1.1 Sammendrag

1.1.1 Det økonomiske opplegget for kommuner og fylkeskommuner i 1998

1.1.1.1 Inntekter og utgifter

       I Revidert nasjonalbudsjett legges det til grunn en oppjustering av anslagene for kommunesektorens skatteinntekter i 1998 på i alt 1.635 mill. kroner i forhold til forutsetningene i vedtatt budsjett, herav 925 mill. kroner på kommunene og 710 mill. kroner på fylkeskommunene. Oppjusteringen har bl.a. sammenheng med at det nå legges til grunn en høyere årslønnsvekst enn tidligere antatt, og at veksten i sysselsettingen blir høyere.

       Kommunenes ordinære skatter på inntekt og formue er anslått å øke nominelt med 2,7 %. Dette er en økning på 2,1 prosentenheter i forhold til hva som følger av anslagene i forbindelse med vedtatt statsbudsjett for 1998. Fylkeskommunenes ordinære skatter på inntekt og formue er anslått å øke nominelt med 3,1 %. Dette er en økning på 2,5 prosentenheter i forhold til hva som følger av anslagene i forbindelse med vedtatt statsbudsjett for 1998.

       I Revidert nasjonalbudsjett er nivået på kommunenes gebyrinntekter for 1998 økt med 165 mill. kroner i forhold til anslagene i vedtatt budsjett for 1998.

       Regjeringen fremmer i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1998 forslag som samlet sett innebærer en netto økning av de statlige overføringene til kommunesektoren i 1998 på om lag 250 mill. kroner ( St.prp. nr. 65 (1997-1998)).

       Samlet sett innebærer de justerte anslagene for vekst i skatt, gebyrer og overføringer en økning i kommunesektorens inntekter på om lag 2 mrd. kroner.

       I Revidert nasjonalbudsjett har Regjeringen på bakgrunn av årets tariffoppgjør oppjustert anslaget for årslønnsveksten fra 3  ½ % til 5 %.

       Oppjusteringen av anslaget for årslønnsveksten fører til at kostnadsveksten for kommunesektoren fra 1997 til 1998 (deflatoren) er oppjustert fra 2,9 til 4,0 %. Det er da også tatt hensyn til virkningen av økt lønnsvekst på prisene på andre innsatsfaktorer. Den økte kostnadsveksten medfører isolert sett økte kostnader for kommunesektoren på om lag 2 mrd. kroner.

       Den reelle veksten i kommunesektorens samlede inntekter (utenom tilskudd til arbeidsmarkedstiltak og flyktninger) fra 1997 til 1998 kan etter dette anslås til om lag 1 %. I St.prp. nr. 1 Tl.03 (1997-1998) ble det lagt til grunn en reell inntektsøkning på om lag 1 ¼ %.

       I Revidert nasjonalbudsjett legges det til grunn en gjennomsnittlig reell nedgang i kommunenes og fylkeskommunenes bruttorealinvesteringer på 3 % fra 1997 til 1998. Anslaget må ses i sammenheng med de ekstraordinært høye investeringene i 1997.

       Ut fra dette antas kommunesektoren i 1998 å få et underskudd før lånetransaksjoner på om lag 3,3 mrd. kroner. I St.prp. nr. 1 Tl.03 (1997-1998) var underskuddet anslått til 3 mrd. kroner. Underskuddets størrelse må bl.a. ses i sammenheng med at investeringer i forbindelse med eldresatsingen for en stor del blir finansiert gjennom låneopptak. Kommunene vil få tilskudd for å dekke kostnadene knyttet til disse lånene over en periode på inntil 30 år.

       Den forutsatte utviklingen i kommunesektorens budsjettbalanse innebærer at sektorens gjeld som andel av inntektene ved utgangen av 1998 blir høyere enn ved utgangen av 1997, da den var om lag 23 %.

1.1.1.2 Skjønnstildelingen 1997 og 1998

       Ordinær skjønnsramme for 1997 utgjorde 2.591,1 mill. kroner, fordelt med 1.616,9 mill. kroner på kommunene og 974,2 mill. kroner på fylkeskommunene. Total skjønnsramme for 1998 ble 3.204,4 mill. kroner, hvorav en justert tapskompensasjon overfor kommuner og fylkeskommuner som tapte på førsteårsvirkningen av revidert inntektssystem, utgjorde 815,6 mill. kroner. Det ordinære skjønnet var fordelt med 1598,1 mill. kroner på kommunene og 790,7 mill. kroner på fylkeskommunene.

       I proposisjonen er det nærmere redegjort for anvendelsen av skjønnsmidlene, herunder utviklingsprosjekter finansiert gjennom skjønnsmidler.

1.1.1.3 Andre aktuelle saker for 1998

       Proposisjonen omtaler nærmere en del aktuelle saker under ansvarsområdet til Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet, og som har relevans for inntektsgrunnlaget til kommuner og fylkeskommuner.

       Når det gjelder Kommunal- og regionaldepartementet omtales handlingsplanen for eldreomsorgen - oppstartingstilskuddet.

       Regjeringen foreslår at en fra og med 1998 går over til å bevilge oppstartingstilskuddet ut i fra antatt utbetalte tilsagn i budsjettåret, jf. kap. 586 post 60 Oppstartingstilskudd og 62 Tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Riksrevisjonen har i Dok.nr.3:05 (1996-1997) Riksrevisjonens undersøkelse av manglende utnyttelse av gitte bevilgninger påpekt at det generelt for mange budsjettposter overføres meget store beløp fra det ene budsjettåret til det neste. Regjeringen foreslår derfor å gå over til et system med tilsagnsfullmakter. Omleggingen er av ren budsjetteknisk karakter og vil ikke medføre reduksjon i tallet på enheter i forhold til måltallene i St.meld. nr. 50 (1996-1997) Handlingsplan for eldreomsorgen. Dette betyr at det fortsatt vil kunne gis tilsagn til bygging og utbedring av sykehjem og omsorgsboliger for inntil 1.535 mill. kroner i løpet av 1998.

1.1.2 Det økonomiske opplegget for kommuner og fylkeskommuner i 1999

1.1.2.1 Generelt om 1999

       Regjeringen legger foreløpig opp til en reell vekst i kommunesektorens inntekter på mellom 1 og 1  ¼ % fra 1998 til 1999. Dette svarer til en reell vekst i kommunesektorens inntekter på mellom 2 og 2  ½ mrd. kroner.

       I proposisjonen påpekes det at den økonomiske utviklingen gjør det nødvendig med en stram linje i budsjettpolitikken for 1999. De offentlige utgiftene både på statsbudsjettet og i kommunesektoren må underlegges en streng prioritering. Innenfor rammen av et stramt finanspolitisk opplegg har Regjeringen likevel funnet rom for å øke kommunesektorens samlede inntekter fra 1998 til 1999. Opplegget må ses i lys av Regjeringens satsing på høyt prioriterte områder som eldre, helse og omsorg. Det meste av inntektsveksten for 1999 vil derfor komme gjennom øremerkede ordninger. Regjeringen forventer at kommunesektoren, for å løse disse høyt prioriterte oppgavene, også omprioriterer og effektiviserer sin ressursbruk.

Handlingsplan for eldre

       Regjeringen vil i statsbudsjettet for 1999 foreslå en videreføring og opptrapping av driftstilskuddet knyttet til gjennomføringen av handlingsplanen for eldreomsorgen i tråd med måltallene og tidsrammen som Stortinget har vedtatt for handlingsplanen. Bevilgningen på kap. 670 post 61 vil derfor bli foreslått økt med 800 mill. kroner. Dette vil innebære en økning av både det generelle driftstilskuddet og skjønnstilskuddet til kommunene med den svakeste eldreomsorgen. Det generelle driftstilskuddet vil bli fordelt etter samme fordelingsnøkkel som i 1998.

Handlingsplaner for helsesatsing

       Regjeringen legger også opp til en betydelig satsing innenfor helsesektoren i 1999.

       Det foreslås en plan for investeringer i medisinsk teknisk utstyr i sykehus med totalt 5,3 mrd. kroner over en femårs periode fra 1998 til 2002.

       Det foreslås en statlig refusjonsordning for dokumenterte utgifter til medisinsk utstyr på 60 % med tilbakevirkende kraft fra 1. januar 1998 og gjeldende i hele perioden fram til 31. desember 2002. Planen har en samlet statlig bevilgningsramme på 2.960 mill. kroner. Fylkeskommunene vil få 2.860 mill. kroner, de resterende 100 mill. kroner er forbeholdt statlige sykehus.

       Videre foreslår Regjeringen en 8-årig handlingsplan med konkrete tiltak og en forpliktende økonomisk ramme for å styrke tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Regjeringen legger opp til en opptrappingsplan som innebærer at det skal investeres for ca 6,3 mrd. kroner i løpet av planperioden, og at driftsutgiftene gradvis skal økes til et nivå som ligger reelt om lag 4,6 mrd. kroner over utgiftsnivået i 1998. Personellsituasjonen tilsier imidlertid en noe lavere årlig opptrapping i starten enn mot slutten av perioden.

       Endelig foreslår Regjeringen en 5-årig handlingsplan, rettet mot de særlige flaskehalser/kompetanseproblemer som må løses for å bedre den spesifikke kreftbehandlingen.

       Regjeringen vil i statsbudsjettet for 1999 fremme forslag om bevilgninger til disse handlingsplanene.

Frie inntekter

       Innenfor rammen for reell vekst i de samlede inntektene på mellom 1 og 1  ¼ % vil Regjeringen også legge opp til en reell vekst i de frie inntektene som kan bli inntil ¼ %, som utgjør om lag 300 mill. kroner.

       Regjeringen legger til grunn om lag samme reelle nivå på kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter i 1999 som i 1998, basert på anslag for kommunenes og fylkeskommunenes skatteinntekter i 1998 i Revidert nasjonalbudsjett.

       Det presiseres at dersom anslagene for kommunesektorens skatteinntekter i 1998 blir endret i forhold til forutsetningene i Revidert nasjonalbudsjett 1998, kan vekstforutsetningene for kommunesektorens inntekter for 1999 bli endret i forbindelse med fremleggelsen av Nasjonalbudsjettet i oktober.

       Regjeringen foreslår at tapskompensasjonen for kommuner og fylkeskommuner som følge av omleggingen av inntektssystemet i 1997 blir videreført i 1999 etter de samme prinsipper som i de to foregående år. Økningen i tapskompensasjonen, som er anslått til om lag 550 mill. kroner, er forutsatt finansiert innenfor den samlede rammen for kommuneopplegget.

       Nord-Norge tilskuddet har de siste 4 årene blitt reelt redusert med om lag 218 mill. kroner. Regjeringen vil i statsbudsjettet for 1999 foreslå at tilskuddet for 1999 skal være reelt uendret i forhold til nivået på tilskuddet i 1998.

       Regjeringen foreslår at Kommunal- og regionaldepartementet får fullmakt til å fordele 3.171 mill. kroner i skjønn i 1999.

       I proposisjonen varsles det om 3 øremerkede tilskudd som i statsbudsjettet for 1999 vil bli foreslått innlemmet i inntektssystemet. Til sammen utgjør dette i underkant av 50 mill. kroner. Tilskuddene er:

-	Kap. 221 Tilskudd til Leirskoleopphold, 21,7 mill. kroner.

-	Kap. 249 Andre tiltak i utdanningen post 71 Fotokopiering i skolen på om lag 19,7 mill. kroner.

-	Kap. 2663 Medisinsk rehabilitering m.v. post 73 Attføringshjelp på 4,2 mill. kroner (attføringsinstitusjonen RIBO-Saltdal vurderes overført til Nordland fylkeskommune, evt. Saltdal kommune).

1.1.2.2 De kommunale og fylkeskommunale skattørene

       Regjeringen vil tilrå at en også for 1999 fastsetter de kommunale og fylkeskommunale skattørene først ved behandlingen av statsbudsjettet til høsten.

1.1.2.3 Inntektssystemet

       I tillegg til de nåværende statlige rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner over hhv. kap. 571 og kap. 572 vil Regjeringen for 1999 opprette et eget hovedstadstilskudd på om lag 288 mill. kroner som delvis kompensasjon for Oslos inntektsbortfall ved at selskapsskatten gjøres statlig. Hovedstadstilskuddet vil bli fordelt på kap. 571 post 65 og på kap. 572 post 65. Tilskuddet vil utgjøre om lag 159 mill. kroner for Oslo kommune og om lag 129 mill. kroner for Oslo fylkeskommune.

Endringer i innbyggertilskuddet

       Inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner er bygget opp slik at størrelsen på innbyggertilskuddet påvirkes av endringer i de andre postene. For 1999 vil størrelsen på innbyggertilskuddet bli endret som en følge av slike endringer.

       Samlet vil disse endringene som er nærmere omtalt i proposisjonen isolert sett medføre en reduksjon i innbyggertilskuddet for kommunene på om lag 376 kroner pr. innbygger og for fylkeskommunene på om lag 173 kroner pr. innbygger.

Inntektsutjevningen

       En sentral del av omleggingen til nytt inntektssystem er opptrappingen av inntektsutjevningen. Opptrappingen startet i 1997 og skal være fullført i løpet av en 5-års periode.

       For året 1999 vil det inntektsutjevnende tilskuddet for kommunene utgjøre om lag 6.179 mill. kroner og for fylkeskommunene om lag 5.586 mill. kroner. Økningen av det inntektsutjevnende tilskuddet fra 1998 til 1999 utgjør for kommunene om lag 1.293 mill. kroner og for fylkeskommunene om lag 690 mill. kroner.

Tapskompensasjon for kommuner og fylkeskommuner

       I forbindelse med omleggingen av inntektssystemet i 1997 fikk kommuner som tapte på omleggingen full kompensasjon gjennom regionaltilskuddet og det ekstraordinære skjønnstilskuddet. Fylkeskommunene ble sikret at ingen fikk en inntektsnedgang totalt som følge av omleggingen, utover en reduksjon på 60 kroner pr. innbygger. I St.prp. nr. 61 (1996-1997) signaliserte Regjeringen at de samme prinsipper for tapskompensasjon ville bli lagt til grunn i 1998 som i 1997, og at det i årene 1999, 2000 og 2001 ville bli gitt kompensasjon for omleggingen etter de samme prinsipper som for 1998.

       Ved omleggingen av inntektssystemet i 1997 ble systemvirkningen av utgiftsutjevningen endelig beregnet. Beregningen av systemvirkningen av inntektsutjevningen er imidlertid blitt oppdatert hvert år med nye skatteinntekter.

       Regjeringen foreslår at tapskompensasjonen for årene 1999, 2000 og 2001 fastlegges i 1998. En fastlegging av tapskompensasjonen innebærer at systemvirkningen av inntektsutjevningen beregnes i 1998 basert på gjennomsnittlige skattetall for årene 1995, 1996 og 1997. Hensikten med å beregne systemvirkningen av inntektsutjevningen hvert år med oppdaterte skattetall var å fange opp endringer i tapskompensasjonen som følge av svingninger i skatteinntektene mellom år. Det samme kan oppnås ved å bruke gjennomsnittlige skatteinntekter som grunnlag for beregningen av systemvirkningen av inntektsutjevningen. I tillegg oppnår man større sikkerhet for den enkelte kommune/fylkeskommune med hensyn til fremtidig inntektsnivå. Fastleggingen av tapskompensasjonen innebærer ikke endringer i beregningen av systemvirkningen av utgiftsutjevningen for den enkelte kommune/fylkeskommune.

       En målsetting med inntektssystemet er at det skal bidra til mest mulig forutsigbarhet for kommunesektoren med hensyn til endringer i de statlige rammeoverføringene. Fastlegging av tapskompensasjonen vil være et viktig bidrag til økt forutsigbarhet, og vil bidra til å lette arbeidet med framskriving av rammetilskuddet i økonomiplanarbeidet.

       For 1999 er det ekstraordinære skjønnstilskuddet for kommunene foreløpig beregnet til om lag 939 mill. kroner og for fylkeskommunene til om lag 333 mill. kroner. Dette utgjør en økning i det ekstraordinære skjønnstilskuddet for kommuner og fylkeskommuner fra 1998 til 1999 på om lag 456 mill. kroner. Det gjøres oppmerksom på at beregningene er foreløpige. Endelige beregninger av tapskompensasjonen for 1999 vil bli presentert i statsbudsjettet for 1999.

       Regjeringen foreslår å overføre 200 mill. kroner fra den samlede rammen for skjønnstilskuddet for kommunene til innbyggertilskuddet. Forslaget innebærer hovedsakelig ikke omfordelingsvirkninger.

       Regjeringen foreslår en tilsvarende overføring av 200 mill. kroner fra den samlede rammen for skjønnstilskuddet for fylkeskommunene til innbyggertilskuddet.

       Regionaltilskuddet utgjør 189,8 mill. kroner i 1998. For 1999 vil økningen i regionaltilskuddet utgjøre om lag 95 mill. kroner. Regjeringen tar sikte på en årlig opptrapping av regionaltilskuddet med om lag 95 mill. kroner også for årene 2000 og 2001. Opptrappingen av regionaltilskuddet sikrer at regionaltilskudd kombinert med økning i ekstraordinært skjønnstilskudd dekker beregnet tap som følge av omleggingen av inntektssystemet for kommunene.

Nord-Norge-tilskuddet

       Det gis et særskilt tilskudd til kommuner og fylkeskommuner i Nord-Norge. Tilskuddet fordeles etter en sats pr. innbygger differensiert mellom fylkene. For 1999 tar Regjeringen sikte på å prisjustere satsene for Nord-Norge-tilskuddet. De endelige satsene blir lagt fram ved fremleggelsen av statsbudsjettet til høsten.

Hovedstadstilskuddet

       Regjeringen foreslår at det opprettes et eget hovedstadstilskudd for Oslo, der Oslo får kompensert om lag halvparten av sitt inntektsbortfall ved at selskapsskatten blir statlig, jf. omtale av forslaget om å gjøre selskapsskatten statlig i del 4. Når Regjeringen foreslår bare delvis kompensasjon for Oslos inntektsbortfall, har dette sammenheng med at Oslo fremdeles vil ha skatteinntekter som ligger betydelig over landsgjennomsnittet. Hovedstadstilskuddet finansieres ved et likt trekk i innbyggertilskuddet for kommuner og fylkeskommuner.

Justering av kostnadsnøkler

       Regjeringen foreslår å endre kostnadsnøkkelen for grunnskolesektoren fra 1999, og å fordele tilskuddet til driftsutgifter knyttet til Reform  97 etter kostnadsnøkkelen for grunnskolesektoren. Kompensasjonen for driftsutgifter knyttet til Reform  97 er beregnet til 2.020,9 mill. kroner. I 1999 vil dette beløpet bli omfattet av utgiftsutjevningen. Beløpet vil bli fordelt etter kostnadsnøkkelen for grunnskolesektoren med en overgangsperiode på 5 år.

       Den viktigste endringen i forslag til ny kostnadsnøkkel er innføring av kriteriet « innbyggere 6-15 år ». Kriteriet svarer til dagens kriterium « innbyggerer 7-15 år », tillagt årsklassen med 6-åringer. Som følge av at midler knyttet til Reform  97 skal omfattes av utgiftsutjevningen er vekten på dagens elevkriterium « innbyggere 6-15 år » økt med 2 % enheter sammenlignet med det tidligere elevkriteriet « innbyggere 7-15 år ». « Beregnet reisetid » øker med 0,3 prosentenheter, og « basistillegg » og « innbyggere bosatt spredtbygd » øker med 0,1 prosentenhet hver som følge av innlemmingen.

       Dagens kostnadsnøkkel for fylkeskommunene er bygget opp av sektornøkler for helsesektoren, videregående skole, lokale ruter og fylkeskommunale veier. I statsbudsjettet for 1998 ble det foretatt oppgaveendringer og innlemminger av øremerkede tilskudd. I rammetilskuddet for 1998 ble kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene endret for å ta hensyn til virkningen av trekket for innsatsstyrt finansiering. Det ble laget en egen overgangsordning basert på kostnadsnøkkelen for sykehus i statsbudsjettet for 1998. Ellers var ikke endringene av en slik størrelse at det medførte endring av kostnadsnøkkelen.

Nytt kriterium for bosettingsmønster

       På bakgrunn av et utredningsarbeid foretatt av en referansegruppe er det utviklet et nytt mål på bosettingsmønsteret.

       Referansegruppen vil avgi sin rapport til departementet om kort tid. Til høsten vil departementet sende referansegruppens rapport på høring til kommunene. I kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000 vil departementet komme tilbake med en oppsummering av høringsuttalelsene og en vurdering av hvordan departementet vil følge opp referansegruppens arbeid med å utvikle et nytt mål på bosettingsmønsteret.

Videre arbeid med inntektssystemet

       I tillegg til forslag om endringer i kostnadsnøkkelen for grunnskolen og arbeidet med nytt kriterium for bosettingsmønster, vises det i proposisjonen til at departementet tar sikte på å legge frem endringer i kostnadsnøkkelen for kommunal administrasjon (landbruksforvaltningen) i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001 som legges frem våren 2000.

       Kommunal- og regionaldepartementet har i samarbeid med Samferdselsdepartementet satt igang et forskningsprosjekt på samferdselssektoren. En tar sikte på å foreta enn full gjennomgang av den eksisterende kostnadsnøkkel for lokale ruter i inntektssystemet. I kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000 som legges fram våren 1999, vil Regjeringen komme tilbake til en vurdering av behovet for å foreta endringer i kostnadsnøkkelen for fylkeskommunene.

       Videre vil departementet sette igang utredningsarbeid som har som målsetting å avdekke om rus, psykiatri og klima har betydning for utgiftsvariasjoner i kommunal og fylkeskommunal tjenesteproduksjon.

1.1.2.4 Skjønnsrammen for 1999

       For 1999 foreslår Regjeringen at Kommunal- og regionaldepartementet får fullmakt til å fordele 3.171 mill. kroner i skjønnstilskudd, hvorav om lag 1.271 mill. kroner er ekstraordinært skjønnstilskudd til kommuner og fylkeskommuner som taper på omleggingen av inntektssystemet. Av det ekstraordinære skjønnstilskuddet er om lag 359 mill. kroner en videreføring fra 1997, om lag 457 mill. kroner er en videreføring fra 1998 og om lag 456 mill. kroner er beregnet økning i ekstraordinært skjønnstilskudd for 1999. Ordinær ramme for 1999 blir således 1.900 mill. kroner. Dette er en reduksjon på 490 mill. kroner i forhold til sammenlignbar ramme for 1998.

       Reduksjonen i rammen på 490 mill. kroner har bakgrunn i at 400 mill. kroner foreslås overført til innbyggertilskuddet i inntektssystemet. Den resterende reduksjonen på 90 mill. kroner i skjønnstilskuddet fra 1998 til 1999 skyldes en ekstrabevilgning til Sør-Trøndelag fylkeskommune i forbindelse med statsbudsjettet for 1998. Denne skal ikke videreføres.

       Det har siden 1996, som en midlertidig ordning, blitt gitt tilskudd over skjønnet til kommuner som har store utgifter som følge av regelen om språkdeling i grunnskoleloven § 40. Det foreslås at ordningen med tilskudd over skjønnet til dette formålet videreføres som en fast ordning, og at fordelingskriteriene og tilskuddsrammen synliggjøres.

       Ordningen med tilskudd over ordinært skjønn til utviklingsprosjekter i kommuneforvaltningen foreslås videreført i 1999.

       Kommunal- og regionaldepartementet vil i sine retningslinjer for tildeling av skjønnsmidler til Fylkesmennene for 1999 ta inn at særlig ressurskrevende brukere som trafikkofre, fysisk funksjonshemmede, respiratorpasienter, rusmiddelmisbrukere m.v. skal vektlegges.

       Tilskudd til kommuner med en overvekt av særlig ressurskrevende brukere blant psykisk utviklingshemmede dekkes over Sosial- og helsedepartementets innsatsmidler til særlig ressurskrevende brukere, kap. 673 post 61.

1.1.2.5 Endringer i oppgavefordelingen, regelverk og øremerkede tilskudd m.v.

       I proposisjonen er følgende temaer nærmere omtalt:

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet:

-	Finansiering av lærebøker i forbindelse med Reform 97.

-	Kompensasjon for merutgifter knyttet til språkdelingsklasser.

-	Tilskudd til leirskoleopphold.

-	Fotokopiering i skoleverket.

-	Tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger.

-	St.meld. nr. 23 (1997-1998) Om opplæring for barn, unge og vaksne med særskilde behov.

-	Bedriftsinterne videreutdanninger for sykepleiere.

Sosial- og helsedepartementet:

-	Psykiatri.

-	Nasjonal kreftplan.

-	Plan for utstyrsanskaffelse i norske sykehus.

-	Handlingsplan for eldreomsorgen.

-	Innsatsstyrt finansiering.

-	Ny inndeling av regionene på Sør-Østlandet.

-	Helselovgivning.

-	Økning av minstepensjonen med 1.000 kroner i måneden fra 1. mai 1998.

-	Orientering om fastlegereformen.

-	Rehabiliteringstiltak i fylkeskommunene.

-	Behandling i utlandet.

-	Bruk av tvang overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming.

-	Avvikling av hjelpestønad til hjelp i huset.

-	RI-BO Saltdal.

Barne- og familiedepartementet:

-	Endrede rutiner for barnehagetilskuddet.

-	Egenbetaling for barn og unge i fylkeskommunale tiltak.

Justisdepartementet:

-	Ny lov om pasientskadeerstatning.

-	Utredningen «Utkast til fremtidig organisering av den sivile rettspleie på grunnplanet».

Kulturdepartementet:

-	Kap. 324 Teater og operaformål.

Samferdselsdepartementet:

-	Anbud i lokal kollektivtransport.

Kommunal- og regionaldepartementet:

-	Endring på kap. 521 post 62 innvandrertiltak.

-	Innbetaling av pensjon til Statens Pensjonskasse for lærere i grunnskolen.

Miljøverndepartementet:

-	Avvikling av tilskuddsordningen til kommunale avløpstiltak.

-	Etableringsstopp for kjøpesentra.

-	Kartlegging og verdisetting av biologisk mangfold i Norge.

Finansdepartementet:

-	Stortingsproposisjonen om grønne skatter.

-	Endringer i merverdiavgiften.

Finansiering av tiltak for særlig ressurskrevende brukere i kommunene

       Det er nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe for å vurdere mulige finansieringstiltak for særlig kostnadskrevende brukere av kommunale tjenester. Arbeidsgruppa har nylig begynt sitt arbeid og tar sikte på å avslutte innen 15. desember 1998. Departementet vil komme tilbake til en videre oppfølging av arbeidsgruppas videre arbeid i Kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000 i mai 1999.

1.1.3 Reform 97 - etterberegning av investeringene

       I forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (1996-1997) ba Stortinget Regjeringen foreta en etterberegning av kommunenes reformrelaterte investeringsutgifter knyttet til grunnskolereformen. Det ble bedt om at etterberegningen skulle foretas av det uavhengige tekniske kostnadsberegningsutvalget og konklusjonene legges fram for Stortinget i kommuneøkonomiproposisjonen for 1999. Kostnadsberegnings-utvalget la 12. mars 1998 fram sin innstilling i NOU 1998:5 Reform 97 - Investeringer i skolelokaler.

       Regjeringens forslag til endring i investeringskompensasjonen i kommuneøkonomiproposisjonen for 1999 tar utgangspunkt i kostnadsberegningsutvalgets etterberegning, bortsett fra to elementer som skiller Regjeringens forslag fra utvalgets etterberegning.

       Kommunene er kompensert for sine investeringskostnader fra og med 1. august 1997, basert på investeringsrammen i St.prp. nr. 1 (1997-1998). Når det nå foretas endringer i denne investeringsrammen, mener Regjeringen dette bør få virkning for kompensasjonen fra 1. august 1997. Dette innebærer at den investeringskompensasjonen som skal utbetales i 1999 justeres både for høye og for lave utbetalinger i 1997 og 1998.

       Når forutsetningene ovenfor legges til grunn blir de budsjettmessige konsekvensene for 1999 av kostnadsberegningsutvalgets etterberegning:

	Investeringskompensasjon for 1999 basert på
	investeringsrammen i St.prp. nr. 1 (1997-1998)	410,7 mill kr
+	Økning i kompensasjonen for 1999 som følge av
	etterberegning	33,0 mill kr
=	Total investeringskompensasjon for 1999	443,8 mill kr
+	Etterbetaling investeringskompensasjon for 1997	18,7 mill kr
+	Etterbetaling investeringskompensasjon for 1998	31,5 mill kr
=	Investeringskompensasjon i 1999-budsjettet	494,0 mill kr

       Investeringskompensasjonen baseres på et rentenivå som fastsettes årlig i forbindelse med statsbudsjettet.

       Den enkelte kommunes investeringsramme som følge av etterberegningen er presentert i vedlegg 5 til proposisjonen.

       Ifølge kostnadsberegningsutvalgets etterberegning er det en del kommuner som benytter midlertidige lokaler som følge av skolestart for seksåringer. Kostnadsberegningsutvalget forutsatte i sin etterberegning at disse lokalene blir erstatt med tilpassede eller nybygde permanente lokaler i tråd med kommunenes opplysninger om dette. Departementet vil følge opp disse kommunene og redusere investeringsrammen til de kommuner som ikke erstatter de midlertidige lokalene med permanente lokaler. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet om en frist for ferdigstillelse av permanente lokaler i budsjettet for 1999.

1.2 Komiteens merknader

1.2.1 Generelle merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe Øye, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra Kristelig Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar Østberg, fra Høyre, Sverre J Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Morten Lund og fra Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen vil peke på at mesteparten av den offentlige tjenesteproduksjon foregår i fylkene og kommunene. Komiteen mener derfor at det er viktig at fylkene og kommunene har økonomiske rammevilkår som gjør det mulig å utføre de oppgaver de er satt til å løse.

       Komiteen vil vise til at det i de senere år har vært en sterk inntektsvekst i kommunesektoren, men samtidig har det vært krav om gjennomføring av nye reformer og utvidet tjenestetilbud.

       Komiteen vil peke på at kommunesektoren er en av de viktigste bærebjelkene i velferdsutviklingen og den har fremdeles mange uløste oppgaver.

       Komiteen vil understreke at inntektssystemet er svært viktig fordi kommunene er så ulike i størrelse, geografi og skattegrunnlag. Det er viktig å legge til rette for at kommunene har tilstrekkelige økonomiske rammer, slik at de kan ivareta sine oppgaver. Nye reformer må sikres økonomisk. Det er viktig at kommunenes inntekter er forutsigbare.

       Komiteen har merket seg at kommunesektoren de siste fire-fem år har fått betydelige merinntekter ut over de budsjettmessige forutsetninger pga. økt skatteinngang.

       Komiteen vil peke på at det har hatt stor betydning for kommunene at rentenivået og prisstigningen har vært lav de siste årene og at lønnsutviklingen har vært moderat.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil peke på at skatteveksten er svært ulikt fordelt mellom kommunene. For å sikre en beste mulig fordeling er det derfor viktig å få til en tilnærmet lik vekst i skatt og rammeoverføringer.

       Et annet flertall, komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at merinntektene har vært nødvendige for å sikre et godt nok velferdstilbud.

       Dette flertallet vil understreke at det er viktig at det så langt som mulig gis et likeverdig tjenestetilbud uansett bosted.

       Dette flertallet vil peke på at arbeidsplassene i kommunesektoren bidrar til stabil sysselsetting, især er disse arbeidsplassene viktig for distriktene.

       Dette flertallet vil videre peke på at hver femte arbeidstaker er sysselsatt i kommunesektoren og at utviklingen i sektoren derfor er av stor betydning for norsk sysselsettings- og arbeidslivspolitikk.

       Komitens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at en god kommuneøkonomi er viktig for et levende lokaldemokrati. Selv om det er flere faktorer som er avgjørende for utviklingen her, vil en god kommuneøkonomi vitalisere lokaldemokratiet ved økt interesse for rekruttering til lokalpolitikken og økt valgdeltakelse. Motsatt vil en trang kommuneøkonomi være en trussel mot det lokale folkestyret, og kunne føre til manglende rekruttering og lav valgdeltakelse.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at kommunesektoren utgjør 20 % av det norske BNP. Kommunesektoren står for en vesentlig del av norsk økonomi og av sysselsettingen i Norge. Utviklingen av den enkelte kommunes tjenestetilbud og økonomi avhenger av flere ulike faktorer, direkte skatteinntekter, rammeoverføringer, øremerkede tilskudd, gebyrer og andre inntekter. Like viktig er utviklingen i kostnader gjennom lønns- og prisvekst, renter og effektiviteten i produksjonen av de tjenester kommunen leverer. Disse medlemmer er av den oppfatning at Regjeringen og stortingsflertallet overfokuserer vektleggingen av inntektssiden i forhold til kommunaløkonomisk handlefrihet og undervurderer kommunens mulighet til å påvirke sin egen kostnadsside. Disse medlemmer vil vise til at en ekspansiv kommuneøkonomi i de kommende årene kan bidra til lavere kommunaløkonomisk handlefrihet fordi finansieringen av den ekspansive økonomien vil kunne bidra til økt lønns-, pris og rentepress i norsk økonomi. Disse medlemmer mener derfor at det av hensyn til behovet for økende kommunaløkonomisk handlefrihet i årene fremover er nødvendig å begrense veksten i offentlige utgifter også i kommunene, og ha et økt fokus på muligheten til kostnadsreduksjoner gjennom effektivisering og konkurranseutsetting. Disse medlemmer vil peke på at ulike rapporter har anslått et effektivitetspotensial i kommunesektoren på mellom 10 og 15 mrd. kroner gjennom systematisk bruk av konkurranseutsetting for å finne frem til de mest effektive organisasjonsformer og å gi de beste tjenestene til brukerne. Disse medlemmer vil peke på at i mange kommuner setter et politisk flertall sin egen ideologi og bindinger til organiserte interesser i høysetet frem for de grupper som er avhengig av gode offentlig finansierte tjenester.

       Disse medlemmer mener at helsestell, eldreomsorg og skolevesen skal være offentlig ansvarsområder. Disse medlemmer mener at den offentlige sektor skal prioritere disse oppgavene og sørge for at tjenestene blir utført på en måte som tilfredsstiller brukerne. Dette skjer best ved at brukerne blir betraktet som kunder.

       Disse medlemmer er mer opptatt av at helsevesenet, eldreomsorgen og skoleverket skal ha høy kvalitet, enn at institusjonene skal være offentlig drevet. Med andre ord: Det viktigste er at tilbudet er akseptabelt, ikke hvem som gir tilbudet.

       Disse medlemmer mener derfor at skal det offentlige ha råd til å finansiere disse tjenestene og samtidig opprettholde et høyt kvalitetsnivå, må andre oppgaver i størst mulig grad overlates til private.

       Disse medlemmer mener at fylkeskommunen er et unødvendig og fordyrende ledd i den offentlige forvaltning. Fylkeskommunens oppgave kan med en annen organisering løses mer effektivt, og med et bedre resultat for brukere. Disse medlemmer mener at en må nedlegge fylkeskommunen som selvstendig politisk og administrativt nivå i den offentlige forvaltningen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at et mål for den offentlige sektor er at skattebetalernes penger skal brukes rasjonelt og effektivt. Ressurser som blir brukt urasjonelt - f.eks. på grunn av byråkratisk regelverk eller manglende konkurranse - kunne ha gjort bedre nytte for seg i den enkelte husholdning, eller for å skaffe ønskelige velferdsgoder.

       Disse medlemmer ønsker derfor et systemskifte som går ut på at kommunesektoren skal konsentrere all sin oppmerksomhet rundt nærmere definerte primæroppgaver.

       Disse medlemmer vil understreke at det er viktig at staten sikrer et tilstrekkelig tjenestetilbud innenfor basistjenester som helsevesen, eldreomsorg og skole, og at kommunene gis frihet til utvikling av lokalt tilpassede tjenester for øvrig.

       Disse medlemmer konstaterer at god økonomi er viktig for tjenestetilbudet. Lokaldemokratiet har vist seg å være vel så vitalt når økonomien er dårlig.

       Disse medlemmer mener at kommunesektoren sett under ett legger beslag på for store ressurser og at meget kunne vært spart ved konkurransestimulering av kommunale tjenester.

       Disse medlemmer mener at det hverken er ønskelig eller mulig at det offentlige skal løse alle de oppgaver og problemer hver enkelt måtte ha. Etter disse medlemmers mening vil en slik offentlig sektor gi en falsk trygghetsfølelse. Dessuten vil den ha for stor makt, den vil sløse med ressursene, og den vil til sist bryte sammen økonomisk. Disse medlemmer mener at norske kommuner har tatt på seg altfor mange oppgaver som det ikke er kommunens ansvar å løse.

       Etter disse medlemmers mening engasjerer kommunene seg i ting som andre kan gjøre langt bedre og som har ført til at mange kommuner har en alvorlig økonomisk krise. I mange kommuner er lånegjelden så stor at rente på lån er den største enkeltutgiftposten i budsjettet. Grunnen er at forbruket i mange år har vært betydelig større enn inntektene. Etter disse medlemmers mening kan denne utviklingen ikke fortsette. Kommunene må ikke bruke mer penger enn det som finnes - akkurat som enkelthusholdninger og bedrifter. Disse medlemmer mener at det offentlige må sørge for et høyt velferdsnivå.

       Disse medlemmer mener at dersom valget står mellom å bruke skattebetalerens penger på sykehjemsplasser, eller til renter og avdrag på gjeld til et kombinert forretningssenter og forsamlingshus, vil Fremskrittspartiet bruke pengene på sykehjemsplasser, og overlate til markedet å finne ut om det er behov for et forretningssenter. Disse medlemmer vil nøye følge utviklingen av det kommunale tjenestetilbudet og andre kommunale aktiviteter. Ved innføring av målstyring, stykkprisfinansiering, rasjonalisering og effektivisering, er det mulig å foreta innsparing uten å redusere tilbud til publikum, og uten å øke skattene. Etter disse medlemmers mening kan slike fremgangsmåter i enkelte tilfeller gi muligheter for å øke eller forbedre de kommunale tilbudene uten at dette krever tilleggsbevilgning. Etter disse medlemmers mening er konkurranseutsetting av kommunale tjenester et vesentlig bidrag i så henseende.

       Disse medlemmer vil vise til at Fremskrittspartiet vil styrke det kommunale selvstyret. Kommunene må ha mulighet til selv å ha kontroll over sine inntekter og utgifter og organisere sine tilbud på den måten de mener innbyggerne har størst utbytte av. Samtidig må grunnleggende velferdsgoder som helse- og sosialtjeneste og utdanning sikres befolkningen uavhengig av kommunal økonomi for øvrig. Disse medlemmer mener at dagens offentlige forvaltningssystem er tungrodd og byråkratisk, og det sikrer ikke befolkningen de grunnleggende velferdsgoder som kommunene er pålagt å tilby. Kommunen har ikke tilstrekkelig frihet til selv å kunne styre sine inntekter og utgifter. Disse medlemmer mener at kommunene pålegges oppgaver av Stortinget uten at Stortinget sikrer finansielt grunnlag. Samtidig stilles ikke kommunene tilstrekkelig til ansvar for en ufornuftig bruk av økonomiske ressurser. Kommuner med ansvarlig styring blir straffet ved at staten tar pengene fra disse og gir til dårlig styrte kommuner. Disse medlemmer mener at slik offentlig forvaltning er organisert blir resultatet ineffektiv drift, ressurssløsing og et utilfredsstillende tilbud av velferdsgoder til innbyggerne.

       Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet vil styrke primærkommunenes selvstyre. Den enkelte kommune skal få bedre styring med egen økonomi gjennom å styre sine inntekter selv og ikke bli pålagt oppgaver fra staten uten at finansiering er sikret. Disse medlemmer mener at kommunene også skal få større ansvar for en ansvarlig økonomisk styring ved at statens økonomiske utjevning mellom kommunene reduseres og baseres på objektive kriterier. Disse medlemmer mener at for å sikre et likeverdig tilbud innen områdene helse, omsorg og utdanning, innføres direkte statlig finansiering gjennom stykkpris. Den enkelte kommune kan selv eventuelt eie og drive helseinstitusjoner og skoler.

       Disse medlemmer mener at kommunene må sikres frihet til å organisere og finansiere øvrige oppgaver slik de anser det mest hensiktsmessig, uten statlig innblanding.

       Disse medlemmer mener at for å sikre primærkommunenes selvstyre bør en legge til grunn en del forutsetninger:

-	Kommunene selv bestemmer sine egne inntekter gjennom innføring av fri-beskatningsrett, dette under forutsetning av at det innføres direkte statlig finansiering av grunnleggende velferdsgoder som helse- og sosialtjenester, eldreomsorg og utdanning.

-	Gi kommunene større økonomisk ansvar ved å redusere statlig økonomisk utjevning mellom kommunene og basere de objektive kriteriene.

-	Oppheve rammefinansieringssystemet.

-	Pålegge staten å finansiere oppgaver som kommunene pålegges å utføre. Der det ikke er samsvar mellom statlig finansiering og pålagte oppgaver, er kommunenes prioriteringer etter kommuneloven overordnet statlige pålegg.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det er behov for stramme offentlige budsjetter i årene som kommer for å sørge for at norsk økonomi ikke kjøres helt ut av kurs, og som det vil kreve drastiske innstrammingstiltak for å gjenopprette. Hoveddelen av en slik innstramming bør etter disse medlemmers mening foretas innenfor statens budsjetter. Men en sektor som utgjør 20 % av bruttonasjonalproduktet slik kommunesektoren gjør, kan ikke forvente å være uberørt av den makroøkonomiske styringen.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Innst.S.nr.5 (1997-1998) og behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 1998, der vårt opplegg for kommunene ville gitt tilstrekkelige rammer både til å finansiere lønnsoppgjøret og mer frie inntekter. At det offentlige klarer å løse sine oppgaver, er en forutsetning for at velferden skal gjelde alle. I tillegg må kvaliteten og tilgjengeligheten på tjenestene være god, slik at ikke misnøye hos folk med god økonomi bryter opp den solidariske velferdsstatsmodellen. Dersom spriket mellom oppgaver, forpliktelser og behov fortsatt får øke vil økt privatisering og større forskjeller mellom folk være resultatet.

       Dette medlem vil vise til at den økonomiske veksten i Norge er sterk, men at den fordeler seg svært skeivt. Privat konsum øker med 4 %, mens offentlig konsum øker med 2 %. I tillegg fordeler veksten i offentlig sektor seg svært skeivt mellom kommunene, fordi økningen i skatteinngang er så ulik fra kommune til kommune.

       Dette medlem vil slå fast at kommunesektorens andel av den økte rikdommen i Norge må økes og at inntektene må omfordeles mellom skattesterke og skattesvake kommuner via rammeoverføringene.

       Dette medlem ønsker et strammere budsjett enn Regjeringen. Regjeringens opplegg vil gjøre at lønnstilleggene spises opp av økte renter.

       Dette medlem vil vise til at en politisk styrt innstramming gir en bedre fordeling enn når innstrammingen skjer gjennom økt rentenivå.

       Dette medlem vil hevde at Regjeringens opplegg for kommuneøkonomien overlater innstrammingene i økonomien til markedet via en renteøkning, og til de skattesvakeste kommunene. Regjeringens alt for lave anslag på lønnsøkningen, manglende kompensasjon for økte pensjonsforpliktelser, økte renter og forlenget arbeidsgiverperiode i sjukelønnsordningen betyr at kommunesektoren mangler ca 1  mrd. kroner for å være på nivå med forutsetningene i årets budsjett. Uten kompensasjon vil den velfortjente lønnsøkningen til offentlig ansatte føre til kutt i tjenestene. Det vil si at barn, unge og eldre betaler for kjøpefesten hos de rikeste.

       Dette medlem mener at økninger i utgiftene må kompenseres i Revidert nasjonalbudsjett for året 1998 og at dette også legges inn som en inntektsøkning i budsjett 1999. Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag i Revidert nasjonalbudsjett 1998 om å øke rammetilskuddet til kommuner og fylkeskommuner med hhv. 1,0 og 0,5 mrd. kroner. I tillegg ville andre økninger i vårt opplegg til revidering av nasjonalbudsjett gitt kommunesektoren over 2 mrd. kroner mer enn Regjeringens opplegg, og gitt en total innsparingseffekt i norsk økonomi på 1,8 mrd. kroner ut over Regjeringens forslag.

       Dette medlem vil vise til at kommunesektoren i 1998 får et underskudd på om lag 3,3 mrd. kroner. Dette medlem vil også vise til at kommunesektoren også i 1997, 1996 og i 1995 hadde underskudd. Denne utviklingen i kommunesektorens budsjettbalanse innebærer at gjelden som andel av inntektene hele tiden øker.

1.2.2 Det økonomiske opplegget for 1998

Inntekter og utgifter

       Komiteen har merket seg at den reelle veksten i kommunesektorens inntekter fra 1997 til 1998 er anslått til 1 %. Dette er ¼ % lavere enn hva som ble anslått i statsbudsjettet for 1998.

       Komiteen vil peke på at den reelle veksten for kommunesektoren i 1998 kan bli nedjustert som følge av et høyere lønnsoppgjør enn det som er skissert i proposisjonen. Dersom de endelige rammene for lønnsoppgjøret kommer til å ligge på rundt 6,1 % vil dette føre til at den beregnede veksten for 1998 blir halvert. Komiteen viser i denne anledning til brev fra Kommunal- og regionaldepartementet til komiteen der det vises til at hver 0,1 % økning i lønn utgjør 110  mill. kroner i økte kostnader for kommunesektoren.

       Komiteen vil vise til at skatteinntektene for kommunene i 1998 er anslått til å vokse med 2,7 %. Dette er en økning på 2,1 % i forhold til anslaget i statsbudsjettet for 1998. Komiteen vil videre vise til at skatteveksten i fylkene er anslått til 3,5 %, mens anslaget i statsbudsjettet var på 2,5 %. Samlet skattevekst for kommunesektoren utgjør 1.635  mill. kroner.

       Komiteen har merket seg at den samlede inntektsveksten er beregnet til 2  mrd. kroner i forhold til statsbudsjettet for 1998.

       Komiteen har merket seg at økte kostnader på grunn av lønns- og prisvekst er beregnet til 2  mrd. kroner. Komiteen viser til at lønnsoppgjøret foreløpig ser ut til å bli betydelig høyere enn forutsatt. Det legges i Revidert nasjonalbudsjett til grunn en lønnsvekst på 5 % mot 3,5 % ved behandlingen av statsbudsjettet for 1998. Anslaget for prisstigningen på kommunal tjenesteyting er på bakgrunn av dette oppjustert fra 2,9 % til 4,0 %. Dette innebærer økte kostnader på 2  mrd. kroner.

       Komiteen vil videre vise til at skatteinngangen varierer svært mye fra kommune til kommune. Dette fører til at mange kommuner langt fra vil få dekket sine kostnader fullt ut.

       Komiteen viser til høring med Kommunenes Sentralforbund der det etter organisasjonens beregninger gikk fram at under ti kommuner vil få dekket inn sine økte lønnsutgifter fullt ut gjennom økte skatter.

       Komiteen viser til at kompensasjon vil bli gitt disse kommunene gjennom inntektsutjevning to år i etterkant, men dersom den kommunale økonomien i utgangspunktet er anstrengt, kan disse kommunene få et likviditetsproblem.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, forutsetter at Regjeringen vil bruke de virkemidler som er til rådighet for å forhindre at noen kommuner eller fylkeskommuner må bygge ned sitt velferdstilbud hvis de kommer særlig dårlig ut på grunn av midlertidige likviditetsproblemer som følge av lønnsoppgjøret. For eksempel må det kunne foretas forskuttering over skjønnspotten for neste år.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil be om at Regjeringen i statsbudsjettet til høsten kommer tilbake med tiltak som sikrer tilfredsstillende fordeling mellom skattesterke og skattesvake kommuner.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at Regjeringen har fremlagt revisjon av budsjettet for 1998 som på langt nær har tilstrekkelig innstramming i forhold til utviklingen i norsk økonomi i løpet av året. Det er et paradoks at Regjeringen med sin manglende evne til å foreta reelle prioriteringer mellom ulike offentlig oppgaver faktisk bidrar til å la de generelle økonomiske drivkreftene i Norge foreta fordelingspolitikken. Til tross for at stortingsflertallet prioriterer f.eks. gruppen ungdom i etableringsfasen, bidrar manglende innstramminger til at disse, sammen med andre grupper som ikke har arbeidsgivere de kan fremsette lønnskrav overfor, må betale for manglende innstramninger gjennom økte renter og økte priser.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til merknadene og forslagene fra Arbeiderpartiets fraksjon i finanskomiteens innstilling om Revidert nasjonalbudsjett 1998, der Arbeiderpartiet strammer inn med 2,4  mrd. kroner i forhold til Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett hvor det er lagt inn en innstramming på ¼ %. Disse medlemmer vil peke på at prisstigningen er lav og at rentenivået fremdeles er lavt.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg Regjeringens oppjustering av skatte- og gebyranslaget som gir kommunesektoren økte inntekter på 1.635 mill. kroner. Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 65 (1997-1998) foreslår 300 mill. kroner til sykehusutstyr som en del av nettobevilgningen på 250 mill. kroner som igjen fører til en nettoinnsparing på 50 mill. kroner for kommunesektoren. Disse medlemmer viser for øvrig til Fremskrittspartiets medlemmer i finanskomiteens merknader i forbindelse med behandling av St.prp. nr. 65 (1997-1998) Revidert nasjonalbudsjett.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til Revidert nasjonalbudsjett hvor Høyres medlemmer i finanskomiteen foreslår innstramminger på 1998-budsjettet på netto 2 ¼ mrd. kroner. Inkludert i dette foreslås det å redusere rammeoverføringene til kommunesektoren med 450 mill. kroner fordelt på 300 mill. kroner på innbyggertilskuddet til primærkommunene og 150 mill. kroner på innbyggertilskuddet til fylkeskommunene.

Handlingsplan for eldreomsorgen - oppstartingstilskuddet

       Komiteen vil vise til at de største investeringene i 1998 skjer innen utbygging av eldreomsorgen, hvor kommunene får tilskudd fra staten og får dekket kostnadene ved lånefinansiering over en periode på 30 år. Komiteen vil peke på at det gjennom skjønnsmidlene for 1998 er bevilget 105 mill. kroner til oppfølgning av eldresatsningen. Disse skjønnsmidlene skal benyttes til kommuner som har lav dekningsgrad på omsorgsboliger og sykehjemsplasser, men kan også i spesielle tilfeller benyttes til kommuner som nettopp er ferdig med store utbygginger innen eldreomsorgen og har problemer med driften.

       Komiteen er kjent med at den sterke prisstigningen innen bygge- og anleggsbransjen vil føre til at man enkelte steder må se på anslagene over investeringer i eldrereformen på nytt.

       Komiteen har merket seg at alle kommuner nå har laget handlingsplaner for eldreomsorg. Det er positivt at kommunene så raskt har gjort sin del av jobben for å få reformen i gang.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen på grunnlag av merknader fra Riksrevisjonen foreslår at en går over til å bruke tilsagnsfullmakt ved budsjettering av tilskudd til bygging av omsorgsboliger og sykehjemsplasser.

       Komiteen forutsetter at denne budsjettekniske omleggingen ikke fører til forsinkelser i utbyggingen av omsorgsboliger og sykehjemsplasser i kommunene. Utbyggingsaktiviteten må fortsette i samme tempo som eldrereformen opprinnelig la opp til, og som et enstemmig Stortinget sluttet seg til.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, finner det betenkelig at utgiftsreduksjoner på årets budsjett, som ifølge proposisjonen ikke skal få innvirkning på aktiviteten i år, brukes til å dekke nye utgiftsøkninger på budsjettet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det på statsbudsjettet for 1998 ble bevilget 1.535 mill. kroner til oppstartingstilskudd for sykehjemsplasser og omsorgsboliger i 1998. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen nå foreslår å omgjøre 1.550 mill. kroner av bevilgningen til tilsagnsfullmakt. Disse medlemmer konstaterer videre at dette ikke får konsekvenser for fremdriften i oppstartingen av sykehjem og boliger, men kun er teknisk justering i samsvar med behandlingen av Riksrevisjonens Dok.nr.3:05 (1996-1997). Disse medlemmer mener at omgjøringen til tilsagnsfullmakt isolert sett er greitt. Disse medlemmer mener imidlertid at bevilgningen ikke bør gjøres om til tilsagn fordi at de 1.550 mill. kroner som omgjøres av Regjeringen blir presentert St.prp. nr. 65 (1997-1998) som en del av innsparinger, men som ikke er reelle innsparinger, da dette ifølge Regjeringen ikke skal ha konsekvenser for fremdriften av byggingen av sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det vil si at omgjøringen i realiteten skaper et dobbelt problem:

       For det første må det finnes friske penger til oppstartingstilskudd fra og med 1999 fordi pengene som ellers kunne vært overført fra 1998 er tatt bort.

       For det andre foreslår Regjeringen å benytte de 1.150 mill. kroner på andre tiltak, « ny politikk » i 1998, hvilket igjen skaper behov for ytterligere 1.150 mill. kroner til videreføringen av ny politikk i 1999.

       Disse medlemmer mener derfor at det som av Regjeringen presenteres som en innsparing på 1.150 mill. kroner i 1998 i realiteten er en økning på 1.150 mill. kroner, og det skaper behov for ytterligere nye 2,3 mrd. kroner i 1999. Fremskrittspartiet vil derfor motsette seg at disse midlene blir gjort om til tilsagnsfullmakt for 1998. Disse medlemmer vil ellers vise til Fremskrittspartiets merknader i innstillingen som behandler St.prp. nr. 65 (1997-1998).

Kontantstøtten

       Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til St.prp. nr. 53 (1997-1998), Ot.prp.nr.56 (1997-1998) og Dok.nr.8:61 (1997-1998). Flertallet viser til behandlingen av disse proposisjonene om kontantstøtten og til det forlik som er inngått mellom Regjeringen og Høyre og Fremskrittspartiet. Flertallet viser for øvrig til sine respektive partiers merknader i Innst.S.nr.200 (1997-1998), Innst.O.nr.62 (1997-1998) og Innst.S.nr.206 (1997-1998).

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet vil vise til at Regjeringen har foreslått å innføre kontantstøtte for ettåringer fra 1. august 1998. Disse medlemmer antar at innføring av kontantstøtte for ettåringer vil føre til mindre etterspørsel etter barnehageplasser for de minste barna slik at man raskere kan oppnå full barnehagedekning. Disse medlemmer vil understreke at det er viktig å legge til rette for utbygging av flere barnehager inntil den enkelte kommune har full barnehagedekning, det vil si at alle som ønsker det kan få barnehageplass til sine barn. Disse medlemmer mener det er viktig at den enkelte familie skal kunne velge mellom barnehageplass eller kontantstøtte. For å oppnå reell valgfrihet for den enkelte familie er det viktig med full barnehagedekning innen 2000 som det er bred enighet om i Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at partiet stemte imot en innføring av en kontantstøtte til de barna som ikke benytter seg av et barnehagetilbud. Disse medlemmer viser til at folk etterspør tjenester mens Regjeringen svarer med å overføre kontanter uten fordelingsprofil. Disse medlemmer mener at full barnehagedekning bør være målet, og mener at en ikke oppnår dette ved å redusere etterspørselen etter barnehageplasser gjennom å innføre en kontantstøtte som gjør det lønnsomt for de med de laveste inntektene å bli hjemme. Til alt overmål er ordningen ingen garanti for mer tid fordi den isteden kan brukes til å betale au pair, praktikant eller dagmamma. Det betyr at de som benytter seg av disse ordningene vil få betalt tilsyn til sine barn mens de som bruker barnehage selv må betale for dette.

       Disse medlemmer viser til at for Arbeiderpartiet handler ikke barnehageutbygging bare om å sikre en god tilsynsordning mens foreldrene er i jobb. Disse medlemmer viser til at barnehager er bra for barn. Disse medlemmer tror at det å gi ungene et trygt og godt pedagogisk tilbud, i samvær med andre barn, er viktig for det enkelte barns utvikling. Kontantstøtten vil føre til færre og dyrere barnehager, noe disse medlemmer ikke kan være med på.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sitt partis merknader i Innst.S.nr.200 (1997-1998) om kontantstøtten der vi går imot innføring av kontantstøtte etter den modellen som er vedtatt. Ordningen ble ikke en modell for å gi foreldre mer tid sammen med barna mens de er små, men derimot en modell som sidestiller statens økonomiske bidrag til alle barnetilsyns- og omsorgsformer. Dette betyr en direkte utbetalt økonomisk belønning til alle som ikke velger å ha barna sine i barnehage, men som isteden bruker dagmamma, praktikant eller au pair. Denne koblingen mellom kontantstøtte og barnehager tar ikke hensyn til hva som er best for barna.

       Dette medlem mener kontantstøtteordningen setter mange års arbeid for å bedre barns oppvekstvilkår og foreldrenes valgfrihet gjennom å bygge ut kommunale og private barnehager i revers. Barnehager er et godt tilbud til barn, også under tre år. Det er i løpet av de tre første leveår at grunnlaget for språklig, emosjonell, sosial, motorisk og kognitiv utvikling legges. I barnehagen får barna utvikle dette i samspill med mange barn og voksne. Barnehagene er et tilbud lagt til rette for et pedagogisk opplegg regulert i lov og forskrift. Ingen slike kvalitetskrav knyttes til andre omsorgs- og tilsynsformer som gjennom kontantstøtten indirekte vil kunne få samme statlige medfinansiering. Denne prisvridningseffekten som kontantstøtten legger opp er myndighetenes økonomiske incitament til foreldre om å velge bort barnehagene framfor alle andre tilsynsordninger. Samfunnets tilretteleggerfunksjon og medansvar for å sikre en god kvalitet på tilbud til barn og foreldre er med dette sterkt svekket.

Oppfølging av omfangsforskriften i videregående skole

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at spørsmålet om oppfølging av omfangsforskriften i videregående skole vil bli vurdert ved hovedevaluering av Reform 94 våren 1999, og vil komme tilbake til dette.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader i B.innst.S.nr.12 (1997-1998):

« Komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet meiner no at tida er inne for at alle som ikkje tidlegare har fått eit tilbod om utdanning på dette nivå, og som ønsker det, bør ha ein rett til vidaregåande opplæring, og vil kome attende til dette spørsmålet i samband med handsaming av Buer-utvalet si innstilling. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti er enig i at fylkeskommunene bør kunne gjøre mer for å gi voksne elever et tilbud, men er usikker på om omfangsforskriften er den rette måten å sikre slike tilbud. Omfangsforskriften fremstår nå som en lite målrettet regulering ,og så lenge det kun er en fylkeskommune som oppfyller omfanget er det også en ikke virksom regulering. Disse medlemmer vil be om at hele spørsmålet om å opprettholde en omfangsforskrift og konsekvensene av å fjerne den blir lagt frem for Stortinget i en egnet form i løpet av høsten 1998.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at få fylkeskommuner vil oppfylle omfangsforskriften. I tillegg har mange fylkeskommuner store utgifter knyttet til å opprettholde et skoletilbud i distriktene fordi det er store kostnader knyttet til de mange tomme plassene et slikt tilbud må føre til.

       Dette medlem vil derfor be Regjeringen vurdere hensiktsmessigheten av omfangsforskriften. Skal målet om å vri deler av skoletilbudet over til voksne elever nås, må voksne gis rett til utdanning på linje med ungdom. I tillegg trengs et finansieringssystem som tar hensyn til at en del av de voksne elevene er lite mobile fordi de har foreldreansvar. Sammen med behovet for å ta tilstrekkelig distriktshensyn, tilsier dette at helheten i finansieringen av Reform 94 og regelverket må gjennomgås.

       Dette medlem vil vise til Sosialistisk Venstrepartis forslag i behandlingen av Reform 94, og til forslag i forbindelse med etter- og videreutdanningsreformen. I Regjeringens St.meld. nr. 42 (1997-1998) Kompetansereformen, foreslås en lovfestet plikt til fylkeskommunene til å gi tilbud om videregående opplæring til voksne som ikke har det fra før.

       Dette medlem er enig med Regjeringen i å lovfeste en slik plikt og å gi en rett, og at dette må følges opp med endringer både i finansiering og i forskrifter.

Skjønnstildelingen i 1997 og 1998

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har merket seg at i 1997 var skjønnsposten på 2.950 mill. kroner, i 1998 er posten på 3.204,4 mill. kroner. Disse medlemmer mener at skjønnsposten gradvis må fjernes og ikke økes. Disse medlemmer er av den mening at kommunene må få større økonomisk ansvar ved at man reduserer den statlige økonomiske utjevningen mellom kommunene og baserer den på objektive kriterier som ligger i Rattsø I og Rattsø II med innbyggertilskuddet. Disse medlemmer konstaterer også at skjønnsmidlene i stor grad er en premiering av kommuner som ikke tar nok initiativ til å bedre sin egen økonomiske situasjon ved aktiv næringspolitikk og konkurranseutsetting, og at det blir en straff for kommuner som gjør dette.

Utviklingsprosjekt finansiert gjennom skjønnsmidler, 7,9 mill. kroner i 1998

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at prosjektene det er bevilget penger til er små, og enten er unyttige eller vil være en naturlig del av kommunenes oppgaver og ikke en statlig finansiert oppgave. De enkelte prosjektene må være gjenstand for alminnelig prioritering innenfor de kommunale ordinære budsjett. Disse medlemmer mener at denne tildelingen av prosjektmidler smaker av byråkratisk stønadskvern og effektivitetstap.

Tilskudd til enslige mindreårige flyktninger/asylsøkere

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at det pågår en vurdering av spesialtilskuddet på 80.000 pr. barn pr. år og at dette vil bli ført videre og gitt en omtale i statsbudsjettet for 1999. Disse medlemmer vil avvente vurderingen, men vil allerede på nåværende tidspunkt stille store spørsmålstegn ved at barn blir sendt til Norge for å åpne veien for hele familien ved gjenforening, noe den ikke ville ha fått dersom alle hadde kommet samlet.

Reform 97, kompensasjon for midlertidig lokale

       Komitens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at det Regjeringen varsler, at den tidligere varslede vurderingen, og behov for ytterligere bevilgninger til kompensasjon for midlertidige lokaler i kjølvannet av reform 97 blir forsinket, og at det derfor ikke foreligger grunnlag for å bevilge midler i 1998. Disse medlemmer konstaterer at statlig sommel fører til at kommunene må mellomfinansiere tiltak som er forutsatt bevilget statlige midler til. Dette er en uholdbar situasjon og disse medlemmer forutsetter at dette ikke må skape problemer som gjør at kommunene må utsette andre påtrengende tiltak, for eksempel innenfor helse og eldreomsorgen.

Sosial- og helsedepartementet

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at samtlige tiltak som er beskrevet i kapittel 3.5.2 Sosial- og helsedepartementet i proposisjonen, behandles i St.prp. nr. 65 (1997-1998) Revidert nasjonalbudsjett, og vil vise til Fremskrittspartiets synspunkter som kommer frem i partiets merknader i behandlingen av dette i finanskomiteen.

1.2.3 Det økonomiske opplegget for 1999

1.2.3.1 Generelt om 1999

       Komiteen vil vise til at den økonomiske utviklingen i landet gjør det nødvendig med en stram linje i budsjettpolitikken.

       Komiteen påpeker at det er viktig at Stortingets vedtak når det gjelder eldreomsorg og helse blir fulgt opp. Komiteen er fornøyd med at styrkingen av helsesektoren vil skje ved handlingsplaner for psykiatri, utstyrsinvesteringer på sykehus og kreftomsorg.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen også i 1999 satser på å styrke økonomien i kommunesektoren med en reell vekst i utgangspunktet på mellom 1 og 1 ¼ % fra 1998 til 1999, noe som tilsvarer mellom 2 og 2 ½ mrd. kroner.

       Komiteen har merket seg at så å si hele veksten i inntektene i kommunesektoren kommer som et resultat av økte øremerkede midler. Dette skyldes oppfølging av eldreplanen og gjennomføringen av handlingsplanene for psykiatri, utstyrsvekst og kreftomsorg.

       Komiteen vil vise til at det legges opp til vekst i de frie inntektene på 300  mill. kroner hvor det meste vil gå til fylkeskommunene.

       Komiteen har merket seg at det er satt i gang et arbeid for å se på muligheten for en løpende inntektsutjevning. Komiteen viser til merknader under pkt. 4.2.2.3 Inntektsutjevning.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig med Regjeringen i at de offentlige utgiftene både i statlig sektor og i kommunesektoren må underlegges en streng prioritering.

       Flertallet vil peke på at resultatet av vårens lønnsoppgjør vil få full effekt fra 1999. Flertallet vil uttrykke bekymring for at økte inntekter gjennom skatter vil kunne fordele seg mer ujevnt enn økte utgifter og derved gi en del kommuner betydelige problemer med å betale sine løpende utgifter fordi kompensasjonen kommer to år etterpå. Flertallet ser det som meget viktig at Regjeringen nøye følger fordelingsproblematikken mellom kommunene og fylkene og kommer tilbake til dette i statsbudsjettet for 1999.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, vil vise til at både økningen i øremerkede og frie midler for 1999 i hovedsak tilfaller fylkeskommunene og at primærkommunene får liten økning for 1999.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er nødvendig å redusere omfanget av øremerkede tilskudd og øke de frie inntektene. Frie inntekter er viktig for kommunene og fylkene, slik at de kan tilpasses prioriteringer og løsninger ut fra lokale forhold. Spesielt bør det være aktuelt å fjerne øremerkede tilskudd som har fungert i flere år.

       Disse medlemmer vil spesielt be Regjeringen om å sikre et forsvarlig inntektsnivå for fylkeskommuner, slik at alle kan utføre de basistjenester som tilligger deres områder.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at ca 1,9 mrd. kroner av veksten i kommunesektorens inntekter fra 1998 til 1999 kommer i form av øremerkede tilskudd i forbindelse med handlingsplanene for eldre, sykeutstyr, psykiatri og kreft. Disse medlemmer er selvsagt enige i denne satsingen innenfor helse og omsorg, men er skeptiske til dimensjoneringen av denne satsingen. Disse medlemmer vil fremholde at økningen i kommunesektorens totale inntekter neppe er veien å gå for å få til bedre og billigere kommunale tjenester. « Det kommer sjelden noe godt og varig ut av å skuffe mer kull inn i en gammel og dårlig fyrkjele, » sies det. Økt reell tilførsel av midler oppmuntrer til sløsing. Det kommunesektoren nå trenger er økt effektivisering og rasjonalisering av kommunal drift av tjenestetilbud. Dette kan best gjøres ved konkurransestimulering og konkurranseutsetting i stor stil både for å effektivisere egen drift og for å sette bort drift av tjenester til den som kan utføre den billigst og best. Disse medlemmer mener derfor at en kan foreslå lavere kommunerammer ved å saldere inn effekten av konkurransestimulering. Dette kan kombineres med økt satsing på helse og eldre og i tillegg så kan også disse tjenester konkurranseutsettes utover Regjeringens forslag. Disse medlemmer vil for øvrig vise til sosialkomiteens behandling av Regjeringens forslag til handlingsplanene som er lagt frem samtidig med St.prp. nr. 60 (1997-1998) og St.prp. nr. 65 (1997-1998) og til Fremskrittspartiets merknader i disse behandlingene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine prinsipielle merknader om utviklingen og en eventuell avvikling av øremerkede tilskudd under punkt 4.2.2.4. Disse medlemmer vil peke på at fra 1999 introduseres med full tyngde en rekke handlingsplaner med øremerkede tilskudd, dette gjelder psykiatri, utstyrsvekst og kreftomsorg. I tillegg trekker oppfølgingen av handlingsplanene for eldreomsorg store øremerkede midler. Disse medlemmer vil vise til at Høyre har gitt sin tilslutning til alle disse handlingsplanene. Slike øremerkede tilskudd er problematiske ikke minst i forhold til å skape lokaltilpassete og effektive former for tjenester. Når Høyre likevel støtter disse handlingsplanene skyldes det at de nye øremerkede tilskuddene først og fremst er knyttet til helsesektoren hvor Høyre mener det bør være et sterkere statlig engasjement, blant annet gjennom å overføre ansvaret for sykehussektoren til staten. Som et ledd i denne overføringen finner ikke disse medlemmer det unaturlig at opprustning innenfor helsesektoren innebærer øremerkede midler.

       Etter disse medlemmers mening bør neste års utvikling i kommuneøkonomien basere seg på Regjeringens forslag til vekst, men basert på disse medlemmers opplegg for 1998, dvs. en nedjustering av rammeoverføringen med 450 mill. kroner. Disse medlemmer vil understreke at det kan bli behov for kraftigere innstramminger i alle deler av norsk økonomi hvis Regjeringen og stortingsflertallet ikke finner frem til kraftigere innstramminger i neste års budsjett. Disse medlemmer mener at kommunene som ansvarlige arbeidsgivere ikke kan forvente at lønnsoppgjør som går utover det kommunene mener de kan betale for skal overveltes på andre. Hvis et lønnsoppgjør på årets størrelse bare skal overveltes på skatter og avgifter vil det være første trinn i å sette igang pris- og lønnsveksten for alvor i Norge. Disse medlemmer mener derfor at kommunesektoren selv må bære de ekstra utgifter lønnsoppgjøret koster og at det må finnes rom til det gjennom egne innsparinger, effektiviseringer og omprioriteringer. Disse medlemmer vil vise til at få kommuner ikke vil oppleve problemer med å finansiere lønnsoppgjøret på kort sikt. For enkelte kommuner kan mellomfinansiering før inntektsutjevningen slår ut om 2 år være så store at de bør få mulighet til å få forskudd på fremtidig skjønnstillegg.

1.2.3.2 Øremerkede tilskudd

       Komiteen har merket seg at det er knyttet betydelig usikkerhet til beregningen av andelen av kommunal medfinansiering til øremerkede tilskudd. Komiteen har imidlertid merket seg at man ved beregninger for 1996 anslår kommunal medfinansiering til 33 %. På denne bakgrunn anslås den kommunale medfinansiering i 1998 til 10.600  mill. kroner, dvs. en økning på 800  mill. kroner fra 1997.

       Komiteen ser det som viktig at det blir foretatt en løpende vurdering av bruken av øremerking, og sier seg også enig i Regjeringens bebudede generelle gjennomgang av de øremerkede tilskuddene, med sikte på å overføre flere til rammetilskuddet.

       Komiteen vil understreke at når øremerking benyttes, må kravet om rapportering forenkles.

       Komiteen har merket seg at det er kommunene med de høyeste frie inntektene som i tillegg har mest inntekter fra øremerkede tilskudd. Årsaken til dette er at en rekke øremerkede tilskudd krever medfinansiering fra kommunene. Komiteen ser på dette som en uheldig utvikling fordi det øker forskjellen mellom kommunene. Komiteen mener utviklingen må følges nøye.

       Komiteen ser positivt på forsøkene som skal iverksettes med at inntil 20 kommuner og to fylkeskommuner skal få tildelt øremerkede tilskudd som rammetilskudd.

       Komiteen viser til merknader under 4.2.2.4 Øremerkede tilskudd.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det er riktig å benytte øremerkede midler når store handlingsplaner igangsettes.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser det som uheldig at en stadig større andel av de statlige overføringene kommer som øremerkede midler. Dette svekker kommunenes handlefrihet og derved lokaldemokratiet.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber Regjeringen vurdere om kostnadene ved rapportering for enkelte øremerkede tilskudd bør kunne belastes det øremerkede tilskuddet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det er lettest å fjerne øremerkede tilskudd der alle kommuner har tilnærmet likt ansvar for en oppgave. Øremerkede tilskudd som går til spesielle kommuner for å finansiere oppgaver bare disse kommunene har, egner seg mer for øremerking.

       Dette medlem mener at øremerking som krever kommunal medfinansiering må trappes ned. Øremerkede tilskudd som fullfinansierer tiltak, er ikke på samme måte problematiske.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at det øremerkede tilskudd til leirskoleopphold ikke går til å dekke opphold, men kun til å dekke undervisning. Det er bare 10 % av kommunene som har leirskoler. Disse kommunene tilsetter, har arbeidsgiveransvar og lønner lærerne som da underviser elever fra andre kommuner. Et slikt ansvar tar de på seg under forutsetning av at de får dette refundert, etter avtale med brukerkommunene.

       Legger man tilskuddene inn i rammetilskuddet vil usikkerheten om bruken av leirskolene bli så stor at vertskommunene ikke vil ta arbeidsgiveransvar for lærere som skal undervise elever fra andre kommuner. Dermed blir det gode faglig-pedagogiske opplegget undergravd.

       På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

       « Tilskuddsform til leirskoler endres ikke. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet slutter seg til Regjeringens forslag om at tre øremerkede tilskudd skal innlemmes i inntektssystemet fra 1999.

       Disse medlemmer vil peke på at det øremerkede tilskuddet til leirskoleopphold går til å dekke lønnskostnadene til undervisning, ikke til å dekke opphold. Tilskuddet ble lagt om for to år siden. Med sikte på en overføring til rammetilskuddet ble tilskuddet flyttet fra å være tilskudd til vertskommunene til å bli et tilskudd til alle kommunene som gir sine elever leirskoletilbud.

       Refusjonskravene fra kommunene for skoleåret 1996-97 viser at flesteparten av kommunene ga tilbud om leirskole. Tall fra Grunnskolens informasjonssystem viser at de fleste kommunene også vil benytte leirskoler i skoleåret 1997-98. Tilbudet er godt innarbeidet i kommunene.

1.2.3.3 De kommunale og fylkeskommunale skattørene

       Komiteen har merket seg at Regjeringen legger opp til at skatteinntekten for 1999 skal ha om lag samme reelle nivå som i 1998. Dette innebærer at oppjusteringen av kommunesektorens skatteinntekter i 1998 med i alt 1.635  mill. kroner videreføres til 1999.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig med Regjeringen i at skattøret fastsettes ved behandlingen av statsbudsjettet for 1999. Flertallet ser på muligheten for regulering av skattøret som viktig både i forhold til presset i norsk økonomi og til å omfordele inntekter fra skattesterke til skattesvake kommuner.

       Flertallet mener at det må legges stor vekt på fordelingshensyn ved fastsettelser av skatteøret.

       Flertallet mener at skattøret for 1999 må senkes gjennom høstens budsjettbehandling i forhold til oppjustert skattørenivå for 1999, jf. flertallets syn på statlig selskapskatt.

       Rammeoverføringene må økes tilsvarende for å sikre en bedre fordeling mellom skattesterke og skattesvake kommuner. Flertallet ber Regjeringen komme tilbake med forslag om dette i budsjettet for 1999.

       Flertallet fremmer følgende forslag i tråd med dette:

       « Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag om en reduksjon av skattøret og en tilsvarende økning i rammetilskuddet for 1999 i statsbudsjettet til høsten, slik at det sikres en best mulig inntektsfordeling mellom skattesvake og skattesterke kommuner. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det er uforsvarlig uforutsigbart for kommunene at skattøret ikke kan forventes å ligge fast fra år til år. Disse medlemmer mener at kommunene må oppmuntres til å føre en politikk som gjør at de er attraktive for bolig- og næringsetablering, for derigjennom å skaffe seg egne skatteinntekter.

       Disse medlemmer mener derfor at skalting og valting med det kommunale skattøre kombinert med utjevningsordninger som tilgodeser de kommuner som ikke vil gjøre noe for selv å beskikke sitt hus, direkte undergraver kommunenes incitament til å stå på egne ben.

       Disse medlemmer legger prinsipielt til grunn at skattøret ikke skal endres annet enn i sammenheng med at andre reformer i inntektssystemet vedtas samtidig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de tradisjonelt har foreslått at skattøren skal fastsettes i kommuneøkonomiproposisjonen for å gi kommunene større forutsigbarhet. Disse medlemmer vil understreke at det er foreslått en rekke omlegginger av kommunefinansieringen i forbindelse med behandlingen av Rattsø II. Dette innebærer at flere faktorer virker inn på hvilket skattøre som skal fastsettes.

       Disse medlemmer mener en fastsettelse av skattøre i denne proposisjonen i år ikke vil medføre noe ytterligere forutsigbarhet for kommunene fordi fjerningen av selskapskatten til høsten skal kompenseres og en rekke andre faktorer endrer seg. Disse medlemmer mener skattøren i år derfor skal fastsettes i forbindelse med statsbudsjettet, og mener at fastsettelsen må medføre en opptrapping av kommunenes inntekter fra skatt.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at innenfor rammen som Regjeringen legger opp til for kommunesektoren i 1999, er det ikke rom for å kompensere for økte lønnsutgifter, for den økte kommunale medfinansieringen som satsingene på eldrereformen, psykiatri reformen, utstyrsanskaffelser og økt innsatsstyrt finansiering eller for satsing på barn og unge. En videreføring av nivået, vil bety flere kutt i tjenestene eller dårligere kvalitet.

       Uten en kraftig økning i rammene til kommunesektoren til neste år, må Stortinget ta et medansvar for redusert tilbud til befolkningen.

1.2.3.4 Inntektssystemet

Generelt

       Komiteen er enig med Regjeringen i at en av målsetningene med inntektssystemet er at det skal bidra til mest mulig forutsigbarhet for kommunesektoren med hensyn til endringer i statlige rammeoverføringer.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fastslå at Fremskrittspartiet prinsipielt ønsker en annen fordeling av det finansielle ansvar for en del grunnleggende velferdsoppgaver. Disse medlemmer vil derfor fastslå at inntektssystemet i utgangspunktet bygger på prinsipper vi ikke er enige i. Disse medlemmer ønsker et nytt system hvor alle borgere gis samme grunnleggende rettigheter, og vil derfor overføre det finansielle ansvar for skole, sykehus og eldreomsorg direkte til staten. Dette vil gi den nødvendige trygghet for at alle innbyggerne, uansett bosted og kommunal økonomi, vil kunne motta et likeverdig tilbud. Kommunale prioriteringer vil dermed ikke lenger kunne svekke det vi betrakter som basistjenester. Ansvaret for vedtagelse av reformene og finansieringen av reformene vil også være plassert samme sted, nemlig i Stortinget. Disse medlemmer viser for øvrig til at både Regjeringen og Rattsø  II mener at øremerkede tilskudd som utformes som stykkpristilskudd hvor tilskuddsbeløpet beregnes ut fra oppnådd produksjon, vil virke effektivitetsfremmende. Disse medlemmer er imidlertid klar over at dette er en stor reform og tar lang tid å få lagt om, på denne bakgrunn vil derfor Fremskrittspartiet tilnærme seg opplegget for 1999 med basis i det eksisterende inntektssystemet, og vil støtte endringer som er mulige å tillempe på kort sikt i samsvar med Fremskrittspartiets grunnleggende prioriteringer. Disse medlemmer vil for øvrig vise til sine merknader under kap. 4 som er en nærmere gjennomgang av Regjeringens forslag til endringer i inntektssystemet.

Inntektsutjevning - endring i innbyggertilskuddet

       Komiteen vil peke på at det inntektsutjevnende tilskuddet vil bli trappet opp i tråd med opptrappingsplanen som ble vedtatt ved innføringen av nytt inntektssystem og øke med 1.983  mill. kroner fra 1997 til 1998. Referansenivået for inntektsutjevningen vil i 1999 for kommunene være 106 % og for fylkeskommunene vil referansenivået være på 118 %. Kompensasjonsgraden vil være på 92 % for både kommunene og fylkene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti viser til at den ordinære skjønnsrammen er foreslått redusert med 400  mill. kroner som vil bli overført til økt innbyggertilskudd i kommunene og fylkene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil påpeke at innenfor denne reduserte skjønnsrammen foreslår Regjeringen å legge finansieringsordningen for særlig ressurskrevende brukere.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til egne merknader om saken der flertallet foreslår å øke skjønnspotten med 400 mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er enig med Regjeringen i at den generelle skjønnsrammen reduseres med 400 mill. kroner, som overføres til innbyggertilskuddet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at innbyggertilskuddet er salderingsposten innenfor inntektssystemet, og at Regjeringen foreslår den redusert i 1999 på grunn av øvrige endringer i inntektssystemet. Disse medlemmer viser til tidligere behandling av Rattsø  I, og er ikke enige i at innbyggertilskuddet skal være en salderingspost i inntektssystemet. Det er innbyggertilskuddet som er kronjuvelen i Rattsøopplegget, med objektive kostnadsnøkler lagt til grunn for fordelingen av midlene. Disse medlemmer er derfor av den mening at en større del av inntektene og utgiftsutjevningen mellom kommunene bør foregå gjennom innbyggertilskuddet.

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen vil videreføre inntektsutjevningen i samsvar med omleggingen av inntektssystemet. For 1999 vil det inntektsutjevnende tilskuddet for kommuner og fylkeskommuner til sammen utgjøre 11.665 mrd. kroner. Disse medlemmer vil vise til at inntektsutjevningstilskuddet er et tilskudd som butter imot hensynet til å oppmuntre kommunene til å stå på egne ben ved selv for eksempel å tiltrekke seg arbeidsplasser. Det er mager trøst at inntektsutjevningstilskuddet, til tross for at det opptrappes, dog vil være mindre enn før implementeringen av Rattsø  I. Disse medlemmer er derfor av den mening at isolert sett burde vi gi kommunene større incitamenter til å stå på egne ben ved å trappe ned inntektsutjevningstilskuddet, og overføre midlene til innbyggertilskuddet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti har merket seg at samlet vil endringene i inntektssystemet som er omtalt i proposisjonen isolert sett medføre en reduksjon i innbyggertilskuddet for kommunene på 376  kroner pr. innbygger og for fylkeskommunene på 173  kroner pr. innbygger.

Tapskompensasjon

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at tapskompensasjonen for kommunene og fylkene som følge av endringer av inntektssystemet i 1997 blir videreført i 1999 etter de samme prinsipper som i de to foregående år. Økningen i tapskompensasjon fra 1998 til 1999 utgjør 551  mill. kroner som fordeler seg med 95  mill. kroner i økt regionaltilskudd og 456  mill. kroner i økt ekstraordinært skjønnstilskudd. Økningen i tapskompensasjon fører til tilsvarende reduksjon av innbyggertilskuddet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ber Regjeringen komme tilbake med en vurdering av den forventede inntektsutviklingen for de kommunene som skulle få økt sine inntekter som følge av omleggingen av inntektssystemet etter Stortingets behandling av Rattsø-utvalgets første delinnstilling. En slik vurdering bør også inneholde en tidfesting av når disse kommunene vil være oppe på det nivået som Regjeringen og Stortinget forutsatte ved omleggingen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til at tapskompensasjonen trappes opp i tråd med Stortingets vedtak ved behandlingen av Rattsø  I. Disse medlemmer vil peke på at tapskompensasjonen var ment å være en 5 årlig kompensasjon, og at den finansieres med et trekk på 250 kroner pr. innbygger i innbyggertilskuddet for alle kommuner. I praksis medfører tapskompensasjonordningen at de kommuner som kom bedret ut av inntektssystemet etter at de urettferdige skjevhetene som tidligere var i systemet ble rettet opp, faktisk får redusert en stor del av gevinsten ved omleggingen. Disse medlemmer viser til at følger man Stortingets tidligere behandling, så skal denne formen for tapskompensasjon kun vare til 2001. Da er det forutsatt at omleggingene etter Rattsø  I skal slå fullt ut. Disse medlemmer mener det er uakseptabelt å fortsette en kompensasjonsordning som finansieres av de andre kommunene etter år 2001. Det vil i så fall innebære at de omlegginger som Stortinget foretok i inntektssystemet ikke blir gjennomført, og bryter med disse medlemmers syn om at inntektssystemet for kommunene må baseres på mest mulig objektive kriterier og legge grunnlaget for at innbyggerne i landets ulike kommuner skal ha samme mulighet til ulike offentlige tjenester innenfor rammen av et reelt lokalt demokrati.

       Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget hvordan tapskompensasjonen skal avvikles eller omlegges etter år 2001, slik at Stortingets vedtak om nytt inntektssystem faktisk kan gjennomføres fra år 2002. Det forutsettes at dette senest tas opp i kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000. »

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen foreslår at tapskompensasjon for årene 1999, 2000 og 2001 skal fastlegge i 1998 basert på gjennomsnittlige skattetall for årene 1995, 1996 og 1997 dette for å sikre større forutsigbarhet i kommuneøkonomien. Disse medlemmer er av den formening at isolert sett er dette en vei å gå. Det er imidlertid en fare for at dette kan bli svært dyrt eller billig for staten og ditto for kommunene, avhengig av kraftige endringer av konjunkturene de nærmeste tre årene. Disse medlemmer er av den mening at tapskompensasjonen som består av regionaltilskuddet og det ekstraordinære skjønnstilskuddet har marginal betydning for de fleste kommuner og favoriserer i prinsippet utkantkommuner i det at det har en diffus distriktspolitisk begrunnelse. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at tapskompensasjonordningen fjernes. Det vises for øvrig til disse medlemmers merknader under inntektssystemet.

Hovedstadstilskuddet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Regjeringen foreslår å opprette et eget hovedstadstilskudd som delvis kompensasjon for Oslos inntektsbortfall ved at selskapskatten blir statlig. Flertallet har merket seg at hovedstadstilskuddet vil bli finansiert ved reduksjon i innbyggertilskuddet og støtter dette.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre konstaterer at Regjeringen foreslår å opprette et eget hovedstadstilskudd for Oslo for å kompensere halvveis for inntektsbortfallet ved å gjøre selskapsskatten statlig. Disse medlemmer er imot å fjerne selskapsskatten som en kommuneskatt og vil på den bakgrunn gå imot et hovedstadstilskudd. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kap. 4.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter opprettelsen av et hovedstadstillegg for Oslo og viser til merknader i Innst.S.nr.284 (1996-1997) om kommuneøkonomien for 1998 m.v. der Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti foreslo å opprette et storbytilskudd.

       Dette medlem ser behovet for en overgangsordning for Oslo og andre kommuner som taper mye på omleggingen av selskapsskatten. Det er samtidig behov for å opprette et eget permanent hovedstadstilskudd som reflekterer de økt oppgaver og behov som spesielt en hovedstad har.

       Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

       « Det innføres et permanent hovedstadstilskudd til Oslo på linje med Nord-Norgetilskuddet. Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjett for 1999 legge fram forslag til kriterier og bevilgning. »

Nord-Norgetilskuddet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er positiv til at Regjeringen i 1999 foreslår å prisjustere Nord-Norge-tilskuddet i forhold til 1998. Flertallet har merket seg at Nord-Norgetilskuddet som følge av manglende prisjustering de siste fire årene er blitt reelt redusert med om lag 218  mill. kroner.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Nord-Norge på samme måte som resten av landet må basere sine inntekter fra staten på innbyggertilskuddet og inntektsutjevningstilskuddet og mener at ytterligere tilførsel av kommuneoverføring til Nord-Norge er unødvendig. Disse medlemmer vil derfor foreslå at denne ordningen opphører og vil komme tilbake til dette under behandlingen av statsbudsjettet 1999.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen oppheve Nord-Norgetilskuddet. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil gå i mot å prisjustere Nord-Norgetilskuddet. Disse medlemmer viser til at statsråd Ragnhild Queseth Haarstad gjentatte ganger har understreket at både Nord-Norgetilskuddet og regionaltilskuddet innebærer at de kommunene som får disse tilskuddene, skal yte et bedre tjenestetilbud enn gjennomsnittet av kommunene. Disse medlemmer mener at inntektssystemet skal sikre at kommunene skal kunne tilby et likeverdig tilbud av tjenester, og ikke legge opp til systematisk skjev fordeling.

Justering av kostnadsnøkler

       Komiteen har merket seg at nytt kriterium for bosettingsmønsteret vil bli vurdert i arbeidet med inntektssystemet, herunder endringer i kostnadsnøkkelen for kommunal administrasjon.

       Komiteen viser til at Regjeringen i proposisjonen varsler at det skal settes i gang et utredningsarbeid for å utrede kostnadene ved klima, rusmisbruk og psykiatri for en eventuell justering av kostnadsnøkkelen i utgiftsutjevningen.

       Komiteen viser til at gjennomgangen når det gjelder rus og psykiatri vil være spesielt viktig for Oslo og våre storbyer og ber om at utredningsarbeidet blir prioritert.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at det ved behandlingen av Rattsø I ble bedt om at Regjeringen vurderte nærmere omarbeidelse av de kriterier som ligger bak kostnadsnøklene og introduksjon av nye kriterier/nøkler på noen områder man følte ikke var godt nok dekket. Det var kostnadsnøkkel for lokale ruter, kriterier for bosettingsmønsteret, rus, psykiatri og klima. Flertallet konstaterer at departementet er godt igang med arbeidet på de to førstnevnte områdene, men ikke har igangsatt arbeid på rus, psykiatri og klima. Flertallet vil peke på at de ulike kriteriene har ulik betydning for ulike kommuner. Gjennom å igangsette arbeid bare på de distriktsrettede kriteriene og ikke igangsette arbeid på de områder som er problemer for de større byene kan departementet bidra til å skape nye urettferdigheter.

       Flertallet mener departementet må forsere arbeider med rus, psykiatri og klima og presentere endringer i kostnadsnøklene og beregningsmetodene samlet for alle oppfølgingsområdene fra Rattsø I.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, mener at de fleste av de kommunene som i dag har problemer med å dekke befolkningens behov for velferd, ligger i mer sentrale strøk av landet. Disse kommunene har de siste tiårene opplevd endringer i sosiale forhold, og i befolknings- og alderssammensetningen, fordi noen grupper av ulike grunner søker seg til byene.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti mener det ikke vil være riktig å endre kostnadsnøklene og kriteriene bak dem på ett av de ovenfornevnte områdene uten at alle er ferdig utredet og endringene kan gjøres i samme omleggingsoperasjon. Disse medlemmer vil vise til at årvisse endringer i kostnadsnøklene bidrar til ustabilitet for kommunene og forskyvninger mellom dem. Det er ikke heldig at det skal skje endringer hvert enkelt år.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil vise til at det er tidligere regjeringer som har satt i gang særskilte utredninger om et nytt bosettingskriterium, bl.a. ved å oppnevne en særskilt referansegruppe og som derved har prioritert andre områder ned. Det er disse regjeringer som har hovedansvaret for at utredninger om forhold vedrørende rus, klima og psykiatri ikke er igangsatt. Disse medlemmer vil peke på at det er varslet endringer i tre kostnadsnøkler i kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000 og i en kostnadsnøkkel for år 2001. Disse medlemmer vil vise til at dette er i samsvar med Stortingets vedtak.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at kostnadsnøklene utgjør basisen i innbyggertilskuddet som er hovedbiten i inntektssystemet. Disse medlemmer konstaterer at kostnadsnøkkelen for grunnskolesektoren er endret som følge av 6-års reformen og har ingen merknader til dette. Disse medlemmer konstaterer videre at kostnadsnøkkelen for sykehus er endret som følge av økt innsatsstyrt finansiering og har ingen videre merknader til dette.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen foreslår en justering av kostnadsnøkkel i forbindelse med Reform 97. Den nye fordelingen av rammen etter ny nøkkel gir store utslag for enkelte kommuner. Disse utslagene kan bidra til en enda større økonomisk usikkerhet for flere kommuner med dårlig økonomi.

       Dette medlem er bekymret for at dette vil ramme skoletilbudet og vil komme tilbake til dette i forbindelse med Statsbudsjettet for 1999.

       Dette medlem vil for øvrig vise til Sosialistisk Venstrepartis opplegg for kommuneøkonomien i innstillingen til Revidert nasjonalbudsjett for 1998.

1.2.3.5 Skjønnsrammen

       Komiteen har merket seg at Regjeringen har foreslått en reduksjon i skjønnsrammen fra 1998 til 1999 på 490  mill. kroner. Årsaken til reduksjonen er at 400  mill. kroner foreslås overført til innbyggertilskuddet for kommunene og fylkene og at 90  mill. kroner var en ekstrabevilgning til Sør-Trøndelag i statsbudsjettet for 1998 som ikke skal videreføres.

       Komiteen vil bemerke at skjønnstilskuddet i all hovedsak skal brukes for å ivareta kostnader som faller utenfor inntektssystemets rammer, eller for å ivareta kommunenes inntekter dersom man får et plutselig stort inntektsbortfall.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at forutsetningen for å ha en solid skjønnspott må være at skjønnspotten fordeles etter en skjønnsmessig vurdering. Kommuner må ikke kunne opparbeide seg skjønnsmidler på et rutinemessig grunnlag.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1999 komme tilbake med forslag til klarere retningslinjer for fordeling av skjønnspotten. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil vise til merknad fra disse partier i Innst.S.nr.268 (1995-1996) Om kommuneøkonomien 1997 der det blir bedt om at det legges opp til retningslinjer for fordeling av skjønnsmidler der det tas hensyn til at kommuner med nedgang i folketallet trenger tid til å tilpasse tjenestetilbudet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på viktigheten av å ha en skjønnspott som er tilstrekkelig til å fange opp utgifter som inntektssystemet ikke kan kompensere for. Det er også viktig å ha en skjønnspott som er tilstrekkelig til å fange opp uforutsette utgifter kommunene får i løpet av året.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, går derfor inn for å beholde 400 mill. kroner i skjønnspotten og redusere innbyggertilskuddet tilsvarende og fremmer følgende forslag i tråd med dette:

       « Stortinget gir Kommunal- og regionaldepartementet fullmakt til å fordele etter skjønn 3.571.000.000 kroner for 1999. Midlene foreslås bevilget over kap. 571 Rammetilskudd til kommunene og kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommunene. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er uheldig når Regjeringen foreslår å redusere skjønnspotten med 490 mill. kroner samtidig som skjønnsmidlene skal fylle flere oppgaver, blant annet kompensasjon for de enkeltkommunene som taper på at selskapsskatten tilfaller staten.

       Disse medlemmer viser til svar fra departementet på spørsmål fra komiteen, der departementet grunngir en reduksjon i skjønnspotten med et ønske om å redusere denne. Disse medlemmer er ikke enig i at dette er ønskelig.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti støtter Regjeringens forslag til skjønnspott, og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget gir Kommunal- og regionaldepartementet fullmakt til å fordele etter skjønn 3.171.000.000 kroner for 1999. Midlene foreslås bevilget over kap. 571 Rammetilskudd til kommunene og kap. 572 Rammetilskudd til fylkeskommunene. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at de 10 enkeltkommunene som taper på at selskapsskatten gjøres statlig skal kompenseres gjennom økte skjønnsmidler. I motsetning til for Oslo og for kraftkommunene er denne kompensasjonen hverken tallfestet eller synliggjort gjennom et eget tilskudd. Disse medlemmer har registrert at disse kommunene ikke føler seg sikret en kompensasjon og de føler stor usikkerhet vedrørende sin framtidige inntektsutvikling. Disse medlemmer mener derfor at det samme prinsippet bør gjelde for disse kommunene som for de andre taperne, nemlig at kompensasjonsgraden må prinsippfestes og at midlene må synliggjøres gjennom et eget tilskudd.

       Med hensyn til kompensasjonsgraden viser disse medlemmer til at departementet i svar til Arbeiderpartiet av 4. juni 1998 når det gjelder kraftkommunene, sier at:

« i den anslåtte reduksjonen i skatteinntekter fra kraftverk er det ikke tatt hensyn til at denne reduksjonen i noen grad vil bli motvirket av økte skatteinntekter fra personlige skattytere dersom de kommunale selskapsskattene skal tilfalle staten. Kraftkommunenes anslåtte tap ved bortfall av selskapsskatten alene er på 200 mill og økningen av naturressursskatten er beregnet til 100 mill. kroner. Det betyr at kraftkommunene får kompensert halvparten av sitt tap isolert sett på bortfall av selskapsskatten. »

       Disse medlemmer mener at det samme prinsippet bør gjelde for de 10 enkeltkommunene som taper på bortfall av selskapsskatten. Disse kommunene bør få en kompensasjon som ikke tar hensyn til at reduksjonen i selskapsskatten i noen grad vil bli motvirket av økte skatteinntekter fra personlige skattytere. Disse kommunene bør få kompensert deler av sitt tap på lik linje med kraftkommunene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener videre av kompensasjonen for enkeltkommuner på lik linje med kompensasjon for Oslo og kraftkommunene bør synliggjøres. For de 10 enkeltkommunene bør dette gjøres gjennom å trekke kompensasjonen ut av de ordinære skjønnsmidlene for å opprette en ekstraordinær skjønnspott for tapskompensasjon for bortfall av selskapsskatt.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag i tråd med dette:

       « Kompensasjonen til de 10 enkeltkommunene som taper på å gjøre selskapsskatten statlig, synliggjøres ved at isolert sett omlag halvparten av tapet på bortfall av etterskuddsordningen opprettes som en ekstraordinær skjønnspott til kompensasjon for disse kommunene. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at dersom det skulle vise seg at nye beregninger eller endrede forutsetninger, f.eks. lavere inntektsskatt, skulle føre til at flere kommuner enn de som framgår av proposisjonen taper på å gjøre selskapsskatten statlig, vil flertallet be om at disse også blir kompensert på lik linje med andre tapskommuner.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader under punktene om inntektssystemet, herunder innbyggertilskuddet og inntektsutjevningen. Disse medlemmer vil gi kommunene større økonomisk ansvar ved å redusere den statlige økonomiske utjevningen mellom kommunene, og basere den på objektive kriterier i samsvar med Rattsø  I. Disse medlemmer konstaterer at skjønnsmidlene i stor grad fordeles til kommuner og fylkeskommuner som selv ikke « beskikker sitt hus » og mener at denne ordningen til dels er urettferdig overfor kommunene som tar initiativ og viser engasjement i m.a. en aktiv næringspolitikk. Disse medlemmer mener derfor det er riktig at overføring mellom kommunene og overføringer fra staten blir gitt på objektive kriterier. Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader om Fremskrittspartiets modell for kommunale tilskudd nedenfor under disse medlemmers merknader om Inntektssystemet.

1.2.3.6 Tiltak for særlig ressurskrevende brukere i kommunene

       Komiteen har merket seg at departementet har nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe for å vurdere mulige finansieringstiltak for særlig kostnadskrevende brukere av kommunale tjenester. Arbeidsgruppen tar sikte på å avslutte sitt arbeid innen 15. desember 1998. De aktuelle brukerne er mennesker med store hjelpebehov, knyttet til alvorlige fysiske og/eller psykiske funksjonshemninger, trafikkskadde, respiratorpasienter, rusmiddelbrukere m.v. Prinsippene i rammetilskuddet bygger på at ujevne kostnader skal jevne seg ut over tid. Men det vil være unntak fra denne hovedregelen, og særlig for mindre kommuner kan enkelte brukere veie svært tungt kostnadsmessig.

       Komiteen vil peke på at for en del kommuner er situasjonen vanskelig på grunn av særlig ressurskrevende brukere. Komiteen vil derfor be om at arbeidet med å finne en permanent finansieringsordning for denne brukergruppen prioriteres og framskyndes.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, er enig med Regjeringen som foreslår at det ved tildeling av skjønnsmidler i 1999 skal tas hensyn til særlig ressurskrevende brukere som trafikkofre, fysisk funksjonshemmede, respiratorpasienter, rusmiddelbrukere m.v., men vil foretrekke en permanent finansieringsordning til disse gruppene utenom skjønnsmidlene.

       Flertallet har merket seg at for 1999 forutsetter arbeidsgruppa at tilskudd til kommuner med overvekt av kostnadskrevende brukere blant psykisk utviklingshemmede dekkes over Sosial- og helsedepartementets innsatsmidler til særlig kostnadskrevende brukere.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen vil komme tilbake til en videre oppfølging av arbeidsgruppas arbeid i kommuneøkonomiproposisjonen for år 2000.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil imidlertid peke på at dette øker presset på skjønnsmidlene og vil i denne sammenheng vise til sitt forslag under 1.2.3.5 som innebærer at 400 mill. kroner ikke overføres fra skjønnsmidlene til innbyggertilskuddet.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser for øvrig til St.prp. nr. 63 (1997-1998) der det står på side 20 pkt. 4.8.3 Psykisk utviklingshemmede med psykiske lidelser:

« I 1998 vil departementet og Statens helsetilsyn vurdere nærmere behovet for å bygge opp tjenestetilbud og kompetanse innen psykisk helsevern for psykisk utviklingshemmede med alvorlige atferdsavvik eller psykiske lidelser. Departementet vil i 1998 også utrede et eventuelt behov for mer varige interkommunale botilbud til psykisk utviklingshemmede med så store atferdsavvik at særlig mindre kommuner har problem med å etablere tilfredsstillende tjenester for denne gruppen. »

       Disse medlemmer er enig i at denne vurdering blir gjort, da disse medlemmer mener at det er et behov for slike tjenester.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at kommuner som har særlig kostnadskrevende brukere bør få utgifter utover et fastsatt nivå, dekket fullt ut av staten. Dette dreier seg om identifiserte personer slik at det er enkelt å målrette utbetalingen. Nivået på tjenester til slike brukere kan ikke være avhengig av skjønnsrammas størrelse.

       Dette medlem viser til forslag fremmet av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti i Innst.S.nr.284 (1996-1997) og fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjett for 1999 utrede og legge fram forslag om et statlig toppfinansiering for særlig ressurskrevende brukere av kommunale omsorgstjenester, slik at kommunene har et øvre tak for sine utgifter. »

1.2.4 Reform 97 - etterberegning av investeringene

       Komiteen vil vise til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (1996-1997) ba Regjeringen foreta en etterberegning av kommunenes reformrelaterte investeringsutgifter knyttet til grunnskolereformen. Komiteen har merket seg at Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for 1999 fremmer denne etterberegningen.

       Komiteen vil vise til at etterberegningene av investeringsrammen består av en undersøkelse av geografisk differensiert kvadratmeterpris på skolebygg, informasjon om antall nye klasser, hvor mange klasser som har fått eller vil få nybygg eller tilpassede lokaler.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen i budsjettet for 1999 vil komme tilbake til spørsmålet om en frist for ferdigstillelse av permanente lokaler.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, støtter Regjeringens forslag om at investeringskompensasjonen som skal utbetales i 1999 justeres i forhold til for høye og for lave utbetalinger i 1997 og 1998. Flertallet vil vise til at den totale investeringskompensasjonen i 1999-budsjettet vil bli på 494  mill. kroner.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Regjeringens forslag vedrørende etterberegning av investeringer for Reform 97 og at den beregnede kvadratmeterpris som er lagt inn, for mange kommuners vedkommende ikke dekker reelle byggekostnader. Prisnivået er svært høyt og mange steder langt over det beregningsgrunnlaget som er brukt. Det er derfor fremdeles mangler knyttet til finansiering av utbyggingsbehov knyttet til Reform 97. Dette er nok et eksempel på at reformer krever en større kommunal egenandel enn forutsatt og bidrar til ytterligere å forsterke behovet for frie inntekter i kommunene og gjøre at enkeltkommuner kommer i en svært vanskelig situasjon.

       Dette medlem vil komme tilbake til dette i forbindelse med budsjettet til høsten.

1.2.5 Kompensasjon for merutgifter knyttet til språkdelingsklasser

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig med Regjeringen i at det gjennom skjønnsmidlene gis fast tilskudd til kommuner med store utgifter på grunn av språkdeling i grunnskolen, og støtter Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen foreslår en kompensasjon på 20,6 mill. kroner fordelt over skjønnstilskuddet. Disse medlemmer konstaterer at kompensasjonsordningen er velbegrunnet, men vil foreslå at midlene ytes som en særskilt kompensasjon utenfor inntektssystemet på samme måte som det kompenseres for en rekke andre forhold uten at dette legges inn i skjønnstilskuddet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om at kompensasjoner for merutgifter knyttet til språkdelingsklasser ytes som særskilt kompensasjon utenfor inntektssystemet. »

1.2.6 Økning av minstepensjonen med 1000 kroner pr. mnd. fra 1. mai 1998

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, konstaterer at Regjeringen fastslår at 85 % av 1.000-lappen vil tilfalle kommunen når minstepensjonisten betaler sitt vederlag for opphold i kommunale alders- og sykehjem.

       Flertallet viser til at en økning av minstepensjonene vil føre til en betydelig inntektsøkning for kommunene i henhold til Forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v. For minstepensjonister i institusjon vil dette bety at de, i de fleste tilfeller, kun får beholde 150 kroner av tillegget på 1.000 kroner pr. måned.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen i forbindelse med 1998-budsjettet ikke fremmet forslag om en endring av kommunehelsetjenesteloven § 2-3.

       Flertallet konstaterer at løftene fra valgkampen om en økning for minstepensjonister ikke er innfridd.

       Flertallet viser til følgende vedtak i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1998, jf. B.innst.S.nr.5 (1997-1998):

« Stortinget ber Regjeringen fremme en ny gjennomgang av regelverket for bostøtte sett i lys av økningen i minstepensjonen på 12.000 kroner. Saken bør framlegges slik at behandling kan skje parallelt med behandling av trygdeoppgjøret. »

       Flertallet merker seg at Regjeringen ikke har lagt fram en slik sak som et flertall i Stortinget ba om.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil vise til at Regjeringen i sitt budsjettforslag for 1998 pekte på at det å øke minstepensjonene med 1.000 kroner vil føre til økte inntekter for kommunene på 130 mill. kroner.

       Disse medlemmer vi vise til at Kommunehelsetjenesteloven § 2-3 som omhandler vederlag for helsetjenester og fastsetter betalingsprosenter. Disse medlemmer vil understreke at også den ekstraordinære økningen av minstepensjonen omfattes av regelverket om vederlag for helsetjenester.

       Disse medlemmer vil peke på at det verken fra Regjeringen eller noen av partene i forbindelse med budsjettbehandlingen av 1998 budsjettet ble reist spørsmål om eller fremmet forslag om endring av kommunehelsetjenesteloven § 2-3.

       Disse medlemmer vil understreke at løftene om en økning av minstepensjonen er innfridd.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringens standpunkt ikke er i tråd med Fremskrittspartiets grunnlag for å støtte denne ordningen i forbindelse med budsjettbehandlingen for 1998-budsjettet og vil gjøre oppmerksom på at Fremskrittspartiets grunn for å støtte dette forslaget var at minstepensjonistene skulle få beholde 1.000-lappen ubeskåret.

1.2.7 Endringer i innvandrertiltak

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen foreslår å målrette tilskudd til lokale innvandringsorganisasjoner og innvandringsstyrte aktiviteter ca 10 mill. kroner bedre, slik at færre kommuner kan nyte godt av ordningen. Ordningen er tiltenkt tilrettelegging av flerkulturelt mangfold. Disse medlemmer er imot bevilgninger av tilskudd til organisasjoner som er forbeholdt mennesker av en bestemt etnisk opprinnelse eller bestemte opprinnelsesland og vil derfor komme tilbake til dette i forbindelse med Statsbudsjettet for 1999.

1.2.8 Integreringstilskuddet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil vise til at noen kommuner, spesielt Oslo, opplever tilstrømming av flyktninger som først har vært bosatt i andre kommuner. En del av problemene med nye bostedsløse barnefamilier i Oslo skyldes slik rebosetting. Slik integreringstilskuddet er utformet, mottar den kommunen man først bosettes i hovedtyngden av integreringstilskuddet. Flertallet mener det behov for å finne frem til bedre løsninger for de kommuner som blir andre bosettingskommune for flyktningene. I lys av Stortingets nylige behandling av Dok.nr.8:87 (1997-1998) som innebærer føringer for en ny integreringspolitikk, bør spørsmålet om utformingen av integreringstilskuddet sees nærmere på. Flertallet forutsetter at departementet vurderer begge disse spørsmål og kommer tilbake til Stortinget med sine synspunkter.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at satsen for integreringstilskuddet ble fastsatt i 1994 og blir videreført uten prisjusteringer også i 1999. Dette til tross for at beregningsutvalget for kartlegging av kommunale utgifter til bosetting og integrering av flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag, to år på rad har dokumentert at kommunenes utgifter ikke blir dekket.

       Disse medlemmer ber Regjeringen justere opp tilskuddet i forbindelse med budsjett 1999 slik at det kommer i samsvar med reelle utgifter slik Stortingets forutsetninger for ordningen er.

1.2.9 Kulturdepartementet - Kap. 324 Teater og operaformål

       Komiteen har merket seg at Regjeringen ønsker å endre funksjonsfordelingen og forvaltningsansvaret ved region/landsdelsinstitusjonene på teatersektoren.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener at en slik kursendring for regions-/landsdelsinstitusjonene ikke hører hjemme i en kommuneøkonomiproposisjon. Flertallet vil vise til at det var stor enighet om funksjonsfordelingen da Stortinget behandlet saken i 1993. Flertallet ber Regjeringen, dersom de ønsker en omlegging av funksjonsfordelingen, om å komme tilbake med en melding til Stortinget. Flertallet ber i så fall om at Regjeringen foretar en grundig evaluering av ordningen først, der de berørte teatrene blir tatt med på råd om den framtidige organiseringa.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil vise til at det som omtales i proposisjonen er en budsjett-teknisk omlegging. Disse medlemmer støtter denne omlegging som også vil kunne medføre økt lokal oppfølging og at styrene oppnevnes av den enkelte fylkeskommune. Disse medlemmer vil vise til at sakens realiteter vil bli presentert i statsbudsjettet for 1999, og forutsetter at de berørte teatre og fylkeskommuner blir tatt med på råd om den framtidige organiseringen.

1.2.10 Fastlegereformen

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, og Sosialistisk Venstreparti, mener at en stabil legetjeneste og helsetjeneste til befolkningen er en vesentlig forutsetting for et godt fungerende lokalsamfunn.

       Flertallet viser til St.prp. nr. 65 (1997-1998) hvor det er avsatt midler til oppstart av stimuleringstiltak for å styrke stabiliteten i allmennlegetjenesten i utkantkommuner. Videre viser flertallet til at dette er et oppstarttilskudd, og at det er viktig for kommunene i løpet av 1998 å kartlegge behovet for fremtidige legetjenester og legge en plan for primærlegetilbudet innenfor fastlegeordningen.

       Flertallet viser til at med fastlegeordningen vil finansieringmodellen for legenes inntekter endres, og vil kunne få konsekvenser for statlige overføringer til kommunene i år 2000.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Stortingets behandling av fastlegeordningen der Fremskrittspartiet og Høyre gikk imot denne reformen, da den vil gi mindre tilgjengelighet og redusere pasientenes frie valg av lege. Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive fraksjonsmerknader og forslag i Innst.S.nr.215 (1996-1997).