7.1 Sammendrag

       Det understrekes i meldingen at for å kunne gi bedre tilbud til mennesker som rammes av psykiske lidelser, er det nødvendig med ny viten og derfor forskning. Det redegjøres for hvilke hovedområder der det eksisterer forskningsbehov, og for hvordan forskningen om mental helse er organisert i Norge.

       Departementet vil prioritere forskning om psykiske lidelser og særlig følgende forskningsområder:

-	Forskning om barn og unges psykiske helse.

-	Behandlingsforskning som evaluerer ulike typer av behandling.

-	Helsetjenesteforskning som analyserer behov for ulike typer av tjenester og evaluerer endringsprosesser, ressursbruk, virkninger av forebyggende tiltak og tjenestenes kvalitet og tilgjengelighet.

       Videre vil departementet vurdere å la psykiatri bli en del av de helseregistrene som utredes, for å styrke psykiatrisk forskning.

       Det understrekes at for at mennesker med psykiske lidelser skal få tilfredsstillende tjenester, trengs det godt utdannet personell i tilstrekkelig antall. Det gis en beskrivelse av utdanning og arbeidsoppgaver for ulike yrkesgrupper som arbeider med mennesker med psykiske lidelser, og over tverrfaglige videre- og etterutdanningstilbud.

       Det påpekes at det er svært vanskelig å komme med anslag for hva som er den ideelle dekningen av ulike personellgrupper for at mennesker med psykiske lidelser skal få optimale tilbud bl.a. fordi anslag for personellbehov må ta utgangspunkt i etterspørselen. Det uttales at statistikken over antall stillinger og utførte årsverk på dette området er mangelfull og av lav kvalitet, men det gis likevel i meldingen en oversikt som viser antall stillinger som sto ubesatt i 1995, og der det bl.a. framgår at 40 prosent av stillingene som barne- og ungdomspsykiatere og 21 prosent av stillingene som voksenpsykiatere sto ubesatt, mens prosenten var lavere (ca 10) for psykologer, sosionomer og annet terapipersonell i voksenpsykiatrien, og for sosionomer i barne- og ungdomspsykiatrien. Det var ingen vakans for psykologer i barne- og ungdomspsykiatrien, og heller ikke for hjelpepleierne i voksenpsykiatrien. Til tross for at antall besatte stillinger har økt de senere år (f.eks. økte antall utførte årsverk for voksenpsykiatere med 52 prosent fra 1985 til 1995), har vakansprosenten økt for flere grupper, fordi antall opprettede stillinger har økt enda sterkere.

       Det påpekes at det er betydelige geografiske variasjoner når det gjelder personelldekning og vakanser. Oslo har i forhold til innbyggertallet en vesentlig høyere personelldekning enn alle andre fylker, totalt og når det gjelder psykiatere og spesialsykepleiere. Når det gjelder psykologer, sosionomer og annet terapipersonell, ligger enkelte andre fylker like høyt eller høyere enn Oslo i dekningsgrad. Når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien har Oslo 1,8 ganger så høy total personelldekning som landsgjennomsnittet, og ligger enda høyere når det gjelder faglært personell.

       Det har i perioden 1990-95 vært en sterk økning i kapasiteten i grunnutdanningene for alle grupper helse- og sosialpersonell, med unntak av hjelpepleiere. Totalt vil det hvert år framover utdannes mer enn 6.000 flere helse- og sosialarbeidere enn i 1990. Antallet nyutdannede voksenpsykiatere har holdt seg omtrent konstant rundt ca 30 pr. år. Antallet nye barne- og ungdomspsykiatere pr. år har vært lavt med store svingninger fra år til år, slik at det er vanskelig å angi noen tendens over tid. Antallet er imidlertid svært lavt i forhold til behovet. Antall godkjente spesialister i klinisk psykologi pr. år har ikke vært økende de seinere årene. I perioden 1992-1996 har antallet studieplasser ved høgskolene som gir videreutdanning i psykiatrisk sykepleie økt fra 160 til 546. Antall ansatte psykiatriske sykepleiere i kommunene er økt fra 478 i 1994 til 612 i 1995.

       Departementet vil:

-	Bedre statistikken for vakante stillinger og utvikle statistikk som kan vise omfanget av personellressurser i kommunene.

-	Gjennomgå medisinerutdanningen for å få vurdert om undervisningen i psykiatri er god nok.

-	Stimulere til at flere leger tar deler av turnustjenesten innen psykisk helsevern.

-	Foreta en utredning om spesialistutdanningene og andre videreutdanninger innen psykisk helsearbeid, for å få vurdert om krav og utdanningstilbud for ulike grupper bør samordnes.

-	Innføre krav om resertifisering for spesialister i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri.

-	Videreutvikle regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatri.

-	Styrke undervisnings- og opplæringstilbudene innen spesifikke behandlingsformer der kompetansegrunnlaget er for svakt i dag.

-	Foreslå å trappe opp bruken av statlige stimuleringsmidler til lokale utdanningstiltak.

-	Foreslå å videreføre og øke den økonomiske støtten til kommunene til videreutdanning i psykisk helsearbeid.

-	Stimulere til økt etterutdanning på områder der kunnskapsgrunnlaget i dag er for svakt.

-	Evaluere erfaringene med undervisningsmaterialet «Støtte og lære» og utvikle materialet videre.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil peke på at psykiske lidelser er en av våre store folkesykdommer. Dette tilsier at det er nødvendig å satse mer på forskning og kompetanseoppbygging. Forskning kan bidra til å øke fagfeltets vitenskapelige status. Forskning er en forutsetning for å utvikle et bedre behandlingstilbud. I tillegg vil økt satsing på forskning bidra til økt anseelse og styrket rekruttering av fagpersoner til psykisk helsevern.

       Komiteen viser til at det i dag satses for lite offentlige bevilgninger på psykiatrisk forskning. Forskning om andre folkesykdommer som kreft og hjertelidelser har, i tillegg til store offentlige bevilgninger, i mange ti-år nytt godt av humanitære organisasjoners innsats. Med midler fra TV-aksjonen har Rådet for psykisk helse vært i stand til nesten å fordoble forskningsinnsatsen i perioden 1993 til 1997. Rådet har bevilget fra 5 til 8 mill. kroner hvert år til forskning om psykiske lidelser. Midlene fra TV-aksjonen skal brukes opp innen utgangen av år 2000.

       Komiteen legger stor vekt på at de offentlige bevilgningene til forskningen på dette området blir økt i årene framover. I denne sammenheng må en bl.a. prioritere forskning om barn og unges psykiske helse, behandlingsforskning som evaluerer ulike typer av behandling, og helsetjenesteforskning som analyserer behov for ulike typer av tjenester og evaluerer endringsprosesser, ressursbruk, virkninger av forebyggende tiltak og tjenestenes kvalitet og tilgjengelighet. I tillegg er det behov for økt forskning om forekomst av psykiske lidelser (epidemiologi) og årsaksforskning (arv/miljø-studier).

       Komiteen vil understreke at det i psykiatrien er stor mangel på spesialutdannet fagpersonell. Det er særlig behov for flere psykiatere både for barn, ungdom og voksne og for psykiatriske sykepleiere. Etterhvert som tilbudene blir bedre utbygd både i kommuner og fylker, vil behovet for fagpersoner øke ytterligere.

       Komiteen mener det må legges til rette for flere turnusplasser i de psykiatriske sykehusene, og psykiatrien må også få større plass i grunnutdanningen av leger. Alle bør ha en del av turnustjeneste på sykehus innen psykiatrien. Dette kan være med å øke interessen for spesialistutdanning. Innslaget av psykiatri i spesialistutdanningen i allmennmedisin bør også vurderes økt.

       Komiteen vil peke på at den nye tverrfaglige videreutdanningen i psykisk helsearbeid vil kunne bidra til å bygge ned profesjonsgrensene og bidra til samhandling og kompetanseoppbygging på tvers av profesjoner og etater. Komiteen støtter i hovedsak de tiltak som skisseres, og mener dette er et område der det er spesielt viktig å stimulere til videreutdanning. Spesialsykepleiernes kompetanse innen akuttpsykiatri og medikamenthåndtering må videreføres i videreutdanningen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener imidlertid at videreutdanning i psykiatrisk sykepleie må opprettholdes.

       Komiteen mener internkontrolltiltak, kvalitetssikring og kvalitetsutvikling er viktig i alle deler av helsevesenet, også i psykiatrien. God kvalitet på tjenesten krever tilfredsstillende struktur og kapasitet på tilbudene, hensiktsmessig organisering av virksomheten og tilfredsstillende kunnskaper og ferdigheter i forhold til oppgavene.

       Komiteen mener det både må satses på konsensuskonferanser og utarbeiding av informasjon om utprøvde prosjekter og erfaringsmateriell. Komiteen har merket seg at det bl.a. i Sverige er utgitt veiledende materiell som anbefaler standardiserte behandlingsprogrammer. Dette må også kunne brukes i Norge.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at det opprettes kvalitetsutvalg ved alle psykiatriske institusjoner og poliklinikker.

       Komiteen vil understreke behovet for kvalitetssikring av de lokale beslutningsprosesser som må ligge til grunn for utvikling av tjenestetilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Lokale beslutningstagere har behov for kunnskaper og innsikt for å kunne utforme en lokalt tilpasset politikk som imøtekommer behovene til mennesker med psykiske lidelser. Komiteen tilrår at staten sammen med frivillige organisasjoner som driver opplysnings- og informasjonsvirksomhet på feltet, utvikler og gjennomfører opplæringstiltak i forhold til berørte beslutningstakere på kommune- og fylkesnivå.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, merker seg at det er en stor mangel på spesialutdannet fagpersonell i psykiatrien. Det er meget viktig at turnustjenesten i psykiatri omfatter så mange leger som mulig. Videre må ferdige utdanningspakker som leder frem til spesialitet, tilbys interesserte leger.

       Komiteen vil videre foreslå opprettelse av hospitantplasser med statlig lønnsdekning ved sykehusenes barneavdelinger, øremerket for barnepsykiateres sideutdannelse. Dette fordi det er en stor mangel på barnepsykiatere i dag, og virkemidler for å bedre dette må iverksettes.

       Komiteen vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen opprette hospitantplasser med statlig lønnsdekning ved sykehusenes barneavdelinger, øremerket for barnepsykiateres sideutdannelse. »

       Komiteen sier seg selvfølgelig enig i at en må øke utdannelseskapasiteten av psykiatere, psykologer og annet helsepersonell. Særlig vil komiteen understreke nødvendigheten av at staten tar initiativ til en formell godkjent etterutdannelse i psykiatri for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere. Det er i dag rimelig god tilgang både på hjelpepleiere og omsorgsarbeidere, og hvis disse faggruppene får en tilrettelagt god etterutdannelse innen psykiatri, vil de kunne være til stor nytte i behandling, rehabilitering og omsorg av psykiatriske pasienter.