Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at NATO i 1996 tok viktige skritt fremover i arbeidet med å utvide alliansen og la et godt grunnlag for de avgjørelser som ble fattet på toppmøtet i Madrid i juli i år. Flertallet viser særlig til at utenriks- og forsvarsministrene i sine møter i desember tilrådet at alliansen skulle invitere et eller flere land til medlemskapsforhandlinger, og at dette i 1997 førte til at Polen, Tsjekkia og Ungarn ble invitert til forhandlinger. Flertallet ser utvidelsen av NATO som et viktig skritt i arbeidet for å bygge et sikrere Europa og er enig i den oppfatningen at utvidelsen må være en kontinuerlig prosess som ikke blir avsluttet etter toppmøtet i Madrid. Flertallet ser det som en naturlig oppgave for Norge å følge opp søknadene fra de baltiske land om medlemsskap.

       Flertallet har også merket seg den vekt alliansen tilla relasjonene med Russland og de viktige forberedelsene som i 1996 ble gjort for den avtale som i 1997 ble inngått mellom NATO og Russland.

       Flertallet vil understreke at Norge på viktige områder har særlige forutsetninger for å bidra til utviklingen av samarbeidet med Russland, bl.a. om de forsvarsrelaterte miljøutfordringene i nordområdene.

       Flertallet viser til at det ble gjort viktige avklaringer om Combined Joint Task Force (CJTF) - multinasjonale flerbruksstyrker - på utenriksministermøtet i Berlin i juni 1996. CJTF-modellen forhindrer en duplisering av de militære strukturer, og binder Den vesteuropeiske union (VEU) og NATO tettere sammen. Det åpnes for at VEU eller ad-hoc-koalisjoner av land i og utenfor NATO kan foreta militære operasjoner i tråd med Petersberg-erklæringen (fredsbevarende operasjoner, humanitære operasjoner og redningsoperasjoner) og benytte seg av NATOs militære apparat. CJTF bidrar også til å realisere målet om at europeerne tar et større ansvar for europeisk sikkerhet. Flertallet viser videre til at utenriksministermøtet i juni fastslo at den europeiske forsvars- og sikkerhetsidentitet skal utvikles innenfor NATO.

       Flertallet har videre merket seg at regjeringen peker på at som en konsekvens av de reduserte nasjonale forsvarsbudsjettene og omprioriteringer vil det i fremtiden kunne bli større konkurranse om de gjenværende forsterkningsstyrkene. Dette vil kunne få konsekvenser for Norge i en krise eller krigssituasjon. Flertallet vil peke på at denne utviklingen stiller store krav til Norges egen innsats.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at det viktigste sikkerhetspolitiske arbeid i Europa i dag må konsentrere seg om å trygge reformprosessen i Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen. Europas sikkerhet avhenger av et godt samarbeid mellom gamle fiender. Dette medlem mener at samarbeidsavtalen mellom NATO og Russland er av stor betydning. Et nært og godt samarbeid som bygger på tillit og gjensidig forståelse mellom NATO og Russland, er nøkkelen til Europas framtidige sikkerhetsarkitektur. Samtidig er ikke samarbeidsavtalen forpliktende nok i et langsiktig perspektiv. En gradvis utvidelse av NATO fram til Russlands grense vil skape ny spenning i Europa, og ikke fremme avspenning og alleuropeisk samarbeid. Dette medlem mener at det langsiktige målet må være å trekke Russland med i det europeiske sikkerhetssamarbeid på alle plan. I dette arbeid må også OSSE benyttes, og dette medlem ser derfor fram til den debatt om OSSEs rolle som vil komme i forbindelse med det norske formannskapet i organisasjonen.

       Komiteen viser til NATOs innsats for å sikre fredsavtalen i Bosnia gjennom IFOR. Det lyktes den bredt sammensatte NATO-styrken å skille de stridende parter slik at fredsavtalen kunne settes ut i livet, slik mandatet for IFOR var utformet. Det lyktes også å komme til enighet om å videreføre tilstedeværelsen gjennom SFOR. Situasjonen er imidlertid fortsatt ustabil da få fremskritt er oppnådd i utviklingen av demokratiske institusjoner som sikrer en varig fred. En forlengelse av tilstedeværelsen bør derfor være naturlig når mandatet for SFOR går ut i juni 1998.