Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, fra Arbeiderpartiet, Olav Akselsen, Aud Blattmann, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, Torny Pedersen og lederen Jens Stoltenberg, fra Fremskrittspartiet, Øyvind Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Kristelig Folkeparti, Bror Yngve Rahm og Lars Rise, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk Venstreparti, Hallgeir H Langeland og fra Venstre, Gunnar Kvassheim, har forståelse for problemstillingen vern i konflikt med fri bruk av arealer, men mener ny stortingsmelding nå ikke er formålstjenlig.

       Flertallet viser til at 6 % av arealet i Norge i dag er vernet, og at 1 % av dette er skogsareal, ellers er det meste knyttet til nasjonalparker i høgfjellet. Areal med urørt natur (områder med villmarksnatur) har minket kraftig, det er bare 12 % igjen, - av dette er 5-6 % i Sør-Norge. Vi er nesten alene om denne type natur i Europa.

       Flertallet viser til at Norge har ratifisert Konvensjonen om biologisk mangfold, som setter krav til å bevare forskjellige leveområder. Vi har i stor grad splittet opp områder, og vi har nesten ingen « fra fjord til fjell områder » bevarte. Kartlegging av biologisk mangfold er ennå ikke kommet skikkelig i gang i sektorer og kommuner.

       Flertallet viser til at manglende kunnskaper om hva de forskjellige vernegradene innebærer kan forekomme. Vernegrad blir avgjort etter hva en vil oppnå med vernet. Ved fredninger der restriksjonsnivået er lavt, som i landskapsvernområder, vil næringsaktiviteten som hovedregel kunne fortsette etter fredning.

       Flertallet viser videre til at Stortinget vil ha anledning til å drøfte vernespørsmålet ved følgende anledninger:

-	årlig i Statsbudsjettet

-	i forbindelse med framlegg av St.meld. nr. 58 (1996-1997), miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling

-	i forhold til framlegg om konsekvenser av Kystverneplaner

-	i forhold til bebudet Stortingsmelding om landbruk (1999)

       Flertallet viser til vedlagte brev fra Miljøverndepartementet ved statsråden, datert 4. mars 1998, der det sies at Regjeringen vil legge stor vekt på å trekke kommuner og lokalsamfunn sterkere inn i verneprosessen. Det vil bli lagt til rette for nye former for vern og bruk, og Regjeringen vil igangsette forskning og utredning om virkning av vernetiltak. Dette vil føre til bedre beslutningsgrunnlag i disse sakene.

       Flertallet viser videre til brevet fra statsråden, hvor det sies:

«På bakgrunn av disse opplysningene, og med henvisning til meldingen « Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling » som nå ligger til behandling i Stortinget, vil jeg anbefale at det ikke legges fram en særskilt melding om konsekvenser av vern slik det er foreslått i Dok.nr.8:32 (1997-1998). Derimot kan det være aktuelt å komme tilbake til Stortinget på en egnet måte når en har fått på plass og evaluert de tiltakene som her er omtalt. »

       Flertallet er enig i dette, og vil på denne bakgrunn avvise forslaget i dokumentet - om at det legges fram en særskilt melding.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Jan Johnsen og Jan Tore Sanner, stiller seg undrende til at komiteens flertall, og i særdeleshet at medlemmene fra Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, ikke ønsker en grundig gjennomgang av denne viktige problemstillingen. Ulike typer vernetiltak legger i dag store begrensninger på eiendomsretten og mulighetene til næringsutøvelse i Distrikts-Norge. Innen landbruk, fangst og fiske er vernetiltakene særlig merkbare. Disse medlemmer peker på at en fornuftig utnyttelse av eiendom og naturressurser er avgjørende for å trygge verdiskaping og bosetting i Distrikts-Norge.

       Disse medlemmer etterlyser en prinsipiell gjennomgang og avklaring av hvordan ulike typer vernetiltak kan kombineres med næringsdrift og grunneieres utnyttelse av naturressurser. En slik avklaring vil sikre et best mulig resultat for samfunnet som helhet; for verneinteresser, grunneier- og næringsinteresser. Disse medlemmer peker på at det ikke er fremlagt noen samlet politisk fremstilling av omfanget av alle typer vern for Stortinget, og hvilke konsekvenser vernetiltakene har for inntektsmuligheter, næringsvirksomhet og sysselsetting i Distrikts-Norge.

       Disse medlemmer mener at grunneierne må få erstatning for de tap de lider som følge av at vilkårene for utøvelse av næringsvirksomhet endres gjennom ulike typer vernevedtak. Erstatningen kan ta form av et periodevis leiebeløp eller en engangssum, og bør kunne varieres etter graden av de begrensningene som legges på næringsvirksomheten. Ved å sikre full eiendomsrett og dermed erstatning i vernespørsmål vil samfunnet kunne nå de målene som er satt. Når grunneierne har eiendomsretten, vil det være mulig for staten å påvirke ressursanvendelsen ved å betale for det den ønsker, enten dette er biologisk mangfold, rovdyr eller spesielle friluftsaktiviteter. Et slikt prinsipp vil stimulere oppfinnsomheten blant grunneierne. Grunneiernes oppfinnsomhet kan dermed benyttes til eksempelvis å finne ut hvordan rovdyr kan vernes samtidig som husdyrholdet opprettholdes, og hvordan barskog effektivt kan vernes i kombinasjon med en viss naturlig utnyttelse av ressursene. Grunneieren vil dermed gå fra å være i en tvangssituasjon der staten kommanderer til en situasjon der frivillighet og kreativitet står sentralt. Disse medlemmer mener at dette prinsippet bør ha en sentral plass i en stortingsmelding om temaet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i løpet av 1998 om å legge frem en stortingsmelding i tråd med forslagene i Dok.nr.8:32 (1997-1998). »

Uttalelse fra næringskomiteen:

       « Utkast til innstilling om Dok.nr.8:32 (1997-1998) - om å be om en melding om konsekvenser for jordbruksnæringen og distriktene av ulike typer vernetiltak

       Næringskomiteen har i møte 2. april 1998 behandlet det foreliggende utkastet til innstilling fra energi- og miljøkomiteen vedr. Dok.nr.8:32 (1997-1998). Næringskomiteen viser til de respektive partiers merknader og forslag i utkastet til innstilling og har ingen merknader utover dette. »