Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Morten Olsen og Jan Petter Rasmussen, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs og fra Senterpartiet, Tor Nymo, viser til at bakgrunnen for forslaget i Dok.nr.8:60 er at forslagsstillerne mener straffeutmålingen generelt ligger lavt i grove voldssaker. Dette er et synspunkt som også komiteen har gitt uttrykk for tidligere, senest i B.innst.S.nr.4 (1997-1998), hvor det bl.a. heter:

« Komiteen mener at straffeutmålingen for vold mot barn, sedelighetsforbrytelser og grov voldsbruk bør skjerpes. »

« ... kampen mot vold må fortsatt være et av de høyest prioriterte områdene innen kriminalpolitikken. Det må rettes fokus mot all voldskriminalitet, både mot eldre og barn, og mot den volden som skjer i hjemmene. Komiteen mener at det er nødvendig at seksualisert vold og overgrep får en sentral plass i dette arbeidet. »

       Flertallet viser til at det faktisk har skjedd en justering i retning av strengere straffeutmåling for voldskriminalitet de siste 10 årene, noe som bekreftes bl.a. av Riksadvokaten under en høring med komiteen. Dette gjelder f.eks. ved uprovosert vold hvor det har vært en klar straffeskjerping, mens det har vært mindre justeringer for grovere voldstyper. Flertallet er enig i at straffenivået for grove voldsforbrytelser generelt er for lavt, og at straffenivået bør økes, f.eks. for forsettlig drap og voldtekt. En skjerping av straffenivået vil etter flertallets oppfatning være i tråd med den alminnelige rettsfølelse hos folk flest og vil også gi en bedre balanse mellom straffenivået i voldssaker og straffenivået i vinnings- og narkotikasaker. Flertallet peker i den forbindelse på at dagens strafferammer gir rom for en klar økning av straffenivået f.eks. når det gjelder voldtekt som i utgangspunktet har en strafferamme opp til 10 års fengsel.

       Forslaget i Dok.nr.8:60 (1997-1998) er utformet på en måte som reiser enkelte spørsmål knyttet til forholdet mellom Stortinget og domstolene. Flertallet mener at slik det foreliggende forslag er utformet er det ikke noe konstitusjonelt til hinder for at det kunne vedtas. Dette var også konklusjonen fra Stortingets konstitusjonelle kontor i en vurdering til Presidentskapet forut for debatten 19. februar 1998 om Dok.nr.8:60 (1997-1998) skulle oversendes til komitébehandling.

       Utgangspunktet for domstolenes dømmende virksomhet i straffesaker er Grunnloven § 96 der det heter: « Ingen kan dømmes uden efter lov, eller straffes uden efter dom. » Etter flertallets mening uttrykker loven her de sentrale rettssikkerhetsgarantier som er grunnlaget for enhver rettsstat.

       Når domstolene tolker en lov er det ikke bare selve lovteksten som blir vurdert; lovforarbeidene er alltid en sentral rettskilde, og uttalelser fra Stortinget i denne forbindelse - enten i innstillingen fra komiteen eller i debatten i Odelstinget/Lagtinget - tillegges særlig vekt. Flertallet peker på at uttalelser i komitéinnstillingen om forståelsen av loven dermed vil kunne være retningsgivende for rettspraksis, og gi domstolene en mulighet til å finne lovgivers intensjon. Etter flertallets syn fungerer det også slik i praksis.

       Flertallet vil videre peke på at også i andre sammenhenger kan Stortinget komme med uttalelser om forståelsen av en lov, f.eks. i tilknytning til Dok.nr.8-forslag som ikke resulterer i lovvedtak, eller i forbindelse med budsjettkommentarer. Flertallet påpeker at slike uttalelser ikke tillegges samme vekt som uttalelser som framkommer i forbindelse med lovbehandling, men at de over tid ikke er uten betydning for domstolenes straffeutmåling.

       Selv om forslagets form ikke er i strid med konstitusjonen, mener flertallet at det vil være høyst uklart hvilken vekt et vedtak som foreslått vil kunne bli tillagt.

       Videre ser flertallet en fare ved at det vil kunne åpne for en praksis som kan misbrukes til mer direkte politisk styring av domstolenes virksomhet. Det vil etter flertallets mening være spesielt uheldig om straffeutmålingspraksis skal kunne gjøres til gjenstand for politisering og vesentlige endringer avhengig av skiftende flertall på Stortinget.

       Forslaget åpner for en ny måte å kommunisere på mellom Storting og domstolene, som etter flertallets syn ikke er ønskelig. Flertallet mener at dagens kommunikasjonsform mellom Storting og domstoler bør opprettholdes, og at dagens praksis tilfredsstiller intensjonene i Grunnloven § 96.

       Det er viktig for flertallet å slå fast at domstolene ikke skal kunne bindes opp av ulike former for meningsytringer fra Stortinget, men bygge sine avgjørelser på lovtolkning, og at eventuelle bindende endringer derfor må gis lovs form. I straffeutmålingsbestemmelser kan det gjøres på flere måter, f.eks. ved å gi regler om skjerpende momenter i de aktuelle straffebudene, eller ved å justere strafferammen. Domstolene kan i tillegg, som nevnt ovenfor, legge vekt på komitemerknader som framkommer i andre sammenhenger.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L Stang, mener at det for å bekjempe volds- og sedelighetskriminalitet er nødvendig med radikale straffeskjerpelser. Både for å forebygge ny kriminalitet og for å lindre de psykiske smertene for ofrene og deres pårørende vil det i forbindelse med enkelte typer handlinger være fornuftig med en flerdobling av dagens uansvarlig lave straffereaksjoner. Forslaget i Dok.nr.8:60 (1997-1998) er et ledd i en nødvendig opptrapping av straffereaksjonene. Det antydes kun en skjerping på om lag 25 %, og burde derfor kunne støttes av et enstemmig Storting. Når flertallet ikke ønsker å stemme for en meget forsiktig henstilling til domstolene om å vurdere å benytte de mulighetene strafferammene gir til å idømme straffer mer i tråd med folks rettsoppfatning, viser det at flertallets merknad i B.innst.S.nr.4 (1997-1998) om at straffeutmålingen for vold mot barn, sedelighetsforbrytelser og grov voldsbruk bør skjerpes, bare er tomme ord og ikke oppriktig ment.

       Disse medlemmer viser til at uttalelser fra Stortinget i debatter og komiteinnstillinger blir viet vekt av domstolene. Det er imidlertid ingen tvil om at en samlet henstilling fra et Storting vil ha en helt annen vekt enn merknader i en komite fra et komiteflertall. Når flertallet ikke ønsker å vedta en henstilling fra Stortinget til domstolene, til tross for at det er slått fast at det ikke foreligger noe konstitusjonelt til hinder for et slikt vedtak, kan det bare tolkes dit hen at flertallet i praksis ikke ønsker å gjøre noe for å endre dagens uansvarlige praksis ved våre domstoler.

       Disse medlemmer viser til at flertallet mener at straffeskjerpelser bedre kan oppnås gjennom lovendringer, f.eks. ved å gi regler om skjerpende momenter i de aktuelle straffebud eller ved å justere strafferammen. Disse medlemmer er selvsagt enige i at slike virkemidler må brukes, og viser til at Fremskrittspartiet har fremmet en rekke slike forslag som stortingsflertallet har stemt imot. Dersom stortingsflertallet i tillegg også stemmer imot forslag om en forsiktig henstilling til domstolene om å skjerpe straffereaksjonene, gjenstår ingen virkemidler som stortingsflertallet er villig til å støtte. Det kan kun tolkes slik at stortingsflertallet ikke ønsker skjerpede straffereaksjoner.

       Disse medlemmer fremmer etter dette forslag i overensstemmelse med Dok.nr.8:60 (1997-1998).