2. Komiteens merknader
2.1 Generelle merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Roger Gudmundseth, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen, fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, peker på at en sterk og effektiv offentlig sektor er et nødvendig fundament for å kunne videreutvikle velferdssamfunnet og sikre sysselsettingen i hele landet. Ikke minst er det viktig at kommunene og fylkeskommunene fortsatt tildeles en sentral rolle i dette arbeidet. Den kommunale sektoren er selve bærebjelken i velferdsutviklingen. Det er her lokaldemokratiet utøves, og det er her den videre utviklingen i velferden må komme.
Komiteen vil understreke at kommunal sektor vil fortsette å spille en meget viktig rolle innenfor sysselsettingspolitikken. Mange av samfunnets mest fundamentale behov blir ivaretatt av de som er ansatt i kommuner og fylkeskommuner. Gjennomsnittlig bidrar kommunesektoren til omlag 20 % av sysselsettingen her til lands. Ikke minst bidrar offentlig forvaltning sterkt til distriktsarbeidsplasser. Dette er et viktig sikkerhetsnett for de kommunene dette gjelder.
Komiteen vil peke på at kommunesektoren er av stor betydning for velferdssamfunnet. Det er derfor viktig at den får rammer som står i forhold til dette.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at skatt og overføringer er de viktigste forutsetningene for å bevare og utvikle en god velferdsstat.
Komiteen er videre av den formening at man for å ivareta kommunenes velferdsoppgaver på en best mulig måte kontinuerlig bør se på organiseringen innen denne sektoren.
Komiteen mener at den effektivisering og omstilling som i de senere år har foregått innen sektoren bør fortsette. Dette må skje i en situasjon der de ansatte føler trygghet for sine arbeidsplasser og innbyggerne føler trygghet for velferdstjenestene.
Komiteen vil også vise til at inntektssystemet nå kompenserer for stigende folketall raskere enn før omleggingen av inntektssystemet. Det tidligere inntektssystemet medførte at man i realiteten ikke fikk kompensert for en befolkningsvekst før fire år etter at den fant sted.
Komiteen var derfor enig med Regjeringen at dette ble endret slik at kommunene nå får dekning for en befolkningsøkning så snart statistikkgrunnlaget er på plass.
I denne sammenheng ser komiteen også at dette vil bety at kommuner med fraflytting får sine overføringer redusert mye raskere enn før. Dette kan medføre at enkelte kommuner på sikt kan få problemer med å opprettholde sitt velferdsnivå på et akseptabelt nivå. Det er et problem at kommuner med nedgang i folketallet ikke automatisk kan justere velferdstilbudet i forhold til dette.
Komiteen mener at det i denne sammenheng påligger både lokale og sentrale politikere å se hvordan man best kan opprettholde et akseptabelt velferdsnivå for innbyggerne.
Komiteen mener skjønnstilskudd må kunne benyttes for å bedre fraflyttingstruede kommuners evne til å opprettholde velferdstilbud.
Komiteen mener at en god fordelingspolitikk også må gjelde på kommuneplan. Dette må innebære at det offentlige skal bidra til at alle får de samme mulighetene til et godt liv og en positiv egenutvikling.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på viktigheten av å utvikle velferdstilbudene der folk bor. Målet med dette er både å øke tilgjengeligheten til og innflytelsen over de offentlige tjenestene.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at det økonomiske opplegget for 1998 søker å videreutvikle den norske velferdsstandarden innenfor en ansvarlig ramme og i samsvar med Stortingets forutsetninger. Dette flertallet er enig i at kommunesektoren skal sikres en inntektsutvikling som gjør det mulig for kommuner og fylkeskommuner å trygge velferden til den enkelte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at Regjeringen i proposisjonen fastholder sin satsing på offentlige løsninger og et sosialt sikkerhetsnett framfor den sterkestes rett og privat veldedighet. I de siste årene har statsbudsjettet blitt brukt aktivt for å bekjempe arbeidsledigheten. For at den offentliges handlefrihet skal sikres og for at mulighetene til å spille en aktiv rolle i sysselsettingspolitikken skal opprettholdes også i framtiden, er det viktig at den offentlige veksten ikke øker i samme grad som den private når aktiviteten i økonomien tiltar.
Komiteen mener at en av hovedutfordringene frem mot årtusenskiftet må være å sikre at kommunene settes i stand til å gi et likeverdig velferdstilbud. Komiteen vil peke på at kommunesektorens inntekter har vokst betydelig de siste årene. Fra 1996 til 1997 er økningen på 3 % eller rundt 5 mrd. kroner. Fra 1997 til 1998 anslås en reell økning i kommunesektorens inntekter på ca 2 %.
Komiteen vil understreke viktigheten av å arbeide for en fordeling som sikrer at alle kommuner og fylkeskommuner kan tilby likeverdige tjenestetilbud.
Komiteen har merket seg at det etter Regjeringens beregninger er lagt opp til en budsjettert inntektsvekst i kommunesektoren fra 1997 til 1998 på 3,5 mrd. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener at en av de største utfordringene i dagens Norge er å redusere forskjellen i kommunenes evne til å yte tjenestetilbud. Dette er dokumentert gjennom Inntektssystemutvalget (Rattsø) og kommunenes egne regnskap. Forskjellene innen et fylke kan variere opp til flere hundre prosent.
Flertallet mener at når bostedskommune er avgjørende for om de yngste barna får barnehageplass, om de eldre barna får en akseptabel undervisning, og om de eldre får aldershjemsplass så virker dette dramatisk inn på den enkeltes livssituasjon.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at hovedårsaken til forskjellene i tjenestetilbud er at mange kommuner har for trang økonomi.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at Regjeringen, med sikte på å unngå en for stor nedgang i rammetilskuddene, og for å sikre en akseptabel fordeling kommunene i mellom, har funnet det nødvendig å foreslå at en vil komme tilbake til en eventuell reduksjon i de kommunale og fylkeskommunale skattører i budsjettbehandlingen til høsten.
Komiteen vil understreke at forutsigbarhet når det gjelder kommunesektorens økonomiske rammer både er et sterkt ønske fra kommunesektoren og et mål for Stortingets arbeid. Av den grunn fremmes kommuneøkonomiproposisjonen i mai og av den grunn får kommunene varslet sine rammer i juni året før budsjettåret. Av hensyn til kommunesektoren mener komiteen at disse rammene i størst mulig grad bør ligge fast.
Dette forutsetter en behandling der det gis rimelig tid for kommunene til å komme med synspunkter til Stortinget. Videre må det som legges fram være et godt grunnlag for det arbeid som skal gjøres.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at et fasttømret prinsipp i kommuneøkonomien er at det bør være lik vekst i skatt og ramme. For å få dette til er det nødvendig å følge utviklingen av skatteinntektene for å kunne justere disse i overensstemmelse med de økonomiske rammene Stortinget har vedtatt i kommuneøkonomiproposisjonen. Hvis dette ikke blir gjort vil alternativet ved en skatteøkning være å redusere rammeoverføringene for å ivareta vedtatte rammer.
Disse medlemmer vil bemerke at dersom Regjeringen i sitt budsjettfremlegg høsten 1996 ikke hadde fremmet forslag om reduserte satser for de kommunale og fylkeskommunale skattørene, ville alternativet vært å foreslå kutt i rammeoverføringene med i alt 4,5 mrd. kroner. I forhold til de inntektssignaler som ble gitt i kommuneøkonomiproposisjonen ville et slikt alternativ ha dramatiske omfordelingseffekter. Kommunene som ville blitt rammet av en slik reduksjon i rammeoverføringene er overføringsavhengige kommuner.
Disse medlemmer er enig i at for å ivareta en ansvarlig budsjettpolitikk og gi forutsigbarhet for kommunene, er det riktig å bestemme en eventuell endring av skattøret under behandling av statsbudsjettet til høsten.
Det nivå på skatteinntekter og rammetilskudd som varsles ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen kan da legges til grunn for kommunenes budsjettarbeid.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at Regjeringen anslår at kommunesektorens inntekter vil øke med 2 % i 1998. Dette representerer ca 3,5 mrd. kroner. Isolert sett kan dette virke som en brukbar vekst. Når tallene brytes ned ser vi imidlertid at alt er øremerket til finansiering av reformer, tapskompensasjon og oppgaver som allerede er vedtatt eller til den nylig framlagte handlingsplanen for eldre.
Disse medlemmer mener det er en svakhet ved presentasjonen av situasjonen i kommunesektoren at det i hovedsak blir fokusert på inntekter framfor utgifter. Kommunesektoren har de siste årene blitt pålagt flere tunge reformer som det har vært vanskelig å kostnadsberegne. Det har da også vist seg i ettertid at kostnadene har blitt større enn forventet. I tillegg øker både antallet eldre og skolebarn uten at dette kompenseres for gjennom vekst i frie inntekter. Parallelt med dette må kommunesektoren forholde seg til nye krav. Bl.a. skjer utskriving fra sykehusene mye raskere enn før, noe som gir økende press på kommunenes omsorgssektor. Skolehverdagen rundt om i kommunene viser behov for sterkere voksentetthet pga. økende konsentrasjonsproblemer, atferdsvansker og mistrivsel blant barn og unge. Det foregår også nedleggelse av fylkeskommunale langtidsinstitusjoner, og dette stiller nye krav til kommunene.
Disse medlemmer vil videre vise til at lønnsoppgjørene de siste årene er blitt dyrere enn forutsatt og stiller spørsmål ved om det er gitt full kostnadskompensasjon til kommuner og fylkeskommuner. Bl.a. forteller rapporter fra fylkene om at det vil bli store underskudd inneværende år. Dette skyldes særlig legeoppgjøret.
Disse medlemmer har merket seg årets lønnsoppgjør nesten ligger på det nivået som er innarbeidet i kommunesektorens vekstforutsetninger. Ifølge tall fra Kommunenes Sentralforbund endte oppgjøret i kommunal forvaltning på vel 3,7 %, mens 3,5 % var den vekst det var tatt høyde for. Dette betyr at det vil mangle ca 250 mill. kroner.
Disse medlemmer konstaterer at veksten i de frie inntektene på 700 mill. kroner i 1998 i sin helhet bindes opp til henholdsvis eldrereformen og kompensasjon til Rattsø-taperne. Da blir det ingen midler igjen bl.a. slik at det kan tilrettelegges for de 10.000 nye elevene i grunnskolen på klassetrinnene 2-10 neste år. Det blir heller ingen midler som kommunen kan bruke for å opprette nye barnehageplasser. Dette passer dårlig med Regjeringens målsetting om full barnehagedekning i år 2000.
Disse medlemmer vil understreke det beklagelige i at det i kommunesektoren heller ikke vil være frie midler i 1998 til å drive forebyggende arbeid. Dette gjelder hele spekteret fra det å sette inn ekstra ressurser i grunnskolen i klasser der det er behov for det, kunne tilby en skolefritidsordning med den nødvendige kvalitet, stimulere det frivillige barne- og ungdomsarbeidet og gi tilbud til uorganisert ungdom. Økonomien er så anstrengt i mange kommuner at det i tillegg ikke finnes rom til å løse uforutsette oppgaver.
Disse medlemmer vil også peke på at trang kommunal økonomi har ført til at det er de akutte oppgavene som er blitt løst, mens en rekke andre oppgaver er blitt stående uløst. Dette gjelder særlig teknisk sektor. Nye forskrifter utløser krav om klimaanlegg i en rekke skoler og barnehager. Det er et meget stort behov for rehabilitering av skolebygg. Samtidig krever nye forskrifter og miljøkrav økte midler både når det gjelder drikkevannskvalitet og utskifting av gammelt ledningsnett innen vann- og avløpssektoren.
Disse medlemmer viser til at det i fjor ble 10.300 nye årsverk i kommunesektoren. Dette er en bekreftelse på at det her ligger et stort vekstpotensial som følge av uløste oppgaver innen pleie- og omsorgssektoren, skole- og kultursektoren. Dette gir også sterke signal om at tilgangen av fagfolk i åra framover kan bli kritisk og at det er nødvendig å sette inn tiltak for å utdanne og kvalifisere flere personer.
Disse medlemmer viser til at Stortinget har vedtatt at det ikke lenger skal kunne kreves egenandel på hjemmesykepleie. Disse medlemmer mener at dette inntektsbortfallet må kompenseres.
Disse medlemmer har merket seg at fylkeskommunene samlet har hatt en nedgang i den økonomiske handlefriheten i 1996 sammenlignet med 1995. Deler av den negative utviklingen har sammenheng med økte driftsutgifter i 1996.
Disse medlemmer viser til at rammetilskuddene til fylkeskommunene som følge av adgangen til å benytte anbud i lokaltrafikken totalt er redusert med over 250 mill. kroner siden prinsippet med anbudsinnhenting ble innført.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen foreslår en reduksjon i skjønnsmidlene til fylkene på 285 mill. kroner. Disse medlemmer er uenig i dette og vil opprettholde skjønnsmidlene på samme nivå som tidligere.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Kommunal- og arbeidsdepartementets brev av 4. juni 1997 til Senterpartiets stortingsgruppe, hvor det bl.a. står følgende:
| « Begrunnelsen for å redusere skjønnsmidlene til fylkeskommunene er en oppfølging av Stortingets vedtak om å redusere skjønnets faste del og bruke resten av skjønnsmidlene som reelle skjønnsmidler. |
| Forslaget innebærer at 285 mill. kroner og om lag 35 mill. kroner blir overført fra hhv. skjønnsrammen for fylkeskommunene og tapskompensasjonen for Oslo til rammen for innbyggertilskuddet for fylkeskommunene. Reduksjonen i skjønnsrammen og rammen for tapskompensasjonen skal skje på en slik måte at inntektene for de enkelte fylkeskommuner og Oslo (som kommune og fylkeskommune) forblir uendret som følge av forslaget isolert. |
| Utgangspunktet er at alle fylkeskommuner unntatt Oslo som fylkeskommune mottar skjønn. Oslo mottar imidlertid tapskompensasjon som kommune. Ved å øke innbyggertilskuddet med 320 mill. kroner øker tilskuddet til Akershus fylkeskommune med om lag 33 mill. kroner som er om lag samme beløp som fylkeskommunen får i skjønn i 1997. De øvrige fylkeskommunene får en økning med varierende beløp, men alle med mindre beløp enn skjønnstilskuddet i 1997. Samlet får alle fylkeskommunene, unntatt Oslo en økning i innbyggertilskuddet på om lag 285 mill. kroner. Oslo får en økning i innbyggertilskuddet på om lag 35 mill. kroner. |
| Ved å redusere skjønnstilskuddene for alle fylkeskommunene og tapskompensasjonen for Oslo med økningen i innbyggertilskuddet, vil alle fylkeskommunene og Oslo samlet komme likt ut. |
| En tilsvarende operasjon kan ikke gjennomføres for kommunene uten at inntektsfordelingen kommunene imellom endres, idet ikke alle kommunene mottar skjønnstilskudd og/eller tapskompensasjon. » |
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er avgjørende for å lykkes i løftet innen eldreomsorgen at det utdannes flere innen helse- og sosialfag. Disse medlemmer ser med bekymring at antall VK I klasser ved de videregående skolene reduseres, ikke pga. mangel på søkere, men fordi fylkeskommunene ikke har økonomi til å opprettholde klassene. Disse medlemmer vil understreke at det er helt avgjørende at fylkeskommunene settes i stand til å gjennomføre sine forpliktelser på dette området. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn styrke fylkeskommunenes økonomi.
Disse medlemmer vil også minne om at fylkeskommunene har ansvaret for fylkesveiene. Her er det store behov mange steder i landet. Det er derfor nødvendig å styrke fylkeskommunenes økonomi slik at fylkeskommunene settes i stand til å oppfylle sin andel av finansieringen når det gjelder fylkesveinettet.
Disse medlemmer mener det er viktig å prioritere kommunesektoren. Gjennom de siste års reformer i lokalforvaltningen, nå sist Reform 97, er det skapt forventninger blant innbyggerne om annerledes og bedre tilbud på en rekke områder. Dersom trange økonomiske rammer er en hindring for å få dette til, vil frustrasjonen blant både de som skal bruke og de som skal betjene tilbudet bli sterk. Frustrasjonen vil kanskje rette seg mot lokalpolitikerne, som lite kan gjøre pga. statlige bindinger, og dette vil igjen undergrave respekten for politisk arbeid og bidra til at folk unndrar å påta seg verv.
På denne bakgrunn vil komiteens medlemmer fra Senterpartiet foreslå at inntektene i kommunesektoren økes med 3,2 mrd. kroner jf. disse medlemmers merknader og forslag i denne innstillingen.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Kommunesektorens inntekter for 1998 økes med 3,2 mrd. kroner. »
Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti vil avvente utviklinga av, og oversikt over endelig skatteinngang for 1997 der Sosialistisk Venstreparti konkret foreslår auka inntekter til kommunesektoren. Men førebels anslag viser at Sosialistisk Venstreparti med situasjonen i dag ville auke kommunesektoren sine inntekter med anslagsvis 5 mrd. kroner. Sosialistisk Venstreparti kjem attende til dette ved handsaminga av statsbudsjettet for 1998.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
« Det innføres et storbytilskudd på linje med Nord-Norge tilskuddet. Tilskuddet settes til 300 mill. kroner for 1998. »
Disse medlemmer vil også understreke viktigheten av at alle tilskudd og rammeoverføringer prisjusteres.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker på at en robust og målrettet offentlig sektor er en forutsetning for en videreutvikling av innbyggernes velferd. Norske kommuner må disponere midler nok til å gi innbyggerne et høykvalitativt tilbud innenfor det som bør være offentlige kjerneoppgaver som skole, helse og eldreomsorg. Disse medlemmer er bekymret over at mange norske kommuner sprer sin oppmerksomhet over en så stor mengde saker at oppmerksomheten om de viktigste sakene svekkes. Høyre har i denne sammenheng eksempelvis pekt på at norske kommuner ikke alltid opptrer profesjonelt som forvalter av en stor eiendomsmasse eller som næringslivsaktør. Disse medlemmer ønsker i stedet en sterkere satsing på skole, helse og eldreomsorg.
Disse medlemmer vil understreke partiets målsetting om å øke den kommunale handlefrihet. Disse medlemmer vil understreke at dette kan skje enten ved effektivisering av kommunenes egen drift, større statlige overføringer til kommunene eller ved å redusere de statlige pålegg som kommunene er underlagt. Det fremstår som viktigst for Høyre å bidra til livskraftige lokalsamfunn med reell innflytelse på sitt nærmiljø gjennom å redusere omfanget av lover og forskrifter kommunene i dag er pliktige til å etterkomme. Samtidig bærer kommunene selv et stort ansvar for å utnytte sine midler på en mer handlingsrettet måte, til beste for innbyggerne.
En bedre utnyttelse av offentlige ressurser bl.a. gjennom større bruk av anbud i den kommunale sektor, vil i denne sammenheng være en klar fordel både for kommunenes innbyggere og for det lokale næringsliv.
Med utgangspunkt i de prognoser for landets økonomiske utvikling som Regjeringen foreløpig opererer med, vil disse medlemmer peke på at realveksten i kommunenes økonomi gjennom flere år er blitt sterkere enn forutsatt av Stortinget ved behandlingen av statsbudsjettet. Disse medlemmer mener dette bør ha lagt grunnlaget for en sterkere innsats på de feltene som Høyre mener er de viktigste innsatsområdene innenfor den kommunale sektor: Helsetjenester, eldreomsorg og skole.
Komiteen viser til NOU 1997:8 om finansiering av kommunesektoren, som nå er på høring. Komiteen har merket seg utvalgets forslag om å etablere en prosedyre for samråd mellom kommunesektoren og staten for å utveksle informasjon om økonomiske forutsetninger og oppgaveløsninger, slik at kommunesektoren og staten har en felles forståelse av det økonomiske opplegget.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener Regjeringens økonomiske opplegg for 1998 vil gjøre det vanskelig for kommunene og fylkene å løse de oppgavene som det forventes av dem.
Disse medlemmer vil understreke at det fortsatt er stort misforhold mellom de oppgaver som kommunene er pålagt og de økonomiske betingelsene som blir gitt. Kommunesektoren står foran nye oppgaver med økte utgifter som skal løses, blant annet eldresatsing, barnehageutbygging, grunnskolereformen og reduksjon i sykehuskøer. Til nå er hverken grunnskolereformen eller eldresatsingen fullfinansiert av staten.
Disse medlemmer har merket seg Regjeringens understrekning av at kommunesektorens muligheter til et godt tjenestetilbud ikke bare avhenger av utviklingen i inntektene, men også av innsparinger som en følge av omstillinger og effektivitet. Disse medlemmer vil vise at det i mange kommuner har vært foretatt store omstillinger for å effektivisere driften. Disse omstillingene har ofte ført til frustrasjon og uro blant de ansatte og skapt betydelige motsetninger mellom de ansatte og de som administrerer. Dette viser at omstillinger er tidkrevende og at det er vanskelig å oppnå en kortsiktig effektiviseringsgevinst. Disse medlemmer mener det er viktig å arbeide for en effektiv organisering, men mener også det er nødvendig å presisere at dette kravet ikke skal frata staten ansvaret for at kommunesektoren til enhver tid har en økonomi som gjør den i stand til å løse de pålagte oppgaver.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke fordelen ved at kommuner og fylkeskommuner får melding om nivået på de kommunale og fylkeskommunale skattørene i forbindelse med behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen om våren. Dette medlem viser til at skattørene har vært satt ned flere år på rad og vil nå gå inn for at de fastholdes på samme nivå i 1998 som i 1997, men foreslår samtidig at skattesvake kommuner får kompensert eventuelt tap i form av økte overføringer.
Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti på denne bakgrunn går inn for å øke de totale overføringene til kommunesektoren med omlag 3 - 3,5 mrd. kroner utover Regjeringens forslag. De økte overføringene foreslås fordelt på følgende områder:
| - | Økt basistilskudd fordelt etter tidligere foreslått «skråtakmodell» for å oppnå en bedre fordelingsvirkning |
| - | Økte skjønnsmidler til fylkeskommunene (285 mill. kroner) |
| - | Fortsatt øremerking av hele vertskommunetilskuddet (ca 370 mill. kroner) |
| - | Økte frie inntekter som fordeles på kommuner og fylkeskommuner |
| - | Innføring av storbytilskudd til ni storbyer (300 mill. kroner) |
Dette medlem ønsker ikke å foreta den endelige fordelingen av beløpene allerede nå, men mener det vil være riktig å vente med dette til behandlingen av statsbudsjettet til høsten.
2.2 Det økonomiske opplegget for 1997
Komiteen støtter Regjeringens opplegg for 1997. Opplegget viser at kommunesektoren vil få større ressurser enn forutsatt i budsjettet som ble vedtatt høsten 96. På grunn av at inndragning ville slå uheldig ut for enkelte kommuner, støtter komiteen at disse ekstra midlene ikke dras inn.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at departementet har sendt ut en ny forskrift for pleie og omsorgstjenesten. Departementet mener at dette utdyper og supplerer allerede eksisterende forskrifter og gjør brukernes rettigheter mer forpliktende for kommunene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener imidlertid det er grunn til å regne med at den nye forskriften vil føre til økte utgifter for kommunene.
Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, forutsetter at kommunesektoren får dette kompensert.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at grunnen til at departementet har sett seg nødt til å utstede nye forskrifter er at en har sett for mange eksempler på at eldre ikke sikres et verdig liv.
Disse medlemmer har tillit til at kommunene vil følge den nye forskriften. Det vil være uheldig dersom man i dette tilfellet ble tvunget til å diskutere sanksjoner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til opplysninger fra departementet i brev til kommunalkomiteen som forteller at man anslår at kommunesektoren vil få et underskudd på 2,9 mrd. kroner i 1997. Disse medlemmer viser også til at kommunesektoren i 1995 hadde et underskudd på 550 mill. kroner og i 1996 et underskudd på 2.575 mill. kroner.
Dette viser at den negative utviklingen i kommunesektorens økonomi vil forsterkes i 1997 på tross av den betydelige økningen som ble foretatt ved Stortingets behandling av salderingsproposisjonen i desember 1996.
Disse medlemmer viser for øvrig til Innst.S.nr.144(1996-1997) hvor Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti gikk inn for å bevilge egne midler som kompensasjon for ekstrautgifter i forbindelse med uværet i Nord-Norge i januar 1997 slik at disse midlene ikke skulle tas fra skjønnspotten. Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive partiers merknader og forslag til Revidert nasjonalbudsjett for 1997.
2.3 Det økonomiske opplegget for 1998
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, merker seg at Regjeringen også i 1998 satser på å styrke den kommunale sektor. Flertallet er enig i den økte satsingen som det legges opp til i 1998.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at lønnsoppgjøret i 1997 i NHO/LO-området gir en gjennomsnittlig lønnsvekst på 3,5 %. Tall fra KS for kommunesektoren antyder en lønnsvekst på vel 3,7 %. Dette gir et overheng til 1998 på ca 1G %, noe som betyr ca 1 200 mill. kroner. Disse medlemmer vil komme tilbake til en nærmere vurdering av forventede lønns- og prisvekstens betydning for kommunesektoren i forbindelse med behandlingen av nasjonalbudsjettet for 1998.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen legger opp til å øke rammetilskuddet med 700 mill. kroner. Dette tilsvarer en reell vekst på mellom ½ til ¾ % fra 1997 til 1998.
Disse medlemmer har merket seg at 250 mill. kroner av økningen i rammetilskuddet skal benyttes til renter og avdrag innenfor eldresatsingen.
Disse medlemmer har videre merket seg at skjønnsmidler for netto tapkompensasjon er økt med 450 mill. kroner fra 1997 til 1998, slik at totale skjønnsmidler for tapskompensasjon nå er på 809 mill. kroner.
Disse medlemmer mener at dette fører til at det ikke finnes økte frie inntekter til å møte behovet for økt volumvekst innenfor tjenestetilbudet.
Disse medlemmer finner derfor ikke at det økonomiske opplegget for 1998 vil styrke økonomien i kommunesektoren, derimot vil kommunesektoren på nytt bli satt under stort press.
Komiteens medlemmer fra Høyre forutsetter at Regjeringens såkalte « eldrepakke » bygger på realistiske forutsetninger, slik at det er samsvar mellom Regjeringens målsetting og de midler som er foreslått bevilget.
2.4 Endring av det kommunale og fylkeskommunale skattøre
Når det gjelder fastsetting av skattøret viser komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet til at dersom skattøret fastsettes i kommuneøkonomiproposisjonen om våren så vil det medføre store problemer når kommunesektoren skal legge sine budsjetter for 1998. Dersom Stortinget legger opp til lik vekst i skatt og rammer, så er det en forutsetning at skattøret reguleres så sent opp mot årsbudsjettet som mulig for å skape stabile rammer. Dersom skattøret fastsettes om våren og skatteinntektene går opp eller ned fører dette til endrede betingelser for kommunesektoren. De siste årene har kommunesektoren hatt kraftig økninger i skatteinntektene. Dersom Stortinget ikke hadde regulert dette gjennom skattøret ville omfordelingen ført til at de overføringsavhengige kommunene ikke ville vært i stand til å opprettholde velferdstilbudet for sine innbyggere.
Dette ville ha vært et brudd med viljen om at man skal kunne ha et likeverdig tjenestetilbud uavhengig hvor man bor i landet.
Disse medlemmer vil, ut fra forannevnte argumentasjon, fremme følgende forslag:
« Det fylkeskommunale og kommunale skattøret fastsettes i forbindelse med statsbudsjettet for 1998. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at både Kommunenes Sentralforbund i uttalelse fra landsrådet 16. mai i år og flere kommuner har bedt om at skattørene for neste år fastsettes i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen.
Disse medlemmer viser til at flertallet i kommunalkomiteen flere ganger har slått fast at det er et mål at inntektsveksten i kommunesektoren fordeler seg forholdsvis likt på skatt og rammetilskudd. Bakgrunnen for dette er at inntektssystemet før omleggingen fra 1. januar 1997 ga god omfordelingsvirkning gjennom utgiftsutjevnende tilskudd. Ved en jevn fordeling i kommunenes inntektsvekst på skatt og ramme, var det mulig å sikre en relativt jevn vekst mellom skattesterke og skattesvake kommuner. Da skattesvake kommuner ofte er de samme som de kommuner som har stort utgiftsbehov, var en slik prinsipiell målsetting viktig.
Etter omleggingen av inntektssystemet fører ikke lenger ekstrabevilgninger til kommuner og fylkeskommuner over utgiftsutjevnende tilskudd til den samme omfordeling, med mindre dette legges til grunn ved utarbeidelse av statsbudsjettet. En vekst i rammeoverføringene over utgiftsutjevnende tilskudd som følge av forlik i Stortinget under budsjettprosessen har som konsekvens at tilleggsinntekter fordeles med et likt kronebeløp pr. innbygger uavhengig av kommunenes utgiftsbehov.
Disse medlemmer vil understreke at de endringene som har skjedd i kriterievalg og vekting av de ulike kriteriene også har redusert omfordelingsvirkningene.
Dette var blant årsakene til at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti under budsjettbehandlingen i fjor høst gikk imot Regjeringens forslag om å redusere skattørene så mye som Regjeringen hadde foreslått.
Disse medlemmer viser til at de kommunale skattørene har vært redusert over en årrekke. Det er sterk skattevekst kombinert med de overfor nevnte fordelingspolitiske hensyn som er årsak til at disse partier har støttet Regjeringens forslag om reduserte skattører.
Disse medlemmer mener det er en grense for hvor mye en bør redusere de kommunale og fylkeskommunale skattørene. Det faktum at det fordelingspolitiske instrument gjennom inntektssystemet er blitt sterkt svekket etter omleggingen og vi samtidig opplever et sterkt ønske fra kommuner og fylkeskommuner om å opprettholde skattørene på et visst nivå, gir grunnlag for en ny tilnærming når spørsmålene om fastsetting av skattøre skal avgjøres.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå at det kommunale skattøret for forskuddspliktige skattytere opprettholdes på samme nivå i 1998 som i 1997. En forutsetning for at disse medlemmer vil gå inn for å fastholde dette nå, er at samtlige kommuner får økt basistilskudd. Dette er nødvendig for å sikre en god fordeling av inntektsveksten mellom kommunene. Forslaget fører til at overføringene til kommunene må økes med 1.523 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
« Samtlige kommuner får et ekstra basistilskudd samtidig som de kommunale skattørene opprettholdes på 1997-nivå i 1998. »
Konsekvensene av dette forslaget er dekket inn under Senterpartiets, Sosialistisk Venstrepartis og Kristelig Folkepartis samlede tilleggsbevilgninger i denne innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet foreslår at basistilskuddet økes med 3,5 mill. kroner pr. kommune. Dette fører til at overføringene til kommunene økes med 1.523 mill. kroner.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti foreslår at basistilskuddet økes etter en såkalt skråtak-modell, hvor det endelige beløp fastsettes i forbindelse med budsjettet.
Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at stortingsflertallet rent verbalt uttrykker ønske om at kommuneøkonomiproposisjonen fastsetter en skattøre, men at bare Høyre stemmer i tråd med sin oppfatning. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.156(1993-1994) der komiteens flertall uttalte:
| « Flertallet vil prinsipielt hevde at størrelsen på skattøre som normalt vedtas ved nasjonalbudsjettet må være kjent ved behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen om våren. » |
Disse medlemmer viser til at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti til tross for denne verbalt uttrykte vilje har unnlatt å stemme for Høyres konkrete og gjentatte forslag om å fastsette skattøren i juni. Dette var imidlertid ikke til hinder for at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti ytterligere forsterket sin verbale vilje i innstillingen om kommuneøkonomien for 1996 i Innst.S.nr.286(1995-1996) der det fremgår:
| « Disse medlemmene vil understreke at det setter kommunesektoren i en svært vanskelig situasjon når inntektssituasjonen ikke er avklart før sent på høsten. Disse medlemmene tar imidlertid til etterretning at skattøre(n) for 1997 ikke blir fastsatt før i statsbudsjettet, men forutsetter at denne praksisen opphører fra kommuneøkonomiproposisjonen for 1998. » |
Disse medlemmer er på denne bakgrunn forundret over at regjeringen påny unnlater å foreslå at skattøren fastsettes nå. Regjeringen unnlater med dette i en svært viktig sak å følge stortingsflertallets påbud. Høyre vil derimot fremsette forslag om at skattøre skal fastsettes, og Stortingets flertall kan således få gjennomført sitt verbalt uttrykte ønske ved å stemme for Høyres forslag, eventuelt med avvikende satser.
Disse medlemmer mener Regjeringen vanskeliggjør seriøs kommunal planlegging når det ikke foreslås overfor Stortinget å vedta skattøre nå. Disse medlemmer vil for øvrig peke på at en eventuell senere reduksjon av skattøren ytterligere vil svekke kommunenes incitament til å legge grunnlaget for ny vekstkraftig virksomhet i sin kommune. Disse medlemmer vil derfor foreslå at det maksimale skattøre for 1998 blir tilsvarende eller noe høyere enn i 1997.
Disse medlemmer foreslår følgende:
| «1. | Den fylkeskommunale inntektsskattøren skal være: |
| - | For personlige skattytere og dødsboer: 5,5, 6, 6,5 eller 6,75 % |
| - | For elektrisitetsverk som lignes etter skattelovens § 19 e: 2, 2,25 eller 2,5 % |
| - | For andre skattytere: 2,0, 2,25 eller 2,5 % |
| 2. | Den kommunale inntektsskattøren utenom Oslo skal være: |
| - | For personlige skattytere og dødsboer: 10,5, 11,0 eller 11,5 % |
| - | For elektrisitetsverk som lignes etter skattelovens § 19 e: 4,0, 4,25, 4,5 eller 4,75 % |
| - | For andre skattytere: 4,0, 4,25, 4,5 eller 4,75 % |
| 3. | Den kommunale inntektsskattøren i Oslo være: |
| - | For personlige skattytere og dødsboer: 17,5, 17,75, 18,0 eller 18,25 % |
| - | For elektrisitetsverk som lignes etter skattelovens § 19 e: 6,0, 6,25, 6,75, 7,0 eller 7,25 % |
| - | For andre skattytere: 6,0, 6,25, 6,5, 6,75, 7,0 eller 7,25 % » |
Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti meiner det er viktig å gje kommune-Noreg best mogleg forutsigbare signaler om skattørenivå og rammeoverføringar gjennom kommuneøkonomiproposisjonen. Det vil gje kommunane betre grunnlag for budsjettbehandling utan heilt å måtte avvente Stortingets behandling av statsbudsjettet når det gjeld inntektsgrunnlaget. Å vente med vedtak om skattøre, eller gje uklåre signal, er etter denne medlemen sitt syn uheldig. Gjennomføringa av store reformer knytt til m.a. skule, sjukehus og eldreomsorg krev også at kommunane får tid til skikkeleg planlegging, økonomiske kalkulasjonar, vurdering av finansiering og finansieringsmåte tidlegast mogleg i 1997. Denne medlemen vil difor gå inn for at skattøre for 1998 blir på same nivå som i 1997.
Denne medlemen er samtidig samd med vurderingar frå Regjeringa når det gjeld det fordelingsmessige aspektet på fordelinga mellom skatt og rammeoverføring. For t.d. Bjarkøy i Troms har andelen av rammeoverføring heilt avgjerande betydning for den kommunale service og virksomhet, medan denne overføringa har liten betydning for Bærum som har betydelege skatteinntekter. Dette må ein ta høgde for, slik at balansen mellom skatt og rammeoverføring er fordelingsmessig akseptabel.
2.5 Inntektssystemet
Komiteen vil peke på behovet for at kommunesektoren har mest mulig langsiktige økonomiske rammebetingelser å operere under. Dette fører til at kommunesektoren blir bedre satt i stand til å videreutvikle velferden.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, er av den formening at fordelingen mellom kommuner er viktig og at alle kommuner bør ha muligheten til å opprettholde et best mulig offentlig tjenestetilbud til sine innbyggere.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enig med Regjeringen i at det legges inn en økning i skjønnsmidlene slik at de kommunene som i dag har et høyere velferdsnivå enn andre ikke trenger å redusere sitt tilbud på grunn av omleggingen av inntektssystemet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at da Stortinget vedtok omleggingen av inntektssystemet våren 1996 førte dette til at enkelte kommuner mente at forutsetningene for stabile rammeoverføringer over tid falt bort. Det ble fra flere hold påstått at kompensasjonen for minuskommunene bare ville gjelde for 1997.
Disse medlemmer er derfor fornøyd med at Regjeringen i kommuneøkonomiproposisjonen for 1998 varsler at kompensasjonen vil bli videreført i hele overgangsperioden. Etter at omleggingen av inntektssystemet er gjennomført forutsetter disse medlemmer at de kommunene som mottar kompensasjon deltar i den generelle utviklingen i kommunesektoren. Disse medlemmer vil peke på behovet for en fortsatt velferdsutvikling.
Disse medlemmer er også enige i at regionaltilskuddet må økes i takt med omleggingen av inntektssystemet slik at størrelsesordenen på dette blir ca 450 mill. kroner i år 2001. En styrking av velferdstilbudet i de kommuner som hittil ikke har fått dekket sine kostnader godt nok, kan ikke forsvares med en nedgang i velferdstilbudet til de som har opprettet et godt tilbud til sine innbyggere. Disse kommunene har etter disse medlemmers mening hatt muligheten til å bygge ut et bedre servicenivå når det f.eks. gjelder barnehageplasser, utdanning og eldreomsorg.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at disse partier hadde alternative forslag da endringene i inntektssystemet ble vedtatt i juni 1996. Disse medlemmer ser at endringene vil slå skjevt ut spesielt for små utkantkommuner. Disse vil få sine inntekter vesentlig redusert etter at overgangsperioden på 5 år er passert, dersom den kompensasjon som hittil er gitt faller bort. Disse medlemmer vil bemerke at det virker noe rart dersom et forenklet inntektssystem skal baseres på varige unntak, men mener det er helt nødvendig inntil inntektssystemet blir forbedret.
Disse medlemmer viser til at storbyene også kommer uheldig ut av de omlegginger som er foretatt.
Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen i det pågående analyse- og utredningsarbeidet om inntektssystemet vurdere å øke vekten av basistilskuddet, øke vekten av spredtbygd- og avstandskostnadene og å innføre et storbytillegg i tilknytning til inntektssystemet. »
Disse medlemmer ønsker å bruke 300 mill. kroner for å rette opp den inntektsnedgang som inntektssystemet fører til for storbyene, spesielt Oslo. Disse medlemmer viser til forslaget foran om å innføre et storbytilskudd på samme måte som Nord-Norge-tilskuddet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil på nytt gå inn for at det opprettes et eget storbytillegg, men mener i henhold til tidligere forslag at dette skal omfatte de ni største byene i landet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at kommuner med tilbakegang i folketallet umiddelbart vil få redusert sine inntekter. Dette skaper store problemer for disse kommunene, da det er umulig å redusere tjenestetilbudet like fort og i samme omfang som inntektene forsvinner. Disse medlemmer har merket seg at regjeringen vil vurdere å motvirke denne inntektsnedgangen gjennom skjønnet og vil støtte at dette skjer.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen knesatte prinsippet om at ingen fylkeskommune skulle tape inntekter som tilsvarer mer enn 60 kroner pr. innbygger fra 1996 til 1997. Det er like viktig for kommunene å ha en slik garanti for sine framtidige inntekter.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fremmer derfor følgende forslag:
« Den enkelte kommune og fylkeskommune gis en garanti for sitt inntektsnivå som innebærer at inntektene ikke reduseres, ut fra 1996 som basisår, med mindre det er begrunnet i innsparinger som skyldes oppgaveendring. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det ikke legges opp til prisjustering av Nord-Norge-tilskuddet og til at tapskompensasjon til Rattsø-taperne som ble gitt i 1997 ikke videreføres i sin helhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er viktig at inntektssystemet stimulerer kommunene til å legge til rette for utvikling av lokalt næringsliv og dermed for fremtidig velstand. Et av de viktigste incitamentene for å fremme en slik utvikling er å sikre kommunene en økonomisk interesse i å drive en næringslivsvennlig politikk. Det er dermed tvingende nødvendig å øke den enkelte kommunes interesse for å øke egne skatteinntekter uten å øke skattebelastningen overfor innbyggerne og det lokale næringsliv. Disse medlemmer er ellers tilfreds med at regjeringen nå i prinsippet har akseptert Høyres understrekning av disse forholdene, men vil peke på at den endring av inntektsutjevningen som er gjort gjeldende fra inneværende år, ikke kan erstatte behovet for å styrke betydningen av den kommunale skattøren.
Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 2.4 og vil i denne samanheng også få vise til at den pågåande gjennomføringa av nytt inntektssystem (Rattsø I) etter overgangsperiodens utgang i år 2001 kan innebera ei akkumulert « tapsbombe » for systemtaparane. Regjeringas nivå på regionaltilskot og skjønnsmidlar må aukast betrakteleg og ha perspektiver utover år 2001. Denne medlemen vil difor, for å ta omsyn til sokalte « smådriftsulemper » og ynskje om å kunne ta ut ein viss effekt av stordrift, gjere framlegg om at Regjeringa legg inn eit gradert basistillegg til kommunane(skråtak) slik at me ikkje risikerer akkumulerte « tapsbomber » etter år 2001.
Denne medlemen vil her vise til Sosialistisk Venstreparti sitt framlegg i Innst.S.nr.286(1995-1996) side 39 om gradert basistillegg.
2.6 Øremerkede tilskudd
Komiteen har merket seg at proposisjonen varsler at fem øremerkede tilskudd blir innlemmet i inntektssystemet i 1998. Dette gjelder følgende tilskudd:
| - | Tre ulike tilskudd vedrørende pensjonsinnskudd for lærere. |
| - | Styrkingsmidler for psykisk utviklingshemmede. |
| - | Vertskommunetilskuddet. |
Komiteen er uenig i at vertskommunetilskuddet innlemmes i inntektssystemet. Komiteen støtter imidlertid at de tre tilskuddene vedrørende pensjonsinnskudd for lærere og styrkingsmidlene for psykisk utviklingshemmede innlemmes i inntektssystemet.
Komiteen vil videre foreslå at det såkalte vertskommunetilskuddet inntil videre holdes utenfor inntektssystemet, for å sikre at overføringene til psykisk utviklingshemmede som bor i vertskommunen, men er hjemmehørende i andre kommuner, holdes uendret. Dette er viktig også for å sikre treffsikkerheten i systemet og komiteen regner med at den vedtatte nedtrappingsordningen fra 1996 ivaretar det hensynet.
Komiteen fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen videreføre vertskommunetilskuddet i samsvar med gjeldende avtale. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at de øremerkede tilskuddenes andel av totale statlige tilskudd til kommunesektoren øker dramatisk. Disse medlemmer mener dette er en bekymringsfull utvikling. Øremerkede tilskudd innebærer en sterk grad av statlig overstyring og reduserer dermed kommunenes egen handlefrihet og selvstendige planlegging.
Disse medlemmer vil peke på at øremerkede tilskudd bør være et målrettet virkemiddel på klart avgrensede områder. Disse medlemmer mener derfor at opprettholdelse av øremerkede tilskudd alltid må bero på en konkret vurdering av behovet.
Komiteen sine medlemmer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil også få fokusere på at øremerking for viktige samfunnsreformer kan vera nødvendig både når det gjeld investerings- og driftsmidlar i kortare eller lengre tid. Men ein bør ta høgde for at mange kommunar kan ha finansielle problem med å bidra med eigenandelar og soleis blir det store forskjellar i utnyttelsesgraden av dei øremerkte midlane frå staten. Desse medlemene vil be Regjeringa sjå nærmare på slike utslag og eventuelt fremme framlegg til endring både i storleik på eigenfinansieringa (rundt 10 mrd. kroner) og innretninga ovafor den einskilde kommune, basert på fordelingsmessige forhold.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til sine merknader i Innst.S.nr.286(1995-1996) hvor disse medlemmer foreslo at innlemming av øremerkede tilskudd skal skje fra 1999 sammen med behandlingen av de tilhørende endringer i kostnadsnøkkelens kriterier. Dette forslaget fikk ikke flertall. Disse medlemmer tar dette til etterretning. Disse medlemmer forutsetter at øremerkede tilskudd skal innlemmes etter et bestemt antall år.
2.7 Omlegging av kriteriene for psykiskutviklingshemmede
Komiteen støtter Regjeringens forslag om å innføre antall psykisk utviklingshemmede som kriterium i inntektssystemet. Komiteen støtter også forslaget om at de skjønnsbaserte innsatsmidlene med utgangspunkt i særlig ressurskrevende brukere videreføres som et øremerket tilskudd inntil en eventuell bedre finansieringsplan er vedtatt.
Ved å knytte overføringene til psykisk utviklingshemmede direkte til inntektssystemet vil det kunne bli store forskjeller på hva kommunene får i dag og hva de vil få i framtida. Tapskommunene bør derfor få kompensasjon.
Komiteen viser til at vertskommunetilskuddet i dag er på 853 mill. kroner. 370 mill. kroner av disse er foreslått innlemmet i inntektssystemet. De resterende 483 mill. kroner er foreslått holdt utenfor og fordelt over Sosial- og helsedepartementets budsjett med samme fordeling som i dag.
Komiteen viser videre til at fordi kostnadene for psykisk utviklingshemmede varierer sterkt, er deler av tilskuddet foreslått holdt utenfor innlemmingen i inntektssystemet. Komiteen viser til at dette gjelder de såkalte Innsatsmidlene, omlag 221 mill. kroner. Komiteen vil understreke viktigheten av at disse blir opprettholdt som et øremerket tilskudd over Sosial- og helsepartementet sitt budsjett og fordelt etter en skjønnsmessig vurdering. Komiteen vil påpeke viktigheten av at spesielt mindre kommuner med mange og/eller spesielt ressurskrevende psykisk utviklingshemmede blir prioritert.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at det er kommuner med spesielt ressurskrevende enkeltbrukere av omsorgstjenester. Dette gjelder fysiske funksjonshemmede og personer med store psykiske lidelser, herunder autister og psykisk utviklingshemmede. Det kan også gjelde enkeltbrukere av barnevernstjenester og rusmiddelmisbrukere. Den rammebevilgning man nå har er ikke tilstrekkelig. Det betyr at omsorgen for nettopp disse gruppene i stor grad går ut over andre tjenestetilbud i kommunene, eksempelvis eldreomsorgen. Disse medlemmer ønsker å få utredet og framlagt et forslag som kan dempe og utjevne driftskostnadene for de kommuner som har spesielt ressurskrevende brukere. Disse medlemmer mener det må utarbeides en permanent løsning med kostnadsfordeling mellom kommune og stat for slike ressurskrevende omsorgsoppgaver. Dette vil sikre de mest ressurskrevende et tilfredsstillende omsorgsnivå uten at det betyr spesielt høye og ulike driftskostnader for den enkelte på kommunenes budsjett. Flere pårørende har gitt uttrykk for at dette kan føles som en ekstra belastning. Disse medlemmer vil foreslå at en får beregnet flere modeller for en slik statlig toppfinansiering, eksempelvis med kr 500.000 og kr 800.000 som øvre grense for kommunens driftsutgifter. Den statlige finansierings- og betalingsformen må også utredes og klargjøres. Det vises for øvrig til NOU 1989:17 .
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen utrede og legge fram forslag om statlig toppfinansiering for spesielt ressurskrevende brukere av kommunale omsorgstjenester, slik at kommunene har et øvre tak for sine driftsutgifter. »
Disse medlemmer vil ellers få vise til at Regjeringen foreslår at det blir innført et kriterium for antall psykisk utviklingshemmede bosatt i kommunene. Disse medlemmer er usikker på om dette nye systemet « treffer » bedre enn dagens ordning. Dette fordi det ikke er tatt nok hensyn til den enkeltes aktuelle hjelpebehov. Dette gjelder også personer med diagnosen autisme. Disse medlemmer vil derfor foreslå at Regjeringen vurderer innstillingen i NOU 1989:17 (Autist-utvalget) om en øremerket statlig toppfinansiering av tiltak for de som har særlig store og sammensatte behov. Dette for å sikre en viss form for individuell behandling av enkeltpersoners hjelpebehov.
2.8 Eldresatsingen
Komiteen viser til at eldresatsingen som det legges opp til er et viktig bidrag for å videreutvikle velferdssamfunnet. Antall eldre vil øke dramatisk i årene fremover, det er derfor en riktig prioritering å satse spesielt på denne sektoren nå. På denne måten vil man ligge i forkant av utviklingen, noe som fører til en bedre planlegging og gjennomføring av reformen.
Komiteen har merket seg at Regjeringen vil avsette et eget beløp i statsbudsjettet for de kommunene som har de dårligste tilbudene innenfor eldreomsorgen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil bemerke at enkelte kommuner har prioritert å satse på andre ting enn eldreomsorgen. I denne sammenheng blir det viktig å skille mellom kommuner som er dårlig stilt og kommuner som har stelt seg dårlig.
Komiteen vil påpeke at det i denne sammenheng er urettferdig at de kommuner som har satset spesielt på denne sektoren og derfor har opp mot full dekning på dette området ikke får del i de midler som nå skal overføres.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ber departementet vurdere mekanismer som gjør at det ikke skal lønne seg for kommunene å utsette vedtatte nasjonale reformer.
Flertallet vil i denne sammenheng påpeke at det må være en forutsetning at det ikke er lokale prioriteringer som skal være grunnlaget for at kommuner skal få overført disse ekstra midlene. Flertallet mener likevel at hovedmålet bør være at de eldre her ikke blir ofre for et « svarteper » spill, men at alle får den omsorgen de trenger.
Flertallet mener at det er alvorlig når enkeltkommuner ikke greier å ivareta sine grunnleggende velferdsoppgaver på en tilfredsstillende måte. Det har nå stor betydning at de økte midlene brukes på å utvikle eldreomsorgen. Flertallet vil derfor påpeke viktigheten av at det legges bindinger på de økte overføringene. I den planlagte utbyggingen er det viktig at de eldre prioriteres. Det er også viktig at de økte midlene går til mer velferd og ikke til dyrere velferd.
Komiteen vil understreke at forutsetningen for at eldresatsingen skal lykkes er at en får nok helsepersonell. En økning på 13.600 plasser samt en kvalitetsheving ved at 6.000 plasser skal reduseres fra 2-sengsrom til 1-sengsrom og 4.800 gamle rom skal erstattes av det samme antall nye, vil gi behov for ca 12.000 nye helse- og omsorgsarbeidere. Komiteen vil peke på at det er svært viktig at kommunene vurderer hvilket potensiale som ligger i å ansette personale på full tid. Det pekes i denne forbindelse på at sektoren i dag har 60.000 ansatte og bare 20.000 årsverk. Komiteen mener at en forutsetning for at eldrereformen skal lykkes er at alle ansatte, som ønsker det, får tilbud om å jobbe full tid.
Komiteen viser til at alle som har et ønske om enerom på sykehjem skal få muligheten til dette. Komiteen vil likevel understreke at satsingen på enerom ikke må føre til at eldre som har behov og ønske om dobbeltrom ikke skal kunne få dette. Dette kan for eksempel gjelde ektepar, søsken o.l . Kommuner som har oppfyllt behovet for enerom må derfor kunne få tilskudd for å bygge dobbeltrom når det fra beboerenes side er et behov for det. Forutsetningen må være at dette innebærer et utvidet tilbud.
Komiteen viser til at Regjeringen har lagt opp til at eldresatsingen skal finansieres gjennom investeringstilskudd og lån. Lånene skal tas opp av kommunene og finansieres løpende av staten. For 1998 er det lagt inn en reell økning i de frie inntektene på 250 mill. kroner for å finansiere utgifter til lån og renter. Komiteen vil understreke viktigheten av at finansieringen av lån og avdrag blir målrettet slik at en sikrer at det er de kommunene som utløser investeringstilskuddene som får finansieringen av lån og avdrag. Dette betyr, etter komiteens mening, at de avsatte midler, 250 mill. kroner, må komme disse kommunene til gode.
Komiteen viser St.meld. nr. 50 (1996-1997) og de respektive partiers merknader og forslag i innstillingen fra sosialkomiteen.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det er positivt at Regjeringen har lagt fram en handlingsplan for eldreomsorgen. Disse medlemmer betrakter det økonomiske opplegget i handlingsplanen som en god håndsrekning til kommunene, men som for lite ambisiøst til å møte den eldrebølgen som mange kommuner vil oppleve i årene framover.
Disse medlemmer viser til behandlingen i sosialkomiteen og til de forslag som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti der har lagt fram om økning både av tilskuddssatsene, antall sykehjemsplasser og antall helsepersonell.
Disse medlemmer vil understreke at det er viktig at også de kommunene som har prioritert eldreomsorgen, og nå har et godt utbygd tilbud til sine innbyggere, får ta del i de økte overføringene til kommunene på dette området. Prioriteringen av eldreomsorgen kan f.eks. ha gått på bekostning av skoleutbyggingen og kvaliteten på undervisningstilbudet. Det vil derfor være riktig at øremerkede driftsmidler til eldreomsorgen også går til de kommunene som har lagt utbyggingen bak seg og i dag har høye driftsutgifter. Dermed vil disse kommunene få frigjort midler til for eksempel skole. Dette kan skje ved å innføre et eget øremerket tilskudd som fordeles til kommunene etter en godkjent plan og i forhold til andel eldre over 80 år.
Disse medlemmer vil understreke betydningen av at kommunene vil få kompensert for de økte driftsutgiftene som følge av eldresatsingen i årene framover. Dette vil måtte skje i de årlige budsjettene og det er viktig at dette foretas på en slik måte at det blir oversiktlig og forståelig.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil advare mot en ensidig satsing på utbygging av sykehjemsplasser. Utgangspunktet bør være at kommunene selv bestemmer hvilket tilbud de anser mest tjenlig. Det er derfor viktig at de økonomiske incentiv-ordningene fra staten, som investeringstilskuddet, ikke utformes slik at det oppstår uheldig vridning til fordel for en type tjenestetilbud. For enkelte kommuner med en yngre befolkning vil det være hensiktsmessig å satse på en større grad av utbygging av omsorgsboliger.
Disse medlemmer mener kommunene bør ha en langsiktig strategi for utbyggingen av tjenestetilbudet, og ta utgangspunkt i hva dagens 60-åringer vil kreve av kvalitet og mangfold i tjenestetilbudet i fremtiden.
Disse medlemmer vil minne om at den enkelte kommune står fritt til å la det statlige oppstartingstilskuddet til omsorgsboliger og sykehjemsplasser gå videre til de stiftelser, ideelle organisasjoner eller andre som ønsker å organisere/bygge dette. Dette kan ofte være en mer kostnadseffektiv løsning enn å bygge alt i kommunal regi. Kommunene kan spare opp mot 20-30 % av kostnadene ved å sette tjenester ut på anbud viser en forskningsrapport fra SNF.
Disse medlemmer er opptatt av at kommunene får kompensert sine merutgifter til eldresatsing i hele 4-års perioden. Det er avgjørende at vi unngår en ny statlig reform der kommunene ikke får dekket sine reelle kostnader.
Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti vil få vise til at utbygginga av eldreomsorgen krever betydelege investeringar og midlar til framtidig drift. Det er viktige å understreke at alle partier på Stortinget no står sammen om å ville satse på dette området, men med litt forskjellig innretning på verkemiddel. Regjeringa reknar med at store delar av finansieringa av investeringa finansierast i vekst av frie inntekter (renter og avdrag på lån). Denne medlemen meiner det må vera rett å vurdere ein auke i tilskotet til omsorgsbustader utover 125.000 kroner. Dette for å nå dei kommunane som har dei største investeringane, få fleire bustader og ha ein buffer for dei ekstrakostnader som ofte kjem på slik type bustader. Dette er også viktig for å få ein betre balanse mellom einsengsromutbygginga og nødvendig investering i omsorgsbustader.
Denne medlemen er enig med Regjeringa som i St.meld. nr. 50 (1996-1997) understreker at den vil legge opp til ei styrking av samarbeidet mellom kommunar og bustadbyggelaga når det gjeld bygging av omsorgsbustader for eldre. Og denne medlemen vil be om at denne satsinga på omsorgsbustader, sjølvstendige bustader, også må inkludere yngre funksjonshemma. Det er viktig at denne gruppa blir teke med i prioriteringa framover.
Denne medlemen vil vise til Sosialistisk Venstrepartis framlegg i Dok.nr.8:46(1996-1997).
2.9 Skjønnsmidler
Komiteen vil peke på at økningen i skjønnsmidler skyldes kompensasjon til de kommuner som taper på omleggingen av inntektssystemet.
Komiteen vil peke på viktigheten av å ha en skjønnspott som er tilstrekkelig til å fange opp utgifter som inntektssystemet ikke kan kompensere for. Det er også viktig å ha en skjønnspott som er tilstrekkelig til å fange opp uforutsette utgifter kommunene får i løpet av året.
Komiteen mener at forutsetningen for å ha en solid skjønnspott må være at skjønnspotten brukes til skjønnsformål. Kommuner må ikke kunne opparbeide seg skjønnsmidler på et rutinemessig grunnlag.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at uforutsette utgifter som følger av helt ekstraordinære værforhold er et eksempel på utgifter hvor det vil være naturlig å benytte skjønnsmidler som kompensasjon til kommunene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at det for 1998 foreslås å fordele 3.114 mill. kroner i skjønn, hvorav 809 mill. kroner er tapskompensasjon til kommuner og fylkeskommuner som taper på første- og andreårsvirkningen av revidert inntektssystem. Disse medlemmer har merket seg at den ordinære skjønnsramme til fylkene er redusert med 285 mill. kroner. Disse medlemmer går imot at fylkenes skjønnsmidler reduseres og fremmer derfor følgende forslag:
« Skjønnsrammen styrkes med 285 mill. kroner og benyttes til fylkenes ordinære skjønn. »
Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at skjønnsmidler skal tildeles etter en forutgående konkret vurdering. Disse medlemmer vil peke på at en for stor del av skjønnsmidlene synes å bli fordelt som tilleggsbevilgninger på basis av foregående års tildeling til den berørte kommune. Disse medlemmer er uenig i en slik praksis.
2.10 Skolestruktur
Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at kommunene har hatt anledning til å søke om investeringskompensasjon for seksåringer som ikke utløser ny klasse. I alt 272 skoler fordelt på 147 kommuner har søkt om investeringskompensasjon. Utfra kriteriene for å motta slik støtte, foreslår Regjeringen at kompensasjonen blir gitt til 57 kommuner fordelt på 72 skoler. Regjeringen foreslår at investeringsrammen oppjusteres med til sammen 45 mill. kroner.
Flertallet har merket seg at kriteriet for å få investeringskompensasjon er at skolen må ta i mot minst sju seksåringer. Søknader fra skoler med seks eller færre seksåringer er ikke imøtekommet. Dette rammer spesielt små skoler i utkantstrøk.
Flertallet mener at det må bevilges mer penger slik at alle som har foretatt investeringer får dem dekket. Dette er nødvendig for at Reform 97 blir fullfinansiert slik Stortinget har forutsatt.
Flertallet vil vise til sine respektive partiers merknader og forslag i Revidert nasjonalbudsjett for 1997.
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti har, trass i auka budsjettrammer for 1997 og revisjon av den sokalte Agder-modellen i det nye inntektssystemet, registrert at kommunar legg ned grisgrendte skular i eit urovekkande omfang. Dette skjer ofte uavhengig av kommunens økonomi og faglege kriterier. Innsparingspotensiale og kostnadseffektiv skulestruktur avgjer ofte beslutningane på bekostning av skulen som kultursenter i nærmiljøet. Ei slik forsterka skulenedlegging er uheldig og uønska for mange lokalsamfunn og kan forsterke sentraliseringstendensar og vanskeleggjere etablering av nødvendige og nye arbeidsplassar. Næringslivet påpeker sjølv at infrastruktur, skule og barnehagetilbod er viktige faktorar ved etablering og faren for ei sjølvforsterkande negativ utvikling pga reduksjon i det offentlege servicetilbodet er i høgste grad til stades, jf. m.a. SSB sine tall frå Nord-Noreg. Desse medlemene vil difor be departementet fylgje utviklinga for grunnskulen nøye og eventuelt kome med framlegg til tiltak, m.a. gjennom endring av kostnadsnøkkel i inntektssystemet. Dette slik at denne ikkje er for sterkt styrande på kommunens valg av skulestruktur.
Desse medlemene vil elles prioritere gjennomføringa av grunnskulereformen ved at midlar til m.a. skulemateriell blir auka monaleg. Tiltak for utjamning av forskjellar i IT-satsinga bør også får stor oppmerksomhet. Desse medlemene vil også få vise til opplysningar frå KS sentralt om ei viss underfinansiering av grunnskulereformen i einskilde fylker, m.a. Østfold.
Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Stortinget har vedtatt en etterberegning av investeringskostnadene knyttet til grunnskolereformen, jf. B.innst.S.nr.12(1996-1997) og forutsetter at Regjeringen legger fram konklusjonen i kommuneøkonomiproposisjonen for 1999.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til dette partiets merknader i kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen hva angår gjennomføringen av grunnskolereformen.
2.11 Privatisering/konkurranseutsetting avkommunale tjenester
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er av den oppfatning at lokaldemokratiet skal fungere slik at kommunene selv i stor grad skal bestemme hvordan de best løser sine velferdsoppgaver.
Flertallet vil allikevel advare mot en privatiseringsbølge som på sikt vil føre til et dårligere og dyrere tilbud for innbyggerne.
Enkelte kommunale tjenester vil også ut fra hensynet til tjenestemottaker ikke være heldig å privatisere. Dette gjelder for eksempel vitale helse- og omsorgsoppgaver.
Flertallet vil vise til at det er forskjeller i kostnader i kommune-Norge. Det er dyrere å produsere velferdstilbud i små kommuner og i utkantkommuner.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at Norge har behov for en stor offentlig sektor. Både næringslivet og kommunenes innbyggere er avhengig av en godt fungerende kommune.
Disse medlemmer mener vi i framtida må være på vakt mot privatisering av velferdstjenester der ønsket om økonomisk gevinst kan gå på bekostning av gode kvalitetstjenester for brukerne og trygge ansettelsesforhold for de ansatte.
Disse medlemmer mener det er meget uheldig å overlate til markedet å utforme viktige kommunale tjenester som bør være under demokratisk kontroll. Deregulering innebærer at beslutninger om utforming av tjenestetilbudet og pris overføres fra kommunestyret til et fåtall personer i private, lukkede rom. Børsnoterte selskap kan etter hvert komme inn på banen.
Disse medlemmer viser til Sverige der privatisering av det kommunale tjenestetilbudet har vært utprøvd og der erfaringene viser at det er lite å spare, mens ulempene er mange.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener allikevel at et visst innslag av privat tjenesteyting kan virke som et godt supplement til det kommunale tilbudet. En viktig forutsetning er at de private tjenestene er innarbeidet i de offentlige planene. Da kan private tjenester også fungere som stimulans til nytenkning og økt innsats innenfor den tradisjonelle tjenesteproduksjonen.
Disse medlemmer mener at den tiltakende privatiseringsdebatten må møtes gjennom følgende strategi:
| - | Sikre at kommuner og fylkeskommuner har en solid økonomi som gir grunnlag for positive omstillingstiltak og trygghet for tjenester og arbeidsplasser. |
| - | Oppmyking av profesjonsgrensene. |
| - | Utvikle videre den tredje sektor i samarbeid med kommunene. |
| - | Gjennom samvirkeløsninger eller former for andelslag å stimulere innbyggerne til å etablere og delta i ulike tilbud som kan supplere det offentlige tilbudet. |
Disse medlemmer mener det går et prinsipielt skille mellom aktører som tilbyr tjenester til selvkost og aktører som skal profittere på de tjenester som tilbys.
Disse medlemmer viser til at kristne og humanitære organisasjoner ofte har vært pionerer i utbygging av helse- og sosiale tilbud til befolkningen. Organisasjonene har startet opp. Deretter har de offentlige tilbudene kommet etter.
Disse medlemmer mener det er viktig å stimulere til at denne type privat tjenestetilbud, uten fortjenestemotiv, fortsatt kan være viktige bidragsytere og medspillere til det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at hensynet til innbyggerne tilsier at kommunale tjenester bør utsettes for konkurranse. Ved å slippe private firmaer og frivillige organisasjoner til på nye områder vil den kommunale velferd øke uten at skatter og avgifter skrus i været. Samtidig innebærer dette en større utvist respekt for den enkelte innbyggers selvstendige valg. Disse medlemmer mener at en innbygger som ikke er tilfreds med en konkret tjenesteytelse, i så stor grad som mulig skal kunne velge et alternativ. Disse medlemmer finner det uforståelig at stortingsflertallet hittil bare i liten utstrekning har villet fremme innbyggernes interesser ved å stemme for Høyres forslag. Det er sørgelig at stortingsflertallet av ideologiske grunner forhindrer en mer velferdsorientert anvendelse av skattebetalernes penger. Disse medlemmer vil samtidig understreke at konkurranseutsetting av tjenester ikke innebærer noen endring av kommunenes overordnede ansvar for velferdstjenestenes kvalitet. Dette ansvaret er uavhengig av om tjenesteyteren er offentlig eller privat.
Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti meiner det er avgjerande for tilliten til offentleg sektor og til velferdsstaten at det ikkje blir for store skilnader mellom den private rikdom mange opplever på heimebane, og den offentlege fattigdom ein mange stader møter i skole, i omsorgssektoren, i helsesektoren osb. Denne medlemen meiner at slike skilnader skaper grunnlag for framvekst av omfattande private løysingar gjennom at deler av befolkninga velger å kjøpe seg tenester utanom det offentlege.
2.12 Resultatrapportering
Komiteen har merket seg Regjeringens arbeid med å få til et nasjonalt rapporteringssystem. I dag er det vanskelig å bedømme hvorfor noen kommuner har en bedre velferdsutvikling enn andre. Dette skyldes mye at kommunesektoren både har forskjellige rapporteringsrutiner og regnskapsførsel. I noen kommuner med lave inntektsrammer kan velferdstilbudet være godt utbygd, i andre kommuner med høyere inntekter kan tilbudet være svakere. Komiteen støtter Regjeringens videre arbeid med å få et felles rapporteringssystem for kommunene.
2.13 Kommunestruktur og interkommunalt samarbeid
Kommunestruktur
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er kjent med at Kommunal- og arbeidsdepartementet fortsatt arbeider aktivt for å få til kommunesammenslåinger bl.a. ved å tilby økonomisk og faglig hjelp til utvalgte kommuner for å få disse til å delta i utredninger for å vurdere endringer i kommuneinndelingen. Disse medlemmer er også kjent med at statsråden i sitt tilbudsbrev til kommunene bruker de argumenter om uhensiktsmessige inndelinger som komiteens flertall har tilbakevist.
Disse medlemmer vil vise til at komiteens flertall i Innst.S.nr.225(1995-1996) understreket at dagens kommunestruktur ikke er til hinder for en videre satsing på en desentralisert velferdsutvikling.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at dette syn skal komme fram i alle departementets henvendelser til kommunene om kommunestrukturen. I stedet fastholder departementet sitt syn fra St.meld. nr. 32 (1994-1995) når man i brev til Ramnes kommune m.fl. datert 8. mars 1997 bl.a. skriver:
| « Skal utviklingen med desentralisering av viktige velferdsoppgaver til kommunesektoren fortsette, må betingelsene for dette legges til rette. Dersom innbyggerne i framtiden skal ha reell påvirkningskraft i utforming av utviklingen lokalt, må det for det første være et samsvar mellom det geografiske området innbyggerne oppholder seg i og de kommunale grensene. Dette kommer tydelig fram ved at felles tjeneste-, bolig- og arbeidsmarkeder mange steder blir delt opp av kommunegrenser. For det andre må den kommunale administrasjon og kommunen som tjenesteprodusent være i stand til å møte de ønskene og behovene som innbyggerne har. Dette innebærer at de kommunale enhetene må være enheter med omstillingsevne, kompetanse og kapasitet tilpasset de kravene som blir stilt. Med viktige oppgaver i årene framover knyttet til bl.a. barnehager, skole og eldreomsorg, er det viktig at man vrir kommunal ressursbruk fra administrasjon til tjenesteyting. » |
Disse medlemmer forutsetter at departementet for ettertid i sin kontakt med kommuner om dette tema, gjør rede for at Stortinget ikke har sluttet seg til departementets argumenter om at dagens kommunestruktur må endres for å tilfredsstille de krav som den enkelte kommune vil møte i vårt framtidige samfunn.
Disse medlemmer vil videre vise til at komiteens flertall i nevnte innstilling har erkjent at det finnes kommunegrenser som det kan være hensiktsmessig å vurdere på nytt. Men komiteens flertall har hverken uttrykt at man ønsker at slike vurderinger blir igangsatt lokalt eller pålagt departementet å ta initiativ til slike vurderinger. Disse medlemmer mener det er feilaktig og villedende når det i nevnte brev til Ramnes kommune står:
| « Med bakgrunn i Stortingets vedtak har jeg derfor tatt initiativ til å legge til rette for at de kommuner som ser at utviklingen har ført til nye rammebetingelser for den kommunale virksomhet, får anledning til å utrede sammenslutning som alternativ. » |
Disse medlemmer er kjent med at departementet regner med å bruke inntil 3 mill. kroner på de utredninger som er nevnt i proposisjonen. Disse medlemmer mener det er sløsing med statens penger og med kommunenes tid å gjennomføre slike utredninger med tanke på kommunesammenslutninger i kommuner som ikke har fattet prinsippvedtak om at sammenslutning er aktuelt. Disse medlemmer mener ressursene skal brukes til å gi bedre tjenester til innbyggerne.
Interkommunalt samarbeid
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg departementets gjennomgang av lovgrunnlaget for interkommunalt samarbeid, og at departementet ikke finner grunn til å ta initiativ for å fremme lovendringer på nåværende tidspunkt. Disse medlemmer vil komme tilbake til dette tema.
Disse medlemmer vil på nytt peke på den store interesse for interkommunalt samarbeide i kommunene og behovet på å få gjort gode løsninger kjent for andre. Dette gjelder i særlig grad på utradisjonelle samarbeidsområder der det trengs faglig hjelp og økonomiske stimulanser for å komme i gang. Disse medlemmer vil nevne økonomiske fordelingsordninger knyttet til interkommunale prosjekter for næringsutvikling og arealplanlegging/boligbygging som et område der det trengs flere erfaringer.
2.14 Boligskatt
Komiteen sin medlem frå Sosialistisk Venstreparti vil få vise til at det er stor usikkerhet i mange kommunar, både bykommunar og distriktskommunar knytt til Stortingets prinsippvedtak om nytt takseringssystem for bustad og fritidseigedomar. Denne medlemen vil difor be Regjeringa om at ein ved gjennomføringa av det nye skatteregimet hensyntar og jamnar ut for store og markante utslag. Foreløpige utrekningar gjort av Skien kommune i Telemark viser tapspotensiale på skattesida på over 20 mill. kroner. Utslaga kan også bli store knytt til « hytteskatten » i fleire distriktskommunar.
2.15 Regionale helseutvalg
Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merka seg at det er uro i fylkene knytt til vedtak i St.meld. nr. 24 (1996-1997) Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste om regionale helseutvalg, som blir oppfatta å kunne representere eit fjerde forvaltningsnivå. Fylkene hevdar at det ikkje er nødvendig med spesialheimel, men at arbeidet i helseutvalga blir hjemla i tråd med kommunelovens § 27. Desse medlemene ser nødvendigheten av ei formell avklaring av dette og reknar med at Regjeringa vil sørge for det, før eventuell oppstart av helseutvalga.
2.16 Styrking av psykiatri
Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at i St.meld. nr. 25 (1996-1997) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene foreslås en lang rekke tiltak som innebærer en satsing på tjenestetilbudene til mennesker med psykiske lidelser for 1998 og årene fremover. Flertallet har merket seg at de budsjettmessige konsekvenser vil bli behandlet i statsbudsjettet for 1998, og viser for øvrig til sine respektive partiers merknader i Innst.S.nr.258(1996-1997).
2.17 Samferdsel
Komiteen sine medlemer frå Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merka seg at det er aktuelt å overføre større ansvar til fylkesmyndighetane når det gjeld prioriteringar av vegløyvingar. Det må i så fall vera aktuelt og nødvendig med både administrativ og økonomisk styrking av fylkeskommunanes samferdselsforvalting og ein reknar med at Regjeringa vil fylgje det opp i statsbudsjettet for 1998.