Komiteen har forelagt forslagene i Dok.nr.8:63 (1996-1997) for Justisdepartementet, som har avgitt uttalelse i brev til komiteen av 21. mai 1997.

Forslagets pkt. 1

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at kostnadene ved ordningen med fri rettshjelp har vært sterkt stigende til tross for at kriteriene for å få rettshjelp er blitt mer restriktive enn da lov om fri rettshjelp først ble vedtatt i 1980. Dette har gjort det nødvendig å foreta en prioritering av de sakene det offentlige skal yte rettshjelp til. Rettshjelpsloven ble sist gjenstand for en revisjon av dette Storting i 1995. I den forbindelse ble det foretatt enkelte endringer i reglene om hvilke saker som kunne innvilges fri rettshjelp, og det var et hovedpoeng at inntektsgrensene for å få rettshjelp skulle økes. De nye forskriftene som regulerer inntektsgrensene trådte i kraft 1. januar 1997. Det er en kjensgjerning at etter økningen av inntektsgrunnlaget som ble vedtatt, vil nå langt flere kunne komme inn under rettshjelpsordningen.

       Flertallet viser til at de nye endringene har fått fungere i svært kort tid, og at man trenger noe lenger erfaringstid før man kan se hvordan de nye reglene slår ut, og dermed hvorvidt flere endringer må til. Flertallet viser videre til at forslaget virker svært omfattende. Å etablere et regelverk med utgangspunkt i at det offentlige skal gi fri rettshjelp i alle saker der det er nødvendig med juridisk bistand vil kunne bli en helt uhåndterlig ordning.

       Flertallet vil derfor avvise dette forslaget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at i en rettsstat er det av grunnleggende betydning at den som har rett, kan få rett. Hensikten med rettshjelpsordningene er å bidra til dette målet. I loven av 1981 kom 27 % av landets husholdninger inn under inntektskriteriene, og fri rettshjelp kunne innvilges i alle typer saker der det ikke var urimelig at det offentlige ytte bistand. Innstramningen i ordningen etter 1981 har vært begrunna i ønsket om innsparing.

       Fra 1. januar 1997 ble det innført nye inntektsgrenser slik at en enslig som tjener under 150.000  kroner brutto, nå vil ha mulighet til å få behovsprøvd rettshjelp. Det er positivt at Regjeringa har høyna inntektsgrensene slik at anslagsvis 20 % ifølge departementets beregninger vil komme inn under rettshjelpsordninga. Men samtidig som inntektsgrensene ble heva, ble også egenandelen økt slik at alle som mottar fri rettshjelp etter behovsprøving skal betale en grunnegenandel på 300  kroner, og dersom klienten har en brutto inntekt på over 70.000  kroner skal han/hun selv betale 25 % av alle øvrige utgifter som ei rettssak fører med seg: advokatsalær, rettsgebyr, utgifter til sakkyndige.

       Det vil være umulig for mange, og særlig fordi de ikke kan ha oversikt over hva ei rettssak kan komme til å koste. De kan derfor ikke ta den økonomiske risiko det vil være å føre en sak for retten. Disse medlemmer finner det lite tilfredsstillende ut fra rettsstatsprinsipper at de som har dårlig økonomi ikke skal kunne ha mulighet til å hevde sin rett dersom de har rett unntatt når det gjelder noen få sakstyper.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag i samsvar med forslagets pkt. 1 i Dok.nr.8:63 (1996-1997):

       « Stortinget ber Regjeringa snarest legge fram forslag til endringer i lov om fri rettshjelp slik at rettshjelp skal kunne ytes i alle saker der det er nødvendig med juridisk bistand og der det ikke er urimelig at det offentlig dekker rettshjelp. »

Forslagets pkt. 2

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at reglene om egenandelen også ble endret fra 1. januar 1997 og derfor har fått fungere i svært kort tid. Flertallet regner med at departementet følger nøye med på utviklingen, og eventuelt fremmer forslag til endringer dersom det viser seg at de nye reglene gir urimelige resultater.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til merknadene til forslagets pkt. 1, og mener det ikke er grunn til å vente og se om reglene gir urimelige resultater. Disse medlemmer mener det er åpenbart at de satser som gjelder i dag, ikke tilfredsstiller de krav som må stilles for å sikre at alle har økonomisk mulighet for å gå til retten for å få rett hvis de har rett. En viktig bedring av ordninga vil være å sette et tak på egenandelen slik det er foreslått i Dok.nr.8:63 (1996-1997) på 5 % av brutto inntekt.

       Tidligere hadde fylkesmannen hatt rett til å frafalle egenandel, noe som ble gjort for de fleste som kom inn under ordninga (nettoinntekt på 65.000 kroner). Disse medlemmer mener at fylkesmannen etter ei samla vurdering fortsatt helt bør kunne frafalle egenandelen.

       Disse medlemmer er enig i at det ikke er urimelig å la de inntektsgrensene for fri rettshjelp som ble satt i kraft fra 1. januar 1997 få virke en tid før en vurderer ei heving av grensene.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag i samsvar med forslagets pkt. 2 i Dok.nr.8:63 (1996-1997):

       « Egenandel begrenses oppad til 5 % av inntekten til den som er berettiget til rettshjelp. Fylkesmannen skal ha rett til helt å frafalle egenandel. »

Forslagets pkt. 3

       Komiteen synes forslagets punkt 3 om forsøk med kommunale og interkommunale rettshjelpssentra virker interessant. Spesielt vil komiteen trekke fram at lover innenfor mange områder er vanskelig tilgjengelig for mennesker som ikke vanligvis arbeider med lovverket. Slike sentra kunne spesielt ta seg av informasjonstiltak på sentrale juridiske områder med betydning for folk flest, og være et sted der folk kunne få hjelp til å finne fram til hva slags rettigheter man har f.eks. i forhold til det offentlige. Komiteen vil derfor be om at en forsøksordning med interkommunale rettshjelpssentra blir utredet nærmere.

       Komiteen viser til at Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i høring med komiteen har bedt om at det blir vurdert hvorvidt FFO kunne få støtte til å drive rettsrådgiving overfor funksjonshemmede. Det vises til at organisasjonen har særlige kunnskaper om funksjonshemmedes situasjon, og at dette vil gjøre organisasjonen velegnet til å drive rettsrådgivning.

       Komiteen mener det er grunnleggende viktig at offentlige rettsrådgivingskontorer er uavhengige i forhold til andre offentlige instanser, og at de blir et lavterskeltilbud som skal gjelde alle. Komiteen ser farer med å overlate ansvaret for rettsrådgiving til enkelte organisasjoner, og peker på at dette bare vil fange opp en del av dem som trenger rettsrådgiving. Men komiteen mener det bør kunne vurderes å prøve ut flere ulike modeller i en prøveperiode, der enkelte frivillige organisasjoner får støtte til rettsrådgiving som et supplement til offentlige rettshjelpskontorer i tråd med forslaget i St.meld. nr. 16 (1989-1990) som ble trukket tilbake etter regjeringsskiftet i 1990 og Dok.nr.8:63 (1996-1997).

       Komiteen viser ellers til at det er viktig å få vurdert satt igang forsøksvirksomhet med offentlige rettshjelpskontorer i tråd med dette forslaget og denne innstillinga så snart som mulig.