Brev fra Riksadvokaten, til Politiets overvåkingstjeneste, datert 26. juni 1996, sendt kontroll- og konstitusjonskomiteen den 1. juli 1996 via Justis- og politidepartementet.

Lund-kommisjonens rapport - spørsmål om etterforsking

       Riksadvokaten har - som kjent - av eget tiltak vurdert om Lund-kommisjonens rapport gir grunn til å beordre etterforsking mot embets- og tjenestemenn i overvåkingspolitiet.

       Etterforsking skal iverksettes når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten er rimelig grunn til å undersøke om en ansatt i politiet eller påtalemyndigheten har begått en straffbar handling i tjenesten, jf. straffeprosessloven § 224 og påtaleinstruksen § 34-4.

       Etter omfattende undersøkelser har Lund-kommisjonen konkludert med bl.a. følgende regelbrudd i overvåkingspolitiets virksomhet:

-	ulovlig romavlytting

-	telefonkontroll i strid med lovgrunnlaget

-	instruksstridig registrering av overskuddsinformasjon fra telefonkontroller

-	manglende varsel til siktede om ransaking, beslag og utleveringspålegg

-	instruksstridig registreringspraksis

-	opplysninger til bl.a. bedrifter om ml-tilhørighet ut over taushetspliktens rammer

-	utveksling av opplysninger mellom en tjenestemann ved Overvåkingssentralen og kretsen i Arbeiderpartiet i strid med tjenestens taushetsplikt.

       For ordens skyld understrekes at kommisjonen, etter sitt mandat ikke har tatt stilling til om det foreligger straffbare forhold innenfor tjenesten.

       Med unntak av bemerkningene knyttet til telefonkontrollvirksomheten og den instruksstridige registreringspraksis, er kommisjonens konklusjoner knyttet til handlinger som ligger tilbake i tid. Så vidt riksadvokaten kan se, er eventuelt straffansvar i denne forbindelse foreldet. Rett nok kan tap av offentlig stilling etter straffeloven § 66 annet ledd idømmes selv om annet straffansvar er foreldet, men de påpekte forhold er så vidt gamle at dette i praksis er en uaktuell problemstilling.

       Etter dette er det to forhold som særskilt må vurderes av riksadvokaten:

Telefonkontrollvirksomheten

       Kommisjonen har ikke funnet tilfeller etter august 1960 hvor telefonkontroll er iverksatt overfor norske borgere uten samtykke fra forhørsrett.

       Men kommisjonen har bl.a. påpekt at det er i strid med lovgrunnlaget for telefonkontroll at forhørsrettene « automatisk har samtykket i at kontrollene forlenges i årevis uten at det synes å være fremkommet bevis av betydning for de straffbare handlinger mistanken gjelder. « Tidligere overvåkingssjef Jostein Erstad har til kommisjonen gitt uttrykk for at det « var svært så lett, kanskje for lett, å få rettens medhold i begjæringer om telefonkontroll ».

       Det kan ikke være straffbart av embets/tjenestemenn i overvåkingspolitiet å fremsette slike begjæringer for domstolene, og i særdeleshet gjelder dette når begjæringene ble tatt til følge. Det er ingen holdepunkter for at domstolene er søkt villedet.

       Riksadvokatens konklusjon blir at Lund-kommisjonens kritikk for så vidt gjelder telefonkontrollvirksomheten, ikke gir grunn til etterforsking.

Instruksstridig registreringspraksis

       Riksadvokaten har i særlig grad konsentrert seg om dette punkt. Den aktuelle straffebestemmelse synes å være straffeloven § 325 nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Foreldelsesfristen er to år, men også her må selvsagt straffeloven § 66 annet ledd vurderes.

       Så vidt riksadvokaten kan se av rapporten, rettes sterkest kritikk mot registreringspraksis i arbeidsregistret ved Landsdelssentral Vestlandet. (Bergen politikammer) Kommisjonen har her avdekket kritikkverdig registrering så sent som i 1994.

       Registrering synes i stor grad å være grunngitt med overvåkingstjenestens oppgaver ved personkontroll.

       Om innstruksgrunnlaget for slik virksomhet vises til overvåkingsinstruksen, fastsatt ved kgl.res. av 25. november 1977, § 4 tredje ledd:

« Medlemskap i lovlig politisk organisasjon eller lovlig politisk virksomhet kan ikke i seg selv danne grunnlag for innhenting og registrering av opplysninger. »

       I forbindelse med utarbeidelsen av St.meld. nr. 18 (1980-1981) uttalte både overvåkingssjefen og Kontrollutvalget at opplysninger som var allment tilgjengelige - som vedkommende selv hadde gjort offentlig kjent - måtte kunne nedtegnes og oppbevares, slik tjenesten hadde gjort. Dette var ikke innhenting av opplysninger. Men i selve meldingen ble det uttalt:

« Departementet vil slå fast at medlemskap i lovlige politiske organisasjoner eller lovlig politisk virksomhet i seg selv ikke kan danne grunnlag for registrering av opplysninger med sikte på eventuell senere personkontroll. »

       Justiskomiteen sa i Innst.S.nr.199 (1980-1981) bl.a. flg:

« Den erfaring en til nå har høstet, gir ikke grunnlag for å endre instruksen eller den praksis overvåkingstjenesten har fulgt siden den nye instruksen trådte i kraft 1. desember 1977. »

       Kommisjonen har - som kjent - kritisert justiskomiteens uttalelse og beskrevet den som uklar. I Justisdepartementets brev av 3. august 1981 til overvåkingssjefen, etter avsluttet Stortingsbehandling, ga Justisdepartementet overvåkingstjenesten adgang til å fortsette praksis som var fulgt før fremleggelsen av nevnte Stortingsmelding. Med andre ord fortsatte registreringen av politisk tilhørighet og virksomhet med tanke på personkontroll, også etter at St.meld. nr. 18 (1980-1981) var fremlagt. Nevnte brev kritiseres også av kommisjonen. Ifølge kommisjonen skjedde registreringen dertil uten fast styring fra overvåkingstjenestens ledelse.

       I denne situasjonen fremstår det som åpenbart for riksadvokaten at en ikke bør beordre etterforsking mot underordnet overvåkingspersonell for å vurdere om tjenestens tap eventuelt ville være en adekvat reaksjon.

       Det fremgår av foranstående at riksadvokaten i dag ikke finner grunn til å iverksette etterforsking på bakgrunn av Lund-kommisjonens rapport. Dessuten vil en etterforsking kunne virke forstyrrende på den politiske oppfølging av rapporten. Riksadvokaten har merket seg at kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget har meddelt offentligheten at det vil bli åpne høringer i anledning rapporten, og det kan her fremkomme opplysninger som medfører en fornyet vurdering av påtalemyndigheten.

       En gjenpart av dette brev sendes Justisdepartementets politiavdeling som må avgjøre om det skal videresendes til Stortinget.

       De bes underrette overvåkingstjenestens tjenestemenn på den måten De finner hensiktsmessig.