Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren Haakon Blankenborg, Kjell Engebretsen, Thorbjørn Jagland, Frank Willy Larsen, Marit Nybakk og Tom Thoresen, frå Kristeleg Folkeparti, Elsa Skarbøvik og Einar Steensnæs, frå Senterpartiet, Johan J Jakobsen, frå Sosialistisk Venstreparti, Erik Solheim, og frå Venstre, Harald Hove, er tilfreds med at så mange som 126 land klarte å nå fram til ein konvensjon om forbod mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om å øydeleggje slike miner. Fleirtalet legg også vekt på at 14 av 16 NATO-land underteikna avtala.

       Fleirtalet syner til at dette er i samsvar med det målet som eit samrøystes Storting sette i juni 1995. Utanrikskomiteen sa m.a. følgjande:

« Komiteen vil på denne bakgrunn anbefale at

-	Regjeringen arbeider for et internasjonalt totalforbud mot produksjon, lagring, salg, kjøp og bruk av antipersonellminer, inkludert såkalte sektorminer som anvendes som antipersonellminer.

-	Regjeringen arbeider aktivt for å få en så restriktiv revisjon av FNs konvensjon om inhumane våpen som mulig. ( Innst.S.nr.186 (1994-1995) s. 4). »

       Forsvarskomiteen slutta seg til dette målet.

       I Innst.S.nr.277 (1996-1997) slutta Stortinget seg til at Norge let seg binde av den reviderte landmineprotokollen av 3. mai 1996. I denne innstillinga seier ein samrøystes utanrikskomité (s. 2):

« Komiteen reknar elles med at Regjeringen held fram arbeidet for strengare reguleringar og totalforbod i samsvar med tidlegare tilrådingar frå komiteen, jf. Innst.S.nr.186 (1994-1995). »

       Eit mindretal i forsvarskomiteen hadde merknader til det vidare arbeidet med å oppfylle målet som Stortinget hadde sett seg.

       Fleirtalet meiner det er svært viktig at dei landa som bitt seg til den nye konvensjonen også pliktar å ta del i minerydding og å hjelpe offer for antipersonellminer med sikte på sosial og økonomisk reintegrasjon.

       Fleirtalet syner til brevet frå den norske utanriksministeren som oppsummerer « en felles forståelse » mellom USA og Norge. Fleirtalet legg stor vekt på at utanriksministeren i USA i brev (vedlegg 3) til den norske utanriksministeren, dagsett den 26. mai 1998, seier at « Vi er enige i din oppsummering av vår felles forståelse ».

       Fleirtalet meiner at det no er lagt eit godt grunnlag for eit vidare samarbeid med USA og andre allierte.

       Fleirtalet syner elles til proposisjonen og dei svar som Utanriksdepartementet og Forsvarsdepartementet har gjeve på spørsmål frå utanrikskomiteen og forsvarskomiteen. Desse svara fylgjer som trykte vedlegg 1 og 2 til denne innstillinga. Fleirtalet sluttar seg til proposisjonen og svara frå Regjeringa.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen, og fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost Sterri, viser til at antipersonellminer i krig og interne konflikter er blitt et stort humanitært problem, ikke minst i mange utviklingsland som er herjet av langvarig borgerkrig. Slike miner kan ligge udetonert som en stadig fare i tiår etter at krigen er slutt og er allerede utplassert i meget stor utstrekning. Slike miner betegnes ofte som « dumme » miner. Disse medlemmer mener det er viktig at slike våpen forbys, og viser til at Fremskrittspartiet og Høyre stemte for å gi samtykke til at Norge lar seg binde av den Reviderte Landmineprotokollen av 3. mai 1996 jf. Innst.S.nr.277 (1996-1997).

       Disse medlemmer vil derfor også gi sin støtte til at en betydelig del av det norske u-hjelpsengasjementet nettopp konsentreres om minerydding. Disse medlemmer peker på at et hovedproblem nettopp er de miner som allerede ligger utplassert, og at dette problemet som bare lar seg løse ved en storstilet internasjonal ryddeaksjon.

       Disse medlemmer viser til at Ottawa-konvensjonen som nå ligger til ratifisering, bringer arbeidet mot landminer videre. Disse medlemmer merker seg imidlertid at konvensjonen nå forbyr miner i en meget vid utstrekning og også omfatter minesystemer som det åpenbart i seg selv ikke knytter seg humanitære problemer til. Det gjelder såkalte « smarte miner » som ødelegger seg selv etter kort tid enten utplassert alene eller i kombinasjon med antistridsvognminer. Når disse allikevel er omfattet av konvensjonen skyldes det åpenbart en forestilling om at det var nødvendig av hensyn til forhandlingene. På bakgrunn av det beskjedne dokumentgrunnlaget Stortinget har i saken, står dette som en ren påstand uten nærmere dokumentasjon.

       Dette resultatet er uheldig for norske interesser. Forsvarets Overkommando uttaler i sin henvendelse til forsvarsministeren:

« Et bortfall av landminer, også antipersonellminer, kan kun kompenseres med økt evne til å møte trusler med styrker på bakken. Konsekvensen av en slik kompensasjon er økte tap av materiell og personell. »

       Han uttaler videre om fredsbevarende operasjoner som i Norges tilfelle er et meget praktisk tilfelle:

« Man må påregne at den økte innsatsen for å sikre egne styrker i en kampsituasjon vil medføre økt tap av eget personell. »

       Det dreier seg altså om økt fare for tap av norske soldaters liv og disse medlemmer kan ikke se at departementet på noen måte har tatt denne advarselen alvorlig. Dette er problemstillinger som hele prosessen synes å ha feid til side uten nærmere overveielser. Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende at denne problemstilling ikke er en sentral del av drøftingene i proposisjonen.

       Disse medlemmer vil ha nevnt at det selvfølgelig ikke er uten grunn at Finland og de baltiske land ikke ser seg i stand til å undertegne, og at Polen utsetter sin ratifikasjon til alle forhold er klarlagt.

       Disse medlemmer mener man nå er kommet i en tvangssituasjon som er meget uheldig. Hva som er årsaken til at man er kommet opp i en slik tvangssituasjon burde være gjenstand for en nærmere undersøkelse. Det er forbausende lite materiale å hente i de dokumenter som er forelagt Stortinget og hele prosessen gir et preg av mangel på vilje til å vurdere motforestillinger under henvisning til nødvendigheten av en rask ratifikasjon.

       Spørsmålet om hvor omfattende forbudet skal være, har aldri fått en skikkelig åpen vurdering. Det første dokumentet i saken, Dok.nr.8:52 (1994-1995), bygger i sine premisser utelukkende opp til et forbud mot såkalte « dumme miner » som det jo ikke er noen uenighet om at bør forbys. Heller ikke etterfølgende brev fra Utenriksdepartementet eller utenrikskomiteens innstilling, har noen drøftelse av omfanget utover spørsmålet om anskaffelse av sektorminer. Det er vel dette som har fått departementet i nærværende proposisjon til å skrive følgende:

« Mens det i Stortingets anbefaling ikke var klart angitt hvilke minetyper som ville rammes av totalforbudet .... »

       Og dette kan ikke oppfattes som annet enn et klart uttrykk for at forbudets omfang aldri har vært gjenstand for noen skikkelig åpen behandling.

       Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet og Høyre i forrige periode var bekymret for at saken ble presset for raskt igjennom uten skikkelig vurdering og viser til at Fremskrittspartiet og Høyre i Innst.S.nr.277 (1996-1997) uttalte:

« Disse medlemmer vil advare mot at Norge går lenger enn dette ved evt. nye revisjoner av Landmineprotokollen, og vil vektlegge sikkerhet til eget forsvar og sikkerhet for våre soldater i tilfelle væpnet angrep på Norge. »

       Denne uttalelsen var særlig viktig på grunn av hastverket. Stortinget hadde da bare 5 dager til rådighet før innstilling forelå. Også i år er problemet det samme. Ottawa-konvensjonen passerte statsråd 28. mai 1998, og den meget korte tiden som har stått til disposisjon har på ingen måte gitt Stortinget mulighet til å fremskaffe den informasjonen som gjør saksbehandlingen fullt ut betryggende. Disse meget korte tidsfrister er blitt særlig problematiske fordi behandlingen må skje parallelt med en meget stor mengde andre preserende saker i det som er Stortingets aller mest hektiske arbeidsperiode. Hverken sakens konsekvenser eller saksbehandlingen vil kunne bli skikkelig vurdert, og det er påfallende hvor lite informasjon som gis i de dokumenter som er tilgjengelig. Det er f.eks. eiendommelig at Forsvarssjefens uttalelse i så liten utstrekning er reflektert og drøftet i St.prp. nr. 73 (1997-1998).

       Disse medlemmer har merket seg det svaret Utenriksdepartementet har gitt når det gjelder konsultasjoner med NATO-kretsen og Forsvarets engasjement. Forhandlingene i Ottawa-prosessen har åpenbart vært ført slik at konsultasjoner i NATO-kretsen har vært beskjedne eller ikke-eksisterende og at Forsvaret ikke er gitt noen tilfredsstillende plass i prosessen. Dette tyder på liten vilje til åpenhet og etterprøving av vanskelige problemstillinger underveis.

       Disse medlemmer viser videre til at sentrale forhold ikke er avklaret, NATO ikke er ferdig med sine vurderinger av konsekvensene. Forholdet til USA og de amerikanske forhåndslagere bare har nådd en avklaring for de neste 4 år, mens det permanente spørsmålet på tross av 1/2 års samtale mellom de to land ikke har funnet noen løsning.

       Alle disse problemstillinger fordrer bedre tid enn det som nå er til disposisjon hvis Stortinget skal kunne foreta noen reell og grundig vurdering av konvensjonen og prosessen som har ført frem til den, og disse medlemmer vil derfor foreslå saken utsatt til behandling til etter at NATO-studiet av konsekvensene foreligger.

       Disse medlemmer er klar over at flere ønsker en rask behandling, men vil peke på at en rask behandling vil bety en overfladisk behandling. Det er allerede gått 9 måneder siden undertegning, og disse medlemmer kan ikke se at en utsettelse på ytterligere 4-5 måneder kan være av betydning.

       Disse medlemmer er kjent med at et av argumentene for rask behandling er hensynet til Norge som pådrivernasjon og at spørsmål og kritiske bemerkninger « ikke vil bli forstått » i omverdenen. Disse medlemmer vil imidlertid legge avgjørende vekt på åpenhet og kontroll med at prosessen har vært betryggende og vil peke på hensynet til nære alliansepartnere og norske og allierte soldaters liv og helse må være avgjørende.