Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet Jan Simonsen og Jørn L. Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Tor Nymo, vil peke på at ifølge lov om norsk riksborgarrett av 8. desember 1950 nr. 3 § 6 tredje ledd ligger en forutsetning om at den som har søkt om norsk statsborgerskap, skal løses fra sitt tidligere statsborgerskap for å kunne få norsk statsborgerskap.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil videre peke på at denne bestemmelsen likevel ikke stiller et absolutt krav om at søkeren må tape sitt tidligere statsborgerskap ved erverv av det norske statsborgerskapet.

Flertallet er enig med Justisdepartementet at i de tilfeller hvor søkeren etter sitt opprinnelige hjemlands lover ikke kan bli løst fra sitt tidligere statsborgerskap, må være en åpning for å gi norsk statsborgerskap, selv om dette kan føre til dobbelt statsborgerskap. Etter flertallets oppfatning vil dette inntreffe i et begrenset omfang, og vil gjelde for tilfeller som beskrevet i brev fra justisministeren til komiteen av 9. november 1998, jf. vedlegg 1.

Flertallet synes videre det er verd å merke seg at flere land, bl.a. de nordiske, som har tiltrådt Europarådets konvensjon av 6. mai 1963 "Konvensjonen om reduksjon av tilfelle dobbelt statsborgerskap og om militære forpliktelser", har lovregler som under visse omstendigheter tillater dobbelt statsborgerskap. Flertallet registrerer også at Europarådets nye konvensjon om statsborgerskap legger opp til at statene selv kan velge om de vil tillate at en borger har flere statsborgerskap. Denne konvensjonen undertegnet Norge 5. november 1997, men har til nå ikke ratifisert den.

Flertallet har i Innst. O. nr. 32 (1998-99) omtalt de tilfeller av dobbelt statsborgerskap som kan oppstå automatisk ved adopsjon, fødsel, ekteskap o.l.

I og med at norsk lov i utgangspunktet bygger på prinsippet om at en i størst mulig utstrekning skal unngå dobbelt statsborgerskap mener flertallet at departementet må stramme inn praksis vedrørende den såkalte etterfølgende løsning, der søkeren først kan bli løst fra sitt tidligere statsborgerskap etter at vedkommende har fått norsk statsborgerskap eller et tilsagn om det. Flertallet er av den oppfatning at den beste løsningen vil være den som er antydet i brevet fra departementet til komiteen, hvor det i første omgang blir gitt et tilsagn om norsk statsborgerskap under forutsetning av at søkeren innen ett år blir løst fra sitt opprinnelige statsborgerskap. Når så en slik løsning kan dokumenteres vil det etter flertallets mening være riktig å innvilge det norske statsborgerskapet. Flertallet forutsetter da også selvfølgelig at alle andre betingelser som kreves for å oppnå et norsk statsborgerskap er oppfylt.

Flertallet har for øvrig merket seg at Justisdepartementet har nedsatt et utvalg som skal lage utkast til ny lov om riksborgarrett, og at et av spørsmålene som skal vurderes er problemstillingene rundt dobbelt statsborgerskap. I den forbindelse forutsetter flertallet at dette spørsmålet blir vurdert i sin fulle bredde, og at Stortinget i den etterfølgende behandling på nytt får anledning til å gå inn i denne problemomstillingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at loven om å kunne bli norsk statsborger må tilpasses dagens samfunnssituasjon ved å måtte vektlegge hva slags lovverk som best vil tjene landets og innbyggernes interesser ved innledningen til et nytt årtusen. Å bli norsk statsborger bør ikke være noen ufortjent rettighet, men et fortjent privilegium.

Disse medlemmer beklager at dagens bestemmelser ikke stiller et absolutt krav om at utenlandske statsborgere må tape sitt opprinnelige statsborgerskap ved erverv av det norske statsborgerskapet.

Dagens praksis muliggjør at innvandrere kan inneha opprinnelseslandets statsborgerskap i tillegg til norsk statsborgerskap.

Disse medlemmer mener at dette kan innebære at personer med doble statsborgerskap er valgbare til Stortinget, kan delta i landets styrende organer, inneha offentlige embeter og få sentrale posisjoner innen Norges forsvar og samtidig ha sete i opprinnelseslandenes folkevalgte forsamlinger, eller andre sentrale posisjoner.

Disse medlemmer vil minne om at en del europeiske land som Frankrike og Tyskland har innsett det uheldige med en slik ordning og motsetter seg doble statsborgerskap. Flere land i Europa avkrever også utlendingene en troskapsed til konstitusjonen eller Kongen ved tildeling av statsborgerskap. Disse medlemmer har også notert seg at land som Tyskland krever en sammenhengende botid og opphold i landet som varierer fra 8 til 15 år. Kravet i Belgia er på 10 år og kravet i Sveits er på 12 år.

Disse medlemmer viser til brev fra Justisdepartementets utenlandsavdeling datert 1. desember 1997 til Fremskrittspartiets gruppe og mener at innholdet demonstrerer at spørsmålet om dobbelt statsborgerskap ikke tillegges vekt.

Det vises videre til at internasjonale konvensjoner gjør det mulig for traktatstatene å foreta de nødvendige lovendringer slik at tilstanden av dobbelt statsborgerskap mest mulig unngås.

Disse medlemmer mener at personer som ikke kan dokumentere å være løst fra sitt tidligere statsborgerskap, ikke skal få norsk statsborgerskap. Videre må personer som skal innvilges norsk statsborgerskap, avkreves en troskapsed til den norske konstitusjon og norske lover i en formell og bindende seremoni.

På denne og forslagsstillernes bakgrunn fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag slik at norsk statsborgerskap først innvilges utenlandske statsborgere som har fraskrevet seg sitt opprinnelige statsborgerskap.»