2.1 Bakgrunnen for saken

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet, Jan Simonsen og Jørn L Stang, fra Kristelig Folkeparti, Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, og fra Senterpartiet, Kåre Ludvigsen, viser til at hverken staten eller andre i dag har ansvar for å søke etter omkomne og at dette utgangspunktet gjelder både på land og sjø. Redningstjenesten, som er ansvarlig for søk etter savnede, avslutter søket når det ikke lenger antas å være håp om å finne noen i live. Det skal i henhold til gjeldende retningslinjer vises romslighet ved utøvelsen av dette skjønnet, og det offentlige kan bidra med inntil kr 30.000 ved et etterfølgende søk etter omkomne. Komiteen viser videre til at også politiet har et ansvar for søk etter savnede. I henhold til gjeldende regler har politiet leteplikt når dette er rimelig og hensiktsmessig. Videre kan Den faste undersøkelseskommisjonen for visse ulykker innen fiskeflåten i noen tilfeller medvirke til søk etter omkomne der dette inngår som en del av arbeidet med å finne årsaken til havariet.

       Komiteen peker på at det fra flere hold er kommet oppfordringer om å få til mer verdige og varige ordninger for søk etter fiskere og sjøfolk som antas omkommet på havet. Komiteen er kjent med at det har vært arbeidet lenge med disse spørsmålene, og problemstillingen har også vært tatt opp i Stortinget ved flere anledninger. Den daværende sjøfarts- og fiskerikomité understreket bl.a. i Innst.S.nr.50 (1992-1993) at statens ansvar for ettersøking av personer som er bortkommet på havet bør få en avklaring, helst gjennom utredning. Justisdepartementet og Fiskeridepartementet besluttet i 1993 å nedsette en arbeidsgruppe for å utrede og foreslå løsninger i saken, og arbeidsgruppen avga sin utredning i juni 1994.

       Komiteen viser til at arbeidsgruppen gikk inn for at staten bør påta seg et meransvar i forhold til i dag når det gjelder søk etter omkomne på havet. Gruppen foreslår at det etableres en ordning der det kan søkes etter omkomne når merkepliktige norske fiskefartøyer forulykker under utøvelse av fiske. Gruppens mindretall går inn for at ordningen bør omfatte søk etter omkomne fra så vel norske merkepliktige fiskefartøyer som fra NOR- og NIS-registrerte fartøyer. Ordningen skal avgrenses til Hovedredningssentralenes operasjonsområde. Søk forutsettes finansiert med statlige bevilgninger, eventuelt over fiskeriavtalen, og de bevilgede midler skal inngå i et fond. Det foreslås oppnevnt et fondsstyre med 3-5 medlemmer som gis myndighet til å fatte beslutninger om søk etter omkomne. Gruppen mener at de viktigste retningslinjer for fondsstyret bør være at søk etter omkomne må være realistisk, og ønsket av de nærmeste pårørende. Brukerbidrag og bidrag fra andre forutsettes utredet nærmere.

       Etter at gruppen fremmet sin utredning har saken også flere ganger vært tatt opp i Stortinget, bl.a. i spørretimen og som interpellasjon i 1996. Det ble videre fremsatt et forslag om å opprette et permanent fagutvalg som skulle vurdere alle problemstillingene vedrørende søk etter omkomne på havet og gi råd til de etterlatte ( Dok.nr.8:81 (1996-1997)). Dette forslaget ble ikke behandlet av Stortinget.

       Komiteen har forelagt forslaget i Dok.nr.8:14 (1997-1998) for Justisdepartementet og Fiskeridepartementet. Departementenes uttalelser følger som henholdsvis vedlegg 1 og 2 til innstillingen. Det fremgår av uttalelsene at det fortsatt ikke er tatt endelig stilling til forslagene fra arbeidsgruppen og at Regjeringen mener det er behov for ytterligere utredning av saken.

2.2 Avgrensningsproblemene

       Komiteen viser til at et statlig ansvar for søk etter omkomne på havet reiser en rekke avgrensningsspørsmål. Arbeidsgruppen som har utredet disse spørsmålene er som nevnt ovenfor delt når det gjelder spørsmålet om hvem som skal omfattes av en leteordning. Ett spørsmål er f.eks. om ordningen bare skal gjelde yrkesfiskere, eller også andre sjøfolk, evt. også andre som passasjerer og fritidsbåtbrukere. Det må videre foretas en geografisk avgrensning av en leteordning, og ressursbruken må avveies mot de tekniske og faktiske muligheter som foreligger for å finne omkomne, og mot tidsbruken i de enkelte tilfeller. En annen problemstilling er avgrensningen mellom statlig og privat ansvar, f.eks. for arbeidsgiver. Det er også spørsmål om andre innretninger enn båt/skip bør omfattes, f.eks. helikoptre.

2.3 Komiteens vurderinger

       Komiteen mener at det er nødvendig med en snarlig avgjørelse vedrørende forslaget om å etablere et fond for søk etter omkomne på havet. Komiteen ønsker derfor at spørsmålet om opprettelsen av et fond og de problemstillinger som er reist i saken, får sin endelige avklaring ved Stortingets behandling av statsbudsjettet for 1999.

       Komiteen merker seg Regjeringens ønske om en statlig finansieringsordning for leting etter savnede på sjøen. Komiteen tar det for gitt at savnede på havet i denne sammenheng også omfatter omkomne på havet.

       Komiteen tar til etterretning Regjeringens syn om at det trengs ytterligere utredninger. I den forbindelse står spørsmålet om hvor omfattende ordningen skal være sentralt. Komiteen er av den oppfatning at forslaget til arbeidsgruppen som avga sin utredning i 1994 er for snevert, og at en i det minste må utvide i tråd med gruppens mindretallssyn. Dvs. at en eventuell ordning må omfatte søk etter omkomne fra så vel norske merkepliktige fiskefartøyer som fra NOR- og NIS-registrerte fartøyer. Komiteen er derfor enig med Regjeringen i at en lar den videre utredningen omfatte alle som blir borte på sjøen.

       Komiteen har merket seg det politiske engasjement i en rekke kystkommuner i denne saken. Komiteen legger også vekt på de vedtak som er fattet i Norges Fiskarlag, Norges Fiskarkvinnelag og i Norsk Sjømannsforbund. Disse og eventuelt andre relevante organisasjoner, må etter komiteens syn kunne dras inn i bildet ved en eventuell delfinansiering fra andre enn staten.

       Et annet sentralt spørsmål som er reist i arbeidsgruppens utredning om søk etter omkomne på havet er forholdet til, og synet på våt grav. Dette spørsmålet er ytterligere aktualisert etter Estonia-ulykken. Komiteen mener det kan være nyttig å innhente opplysninger fra svensk side om hvordan de har håndtert dette temaet.

       Uansett hvilket forslag Regjeringen ønsker å legge fram for Stortinget, er det etter komiteens mening nødvendig at Regjeringen i samarbeid med Kirken kommer fram til ordninger for formelle seremonier både på land og sjø, slik at det kan holdes en avsluttende minnestund også når de omkomne ikke blir funnet.

       I likhet med arbeidsgruppen mener også komiteen at det i disse tilfellene må være fullt mulig å sette opp en gravstein, slik at de etterlatte kan få et minnesmerke å forholde seg til.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 1999 å foreta en avklaring om etablering av et fond eller annen finansieringsordning for søk etter omkomne på havet. Et eventuelt forslag må inneholde fullstendig avklaring om ansvarsforhold, eventuelle avgrensninger, organisering og finansieringsordninger. »