprosjektets rapportserier, herunder også årsaksbeskrivelse. Rapportene distribueres til alle deltagerland.

Det må presiseres at hendelsene i 1968 og 1972 ikke kan karakteriseres som uhell med konsekvenser for reaktorens sikkerhet.

Hendelsene i 1968 og 1972 førte imidlertid til vesentlig øket aktivitetsnivå i primærsystemet i forhold til det normale, men de førte ikke til økning i utslipp til omgivelsene. Utslippet av I-131 var 3,8 prosent av utslippsgrensene i 1972.

3. Har det skjedd flere uhell med brenselselementer som har medført I-131 kontaminering av kjølevannet?

Kapslingsskader på en brenselsstav kan ikke betegnes som uhell. Alle kjernekraftverk har noe I-131 i primærsystemet under normal drift. Dette skyldes lekkasje fra kapslingsfeil på enkelte brenselsstaver. Slike kapslingsfeil kan også forekomme i Haldenreaktoren. De fisjonsprodukter, bl.a. I-131, som slippes ut i reaktorenes kjølevann, tas hånd om av reaktorenes rensesystemer. Haldenreaktoren er utstyrt med rensekretser for tungtvann så vel som med separate rensekretser for de enkelte høytrykksprøvekretser.

Utslippene fra Haldenreaktoren har alltid vært lave, typisk omkring 20 til 25 prosent av utslippsgrensene til luft, og mindre enn 10-15 prosent av grensene til vann. Statens strålevern og IFE opplyser at det aldri har forekommet utslipp i nærheten av de grenser som er fastsatt av tilsynsmyndighetene. Ifølge de samme kilder har I-131 utslippene typisk ligget i området 0,1-3 prosent av utslippsgrensene.

For øvrig anses det naturlig å presisere følgende:

De radioaktive produktene som produseres i brenselet under reaktordrift, holdes tilbake av flere barrierer for å hindre at de gjør skade på omgivelser og personell.

Brenselskapslingen er den først barrieren. Hvis kapslingen skades, vil fortsatt 2 barrierer være intakt.

Reaktoranleggets primærsystem er den andre barrieren. Dette er en lukket sløyfe med egen rensekrets og egne filtre.

Det siste barriere består av reaktorhallen som omslutter primærsystemet. Aktivitet som kommer ut i reaktorhallen, blir fanget opp av kullfiltre i reaktorhallens luftfiltersystem eller i rensekretser i vannsystemene.

4. Hvordan er dagens rutiner for intern og ekstern rapportering av uhell/driftsforstyrrelser?

IFE har følgende systemer for rapportering av driftsforhold/driftsforstyrrelser og driftsuhell ved Haldenreaktoren:

• – Loggbøker: Disse gir en detaljert beskrivelse av hva som har skjedd på det enkelte skift. Loggbøkene er IFE-interne, men kan inspiseres av Statens strålevern.

• – Fault book: Dette er en protokoll hvor det løpende føres inn ting av driftsmessig karakter som bør rettes opp. Protokollen ligger i kontrollrommet og nyttes til å formidle informasjon mellom de forskjellige seksjoner innenfor driftsavdelingen. Fault book ligger til grunn for det daglige vedlikehold. Det er m.a.o. en protokoll for vedlikehold slik man vanligvis finner på prosessanlegg. Protokollen er IFE-intern, men kan inspiseres av Statens strålevern.

• – Scram Datarapport: Denne rapporten beskriver årsaker og hendelsesforløp ved hurtigstopp. Rapporten er IFE-intern, men kan inspiseres av Statens strålevern.

• – Ukerapport: Hver uke produseres en rapport med beskrivelse av driften ved reaktoren. Rapporten gir driftsstatistikk, effektforløp og en beskrivelse av den eksperimentelle virksomheten og eventuelle driftsforstyrrelser. Disse rapportene sendes tilsynsmyndighetene (Statens strålevern).

• – Sikkerhetsdokument - oppstart: Forut for oppstart av reaktoren med nytt eksperimentalbrensel eller etter anleggsmodifikasjoner utarbeider driftssjefen et oppstartdokument som beskriver anleggsmodifikasjoner og driftserfaringene fra seneste kjøreperiode. Her rapporteres også eventuelle drifts-­forstyrrelser. Dokumentet behandles i Instituttets sikkerhetskomité. Sikkerhetskomiteen er en IFE-intern, tverrfaglig gruppe av seniorpersonell og er rådgivende for administrerende direktør. Kravet om en intern sikkerhetskomité er nedfelt i konsesjonsbetingelsene.

• – Operation Survey: Hvert år produseres en rapport som beskriver de viktigste eksperimentene, anleggsendringene og driftserfaringen, inkludert "performance indicators" ved reaktoren, se vedlegg 1 Operation Survey 1998. De totale utslipp av radionuklider til omgivelsene og personelldoser er inkludert i rapporten. Denne rapporten, som skrives på engelsk, oversendes myndighetene som igjen videresender den til de land som Norge har informasjonsutvekslingsavtaler med.

• – Incident Reports: Frem til Atomlovens ikrafttredelse og opprettelsen av Statens Atomtilsyn, begge i 1972, var Incident Reports interne IFE-dokumenter. Alle rapporter skrevet etter 1972 er blitt oversendt tilsynsmyndighetene. Denne ordningen fortsatte frem til 1993. Da påla myndighetene IFE en ny rapporteringsrutine, se nedenfor.

• Incident rapportene ble innført i begynnelsen av 60-årene. Betegnelsen ble den gang benyttet for driftsforstyrrelser av en slik karakter at de ble gjort til gjenstand for nærmere analyse. Den daværende bruk av "incident" tilsvarer således ikke den definisjonene av incident som anvendes i INES-systemet, se nedenfor. Hensikten med Incident Reports var å høste driftserfaring og formidle tilbakeføring av kunnskap til driftsorganisasjonen. Rapportene ble behandlet i IFE"s sikkerhetskomité.

• – "Ikke rutinemessig rapportering av driftsforstyrrelser ved Institutt for energiteknikks reaktoranlegg": I 1993 påla tilsynsmyndigheten IFE å rapportere hendelser og omstendigheter ved sine reaktoranlegg i henhold til "Ikke rutinemessig rapportering av driftsforstyrrelser ved Institutt for energiteknikks reaktoranlegg", se vedlegg 2.

• – I 1995 undertegnet Norge en avtale med IAEA om å rapportere hendelser ved Norges forskningsreaktorer i henhold til "The International Nuclear Event Scale" (INES). Samme år ble IFE pålagt å anvende INES-skalaen for klassifisering i sin rapportering. Også INES-systemet benytter begrepet Incident. Men i INES-systemet anvendes Incident kun for hendelser som er vesentlig mer alvorlige enn de hendelser IFE kalte Incident i sitt tidligere rapporteringssystem.

• Av de Incident Reports IFE gjennom tidene har sendt tilsynsmyndighetene, er det flere som faller utenfor det nye systemet, og de som ville blitt rapportert, ligger alle på 0 på INES-skalaen og ville ikke blitt kategorisert som INES incidents.

• Alle de seks hendelsene som Bellona i sin motmelding karakteriserer som "alvorlige", ville falt i kategorien 0 eller lavere (No Safety Relevance) i INES-systemet.

• Som det fremgår av svaret på spørsmål 2, ville heller ikke hendelsene i 1968 og 1972 kvalifisert til rapportering til tilsynsmyndighetene etter INES-systemet.

5. Hvor mange ganger har man utført forsøk ved Haldenreaktoren som med hensikt har ført til ødelagt, eventuelt smeltet, brensel?

I 60-årene ble det gjennomført 9 forsøk med varmebelastning høyere enn den som i dag brukes i kjernekraftverk. (Hva antallet angår, tas det et lite forbehold på grunn av den store avstanden i tid.) I halvparten av forsøkene ble det utviklet skader på kapslingen og smelting i sentrum av enkelte brenselsstaver. Disse resultatene medvirket til at den tillatte varmebelastning ble redusert til dagens nivå for kraftreaktorbrensel.

På 70-tallet og inn på 80-tallet var sikkerhetsmyndigheter og industri opptatt av hvordan en brenselstavs integritet ble påvirket av moderate, men hurtige effekt-variasjoner i stavene. Forsøk med enkeltstaver i spesielt konstruerte prøverigger ble gjennomført på et 30-talls staver og omkring tredjedelen av stavene utviklet skader på kapslingen i testbrenselet. I disse forsøkene var temperaturen i brenselet langt under smeltepunktet. Resultatene ble brukt for å fastlegge grenser for tillatte effektvariasjoner i kraftreaktorbrensel.

På 90-tallet har forsøk for karakterisering av kapslingsintegritet blitt gjennomført i egne, lukkede prøvekretser, som ikke står i forbindelse med kjølevannet i reaktoren, på 10 staver langt under smeltepunktet for brenselet. Disse prøvekretsene har egne rensesystemer for å ta vare på frigjørelse av fisjonsprodukter fra brenselet i tilfelle kapslingsskade.

6. Hvor ofte har forsøkene ved Haldenreaktoren utilsiktet ført til at brenselet har blitt skadet/ smeltet?

Det har ikke forekommet forsøk som har ført til utilsiktet brenselssmelting, unntatt de tidlige forsøkene på 60- og 70-tallet, som er omtalt i svaret på spørsmål 5. Det må tilføyes at brenselsskader kan oppstå selv om kapsling/brensel ikke smelter. I de første 10-15 år, hyppigst i 60-årene, var frekvensen for utilsiktede kapslingsfeil høy, opp til 20 prosent. Dette er sterkt redusert i dag, og frekvensen har ligget på mindre enn 2 prosent av testbrenselet i de siste 10 år. I samme periode har rektorens standard driftsbrensel vært feilfritt. Praksis i dag er at når kundens brensel har utviklet feil, sendes det til etterbestrålingsundersøkelse i kapslet form.

De typiske brenselsskadene er karakterisert ved små sprekker i kapslingen. Disse medfører at de radioaktive gassene i brenselstavene kommer ut i kjølevannet, men uten å endre geometrien av stavene. Betegnelsen "smeltet brensel" ved Haldenreaktoren kan ikke jevnføres med de kjernesmeltingsforløp som kjennes fra mediaomtale. I de tilfeller brenselssmelting har forekommet ved Haldenreaktoren, begrenset smeltingen seg til den sentrale brenselsdelen i enkelte brenselsstaver og refererer seg til små mengder som igjen er størk-net innenfor kapslingen. Derfor er kun mindre partikler kommet ut i primærsystemet.

7. Hvor mye ødelagt/smeltet brensel er lagret i Norge, og hvor er dette lagret?

Brensel med skader som beskrevet i svarene til spørsmål 5 og 6, er oppbevart i Halden. Mengden av brensel med skader som er oppbevart i Halden, utgjør omkring 40 kg. Det stammer for det meste fra 1960-tallet. Anslagsvis har maksimalt 2 kg vært over smeltepunktet og deretter størknet innenfor kapslingen.

Det må tilføyes av driften av Haldenreaktoren, som ved enhver annen reaktor, ikke forutsetter at alt brensel er feilfritt. Håndtering og oppbevaring av brensel med skader er beskrevet i sikkerhetsrapportene. Lagring av skadet/smeltet brensel er uproblematisk og har ingen innflytelse på sikkerheten av lagrene.