Innledning

Året er 1992. En enslig valutahandler, finansmannen George Soros, selger britiske pund til en verdi av 10 mrd. amerikanske dollar. Den britiske sentralbanken kjemper, men blir tvunget i kne: Pundet devaluerer. Snart følger flere europeiske land etter. Norge tvinges til å devaluere 10.desember 1992. EUs fast-kurssamarbeid, ERM, bryter sammen. Det var under sterkt inntrykk av denne valutakrisen at den daværende franske presidenten, Francois Mitterrand, uttalte:

«Spekulasjon kan på få timer ruinere det arbeide, som millioner av menn og kvinner har utført.»

På FNs sosiale toppmøte i København foreslo han en avgift på kortsiktige finansielle transaksjoner.

Måneden er desember 1994. Den meksikanske sentralbanken ser bunnen av valutareservene sine etter nytteløse støttekjøp for å motvirke kapitalflukt og kursfall på pesoen. Handelspartneren USA og Pengefondet (IMF) står for redningsoperasjonen. Prislapp: Over 50 mrd. dollar. Den økonomiske og sosiale krisa som følger er hard, med en million flere arbeidsløse (1993-96) og sterk nedgang i reallønningene.

Dagen er 24.august 1998. Norges Bank gir opp å forsvare kronekursen, og krona svekkes videre i verdi. Da hadde sentralbanken økt renta seks ganger. Dagslånsrenta var blitt økt med 4,5 prosentpoeng på fem måneder. De siste 2,5 prosentpoengene kom i løpet av en langhelg. Bankene følger på med brev til sine kunder om økt rente. Det skjer en omfordeling fra de som har gjeld til de som har «penger på bok». SSB beregner innstrammingseffekten av renteøkningene til ca. 20 mrd. NOK, og varsler økt ledighet neste år.

Spekulantenes spill er en trussel både mot folks økonomiske trygghet og demokratiet. Spekulantene forsterker de økonomiske svingningene, og velgerne har ingen mulighet til å stille dem til ansvar for økonomiske beslutninger som kan ha store konsekvenser for nasjonaløkonomien. Spekulantenes makt må begrenses dersom politikken skal gjenvinne styring med den økonomiske utviklingen.

Dette dokumentet foreslår tiltak som det er viktig å få gjennomslag for internasjonalt, men det er også tiltak vi kan gjøre nasjonalt. Hovedlinjen må være å gjøre det minst mulig lønnsomt med spekulasjon, samtidig som vi må legge begrensninger på våre nasjonale bedrifters mulighet til å spekulere. Også for norsk næringsliv er gevinsten ved redusert valutaspekulasjon åpenbar: En mer stabil makroøkonomisk utvikling, mer stabil rente og et skifte i investeringsfokus til mindre vekt på spekulasjon og økt vekt på reell produksjon.

Fra den internasjonale debatten

Stadige valutakriser over hele kloden, finanskrisen i Asia og sammenbruddet i Russland, har gitt et stemningsskifte i internasjonal økonomisk debatt. Etter snart et kvart århundre med rop om mer marked lyder igjen et ønske om mer politisk styring. Fremtredende internasjonale økonomier som Paul Krugman, Jagdish Bhagwat og Joseph Stigliz, har tatt til orde for regulerte kapitalbevegelser.

Verdens fremste finansavis, Financial Times, støttet nylig bruk av kapitalkontroll som et middel til å stanse den globale krisen, og skrev videre:

«Ubegrenset bevegelse av kapital kan ha ødeleggende virkning.»

Avisa er ikke alene. En annen konservativ avis, Washington Post, skriver på lederplass at det er tid for å tenke igjennom den angloamerikanske liberalistiske ortodoksi. Avisa anbefaler IMF å vise litt større ydmykhet overfor landene i Sørøst-Asia og Øst-Europa.

Verdens ledere famler, men allerede for et par år siden kalte den konservative franske presidenten Jacques Chriac, valutaspekulasjon for «verdensøkonomiens aids». Lengst har Malaysias statsminister, Dr. Mahathir, gått. Han tok i høst til orde for at handel med en valuta bør stoppes «hvis den oppskrives eller nedskrives utover en bestemt prosentsats».

Da den daværende svenske statsministeren, Ingvar Carlsson, la frem sin FN-rapport, «Det globale nabolag» i 1995, uttalte han:

«Hvis sosiale hensyn skal prege den internasjonale økonomi, krever det helt annerledes handlekraftige institusjoner. Et styrket FN må legge rammene for Verdensbanken og Pengefondet, og dra u-landene inn i styringen av den globale økonomi.»

Kommisjonen foreslår et økonomisk sikkerhetsråd, der alle sterke økonomier og regionale organisasjoner skal være representert. Organet skal utarbeide felles tiltak og langsiktige retningslinjer for verdensøkonomien. Kommisjonen foreslår et FN-toppmøte for å drøfte gjennomføringen av disse forslagene med sikte på å få til økt global styring med økonomien.

I denne rapporten foreslås det en internasjonal avgift på valutahandel. En av modellene for en global skatt på valutahandel er fremlagt av den amerikanske økonomen James Tobin. Kommisjonen fremhever at tiltaket vil ha en dobbel positiv effekt: Å tilføre FN egne inntekter og skape en mer stabil verdensøkonomi.

Her hjemme har Thorbjørn Jagland erklært seg som tilhenger av forslaget om en internasjonal skatt på valutahandel. Og i Voksenåsen-erklæringa heter det:

«En sentrumsregjering vil arbeide aktivt i internasjonale fora for å få innført en avgift på internasjonal valutahandel som en inntektskilde for FN.»

Internasjonalt har FN-organisasjonene UNDP, UNESCO og ILO støttet en slik avgift. Tilslutning har også kommet fra fremstående ledere, som den forrige presidenten i EU-kommisjonen Jaques Delors, og tidligere generalsekretær i FN Boutros Boutros-Ghali. Den franske organisasjonen ATTAC, som arbeider for en slik avgift, har kartlagt en betydelig støtte for Tobin-avgiften fra partier verden over.

Omfanget av internasjonal valutahandel

Den internasjonale handelen med valuta har nådd uvirkelige dimensjoner. Mens det i 1972 ble handlet for «beskjedne» 18 mrd. dollar daglig, ble det i 1995 handlet valuta for rundt 1300 mrd. dollar hver dag, og valutahandelen har fortsatt med å øke sterkt. Til sammenligning utgjorde den daglige verdien av verdens handel med varer og tjenester i 1995 omlag 12 mrd. dollar. M.a.o. har under 1pst. av verdens valutahandel direkte grunnlag i handel med varer og tjenester! Overslag tyder på at 18pst. av valutahandelen er indirekte knyttet til handel. Det dreier seg om tilpasninger for å sikre seg mot kursfall fra kontrakt om handel inngås til betalingstidspunktet. Den gjenstående valutahandel er spekulativ, hvor handelen utelukkende er motivert i å hente ut fortjeneste i kortsiktige valutasvingninger.

Anslagene for hvor mye av valutahandelen som må karakteriseres som spekulativ varierer. Lengst går kanskje finanskomiteen i det franske parlamentet som mener at bare 4-5pst. av valutahandelen kan knyttes til handel med varer og tjenester. Denne handelen omfatter toveistransaksjoner som blir utført i et tidsrom på sju dager eller kortere. Fordi valutahandelen nå skjer elektronisk kan store beløp flyttes på et øyeblikk. Slik handel skjer stort sett mellom banker og andre finansinstitusjoner. Det er altså disse som kan ha mest å tape på begrensninger valutahandelen.

Den voldsomme ekspansjonen i spekulativ valutahandel bidrar til et mer ustabilt, internasjonalt finanssystem og til at enkeltland blir mer sårbare for svign-inger i sin økonomi. Historien har vist at når spekulantene blir mange nok, og store nok, så klarer ikke selv store økonomier som Storbritannia og Frankrike å stå imot. Stadig større ressurser settes inn på å overvåke verdens valutamarkeder, og flytte store pengesummer ut og inn av en valuta ut fra forventninger om små endringer i valutakurser.

Gang på gang har vi sett at spekulanter lykkes i å få sentralbankene til å gi opp, og i å få myndighetene til å endre økonomisk politikk. De som rammes til slutt er vanlige mennesker i form av økonomisk krise, økt arbeidsledighet, høyre renter og dyrere varer.

Et lite mindretall av søkkrike spekulanter kan altså påføre et flertall økonomiske problemer. Dette systemet er derfor udemokratisk. Valutamultimilliardæren George Soros har sågar karakterisert systemet som den største trussel mot demokratiet siden kommunismen. I 1996 uttalte han til Der Spiegel:

«Dersom en mann som meg kan tyne en valuta , så er det fordi et eller annet i systemet er perverst.»

Tobin-skatten

Debatten om hvordan demokratiet kan overvinne valutaspekulantenes makt til å gripe inn i økonomisk utvikling er i full gang. Allerede i 1978 foreslo den amerikanske økonomen James Tobin å innføre en avgift på valutatransaksjoner. Den seinere nobelprisvinneren ville ha en avgift som var lav nok til å ikke skade internasjonal handel, men høy nok til at fortjenesten ved spekulativ valutahandel ble kraftig redusert.

Han har vist at selv en så liten avgift som 0,1pst. av verdien pr. transaksjon vil ha effekt. Grunnen til dette er at spekulantene tjener penger på å flytte svært store summer raskt ut og inn av en valuta. Selv om de totale gevinstene er enorme, er gevinsten pr. transaksjon ofte mindre enn 0,1pst.

En slik avgift vil med andre ord redusere lønnsomheten av valutaspekulasjon så mye at den spekulasjon som gjenstår, vil være så liten at den ikke merkbart kan påvirke de nasjonale økonomier. Ved svært store svingninger i valutakursen vil spekulasjon fortsatt være lønnsomt, men slike svingninger vil da oppstå som følge av at den økonomiske politikk ikke er i samsvar med fundamentale forhold i landets økonomi. Det kan være dumt å slå inn på en slik økonomisk politikk, men da er den i alle fall demokratisk valgt og de ansvarlige kan stilles til ansvar.

Inntektene fra en slik avgift kan bli svært store. Med dagens volum og transaksjonshyppighet ville en avgift på 0,1pst. internasjonalt gi inntekter på 160 mrd. dollar (over to norske statsbudsjett). Virker avgiften etter hensikten vil transaksjonshyppigheten bli mindre og dermed også inntekten mindre. Likevel vil inntektene bli store. Et forslag er at inntektene kan bidra til å finansiere FN eller brukes til u-hjelp til den fattige del av verden. Andre har foreslått at i alle fall en andel av inntektene deles mellom landene etter deres andel av valutahandelen.

I «Sosialøkonomen» nr. 1 1993 påpeker Birger Vik-øren og Vetle Hvidsten at dersom Norge ensidig innfører en skatt på kapitalbevegelser vil det virke som en toll på andre lands import av norske eksportvarer. Selv om avgiften er så lav at den ikke kan betraktes som noen betydelig handelshindring er det isolert sett et problem at norske eksportvarer blir dyrere, mens andre lands eksportvarer ikke blir det. Dette er et argument mot ensidig innføring av Tobin-avgift. Fordelene vil bli større og ulempene mindre desto flere land som inn-fører en slik avgift.

Dersom avgiften innføres uten at våre viktigste eksportpartnere gjør det samme kan en bruke inntektene fra Tobin-avgiften til å kompensere for eventuelle tap for eksportindustrien ved å senke avgiftene på andre varer og tjenester (for eksempel momsen). Selv om en innføring av en slik avgift kan komme til å møte sterk motstand fra enkelte deler av næringslivet vil gevinsten for næringslivet sett under ett være positiv, i form av et mer stabilt monetært system.

Krav til norsk næringsliv

Både NHO og LO er sterke forsvarere av et system med fast valutakurs. De fremhever stadig hvor viktig det er for eksportnæringen med stabil kronekurs. NHO krever at politikerne legger opp den økonomiske politikken slik at målet om stabil kronekurs oppnås. Hittil er det ingen som har krevd noe av NHO og norsk næringsliv selv for at kronekursen skal være stabil. Det viser seg nemlig at norsk næringsliv har deltatt betydelig i spekulasjonsbølger mot krona som har endret kronekursen.

Den siste valutakrisen startet med at norske bedrifter begynte å selge norske kroner. Tall fra Norges Bank viser at fram til og med 14.august 1998 var det norske kunder som nettosolgte til dels store beløp av kroner, men utenlandske aktører derimot nedkjøpte kroner. Dette kan ses som en naturlig sikring mot faren for svakere krone som følge av svekket handelsbalanse, men dette salget påvirket tilbud og etterspørsel etter krona. Økt salg av kroner til Norges Bank reduserer verdien av krona, og norske bedrifters forventinger om devaluering/depressiering blir selvoppfyllende.

Tiltak som i den enkelte bedrift kan fremstå som riktig og hensiktsmessig ut fra en bedriftsøkonomisk synsvinkel, får en negativ virkning for norsk økonomi og for bedriftene når bedriftene opptrer i flokk. Den enkelte bedrift handler fordi den tror at andre bedrifter gjør det samme, og ikke vil bli sittende igjen med kroner som blir mindre verd. Hver enkelt aktør gjør det som er best for seg, men i sum blir resultatet dårligere for alle. Bare koordinert handling, initiert ved politisk styring, kan gjøre at en unngår at bedriftene ser seg tvunget til å handle i flokk.

Det trengs derfor et regelverk som legger begrensninger på banker og bedrifters valutahandel. Det er kjent at norske statsbanker og andre statsbedrifter har deltatt i spekulasjoner mot den norske krona. Finansdepartementet bør kunne pålegge statsbedriftene å opptre samfunnsøkonomisk ansvarlig i situasjoner med press mot krona. Når det kreves av en fagforening at den skal vise samfunnssolidaritet må det samme kunne kreves av statsbedrifter.

På denne bakgrunn bør det vurderes å innføre en lov om midlertidig bruk av valutalisenser. Dersom valutakursen svinger mer enn en bestemt prosentsats må norske bedrifter få godkjent sine kjøp og salg av valuta hos Finansdepartementet. Hensikten er å begrense muligheten til å drive spekulative valutatransaksjoner.

Forslag

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

• «1. Stortinger ber Regjeringen sette ned et offentlig utvalg for å utrede innføring av en Tobin-avgift på valutahandel med sikte på å begrense kortsiktig, spekulativ valutahandel. Utvalget må vurdere konsekvensene ved innføring av en slik avgift på henholdsvis nasjonal, regional og internasjonal basis.

• 2. Stortinget ber Regjeringen utrede regler som legger begrensninger på norske bedrifters mulighet til å spekulere mot krona.

• 3. Stortinget ber Regjeringen arbeide for et FN-toppmøte i 1999 om global økonomisk styring. Et økonomisk sikkerhetsråd som bl.a. legger opp retningslinjene for Pengefondet og Verdensbankens virksomhet og tiltak mot valutaspekulasjon bør være hovedtemaer.»