Ovennevnte grunnlovsforslag, som er fremmet av representantene Edvard Grimstad, Kjell Magne Bondevik, Kjellbjørg Lunde, Carl I. Hagen og Lars Sponheim innebærer ifølge forslagsstillerne mindre vidtgående endringer i valgordningen.

Forslagsstillerne viser til at de i et separat forslag (grunnlovsforslag nr. 3), med overskriften Forholdstallsvalg for partiene og fast representasjon for fylkene, har foreslått grunnlovsendringer som etter deres mening vil innebære en vesentlig forbedring av valgordningen. Forslagsstillerne viser til at dersom det skulle vise seg umulig å samle tilstrekkelig støtte for dette forslaget, bør Stortinget i perioden 1997-2001 ha anledning til å vedta mindre vidtgående endringer i valgordningen.

Nedenfor fremmer de en del forslag av denne typen. De tilsvarer i hovedsak forslag fremmet i 1988 og i 1992, se Dokument nr. 12 (1987-88), forslag nr. 9, jf. forslag nr. 6 i Dokument nr. 12 (1991-92), Innst. S. nr. 149 (1993-94).

Det dreier seg om fire ulike forslag, A - D, hvorav noen er utformet i flere alternativer. Fra forslagsstillernes side er de alle subsidiære i forhold til forslaget nevnt ovenfor. Innbyrdes er de uavhengige, dvs. det er mulig å vedta eller forkaste dem i en hvilken som helst kombinasjon. (Alternativene under samme forslag er gjensidig utelukkende.)

A. Antall utjevningsmandater

Forslagsstillerne hevder at valgordningen av 1988 har for få utjevningsmandater til å garantere forholdsmessig representasjon for partier som når sperregrensen.

Derfor fremmes forslag i fire alternativer om at antall utjevningsmandater økes fra 8 til henholdsvis 14, 16, 18 eller 20. I alle alternativene er det 157 distriktsmandater, som i dag, og fordelingen av disse mellom fylkene er uendret.

B. Sperregrensen

I forslag B foreslås sperregrensen for å få utjevningsmandater satt ned til tre prosent, mot nå fire prosent.

C. Fordelingen av utjevningsmandatene mellom fylkene

Forslagsstillerne viser til at i gjeldende valgordning bruker man i realiteten samme metode når man fordeler distriktsmandatene i et fylke mellom partiene, og når man for hvert parti fordeler utjevningsmandatene mellom fylkene; se Grunnloven § 59 siste ledd. Man bruker den modifiserte oddetallsmetoden, med deletallene 1,4 - 3 - 5 - 7 osv. Den rene oddetallsmetoden, med deletallene 1 - 3 - 5 - 7 osv., er det nærmeste man kan komme til rent proporsjonal fordeling. Ifølge forslagsstillerne innebærer modifiseringen av første deletall til 1,4 en viss diskriminering av små enheter, i og med at det er noe vanskeligere å vinne første mandat enn om den rene oddetallsmetoden var i bruk.

Forslagsstillerne hevder videre at når metoden blir brukt til å fordele et partis utjevningsmandater mellom fylkene, fører første deletall til diskriminering av fylker med lave folketall. Dette er ubegrunnet.

I alternativ C.1 foreslås innført den rene oddetallsmetoden i § 59 siste ledd, med 1 i stedet for 1,4 som første deletall. Dette vil medføre at fylker med store og små folketall i gjennomsnitt blir behandlet likt.

Imidlertid er det et generelt prinsipp i den norske valgordningen at utkantstrøk, som stort sett er det samme som fylker med lave folketall, skal være noe sterkere representert enn folketallet tilsier. Dette oppnår man ved å velge en deletallsrekke i § 59 siste ledd som vokser raskere enn oddetallene. I alternativ C.2 er valgt 1 - 4 - 7 - 10 osv.

D. Forenkling av grunnlovsteksten

Det foreslås følgende forenklinger av grunnlovsteksten, som ikke innebærer realitetsendringer.

I alternativ D.1 foreslås at reglene om hvordan man skal gå fram dersom to eller flere kvotienter er like, tas ut av Grunnloven.

Reglene for hvordan man fordeler utjevningsmandatene mellom partiene (§ 59 femte ledd) er usedvanlig innviklet formulert. I alternativ D.2 foreslås en formulering som er noe mindre komplisert, og som i visse tilfeller vil føre til enklere regning.

Alternativ D.3 er en kombinasjon av D.1 og D.2, og det er dette forslagsstillerne anbefaler.