Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring i lov om bioteknologi som fastholder at hovedregelen for oppsøkende genetisk veiledning skal være at det bare er pasienten selv eller lege ved godkjent institusjon etter pasientens informerte samtykke som kan informere slektninger om deres risiko for alvorlig, arvelig genetisk sykdom. Der pasienten ikke vil eller kan gi slik informasjon må legen vurdere om det likevel er rettmessig å informere berørte slektninger slik det er redegjort for i dette dokument.

       Lovforslaget skal baseres på en grundig vurdering av de etiske, prioriteringsmessige og økonomiske konsekvenser av forslaget. »

       Som bakgrunn for forslaget peker forslagsstillerne på at lov om medisinsk bruk av bioteknologi (bioteknologiloven) ikke inneholder bestemmelser som direkte forbyr bruk av oppsøkende medisinsk-genetiske undersøkelser etter fødselen, men at ifølge legeloven og forarbeidene til bioteknologiloven kan informasjon om arvelig sykdom kun gis til en pasients slektninger dersom pasienten selv medvirker til dette. Det pekes videre på at det ikke er nærmere definert i hvilke tilfeller det vil være aktuelt å bringe informasjon om arvelig sykdom videre til en pasients slektninger, og på at det mangler nærmere retningslinjer for å tolke legelovens taushetspliktsbestemmelse i forbindelse med oppsøkende genetisk virksomhet uten pasientens medvirkning og samtykke.

       Det vises i dokumentet til at regjeringen Jagland fremmet et høringsutkast til endring av bioteknologiloven med sikte på å åpne for at leger skal kunne drive oppsøkende genetisk virksomhet, og det aktuelle forslaget gjengis.

       Forslagsstillerne framholder at høringsinstansene i stor grad var skeptiske til forslaget, og en rekke av innvendingene som ble reist i høringsrunden, gjengis i dokumentet. Det uttales at forslagsstillerne slutter seg til høringsinstansenes bastante kritikk og påpekning av manglende og utilstrekkelige etiske, prioriteringsmessige og økonomiske utredninger. Forslagsstillerne mener det bl.a. er nødvendig å avklare hvilke situasjoner og hvilke sykdomstilfeller som kan gi mulighet til å drive oppsøkende genetisk virksomhet, og at det må presiseres hvilke bestemmelser som skal gjelde i de tilfeller der pasienten ikke ønsker å gi nødvendige opplysninger til sine slektninger eller samtykke til at legen gir slike opplysninger.

       Forslagsstillerne mener det verken er ønskelig eller nødvendig å åpne for en generell mulighet for en hvilken som helst lege til å oppsøke en pasients slektninger, og mener det er all grunn til å være restriktiv i håndteringen av denne type informasjon også i helsevesenet. Forslagsstillerne mener at det ikke er grunn til å fravike dagens praksis som forutsetter at hovedregelen er at pasienten selv oppfordres til å informere sine nærmeste slektninger om deres økte risiko for arvelig betinget sykdom.

       Forslagsstillerne mener imidlertid at det er ønskelig å lovfeste en dispensasjonsadgang på bestemte vilkår til å drive oppsøkende genetisk virksomhet med pasientens informerte samtykke eller uten slikt samtykke i de få enkelttilfeller der pasienten ikke kan eller vil medvirke.

       Forslagsstillerne viser til at Helsetilsynet, Legeforeningen og Bioteknologinemnda har levert utkast og/eller momenter til en ny lovparagraf om oppsøkende genetisk veiledning i bioteknologiloven som forslagsstillerne i all hovedsak kan slutte seg til. Forslagsstillerne ber departementet vurdere følgende utkast til lovtekst:

« Ny § 6-4 a i bioteknologiloven skal lyde:

       Dersom det ved genetisk undersøkelse av en pasient påvises arvelig sykdom som kan forebygges eller behandles, kan lege ved institusjon godkjent etter § 8-1 be pasienten informere berørte slektninger om dette. Med pasientens skriftlige samtykke kan legen selv informere berørte slektninger og tilby nødvendig genetisk veiledning, undersøkelse og behandling. Slektninger skal kunne avstå fra en nærmere innføring i den aktuelle sykdom, og må på fritt grunnlag kunne velge om vedkommende ønsker å ta kontakt med helsevesenet.

       Før legen anmoder pasienten om å informere berørte slektninger eller blir gitt samtykke til selv å gjøre dette, må han vurdere hvorvidt

1.	det gjelder en alvorlig sykdom med vesentlige konsekvenser for den enkeltes liv eller helbred,

2.	det er rimelig grad av sannsynlighet for at også slektningene har eller vil få sykdommen,

3.	det foreligger sikker dokumentert og sterk sammenheng mellom den genetiske disposisjonen og sykdomsutviklingen,

4.	de genetiske undersøkelsesmetoder som benyttes for å fastslå den genetiske disposisjonen er sikre,

5.	sykdommen kan forebygges eller behandles med god effekt, og

6.	det er et tilgjengelig behandlingsapparat som kan tilby rask og god service.

       Dersom pasienten ikke ønsker å gi nødvendige opplysninger til sine slektninger eller samtykke til at legen gir slike opplysninger, må legen etter en helhetsvurdering som nevnt i annet ledd ta stilling til om særlige grunner gjør det rettmessig å informere berørte slektninger, smnl. § 31 annet ledd i lov om leger.

       Departementet kan bestemme at særskilte sykdommer eller sykdomsgrupper kan gjøres til gjenstand for oppsøkende genetisk virksomhet. Dette forelegges Bioteknologinemnda til uttalelse. »