Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Olav Akselsen, Aud Blattmann, Bent Hegna, Tore Nordseth, Torny Pedersen og lederen Jens Stoltenberg, fra Kristelig Folkeparti, Jens Arnfinn Brødsjømoen og Lars Rise, fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H. Langeland og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, vil vise til St.meld. nr. 35 (1996-97) om rovviltforvaltningen (rovviltmeldinga), hvor Stortinget gikk inn for at det skal være et mål å sikre levedyktige bestander av alle de fire store rovdyrartene samtidig som det sikres et aktivt jordbruk med muligheter til å utnytte beiteressursene i utmark til sau og rein. Denne målsettingen tilfredsstiller våre påtatte forpliktelser gjennom internasjonale avtaler, jf. Konvensjonen om Biologisk mangfold og Bern-konvensjonen.

Flertallet er bekymret for at konfliktnivået i rovdyrforvaltningen er stort, og at situasjonen flere steder i landet er alvorlig. Dette gjelder både for sauehold og reindrift. Det er derfor nødvendig med effektive tiltak for å fjerne skadedyr.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener registrering av bestanden av de ulike rovdyrarter, betingede fellingstillatelser, kortere saksbehandlingstid, opplæring av jegere, og dermed mulighet til rask avliving av skadedyr vil bidra til en mer effektiv rovdyrforvaltning. Dette flertallet ser at eieren påføres belastninger ved tap av bufe eller tamrein. Dette flertallet er derfor tilfreds med Regjeringens satsing på å bedre rovdyrforvaltningen og mener dette må få tid til å virke.

Dette flertallet vil framheve at begrunnelsen for lovendringen i 1993 var at Høyesterett uttalte at ordlyden i § 11 medførte en uklar rettstilstand på dette området. Dessuten var det en tendens til økende antall fellinger med utgangspunkt i bestemmelsen.

Dette flertallet vil vise til at forslaget begrunner endringen med at søknad om fellingstillatelse etter § 12 tar så lang tid at skadedyret i mellomtiden rekker å gjøre ubotelig skade før felling finner sted. Dette flertallet vil understreke at behandlingstiden for fellingstillatelser er betydelig redusert de siste to årene. I tilknytning til nedkorting av saksbehandlingstiden er det blitt tildelt betingede fellingstillatelser som kan iverksettes av fylkesmannen. Dette flertallet vil vise til at fylkesmannen i Hedmark i sommerperioden fram til 31. august 1998 avgjorde 22 av 23 søknader om felling av store rovvilt med gjennomsnittlig behandlingstid på tre timer. Dette flertallet vil påpeke at erfaringen med bruk av betingede fellingstillatelser er positiv og at ordningen kan bidra til å forhindre at rovviltet gjør ubotelig skade før det blir gitt fellingstillatelse.

Dette flertallet er av den oppfatning at bestemmelsen i § 11 utelukkende må komme til anvendelse i situasjoner av akutt karakter, og at loven ikke må endres slik at det blir tilstrekkelig grunnlag for bruk av felling etter viltloven - at rovdyret oppholder seg i området. Dette flertalletfrykter at en endring av loven i tråd med forslaget vil gjøre det vanskelig å innfri nasjonale mål og internasjonale forpliktelser spesielt for bjørn og ulv.

Dette flertallet ønsker ikke å gjeninnføre en bestemmelse som medfører uklarhet i forhold til tolkning. Videre legges det vekt på at de tiltak som er iverksatt av regjeringen må få tid til å virke. På denne bakgrunn vil dette flertallet avvise forslaget i Dokument nr. 8:115 (1998-99) om endringer i viltlovens § 11.

Komiteens medlemmer fra fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal og fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, viser til at dagens rovdyrforvaltning er svært konfliktfylt og at alt bør gjøres for å redusere konfliktnivået. Disse medlemmermener det er et mål å opprettholde balanserte rovdyrstammer. Samtidig må det fortsatt være anledning til å ta ut skadedyr. Den utviklingen som har pågått de siste årene har vist at de som driver med sau eller tamreindrift har blitt påført store belastninger på grunn av store tap av dyr. Før endringen av viltloven i 1995 kunne skadedyr felles under fare for direkte angrep på bufe eller tamrein, noe som medførte at det var mer hensiktsmessig å gjete, og det var enklere å ta ut skadedyr som gjentatte ganger hadde forvoldt skade på bufe eller tamrein. Slik viltloven er i dag kan skadedyr bare felles under direkte angrep på bufe eller tamrein, noe som disse medlemmer mener har medført en rekke problemer for næringen med hensyn til fjerning av skadedyr. Etter disse medlemmer syn er det viktig at næringen har rett til å forsvare på en hensiktsmessig måte det man selv eier. Disse medlemmer viser til at beiting i rovdyrutsatte utmarksområder i dag krever kontinuerlig gjeting for å unngå store tap av dyr. Store og til dels uoversiktlige områder medfører at en slik driftsmåte blir kostbar og ulønnsom. Disse medlemmer registrerer at kombinasjonen av lovendring av viltloven og en økende rovdyrstamme har medført at store deler av utmarksområdene i dag ikke blir benyttet. Disse medlemmer vil også vise til at Statens Dyretilsyn har kommet med uttalelser om å forby sau på utmarksbeite i de hardest belastede rovdyrområdene, noe som vil medføre en økonomisk belastning for næringen.

Disse medlemmer vil vise til den betydningen husdyrhold som næring har for distriktene. Disse medlemmer er gjort kjent med at i enkelte områder og kommuner er rovdyrproblemene så store at tapene av dyr får store økonomiske konsekvenser for eierne og dermed også bygdesamfunnene. Disse medlemmer viser til at store tap av bufe og tamrein også er en psykisk belastning for eierne. Funn av skadde og drepte dyr på beite og stadig uro for dyr på beite blir en psykisk belastning for den enkelte eier. Dårlige fremtidsutsikter for næringen da tapsomfanget øker år for år, øker den psykiske belastningen.

Kombinasjonen rovdyr og husdyrhold i samme område kan bli en kostbar politikk for staten. Disse medlemmer viser til at den samlede bevilgningen til rovdyrerstatningen i fjor kom opp i 72 mill. kroner, og at det på årets budsjett er blitt bevilget 96 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at staten har brukt betydelige beløp på forebyggende tiltak mot rovdyrskade på bufe, men tapene har aldri vært større enn i fjor.

Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det må bli enklere å få felle skadedyr og vil derfor bifalle forslaget som er fremmet i dokumentet.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet, John Dale, viser til Innst. S. nr. 301 (1996-97), der Senterpartiet, Høgre og representanten Hillgaar foreslo å endre § 11 i viltlova. Saka er reist på ny i Dokument nr. 8:115 (1997-98), og denne medlemen vil støtte forslaget.

Denne medlemen meiner erfaringa tilseier at ei lovendring blir sett i verk for kunne sikre målsettinga om ei balansert rovdyrforvalting. I Budsjett-innst. S. nr. 9 (1998-99) uttaler ein samla komité at situasjonen fleire stader i landet no er alvorleg. Dette gjeld både for sauehald og reindrift. Komiteen meiner også det er nødvendig å gjennomgå regelverk og praksis m.o.t. uttak av skadedyr, og ber om at resultata av ein slik gjennomgang blir presentert for Stortinget i ei eigna form. Det ligg såleis føre tverrpolitisk semje om å studere situasjonen nærare.

Denne medlemen meiner dagens situasjon er uakseptabel, og at det kan vera naudsynt å justere bruken av enkelte verkemiddel i rovdyrforvaltinga.

Denne medlemen vil peike på at spørsmålet om uttak av skadedyr er serleg brennbart. Mellom anna finst det lite samsvar mellom talet på fellingsløyve og felling, og samstundes som behovet for å bruke naudverje har auka, har det etter lovrevisjonen i 1995 vorte vanskelegare å ta ut skadedyr. Så lenge denne tilstanden varer ved, vil konfliktane auke, og dei vil kunne tvinge fram ei omfattande endring av rovdyrforvaltinga.

Denne medlemen vil understreke at ei framsynt og trygg rovdyrforvalting må byggje på ei allmenn rettskjensle og tillit til at motsette interesser respekterer kvarandre. Denne medlemen vil såleis reservere seg mot påstandar om at ei lovendring i tråd med Dokument nr. 8:115 (1997-98) vil skape meir uklåre rettstilstandar, som i sin tur vil kunne bli utnytta i utrengsmål av folk som har behov for å verne bufe og tamrein. Snarare vil ei slik lovendring bli oppfatta som rimeleg, og den vil kunne fungere som eit tillitsskapande tiltak i arbeidet for å skape føresetnader for ei varig, lokal forankring av rovdyrforvaltinga.

Denne medlemen vil såleis hevde at ei endring av § 11 i viltlova vil vera til beste, så vel for lokalsamfunn som dei rovdyrbestandar Noreg har ansvar for å ta vare på i samsvar med Bernkonvensjonen.