3.1 Sammendrag

3.1.1 Forhold til minoriteter

       Departementet viser til at verken norsk samepolitikk eller politikken i forhold til andre etablerte minoriteter er tema for stortingsmeldingen. En oppsummering av historiske hovedlinjer i tidligere minoritets- og innvandringspolitikk er imidlertid en tankevekkende del av bakgrunnen for hvordan vi kan møte utfordringene i dagens flerkulturelle samfunn.

       Departementet peker pe at samer, kvener, sigøynere (róma) og i noen grad tatere (reisende) og jøder oppfattes som etniske minoriteter i Norge. Med unntak av samer og delvis tatere har disse gruppene oppstått i Norge gjennom innvandring. Myndighetenes forhold til slike minoriteter var i utgangspunktet påvirket av forestillingen om at Norge som nasjonalstat ideelt sett skal bestå av ett folk med felles historie, språk, tro og kultur. I løpet av 1900-tallet har imidlertid forholdet til innvandring og kulturelt mangfold endret seg mye.

       I første halvdel av århundret var holdninger og politikk preget av nasjonsbygging, verdenskriger, revolusjonsfrykt og økonomiske krisetider. Norske myndigheter forsøkte å hindre innvandring av enkelte grupper som ble oppfattet som uønskete.

       Både innvandrere og minoritetsgrupper med tilhørighet i Norge ble i samme periode møtt med krav om fornorskning og ensidig tilpasning til storsamfunnet.

       Departementet viser til at det etter annen verdenskrig har det skjedd betydelige endringer i statens forhold til innvandrings- og minoritetsspørsmål. Med utgangspunkt i internasjonale, humanitære forpliktelser ble det utviklet en aktiv flyktningpolitikk. I tillegg til økt internasjonal innsats innebar det også organisert mottak av flyktninger i Norge. Samtidig ble arbeidsinnvandring gjort lettere. Det gjaldt særlig rundt 1970, da det var sterk etterspørsel etter arbeidskraft, fram til innføring av stopp i mye av arbeidsinnvandringen i 1975. Da familiemedlemmene til de nye arbeidsinnvandrerne fra land i Middelhavsområdet og Sør-Asia begynte å komme på 1970-tallet, ble det utformet en politikk med sikte på integrering, likestilling og deltakelse for innvandrere.

       Departementet peker på at selv om det er vesentlige forskjeller mellom de omtalte minoritetsgruppene, er det på et par viktige områder fellestrekk som har betydning for utformingen av en politikk for integrering i et flerkulturelt Norge. Stikkord her er beskyttelse mot rasisme og diskriminering, samt ivaretagelse av og videreutvikling av kulturelt og eventuelt religiøst særpreg.

3.1.2 Innvandring - regulering og kontroll

       Med hensyn til omfanget av innvandringen til Norge, viser departementet til at i perioden 1960 til 1975 var den gjennomsnittlige årlige nettoinnvandringen av utenlandske statsborgere til Norge mindre enn 3.000 personer. Det ble innført nye regler - den såkalte innvandringsstoppen - som skulle begrense arbeidsinnvandringen i 1975. Nettoinnvandringen hadde steget til over 5.000 i 1975, og lå omtrent på dette nivået det følgende tiåret.

       Fra og med 1986 økte antallet asylsøkere markant. Dette er hovedårsaken til at nettoinnvandringen av utenlandske statsborgere etter dette også økte. En topp ble nådd allerede i 1987. Da var nettoinnvandringen av utenlandske statsborgere i overkant av 15.000 personer. I perioden etter dette har nettoinnvandringen ligget på mellom 6.000 og 12.000 årlig.

       Fra 1986 til 1996 har det vært en nettoinnvandring på totalt 95.000 utenlandske statsborgere. Av disse har mer enn 60.000 personer hatt flukt som årsak til innvandringen. Det betyr at flyktninger og deres nære familiemedlemmer har stått for godt over 60 % av nettoinnvandringen til Norge det siste tiåret.

       Departementet påpeker at innvandringsregulering og utlendingskontroll ikke er tema for meldingen. Slik regulering og kontroll påvirker imidlertid hvor mange og hvilke grupper som blir innbyggere i det norske samfunnet, og får betydning for hvordan folk flest forholder seg til innvandring og mennesker med innvandrerbakgrunn. Regulerings- og kontrollpolitikken har også betydning for innvandrernes levekår og situasjon i Norge.

       Hovedprinsippene for reguleringen, slik den er nedfelt i utlendingslovgivningen, beskrives i meldingen ut fra ulike juridiske oppholdsgrunnlag. I tillegg omtales utlendingskontrollen ved innreise og internt i landet, som skal forebygge og avdekke ulovlig innvandring og opphold.

3.1.3 Innvandring og økonomi

       Departementet viser til at ECON Senter for økonomisk analyse har gjennomført en litteraturstudie med gjennomgang av forskning som er gjennomført om innvandring og økonomi i Vest-Europa, USA, Canada og Australia. Gjennomgangen viser at de ulike studiene ikke gir et entydig bilde av sammenhengen mellom innvandring og økonomi. Generelt tyder resultatene på at de økonomiske virkningene av innvandring vil variere over tid og mellom ulike land. Når innvandrernes yrkesdeltaking reduseres, er innvandring mindre økonomisk gunstig for innvandringslandet.

       Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har gjennomført en undersøkelse hvor bruttonasjonalproduktet er fordelt på innvandrere og den øvrige befolkningen. Beregningene baseres på data fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og gjelder 1993. Ifølge disse var bidraget fra innvandrere på om lag fire prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Analysen viser at det er avgjørende for resultatet hvor mange som er sysselsatt. Andelen sysselsatte innvandrere øker med lengden på botid i landet.

       Tallene viser at innvandrernes BNP-bidrag har en markert økning med økende botid. Materialet tyder dermed på at om forholdene legges til rette, vil innvandrerne etter hvert kunne bidra i tilsvarende grad som den øvrige befolkningen. Departementet mener at det er betydelige verdiskapningsressurser å hente ved å utnytte innvandrernes potensielle arbeidskraftressurser i større grad enn i dag.

       ECON Senter for økonomisk analyse har også gjennomført en studie som har hatt som formål å belyse hvilken innvirkning innvandring har på offentlige budsjetter. Prosjektet er avgrenset til å omfatte merinntekter og merutgifter i 1993 og baseres på data fra SSB. Gitt de metodiske forbehold som er lagt til grunn, viser beregningene at flyktninger medførte en nettoutgift for det offentlige på mellom 3,5 og 4 mrd. kroner i 1993. Øvrige innvandreres nettovirkning var om lag null, dvs beregnet merutgift og merinntekt var omtrent like store. Befolkningen som ikke er innvandrere, medførte en nettoutgift på 9,8 mrd. kroner. Når det er mulig for det offentlige å ha nettoutgifter på størstedelen av befolkningen, skyldes dette at betydelige inntektsposter er antatt upåvirket av innvandring og derfor ikke tatt med i beregningen (oljeinntekter, formuesinntekter og bedriftsskatter). Resultatet kan i hovedsak forklares ut fra forskjeller i yrkesaktivitet, alderssammensetning og botid i Norge.

       Departementet påpeker at høy verdiskapning og høy sysselsetting er et nødvendig fundament for Norges velferdspolitikk. Forholdene må derfor legges til rette for at alle som har mulighet for det, skal kunne delta i arbeidslivet. Regjeringen ser det som en viktig utfordring å forbedre innvandreres muligheter til å komme i arbeid.

3.1.4 Demografi og levekår

       Ved inngangen til 1996 bodde det vel 190.000 innvandrere, dvs utenlandsfødte som har utenlandsfødte foreldre, i Norge. Om lag 30.000 personer var født i Norge av innvandrerforeldre. I underkant av 60 % av innvandrerne kommer fra land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

       Hver sjette innvandrer i Norge pr. 1. januar 1996 kommer enten fra Sverige eller Danmark. Innvandrere fra Pakistan er den tredje største innvandrergruppen i Norge. De siste årene har det kommet mer enn 10.000 flyktninger fra Bosnia-Hercegovina. Dette har ført til at disse har blitt den fjerde største innvandrergruppen i Norge.

       Innvandrerne utgjør 4,4 % av den norske befolkningen. Blant innvandrerne er det mange unge voksne og svært få gamle.

       Undersøkelser av innvandreres levekår viser at bildet er svært sammensatt. Mens noen gruppers levekår er på linje med den øvrige befolkningen, har andre grupper en situasjon som er langt dårligere. Innvandrere fra Vest-Europa har bedre materielle levekår enn innvandrere fra ikke-vestlige land. Vestlige innvandrere er relativt høyt utdannet og har høy arbeidsinntekt. Familier med bakgrunn fra ikke-vestlige land har i gjennomsnitt lavere disponibel inntekt enn familier fra Norge og vestlige land. Innvandrere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa har opplevd sterkt økende arbeidsledighet i perioden 1988-1995. Mens den samlede ledigheten i Norge har gått ned etter 1993, er det først i 1996 en mindre reduksjon i ledigheten blant innvandrere fra ikke-vestlige land.

       Innvandrere fra nordiske land er relativt jevnt fordelt over landet, mens personer fra andre europeiske land i større grad er bosatt i Oslo-området, Agder og Rogaland. Størst konsentrasjon er det blant innvandrerne fra Afrika, Asia og Latin-Amerika, hvor nesten halvparten er bosatt i Oslo. Innenfor Oslo bor ikke-vestlige innvandrere først og fremst i indre øst og i nye drabantbyer nordøst og sørøst i byen. Innvandrerne fra ikke-vestlige land bor sjeldnere i enebolig og oftere i blokk enn den øvrige befolkningen, og de bor trangere. De bor oftere enn andre i boligstrøk hvor de er utsatt for støy og forurensning, og i boligstrøk som oppfattes som belastende på grunn av hærverk og kriminalitet.

       Ikke-vestlige innvandrere har langt hyppigere kontakt med familie og naboer enn hva som er vanlig i den øvrige befolkningen. Blant innvandrerne fra ikke-vestlige land er det likevel en noe høyere andel som er sosialt isolerte og som føler seg ensomme enn i den øvrige befolkningen.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg de utviklingstrekk Regjeringen beskriver i migrasjonen til Norge. Den har også merket seg beskrivelsen av forskjellige minoriteters problemer.

       Komiteen vil minne om at alle mennesker skal beskyttes mot diskriminering på bakgrunn av avstamning, hudfarge, trosbekjennelse, etnisk eller nasjonal opprinnelse.

       Komiteen har merket seg at innvandringen til Norge har endret seg over tid fra å være mer ren arbeidsinnvandring til gjennom det siste tiår å være mer preget av asylsøkere og flyktninger.

       Fra 1986 til 1995 har nettoinnvandringen vært 95.000 utenlandske statsborgere og av disse oppgav mer enn 60.000 personer flukt som årsak til innvandringen. Komiteen har også merket seg at innvandringen har blitt markert lavere fra slutten av 1993. Ser en på befolkningssammensetningen i Norge i dag, viser Statistisk Sentralbyrå tall for 1. januar 1996 at innvandrerbefolkningen i Norge utgjorde 5,1 % av den totale befolkningen. Flyktninger utgjør ca en fjerdedel av innvandrerbefolkningen. Blant flyktningbefolkningen er 74 % fra ikke-vestlige land. Blant den øvrige innvandrerbefolkningen er flertallet, 61 %, fra vestlige land, det vil si fra Europa minus Tyrkia, fra Nord-Amerika og Oceania.

       Komiteen vil understreke at det som i slik statistikk fremstår som « innvandrerbefolkningen » er en svært sammensatt gruppe, bestående av mennesker med høyst ulik bakgrunn og kulturell tilhørighet og med store variasjoner i årsak til innvandring til Norge og botid i Norge. Det er ikke rimelig å betrakte « innvandrerbefolkningen » som en ensartet gruppe. I vurderingen av politiske tiltak innen integreringspolitikken er det spesielt viktig å kunne skille mellom arbeidsinnvandring på den ene siden - mange av disse kom til landet før innvandringsstoppen ble innført i 1975 og har dermed lang botid og er godt etablert i Norge - og flyktninger på den andre siden.

       Komiteen mener det bør nevnes at fra 1. januar 1994 til april 1997 har 1.150 flyktninger fra Bosnia-Hercegovina vendt tilbake under myndighetenes tilbakevendingsprogram. Dermed er Norge det landet i Europa som har hatt flest tilbakevendte i forhold til antallet som opprinnelig kom.

       Komiteen viser til at ikke-vestlige innvandrere har langt hyppigere kontakt med familie og naboer enn hva som er vanlig i den øvrige del av befolkningen, samtidig som det blant innvandrere fra ikke-vestlige land også er en høyere andel sosialt isolerte og ensomme.

       Komiteen mener den tette sosiale kontakten mellom mennesker i innvandrermiljøer understreker viktige kvaliteter ved disse miljøene som det er viktig å bevare og videreutvikle i forbindelse med integreringsarbeidet.

       Komiteen vil også sterkt understreke behovet for mer kunnskap om hvem som faller utenfor de sosiale nettverkene og hva årsakene er. Dette vil ikke minst være viktig med tanke på forebyggende tiltak, nettverksbygging m.v. I denne sammenheng vil komiteen framheve det potensiale som kan ligge i en sterkere aktivering av frivillige organisasjoner, lag og foreninger i lokalmiljøene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til merknader om flyktningepolitikken fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i Innst.S.nr.180 (1994-1995). Disse medlemmer vil vise til at regelverket og praktiseringen av reglene omkring asyl og opphold på humanitært grunnlag er blitt innskjerpet de seinere årene. Samtidig som denne innskjerpingen er skjedd, er menneskerettighetssituasjonen i verden forverret og stadig flere er på flukt. Disse medlemmer vil understreke at det må føres en flyktning- og asylpolitikk basert på humanitære tradisjoner og et ønske om å bidra til å ta ansvar for mennesker som er på flukt.

       Disse medlemmer vil spesielt framheve situasjonen for barn og barnefamilier på flukt som søker asyl her i landet.

       Disse medlemmer vil understreke at Norge må ta konsekvensen av at landets restriktive innvandringspolitikk medfører at flyktninger utgjør hovedtyngden av nye innvandrere til Norge. Flyktninger har en traumatisk og vanskelig bakgrunn. Dette gjør at de kan ha større problemer med raskt å komme i ordinært arbeid. De vil også ha større og spesielle behov mht. psykisk og fysisk helsetjeneste. Mottaksapparatet både sentralt og i kommunene må ta hensyn til dette. Det må bygges opp og opprettholdes en permanent beredskap og kompetanse på dette området.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har merket seg at innvandrings- og flyktningepolitikken ligger fast, og at Regjeringen i hovedsak følger opp stortingsflertallets syn bl.a. slik det kom frem gjennom innstillingen til St.meld. nr. 17 (1994-1995). Flertallet viser til at Regjeringen uttaler at norske myndigheter har hatt og vil fortsatt ha god kontroll med innvandring. Kontrollmyndighetenes virksomhet er viktig av mange grunner, som for eksempel å sørge for at innvandringen skjer på lovlig vis og at oppholdstillatelse blir gitt på reelt grunnlag. Flertallet mener at kontrollen bør være av en slik art at kriminelle ikke får adgang til landet. Flertallet mener Regjeringen bør føre en meget streng politikk på dette området, noe som ikke minst vil gagne innvandrerne selv. Hver eneste alvorlige kriminelle handling som blir begått av en utenlandsk innvandrer, blir lett heftet til innvandrere som gruppe uansett hvor meningsløst dette er. Slik kriminalitet blir også utnyttet til økt fremmedfiendtlighet av rasistiske grupper og blant mennesker med fremmedfrykt og hang til generalisering.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at kontrollmyndighetene i sitt arbeid alltid må bestrebe seg på å unngå å avvise mennesker som har rett til asyl. Mennesker som er reelle flyktninger, må få beskyttelse.

       Disse medlemmer mener imidlertid det er viktig å styrke arbeidet for å hindre at internasjonal kriminalitet får fotfeste i Norge bl.a. gjennom tiltak mot illegal innvandring. Det bør derfor settes inn mer metodisk arbeid for å få stoppet den illegale innvandringen. Den illegale trafikken har ofte også forbindelser til internasjonale kriminelle organisasjoner og kan fremfor alt bare bekjempes gjennom samarbeid i internasjonale fora.

       Disse medlemmer viser til at slik innvandring medfører økt kriminalitet og øker intoleransen overfor innvandrere. Dette vil bidra til å bremse integreringsbestrebelsene.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å sette inn mer metodisk arbeid for å få kartlagt og stoppet den illegale innvandringen til Norge, samtidig som det internasjonale engasjementet på dette feltet styrkes. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at dagens grensekontroll fortsatt må opprettholdes som en viktig del av det kriminalitetsforebyggende arbeidet.

       Disse medlemmer vil samtidig understreke at den restriktive asylpolitikken som nå føres i de europeiske land er en av årsakene til at mange flyktninger med reelt beskyttelsesbehov faller i hendene på internasjonale menneskesmuglere eller på annen måte ser seg tvunget til å bruke illegale metoder for å oppnå asyl i et vestlig land. Dette forhold må ikke overses i arbeidet med å finne metoder for å bekjempe menneskesmugling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil også sterkt understreke at Norge kontinuerlig må arbeide med å forbedre det internasjonale kontaktnettet for å sikre at bakgrunnsopplysninger som brukes ved vurderingen av asylsøknader bygger på sikre kilder og er så korrekte som mulig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen arbeide for at Norge gjennom internasjonale samarbeidsfora bidrar til at både det internasjonale samfunn og enkeltstater tar ansvar for at mennesker med reelt beskyttelsesbehov får dekket dette gjennom legale kanaler, slik at illegal innvandring begrenses. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har merket seg at vilkårene for å få arbeidstillatelse ligger fast. Det synes som lov med forskrifter er vel egnet til å regulere arbeidsinnvandringen.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at Norge til tider har åpnet for arbeidsinnvandring bl.a. på grunn av sterk etterspørsel etter arbeidskompetanse landet ikke har hatt eller ikke har hatt nok av. I dag har Norge knapphet på kompetent arbeidskraft innen flere yrker og profesjoner. Særlig er det stor mangel på arbeidskraft innen deler av helsevesenet, men også deler av næringslivet opplever problemer med å få tak i kompetent arbeidskraft.

       Dette flertallet vil minne om at befolkningsutviklingen i Norge kan føre til et prekært behov for arbeidskraft. Det er derfor svært viktig at vi ikke vedtar lover og forskrifter som stenger helt for arbeidsinnvandring.

       Dette flertallet vil vise til at Stortinget nylig vedtok norsk tilslutning til den eruropeiske stillingsbasen EURES. Denne gir arbeidsgivere i Norge adgang til å søke etter kompetent arbeidskraft innen EØS-området.

       Dette flertallet vil understreke at en god og vellykket integreringspolitikk kan gi positive virkninger i arbeidet med å hente inn arbeidskraftressurser vi har mangel på nå og i fremtiden.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, understreker sterkt at det må tas menneskelige hensyn i forhold til flyktningers familier. Dette flertallet har merket seg at Regjeringen i meldingen vil fjerne kravet om økonomisk underhold slik at gjenforening med ektefelle og barn også kan skje de tre første årene for personer med opphold på humanitært grunnlag og støtter dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at utgangspunktet i utlendingsloven er at det kreves økonomisk underhold ved familieinnvandring selv om det er gjort unntak i forskrift for asylanter. Regjeringens forslag angående personer med tillatelse til opphold på humanitært grunnlag vil bety nye utfordringer for kommunene både når det gjelder å skaffe boliger og å tilføre tilstrekkelig med ressurser. Statistikk for årene 1992 til og med 1995 viser at mens 168 personer fikk asyl og flyktningestatus ble 4.477 personer innvilget opphold på humanitært grunnlag. Ved å tillate familiegjenforening uten betingelser om underhold, vil sosialutgiftene kunne øke dramatisk og den enkelte person som har fått opphold på humanitært grunnlag, blir fratatt en motivasjon for å lære seg norsk og skaffe seg arbeid hurtigst mulig. Her ligger en åpenbar mulighet til sosialklientifisering. Disse medlemmer vil vise til sitt forslag i Innst.S.nr.180 (1994-1995) og fremmer likelydende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å stramme inn kriteriene for opphold på humanitært grunnlag for å kunne øke kvoten for overføringsflyktninger. »

       Komiteen tar til etterretning at Justisdepartementet sammen med Utlendingsdirektoratet gjennomgår gjeldende visumpraksis og at særlig visumadgangen for nær familie vil bli vurdert lettet. Det er viktig at kontrollen med innreise og utreise er effektiv.

       Komiteen viser til at botid er en av flere relevante faktorer for større yrkesdeltakelse. Komiteen mener det bør være en prioritert oppgave å forkorte tiden fra en person får oppholdstillatelse til vedkommende person blir yrkesaktiv. På denne måten vil innvandrere og flyktninger kunne gi økt bidrag til verdiskapningen i samfunnet og til norsk økonomi, men ikke minst vil levekårene kunne forbedres og integreringsprosessen styrkes. Komiteen viser til det logiske at nettobidraget til norsk økonomi fra innvandrere og flyktninger øker når etterspørselen etter arbeidskraft er stor. Det er nok å vise til at pakistanske arbeidsinnvandrere på 70-tallet gikk rett inn i arbeid og hjalp Norge med arbeidskraft i en prekær situasjon. Komiteen vil også vise til tall fra Statistisk Sentralbyrå og beregninger som er foretatt av ECON, Senter for Økonomisk Analyse. Disse viser at Norge står foran en periode med faretruende knapphet på ung arbeidskraft. Tall fra SSB viser en kraftig nedgang i fødselstallet fra 60.000 i 1969 til 49.000 i 1983. Som tidligere påvist har vi alt i dag en situasjon både i tjenesteytende yrker og i mange næringer hvor mangelen på kompetent arbeidskraft er minusfaktorer som hemmer virksomhetene og mulig vekst. Faktum er at Norge ikke har tilstrekkelig med arbeidskraft og søker inn arbeidskraft fra utlandet, først og fremst fra våre naboland. Denne situasjonen med et alvorlig underskudd på etterspurt og kompetent arbeidskraft kan forsterke seg. Dersom vi makter å føre en god integreringspolitikk, vil det være lettere å hente inn den arbeidskraft vi eventuelt vil ha behov for i fremtiden. Komiteen vil understreke at høy verdiskapning, god tilgang på kompetent arbeidskraft og høy sysselsetting er et nødvendig fundament for Norges velferdspolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Næringslivets Ukeblad av 2. mai 1997 og til følgende uttalelse fra NHOs direktør Karl Glad:

« La Manpower, Norsk Personal og andre private vikarbyrå ta seg av de 3.000 velkvalifiserte innvandrerne som ikke får jobb. Det nytter ikke med arbeidsformidlingen, den er for passiv og lite markedsorientert. »

       Disse medlemmer mener arbeidsformidlingsmonopolet bør avskaffes og at alle arbeidslediges sjanse til å komme i jobb vil øke dersom arbeidsformidling blir konkurranseutsatt. Disse medlemmer er enig med Karl Glad i at en slik avmonopolisering av arbeidsformidlingen også vil være til arbeidsledige innvandrere- og flyktningers fordel. Videre viser disse medlemmer at Stortingets flertall flere ganger har stemt ned Høyres forslag om å tillate privat arbeidsformidling, og at dette flertallet gjennom sin stemmegivning begrenser arbeidslediges muligheter for formidling til arbeid.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sysselsettingslovens § 26 slik at loven i større grad tillater arbeidsformidling utenom det offentlige sysselsettingsapparat. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det er adgang til å drive privat arbeidsformidling i et begrenset omfang slik sysselsettingsloven allerede hjemler gjennom dispensasjonsadgang. Flertallet viser imidlertid til at flyktninger og innvandrere normalt ikke er den gruppen arbeidstakere det er lettest å formidle på arbeidsmarkedet. Etter flertallets oppfatning er det derfor mest å oppnå ved en ytterligere målretting av innsatsen gjennom den offentlige arbeidsformidlingen.

       Komiteen vil understreke at det enkelte menneskes verdi i seg selv og som medlem av fellesskapet ikke kan måles i forhold til hvor mye han eller hun bidrar med og/eller belaster samfunnsøkonomien med i kroner og ører.

       Komiteen vil peke på at selv om de fleste innvandrere og flyktninger er unge voksne og mindreårige barn, vil vi etter hvert få et økende innslag av eldre, bl.a. på grunn av generell elding, familiegjenforening, kvoteflyktninger m.v. Disse har ikke opparbeidede trygderettigheter i Norge, og mange vil sannsynligvis derfor bli avhengig av sosialhjelp. Komiteen mener Regjeringen må vurdere hva som kan gjøres for å gi disse eldre en god alderdom.

       Komiteen vil peke på at mange innvandrere er overkvalifiserte for det arbeidet de utfører. Det er sløsing med ressurser og er særdeles demotiverende for disse innvandrerne. For å øke innvandrernes og flyktningenes muligheter til å få arbeid, er kvalifiserende arbeidsmarkedstiltak vesentlig. Like vesentlig er det å få arbeidslivet til å forstå at innvandrerne og flyktningene utgjør en ressurs som kan tilføre arbeidslivet nødvendig og etterspurt arbeidskraft.

       Komiteen viser til at arbeidsledigheten blant nordmenn er ca 3,5 % mens innvandrere og flyktninger har en arbeidsledighet på ca 10,4 %. Dette er lite tilfredsstillende, selv om arbeidsledigheten også blant disse har vært synkende gjennom de siste måneder. At arbeidsledigheten er så høy blant innvandrere og flyktninger kan tyde på at mange arbeidsgivere kvier seg for å ansette dem, samt at mange ansatte ikke ønsker slike ansettelser. Grunnen til at det er slik bør analyseres slik at misforståelser og fordommer kan fjernes. Komiteen er kjent med at de store arbeidslivsorganisasjonene ser at de har en stor oppgave her. Komiteen vil vise til det arbeidet NHO, LO og HSH gjør i den forbindelse bl.a. ved fadderordningen og ved informasjon til bedriftene ved arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Komiteen mener dette arbeidet er svært positivt og at disse organisasjonene viser godt samfunnsansvar. Komiteen viser også til de mange frivillige og humanitære foreninger og organisasjoners innsats for å føre folk sammen i et positivt samspill til beste for den enkelte og samfunnet.

       Komiteen viser til at levekårene for mange innvandrere og flyktninger er vanskelige. Boforholdene kan være svært dårlige, noe som er en følge av svak økonomi. Dette kan egentlig bare rettes opp enten ved subsidier og økte overføringer eller ved økte egeninntekter. Komiteen mener det bør gjøres mer for å øke den enkeltes muligheter for arbeid og økte egeninntekter. Det er viktig for innvandrernes og flyktningenes status og integreringsmuligheter at de hurtigst mulig kan forsørge seg selv og ikke blir klientifisert og tilpasser seg en tilværelse basert på sosial stønad.

       Komiteen er enig i at det er viktig å ha en strategi for å bedre boforhold og levekår blant innvandrere. Dette er et omfattende arbeid hvor kommuner, fylker og stat må gå sammen for å sette den enkelte innvandrer og flyktning bedre i stand til å klare seg selv. Språkopplæring, kvalifiseringstiltak for arbeid, godkjennelse av tidligere utdannelse, rekrutteringsprogram til skole og arbeid, holdningsskapende arbeid etc. er viktige element i en slik strategi.