7. Ressursfordeling og kontroll
Fiskeressursene representerer en nasjonal ressurs og en verdifull del av naturgrunnlaget som det norske samfunn bygger på. Verdiskapingen basert på fiskeressursene er økende, og det er grunnlag for en fortsatt økning i årene fremover. En god ressursforvaltning er en forutsetning for en slik utvikling. Med dagens fangstkapasitet krever dette regulering av fisket.
Norsk fiskerinæring er i dag tilnærmet subsidiefri og står for en betydelig verdiskaping i det norske samfunnet. Kostnadene ved fiskeriforvaltningen er omfattende og dekkes over statsbudsjettet. Adgangen til å delta i fiske og fangstkvoter tildeles imidlertid vederlagsfritt fra samfunnet, slik at ressursrenten i sin helhet tilfaller næringsutøverne.
Adgangen til å delta i fisket er begrenset dels gjennom en rekke konsesjonsordninger, og dels gjennom ulike ordninger for deltakelsesbegrensning. Ordningene er motivert av flere hensyn, og viktigst er behovet for å regulere innsatsen i fisket. Begrensninger på deltakelsen i fisket kan således bidra til lønnsomhetsmålet for næringen ved at de forhindrer at det settes inn for stor fangstkapasitet i fiske.
Fiskeridepartementet vil foreta en total gjennomgang av hvordan deltakeradgangen i de ulike fiskeriene er fordelt mellom enkeltfartøy og grupper.
Kvoteregulering i medhold av saltvannsfiskeloven er en fordelingsordning for fangstmuligheter gjennom fangstkvoter. Den enkelte reder har således ikke en kvoterett selv om han har en konsesjon til å drive et bestemt fiske.
I kvoteregulerte fiskerier fordeles totalkvoten med gruppekvoter, maksimalkvoter og fartøykvoter. I tillegg er uttaket ofte begrenset ved tekniske reguleringer og periodisering av fisket.
Fordelingssystemet skal ivareta en rekke hensyn. Utgangspunktet er ressursbevaring.
Fordelingen av fangstkvoter mellom flåtegrupper må ses i sammenheng med fiskerinæringen for øvrig. Industriens behov for råstoff er således et viktig kriterium i fordelingspolitisk sammenheng. I fordelingsspørsmål er det nødvendig å se næringen i sammenheng og i et verdikjedeperspektiv.
Kvotefordelingsregimet omfatter i dag et 15-talls fiskerier. Innenfor mange av disse fiskeriene deltar flere fartøygrupper. Kompleksiteten i det samlede fordelingsoppsettet er derfor stor.
De klareste fordelingsmessige utviklingstrekkene i torskefisket i perioden 1980 til 1997 er at den nordnorske flåten har redusert sin andel av totalt fangstkvantum av torsk og at fartøy under 10 meter har redusert sin andel av totalfangstene betydelig.
Torskefisket omfatter mer enn 5000 helårs- og deltidsdrevne fartøy som i 1997 fisket 393000 tonn torsk, i tillegg til betydelige kvanta av en rekke andre arter. De samlede fangstoperasjoner er her så komplekse at det i reguleringen av fisket i praksis er umulig å oppnå et fullstendig samsvar mellom fastsatte kvoter og endelig fangst på gruppenivå.
Hovedtrenden for NVG-sild er således at en større andel av fangstene går til ringnot og mindre går til kystgruppen, og at mindre går til Nord-Norge og mer til Vestlandet.
Budsjettnemndas lønnsømhetsundersøkelser viser at lønnsomheten i fiskeflåten i perioden 1980-1996 har vært dårlig. Det er først de siste årene at flåten totalt sett har hatt en positiv lønnsomhet. Mens torskesektoren har økt sin lønnsomhet med 43 pst. i perioden 1980-1996, har økningen i sildesektoren vært på 439 pst.
Regjeringen tar sikte på å utforme en reguleringspolitikk som tar hensyn til de minste fartøyenes behov for å kunne drifte på de ulike artene i samsvar med naturlig utbredelse og tilgjengelighet, og på den måten bidra til å sikre denne gruppens driftsgrunnlag. På bakgrunn av de konsekvenser en omlegging av dagens reguleringsordning kan ha for mindre kystfartøy under 10 meter, spesielt i Nord-Troms og Finmark, vil Fiskeridepartementet utarbeide et høringsnotat om saken og invitere næringsorganisasjonene og andre berørte parter til å delta i en drøfting av spørsmålet.
Fiskeriforvaltningen har det overordnede ansvaret for at bestemmelsene som er gitt for å regulere fisket og omsetning av fisk og fiskeprodukter blir overholdt. I tillegg har salgslagene og Kystvakten kontrolloppgaver.
Landingskontroll vil fortsatt stå sentralt i et framtidig kontrollregime. Denne kan gjøres mer rasjonell ved å bygge ut informasjon om fiske, innmeldinger og leveringssted for fiskeflåten. Samtidig må varestrøms- og omsetningskontrollen opprettholdes på et høyt nivå, da den gir en samlet oversikt over større produksjonsmengder.
En sentral oppgave vil være å harmonisere kontrollregelverket internasjonalt, for å sikre at omfanget og karakteren av kontrollen er mest mulig like i de ulike land.
For å forbedre og effektivisere ressurskontrollen har Fiskeridepartementet under vurdering en rekke forslag knyttet bl.a. til salgslagenes kontrollmyndighet, med henblikk på å fremme forslag om lovendringer på dette området.
I en situasjon hvor stadig flere land forbedrer sin kontrollvirksomhet gjennom satellittsporing, vil Norge vanskelig kunne stå på sidelinjen.
Etter departementets vurdering må næringen ta hovedansvaret for finansiering av en ordning med inspektører eller observatører om bord i fartøyene, slik næringen gjennom avgifter dekker salgslagenes kostnader med ressursregistrering og -kontroll.
Komiteen viser til at fiskerinæringa er avhengig av naturen og utsett for naturlege svingningar. Uttaket må derfor styrast av ei bærekraftig hausting av ressursane. Komiteen vil likevel understreka at fiskerinæringa sitt behov for stabilitet og rammer dei kan gå ut ifrå, sjølv om kvotane frå år til år kan endra seg. Komiteen meiner systemet med fordeling av fiskekvotane mellom hav og kyst må gjennomgåast med sikte på å koma fram til ei varig fordeling. Det bør framleis vera ein målsetjing at næringa sjølv gjennom fiskarane sine organisasjonar medverkar til å finna fram til omforente fordelingar mellom dei ulike gruppene. Komiteen vil understreka at fordeling av kvotar mellom gruppene må oppretthaldast over tid, slik at det verkeleg vert eit verktøy som stimulerer til strukturtilpasning og langsiktig planlegging.
Komiteen meiner skilje mellom hav og kystfiske må utgreiast med sikte på å få fram andre parameter enn fartøyet si lengde. Komiteen ser at teknologien i sterk grad har oppheva skilje mellom fartøy på 28m og under, og at desse fartøygrupper langt på veg fiskar med same type reiskap.
Komiteen meiner at det innanfor dagens kvotesystem bør vidareutviklast ordningar som medfører at dei minste fartøya kan oppretthalde ei kontinuerleg drift gjennom året.
Dette imøtekjem dei som driv heilt kystnært fiske i fjordane og som for det meste driv kombinasjonsnæringar. Komiteen syner elles til dei særlege vilkår meldinga uttrykkjer når det gjeld omsyn til kystfiske i samiske område og slutter seg til desse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det er viktig at kriteriene for fordelingen av kvoter mellom kyst- og havfiskeflåten ligger fast. Det styrker forutsigbarheten og er avgjørende for at enhetskvoteordningen og en effektiv, løpende kapasitetstilpassing skal kunne fungere.
Komiteen har merka seg at einheitskvoteordninga i dag går ut på at den fastsette totalkvoten i det konsesjonsbelagte fisket vert fordelt på det enkelte fartøy som faktisk tek del i det aktuelle fisket. Vidare at det blir tatt utgangspunkt i fartøyet sin størrelse og lastekapasitet, samt omsyn som sysselsettingseffekt og tilvirkning av fangst ombord.
Komiteen meiner at ordninga kan medvirka til at det vert dei enkelte fartøyeigarane sitt ansvar å avpassa fangstkapasiteten til kvotegrunnlaget fartøyet har. Komiteen meiner ordninga såleis kan utgjere eit dynamisk verkemiddel både i høve flåtefornying og i høve overkapasitet. Komiteen vil minna om at ordninga inneheld bestemmelsar om at einheitskvoten fell tilbake til staten etter 13 år. Komiteen syner elles til at Ot.prp. nr. 21 (1998-99) ligg til handsaming i Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at et system med omsettelige kvoter og ressursavgift kan være gode virkemidler for å få til en nødvendig fornying og omstilling i næringen og kommer tibake til dette ved behandlingen av Ot.prp. nr. 21 (1998-99) Enhetskvoteordningen.
Komiteen meiner at det er positivt at Regjeringa gjer framlegg om å setje ned ei arbeidsgruppe i regi av Fiskeridepartementet som skal gå gjennom regelverket for ressurskontroll med sikte på meir praktikable og brukerorienterte reglar. Gruppa bør også ha som oppgave å vurdere korleis ein kan sikre lik praktisering av regelverket i heile landet.