En rekke enkeltpersoner i Norge fikk sine eiendeler beslaglagt av de nazistiske okkupasjonsmyndigheter og Quisling-regimet under den annen verdenskrig. Blant disse måtte jødene som gruppe tåle de langt største belastningene.

De generelle reglene om beslag gitt i perioden 1940 til 1943 var rettet mot den norske eksilregjeringen i London, medlemmer av motstandsbevegelsen og folk som hadde forlatt landet ulovlig etter invasjonen i 1940. I tillegg vedtok Quisling-regimet visse spesielle bestemmelser om beslagleggelse av eiendeler tilhørende jøder i Norge. Loven slo fast at eiendeler av alle slag som tilhørte jøder i Norge, skulle beslaglegges av staten.

Det er beregnet at antallet jøder i Norge før arrestasjonene i 1942 utgjorde omtrent 2 200. Det ble deportert 767 jøder fra Norge, i hovedsak til Auschwitz. Av disse var det bare 30 som overlevde. Etter avtale mellom Quisling-regimet og den tyske okkupasjonsmyndigheten, ble jødisk eiet gull, sølv og smykker som ble beslaglagt, ført ut av landet uten å bli registrert.

En egen institusjon, Likvidasjonsstyret, ble etablert for å administrere de beslaglagte eiendelene. De jødiske boene ble likvidert som konkursbo, mens de samtidig fortsatte å eksistere som juridiske personer, selv om personene fysisk var tatt av dage. Dette førte til at skatter og andre avgifter fortsatte å løpe helt frem til avsluttet bobehandling etter krigen. 163 jødiske bo kom på denne måten i minus, beløp som ble belastet de overlevende. Ved okkupasjonens slutt inneholdt arkivene til Likvidasjonsstyret opplysninger om ca. 11 500-12 000 boer hvis eiendeler hadde blitt helt eller delvis beslaglagt av naziregimet. Av disse var 1 053 boer jødiske og omfattet omtrent 2 000 personer. Driften av Likvidasjonsstyret ble finansiert av de beslaglagte midler.

Etter krigen ble det etablert tre institusjoner for å returnere eller erstatte det som hadde blitt beslaglagt; Tilbakeføringskontoret, Krigsskadetrygden for henholdsvis bygninger og løsøre, og Oppgjørsavdelingen i Justisdepartementet.

Reglene gitt av okkupasjonsmyndigheten var privatrettslig ugyldige, og alt som hadde vært beslaglagt kunne i prinsippet kreves tilbake av eieren. Her oppsto det imidlertid en forskjell mellom den jødiske gruppen og nordmenn for øvrig. I og med at så mange jøder var drept, til dels hele familier, var det et betydelig antall gjenstander som ikke kunne tilbakeføres til rettmessig eier.

Spørsmålet om dekning av de utgifter Likvidasjonsstyret hadde påført loddeierne (eierne av verdier som utgjorde fellesmassen) ble diskutert etter krigen. En anmodning om at de midler som manglet for å dekke loddeiernes krav fullt ut burde tilføres fra staten ble imidlertid avslått. I tillegg ble halvparten av Tilbake-føringskontorets administrasjonsutgifter belastet fellesmassen.

Reglene for oppgjøret etter krigen fra krigsskadetrygden for løsøre bygget på to hovedformål: gjenreisning og sosial utjevning. Dette satte i stor grad rene forsikringsprinsipper til side, og det ble tatt hensyn til skadelidtes økonomiske stilling og behov, skadens omfang og hva slags ting som ble rammet. Disse prinsippene hadde særlige følger for jødene, som på grunn av det kollektive og totale omfanget av likvidasjonen, som helhet fikk sterkt redusert erstatning i forhold til det reelle tap.

Midlertidig lov om krigsskadetrygd for løsøre fastsatte en generell regel om at erstatningsbeløpet kunne settes ned, eventuelt endog helt sløyfes, «når det finnes rimelig av hensyn til skadelidtes økonomiske stilling og behov». Dette fikk direkte økonomiske konsekvenser i tilfeller der mange i samme familie var drept.

Da det ikke ble utstedt dødsattester i Auschwitz, ble de drepte derfra regnet som forsvunne personer, ikke døde. De etterlatte fikk dermed ikke utbetalt midler fra sine bo idet midlene ble overført overformynderiet. Dette gjaldt for halvparten av gruppen overlevende. Fra overformynderiet ble midlene overført skifteretten til behandling. Under skiftebehandlingen ble det fra boene trukket utgifter, bl.a. til skatter og arveavgifter for verdier som trolig lå opp mot de samlede utbetalingene til den jødiske gruppen fra tilbakeføringsinstitusjonene.

Våren 1995 kom det frem nye opplysninger om skjebnen til jødisk eiendom som ble beslaglagt under den annen verdenskrig. I mars 1996 ble det oppnevnt et utvalg med mandat å kartlegge og evaluere de faktiske forhold, kalt Jødebo-utvalget. Utvalgets utredning er publisert som NOU 1997:22, og er delt i to: en flertallsutredning og en mindretallsutredning.