1.1 Innledende betraktninger (hentet fra Sverre Steens Norgeshistorie)

«… ulovlig eller forbudt av øvrigheten. Allerede i 1627 nedla lensherren i Nordland forbud mot linefiske, og i 1643 blev det høitidelig dømt ulovlig på Steigen lagting; sannsynligvis skjedde det samme på Møre. Den 15. januar 1644 utstedte kongen et brev mot linefiske nordpå – det var dårlige fiskeår nu igjen - : «Eftersom mestedelen av almuen av de nordlandske len har suplicando underdanigst for oss ladet andrage hvorledes linefiskeriet i Lofotens len, som på nogen tid er opkommet, skal være den gemene mann meget skadelig på deres næring og bjering, … derfor begjærendes samme linefiskeri at må avskaffes og i stedet over all Nordlandene må brukes håndsnøre, som av arilds tid har vært brukelig, på det den fattige så vel som den rike kunde søke deres føde, som ikke har råd eller formue at bekoste linene: da, efterdi lagmannen har dømt samme linefiskeri at være den gemene mann til skade …, så og derav skal forårsakes stor Guds fortørnelse ved svergen, banden, slagsmål og annen ulykke, så beder vi dig og vil at du alvorligen holder over lagmannens dom i den sak … og forundrer vi oss at du [lensherren] ikke allerede derover holdet haver.»

Kongens strenge brev og lagmennenes dommer hjalp lite; kanskje må vi undta Nordland, hvor flere utsagn tyder på at forbudet mot linefisket blev respektert i de almindelige fiskeriene. Men på Mørekysten fortsatte fisket og klagene. For å få slutt på dette bestemte kongen at før vårfisket begynte i 1650, skulde en borgermester fra Bergen og en lagmann sammen med 12 bønder fra Sunnmøre og 12 fra Nordfjord, de eldste og forstandigste menn, undersøke almuens klager både om linefiske, krokvad, gagnvad (betyr omtrent det samme som liner), og annet fiske, og innsende beretning til kongen. Om kommisjonen noensinne har trådt i virksomhet, er uvisst, iallfall fortsatte line-fisket og klagene. Men litt efter litt bøide almuen sig for det nye og kjøpte selv de nye redskapene …»

1.2 Sammendrag

Fiskeridepartementet legger i meldingen et verdikjedeperspektiv til grunn for fiskeripolitikken. Med utgangspunkt i markedsutfordringen drøftes forbedringer i verdikjeden, strukturspørsmål, ressursfordeling og -kontroll og forskning og utvikling. Meldingen tar i hovedsak for seg fiskeripolitikken knyttet til villfisk. Drøftingen av markedsspørsmål og forskning og kompetanse berører imidlertid også oppdrettsfisk.

Meldingen blir retningsgivende for fiskeriforvaltningens arbeid de kommende årene i forhold til utforming av regelverk og myndighetenes bruk av økonomiske virkemidler.

1.3 Komiteens merknader

Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Mimmi Bæivi, Kjell Ivar Fossnes, Bjarne Håkon Hanssen, Kjell Opseth, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten, frå Framstegspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, frå Kristeleg Folkeparti, Modulf Aukan og Anita Apelthun Sæle, frå Høgre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, frå Senterpartiet, leiaren Odd Roger Enoksen, og frå Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til at fiskerinæringa dei siste åra har auka i omfang med tanke på verdiskaping og eksport. Næringa er den nest største eksportnæringa vår etter olje og gass. Det er grunn til å merke seg at fiskeeksporten i motsetning til olje og gass, er fornybar ressurs. Komiteen ser difor positivt på at det no er lagt fram ei eiga stortingsmelding om norsk fiskerinæring og fiskeripolitikk. Komiteen syner til at St.meld. nr. 48 (1994-95) Havbruk - En drivkraft i norsk kystnæring vart handsama i Stortinget i mars 1996. Komiteen har merka seg at oppdrettsnæringa difor berre i liten grad er handsama i St.meld. nr. 51 (1997-98). Komiteen har difor funnet grunn til å fokusere også på oppdrettsnæringa ettersom det er her veksten i all hovudsak må komme i åra frametter. Komiteen har gjennomført omfattande høyringar med dei berørte interesseorganisasjonane. Komiteen har òg besøkt Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Nordland, Finnmark, samt Murmansk, Brussel og Island i samband med handsaminga av meldinga.