4.1 Innledning

4.1.1 Sammendrag

       Regjeringen legger for kommende planperiode stor vekt på at bedret framkommelighet og lavere transportkostnader for næringslivet og for samfunnet totalt skal skje innenfor rammene av en bærekraftig utvikling og et godt miljø. De ulike transportmidlenes fortrinn skal utnyttes best mulig, samtidig som de negative effektene ved bruk av transportmidlene skal begrenses. I planperioden 1998-2007 legger Regjeringen derfor opp til å prioritere tiltak som bidrar til et effektivt transportsystem for næringsliv og personer og hvor miljø- og trafikksikkerhet er tillagt stor vekt.

       God framkommelighet må også gjelde for personer som har ulike former for funksjonshemminger. Tilrettelegging for å ivareta funksjonshemmedes behov vil i hovedsak være integrert i det generelle arbeidet med utforming av infrastruktur og transportmidler. Samferdselsdepartementet vil utrede mulig lovhjemmel eller regelverk som i større grad ivaretar tilgjengeligheten til transportmidler for funksjonshemmede.

       For å begrense de negative virkningene av transport må infrastrukturpolitikken blant annet suppleres med tiltak som påvirker den enkeltes og næringslivets transportetterspørsel. Dette er særlig aktuelt i byområder der de negative effektene av vegtransporten kan være store.

4.1.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til generelle merknader i pkt 2.2.

       Komiteen er enig i at god framkommelighet også må gjelde for personer som har ulike former for funksjonshemminger. Komiteen vil peke på behovet for å ivareta de funksjonshemmedes behov i transportsektoren og vil i denne sammenheng peke på den kompetanse som finnes i de funksjonshemmedes organisasjoner. Komiteen vil anbefale at en i sterkere grad nytter denne kompetansen når det gjelder utforming av transporttilbudet for disse trafikantene.

       Komiteen mener at god framkommelighet også må gjelde for personer med ulike former for funksjonshemninger. Tilrettelegging for å ivareta funksjonshemmedes behov vil i hovedsak være integrert i det generelle arbeidet med utforming av infrastruktur og transportmidler. Komiteen mener det er nødvendig at det legges opp til bedre samordning av samferdselssektorens innsats for de funksjonshemmede. Det må utvikles rapporteringsrutiner for å overvåke virksomheten i de statlige samferdselsetatene og spesialtransport i fylkene. Komiteen viser til at lovhjemmel eller regelverk som i større grad ivaretar tilgjengeligheten til transportmidler for funksjonshemmede, skal utredes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at svært mange utviklingshemmede er avhengig av ledsager ved bruk av offentlig transportmiddel. Ledsagere for utviklingshemmede er imidlertid ikke omfattet av ordningen med honnørrabatt, slik det f.eks. gjelder for uføretrygdedes ektefeller.

       Disse medlemmer vil peke på at i mange tilfeller vil alternativet for disse trafikantene være offentlig betalte TT-reiser. Etter disse medlemmers syn vil det derfor samlet sett være ønskelig at også ledsagere til utviklingshemmede innrømmes honnørrabatt ved reise på offentlig transportmiddel. Disse medlemmer vil derfor be Regjeringen endre regelverket slik at også ledsagere får honnørrabatt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser framkommelighet og lavere transportkostnader for næringslivet som viktige forutsetninger for bosetting og økonomisk verdiskapning i landet. Disse medlemmer mener det siste henger nøye sammen med økt foredlingsgrad av norske varer. Erfaringen tilsier at å flytte produksjonen høyere opp på foredlingskurven vil kreve bedre og raskere framkommelighet til markedene. I et land som Norge med spredt bo- og næringsstruktur, vil sjø og landtransport - og enkelte steder jernbane - være de mest aktuelle framføringsformene. Når valg av transportmiddel gjøres i hovedsak med utgangspunkt i hele transportstrekningen, tilsier forholdene i Norge at vegtransport også i fremtiden vil bli dominerende. Disse medlemmer slutter seg derfor helt til at departementet ikke legger opp konkrete mål hva angår transportfordeling. Politikken må utformes slik at en utnytter de enkelte transportformenes fortrinn. Det vil totalt gi de laveste transportkostnadene og den mest miljøvennlige transport.

       Disse medlemmer er enig i at samferdselssektoren må ses i et bærekraftig perspektiv. Disse medlemmer vil her peke på at departementets egen tabell viser at framkommelighetsalternativet knyttet til vegplanene - gir dette alternativet størst miljømessig gevinst.

4.2 Helhetlig politikk - samordning

4.2.1 Sammendrag

       For å oppnå en mer helhetlig politikk vil Regjeringen ved rullering av sektorplanene legge opp planprosessene med sikte på å presentere planene innenfor rammene av en samlet samferdselsplan.

       Etter Regjeringens oppfatning vil en samordnet planlegging gi mer effektiv ressursbruk og et bedre grunnlag for å nå overordnede mål.

       Planlegging i sjø- og kystområder er et relativt nytt område, både for planmyndighetene og for sektormyndigheter som har forvaltningsansvar for bruk og vern av viktige sjøbaserte næringer og til ferdselen. Økt interesse for bruken av sjøområdene medfører også at det er behov for å få ivaretatt slike hensyn i denne type planer. I flere kommuner og fylker kan det være aktuelt å behandle kystsonen samlet med sikte på å avklare interessemotsetninger i bruken av arealer i sjø- og landområder i kystsonen.

       Regjeringen ønsker å legge økt vekt på samordning for å få en mer effektiv og miljøvennlig transportavvikling.

       Økt satsing på kollektivtransport må vurderes i sammenheng med bruk av virkemidler som arealplanlegging, lokalisering av boliger og næringsvirksomhet, vegutbygging, vegprising, parkeringspolitikk, trafikkreguleringer osv. Regjeringen vurderer slike tiltak som viktige virkemidler for å redusere kø-, trafikk- og miljøproblemene, særlig i de største byene.

4.2.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til behandlingen av Innst.S.nr.6 (1994-1995), jf. Dok.nr.8:47 (1993-1994), i oktober 1994 hvor Stortinget ba Samferdselsdepartementet legge fram « ... eit kortfatta overordna strategidokument for norsk samferdselspolitikk ». I innstillingen ble det i denne sammenheng pekt på behovet for å se alle sektorplanene og samferdselspolitikken i sin helhet.

       Komiteen slutter seg til at denne omleggingen har medvirket til at koordineringen og samordningen mellom de ulike sektorene blir en viktig forutsetning for beslutningsgrunnlaget i samferdselspolitikken. Komiteen mener denne samordningen er viktig. Det gjenstår fortsatt en del koordinering mellom de enkelte sektorplaner for at beslutningsgrunnlaget skal være godt nok. Komiteen vil blant annet peke på at planperiodene bør bli like og at de økonomiske og andre virkninger av investeringer, drift, vedlikehold eller kjøp av transporttjenester bør dokumenteres innen alle sektorer.

4.3 Ulik politikk for byområder og distriktene

4.3.1 Sammendrag

       Regjeringen vil i samferdselspolitikken ta hensyn til at transport- og miljøutfordringene er til dels forskjellige i distriktene og i de større byområdene. Utfordringene knyttet til byenes relativt omfattende og komplekse transportproblemer bør møtes med kombinasjoner av tiltak innenfor en helhetlig ramme, og stiller særlige krav til offentlig styring og samhandling.

       Regjeringen vil arbeide for at de negative effektene ved bruk av bil skal begrenses, samtidig som bilens fordeler utnyttes der den har sine fortrinn.

       I en del byområder er det ønskelig at veksten i biltrafikken avtar, og at transportarbeidet i større grad dekkes av kollektive transportmidler. Investeringer i byområdene må bidra til å løse kapasitetsproblemer og styrke kollektivtransporten for å avlaste vegnettet.

       Regjeringen går inn for fortsatt utbygging av hovedvegnettet i storbyene kombinert med andre tiltak for å redusere problemer knyttet til vegtransport.

4.3.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil understreke betydningen av at en i samferdselspolitikken tar hensyn til at transport- og miljøutfordringene er til dels vidt forskjellige i distriktene og i de større byområdene. Det bør derfor velges ulike løsninger som er tilpasset de behov og som løser de problemer som er aktuelle på de enkelte steder.

       Komiteen er enig i at det må føres en ulik politikk for byområder og distriktene. Komiteen vil også peke på at behovet for type investeringer f.eks. i vegsektoren, er ulikt i de ulike deler av landet, noe som tilsier en geografisk differensiert transportpolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at det ikke er ulikheter bare mellom byområder og distrikter, men mellom de ulike fylkene. Dette gjelder både innenfor vegsektoren, luftfart og havner.

       Disse medlemmer mener at dette er en av årsakene til at også fylkene bør ha helhetlige transportplaner.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enig i at forurensningsproblemene i våre største byer må begrenses.

       Flertallet mener en her bør bruke positive stimuleringstiltak med sikte på å oppnå økt bruk av miljøvennlig drivstoff som f.eks. gass.

       Flertallet forutsetter at bruk av naturgass fortsatt blir avgiftsfritt.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil komme tilbake til dette spørsmålet i forbindelse med behandlingen av Grønn skattekommisjon.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti mener en også bør stimulere til miljøvennlig adferd på flere områder, blant annet ved å redusere avgiftene for de bilistene som kjører piggfritt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser ellers til sine merknader om konkurranseflater i pkt. 3.2.

4.4 Kollektivutbygging i byområder

4.4.1 Sammendrag

       For å bedre kollektivtilbudet vil Samferdselsdepartementet, i samsvar med Stortingets vedtak, prioritere arbeidet med en plan for utbygging av kollektivtrafikken i Oslo-området.

       Regjeringen ønsker å styrke kollektivtransporten, særlig i byområdene, for å bidra til en mer miljøvennlig og trafikksikker transport og samtidig avhjelpe kapasitetsproblemer i vegnettet. Regjeringen mener at det er behov for et bredt samarbeid mellom statlige og lokale aktører for å oppnå dette.

       Regjeringen ønsker å legge til rette for at ulike alternative finansieringsformer kan inngå som elementer i pakkeløsninger for finansiering av en forsert kollektivutbygging. I utgangspunktet vil det være opp til lokale myndigheter i samarbeid med trafikkselskapene og statlige virksomheter, å ta i bruk slike virkemidler i tilfeller hvor det er ønskelig med en forsert utbygging i forhold til hva som ellers kan gjennomføres innenfor disponible ressursrammer over statsbudsjettet.

       Regjeringen legger vekt på at det er et nært samarbeid mellom forskjellige aktører når det gjelder stasjons- og terminalutvikling.

4.4.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at det innenfor dagens ansvarsfordeling mellom statlige og lokale myndigheter ligger muligheter i et videre samarbeid mellom staten, lokale myndigheter og næringslivet når det gjelder å oppnå bedre transporttilbud, infrastrukturutbygging og finansiering. Komiteen mener at det skal legges til rette for at ulike alternative finansieringsformer kan inngå som elementer i pakkeløsninger for å finansiere en framskyndet kollektivutbygging. I utgangspunktet må det være opp til lokale myndigheter i samarbeid med trafikkselskapene og statlige virksomheter å ta i bruk slike virkemidler.

       Komiteen viser til at Samferdselsdepartementet prioriterer arbeidet med en samlet plan for en forsert utbygging av kollektivtransporten i Oslo og Akershus med sikte på å få til et bedre kollektivtilbud, og at denne planleggingen skal skje i nært samarbeid med lokale myndigheter.

       Komiteen viser til at det fortsatt vil bli tildelt særskilte kollektivmidler til storbyene og at disse midlene fra 1997 vil bli gitt innenfor rammen til riksveginvesteringer. I første fireårsperiode føres tilskuddene videre på et noe høyere nivå enn i 1997, for så å øke ytterligere etter 2001.

       Komiteen ønsker å styrke kollektivtransporten i byområdene for å bidra til en mer miljøvennlig og trafikksikker transport, og samtidig bidra til å minske problemene med flaskehalser og køkjøring på deler av vegnettet. Det er behov for et bredt samarbeid mellom statlige og lokale aktører for å få til en styrking av kollektivtrafikken.

       Komiteen er positive til brukerfinansiering av utbygging av kollektivtransporten. Komiteen vil imidlertid understreke at dette ikke må medføre en slik økning av billettprisene at denne finansieringsformen får motsatt virkning, ved at færre nytter kollektiv transport på grunn av høye billettpriser.

       Når det gjelder forskuttering av utbygging av kollektiv transport, mener komiteen at slike saker bør behandles av Stortinget på samme måte som bompengesaker. Komiteen begrunner dette med at Stortinget bør ha oversikt over forskutteringer som vil belaste senere budsjetter med tilbakebetaling. Det vil være lite hensiktsmessig om senere bevilgninger er bundet opp i for stor grad slik at de frie midlene blir begrenset. Forutsatt en slik behandlingsmåte i forskutteringssaker, har komiteen ingen innvendinger til forskuttering av utbygging av kollektivtransporten.

       Komiteen legger vekt på at det er et nært samarbeid mellom forskjellige aktører når det gjelder stasjons- og terminalutvikling for å øke tilgjengeligheten til jernbane og de lokale kollektivtilbudene, bl.a. for å lette omstigningen mellom tog, buss, t-bane/trikk, båt og drosje, og å legge til rette for bil- og sykkelparkering.

       Komiteens medlemmer fra Høyre er enig i at det bør gis prioritet til utbygging av kollektivtrafikken der hvor problemene er størst. Det gjelder først og fremst i våre største byer.

       Disse medlemmer ser behovet for å finne andre finansieringsmåter enn utelukkende statlige midler til utbygging av banebaserte tilbud, men vil ikke gi sin tilslutning til at andre transportformer skal subsidiere en slik finansiering. Disse medlemmer vil peke på at en i dag kjøper tjenester knyttet til banetransport fra en monopolist, NSB. Dette gjør at hverken staten eller Stortinget kjenner den riktige prisen på disse tjenestene. Disse medlemmer mener dette er en uheldig praksis, og med all sannsynlighet en dårlig forvaltning av skatteborgernes penger. Disse medlemmer mener en derfor bør høste nye erfaringer på dette området. Disse medlemmer vil derfor anbefale at strekninger åpnes for private anbydere slik at disse kan tilby sine tjenester til det offentlige i konkurranse med NSB. Disse medlemmer tror slike ordninger også kan gi finansieringsløsninger som vil kunne forsere utbyggingen av banekapasiteten rundt f.eks. Oslo.

       Disse medlemmer vil gi sin støtte til en eventuell brukermedvirkning, men da under den helt klare forutsetning at det er de aktuelle brukerne som betaler og at denne betalingen opphører når prosjektet er nedbetalt. Disse medlemmer vil peke på at tilliten til slike systemer dessverre er blitt svekket ved at Stortingets flertall ikke har fulgt opp disse forutsetningene, knyttet til f.eks. bompengesystemet.

       Disse medlemmer vil gi sin støtte til at private kan stå for utbyggingen av banesystemer og også drive transporten på dem.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser ellers til merknad under kap. 1.2 om en bedre samordning av samferdselspolitikken i fylkene.

4.5 Bedre tilknytning mellom sjøtransport og andre transportformer

4.5.1 Sammendrag

       Regjeringen vil bidra til utviklingen av effektive havner som knutepunkt i transportkorridorer og som en viktig del av et helhetlig transportsystem. I den sammenheng er det viktig at havnene har tilgang på arealer slik at de sikres mulighet for videreutvikling og hensiktsmessig tilknytning til det landbaserte transportnettet. Det vil også bli vurdert om det er behov for tiltak for å styrke den statlige innflytelsen i beslutningsprosessene og i forvaltningen av havnene. Regjeringen foreslår likevel ikke å endre på grunnprinsippet om at havnene skal være et kommunalt ansvar.

4.5.2 Komiteens merknader

       Komiteen har i Innst.S.nr.21 (1996-1997) pekt på behovet for å bedre tilknytningen mellom sjøtransport og andre transportformer. Komiteen har i denne sammenheng vært spesielt opptatt av veg- og banetilknytning til våre viktigste havner.

       Det er store kostnader forbundet med å løfte gods fra en transportbærer til en annen. Det er derfor viktig at gods kan overføres uten omlasting fra veg og bane til sjø og motsatt veg. Økte muligheter for kombinerte transporter kan gi reduksjon i transportkostnader, og komiteen vil støtte at det blir lagt til rette for å bedre forholdene for slike transporter, blant annet ved havneutbygging og ved tilrettelegging av vegnettet og jernbaneinfrastrukturen.

       Komiteen ser effektive havner som viktige knutepunkt i transportkorridorene og derved som en viktig del av et helhetlig transportsystem. Arealknapphet i våre viktigste havner kan være til hinder for å oppnå nødvendig effektivitet knyttet til ønsket om å overføre gods fra veg og bane til sjøtransport. Komiteen er enig i at en helhetlig samferdselspolitikk krever at også havnene inngår i en slik helhet og at det tilsier systemer som sikrer effektive havner.

4.6 Drift og vedlikehold

4.6.1 Sammendrag

       Det er viktig å ta vare på og utvikle den infrastrukturen vi har, slik at dagens transportnett kan sikres en tilfredsstillende kapasitet og standard for å oppnå ønsket framkommelighet og samtidig ivareta trafikksikkerhets- og miljøhensyn. Vedlikehold for å bevare en høy standard på infrastrukturen vil være god ressursforvaltning.

4.6.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti ser det som viktig at drift og vedlikehold av infrastrukturen holdes på en høy standard for å sikre ønsket framkommelighet og samtidig ivareta trafikksikkerheten og miljøhensyn. Disse medlemmer mener en bør utvikle ulike modeller for vedlikehold og ber Regjeringen utarbeide slike modeller med sikte på å legge ut deler av stamvegnettet, bruer og tunneler til privat strekningsvis/rute vedlikehold.

4.7 Investeringspolitikken

4.7.1 Sammendrag

       Regjeringen ønsker at investeringspolitikken skal fremme en mer miljøvennlig og trafikksikker transport. Dette vil få konsekvenser både for ressurstilgangen innenfor de ulike delene av transportsektoren og for fordelingen mellom sektorene.

       Investeringspolitikken vil bidra til å utvikle jernbanen i områder der en kan utnytte jernbanens fortrinn. Samtidig er det viktig å få en rasjonell utbygging av stamvegnettet og utbedre flaskehalser for tungtrafikken i forbindelse med passering av de store byområdene slik at næringslivets konkurranseevne styrkes. Det vil bli lagt vekt på å forbedre vegtilknytningen mellom stamvegnettet og sentrale havner og transportterminaler. Det vil fortsatt være behov for å bygge ut vegforbindelser i distriktene.

       Regjeringen går inn for en økt satsing på fiskerihavner, farleder og øvrig infrastruktur for sjøtransporten.

       Regjeringen legger vekt på at utforming av transportinfrastrukturen tar hensyn til natur- og kulturverdier, og at en så langt som mulig unngår at samferdselsanlegg gjør skade på områder og naturtyper som har særlig stor verdi for det biologiske mangfoldet og vår kulturhistorie.

       Regjeringen legger vekt på at utbyggingsprosjekter som igangsettes i planperioden skal være underlagt miljømessig kvalitetssikring og om nødvendig revisjon. Det arbeides med å styrke den faglige kompetansen når det gjelder miljøspørsmål og kollektivtransport, spesielt i Statens vegvesen.

       Investeringer i infrastrukturprosjekter gir bindinger av statens utgifter over flere år. I første del av planperioden er en svært stor andel av planrammen bundet opp i prosjekter som er under bygging eller vedtatt igangsatt. Også andre forhold, som oppfylling av krav etter forurensningsloven, obligatorisk skolestart for 6-åringer fra 1997 og behovet for trygge skoleveger, krever isolert sett økt innsats på vegnettet i planperioden. Det vises til en nærmere omtale i Norsk veg- og vegtrafikkplan.

4.7.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til merknader under pkt. 5.1.