3.1 Sammendrag

       Utgiftene til kommunenes drift av pleie- og omsorgstjenester har målt i faste 1995-kroner vokst fra ca 24,2 mrd. kroner i 1991 til ca 27 mrd. kroner i 1995 og utgjør nå om lag en fjerdedel av de kommunale utgiftene. Fra 1988 til 1992 økte antallet timeverk i året pr. person 80 år og eldre i hjemmesykepleien med knapt 13 timer, mens den årlige timeverksinnsatsen i hjemmehjelpen sank med nesten 24 timer i samme tidsrom, dvs en netto reduksjon i hjemmetjenestene på nesten 11 timer pr. person 80 år og eldre. I disse tallene er økningen i årsverk fra 1991 til 1992 som skyldtes ansvarsreformen trukket fra. Fra 1991 til 1993 var det vekst i antall årsverk i hjemmetjenestene på 10.000 nye årsverk i alt hovedsakelig som en følge av ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede. Årsverksinnsatsen i hjemmetjenestene anslås til å ha økt med ca 1 500 fra 1993 til 1995 hovedsakelig med grunnlag i øremerkede tilskudd til styrking av tilbudet for personer med psykiske lidelser og personer med psykisk utviklingshemming.

       Fra 1992 til 1995 sank andelen 80 år og eldre som mottok hjemmetjenester fra 40 til 37 prosent. Det finnes ikke statistikk som viser utviklingen i bruk av avlastningstiltak. Bruken av omsorgslønn anslås i en fersk undersøkelse til at 3.500 personer mottok omsorgslønn i 1996, tilsvarende om lag 1.000 årsverk, og kommunenes utgifter anslås til ca 140 mill. kroner.

       Antall plasser i sykehjem har økt fra 26.709 i 1980 til 32.806 i 1995, mens antall plasser i aldershjem har gått ned fra 14.042 til 11.122 i samme periode. Høyeste antall plasser i syke- og aldershjem samlet sett var på sitt høyeste i 1988. Dekningsgraden pr. 100 personer 80 år og eldre har i perioden 1980 - 1995 gått ned fra 22,8 til 18,5 når det gjelder sykehjem og fra 11,9 til 6,4 når det gjelder aldershjem.

       Ved utgangen av 1995 var det nesten 7.000 tosengsrom og i underkant av 200 flersengsrom i institusjonene, noe som innebærer at i underkant av 15.000 beboere må dele rom med andre. Antallet tosengsrom har gått ned med 800 siden 1992, mens tallet på flersengsrom har sunket med vel 100.

       Departementet uttaler i sin sammenfatning av status og utviklingstrekk i eldreomsorgen at vi står overfor to ulike utviklingstrekk:

       For det første har det vært nedgang i de tradisjonelle tjenestenes kapasitet sett i forhold antall personer 80 år og eldre. Det er grunn til å anta at tjenestetilbudet dermed ikke har holdt tritt med den reelle behovsutviklingen. Dette gjelder både institusjonene og hjemmetjenestene. For institusjonenes del er det også et klart behov for standardheving. Fortsatt er det nærmere 15.000 personer som må dele rom. Samtidig er både den bygningsmessige standarden og personelldekningen i aldershjemmene for lav.

       Den andre tendensen er at kommunene har arbeidet mye med å utvikle innholdet, organiseringen, effektiviteten og fleksibiliteten i tjenestene. Økt satsing på boformer som alternativ til institusjon, døgntjeneste, tilbud til aldersdemente og utvikling av en mer helhetlig og integrert tjeneste er her viktige stikkord.

       Departementet framholder at det er til dels store forskjeller mellom kommunene, både i hvor store ressurser de anvender på eldreomsorgen, og i utbyggingen av de ulike delene av eldreomsorgen. Det som i størst grad bidrar til å forklare ulikhetene, er kommunenes inntekter.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at det har skjedd en omlegging av kommunenes hjelpetjenester fra aldershjem til omsorgsboliger og hjemmebaserte tjenester. I perioden 1988 til 1995 har ressursinnsatsen i forhold til eldre vært stabil, eller det har til og med vært en nedgang for gruppen over 80 år fra 1992 til 1994. Til tross for økende behov har det ikke vært satt inn nok ressurser for den enkelte til å heve kvaliteten på tilbudet og å øke kapasiteten. Fra 1990 til 1991 har det vært en relativt stor økning i pleie- og omsorgssektoren, fordi HVPU-reformen gjorde at ansvaret for psykisk utviklingshemmede da ble overført fra fylkene til kommunene. Etter 1988 har det absolutte tallet på institusjonsplasser gått ned. Dekningsgraden har sunket med 8  prosentpoeng fra 32,9 prosent i 1985 til 24,9 prosent i 1995.

       Komiteen mener at institusjonsdekningen har gått for sterkt ned, og vil fremme forslag om å øke denne. Utbygging av enerom i sykehjem må ikke gå på bekostning av antall plasser totalt. Dette er i samsvar med meldinga sine mål.

       Komiteen ser med bekymring på de store forskjeller som er mellom kommunene når det gjelder tilbud og hjelp til folk med pleie- og omsorgsbehov, og at det er store forskjeller på egenbetalingen fra kommune til kommune.

       Komiteen viser til at Stortinget nylig har vedtatt at det ikke skal være adgang til å kreve egenbetaling for hjemmesykepleie.

       Komiteen viser også til at det nylig er utformet forskrifter for å ivareta pasientenes primære behov.

       Komiteen mener det rundt om i kommunene må opprettes trygghetsavdelinger i tilknytning til sykehjemmene der hjemmeboende eldre skal ha mulighet til å legge seg inn for korte opphold når de selv mener de har behov for det.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Høgre, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, viser til at ein del kommunar har ventelister med personar som har bruk for sjukeheimsplass utan at dei får slik plass, og at mange av desse mottar tenester frå heimetenestene medan dei ventar på plass. Fleirtalet meiner det vert ei stor oppgåve å byggja ut tilboda for eldre slik at dei kan kjenna seg trygg på at hjelpa og tilbodet er der når det trengs. Fleirtalet vil peika på at faktagrunnlaget i meldinga konkluderer med at behovet for heimetenester og tilrettelagde bustader ikkje er dekka i dag, og at det såleis er nødvendig med ei styrking på desse områda utover det auken i talet på eldre skulle tilseie.