Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Arne Alsåker Spilde, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, tar redegjørelsen i meldingen om statsregnskapet for 1996 til etterretning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Regjeringens politikk og politiske retorikk baserer seg på at det er mulig å fastsette budsjettbalansen som en objektiv størrelse. Dette betyr at Regjeringen legger både politisk og faglig prestisje i budsjettbalansetallet. Dersom volumet av den del av norsk økonomi som går over statsbudsjettet øker, vil dette ifølge Regjeringen være skadelig. Disse medlemmer aksepterer ikke premisset om en faglig forankret fast budsjettbalanse. Budsjettet er alltid et uttrykk for politiske prioriteringer. Regjeringen tilslører de faktiske forhold ved å framstille budsjettsituasjonen som overordnet disse prioriteringer. Disse medlemmer deler selvfølgelig det syn at inflasjon og overopphetet økonomi må unngås. Dette krever imidlertid at en styrer i stort og tar de langsiktige og store politiske grep i tide. Redusert oljevirksomhet og tiltak for å dempe den private veksten er eksempler på slike hovedgrep. For å møte de store utfordringer knyttet til et bedre miljø, styrket demokrati og mer rettferdig fordeling kreves det at vi prioriterer fellesskapskassen. Disse medlemmer vil derfor prioritere en mer balansert fordeling av veksten ved å ta ut mer til offentlig sektor, framfor Regjeringens forslag som fører til en sterk vekst i privat sektor. Regjeringen reduserer relativt sett bevilgningene til offentlig sektor når veksten i privat sektor øker. Dette skaper grunnlaget for forskjells-Norge og lar de kortsiktige markedsløsninger få større makt.

       Disse medlemmer viser til at i 1995 var avviket mellom det vedtatte budsjett og statsregnskapet ca 13 mrd. kroner. For 1996 ble avviket 34,8 mrd. kroner. Utgangspunktet for budsjettet er prognosen for statens inntekter. Når det gjelder inntektene har Regjeringen systematisk undervurdert oljeinntektene de seinere år. Senest 16. juni 1997 oppjusterte Oljedirektoratet prognosen for oljeinntektene med ca 26 mrd. kroner for 1997. I framtida kan oljeinntektene bli lavere enn forutsatt. I budsjettsammenheng viser dette at rammene for budsjettet er svært usikre og at Regjeringens vektlegging av pinlig nøyaktig overholdelse av en tilfeldig satt budsjettbalanse er en politisk avledningsmanøver. Etter disse medlemmers syn fører dagens situasjon med stadig økte oljeinntekter til et vedvarende sterkt press på krona. Dette møtes av Regjeringen med en lavrentepolitikk i et forgjeves forsøk på å holde en fastkurs for krona. Dette forsterker problemene innenlands. Som folkevalgte er det vårt ansvar å ta de store grep og disse medlemmer vil på nytt understreke muligheten og behovet for å bruke petroleumslovens hjemmel for produksjonsbegrensninger for oljesektoren. Regjeringen velger å ignorere mulighetene for samfunnsstyring i stort. I stedet for forsterkes oljeavhengigheten ved en dramatisk økning i oljeinvesteringer. Premisset om at budsjettet behandler de store linjer blir således mer og mer fiktivt.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Regjeringen relativt systematisk har bommet på pris- og produksjonsanslag i petroleumssektoren. Dette er hovedgrunnen til at overskuddene har blitt høyere enn antatt. Avviket for 1996 kan leses ut av tabell 1 i denne innstillingen, der overskuddet i Statens petroleumsfond har endret seg fra budsjettanslaget i Gul bok (1996-1997) på 10,6 mrd. kroner, oppjustert i B.innst.S.nr.III (1996-1997) til 12,4 mrd. kroner, videre oppjustert i Nysaldert budsjett (1996) til 45,5 mrd. kroner, for endelig å ende som regnskapstall på 47,2 mrd. kroner ( St.meld. nr. 3 (1996-1997)). Disse medlemmer viser til at avviket mellom Gul bok og regnskapstall er på 36,6 mrd. kroner.

       Disse medlemmer vil peke på at dersom finanspolitikken skal kunne være et effektivt styringsvirkemiddel, bør det være størst mulig samsvar mellom budsjett- og regnskapstall - også på inntektssiden.

       Disse medlemmer mener det fortsatt er en fare for at produksjons- og prisanslagene i petroleumssektoren er undervurdert.

       Disse medlemmer mener at dersom Regjeringen legger seg på en « føre var »-linje i budsjettpolitikken, der overskuddene i Statens petroleumsfond stadig oppjusteres, så vil Stortinget måtte ta høyde for dette i sin budsjettbehandling. Eventuelle økonomiske begrunnelser fra Regjeringens side om at budsjettbalansen bør være på akkurat det nivået som Gul bok indikerer vil - ved gjentatte betydelige avvik mellom budsjett og regnskap - miste mye av sin kraft.

       Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har lagt opp til en alternativ oljepolitikk i forhold til stortingsflertallet - både når det gjelder utvinningstempo og disponering av oljeformuen. Disse medlemmer viser til at Sosialistisk Venstreparti har lagt følgende prinsipper til grunn:

-	Lavere oljeutvinningstempo - 10 % produksjonsreduksjon i 1997.

-	Opprettelse av et aksjefond for norsk eierskap i næringslivet.

-	Opprettelse av et energifond for forskning og utvikling av ny, ren energi og energiøkonomisering.

-	Opprettelse av et investeringsfond for å oppruste og modernisere Norge med vekt på kunnskap og kompetanse, velferd og helse, alternativ energi og energiøkonomisering og jernbane og miljøvennlige transportformer.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, viser til at Statsregnskapet for 1996 viser et overskudd (inkludert Statens petroleumsfond) på 47,2 mrd. kroner. Det vedtatte budsjettet (B.innst.S.nr.III) viste et overskudd på 12,4 mrd. kroner. Vi kan konstatere at staten i 1996 har fått en « gledelig overraskelse » på 34,8 mrd kroner.

       Samtidig er den økonomiske situasjonen svært vanskelig for mange kommuner og fylkeskommuner. Dels fører det til at viktige oppgaver blir skadelidende (det gjelder både grunnskolen og den videregående skolen, barnehagesektoren, helsevesenet, tilbudet til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede, situasjonen for sosialklienter og deres barn, de pleietrengende gamle m.fl.). Dels fører det til at kommunen og fylkeskommunen privatiserer og selger unna viktige samfunnsmessige eiendeler innenfor blant annet vannkraftsektoren. Dette rammer ikke minst den oppvoksende generasjon.

       Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Den gledelige overraskelsen på 34,8 mrd. kroner skal avsettes til et fond for styrking av kommunenes og fylkeskommunenes økonomi. Inntil 1/5 kan overføres til fondet i 1997. Resten overføres i økonomiplanperioden 1998-2001. Det presiseres at disse overføringene skal komme i tillegg til de ordinære rammene for kommunene og fylkeskommunene. »