Departementet behandler i meldingen organiseringen av det spesialpedagogiske tilbudet, særlig det faglige hjelpe- og støttearbeidet fra lokal pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og statlige kompetansesentre. Utgangspunktet er prinsippet om tilpasset opplæring for alle barn, unge og voksne med særskilte behov, og retten til spesialundervisning utover det de vanlige ressursrammene og differeringsmodellene gir rom for. Departementet peker på forskjellene mellom - og også innenfor - grupper, som fysisk funksjonshemmede, synshemmede, hørselshemmede, de med språk- og talevansker, med sosiale og emosjonelle vansker, med sammensatte lærevansker eller spesifikke fagvansker. Det er også store variasjoner og lokale forskjeller mht. organisering og tilrettelegging av opplæringen.

       Departementet er opptatt av at barnehagen, skolen (med skolefritidsordningen) og voksenopplæringen skal få styrket sine forutsetninger for å utvikle et tilpasset og inkluderende læringsmiljø, med rom for mangfold av evner og muligheter. Økt kompetanse, i første omgang ved å kanalisere ressurser inn i generelle tilretteleggingstiltak, vil kunne virke positivt forebyggende og redusere behovet for mer tradisjonell og segregerende spesialundervisning etter enkeltvedtak.

       I dag brukes ca 6 mrd. kroner til undervisning etter enkeltvedtak og andre spesialpedagogiske tiltak på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå. I tillegg kommer betydelige midler til andre former for tilpasset opplæring, f.eks. delingstimer. Departementet legger til grunn at de økonomiske og personellmessige ressursene blir videreført, men at de med tanke på virkningen for brukerne kan utnyttes bedre enn i dag.

       Departementets vurderinger bygger på en omfattende gjennomgang av hele den spesialpedagogiske tiltakskjeden, som er foretatt dels av styrene for de landsdekkende og de regionale kompetansesentrene og av styret for Programmet for Nord-Norge, dels av Møreforskning. Departementet går inn for å omfordele ressurser fra statlige kompetansesentre, primært innenfor områdene sammensatte lærevansker og sosiale og emosjonelle vansker, til lokal PP-tjeneste. PPT skal få en mer utadrettet arbeidsprofil og fra høsten 1999 styrkes med inntil 300 nye fagstillinger. Deler av det statlige kompetansesentersystemet foreslås bygd ned og konsentrert om spesielt ressurskrevende grupper som det er relativt få av, eller spisskompetanse for de mest sammensatte og tunge problemene innenfor andre grupper. De statlige kompetansesentrene skal få et felles nasjonalt styre, med et eget understyre for hørselssektoren, og ikke som i dag tre styrer.

       Departementet foreslår at et treårig praksisrettet kompetanseutviklingsprogram blir satt i verk fra år 2000. Dette skal bl.a. utvikle nettverkssamarbeidet mellom statlige kompetansesentre og lokal PPT og styrke PP-tjenestens kompetanse på områder der lokalsamfunnene har størst behov, dvs. atferdsvansker, lese- og skrivevansker og sammensatte lærevansker. Senter for atferdsforskning og Senter for leseforskning foreslås styrket. Departementet legger videre vekt på å få til en bedre samordning og kontakt mellom ulike hjelpetiltak, på tvers av forvaltningsnivåer og sektorgrenser. Læremiddelutviklingen skal styrkes, primært gjennom Nasjonalt læremiddelsenter og Samisk utdanningsråd. Programmet for Nord-Norge blir avviklet som eget program, men intensjonene bak det vil bli videreført bl.a. gjennom styrking av PPT i hele landsdelen og særlige tiltak for samisktalende elever.

       De styrkingstiltakene departementet går inn for, vil koste ca 130 mill. kroner, hvorav 111 mill. kroner til PPT, og skal finansieres innenfor de eksisterende økonomiske rammene for budsjettkapitlet for kompetansesentre (kap. 0243).