Brev fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, v/statsråden til Stortingets kommunalkomité, datert 16. januar 1998.

DOK.NR.8:12 (1997-1998) OG DOK.NR.8:13 (1997-1998)

       Jeg viser til brev av 13. november 1997 vedrørende to Dok.nr.8-forslag i Stortinget, fremmet av stortingsrepresentantene Jan Petersen, Erna Solberg og Sverre J Hoddevik, hvor de foreslår at sysselsettingsloven endres slik « at det uttrykkelig blir tillatt å drive med utleie av arbeidskraft » og « at det i større grad blir tillatt å drive privat arbeidsformidling ». Departementet er bedt om å gi sine vurderinger av forslagene.

       Jeg velger å besvare begge forslagene under ett, da de etter min vurdering bør sees i sammenheng.

1. Arbeidsformidling og arbeidsutleie - gjeldende rett

       Arbeidsformidling vil si at en mellommann knytter kontakt mellom en arbeidssøker og en arbeidsgiver i den hensikt å etablere et arbeidsgiver/arbeidstakerforhold. Privat arbeidsformidling er arbeidsformidling som utføres av andre instanser enn den offentlige arbeidsformidling. Private virksomheter kan etter søknad drive arbeidsformidling i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten. Det er en forutsetning at formidlingstjenester skal være gratis for arbeidssøkerne. Kommersiell privat arbeidsformidling er, med visse unntak, forbudt, jf. sysselsettingsloven § 26. Loven åpner imidlertid opp for å kunne gi dispensasjon fra forbudet, bl.a. for enkeltgrupper.

       Formidling av arbeid er ikke bare begrenset til å omfatte arbeidsledige, men alle typer arbeidssøkere, det være seg hjemmeværende, personer under utdanning, sysselsatte eller andre som søker jobb via arbeidsformidlingen. Alle typer arbeidssøkere er dermed omfattet av forbudet mot privat arbeidsformidling.

       Arbeidsutleie innebærer at en arbeidsgiver stiller egne tilsatte til disposisjon for en oppdragsgiver, dvs. han/hun leier bare ut arbeidskraften. Arbeidsutleie, midlertidige ansettelser og bruk av overtid er alternative måter bedrifter kan dekke varierende arbeidskraftbehov på utover fast ansatte. Bruk av entreprise, konsulentfirmaer m.m. er andre.

       Arbeidsutleie er i utgangspunktet forbudt, jf. sysselsettingsloven § 27. Ved forskrift er det gjort generelt unntak fra forbudet på visse områder. Mest kjent er « kontorsektoren », der vikarbyråene er etablert. På andre områder kan det etter søknad gis generell dispensasjon eller dispensasjon for kortere oppdrag. Ved vurdering skal det legges vekt på behovet for den virksomhet det søkes om tillatelse til.

2. Viktige problemer forbundet med hvordan arbeidsformidling og arbeidsutleie er regulert på i dag

Arbeidsformidling

       Forbudet mot privat arbeidsformidling er utsatt for press. I praksis er det vanskelig å håndheve grensedragningen mellom hva som er lovlig og hva som ikke er lovlig. Diverse private firmaer tilbyr rekrutteringsbistand og såkalte bemanningsløsninger. « Headhunting » er en mellommannsfunksjon som har enkelte fellestrekk med arbeidsformidling, men som per i dag er definert til å falle utenfor forbudet mot privat arbeidsformidling. Et betydelig omfang av dispensasjoner for enkeltgrupper fra forbudet mot privat arbeidsformidling og utvikling av internettløsninger som selekterer og kobler sammen tilbud og ønsker fra arbeidsgivere og arbeidstakere, bidrar også til å uthule formidlingsmonopolet.

Arbeidsutleie

       Det har vært store endringer i arbeidslivet, herunder måten å organisere arbeidet på, siden lovforbudet mot utleie av arbeidskraft kom i 1971 og siden siste større revisjon av forskriften som fant sted i 1983. I tillegg til at regelverket ikke er tilpasset behovene i dagens arbeidsliv, er det heller ikke tilpasset hvordan arbeidsmiljøloven nå regulerer mulighetene til å tilpasse seg endringer i arbeidsmengde. I dagens regelverk er det vanskelig å avgrense utleie mot entrepriser, konsulentvirksomhet og nye samarbeidsformer i næringslivet. Det er videre vanskelig å tolke hva som kommer inn under det generelle unntaket for « kontorsektoren ». Det kan stilles spørsmål ved om dagens måter å avgrense/regulere utleie på er hensiktsmessig, og om resultatet av avgrensingene er tjenlig.

3. Forholdet til internasjonale konvensjoner (ILO)

       ILO-konvensjonen nr. 96 legger sterke bindinger på muligheter for privat kommersiell arbeidsformidling. Norge har ratifisert denne konvensjonen.

       Hovedregelen etter den nye konvensjon (nr. 181), som ble vedtatt sist sommer, er at privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft skal være tillatt, med muligheter for unntak for enkeltsektorer / -grupper.

       Direkte oppsigelse av ILO-konvensjon nr. 96 kan bare gjøres hvert 10. år. Neste mulighet er i år 2001. Hvis Norge velger å ratifisere den nye konvensjonen (nr. 181), fører dette til automatisk oppsigelse av ILO-konvensjon nr. 96. Ikrafttreden av den nye konvensjonen vil skje 12 måneder etter at minst to land har ratifisert den. Vi er ikke kjent med at noen land har besluttet å ratifisere den enda. Det må uansett gå 12 måneder fra Norge ratifiserer konvensjonen til Norge formelt er bundet av den. Tar vi hensyn til at det vil ta noe tid å utforme og vedta alternative lover og forskrifter, herunder høring av partene i arbeidslivet, vil en norsk ratifikasjon i så fall neppe kunne tre i kraft før i 2000.

       Sikring av arbeidstakernes rettigheter er også et viktig aspekt ved den nye konvensjonen, bl.a. gjennom at det som hovedregel, fortsatt skal være forbudt å ta betalt av arbeidssøkerne.

4. Konklusjon

       Gjennomgangen ovenfor viser at det er klare problemer knyttet til gjeldende lover og forskrifter når det gjelder de eksisterende generelle forbud mot utleie og privat formidling. Dette må blant annet sees på bakgrunn av at de nåværende reguleringene ble utformet i en tid hvor arbeidslivet var vesentlig annerledes enn i dag. I tillegg foreligger en ny ILO-konvensjon som har et motsatt utgangspunkt, nemlig at disse aktivitetene i prinsippet skal være tillatt. På denne bakgrunn ser jeg behov for en gjennomgang av disse reglene og en vurdering av om de kan og bør endres slik at de blir bedre tilpasset situasjonen og behovene i dagens arbeidsmarked. I tillegg må en særlig se på hva som kan kreves for å kunne ratifisere den nye ILO-konvensjonen. Partene i arbeidslivet vil bli trukket aktivt inn i dette arbeidet. Resultatene av arbeidet vil bli forelagt Stortinget på en egnet måte.

       Jeg vil understreke at et utgangspunkt for en slik gjennomgang vil være at vi fortsatt skal ha en sterk og slagkraftig offentlig arbeidsformidling med godt inngrep i arbeidsmarkedet og som kan gi god service til de arbeidssøkere og arbeidsgivere som ønsker det. Dette innebærer at arbeidsmarkedsetaten fortsatt skal ha ansvaret for det som i dag er deres hovedoppgaver: Formidling, kvalifisering (tiltak), utbetaling av stønader (dagpenger) og attføring.