1.1 Sammendrag

       Det vises innledningsvis i meldingen til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994) « Samarbeid og styring » vedtok å be Regjeringen utrede konsekvensene av ulike former for hel eller delvis statlig overtakelse av regionsykehusene. Vedtaket ble fulgt opp ved at departementet oppnevnte et utvalg, Hellandsvik-utvalget, som i mars 1996 avga sin innstilling, NOU 1996:5 .

       Det uttales at departementet vurderer spørsmålet om hvem som eier sykehusene, som mindre sentralt i forhold til hovedmålet for spesialisthelsetjenesten som er å sikre pasientene en kvalitativ god behandling innen rimelig tid. Departementet har lagt vekt på å ta i bruk mest mulig kostnadseffektive styringsvirkemidler, framfor å foreta en omfattende organisatorisk endring. Løsningene som foreslås, er basert på sterkere statlig styring gjennom økonomiske og juridiske virkemidler og en sterkere regional samordning av spesialisthelsetjenesten og større grad av oppgavefordeling mellom sykehusene.

       Det legges til grunn at prinsippene for overordnet organisering og styring også skal gjelde for spesialisthelsetjenesten innen psykiatrien, men for en mer spesifikk omtale av psykisk helsevern vises det til St.meld. nr. 25 (1996-1997) « Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudet. »

1.2 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen, Løbak Thoresen og Tveiten, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Skaug og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, viser til at denne meldinga tar utgangspunkt i drøftinger og anbefalinger i Hellandsvik-utvalget, Haffner-utvalget og de regionale helseplaner, og dessuten går meldinga inn på anbefalte løsninger og vedtak fattet i tilknytning til behandlinga av St.meld. nr. 50 (1993-1994) Samarbeid og styring.

       Komiteen mener at et trekk ved utviklinga av norsk helsevesen har vært at igangsatte reformer i for liten grad har vært koordinert omkring enhetlige og samlete løsninger.

       Komiteen slutter seg derfor til behovet for en gjennomgang av den samlete helsetilbudskjede og at det delvis skjer gjennom behandlingen av:

-	St.meld. nr. 23 (1996-1997) Trygghet og ansvarlighet. Om legetjenesten i kommunene og fastlegeordningen.

-	St.meld. nr. 24 (1996-1997) Tilgjengelighet og faglighet. Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste.

-	St.meld. nr. 25 (1996-1997) Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudet.

       Komiteen vil peke på at om en skal oppnå å gi reelt innhold i målsettinga «Pasienten først», så må hele helsetilbudet sees i nøye sammenheng slik at pasienten får behandling på rett nivå til rett tid og innenfor et kvalitetsmessig godt helsetilbud. Det er i denne sammenheng i mange tilfeller nødvendig å få til et tettere samarbeid om pasientene mellom 1.- og 2.-linjetjenestene.

       Komiteen har merket seg at det i meldinga ikke er foreslått omfattende organisatoriske endringer, og at eier- og driftsansvaret for sykehusene i hovedsak føres videre slik det er nå.

       Komiteen har likevel konstatert at noen løsningsforslag baserer seg på sterkere statlig styring gjennom både økonomiske og juridiske virkemidler, mer regional samordning av spesialisthelsetjenesten og en større grad av oppgavefordeling mellom sykehusene.

       Komiteen har også merket seg at arbeidet med og resultatet av de regionale helseplanene har hatt innflytelse på løsningsforslagene i meldinga.

       Komiteen registrerer at det fremmes forslag om å styrke universitetsfunksjonen ved regionsykehusene for å sikre at bevilgede midler til forskning og undervisning går til de forutbestemte formålene.

       Komiteen har merket seg at det i meldinga følges opp forslag til ny finansieringsordning basert på Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 44 (1995-1996) Ventetidsgarantien-kriterier og finansiering og tilhørende Innst.S.nr.27 (1996-1997) og forslag i St.prp. nr. 1 (1996-1997) og B.innst.S.nr.11 (1996-1997).

       Komiteen har og merket seg at meldinga tar opp forslag til revisjon av spesialistutdanninga for leger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at St.meld. nr. 24 (1996-1997) i for stor grad fokuserer på spesialistbegrepet og kvantitative forhold. Også innenfor 2.-linjetjenesten er det slik at en må kunne skille noe mer mellom generalisthelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste.

       Disse medlemmer mener at dette bl.a. har klar sammenheng med funksjonsdelingen mellom de ulike sykehustyper og sykehus; det samme gjelder nivået på akuttberedskap og beredskapen generelt.

       Disse medlemmer vil innledningsvis også påpeke at « Tilgjengelighet og faglighet » har klar sammenheng med hvilke ressurser som til sammen tilstilles helsevesenet, og at St.meld. nr. 24 (1996-1997) i for liten grad tar opp dette i forhold til dagens rammer. Blant annet tror disse medlemmer at en utbygging av akuttberedskapen for hele lokalsykehusområder basert på ambulansetjenesten også vil binde opp svært mye fagpersonell om denne akuttberedskapen skal bli god nok og dekke så store befolkningsgrupper og distanser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at det alltid har vært et sentralt konservativt prinsipp at staten skal ha ansvaret for styringen av primære fellesoppgaver for å sikre et mest mulig likeverdig tilbud til alle. Styringen skal være overordnet og generell, kombinert med stor grad av frihet innenfor vedtatte politiske og økonomiske rammer. Helse, omsorg og trygghet er slike sentrale fellesoppgaver. Derfor har Høyre alltid vært forsvarer av en sterk, men begrenset statsmakt. Sprer staten sine ressurser tynt utover alt og alle slik tilfellet er i dag, blir den stor, men svak. Derfor er det avgjørende at det offentlige i langt større grad konsentrerer innsatsen om disse kjerneoppgavene, slik at de kan løses bedre enn i dag.

       Medisinske fremskritt gjør det heldigvis mulig å hjelpe stadig flere slik at de kan bli helbredet eller leve med lidelser de før døde av. Skal det bli mulig å gi norske pasienter del i alle nyvinningene, må helsesektoren få en større del av de offentlige midler. Norge er det nordiske land som har det laveste offentlige forbruket på helse. Også i internasjonal sammenheng ligger vi svært lavt. Systemendringer og en større økonomisk innsats er derfor avgjørende for å gi stadig flere pasienter hjelp raskere.

       Disse medlemmer mener det er på høy tid å reformere helsevesenet slik at vi skal slippe å være gjestepasient i eget land. Norge må bli ett helserike. Skal det bli mer enn en talemåte at alle får rett til likeverdig behandling, må man ha vilje til forandring. Disse medlemmer avviser Regjeringens og Arbeiderpartiets forandringsvegring. Det tas små skritt i riktig retning - innsatsstyrt finansiering og større frihet til valg av sykehus - men de er langt fra tilstrekkelig for å løse de store oppgavene helsevesenet står foran.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil minne om at disse partiene vil arbeide for et sterkt offentlig helsevesen. Dette er nødvendig for å sikre alle like muligheter til behandling. Flertallet mener det offentlige må ha styring med hvordan helsetilbudet skal organiseres, både av hensyn til pasientene og av hensyn til kontrollen med de store økonomiske overføringene som ligger i helsevesenet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at St.meld. nr. 24 (1996-1997) med utgangspunkt i de alternativene som ble lansert av Hellandsvik-utvalget, trekker opp muligheter for en bedre statlig styring og kontroll med helsevesenet, men tviler likevel på om dette vil gi den styringen som man egentlig ønsker. Dette medlem vil komme nærmere tilbake til dette nedenfor i innstillingen.

       Videre har komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti merket seg at Regjeringen igjen er villig til å ta et nytt skritt i retning av å gjøre norsk helsevesen basert på stykkprisfinansiering. Det foreslås at den innsatsstyrte finansieringen (stykkpris) skal økes fra 30 til 40 prosent. Disse medlemmer vil i den sammenheng minne om at Arbeiderpartiet også i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 23 (1996-1997) Trygghet og ansvarlighet har gått inn for at den nye fastlegeordningen skal finansieres ved 70 prosent stykkprisfinansiering.

       Disse medlemmer vil komme tilbake til finansieringsspørsmålet i forbindelse med kap. 5.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil sette pasientens behov i sentrum når framtidens organisering av sykehussektoren skal fastlegges. Viktige behov for pasienten er: lett tilgjengelighet til sykehustilbud, rask innlegging ved behov og god faglig kvalitet på behandlingen. Pasientens opplevelse av egen lidelse og hvilke problemer det medfører, må vektlegges. Pasientene må så snart som mulig få stilt sin diagnose, og få den behandling de har behov for.

       Flertallet legger vekt på at det gis et likeverdig sykehustilbud i hele landet. Mer midler, mer personell, bedre organisering og mer effektiv ressursbruk er stikkord for de endringene som er nødvendige i sykehussektoren. Samtidig vil flertallet peke på at noe av det viktigste som kan gjøres for å redusere helsekøene, er å styrke det forebyggende helsearbeidet.

       Flertallet mener helse- og omsorgssektoren trenger mer ressurser. Norge bruker mindre ressurser på helse og omsorg enn en rekke land det er naturlig å sammenligne seg med.

       Flertallet mener økt ressurstilgang og bedre organisering er viktigere enn spørsmålet om eierskap av sykehusene. Det viktigste er å få et system som gir mer helse for pengene, og som utnytter ressursene effektivt.

       Flertallet mener nærhet mellom beslutningstaker og dem beslutningene gjelder, taler for fortsatt fylkeskommunalt eierskap. Samtidig viser erfaring at det er behov for langt bedre samarbeid, først og fremst innen helseregionene, men også på tvers av regionsgrensene. Derfor støtter flertallet en styrking av helseregionenes rolle og at regioninndelingen vurderes på nytt.

       Flertallet mener dagens kapasitet ved sykehusene må opprettholdes og økes. Samtidig er det viktig å ta hensyn til at dersom et sykehus skal kunne opparbeide og opprettholde kompetanse, er det behov for et tilstrekkelig antall behandlinger. Det bør derfor legges opp til en viss grad av funksjonsfordeling mellom sykehusene og åpnes for at det kan drives forskning og fagutvikling på alle sykehusnivå.

       Flertallet vil peke på at helse- og omsorgssektoren trenger mer personell, og behovet vil øke med et økende antall eldre. Derfor er det avgjørende viktig å øke utdanningen av helsepersonell. Det må utarbeides en plan for økt utdanning av helsepersonell.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at disse partier ved flere anledninger har foreslått økte statlige overføringer til helse- og omsorgsformål, og vil på ny fremme forslag om sterkere prioritering av dette viktige området.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil innledningsvis bemerke at partiet ser på helse og omsorg som en av de aller viktigste oppgaver samfunnet/staten skal løse for befolkningen. Dette medlem vil hevde at et godt og trygt samfunn å leve i er betinget av at dette samfunnet er i stand til å gi nødvendig kvalitetsmessig og likeverdig behandling for helseskader og omsorgstilbud til alle til rett tid på rett sted uavhengig av alder, kjønn, personlig økonomi og bosted. Skal dette bli mulig, mener dette medlem at helse- og omsorgssektoren må forlodds behandles når det gjelder ressurstilgang fra samfunnet. I dette ligger at det er behovene for behandling og omsorg som skal styre ressurstilgangen fra det offentlige. Fremskrittspartiet vil altså ha et behovsstyrt og pasientstyrt helse- og omsorgsvesen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser i denne sammenheng til at Stortingets flertall under behandlingen av sykehusloven, Ot.prp. nr. 36 (1967-1968), var av den formening at helse- og omsorgsvesenet skulle ha en særstilling blant andre samfunnsoppgaver, og at finansieringen av helse og omsorg skulle dekkes opp fra befolkningens felles helseforsikringsselskap, nemlig folketrygden. Beklageligvis endret Stortinget sitt syn etter kort tid på at helse og omsorg skulle gis forrang når det gjaldt tildeling av ressurser. Under behandling av St.meld. nr. 8 (1974-1975) ble resultatet at helse- og omsorgsvesenet fra det tidspunkt og frem til våre dager har måttet konkurrere med andre samfunnsoppgaver når det gjelder tildeling av ressurser. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til det resultat som en likestilling av tilgang på ressurser mellom helse og omsorg og andre samfunnsoppgaver har ført til, og har gitt som resultat en helsekø på 300.000 mennesker, og dette i et land på 4 mill. innbyggere. Disse medlemmers påstand er at finansieringssystemet med rammer til helse og omsorg de siste 25 årene har gitt som konsekvens en rasjonering på helse- og omsorgstilbud som har vært villet fra ulike regjeringskonstellasjoner med god støtte fra et flertall i Stortinget.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet ikke har tilhørt dette flertallet.

       Dette medlem viser ellers i denne sammenheng til Fremskrittspartiets generelle og primære helsepolitikk som er trukket opp i Dok.nr.8:54 (1990-1991) og inntatt i Innst.S.nr.165 (1994-1995). De vesentligste momenter i Fremskrittspartiets helse- og omsorgspolitikk er statlig enhetlig ansvar for helse og omsorg. Offentlige så vel som private sykehus gis full frihet og omgjøres til stiftelser eller aksjeselskap med egne driftsstyrere, som etter gitte offentlige målsetninger og faglige krav gjøres ansvarlig for produksjonen av helse- og omsorgstjenester. Finansieringen av helse og omsorg skal være forankret i en pasientrettighetslov med en automatisk utbetaling fra folkets helse- og omsorgsforsikringsselskap, nemlig folketrygden. Utbetalingen skjer til det enkelte sykehus/omsorgsinstitusjon på grunnlag av en omforenlig stykkpris/kurpris/timepris.

       St.meld. nr. 24 (1996-1997) er en oppfølging av sosialkomiteens vedtak i Innst.S.nr.165 (1994-1995) basert på NOU 1996:5 « Hvem skal eie sykehusene », utført av Hellandsvik-utvalget.

       Dette medlem viser til at Hellandsvik-utvalget avga 3 mindretallsinnstillinger som svar på spørsmålet om hvem som fremtidig skulle eie og drive de offentlige sykehus. Fremskrittspartiets primære helsepolitikk ligger nærmest forslaget fra det mindretall i Hellandsvik-innstillingen som gikk inn for en statlig overtagelse av sykehusene, administrert av ett statlig sykehusutvalg. Dette medlem er i all vesentlig grad enig i begrunnelsen fra dette mindretall for et statlig enhetlig eier- og driveransvar av alle norske sykehus. Dette medlem viser i denne sammenheng også til at over halvparten av høringsinstansene som representerte primærkommunene, fylkeslegene, Statens helsetilsyn og fremfor alt brukerorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene, gav sin støtte til en statlig overtakelse av helsevesenet. At fylkeskommunene og KS på den annen side stilte seg negative til en statlig overtagelse av sykehusene, burde ikke forundre noen, idet konsekvensene ved en statlige overtakelse ville være en nedleggelse av fylkeskommunene i sin nåværende form og tap av arbeidsposisjoner og makt for byråkrater og politikere. Begrunnelsen fra fylkeskommunene og KS om at det fortsatt er viktig å opprettholde et desentralisert helsevesen for å bibeholde nærheten til befolkningen, også på dette samfunnsområdet, er etter dette medlems skjønn et hult « vikarierende moment », uten betydning, idet fylkeskommunene og det nåværende system har demonstrert sin utilstrekkelighet i å drive sykehus de siste 15 år.

       Dette medlem legger ikke skjul på at Fremskrittspartiet er særdeles skuffet over at helseminister Gudmund Hernes med den ryggdekning som i dag finnes både innen faglige grupperinger, politiske partier og ikke minst i brukerorganisasjonene, for et statlig ansvar, likevel ikke har skåret igjennom og fremmet forslag om en statlig overtakelse av alle norske sykehus. Dette medlem har ment og mener fortsatt at fylkeskommunene ikke har maktet å drive et avansert og stadig mer teknisk og faglig krevende helsevesen, bl.a. fordi de er for små enheter. Regionene blir også for små ansvarsenheter for å tilfredsstille kravene som må settes til et nasjonalt enhetlig helsevesen hvor tilbudene skal være enhetlige og likeverdige i alle landsdeler.

       Etter dette medlems mening er nå tiden moden for å gjøre en radikal endring av eier- og driverstrukturen i norsk helsevesen og gjøre Norge til ett helserike. Dette er en endring som dette medlem vil mene ville ha fått tilslutning fra det norske folk og ikke minst fra brukerne av helse- og omsorgsvesenet som i dag faktisk bokstavelig talt føler på kroppen den mangel på kapasitet og tilgjengelighet som i dag er resultatet av et desentralisert helsevesen. Den modell som Hernes nå har valgt for sykehusorganiseringen med et fortsatt desentralisert sykehusvesen, gjør det fortsatt mulig for departementet å fraskrive seg ansvar når noe går galt.

       Dette medlem går inn for en statlig overtakelse av alle norske sykehus styrt av et statens sykehusforvaltningsorgan etter modell av Hellandsvik-innstillingens mindretallsinnstilling slik det er beskrevet i NOU 1996:5 Regionalisert sykehusvesen med staten som eier.

       Subsidiært vil dette medlem med visse foreslåtte endringer støtte Regjeringens forslag om et sterkere formalisert regionalt samarbeid effektuert ved regionale helseutvalg med en sterkere statlig styring og med en lovforankring i ny lov om spesialisthelsetjeneste selv om dette i praksis blir et fjerde forvaltningsnivå. Dette medlem vil sterkt presisere at pasientorganisasjonene må være representert i de regionale helseutvalg. En stor svakhet med den nye organisasjons- og styringsmodell Regjeringen nå foreslår, er imidlertid at en heller ikke nå får skilt produsent- og kjøperdelen, to oppgaver som fortsatt vil ligge i samme organ. Dette medlem mener at forslaget om et mer formalisert regionalt samarbeid med en sterkere statlig styring både når det gjelder kvalitet, struktur og finansiering, er et lite skritt i riktig retning for å få et mer effektivt og behovsstyrt helsevesen. Dette medlem mener at den viktigste delen ved en sterkere statlige styring er godkjennelse av regionale helseplaner som vil omfatte struktur, oppgavefordeling, kvantitet og kvalitet samt spesialistutdannelse og forskning. Godkjenningen bør gjøres av Kongen i statsråd og ikke av departementet.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at regionale helseplaner skal godkjennes av Kongen i statsråd. »