5.1 Sammendrag

       I kapitlet som tar opp grupper med særlige behov, drøftes spesielt situasjonen for:

-	Innvandrere, flyktninger og asylsøkere

-	Rusmiddelmisbrukere

-	Funksjonshemmede

       Det understrekes at innvandrere og flyktninger har samme rett til helse- og sosialtjenester som den øvrige del av befolkningen, og at ansvaret for å yte tjenester følger den ansvarsfordelingen som er fastsatt i lovgivningen. Både den kommunale helse- og sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten må kunne møte pasienter med ikke-vestlig bakgrunn på en god måte. Det innebærer at det ofte vil være behov for særskilt tilpassede tilbud som tar hensyn til språkkunnskaper og religiøse og kulturelle skikker og tradisjoner. Helsetjenesten må dessuten ha kunnskaper om helsemessige konsekvenser av forfølgelse, flukt og eksiltilværelse.

       Departementet foreslår:

-	å videreføre støtten til Psykososialt senter for flyktninger og de tre regionale psykososiale teamene for flyktninger,

-	å styrke fagområdet «tverrkulturell psykiatri» bl.a. ved at enkelte avdelinger rustes opp faglig til å få et særlig ansvar for å utvikle og spre kompetanse om kommunikasjon og behandling på tvers av språk- og kulturgrenser,

-	å opprette en kompetanseenhet for somatisk og psykisk helse og omsorg blant personer med innvandrerbakgrunn,

-	å kartlegge den psykiske helsetilstanden hos nyankomne flyktninger.

       Det framholdes at et stort antall rusmiddelmisbrukere har psykiske lidelser i tillegg til misbruksproblemene. På den ene siden er psykiske lidelser ofte en viktig medvirkende årsak til at individer begynner å misbruke rusmidler, og på den andre siden vil rusmisbruk ofte utløse eller forverre psykiske lidelser. Departementet anser at gruppen trenger særskilte tilbud med spesiell kompetanse både i form av egne døgnposter og poliklinisk oppfølging. Det uttales at slike tilbud i svært liten grad finnes i dag, og at de må utvikles videre.

       Departementet foreslår:

-	å sette i gang en kartlegging av omfanget av personer med alvorlige psykiske lidelser som misbruker rusmidler i et slikt omfang at det er behov for spesialiserte døgnplasser og polikliniske behandlingstilbud,

-

å støtte opprettelse av et institusjonstilbud i Oslo for pasienter med alvorlige psykiske lidelser og rusmiddelmisbruk, og vurdere støtte til liknende tilbud i andre fylker etter søknad slik at minst en avdeling i hver helseregion på sikt får et særlig ansvar for behandlingstilbud til personer med alvorlige psykiske lidelser og vedvarende rusmisbruk,

-	å styrke forskning, fagutvikling og kompetanseoppbygging når det gjelder rusmiddelmisbruk og psykiske lidelser, bl.a. ved at det opprettes minst en akademisk stilling på høyt nivå ved et universitet innen dette fagområdet.

       Det påpekes at mennesker med langvarige og kroniske psykiske lidelser utgjør en stor gruppe funksjonshemmede og at tilbudene til disse er omtalt gjennom hele meldingen. Mennesker med psykisk utviklingshemning og døve utgjør andre store grupper funksjonshemmede, og disse omtales særskilt i kapitlet om grupper med særlige behov.

       Blant mennesker med lettere utviklingshemning synes den totale hyppighet av psykiske lidelser å være ca 1,5 ganger så stor som i den øvrige befolkningen. Ved moderat og alvorlig utviklingshemning viser undersøkelser at det er 2-3 ganger så stor hyppighet av slike tilstander. Dette betyr at omtrent 50 prosent av psykisk utviklingshemmede har psykiske lidelser av ulik alvorlighetsgrad. Det uttales at den kommunale helse- og sosialtjenesten fortsatt har stor mangel på fagutdannet personell med kompetanse på psykisk utviklingshemning, og at dette bl.a. medfører at psykiske lidelser og atferdsproblemer ofte ikke blir håndtert på faglig tilfredsstillende måte. Når det gjelder psykisk utviklingshemmede med alvorlige atferdsavvik, har kommunene et betydelig behov for bistand fra fylkeskommunene. Det er i liten grad utviklet spesiell kompetanse ved universitetene innenfor fag som medisin, psykologi, pedagogikk og samfunnsfag når det gjelder psykisk utviklingshemning.

       Det framholdes at en del studier viser en viss økt hyppighet av psykiske lidelser blant døve. Den viktigste grunnen til at det er behov for særskilte tilbud til døve med psykiske lidelser, er at de benytter tegnspråk som kommunikasjon. For behandlere som ikke behersker tegnspråk vil kommunikasjonen med døve utgjøre et problem. En del døve - særlig de som er født døve - har dessuten hatt mangelfull språkutvikling og har generelt problemer med mellommenneskelig kommunikasjon. Det eneste spesielt tilpassede tilbudet til døve med psykiske lidelser i dag er Døveavsnittet ved Aker sykehus i Oslo. Tilbudet gjelder bare voksne, og ble opprettet i 1978. Det finnes innen psykisk helsevern ingen særskilt tilpassede tilbud for døve barn og unge med psykiske lidelser. Fra spesialskolene for døve og andre som arbeider med døve barn og unge, hevdes det at det er en overhyppighet av atferdsavvik særlig blant døve ungdommer, og at det er svært vanskelig å få henvist døve barn og ungdommer som trenger behandling til barne- og ungdomspsykiatrien.

       Departementet foreslår:

-	å kartlegge funksjonshemmedes behov for psykologisk og psykiatrisk hjelp og følge opp med tiltak i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001,

-	å gjennomføre en kartlegging av de fylkeskommunale spesialisttjenestetilbudene til psykisk utviklingshemmede med alvorlige atferdsavvik eller psykiatriske lidelser for å få vurdert behovene for å bygge opp tjenestetilbud og kompetanse,

-	å utrede om det trengs mer varige interkommunale eller fylkeskommunale botilbud til psykisk utviklingshemmede med så store atferdsavvik at særlig mindre kommuner har problemer med å etablere tilfredsstillende tjenester,

-	å opprette universitetsstillinger som tillegges forsknings- og undervisningsoppgaver i forhold til utvikling av tjenestetilbud til psykisk utviklingshemmede.

       Departementet vil:

-	opprettholde et psykiatrisk sykehustilbud for døve som gir mobile og fleksible tilbud til døve som trenger hjelp med bruk av tegnspråk, og som kan være et landsomfattende kompetansesenter,

-	utrede behovene for psykiatriske tilbud til døve barn og ungdommer, og hvordan behovene bør dekkes,

-	vurdere om dagens opplæring for tegnspråktolker bør styrkes med tilbud om særskilt opplæring i tolking i forbindelse med psykiatrisk undersøkelse og behandling.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil understreke at mange flyktninger og asylsøkere har en bakgrunn fra sitt hjemland som gjør at de vil ha et særskilt behov for psykiatriske helsetjenester. Særlig vil det være viktig å arbeide målrettet med hjelp i forhold til barn og unge med flyktninge- og innvandrerbakgrunn som pga opplevelser i landet de kommer fra, eller som følge av problemer med integrering i et norsk nærmiljø, utvikler psykiske problemer. Den psykiske tilstanden til flyktninger som kommer hit til landet, må kartlegges slik at det kan gis adekvat hjelp helt fra starten av.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener støtten til Psykososialt senter for flyktninger og de tre regionale psykososiale teamene for flyktninger må videreføres. Flyktninger og innvandrere er etterhvert bosatt over hele landet. Det må derfor vurderes om det bør etableres psykososiale team også i de øvrige helseregionene.

       Komiteen viser til at et stort antall rusmiddelmisbrukere har psykiske lidelser i tillegg til misbruksproblemet. Noen av disse skal primært behandles i psykisk helsevern, mens andre skal ha behandling i rusmiddelomsorgen. Personer som har alvorlige psykiske lidelser i kombinasjon med vedvarende alvorlig rusmiddelmisbruk, er en spesiell utfordring for behandlingsapparatet. Denne gruppen faller ofte utenfor de etablerte behandlingstilbudene, og er overrepresentert blant hjemløse i de store byene.

       Komiteen er enig i at det psykiske helsevernet skal ha behandlingsansvaret for de som har slike dobbeldiagnoser, og slutter seg for øvrig til de tiltak departementet foreslår på dette området.

       Komiteen har merket seg at undersøkelser tyder på økt forekomst av psykiske lidelser blant funksjonshemmede sammenlignet med befolkningen for øvrig. Rundt halvparten av psykisk utviklingshemmede har også psykiske lidelser. Hjelpetilbudene til funksjonshemmede på alle nivåer må kartlegges i forhold til behovet for hjelp. Tjenestetilbud og kompetanse må bygges opp i den utstrekning det er nødvendig.

       Komiteen finner grunn til å understreke fylkeskommunens ansvar for at denne gruppen får et spesialisthelsetjenestetilbud på linje med andre mennesker med psykiske lidelser. Slike tilbud finnes i dag i liten utstrekning, noe som er medvirkende til at en del av de psykisk utviklingshemmede nå har et dårligere tilbud enn tidligere. Et lite antall psykisk utviklingshemmede har behov for omsorg og oppfølging av et slikt omfang at fylkeskommunene må delta aktivt i utvikling og av faglig godt tjenestetilbud.

       Komiteen mener det særlig i forhold til psykisk utviklingshemmede med store psykiske tilleggslidelser kan være behov for interkommunale eller fylkeskommunale botilbud med omfattende tjenestetilbud.

       Komiteen vil peke på at døve kan ha et særskilt behov for tilpassede tilbud. Komiteen slutter seg til at det psykiatriske sykehustilbudet til døve opprettholdes og blir et landsdekkende kompetansesenter. Det må også utredes nærmere på hvilken måte psykiatriske tilbud til døve barn og unge kan bli dekket tilfredsstillende. Opplæringen for tegnspråktolker må også sees nærmere på.

       Komiteen vil sette søkelyset på de psykisk syke som også har et rusproblem. Noen blir psykisk syke etter langvarig rusmiddelmisbruk, andre er psykisk syke og bruker rusmidler for sjølmedisinering. Mange av disse blandingstilfellene er vanskelig å behandle, og de kan trenge langvarig hjelp og støtte. Det er viktig at rusomsorgen og psykiatrien samarbeider om å hjelpe disse personene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil peke på at det i den senere tiden har vært en økning av rusmiddelmisbruk blant ungdom generelt, og illegalt stoffmisbruk spesielt. Flertallet har merket seg at det er en økning av samtidig forekomst av psykiske lidelser og rusmiddelmisbruk, og at de psykiske problemene framtrer som mer alvorlige.

       Flertallet viser til at Stortinget har framhevet behovet for styrket desentral og poliklinisk innsats, og spesielt pekt på et mangelfullt ettervern innen den kommunale rusmiddelomsorgen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser videre til at Stortinget har besluttet at det skal iverksettes metadonstøttede tiltak. I denne sammenheng vil et psykiatrisk tilbud ofte være avgjørende.

       Disse medlemmer mener at det vil være et økende behov for psykiatrisk kompetanse i tilknytning til rusmiddelomsorgen og særskilt kompetanse om rusproblematikk i det psykiske helsevern. Disse medlemmer har videre merket seg at flere fylkeskommuner har valgt å organisere det polikliniske tilbud til unge og voksne misbrukere innen psykisk helsevern, og at dette er en tilknytningsform som ikke er ukjent fra andre land. I en funksjonsdelt psykiatri er de psykiatriske ungdomsteamene, psykiatriske voksenrusteamene og spesialenheter for behandling av rusmiddelmisbrukere med alvorlige psykiske lidelser viktige tiltak innen den rusrelaterte psykiatri.

       Disse medlemmer mener at en slik utvikling kan bidra til å styrke fagområdets status og forsknings- og utviklingsarbeid.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til sine merknader i tidligere dokumenter når det gjelder behandling og omsorg for etniske grupper, flyktninger og asylsøkere. Dette medlem mener at det normale må være at de psykiatriske helsetjenestene som de somatiske skal tilbys likeverdige og fullverdige overfor ethvert enkelt menneske som til enhver tid er bosatt i dette land. Dette medlem kan derfor ikke som meldingen legger opp til, si seg enig i at det utbygges særomsorg, spesielle behandlingsopplegg og tjenester for spesielle grupper mennesker i landet, men er selvfølgelig enig i at det rent språkmessig må legges til rette for en god kommunikasjon mellom pasient og behandler, noe som for øvrig gjelder generelt.