2. Komiteens merknader
2.1 Innledende merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, Einar Johansen, Kjell Opseth, Torstein Rudihagen, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Rita Tveiten, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm og Terje Knudsen, fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan og Anita Apelthun Sæle, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Odd Roger Enoksen og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser til at det foreligger en ferdigforhandlet jordbruksavtale mellom staten, Norges Bondelag og Norges Bonde- og Småbrukarlag. Den inngåtte avtalen innebærer en varig økning i avtalepriser og bevilgninger på 1.000 mill. kroner. Av dette utgjør bevilgningene over jordbruksavtalen 675 mill. kroner fra et nivå på 11,9 mrd. kroner. Økningen gir halvt utslag for statsbudsjettet for 1998. I tillegg økes avtaleprisene med 325 mill. kroner. Komiteen har også merket seg at et engangsbeløp av frie midler på 210 mill. kroner disponeres over avtalen i 1998 og 15 mill. kroner i 1999.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til behandlingen av St.prp. nr. 1 (1997-1998) der flertallet i næringskomiteen i Innst.S.nr.8 (1997-1998) uttalte følgende:
| « Flertallet viser til Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, NILF, som viser at landbruket har hatt en svak inntektsutvikling de siste årene. Samtidig viser komiteen til at årets jordbruksoppgjør var en framforhandlet avtale mellom Norges Bondelag og staten der det ble lagt til grunn at landbruket skulle gis mulighet til en inntektsutvikling i 1997 på omlag 3 1/2 %. Flertallet er kjent med at det så langt har vært vanskelig å nå en slik inntektsutvikling fordi det forventede prisuttaket ikke er oppnådd. |
| Flertallet har merket seg at Regjeringen i sin tiltredelseserklæring er opptatt av å styrke inntektsutviklingen i landbruket. Dette vil være i tråd med intensjonene i årets landbruksoppgjør, og flertallet har ingen innvendinger mot dette. » |
I St.prp. nr. 67 (1997-1998), kapittel 8.1, uttaler Regjeringen:
| « Ut fra dette er rammen for årets jordbruksoppgjør økt slik at det gir jordbruket en betydelig inntektsøkning fra 1997 til 1998. Rammen bidrar til å styrke inntektsutviklingen i jordbruket i tråd med Regjeringens felleserklæring og Næringskomiteens Innst.S.nr.8 (1997-1998), jf. innledningen til dette kapitlet. » |
Flertallet viser til at lønnsoppgjøret både i offentlig og privat sektor til dels har gitt mange yrkesgrupper en betydelig lønnsvekst. Bønder er selvstendig næringsdrivende som selv har et stort ansvar for egen inntektssituasjon.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at det likevel er klart at jordbruksoppgjøret på mange måter danner rammer for hvilke inntektsmuligheter bøndene skal ha. Sett i lys av lønnsoppgjøret og Innst.S.nr.8 (1997-1998) synes det derfor rimelig at også landbruksoppgjøret i år ligger på et høyere nivå enn det vi har sett de siste årene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at årets jordbruksavtale legger grunnlaget for en positiv inntektsutvikling i landbruket. Likevel er det grunn til å understreke at dette, i likhet med oppgjøret i 1997, bare gir den enkelte næringsutøver muligheter, ikke sikre inntekter.
Dette flertallet konstaterer videre at også årets jordbruksavtale bygger på hovedtrekkene i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. Det innebærer en landbrukspolitikk som prioriterer et småskala og miljøvennlig jordbruk, hvor det legges vekt på at de som har sin hovedinntekt fra jordbruket blir tilgodesett. Dessuten prioriteres de arbeidsintensive produksjonene, og avtalen har en klar distriktsprofil.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til denne profilen fordi et livskraftig landbruk er en svært viktig bærebjelke i den samlede distriktspolitikken. Ikke minst har landbruket meget stor betydning i arbeidet med å nå målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at Regjeringen flere steder i St.prp. nr. 67 (1997-1998) henviser til den bebudede Stortingsmeldingen om landbrukspolitikken som skal komme 1999. Flertallet har derfor på flere områder også valgt å avvente sine merknader til denne meldingen kommer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener systemet med jordbruksavtaler mellom staten og organisasjonene må avvikles. I en nedbyggingsfase for støttetiltak og jordbrukssubsidier bør bevilgninger foretas over det ordinære statsbudsjett uten forutgående forhandlinger.
Disse medlemmer vil likevel, som et subsidiært standpunkt, stå sammen med andre partier i merknader og viser for øvrig til partiets hovedmerknad og prinsipale holdning.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at tilskuddsordningene bør utformes slik at de stimulerer til arbeidsinnsats og effektiv drift enten bruket er stort eller lite.
2.2 Fjerning av investeringsavgift i jord- og skogbruk
Komiteen er enig i at det er både inntektssiden og utgiftssiden som avgjør det økonomiske resultatet i landbruket. I en perioden der det er begrensede muligheter for overføringer til næringen, bl.a. med begrensningene i WTO-avtalen m.v, er komiteen enig i at det er nødvendig å vurdere nye løsninger.
Komiteen konstaterer at fjerning av investeringsavgiften for landbruket er lagt inn som en forutsetning for den framforhandlede avtale med organisasjonene.
Komiteen er kjent med at det også ved tidligere oppgjør er lagt inn forpliktende forutsetninger fra statens side, blant annet ved de kombinerte oppgjørene på 1970-tallet. Komiteen mener imidlertid at det er første gangen at slike forutsetninger har så stort økonomisk omfang som ved dette oppgjøret.
Komiteen mener derfor at disse forholdene ved jordbruksoppgjørene må drøftes på bred basis i den varslede stortingsmeldingen.
Komiteen registrerer at Regjeringen varsler eget forslag om fjerning av investeringsavgiften i forbindelse med St.prp. nr. 1 for budsjetterminen 1999.
Komiteen tar derfor nå ikke stilling til forslaget, men vil komme tilbake til dette i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 1 (1997-1998).
2.3 Internasjonale forhold
2.3.1 WTO-avtalen
Komiteen konstaterer at det økonomiske opplegget i jordbruksoppgjøret for avtaleåret 1998-1999 ligger innefor de internasjonale forpliktelser Norge har påtatt seg i forhold til WTO-avtalen. Med de kvantumsforutsetninger som fordelingen er basert på vil « gul støtte » øke med omlag 270 mill. kroner, og « blå støtte » med omlag 290 mill. kroner på avtaleårsbasis. Det samlede omfanget av gul og blå støtte er dermed i nærheten av det totale støttenivå som WTO-avtalen tillater. Dette gjør at norsk landbruk står overfor store utfordringer når neste forhandlingsrunde i WTO starter i 1999.
Komiteen forutsetter at disse utfordringene drøftes i den bebudede stortingsmeldingen om landbrukspolitikken. Komiteen viser i den forbindelse til det Regjeringen sier i St.prp. nr. 67 (1997-1998):
| « De ikke-økonomiske faktorene er viktige elementer av landbrukets såkalte multifunksjonelle rolle. Ut over den primære rollen som matprodusent ivaretas viktige distriktspolitiske og miljømessige mål gjennom landbrukspolitikken. Landbrukets multifunksjonelle karakter må derfor stå sentralt i det videre reformarbeidet, både nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen vil legge avgjørende vekt på dette i arbeidet med opplegget for de forestående forhandlingene for å kunne videreføre dagens landbrukspolitikk. » |
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i at dette vil være et viktig utgangspunkt for det videre arbeid med de kommende WTO-forhandlinger. Samtidig har flertallet merket seg at Regjeringen arbeider med å utvikle produksjonsuavhengige virkemidler som kan supplere tilskuddsordningene som betales ut pr. dyr og areal. Flertallet mener at dette er et viktig arbeid fordi en etterhvert ser negative sideeffekter av høye mengdenøytrale tilskudd til areal og dyr, selv om en slik omlegging har vært forståelig og rett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til egen merknad under kap. 2.4 matvarepriser.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker en omlegging av landbrukspolitikken som innebærer mindre produksjonsspesifikke støtteordninger og redusert pris- og skjermingsstøtte. Til gjengjeld ønsker disse medlemmer å styrke de produksjonsnøytrale støtteordningene, i WTO-avtalen omtalt som grønn støtte. Siden grønn støtte er fullstendig fritatt for reduksjonsforpliktelser, vil en slik omlegging gjøre det lettere å møte våre forpliktelser som WTO-medlem. Disse medlemmer viser til at en slik omlegging samtidig vil legge grunnlaget for reduserte matpriser for forbrukerne.
2.3.2 MUL - import
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har registrert at landbruksnæringen er opptatt av å beskrive det næringen oppfatter som uheldige sider ved MUL-importen av kjøtt. Flertallet understreker at ordningen med MUL-import har hatt bred støtte i Stortinget. Likevel finner flertallet det naturlig at det arbeides videre med fornuftige systemer i tilknytning til denne importen slik at en kan bidra til å nå ulike målsettinger. Dette gjelder både i forhold til å sikre at MUL-importen skaper verdier som kommer de ulike MUL-land tilgode, men også at importen kan skje på slik måte at eventuelle skadevirkninger for norsk landbruk begrenses i størst mulig grad.
Flertallet vil derfor be Regjeringen å vurdere hvorvidt det kan innføres et auksjonssystem for denne importen, og om det kan innføres et offentlig krav om at alt kjøtt blir merket i henhold til opprinnelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter toll-lettelsene overfor utviklingslandene gjennom GSP- og MUL-ordningene, men mener tollpreferanser eller nulltoll skal gis på generell basis og uten kvotereguleringer. Disse medlemmer vil i denne sammenheng spesielt fremheve hensynet til norske forbrukere som snart bør få merke resultater av omleggingen i form av lavere priser på matvarer. Disse medlemmer mener det skal være en prioritert oppgave å sikre at det etter hvert etableres reell konkurranse for jordbruksvarer fra industriland og utviklingsland i det norske markedet.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om gradvis reduserte tollsatser for import av jordbruksvarer med sikte på å oppnå reell konkurranse fra industriland og utviklingsland i det norske markedet. »
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at MUL-importen av kjøtt er et viktig supplement til norsk kjøttproduksjon. MUL-importen bidrar til en gunstig næringsutvikling i MUL-landene, og fungerer som et lite, men nyttig konkurransekorrektiv til den innenlandske kjøttproduksjonen.
Disse medlemmer viser til at et auksjonssystem for importkvoter av MUL-kjøtt vil føre til at det etableres en pris på retten til å eksportere en gitt mengde kjøtt til Norge. Et auksjonssystem for MUL-importen vil derfor overføre inntekter fra produsenter i MUL-landene til den norske statskassen. Disse medlemmer ønsker ikke å støtte et forslag som kan resultere i inntektsoverføringer fra produsenter i MUL-landene til den norske stat og går på denne bakgrunn imot forslaget om et auksjonssystem for MUL-importen.
Disse medlemmer mener at merking av matvarer er påkrevet for å gi forbrukerne relevant informasjon om det enkelte produkts egenart. Opplysninger om holdbarhet, næringsinnhold, tilsettingsstoffer og eventuelle genmanipulering er eksempler på informasjon som sier noe om produktets iboende kvaliteter. Merking av opprinnelsesland gjør ikke det. Krav om slik merking utgjør i de fleste tilfeller en tilslørt handelshindring.
2.4 Matvarepriser
Komiteen viser til at den inngåtte avtalen innebærer en varig økning i avtalepriser og bevilgninger på 1.000 mill. kroner. Av dette økes avtaleprisene med 325 mill. kroner. For forbrukerne vil prisutslaget av avtalen bli liten. Økningen i målprisene tilsvarer en økning i konsumprisindeksen på anslagsvis 0,1 %. Dette ligger under forventet prisstigning. Komiteen mener derfor at man holder fast på målsettingen om lavere matvarepriser.
Komiteen ser spørsmålet om utviklingen av norske matvarepriser som viktig også i et internasjonalt perspektiv. I de kommende WTO-forhandlingene er det grunn til å anta at Norge vil bli møtt med krav om redusert toll, økte importkvoter og begrensninger i forhold til subsidiert eksport. I reguleringseksporten har Norge tak på kvantum både i forhold til mengde og verdi. Flere land legger i sin landbrukspolitikk stor vekt på reduserte priser. Blant annet har EU sin landbruksreform som målsetting at landbruksprisene skal reduseres betydelig fra år 2000. Økte prisforskjeller kan bidra til å redusere våre muligheter til reguleringseksport i framtiden. Komiteen er opptatt av at Regjeringen legger stor vekt på slike forhold i sitt videre arbeid med Norges posisjoner i de kommende WTO-forhandlinger. Denne problematikken må også få en sentral rolle i det videre arbeidet med norsk landbrukspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener WTO-avtalen og de forestående forhandlinger skal muliggjøre videre deregulering av landbruket og nedbygging av vern og støtte. Disse medlemmer vil minne om at norske bønder fortsatt er overbeskyttet i de fleste kategorier av landbruksvarer. Disse medlemmer er tilhengere av en raskere og mer målrettet tilpasning av norsk jordbruk til en internasjonal konkurransesituasjon og ønsker således en sterkere nedbygging av tollvernet for jordbruksprodukter enn det WTO-avtalen forplikter Norge til.
Disse medlemmer er av en oppfatning at reell konkurranseeksponering er det mest effektive tiltak for å tvinge frem en helt nødvendig strukturrasjonalisering og en heving av lønnsomheten i norsk landbruk.
2.5 Bruken av økte bevilgninger
Komiteen viser til at avtalen innebærer økte bevilgninger over statsbudsjettet med 675 mill. kroner i avtaleåret. Av denne økningen går 274,6 mill. kroner til å styrke de direkte tilskuddene. Det foretas en dreining fra arealtilskudd til tilskudd til dyr. Dette har sammenheng med omleggingen innenfor ordningen med tilskudd til dyr på beite.
Videre innebærer avtalen en økning på 245,5 mill. kroner til velferdsordninger, mens det legges opp til en økning til utviklingstiltak på 123,2 mill. kroner. Pristilskuddene reduseres med 27,1 mill. kroner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg denne fordelingen, og konstaterer at den er i tråd med en utvikling som har pågått i flere år. Ikke minst er en slik fordeling nødvendig sett i lys av klassifiseringen av ulike støtteordninger i WTO-avtalen. Like fullt er man nå i den situasjon at tilskuddet til ulike velferdsordninger innen landbruket nærmer seg 2.000 mill. kroner. Flertallet er opptatt av at det er forståelse i befolkningen for behovet for store statlige overføringer til landbruket i Norge. Denne forståelsen knytter seg gjerne til at folk ønsker seg ren og trygg mat produsert i et småskala, miljøvennlig landbruk som holder kulturlandskapet i hevd. En utvikling i retning av at en stadig større del av overføringene knyttes til velferdsordninger for bonden kan komme til å undergrave denne forståelsen. Flertallet mener at Regjeringen må drøfte dette i den bebudede stortingsmeldingen våren 1999.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets særmerknad og prinsipale holdning.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser det som en sentral oppgave for landbruket å produsere kollektive goder som matvaresikkerhet, kulturlandskap og spredt bosetting. Virkemidlene i landbrukspolitikken må i økende grad sees i sammenheng med denne målsettingen. De offentlige inngrepene i landbruket må rettes mest mulig direkte mot de godene samfunnet ønsker landbruket skal produsere. For å nå målene om matvaresikkerhet, kulturlandskap og spredt bosetting ønsker disse medlemmer derfor at den statlige støtten konsentreres om fem hovedtyper av virkemidler:
| - | arealstøtte |
| - | husdyrstøtte |
| - | årsverkstilskudd |
| - | distriktstilskudd |
| - | frakttilskudd |
Innenfor rammen av de eksisterende tilskuddsordningene ønsker disse medlemmer å stimulere til arbeidsinnsats og effektiv drift. Dette krever en mer lineær utforming av tilskuddsordningene og et noe høyere bunnfradrag. På denne bakgrunn fremsettes følgende forslag:
«Bunnfradraget i støtteordningene til jordbruket heves til 10.000 kroner.»
2.6 Likestilling og rekruttering
Komiteen viser til at landbruksnæringen er en langsiktig næring der beslutninger på det enkelte bruk om ulike tiltak i dag kan få langsiktige konsekvenser. Det er derfor alltid vanskelig å vurdere rekrutteringssituasjonen til landbruksnæringen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har registrert at når gårdsbruk er til salg er det svært ofte mange som melder interesse for kjøp. Samtidig melder flere fylkeskommuner om lav interesse for naturbruksfagene i den videregående skolen. Det er viktig at rekrutteringen til landbruket også preges av ungdom som har som målsetting å bli bonde av yrke, og som ønsker å ta utdanning for å kvalifisere seg til dette yrket. Sett i denne sammenheng mener flertallet at det viktig at det i St.prp. nr. 67 (1997-1998) legges vekt på likestilling og rekruttering. Flertallet slutter seg til de forslåtte tiltakene, og går ut fra at rekrutteringsproblemene gis en bred drøfting i den kommende stortingsmeldingen om landbrukspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til partiets særmerknad.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at konsesjonsloven og praktiseringen av den er til stor skade for rekrutteringen landbruket. Statens forkjøpsrett og statens rett til fastsette pris på landbrukseiendommer har i en rekke tilfeller hindret folk i å overta og bosette seg på et gårdsbruk. Disse medlemmer viser til at offentlige forkjøpsvedtak hindrer unge mennesker i å overta landbrukseiendom, og bygge seg en fremtid på landsbygda. Disse medlemmer viser videre til at myndighetenes prisfastsettingspolitikk gir kunstig lave priser på landbrukseiendommer. Dette fører til lavere omsetning av landbrukseiendommer. Potensielle selgere ønsker ikke å selge til underpris, og beholder eiendommene så lenge de kan i håp om at prisen en gang i fremtiden vil reflektere eiendommens reelle verdi. Unge mennesker som vil satse på landbruket har derfor store problemer med å skaffe seg et gårdsbruk. Disse medlemmer peker på at prisreguleringen også gjør det mindre lønnsomt å investere i landbrukseiendommer. Når eiendomsprisen holdes kunstig lavt får gårdbrukeren lite eller ingenting igjen av de investeringene han foretar. Disse medlemmer mener derfor dagens konsesjonslov er en oppskrift for forgubbing, lav lønnsomhet og utarming av distriktene. Disse medlemmer understreker at avvikling av den statlige prisfastsettingen og forkjøpsretten vil være de to viktigste enkeltbidragene til å styrke rekrutteringen i jordbruket.
2.7 Tidligpensjonsordning for jordbrukere
Komiteen har merket seg at det som en del av avtalen er lagt grunnlag for innføringen av en tidligpensjonsordning for jordbrukere. Ordningen trer i kraft 1. januar 1999. Ordningen skal blant annet bidra til å lette generasjonsoverganger i næringa, og kan sees i sammenheng med de øvrige rekrutteringstiltakene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er klar over at det kan reises spørsmål ved hvorvidt det er en statlig oppgave å bidra til slike pensjonsordninger for selvstendig næringsdrivende. Samtidig viser flertallet til den særstilling bønder har i forhold til andre næringsdrivende, gjennom det forhold at landbruksavtalen i så stor grad legger rammer for inntektsutvikling. Dersom staten hadde valgt ikke å bidra til å få en ordning på plass, kan det hevdes at staten ville ha hatt et ansvar for en inntektsutvikling hos bøndene som gjorde det mulig for dem å etablere pensjonsavtaler i det private markedet. Av flere grunner ville en slik løsning ha vært dårligere for staten.
Flertallet har på denne bakgrunn ingen merknader til ordningen, men understreker at de økte kostnader som følger av ordningen i kommende år vil gå på bekostning av muligheten til å rette virkemidler direkte mot den enkelte bondes landbruksinntekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet definerer bønder som selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen. Disse medlemmer mener det ikke skal være en statlig oppgave å bidra til å særbehandle denne yrkesgruppen i pensjonssammenheng fremfor andre selvstendig næringsdrivende, og vil på denne bakgrunn motsette seg innføringen av tidligpensjonsordningen.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at bonden er selvstendig næringsdrivende. Utviklingen har imidlertid gått i retning av økte overføringer og økt statsavhengighet. Disse medlemmer mener at denne utviklingen må snus, og er derfor skeptisk til en tidligpensjonsordning der staten bærer det fulle økonomiske ansvaret. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at en slik ordning burde vært etablert i det private pensjonsmarkedet, og helt eller delvis finansiert av bøndene selv.
2.8 Velferdsordninger for øvrig
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at det også i forhold til velferdsordninger for øvrig er lagt inn økte bevilgninger. Dette gjelder særlig ordningen for « Refusjon av avløserutgifter for ferie/fritid » og « Refusjon av avløserutgifter for sykdom m.v. ». Til sammen utgjør økningen i disse to ordningene 163 mill. kroner av den totale økningen på 675 mill. kroner. I St.prp. nr. 67 (1997-1998) sier Regjeringen:
| « Utbetalinger over velferdsordninger forutsettes å inngå i grunnlaget for jordbruksoppgjøret ved at utbetalinger over ordningene inngår i beregningen av bøndenes inntekter og inntektsutvikling. » |
Flertallet har ingen merknader til dette. Det er likevel grunn til å understreke at slike forhold må tas i betraktning når man sammenlikner bøndenes inntekter med for eksempel lønn til en industriarbeider.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at fraksjonsmerknader i punkt 2.7 Tidligpensjonsordning for jordbrukere og til partiets hovedmerknad.
2.9 Melk
Komiteen viser til at det i de siste årene har det vært nedgang i det innenlandske forbruket av melk. Dette har ført til at man i dag har en relativt betydelig overproduksjon innenfor melkesektoren. Komiteen har merket seg at det i årets jordbruksavtale avsettes 85 mill. kroner som skal benyttes til kjøp av melkekvoter som ikke selges ut igjen. Det tas sikte på at halvparten av innkjøpt mengde i ordningen med kjøp og salg av melkekvoter i 1998 trekkes inn. Dersom kjøp av kvoter blir tilsvarende i år som forrige runde vil denne ordningen medføre en reduksjon i kvotemengde på 15 mill. liter. Komiteen mener at denne muligheten for inndraging av melkekvoter lå i dagen den gang systemet med kjøp og salg ble innført, og komiteen slutter seg til den ordning som skisseres i St.prp. nr. 67 (1997-1998).
Det foreslås også endringer i systemet med regioninndeling i ordningen med kjøp og salg av melkekvoter. Partene er enige om å endre regioninndelingen slik at kvotene først omsettes innenfor hver enkelt kommune. Ved tilbudsoverskudd i enkelte kommuner skal kvoten selges innenfor dagens regioner.
Komiteen viser til Innst.S.nr.111 (1997-1998) der næringskomiteen behandlet Dok.nr.8:43 (1997-1998) om at « Stortinget ber Regjeringen gjennomføre endringer i organiseringen av omsetning av kvoter for produksjon med kumelk ». I innstillingen heter det:
| « Komiteen vil peke på at kvoteordningen for melk er en del av virkemiddelsystemet i jordbruksavtalen og at Stortinget har anledning til å vurdere ordningen ved behandlingen av de årlige proposisjoner for jordbruksoppgjøret. Komiteen har merket seg Regjeringens initiativ til å legge fram en stortingsmelding om landbrukspolitikken i løpet av 1999. Komiteen mener melkesektoren, inkludert kvoteordningen for melk, må gjennomgås i sammenheng med den varslede stortingsmeldingen. » |
Komiteen har merket seg at det gjennom St.prp. nr. 67 (1987-1988) allerede nå legges opp til en betydelig endring for ordningen med kjøp og salg av melkekvoter. Komiteen vil understreke at denne delen av landbrukspolitikken likevel må undergis en grundig vurdering i den bebudede stortingsmeldingen.
Komiteen har for øvrig merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 67 (1997-1998) legger vekt på å prioritere heltidsbonden innefor melkeproduksjonen:
| « Ved utformingen av virkemidlene er det tatt hensyn til at arbeidsmulighetene utenom bruket er størst i sentrale strøk og at de praktiske muligheter for å hente inntekter utenom bruket er vanskeligst for heltidsbonden. Av denne grunn er det lagt vekt på å sikre en tilfredsstillende inntektsutvikling for heltidsbonden, spesielt i melkeproduksjonen. » |
Komiteen mener at dette er en riktig prioritering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener primært at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked med reell konkurranse fritt for offentlig fastsatte melkekvoter. Disse medlemmer vil likevel, som en subsidiær holdning innenfor den eksisterende landbrukspolitikken, støtte ordningen med omsettelige produksjonskvoter for melk. En melkeproduksjon som overføres til bruk der forutsetningene for større og mer rasjonell drift foreligger, vil bidra til en konkurransedyktig produksjon. Disse medlemmer vil hevde at et system med kjøp og salg av kvoter må være fleksibelt og reflektere en reel markedspris på melken. En omfordeling av kvoter må ikke begrenses til region- eller kommunenivå fordi det kan begrense mulighetene for en ønskelig strukturutvikling og kostnadssenkning i norsk melkeproduksjon.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk som ikke begrenses til kommune- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende. »
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til St.prp. nr. 72 (1995-1996) om jordbruksoppgjøret for 1996 der departementet foreslo at regelverket for et styrt omfordelingssystem for melkekvoter skulle utformes innenfor bl.a. følgende rammer:
| « Omfordeling kan bare skje innenfor 8 regioner. Det tas utgangspunkt i forslaget til regioninndeling fra arbeidsgruppa i 1995. |
| Kjøpt kvote legges ut for salg innenfor regionen med fradrag for evt. reduksjon i totalt kvotekvantum. Reduksjonen fordeles prosentvis likt mellom regioner. |
| Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet uttalte i Innst.S.nr.287 (1995-1996) følgende: |
| « Flertallet har merket seg Regjeringens forslag til 8 regioner for fordeling av melkekvoter. Dette er i tråd med fremforhandlet forslag fra organisasjonene. » » |
Disse medlemmer viser til at det gjennom St.prp. nr. 67 (1997-1998) legges opp til en betydelig endring av dette systemet. Regjeringen foreslår en endring av regioninndelingen slik at kvotene først omsettes innenfor hver enkelt kommune. Først ved tilbudsoverskudd i den enkelte kommune selges kvotene innenfor dagens regioner. Disse medlemmer legger stor vekt på at produksjonskvotesystemet praktiseres på en måte som fører til en ønsket strukturutvikling og kostnadssenking i norsk melkeproduksjon. De foreslåtte endringene er ikke forenlige med denne målesetningen. Disse medlemmer vil derfor fremme forslag om at dagens ordning med førstehåndsomsetning på regionsnivå opprettholdes. Disse medlemmer viser til Dok.nr.8:43 (1997-1998) fra Høyre om å foreta endringer i organiseringen for kjøp og salg av produksjonskvoter for kumelk. Disse medlemmer viser til at forslagsstillerne gikk inn for at forslaget ble vedlagt protokollen i påvente av den varslede meldingen om landbrukspolitikken. På bakgrunn av at Regjeringen i stedet velger å ta opp utformingen av produksjonskvotestystemet for kumelk i forbindelse med jordbruksoppgjøret for 1998, er det naturlig å fremme forslagene på nytt.
Disse medlemmer fremsetter følgende forslag:
| «1. | Systemet for prisfastsettelse av produksjonskvoter for melk endres fra administrativ fastsettelse til markedsbasert fastsettelse. |
| 2. | Ved salg av kvote betales lik pris for alle literne uavhengig av kvotens størrelse. |
| 3. | Taket for maksimumsproduksjon på 130.000 liter etter oppkjøp av kvote fjernes, samtidig som systemet med regionsvis inndeling beholdes. |
| 4. | Dagens system med primæromsetning av produksjonskvoter på regionsnivå opprettholdes.» |
2.10 Korn- og kraftfôrpolitikken
Komiteen viser til at korn- og kraftfôrpolitikken har vært et av de viktigst områder i norsk landbrukspolitikk de siste årene. Komiteen har merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 67 (1997-1998) ikke foreslår noen endring i de hovedlinjer som er ført på dette politikkområdet, etter Stortingets behandlingen av St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling.
Komiteen merker seg videre at det gjennom jordbruksavtalen er kommet til enighet om markedsordningen for korn. Ordningen innebærer at den statlige kjøpeplikten opprettholdes. Komiteen har videre merket seg at statens representanter i den partssammensatte arbeidsgruppen som har vurdert markedsordningen for korn har ment at et målprissystem for korn i kombinasjon med et tollkvotebasert importsystem er et alternativ til dagens markedsordning. Likevel har statens medlemmer i arbeidsgruppen konkludert med at det ikke er aktuelt å foreslå en omlegging til et målprissystem uten at spørsmålet er lagt fram for Stortinget.
Komiteen går ut fra at Regjeringen kommer grundig tilbake til dette i den bebudede stortingsmeldingen om landbrukspolitikken.
2.11 Kjøtt og egg
Komiteen har merket seg at det tas sikte på at målprisene skal representere de priser jordbruket reelt sett skal kunne oppnå ut fra balanserte markedsforhold og det fastsatte importvern, og at denne prisfastsettelsen skal være hovedvirkemidlet for å regulere jordbruksvaremarkedene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil hevde at dagens reguleringer i kjøtt- og egg-/fjørfesektoren bidrar til overproduksjon. Disse medlemmer mener markedsreguleringene er unødvendige og bør oppheves.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at kostnadene knyttet til markedsregulering på kylling er svært høye sammenlignet med effekten av tiltaket. Disse medlemmer mener derfor at markedsreguleringen på egg/fjørfesektoren bør oppheves.
2.12 Grøntsektoren og poteter
I St.prp. nr. 67 (1997-1998) redegjør Regjeringen for den nye situasjonen for markedsreguleringsansvaret i grøntsektoren. Komiteen har merket seg at Omsetningsrådet får ansvaret for å gjennomgå den nye situasjonen for markedsregulering i potet- og grøntsektoren og ta stilling til hvordan markedsreguleringen heretter skal administreres innenfor gjeldende lov- og avtalebestemmelser.
Komiteen har også merket seg at dagens kvalitetstilskudd for poteter avvikles og erstattes med en markedsordning bygd på flere elementer. Dette er i tråd med hva Stortinget tidligere har gitt uttrykk for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener markedsregulering i potet- og grøntsektoren bør avvikles.
Disse medlemmer viser til at Norge har gode naturgitte forutsetninger for produksjon av enkelte grønnsaker, rotfrukter, frukt-, og bærslag. Disse medlemmer mener at fri omsetning av varene er en forutsetning for å høste størst mulige gevinster av våre konkurransefortrinn. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at markedsreguleringen i frukt-, potet- og grøntsektoren bør avvikles.
2.13 Miljøvirkemidler
Komiteen viser til at landbruksnæringen i flere år har satset systematisk på å styrke miljøprofilen i hele sin virksomhet. Dette har ført til en mer miljøvennlig produksjon og bærekraftig forvaltning av ressursene. Årets jordbruksavtale legger opp til å videreføre denne innsatsen.
Særlig legges det nå opp til en styrket innsats for reduksjon i bruken av plantevernmidler. Gjennom en egen handlingsplan for å redusere helse- og miljørisikoen ved bruk av plantevernmidler er det slått fast som et hovedmål at man skal få en 25 % reduksjon i bruken av slik midler i løpet av de kommende 5 år. Det er en særlig fokus på å hindre plantevernmidler fra drikkevann, grunnvann, bekker og overflatevann.
Det innføres et nytt avgiftssystem, der en går over fra prosentavgift på omsetningsverdien til en arealdose-basert avgift. Denne avgiften skal gradvis trappes opp.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til denne omleggingen.
I St.prp. nr. 67 (1987-1988) skriver Regjeringen:
| « Plantevernmiddelavgiften inngår, på linje med de øvrige miljøavgiftene, i de kostnadsberegninger Budsjettnemnda for landbruket foretar. Avtalepartene legger til grunn at det blir kompensert for hele avgiften, og dermed også den forutsatte avgiftsøkningen fra 1998 til 1999. Dette skjer ved tilbakeføring og tydeliggjøring innenfor rammen av jordbruksavtalen f.o.m. 1999. Kunstgjødselavgiften videreføres på dagens nivå og behandles i avtalesammenheng som avgiften på plantevernmidler. » |
Flertallet vil uttrykke en kritisk holdning til et slikt prinsipp, og vil be om at dette blir vurdert på nytt ved neste forhandlinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil følge prinsippet om at forurenseren skal betale og at det ikke kompenseres gjennom overføringer eller støtteordninger. Det må være jordbrukets ansvar, etter de til enhver tid rådende rammebetingelser, å planlegge slik at det etableres bærekraftige løsninger for virksomheten uten offentlig støtte.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn motsette seg bevilgninger til ovennevnte miljøtiltak.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener kunstgjødselavgiften har en svak miljøpolitisk begrunnelse. Innenfor rammen av et moderne jordbruk finnes ingen alternativer til kunstgjødsel. Den eksisterende avgiften på kunstgjødsel har derfor i liten grad bidratt til å redusere bruken av kunstgjødsel. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at kunstgjødselavgiften bør avskaffes.
2.14 Økologisk landbruk
Fra myndighetens side er det i flere år satset på økologisk matvareproduksjon/økologisk landbruk. Komiteen har merket seg at det også i år avtales økt støtte til økologisk landbruk ved at bevilgningen økes fra 50 mill. kroner til 66,7 mill. kroner. Likevel ser en at forbrukerne har problemer med å få kjøpt de varer som de etterspør. Det er klart at samspillet mellom alle de aktørene som må ta den økologiske maten fra « jord til bord » er for dårlig. Komiteen har merket seg at det i jordbruksavtalen for 1998 avsettes 5 mill. kroner til en felles markedsstrategi for økologiske produkter.
Komiteen mener at det innenfor økologisk matproduksjon finnes mange dyktige bønder som har vist en stor innsatsvilje for økologisk mat. Etterhvert har det også utviklet seg spennende lokale fagmiljøer hvor økologisk matproduksjon står i fokus. Det er viktig at disse miljøene får utvikle seg videre, og at de trekkes aktivt med i arbeidet med alle tiltak for å fremme økologisk mat.
Komiteen viser for øvrig til at Regjeringen i St.prp. nr. 67 (1997-1998) skriver:
| « Siden økologisk landbruk vil bli gitt en bred behandling i den kommende stortingsmeldingen om landbrukspolitikken, vil mer omfattende spørsmål som bl.a. innføring av kvantitative måltall for omfanget av økologisk landbruk bli vurdert der. » |
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i at økologisk landbruk må ha en sentral plass i den kommende stortingsmeldingen, der også spørsmålet om økt tildeling av økologiske melkekvoter må vurderes.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at bevilgningen til økologisk landbruk er foreslått økt fra 50 mill. kroner til 66,7 mill. kroner. Disse medlemmer har merket seg at det er økt etterspørsel etter økologiske produkter. Dette viser at forbrukerne verdsetter frihet til å velge. Disse medlemmer ser dette som positivt, men mener at utviklingen i produksjon av og etterspørsel etter slike produkter først og fremst er en sak mellom produsent og forbruker.
Disse medlemmer ser det som et av de viktigste landbrukspolitiske mål å bidra til at norsk landbruk totalt sett baseres på sunne økologiske prinsipper. Disse medlemmer mener at det må utvises varsomhet i bruk av midler innenfor jordbruksavtalen innebærer en ressursbruk som fører til en todeling av norsk landbruk, en såkalt økologisk del, og en konvensjonelt drevet del.
Disse medlemmer ser det som viktig at satsing på forskning og opplæring innenfor dette området må gis prioritet fremfor en generell støtte til primærproduksjon av økologiske produkter.
2.15 Landbrukets utviklingsfond/BU-midler
Komiteen viser til at staten gjennom bygdeutviklingsmidlene har bidratt til nysatsing og optimisme i mange bygdemiljø. Erfaringene med BU-midlene er i hovedsak positive. Ikke minst har BU-midlene ført til etablering av mange nye kvinnelige arbeidsplasser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil understreke at det er riktig at det fortsatt satses på bygdeutvikling, og at ordningen med BU-midler derfor videreføres. Flertallet har merket seg av avtalepartene er enige om å økte tilskuddene til LUF med 64,7 mill. kroner.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har også merket seg at rammen for investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk økes med 43 mill. kroner til 220 mill. kroner. En økning i denne investeringsstøtten er i tråd med den økningen som også skjedde i 1997, og dette flertallet har ingen merknader til dette.
I St.prp. nr. 67 (1997-1998) redegjør Regjeringen for at partene er enige om å avvikle ordningen med kommunale BU-fond. Dette begrunnes bl.a. med at de kommuner som er omfattet av ordningen pr. 31. desember 1997 hadde udisponerte midler på til sammen 11,1 mill kroner. Gjennomsnittlig tilsvarer dette 230.000 kroner pr. kommune, og dette er mer enn den årlige tildelingen som er på 200.000 kroner pr. kommune.
Dette flertallet mener at det forhold at kommunene har udisponerte midler fra de kommunale BU-fondene ikke automatisk kan brukes som argument mot ordningen. Udisponerte midler kan også skyldes at kommunene husholder med sine tildelinger på en fornuftig måte.
Partene legger gjennom jordbruksavtalen for 1998 opp til en ordning der midlene som tidligere har gått til kommunale BU-fond nå tildeles fylkene. Inntil 13 mill. kroner av rammen til fylkesvise utviklingstiltak øremerkes prosjekter med basis i kommunenes generelle arbeid for næringsutvikling.
Dette flertallet har merket seg denne endringen, men forutsetter at en ved senere avtaler igjen kan vurdere hvorvidt det kan foretas tildelinger til den enkelte kommune.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er motstandere av å benytte selektive virkemidler til utviklingstiltak. Spesielt i en situasjon med et stramt arbeidsmarked kan bruken av bygdeutviklingsmidler slå skjevt ut.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker på at det foreslåtte bortfallet av investeringsavgift fra 1. januar 1999 kan komme til å redusere det fremtidige behovet for investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk. Disse medlemmer viser til Dok.nr.8:113 (1997-1998) der det redegjøres for hvordan avviklingen av statens rett til å fastsette pris ved eiendomsoverdragelser vil bidra til å øke kapitaltilførselen til landbruket. Behovet for investeringsstøtte til tradisjonelt landbruk vil reduseres tilsvarende. Disse medlemmer mener at det er et mål å arbeide for en bedre samordning av de virkemidler som settes inn i mer generelt preget næringsutvikling og de næringsutviklingstiltak som har ligget innenfor rammen av LUF/BU-midler. Dette er viktig både ut fra disponering av personellressurser, kompetanse og budsjettmidler.
2.16 Særmerknader fra Fremskrittspartiet
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til den ferdigforhandlede avtalen som både staten og begge bondeorganisasjoner stiller seg bak. Disse medlemmer konstaterer at et gjennomsnittlig inntektstillegg i 1998 med 11.600 kroner gir et kostbart oppgjør og representerer et brudd med den politikken som er fulgt for å begrense næringsoverføringene.
Disse medlemmer registrerer at regjeringen Bondevik ikke følger signalene omtalt i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling, med omlegging mot en mer effektiv landbruksproduksjon og lavere matvarepriser. Disse medlemmer mener Regjeringen foretar en forsiktig kursjustering i retning mindre marked, mer stat. Det betyr at enorme overføringer fortsatt vil tilflyte utøvere innen en enkeltnæring, hvorav en stor del er deltids/hobbybønder.
Disse medlemmer vil peke på at landbruksproduksjonen fortsatt skal tillegges distriktspolitiske oppgaver i stor utstrekning. Til tross for enorme overføringer gjennom befolkningens solidariske felleskasse var flyttestrømmen fra distriktene til sentrale strøk av landet rekordhøy i 1997. Det synes ganske klart at å tildele landbruket et betydelig ansvar for bosettingen har vært en til dels mislykket og åpenbart kostbar politikk. Derfor er det behov for en alternativ distriktspolitikk basert på generelle virkemidler innenfor nøkterne og realistiske økonomiske rammer.
Disse medlemmer mener selektiv støtte og subsidieordninger til en enkeltnæring inkludert virkemidler til Landbrukets utviklingsfond og bygdeutviklingsmidler, har svært uheldig virkning i et stramt arbeidsmarkedet. Samfunnet opplever ikke lenger noen kredittrasjonering, og det er nødvendig å bygge ned en økonomisk særomsorg for landbruket.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets effektivitetsmålsetting for norsk landbruk er å etablere en økonomisk effektiv landbruksnæring uten spesielle behov for interne støtteordninger. Det betyr at fri konkurranse gradvis innføres innen landbrukssektoren og at statens og samvirkets sterke styrings- og monopolstilling fjernes. Dersom overføringene reduseres i takt med omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt, vil nødvendig vekstkraft utløses. Fremskrittspartiets mål er at norsk landbruk på sikt skal likebehandles med andre næringer. Partiets merknader og forslag vil bære preg av dette.
Disse medlemmer vil hevde at behovet for en alternativ jordbrukspolitikk blir innlysende fordi kostnadene er uakseptable samtidig som selvdekningsgraden for mange jordbruksprodukter overgår 100 %. Fremskrittspartiets resept for landbrukspolitikken er bl.a. en god økonomisk politikk med skatte- og avgiftslettelser, bevisst satsing på infrastruktur og fjerning av hindrende lover, regler og forskrifter.
Disse medlemmer vil minne om at jordbrukets fristilling fra vesentlige krav fra markedet og kundene, har utviklet en næring som har svakere motstandskraft overfor nye behov og betingelser enn det den ellers hadde hatt.
Disse medlemmer vil peke på at de årlige gigantutbetalinger til landbruket reduserer mulighetene til å løse viktigere oppgaver i samfunnet eller tas inn igjen i form av større belastninger lagt på den konkurranseutsatte og verdiskapende del av næringslivet, og personene som jobber der. Den skjeve ressursfordeling som jordbrukspolitikken hittil har resultert i, har medført dårligere tilbud til de mange som er avhengig av andre prioriteringer for å få finansiert de offentlige velferds- og helsetilbud.
Disse medlemmer mener dagens ordning med jordbruksavtale hvor produsentene legger opp til en virksomhet basert på tilskudds- og reguleringsordninger må erstattes av et markedsbasert konkurransesystem, som er mindre ressurskrevende og til beste for forbrukerne. Videre er Fremskrittspartiet positiv til modeller som i sterkere grad skiller hobbydrift fra yrkesutøvere med heltidsinnsats i jordbruket. På denne bakgrunn må eksisterende ordning med jordbruksavtale avvikles. I en nedbyggingsfase for støttetiltak og jordbrukssubsidier bør bevilgninger foretas over det ordinære statsbudsjett uten forutgående forhandlinger.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
Forslag til ny jordbruksavtale bifalles ikke.
Eksisterende ordning med jordbruksavtale oppheves.
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til jordbrukssubsidier og andre statlige økonomiske tiltak overfor jordbruket i forbindelse med det ordinære statsbudsjett uten forutgående forhandlinger.
Stortinget gir Regjeringen fullmakt til å disponere jordbrukssubsidier for den resterende del av inneværende budsjettår med en ramme på 2.850 mill. kroner lavere enn på det vedtatte budsjett på kap. 1150 Til gjennomføring av jordbruksavtalen. »
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk som ikke begrenses til kommune- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende. »
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve statens forkjøpsrett for landbrukseiendommer. »
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å fjerne nåværende bestemmelser vedrørende bo- og driveplikten. »
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om avvikling av konsesjonsgrenser gitt i medhold av lov om ervervsmessig husdyrhold. »
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om gradvis reduserte tallsatser for import av jordbruksvarer med sikte på å oppnå reell konkurranse fra industriland og utviklingsland i det norske markedet. »