Brev fra Landbruksdepartementet til næringskomiteen, datert februar 1998.

Vedr. Dok.nr.8:43 (1997-1998) om å gjennomføre endringer i organiseringen av omsetningen av kvoter for produksjon av kumelk

       Viser til brev av 28. januar hvor det bes om at departementet kommer med en vurdering av Dok.nr.8:43 (1997-1998). En slik vurdering følger i dette brevet.

       Utformingen av ordningen med kjøp og salg av melkekvoter er foretatt med basis i St.prp. nr. 72 (1995-1996) og Stortingets vedtak ved behandlingen av denne. En partssammensatt arbeidsgruppe utredet ordningen, og forskrift for gjennomføringen ble fastsatt, etter enighet med Norges Bondelag, 16. desember 1996. Det er gjennomført en runde med kjøp og salg av melkekvoter.

       Innføringen av ordningen med kjøp og salg av melkekvoter var begrunnet i dårlig utnyttelse av produksjonskapasiteten i melkeproduksjonen. For å tilpasse produksjonen var kvotene i en årrekke redusert på det enkelte bruk. Flere undersøkelser påviste at i størrelsesorden 20-25 % av bygningene (båsplassene) ikke ble benyttet til melkeproduksjon. Strukturutviklingen hadde stoppet opp og fleksibiliteten i kvotesystemet var dårlig. For å redusere enhetskostnadene i melkeproduksjon og styrke inntektsmulighetene for aktive produsenter ble ordningen med kjøp og salg av melkekvoter innført.

       Det er knyttet vesentlige landbrukspolitiske hensyn til melkeproduksjonen, bl.a. fordi produksjonen i stor grad skjer i distriktene og fordi melkeprodusenter i hovedsak er heltidsbrukere. Det ble i St.prp. nr. 72 (1995-1996) pekt på at omfordelingssystemet må være styrt, og administrert sentralt, for å kunne ivareta de ulike hensyn på best mulig måte.

       Konkret i forhold til utformingen av ordninger heter det i St.prp. nr. 72 (1995-1996) bl.a.:

- « ... Nedenfor skisseres punktvis rammene systemet må utformes innenfor:...

4.	Pris på kjøp og salg fastsettes administrativt. Det vurderes å differensiere kjøpsprisen inn til administrerende organ etter kvotestørrelse.

...

7.	Det vurderes metoder for å avgrense totalt mulig kjøpsvolum for brukere som ønsker å kjøpe, hvor hensynet må ligge på å ta ut ledig bygningskapasitet. »

       Hovedargumentet for å innføre ordningen var å bedre økonomien for aktive melkeprodusenter. En administrativ fastsatt pris som er lavere enn det en fri prisdannelse ville gitt, er begrunnet ut fra ønsket om å beholde en høyere andel av det kapitaliserte overskuddet i næringen.

       Med den betydelige ledige kapasiteten i melkeproduksjonen, vil kvoteprisen produsentene er villige til å betale bestemmes ut fra marginalbetraktninger, der de faste kostnadene ikke kalkuleres inn. Kostnadene ved å øke melkeproduksjonen er i slike tilfeller små og gir ikke et « riktig » bilde av den totale lønnsomheten i melkeproduksjonen på sikt. En tilnærmet likevektspris, i en situasjon med små marginalkostnader knyttet til det å øke produksjonen, vil gi unaturlig høy pris i forhold til den reelle lønnsomheten i melkeproduksjonen på sikt.

       Innad i de ni regionene er det geografiske forskjeller som også påvirker økonomien i melkeproduksjonen og ulikheter i produksjonsmiljøene som påvirker evnen og viljen til å kjøpe kvoter. Erfaringene fra første runde viser at det skjer geografiske forskyvninger av melkeproduksjonen innen regionene fra svake næringsområder til sterkere. Et marked med fri prisdannelse vil kunne forsterke disse forskyvningene ytterligere. Ut fra målsettingen om å opprettholde bosettingen og sysselsettingen i distriktene og melkeproduksjonen i distriktspolitisk betydning er dette en uønsket effekt. På dette grunnlag var administrert pris også en av forutsetningene som ble skissert i St.prp. nr. 72 (1995-1996). Jeg mener en gjennom et system med fri prisdannelse i markedet ikke får tatt tilstrekkelig hensyn til målsettingen med ordningen og den distriktspolitiske betydning melkeproduksjonen har.

       De minste brukene har i melkeproduksjonen et høyere gjennomsnittlig overskudd pr liter enn større bruk. Årsaken er at samlet pris og tilskudd pr liter produsert melk på de små brukene er høyere. En flat kvotepris vil dermed gi relativt større stimulans til å selge kvoten fra store bruk enn fra mindre bruk. På denne bakgrunn ble det fastsatt en differensiert salgspris. En differensiert salgspris med maksimalt oppnåelig salgsbeløp er også med å begrense kapitalavgangen fra næringen. Maksimalt oppnåelig salgsbeløp er likevel så høyt at det sannsynligvis ikke virker begrensende i forhold til de som ønsker å selge. Ut fra disse forhold bør ordningen med differensiert pris opprettholdes.

       For å målrette ordningen i forhold til å utnytte ledig kapasitet i melkeproduksjonen og at ordningen ikke skal stimulere til utvidelser, nybygg og økt markedspress er det knyttet begrensninger til hvor mye kvote det enkelte bruk kan kjøpe i hver omgang. Grensen på 130.000 liter er ingen absolutt grense, bruk av historisk eller tildelt basiskvote på over 130.000 liter kan kjøpe kvote opp til den tidligere kvoten på bruket. Dette gjør det mulig også for disse brukene å utnytte sin båskapasitet og få en melkekvote i tråd med driftsplan og ressursgrunnlaget på gården.

       For øvrig vil jeg peke på at kvoteordningen for melk er en del av virkemiddelsystemet i jordbruksavtalen. Virkningen av ordningen, herunder kjøp og salg av kvoter, vil derfor bli vurdert løpende i forbindelse med de årlige jordbruksforhandlingene og de etterfølgende regelverksdrøftingene med jordbruksorganisasjonene. Ved årets jordbruksforhandlinger vil bl.a. regioninndelingen bli vurdert. Stortinget vil dermed også ha anledning til å vurdere ordningen ved behandlingen av de årlige proposisjoner om jordbruksoppgjøret.