3.1 Sammendrag

       I den rettsutviklingen som har skjedd særlig det siste tiåret med hensyn til den samiske folkegruppens stilling, ligger det en anerkjennelse av at samene har en lang sammenhengende historisk tilknytning til de områder de bor i, og at denne tilknytningen går tilbake til tida før staten Norge oppsto. Samene er derfor også et urfolk i Norge som har et folkerettslig krav på et særlig kulturvern. Norge har tiltrådt flere internasjonale konvensjoner, erklæringer og avtaler som har betydning for rettstilstanden til etniske minoriteter og urbefolkninger, som også har virkninger for samene. I St.meld. nr. 41 (1996-1997) er det nærmere redegjort for disse.

       De utredninger som ble gjort i løpet av 1980-tallet av Samerettsutvalget og Samekulturutvalget har hatt stor betydning for utviklingen i Norge når det gjelder samenes rettslige stilling. Disse utredningene la til grunn et samepolitisk syn som erkjente at norske myndigheter har et ansvar for å sikre samisk samfunnsliv og kultur gjennom lovgivning og andre tiltak, og at slike positive tiltak er nødvendige for å sikre at samene skal kunne bevare sin kulturelle egenart og bestå som eget folk også i framtida.

       Av nyere lovgivning som har særlig betydning er det i første rekke Grunnloven § 110a og sameloven (Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold) som bør nevnes, begge basert på forslag som kom fram i Samerettsutvalgets første utredning.

       Samerettsutvalget avga sin utredning om retten til og forvaltningen av land og vann i Finnmark, NOU 1997:4 Naturgrunnlaget for samisk kultur, 30. januar 1997. Den ble sendt på høring 13. juni 1997, med høringsfrist 1. mars 1999. Utredningen inneholder en rekke forslag til lovendringer, som hvis de gjennomføres, vil angå alle som bruker naturressursene i Finnmark. Samerettsutvalget skal nå arbeide videre med rettsforholdene sør for Finnmark.

       Fullføringen av forskningsprosjektet om samiske sedvaner og rettsoppfatninger er delt i to, der den første delen som omhandler Finnmark skal være ferdig sommeren 1999, mens forskningen vedrørende områdene sør for Finnmark skal være ferdig i 2001. Det er en forutsetning at resultatene fra forskningsprosjektet skal gå inn som en del av grunnlaget for behandlingen av Samerettsutvalgets utredning om retten til og forvaltningen av land og vann i samiske områder.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener oppbyggingen av samisk identitet og tilhørighet må bygge på samiske verdier og holdninger. Sametinget vil måtte ha en sentral rolle i defineringen av de samiske verdier som skal ligge til grunn for det samiske samfunn. Flertallet har videre merket seg at det har skjedd en positiv endring i den generelle holdningen til samisk politikk. Flertallet viser til sin merknad i Innst.S.nr.116 (1993-1994).

       Flertallet ber Regjeringen fortløpende vurdere lovgiving vedrørende samiske rettsforhold og foreta revisjon av enkeltlover når dette er nødvendig.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det prinsipielle grunnlag for norsk same- og minoritetspolitikk bør hvile på en erkjennelse av at ingen befolkningsgrupper i kraft av sin etniske eller kulturelle bakgrunn har krav på noen særstilling i det norske samfunn.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at fortrinn til rettigheter som tildeles folkegrupper på grunnlag av etnisk opprinnelse eller kulturell bakgrunn skaper konfliktfylte motsetninger i samfunnet som er klart uheldige. Alle folkegrupper, inkludert minoritetsgrupper, må derfor behandles på en likeverdig måte som verken virker diskriminerende eller bærer preg av forskjellsbehandling gruppene imellom.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at utredningen om samiske sedvaner og rettsoppfatning ikke er utredet i Samerettsutvalgets innstilling NOU 1997:4 , men at det er to forskningsprosjekt i gang på dette området. Det siste ventes å være ferdig i 2001 og at resultatet skal inngå som en del av grunnlaget for Samerettsutvalgets innstilling. Dette vil si at et viktig grunnlag for beslutning i saken, ikke er tilgjengelig før saken skal behandles.

       Dette medlem mener det er en selvfølge at enhver Regjering fortløpende må fremme endringer av enkeltlover der det er nødvendig, men vil samtidig peke på at arbeidet med samiske rettigheter har tatt svært lang tid og at det er beklagelig at ikke sedvaneretten er blitt utredet samtidig, slik at helheten ville være mer tydelig og at en kunne komme videre i lovarbeidet.

       Dette medlem viser til merknader under kap. 2.2.

       Dette medlem vil også påpeke at norsk samepolitikk ikke bare dreier seg om minoritetspolitikk, men først og fremst dreier seg om urfolkspolitikk. I tillegg vil det være nødvendig å se norsk minoritetspolitikk og norsk urbefolkningspolitikk i sammenheng og at de bør virke sammen.