Det redegjøres i kap. 3 for det kunstpolitiske grunnlaget for den innsatsen Regjeringen vil gjøre for kunst og kunstnersamfunnet som helhet.

       Hovedmålet for Regjeringen på kunstområdet vil som tidligere være å skape vilkår for at hele samfunnet skal kunne ta del i et levende og variert kunstliv. Det er tuftet på en overbevisning om at kunst er en vesentlig del av et moderne velferdssamfunn. Kunst og kultur er kilden til innsikt, utvikling og identitetsskaping hos enkeltmennesket. Jo rikere anledning innbyggerne i et samfunn har til å møte og oppleve kunstverk og kunstprestasjoner, jo bedre grunnlag vil innbyggerne ha til å skape et liv der kunst og kunstopplevelser utgjør viktige elementer i dagliglivet og dermed også for livskvaliteten.

       I et slikt perspektiv vil de statlig rammevilkårstiltakene være redskaper som skal sikre enkeltindivid og samfunnet som helhet tilgang til og møter med kunst.

       For å kunne ha et levende, utfordrende kunstliv som gir rom for variasjon og nyskaping, har staten et klart ansvar for å skape rammevilkår som gjør det mulig for kunstnere å være yrkesaktive. I erkjennelsen av at markedet alene ikke er tilstrekkelig for å sikre vitalitet, kvalitet, nyskaping og variasjon på kunstområdet, må det offentlige inn med tiltak slik at kunstnerverdenen kan settes i stand til å spille sin samfunnsrolle.

       Staten har et særlig ansvar for den delen av kunstlivet som kommer til uttrykk i de flerkulturelle spenningsfeltene. Sammen med kunstnerorganisasjonene er det viktig å legge til rette for at kunstnere med innvandringsbakgrunn får likeverdig anledning til kunstnerlig utfoldelse.

       Selv om staten gjennom sine ulike ordninger utgjør en svært viktig økonomisk aktør på den norske kunstarenaen, vil det alltid være slik at staten og det offentlige bare er en del av flere aktører på området. Det vil aldri bli slik at den statlige innsatsen på feltet vil kunne inneholde en automatisk økonomisk vekst etter som hvor stor tilveksten av kunstnere er. Det er det heller ingen andre yrkeskategorier som har garantier om. Som alle andre statlige virkemidler vil også innsatsen på kunstfeltet være en del av en total prioritering. Dette vil i mange sammenhenger sette klare grenser for hvor mye det vil være mulig å få til. Regjeringen mener likevel totalt sett at det er rom for en viss vekst i de statlige virkemidlene på kunstområdet.

       I kap. 4 blir det gitt en generell presentasjon av forskjellige økonomiske ordninger som gjelder kunstnere, både opphavsrettsbaserte og de som er tuftet på et kulturpolitisk grunnlag. Videre er det en kort gjennomgang av kunstinstitusjoner og institusjoner som spiller en rolle når det gjelder kunstformidling. Spørsmålene som er knyttet til kunstfagstipendiene, er drøftet i tilknytning til en kortfattet presentasjon av høyere utdanning på kunstområdet.

       Når det gjelder kunstfagstipendiene, konkluderer Regjeringen med at selv om den tidligere høye stipenddelen for kunstfagstudenter har hatt en viss positiv effekt for levekårene til kunstnere, er det tvilsomt om en utdanningspolitisk ordning er et tjenlig virkemiddel når det gjelder inntektsforholdene til en yrkesgruppe. Regjeringen vil derfor opprettholde den endringen som ble gjort i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1997, da Stortinget vedtok å endre stipendandelen for kunstfagstudenter til 35,5 %. Regjeringen mener det vil være mer formålstjenlig å bruke tiltak som retter seg direkte mot den gruppen det gjelder, nemlig de nyutdannede/unge kunstnerne.

       Kap. 5 inneholder en presentasjon av hovedresultatet fra den omfattende inntekts- og levekårsundersøkelsen som Kulturdepartementet fikk gjennomført i tilknytning til arbeidet med denne meldingen. Undersøkelsen omfatter svar fra yrkesaktive kunstnere under 70 år som er medlemmer i kunstnerorganisasjoner. I undersøkelsen blir det konstatert at selv om inntektssituasjonen for kunstnerne viser store variasjoner, både innbyrdes i ulike kunstnergrupper og mellom kunstner-grupper, indikerer gjennomsnittstallene at situasjonen ikke har endret seg i særlig positiv retning siden 1980-tallet. Selv om flere av de statlige ordningene har hatt en vesentlig volumøkning i perioden 1979-1993, har denne økningen ikke kunnet møte den store veksten i tallet på yrkesaktive kunstnere i samme tidsrommet. I forskningsrapporten blir det reknet med en økning på 30-40 %.

       I kap. 6 blir det gitt en kortfattet presentasjon av kunstnerorganisasjoner, mens kap. 7 inneholder en kort oversikt over kunstnerpolitikk i andre europeiske land.

       De handlingsrettede delene av meldingen er omtalt i kap. 8. Når det gjelder Bildende Kunstneres Hjelpefond, Fond for utøvende kunstnere, Det norske komponistfond og Norsk kassettavgiftsfond vil Regjeringen vurdere å samle de administrative og forvaltningsmessige oppgavene under en administrativ ledelse, f.eks. i et Statens kunstfond. Det vil i så fall også være naturlig at sekretariatet for Statens utvalg for stipend og garantiinntekter blir lagt til en slik enhet.

       I forbindelse med evt. sammenslutning til et Statens kunstfond vil en også se på grensesnittet mot Norsk kulturråd, spesielt de delene av Kulturrådets oppgaver som gjelder forvaltning av tilskudd som er rettet direkte mot kunstnere. Det samme gjelder noen forvaltningsoppgaver som i dag ligger i Rikskonsertene, Riksteatret og Riksutstillinger. Målet er å få et system der de rene kunstnerpolitiske tiltakene kan legges til et Statens kunstfond, mens de andre organene kan konsentrere seg om formidlingsoppgaver og andre tiltak på kunstområdet.

       Samhandlingsmodellen mellom departement og kunstnerorganisasjonene vil fortsatt danne grunnlaget for utviklingen av deler av kunstnerpolitikken. Departementet vil på denne bakgrunn ta initiativ til å gå gjennom regelverksavtalen av 1978 sammen med organisasjonene med sikte på å oppdatere avtalen i samsvar med den utviklingen som det samlede kunstfeltet har hatt siden slutten av 1970-tallet.

       Departementet vil sammen med Statens utvalg for stipend og garantiinntekter gjennomgå retningslinjene for stipend og garantiinntekter med tanke på å samordne regelverket. Det skal samtidig gjøres en vurdering av de tildelingskriteriene som ulike stipendkomiteer bruker i vurderingen av søkerne. Videre vil departementet sammen med Statens utvalg for stipend og garantiinntekter og kunstnerorganisasjonene revidere retningslinjene for garantiinntektene.

       Regjeringen vil prioritere tiltak som kan komme nyutdannede/unge kunstnere til gode. I samsvar med dette vil Regjeringen tilføre ordningen med arbeidsstipend og de stipendordningene som går til nyutdannede/unge kunstnere, vesentlig økning. I denne sammenhengen vil det bli etablert spesielle stipend for nyutdannede/unge kunstnere. Dette vil være spesielt viktig innenfor dans, kunsthåndverk, billedkunst m.fl.

       Fra 1998 vil det bli etablert en aspirantordning der kunstinstitusjoner kan søke om støtte til tidsbegrensede aspirantstillinger. Utforming av ordningen vil Regjeringen komme tilbake til i budsjettforslaget for 1998. Med virkning fra 1998 tar ellers Regjeringen sikte på å øke støtten til frie sceniske grupper. Endelig tar Regjeringen sikte på å øke rammene for innkjøp av billedkunst og kunsthåndverk fra samtiden.

       Når det gjelder kunst og det flerkulturelle samfunnet, er det et hovedpoeng at ekstra tiltak ikke skal komme i stedet for eksisterende ordninger, men de skal få i gang prosesser som gjør kunst med flerkulturelt utgangspunkt til en naturlig og selvstendig del av det totale kunstbildet. I 1998 vil det bli lagt fram forslag om å starte et utviklingsprogram for kunst og det flerkulturelle samfunnet. Ordningen vil bli lagt til Norsk kulturråd, og departementet vil komme tilbake til konkretisering av programmet i forslaget til statsbudsjett for 1998. I hovedsak vil det omfatte tiltak som skal fungere som utløser for aktivitet og tiltak innenfor de etablerte kultur- og kunstnerpolitiske ordningene.