Saken har vært forelagt forsvarskomiteen til uttalelse som har kommet med følgende merknader:

« Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til merknadene fra utenrikskomiteens flertall i utkast til innstilling av 10.6.98. Flertallet slutter seg til disse.

Flertallet viser til at 14 av 16 NATO-land har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre ratifikasjonsprosedyrene i tilknytning til Ottawakonvensjonen. Den uomgjengelige humanitære nødvendighet av å få fortgang i arbeidet med å følge opp forbudet mot antipersonellminer er overordnet hos det store flertall av Norges allierte i NATO. Uten bred tilslutning til Ottawakonvensjonen vil dette arbeidet bli satt betydelig tilbake.

Flertallet viser til St.prp. nr. 73 (1997-1998), avsnittene 5.2.2 og 5.2.3 om konvensjonens implikasjoner for Forsvaret og for de allierte og bilaterale spørsmål i denne forbindelse og forutsetter at dette arbeidet fullføres i samsvar med proposisjonen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at den reviderte landmineprotokollen som Stortinget sluttet seg til i juni 1997 innebar forbud mot såkalt « dumme » antipersonellminer som forårsaker de store humanitære problemene, mens selvødeleggende miner var tillatt. Etter dette stortingsvedtaket ble det i Forsvarets planer lagt til grunn anskaffelse av et større antall selvødeleggende miner for å kompensere for bortfallet av de « dumme ». Fordi også selvødeleggende personellminer ble inkludert i Ottawa-konvensjonen er dette opplegget nå skrinlagt. Dermed er vår kapasitet til å beskytte eget personell betydelig svekket både i forsvaret av Norge og i internasjonale fredsoperasjoner. Disse medlemmer vil understreke at selvødeleggende miner er et defensivt våpen som brukes for å beskytte eget personell og som klart faller utenom enhver rimelig definisjon av inhumane våpen. (Ref. Innst.S.nr.186 (1994-1995) og flertallsmerknadene i utenrikskomiteen.)

Disse medlemmer påpeker at konsekvensene av denne reduserte beskyttelsen er økte tap av eget personell, slik det går frem av Forsvarssjefens redegjørelse til Forsvarsdepartementet datert 11. mai 1998, og departementets svar på komiteens spørsmål. Vurderingen av hvor mye større tapene av eget personell kan forventes å bli såvel som andre konsekvenser er en oppgave som for Norges del er tillagt Forsvarets Forskningsinstitutt. Disse spørsmål er også til vurdering i NATO. NATOs foreløpige konklusjon var at Ottawa-konvensjonen kan resultere i økede tap av eget personell på opptil 30 %.

Disse medlemmer viser videre til at tekniske løsninger som kan kompensere for de selvødeleggende minene ennå ikke er funnet og at det under enhver omstendighet vil innebære meget store kostnader å utvikle og produsere erstatninger. Forsvarssjefens redegjørelse viser at det kan dreie seg om milliardbeløp bare for Norge. Disse medlemmer peker også på at Ottawa-konvensjonens konsekvenser for NATOs interoperabilitet ennå ikke er klarlagt. Disse medlemmer peker videre på den rettslige status for norsk personell som settes inn i forsvaret av Norge eller i internasjonale fredsoperasjoner. Det er etter disse medlemmers oppfatning helt meningsløst at norske soldater f.eks. skal kunne stilles for retten i Norge dersom de, for å redde eget eller andres liv, aktivt bidrar til bruk av selvødeleggende miner som disponeres av samarbeidende styrker.

Disse medlemmer understreker USAs helt sentrale betydning for Norges sikkerhet herunder det forhåndslagrede materiellet som gjør NATO-garantien troverdig i praksis. Disse medlemmer beklager at disse nå er satt under press.

Disse medlemmer vil peke på at alle disse svært alvorlige og kostbare konsekvensene er et resultat av at man har inkludert en minetype i Ottawa-konvensjonen som ikke representerer noe problem i forhold til de store humanitære utfordringene som konvensjonen søker å løse.

Disse medlemmer viser for øvrig til merknadene til Fremskrittspartiets og Høyres fraksjoner i utenrikskomiteen og slutter seg fullt ut til disse.

Disse medlemmer vil advare mot å ratifisere en konvensjon før konsekvensene på så alvorlige områder som det her dreier seg om, er utredet. »

       Komiteen viser til merknader frå dei ulike fraksjonane og sluttar seg på dette grunnlaget til uttalelsen.