4.1 Sammendrag

       Det framholdes i meldingen at det er betydelige helseproblemer blant innsatte i norske fengsler, og at både psykiske og fysiske problemer er mer utbredt blant disse enn i befolkningen for øvrig. Det er også overrepresentasjon av personer med alkohol- og stoffmisbruk idet ca 70 prosent av de innsatte har slike problemer. Det pekes på at domfelte med psykiske eller fysiske lidelser ofte får sine plager utilsiktet forverret av selve fengselsoppholdet, og at den isolasjon et fengselsopphold medfører, kan være spesielt belastende for utsatte grupper som varetektsinnsatte, langtidssonere og utlendinger.

       Det uttales at etter 1988 har det psykiatriske behandlingstilbudet til innsatte med alvorlige sinnslidelser bedret seg, men fordi kapasiteten er begrenset i deler av det psykiske helsevernet, blir enkelte tilbakeført til fengsel for tidlig og uten tilstrekkelig oppfølging. Psykiske lidelser og problemer er spesielt utbredt blant de sikringsdømte, som i hovedsak sitter på Ila landsfengsel og sikringsanstalt. En del av disse er i perioder alvorlig sinnslidende eller har andre psykiske lidelser, slik at de har behov for spesielle tiltak i fengselet eller innleggelse i psykiatrisk avdeling. Statens helsetilsyn antar at ca 5-8 innsatte på landsbasis til enhver tid oppfyller vilkårene i lov om psykisk helsevern for tvangsinnleggelse. For disse er det ofte en viss ventetid før de overføres til sykehus. I de senere år er ventetiden blitt vesentlig forkortet, men fortsatt forekommer det at innsatte som er psykotiske må vente i 1-2 uker før de får plass ved psykiatrisk avdeling, og i noen få tilfeller er ventetiden flere uker.

       Helsetilsynet foretok i 1995 en kartlegging i alle landets psykiatriske sykehus og klinikker av hvor mange alvorlig sinnslidende som kan være farlige og vanskelige som var kjent. Undersøkelsen viste at 329 personer fylte kriteriene.

       Det redegjøres for den historiske bakgrunn for dagens behandlingstilbud til denne gruppen og for dagens situasjon. Siden Stortinget besluttet å nedlegge Reitgjerdet sykehus i 1982, har det skjedd en oppbygging av fylkeskommunale sikkerhetsplasser i 13 fylker. Enkelte særlig farlige sinnslidende pasienter trenger behandling på regionalt nivå, og det er opprettet regionale sikkerhetsavdelinger for disse.

       Behandlingstilbud til sedelighetsdømte for å forebygge tilbakefall til nye lovbrudd drøftes særskilt, og det framholdes bl.a. at bare et begrenset antall sedelighetsdømte her i landet i dag får tilbud om psykiatrisk behandling. Det redegjøres for ulike behandlingsmetoder, og bl.a. vises det til internasjonale erfaringer med hormonbehandling som har som målsetning å redusere seksualdriften. Departementet går inn for at det startes forsøk med frivillig hormonbehandling for dømte som er funnet skyldig i de mest alvorlige formene for seksuelle overgrep. Dette skal skje i nært samarbeid mellom behandlende lege, endokrinolog og psykoterapeut.

       Det vises til at Stortinget i desember 1996 vedtok lovendringer som innebærer at sikringsinstituttet oppheves og erstattes av nye særreaksjoner for utilregnelige og tilregnelige lovbrytere, og at dette får konsekvenser for psykisk helsevern. Utilregnelige lovbrytere som dømmes til tvunget psykisk helsevern, må skaffes plass i tilfredsstillende psykiatrisk institusjon, om nødvendig i sikkerhetsavdeling. Tilregnelige lovbrytere kan etter den nye ordningen dømmes til særreaksjonen forvaring i anstalt under fengselsvesenet. Det uttales at hvilke krav dette stiller til fengselsvesenet nå utredes nærmere av Justisdepartementet, men at også psykisk helsevern må ha særskilte tilbud til denne gruppen. Departementet antar at det antall som i framtida dømmes til særreaksjonen tvunget opphold i psykisk helsevern, vil være såpass lavt at disse bør kunne tas hånd om i sikkerhetsavdelingene med den utbyggingen av disse avdelingene som er gjennomført, eller som er under planlegging. Utviklingen i domstolenes praksis må imidlertid følges nøye, og vurderinger av behov for ytterligere utbygging må foretas løpende i forbindelse med de årlige budsjettproposisjonene. Det uttales at det i tillegg til plasser i sikkerhetsavdelinger trengs en viss økning i den polikliniske kapasiteten for å betjene denne gruppen.

       Etter departementets vurdering betyr oppbyggingen av et desentralisert tilbud i fylkeskommunene med tre regionale og en rekke fylkeskommunale sikkerhetsavdelinger at omsorgen for denne gruppen er blitt organisert og innpasset i det ordinære fylkeskommunale psykiske helsevernet etter de forutsetninger som Stortinget la opp til ved behandlingen av Reitgjerdet-saken, og som en samlet fagekspertise har gått inn for. Utfordringene framover vil etter departementets syn bli i større grad å sikre riktig bruk av plassene, og tilpasse kapasiteten innenfor de enkelte delene i behandlingskjeden slik at det blir bedre flyt av pasienter. Departementet vil følge nøye med i om kapasiteten ved disse avdelingene er tilfredsstillende.

       I forbindelse med en interpellasjon fra stortingsrepresentant John Alvheim 9. mai 1996 vedtok Stortinget å be Regjeringen vurdere behovet for å etablere en landsdekkende behandlings- og sikringsinstitusjon for sinnslidende med voldelig og kriminell atferd. Departementet anser at etablering av en slik sentral institusjon både vil stride mot den beslutning Stortinget fattet i 1982 om en desentralisering av denne omsorgen, og mot hensynet til pasientenes beste. Departementet mener at det ut fra faglige og menneskelige hensyn verken er behov for eller ønskelig å etablere en ny sentralinstitusjon.

       I forbindelse med samme interpellasjon vedtok Stortinget å be Regjeringen vurdere behovet for å etablere en faglig undersøkelseskommisjon innen den psykiatriske helsetjeneste som automatisk skal settes inn når erklærte sinnslidende begår drap eller alvorlige voldsforbrytelser. Departementet er enig i at det er behov for å få en tilfredsstillende gjennomgang av hva som er skjedd når sinnslidende begår alvorlige voldshandlinger, og en vurdering av behandling og tiltak som helsevesenet har iverksatt. Om det er grunn til å nedsette en permanent undersøkelseskommisjon som trer i funksjon hver gang sinnslidende begår drap eller andre alvorlige voldshandlinger, vil departementet komme tilbake til etter en gjennomgang av alle tilfeller av drap og andre alvorlige voldshandlinger som er utført av alvorlig sinnslidende de siste åra, for å få avdekket eventuell systemsvikt.

       Departementet går inn for at de regionale sikkerhetsavdelingene i Oslo og Bergen utvikles til kompetansesentre slik som i Trondheim med ansvar for forskning, fagutvikling og undervisning innenfor området og bistillinger knyttet til de respektive universitetene.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil peke på at meldingen gir en god oversikt over tilbudet til denne gruppen og utviklingen som har skjedd. Det var i sin tid bred enighet i Stortinget om å nedlegge Reitgjerdet. Det har imidlertid vært mer usikkerhet knyttet til om de tilbud som så langt har blitt bygd opp isteden, har vært tilstrekkelige for denne gruppen. De siste årene har det vært bevilget ekstra midler til oppbygging av nye fylkeskommunale sikkerhetsplasser. Komiteen mener det må gis tilskudd til opprettelse av flere plasser dersom det viser seg å være behov for det.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener det er riktig å bygge videre på den desentraliserte modell som er valgt. Tilbudene til sinnslidende med voldelig og kriminell adferd må imidlertid hele tiden evalueres, og det må sørges for at kapasiteten på behandlingsplasser er tilstrekkelig. Flertallet viser til at det kan være mange fordeler med en sentral institusjon i tillegg til de regionale og fylkeskommunale sikkerhetsavdelingene. Erfaringene fra Reitgjerdet tilsier at en slik sentralinstitusjon også gir klare negative momenter. Så langt kan ikke flertallet se at det vil være tjenlig å satse på en landsinstitusjon igjen.

       Komiteen mener det er behov for å gjennomgå hva som har skjedd når sinnslidende begår alvorlige voldshandlinger, med en evaluering av tiltak som har vært iverksatt overfor vedkommende. Det er viktig at fagmiljøene kan få lærdom av slike hendelser for å forebygge at lignende hendelser skjer. Komiteen avventer departementets gjennomgang og vurdering av om det bør nedsettes en permanent undersøkelseskommisjon for slike saker.

       Komiteen vil peke på at det er behov for spesielle tiltak overfor sedelighetsdømte. Internasjonale studier av ulike psykoterapeutiske opplegg tyder på at behandlingen kan ha positiv effekt. Det er særlig samtalegrupper og læringsprogrammer som er aktuelt. Komiteen mener det er viktig med strukturerte opplæringsprogrammer i fengslene og å støtte behandlingsvirksomhet på dette området.

       Komiteen finner også å kunne støtte at det startes forsøk med frivillig hormonbehandling for seksualforbrytere som er dømt for de mest alvorlige formene for seksuelle overgrep. Dette må ikke skje som ledd i en straffereaksjon, men som del av et behandlingsopplegg i nært samarbeid mellom behandlende lege og spesialister. Forsøkene må evalueres før dette eventuelt blir et permanent tilbud.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti forutsetter at forsøk med hormonbehandling overfor seksualforbrytere som er dømt for de mest alvorlige former for seksuelle overgrep, skjer på frivillig basis. Videre forutsetter dette medlem at slik behandling ikke må settes i gang på bekostning av annen behandling som f.eks. samtalegrupper og læringsprogrammer.

       Komiteen vil understreke at en styrking av det allmennpsykiatriske tilbudet i kommuner og fylkeskommuner vil være viktig for å forebygge kriminelle handlinger begått av sinnslidende. Det må bygges opp kompetanse i det psykiske helsevern når det gjelder behandling av voldelige og farlige sinnslidende og seksuelle overgripere. Komiteen støtter at de regionale sikkerhetsavdelingene i Oslo og Bergen utvikles til kompetansesentre, slik som i Trondheim, med ansvar for forskning, fagutvikling og undervisning.

       Komiteen er kjent med at kostnadene som kommunene/fylkeskommunene må betale for « tunge » pasienter som er innlagt på Brøset, er 7-8.000 kroner pr. døgn. Dette betyr at de som har denne type pasienter, får svært store kostnader. Komiteen mener staten bør dekke deler av kostnadene for disse svært kostnadskrevende pasientene. Finansieringen kan være slik at staten dekker merkostnader ved å ha en pasient på Brøset, Sandviken eller Dikemark/Gaustad i forhold til å bruke fylkeskommunens egne institusjoner. Utvelgelsen av pasienter til disse institusjonene skal skje etter samme kriterier som nå.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet er ikke enig med Regjeringen i at de desentraliserte sterkavdelingene fullt ut er i stand til å ivareta behandlingen og omsorg av de mest ekstreme kriminelle og voldelige sinnslidende. Dette medlem er imidlertid glad for at Regjeringen vil nedsette et departementalt utvalg som skal gjennomgå hendelsesforløpet der hvor sinnslidende har vært involvert i drap de seneste år, og håper at Regjeringen etter dette kommer tilbake til Stortinget hvis undersøkelsen skulle gi det som resultat at drap begått av sinnslidende kunne vært unngått ved en bedre oppfølging fra den psykiatriske helsetjeneste.

       Dette medlem har tidligere i mange sammenhenger påpekt og kritisert at for mange sinnslidende og psykisk funksjonshemmede i lange perioder befinner seg i norske fengsler. Dette er etter dette medlems mening ikke akseptabelt og burde få en slutt så snart som mulig. Skal det bli mulig å endre denne situasjonen, må det imidlertid etter dette medlems skjønn etableres en landsdekkende institusjon for denne type sinnslidende og psykisk funksjonshemmede. Kostnadene ville ikke bli urimelig høye, idet antall pasienter dette ville omfatte, er meget begrenset og kanskje kun omfatter et sted mellom 100 og 200 personer. Dette medlem vil på nytt fremme forslag i så måte.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede planer for etablering av en landsdekkende spesialinstitusjon for behandling og omsorg av alvorlig farlig sinnslidende og for farlige og sinnslidende psykisk utviklingshemmede. »