1. Innleiing

       Miljøverndepartementet syner til at føremålet med meldinga er å drøfte røynsler med bruken av plan- og bygningslova på bakgrunn av ti års praksis og å gjera lova betre i måten den vert praktisert. Den regionale planlegginga skal leggje til rette for effektiv utvikling og utbygging innanfor dei rammene som ei bærekraftig utvikling set. Det vert i meldinga lagt særleg vekt på at praktiseringa av plan- og bygningslova vert betra, og på tilpassing til ny kunnskap og nye behov. Vidare vert det fokusert på samhandlinga mellom dei folkevalde organa i kommunane og fylkeskommunane og dei regionale statsetatane, for å sikre heilskap og samanheng i gjennomføringa i planlegginga, slik at ein når måla på ein mest mogleg effektiv måte.

       Regjeringa legg til grunn at plan- og bygningslova i hovudsak fungerer etter føresetnaden, og lova sin hovudstruktur vil såleis ikkje bli endra. Det vert i meldinga likevel lagt opp til ein samla gjennomgang av lovverket med vekt på følgjande hovudpunkt:

       Departementet syner til at Stortinget ved handsaminga av plan- og bygningslova i 1985 (jf. Ot.prp. nr. 56 (1984-1985) ) streka under at det bør leggjast fram for Stortinget ei melding ein gong i løpet av kvar stortingsperiode om dei retningslinene som er fastsette og om planleggingsverksemda med heimel i lova. Den føre meldinga vart lagt fram våren 1993.

       Som vedlegg til meldinga følgjer orienteringar om:

Komiteen sine merknader

       Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Gunnar Breimo, Grete Faremo, Kjell Terje Fevåg, Aud Gaundal, Gunn Karin Gjul og Bent Hegna, frå Senterpartiet, leiaren Ragnhild Queseth Haarstad, Odd Roger Enoksen og Håkon Giil, frå Høgre, Gunnar Fatland og Eva R Finstad, frå Sosialistisk Venstreparti, Paul Chaffey, frå Kristeleg Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson og representanten Oscar D Hillgaar, stør meldinga sin hovudkonklusjon at dei delane av plan og bygningslova som regulerer planlegginga og arealpolitikken i hovudsak fungerer i samsvar med føresetnadene. Komiteen er likeins samd med Regjeringa når det vert lagt til grunn at lovverket i større grad bør sikre deltakinga i prosessane, gjere dei enklare og meir effektive og at det er trong for å fastsetje og konkretisere måla for nokre prioriterte område, sikre ny kunnskap i planarbeidet og klårgjere trongen for endringar i lys av framtida sine behov.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, har merka seg at Regjeringa i meldinga legg sterkare vekt på behovet for ei berekraftig utvikling og eit sterkare jordvern. Vidare har fleirtalet merka seg at Noreg nesten ikkje har areal i reserve som er eigna til matkornproduksjon og boniteten vil stå heilt sentral ved avveging av arealbruken til ulike føremål. Fleirtalet er samd i dette og i at den viktigaste trugselen mot biologisk mangfald i Noreg er summen av dei mange menneskelege inngrepa som påverkar, reduserer og splittar opp areala. Dermed vert leveområda for mange former for liv øydelagde og forstyrra. Fleirtalet er òg samd i at det er av avgjerande verdi å bremse ei slik oppstykking og øydelegging av leveområda.

       Fleirtalet har vidare merka seg at om lag 13 % av fastlandsarealet i Noreg vil vere verna når samtlege vedtekne verneplanar er gjennomførde. Fleirtalet er samd i at det vert ei sentral oppgåve å sikre det biologiske mangfaldet gjennom ei langsiktig forvalting av dei delane av arealet som ikkje vert omfatta av verneområda og at dette m.a. må skje ved bruk av plan- og bygningslova.

       Fleirtalet er vidare samd i den vektlegging Regjeringa gjer med omsyn til medverknad i planprosessane og at deltaking og samarbeid lokalt er nykkelen til å finne balansen mellom næringsaktivitet, vern og kompenserande tiltak, slik at ein oppnår heilskaplege samfunnsløysingar. Fleirtalet ser dette som viktig mellom anna for å nå målet om å bruke mindre ressursar til klagehandsaming m.v. og meir til konstruktiv medverknad og konfliktavklåring i planprosessen.

Generelle merknader fra Høyre og medlemmet Hillgaar

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar har merket seg at departementet legger til grunn at plan- og bygningsloven stort sett fungerer etter hensikten og at lovens hovedstruktur ikke foreslås endret.

       Disse medlemmer vil vise til at lokal- og regional planlegging, særlig knyttet til arealbruk, i noen tilfeller kan virke avklarende og konfliktdempende i forhold til ulike brukerinteresser. Dette fordrer imidlertid at selve planprosessene legges opp slik at planavklaringene blir reelle i den forstand at hensynet til grunnleggende eiendomsrettslige prinsipper, erstatningsrettslige prinsipper, ulike nærings- og brukerinteresser, friluftsliv og miljøinteresser blir håndtert slik at involverte parter og interesser får et eierskap til planproduktet. Disse medlemmer vil imidlertid advare mot alle forsøk på for stor grad av ensrettede planprinsipper og målsettinger i et langstrakt land som vårt, hvor nettopp mangfold og ulike naturgitte livsforutsetninger er et markant særpreg. Oversiktsplanlegging er først og fremst et instrument for politikere og myndigheter, som først og fremst skal gjøre det lettere å treffe offentlige infrastrukturbestemmelser ut fra mulige utviklingstrekk og målsettinger. Planene må likevel hele tiden kunne endres i takt med utviklingstrekk utenfor politikken. Planleggingens fremste nytte ligger i at den er en veiledning om mulige konsekvenser av ulike utviklingstrekk. Disse medlemmer ser det derfor som viktig at planvedtakene og praktiseringen av plan- og bygningsloven får innebygget tilstrekkelig fleksibilitet, tilpasset lokale myndigheters behov for dette og tilpasset lokale forskjeller. F.eks. må eventuelle behov for innskjerping i dispensasjonspraksis og dispensasjonsadgang knyttet opp mot spesielle Oslofjord eller andre storby-relaterte problemstillinger, ikke generaliseres og føre til utilsiktede innskjerpinger i områder hvor behovene snarere peker i retning av behov for økt fleksibilitet og flere dispensasjoner.

       Disse medlemmer er enig i meldingens prioritering av områder som skal tillegges økt vekt i det regionale planarbeidet. Men av hensyn til fleksibilitet og praktisk tilnærming til slike prioriteringsendringer, må endringene forutsetningsvis skje gradvis og som en del av den ordinære rulleringen av aktuelle planer. Disse medlemmer vil også peke på at i et så planregulert samfunn som vårt må hensynet til eventuelle negative og kreativitetsdempende virkninger av planvedtak tillegges tilstrekkelig vekt, slik at opprioritering av nye behov tilsvarende fører til nedprioritering av gårsdagens behov. Disse medlemmer er derfor på et generelt grunnlag enig i de fleste formulerte mål for eventuelle justeringer i plan- og bygningsloven. Effektivisering, fleksibilitet og forenkling, lov- og virkemiddelsamordning, forslag om at planvedtak kan utvides til samtidig å virke som konsesjon etc. er målsettinger som disse medlemmer i all hovedsak kan slutte seg til. Disse medlemmer må likevel dessverre konstatere at bl.a. nevnte målsettinger har små muligheter for å bli til realiteter når man sammenholder disse med meldingens uttallige innebygde målkonflikter. Disse medlemmer mener derfor at man i praksis må foreta klarere valg mellom de konkrete « hverdags »-problemstillingene på den ene side og den mer skrivebordbaserte tro på offentlig detaljplanlegging og styring på den annen side. Disse medlemmer mener at en av utfordringene knyttet til plan- og bygningsloven som styringsverktøy bl.a. er å redusere og ikke øke konflikter. Å redusere tidsbruk og kostnader gjennom forenklinger er derfor viktig. Disse medlemmer er likevel enig i at det bl.a. kan være behov for å ta sterkere miljøhensyn på noen områder, men dette behøver ikke å stå i motsetning til hovedlinjen om at forenkling og deregulering må ha høyeste prioritet.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at planprosessene tilpasses de lokale forhold, og den enkelte innbyggers behov og ønsker. Det innebærer bl.a. at det fortsatt skal være mulig med spredt boligbygging, også uten at det først skal stilles krav om maksimal fortetting i byområder og tettsteder. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til de transport- og miljørelaterte begrunnelser som er anført i meldingen til fordel for fortetningsprosjekter i eksisterende by- og tettbygde strøk. Disse medlemmer har merket seg at det i forbindelse med behandlingen av forrige melding om regional planlegging og arealpolitikk (St.meld. nr. 31 (1992-1993)) ble foretatt en vurdering av hvilke tiltak som i så måte gir mest miljøeffekt i form av reduserte utslipp. Konklusjonen var den gang at transportrelaterte utslipp lettest kan reduseres gjennom mer bensinbesparende kjøretøy, dernest gjennom en endret bosettingsstruktur i landet totalt sett, og først deretter gjennom fortettings- og reguleringstiltak innenfor hvert enkelt tettbygd strøk. Disse medlemmer vil understreke at begrensning av transportbruken først og fremst bør skje gjennom økonomiske stimuli som gir innbyggerne muligheter til å finne individuelle tilpassinger til strengere miljøkrav, fremfor direkte reguleringer.

       Disse medlemmer vil i den forbindelse likevel peke på de problemstillinger som er knyttet til trafikkstøy og de klare økonomiske begrensninger som ligger i å innføre strengere støybegrensninger i tilknytning til eksisterende bo- og veitrafikkstruktur. Trafikkstøy er imidlertid en svært helseskadelig og plagsom forurensningskilde og det er derfor viktig at fremtidig planlegging av veisystemer og boområder skjer på en slik måte at denne type forurensning ikke øker. Gjeldende støyforskrifter er et kompromiss mellom et ønske om å dempe trafikkstøyproblemene kraftig og realistiske muligheter til å nå ideelle mål. Planlegging av nye bo- og trafikksystemer er ikke underlagt de samme begrensninger, og fremtidig planlegging bør derfor kunne legge høyere ambisjoner for begrensninger i trafikkstøyen enn det de generelle retningslinjer tilsier.

       Disse medlemmer har merket seg at hensynet til jordvern er tillagt større og mer absolutt vekt i denne meldingen sammenlignet med meldingen for fire år siden. Disse medlemmer er i prinsippet enig i en sterk prioritering av jordvernet, bl.a. med de begrunnelser som fremgår av meldingen. Disse medlemmer vil imidlertid advare mot den tradisjonelle « pendeleffekten » hvor man beveger seg fra ett - til et annet ytterpunkt når det gjelder å praktisere en jordvernpolitikk. Oppfatningen av hvor sterkt jordvernet skal prioriteres i forhold til andre viktige hensyn skifter fort over tid bl.a. avhengig av spesielle hendinger internasjonalt knyttet bl.a. til tørke, flom og befolkningsprognoser. Myndighetenes rolle må være å føre en langsiktig, robust og forutsigbar jordvernpolitikk som skjærer gjennom kortsiktige øyeblikksbilleder. Disse medlemmer mener derfor at det innenfor en generelt streng jordvernpolitikk fortsatt må være rom for fornuftige tilpasninger som bl.a. tar hensyn til en rimelig rasjonell by- og tettstedsutvikling.

       Disse medlemmer vil peke på de åpenbare konflikter som ligger i en omfattende og nokså detaljert offentlig arealplanlegging på den ene side og grunnleggende eiendomsrettslige prinsipper på den annen side. Disse medlemmer mener i den forbindelse at i den grad planvedtak innskrenker råderetten over egen eiendom, skal slike inngrep utløse erstatningsansvar etter hovedprinsippet om full erstatning. Den private eiendomsretten er et av det norske samfunns mest grunnfestede pilarer som gjennom hele etterkrigstiden er blitt utsatt for en bit for bit politikk hvor utviklingen klart går i retning av å undergrave så vel eiendomsrett som erstatningsrett og -plikt. Disse medlemmer ser det derfor som særdeles viktig at reell eiendomsrett blir styrket, og ser for øvrig klare forbindelser mellom reell eiendomsrett og et aktivt og personlig forvalteransvar.

       Disse medlemmer har merket seg at det i meldingen er lagt stor vekt på at planprosessene og praktiseringen av planvedtak skal tilgodese næringslivets behov. Disse medlemmer er positive til denne grunnforutsetning, men vil minne om at de viktigste rammebetingelser i så måte blir lagt gjennom bruken av andre politiske verktøy. Skatte- og avgiftspolitikk, avbyråkratisering og forenklinger, færre skjema, mindre detaljstyring, arbeidsmiljølov, forbedret delingsmodell etc. er eksempler på forhold hvor Regjeringen dessverre ikke fører en tilstrekkelig næringsinnrettet politikk.

2. Kommuneplanlegginga

       Departementet understrekar i meldinga komuneplanen si rolle som eit verkty for strategisk utvikling av kommunen, og at arbeidet med kommuneplanen vil bli styrkt. Det vil bli sett i gang arbeid for å gjennomgå korleis kommuneplanlegginga faktisk vert brukt i kommunane, med vekt på samanhengen mellom dei langsiktige strategiane (10-12 år), dei fireårige handlingsprogramma og økonomiplanen, og den årlege budsjetthandsaminga. Departementet syner til at som ein lekk i arbeidet med å kvalitetsikre og å følgje opp nasjonale mål i kommunane sitt utviklingsarbeid, vil det bli sett i gang arbeid med resultatvurdering av planlegginga. Eit slikt utviklingsarbeid vil bli gjort i samarbeid mellom dei ansvarlege departementa for kommunale plansystem og Kommunenes Sentralforbund. Det vil i denne samanhengen bli stilt klårare krav til kommunane om å revidere kommunale planar i høve til nasjonale mål, ny kunnskap, nye regionale føringar frå fylkesplanar og ikkje minst i høve til nye lokale behov.

       Departementet syner til at dispensasjonspraksis kan føre til at arealplanlegginga gjennom kommunale planar vert svekka og kan føra til behov for revisjon av planar. Departementet vil vurdere dispensasjonspraksisen nærare, og syner til at det spesielt er behov for verkemiddel for å skjerpe praksisen.

       Når det gjeld den vidare utviklinga av kommuneplanlegginga vil Regjeringa særleg leggje vekt på følgjande punkt:

       Departementet syner elles til at utfordringane i Lokal Agenda 21 vil innebere ei politisk og fagleg vitalisering av kommuneplanlegginga med vekt på samarbeid mellom sektorar, forvaltingsnivå og mellom offentleg forvalting, næringsliv, lokale organisasjonar, individ og hushald.

Komiteen sine merknader

       Komiteen strekar under at kommuneplanlegginga som strategisk verkty for utvikling av den einskilde kommunen er eit viktig verkemiddel, og er samd i at det vert lagt til rette for ei vidareutvikling av miljøkonsekvensvurderingar i den kommunale arealplanlegginga. Komiteen meiner at det utvalet Regjeringa vil oppnemne for å gjennomgå planleggingsreiskapen bør få i oppgåve å arbeide med endringar i plan- og bygningsregelverket som legg til rette for at omsynet til miljøspørsmål kjem inn på eit tidleg stadium i arealplanlegginga. Dette inneber mellom anna klargjering av krav til alternativ-vurderingar og dokumentasjon av konsekvensar, samstundes som ein legg til rette for ei effektivisering og forenkling av planprosessen.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, oppmodar om at utvalet vurderer spørsmålet om krav om miljøkonsekvensanalysar i samband med relevante politiske avgjerder i kommunane.

       Komiteen vil vidare presisere at kommunane har det primære ansvaret for å sikre ei arealforvalting som sikrar grunnlaget for ei målretta ressursforvalting og næringsutvikling. Komiteen ser det som viktig at det vert sett i gang eit arbeid for å klårleggje den faktiske bruken av kommuneplanen med særleg vekt på samanhengen mellom den langsiktige strategien, (10-12) år, og dei 4-årige handlingsprogramma og økonomiplanen, og den årlege budsjetthandsaminga.

       Komiteen er samd i at det bør stillast klårare krav til kommunane om å revidere dei kommunale planane i høve til mellom anna nasjonale mål og nye regionale føringar frå fylkesplanar og nasjonale behov. Komiteen vil presisere at slike mål og føringar må utformast på ein måte som gjev kommunane betre høve til å ta vare på og vidareutvikle sin eigenart, særlege kvalifikasjonar og satsingsmål. Praktiseringa av nasjonale målsetjingar må ta omsyn til mangfaldet i kommune-Noreg og at problema og utfordringane er ulike i tettfolka kommunar, kommunar nær dei store folkekonsentrasjonane og kommunar med spreidd busetnad lokalisert i tuntfolka regionar. Eit eksempel i den samanhengen kan vere praktiseringa av plan- og byggjelova sitt byggjeforbod i 100-metersbeltet langs sjøen, der konsekvensane for mellom anna friluftslivet vil variere sterkt frå område til område.

       Komiteen syner til at det er høve til å søkje og få dispensasjon frå så vel vedtekne planar som plan- og bygningslovas når særlege grunnar ligg føre. Komiteen meiner at kravet til sakshandsaming og grunngjeving må innskjerpast når slike særlege tilhøve vert hevda å liggje føre og dispensasjon vert vurdert. Dette gjeld særleg Oslofjorden og Skagerrakkysten.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, ser mot denne bakgrunnen positivt på at Regjeringa vil sjå nærare på dispensasjonspraksisen, og støttar at ein vurderer åtgjerder for å skjerpe praksisen.

       Komiteen vil understreke at det overordna prinsipp må vere at det er planane som skal bestemme det faktiske utbyggingsmønstret, ikkje dispensasjonspraksisen. Det er difor viktig at kommunane i praksis får nytte plan- og bygningslova til å styre spreidd busetnad på ein måte som stør opp under utviklinga av lokalsamfunna og med det gjer det mindre naudsynt å dispensere frå vedtekne planar.

       Komiteen har merka seg at etter måten få kommunar legg til rette for brei medverknad ved utforminga av den langsiktige delen av kommuneplanen. Komiteen vil streke særleg under det verdifulle ved at barn, unge og funksjonshemma vert dregne aktivt inn i planprosessane.

       Komiteen peikar på at i Agenda 21, eitt av dei fem sluttdokumenta frå SN's konferanse for miljø og utvikling i Rio i Brasil 1992, vert alle kommunane i verda oppmoda om å gå i dialog og samhandle med innbyggjarane, organisasjonane og private føretak om å vedta ein lokal Agenda 21. Dette vil vere ei naturleg vidareutvikling og utviding av arbeidet som alt er starta opp gjennom « Miljøvern i kommunane »-reforma, slik at ein ser dette i lys av dei globale utfordringane. Komiteen vil streke under Regjeringa sitt oppfølgingsansvar her.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemen Hillgaar, viser til Innst.S.nr.114 (1995-1996) der fleirtalet i komiteen ba om at kommunane skulle utarbeide lokale miljø/klimaplanar. Tiltak for å redusere utsleppa av klimagassar lokalt bør difor inn i arbeidet med lokal Agenda 21.

       Komiteen viser til at om lag 1 % av dei arkeologiske kulturminna og den eldre bygningsmassen går tapt kvart år. Dei fleste slike kulturminne vil ikkje vere verna etter særlovgjevinga.

       Regjeringa vert oppmoda om å vurdere særskilt om kommunane har tilgang til den kompetansen som er naudsynt for å ivareta omsynet til kulturminnevernet i kommuneplanlegginga og i forvaltinga av arealressursane.

       Kommunane får dermed eit særleg ansvar her gjennom ansvaret sitt for arealplanlegginga og byggjesakshandsaminga. Kulturmiljø og kulturminne vil ha ein naturleg plass i arbeidet med lokal oppfølging av Agenda 21.

       Komiteen viser til at planlegging er ein nødvendig føresetnad for god ressursutnytting, såvel arealmessig som økonomisk. Komiteen går difor ut frå at kommunane ivaretek planleggingsoppgåvene, vidareføring av MIK-reforma og Agenda 21 på ein tilfredsstillande måte innafor dei ressursrammer som til ei kvar tid vert stilt til rådvelde for kommunesektoren. Planlegging må til ei kvar tid vere ein integrert del av kommunen sine gjeremål innafor alle sektorar, for å sikre eit fullverdig og kostnadseffektivt tenestetilbod.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti vil streke under at planlegging er ressurskrevjande og denne oppgåva må sjåast i samanheng med dei mange tenestene som kommunane er pålagt å yte. Kommunane må sikrast ressursar slik at planleggingsoppgåvene og utviklingsarbeidet kan ivaretakast, og MIK-reforma så vel som Agenda 21 kan vidareførast på ein god måte utan at det går ut over eit fullverdig kommunalt tenestetilbod.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine generelle merknader, herunder anførte reservasjoner til i all for stor grad å vektlegge sentraldirigerte plan- og detaljstyringsinstrumenter som styringsverktøy.

       Komiteens medlem Hillgaar vil peke på at sentrale og detaljerte planer tross alt har avgrenset nytte i et land som Norge med så store forskjeller i klima, geografi og befolkningstetthet.

3. Fylkesplanlegginga

       Det er i meldinga gjort greie for:

       Regjeringa legg i meldinga auka vekt på fylkesplanlegginga som eit politisk reiskap, og Regjeringa ønskjer at fylkeskommunen tek eit klårare ansvar for å leggje dei føringane som er turvande for aktiv oppfølging av den regionale utviklinga. Det vert understreka kor viktig det er at fylkeskommunane brukar fylkesplanane til å klårgjere arealbruken som har regionale konsekvensar, og etableringar av kjøpesentra og sikring av biologisk mangfald vert brukte som eksempel på kva for interesser det er naturleg for fylkeskommunane å ta vare på i arealplanlegginga på fylkesnivået. Vidare vert det streka under i meldinga det verde samarbeidet om gjennomføringa og oppfølginga av fylkesplanen har, som kan skje gjennom forpliktande kopling av verkemiddel frå fleire sektorar og frå staten, fylkeskommunane og kommunane.

       Det vert i meldinga lagt vekt på følgjande punkt for å styrkje fylkesplanlegginga som reiskap for å ta vare på fylkeskommunen sin regionalpolitiske rolle:

Komiteen sine merknader

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Høgre, peikar på at trass i positive utviklingsdrag dei seinare åra i mange av fylka, er det generelt trong for betring av fylkesplanlegginga før ho kan seiast å ha fått den politiske posisjonen, den regionale funksjonen og faglege kvaliteten som er naudsynleg. Difor er det viktig at samarbeidet om fylkesplanlegginga mellom fylkeskommunen og staten fyrst og fremst vert styrka på fylkesnivået.

       Komiteen er samd med Regjeringa i at ein større del av dei sentrale styresmaktene sin innsats bør nyttast til avklaring av nasjonale mål og interesser i framkant av planprosessen, og til dialog og drøftingar undervegs. Etterfølgjande godkjenningshandsaming bør i større grad konsentrerast om å vurdere i kva grad nasjonale mål og interesser er ivaretekne og overordna prinsipp og retningslinjer er følgde.

       Komiteen viser til at fylkesplanen etter plan- og bygningslova skal fastleggje retningslinjer for bruken av areal og naturressursar som får store verknader ut over grensene for den einskilde kommunen. Ei slik fastlegging må etter komiteen sitt syn skje i nær dialog og forståing med kommunane det gjeld. Komiteen ser det elles som viktig at kommunane sin bruk av og eigarskap til fylkesplanlegginga må styrkast. Dette kan mellom anna skje gjennom betre deltaking i prosessen gjennom prioritering av felles innsatsområde og forhandlingar og avtalar om bruk av verkemiddel. Komiteen meiner at fylkeskommunen ikkje bør ha nokon overordna funksjon med motsegnsrett i høve til kommuneplanlegginga utover det som i dag er nedfelt i plan- og bygningslova og som i hovudsak gjeld samordning av nasjonale, regionale og interkommunale interesser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine generelle merknader. Disse medlemmer vil videre vise til at Høyre prinsipalt går inn for å avvikle fylkeskommunene som forvaltningsnivå og at en tilslutning til dette syn i så fall vil kreve en annen organisering av det regionale planarbeidet.

       Komiteens medlem Hillgaar vil vise til at såfremt en senere vil innføre et folkevalgt organ for å behandle miljø- og arealsaker m.v. på fylkesnivå, vil det være naturlig at et slikt organ får en godkjenningsrolle, også overfor større kommunale planer og tiltak.

4. Nasjonale rammer for regional planlegging

       Departementet syner i meldinga til at den regionale planlegginga er eit viktig styringsreiskap for kommunar og fylkeskommunar for å sikre ei ynskt samfunnsutvikling og arealbruk innan eige geografisk område. Denne planlegginga skal òg ta vare på nasjonale mål og interesser som er utforma av Regjeringa og Stortinget. Ein syner til at det er ei utfordring å få god samordning og godt samspel mellom dei nasjonale måla og interesser og dei regionale og lokale tilpassingar til nasjonal politikk. Regjeringa peikar i denne samanhengen på at ein aktiv bruk av rundskriv for å gjere nasjonal politikk kjend på førehand av fylkes- og kommuneplanlegginga, og for å klårgjere arbeidsopplegg og samarbeidsliner i fylkesplanlegginga, vil kunne gjere Regjeringa si godkjenningshandsaming av fylkesplanane meir målretta og effektiv. Tilsvarande vil dette kunne redusere behovet for at statlege og fylkeskommunale styresmakter tek til motmæle mot arealplanar i kommunane.

       Det vert i meldinga lagt opp til ei omfattande vegleiing og opplæring av alle dei partane det vedkjem om avgjerdene om konsekvensutgreiingar, og departementet føreset at fylkeskommunane og fylkesmennene hjelper kommunane. Ein vil etablere eit system for løpande evaluering av dei nye avgjerdene, slik at moglege endringar som er påkravde kan gjerast i seinare revisjonar. Ei ytterlegare samordning av avgjerdene om konsekvensutgreiingar og planavgjerdene i plan- og bygningslova og kommunehelsetenestelova vil bli vurdert. I denne samanhengen vert det arbeidd spesielt med å utvikle miljøkonsekvensutgreiingar i den kommunale arealplanlegginga. Departementet syner elles til at ved planar som tek opp spørsmål som vedkjem rikspolitiske retningsliner (RPR), er det vesentlege at konsekvensar i høve til desse retningslinene vert klårgjorde, og at det òg vert utgreidd alternativ i samsvar med retningslinene dersom planstyresmaktene går inn for løysingar der retningslinene ikkje vert følgt.

Komiteen sine merknader

       Komiteen viser til at Rikspolitiske Retningsliner (RPR) er eit alternativ til andre og meir tradisjonelle måtar å formidle og fremje nasjonal politikk på. Det er den politiske tyngda som vert lagd i retningslinene som i praksis avgjer kor sterke nasjonale føringer RPR gir. Komiteen meiner at RPR kan vere eit eigna verkemiddel i ein del samanhengar.

       Komiteen er samd med Miljøverndepartementet i at det bør utvisast stor varsemd med bruken av rikspolitiske retningslinjer (RPR). Slike retningsliner bør ta utgangspunkt i stortingsdokument og brukast i samanhengar med klåre, nasjonale interesser og store krav til politisk samordning og avveging av samansette problem. Samtidig bør dei vere mest mogleg konkrete, dei må vere målretta, skikka for operativ oppfølging og dei må kunne etterprøvast for å måle oppfølginga. Rundskriv vil i mange høve vere eit godt alternativ. Komiteen vil likevel streke under at gjeldande RPR har hatt ein viktig funksjon.Ved evalueringa av gjeldande rikspolitiske retningsliner bør det vurderast om RPR for å ivareta barn og unge sine interesser i planlegginga også bør utvidast til andre grupper med særlege behov, herunder dei funksjonshemma. Likeins bør RPR for verna vassdrag evaluerast med tanke på om dei har fungert i samsvar med Stortinget si uttrykte målsetting.

       Komiteen viser til at etter lova har statlege fagstyresmakter, fylkeskommunen og grannekommunane høve til å fremje motsegn i arealsaker. Komiteen er samd i at Miljøverndepartementet bør leggje større vekt på å få fram ei felles forståing for bruken av motsegn og såleis medverke til at motsegnsretten vert praktisert meir einsarta.

       Komiteen ser det som viktig at ved store utbyggingstiltak skal det gjennomførast konsekvensutgreiingar med grundige vurderingar der føre-var-prinsippet og eit langsiktig økologisk tidsperspektiv må leggjast til grunn.

5. Arealpolitikken

       Departementet syner til at gjennom arealpolitikken legg styresmaktene rammer for utviklinga av arealbruken slik at den i størst mogleg grad fremjer dei samla interessene i samfunnet, gjennom å definere mål og verkemiddel og gjennomføre tiltak for å fremje ei ynskt forvalting av areala til så vel vern som bruk. Hovudlinene i arealpolitikken ligg fast, men Regjeringa markerer i meldinga at følgjande politiske premissar skal vektleggjast i den regionale planlegginga:

       Vidare vil det bli lagt vekt på å styrke arealovervaking og dokumentasjon for å effektivisere planprosessane, førebyggje konfliktar og evaluere effekten av den arealplanlegginga ein har i dag. Det vil bli lagt fokus på:

Komiteen sine merknader

       Komiteen er samd med Regjeringa si auka vektlegging av omsynet til det biologiske mangfaldet. Komiteen ser trongen for at ein legg meir vekt på oppfølginga av dei rikspolitiske retningslinene for samordna areal- og transportplanlegging, mellom anna gjennom opplegg for miljørevisjon av arealplanar. Komiteen viser til at RPR for samordna areal- og transportplanlegging føreset at transportbehovet kan avgrensast men at dette omsynet skal avvegast i høve til vern av jordbruks- og naturområde. Komiteen er samd i dette, men vil presisere at omsynet til effektiv transport ikkje må medføre at det vert vanskeleg å dele frå tomter til bustadføremål og næringsføremål i område med spreidd busetnad. Slike område står overfor heilt andre problem enn tettfolka område og verkemidla må tilpassast utfordringane her. Å auke utflyttingspresset gjennom ei restriktiv areal- og transportplanlegging i slike område, vil medføre auka arealbehov i tilflyttingsområda. Komiteen viser i den samanhengen til at i dei mest tettfolka områda, har vi for ein stor del også den beste matkornjorda.

       Komiteen vil likevel understreke at omsynet til trafikktryggleik og eventuell kollektivtrafikk må ivaretakast også i desse områda.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemen Hillgaar, viser til at dei siste 50 åra er det bygd ned om lag I mill. dekar dyrka og dyrkande jord i beste matkornsonene. Vidare nedbygging av slik jord vil få alvorlege konsekvensar for landet si samla evne til å produsere matkorn, frukt og grønsaker. Føre-var-prinsippet tilseier ein arealpolitikk som vil kunne møte framtidige svingingar i den globale matvaresituasjonen.

       Komiteen har merka seg at Regjeringa føreset at omsynet til jordvernet må sjåast i samanheng med og avvegast mot andre, høgt prioriterte samfunnsinteresser. Dette gjeld særskilt omsynet til å få eit utbyggingsmønster og eit transportsystem i byregionane som reduserer transportbehovet og mogleggjer kollektive transportløysingar, jf. RPR for areal- og transportplanlegging.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristeleg Folkeparti og medlemen Hillgaar, er samd i dette og føreset at det er mogleg å styrke jordvernet utan å svekke dei omsyn som skal ivaretakast gjennom RPR.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti går mot at jordvernet vert praktisert mindre strengt innan såkalla gangavstand til knutepunkt i kollektivnettet, dersom denne jorda er tenleg til matkornproduksjon.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar mener at det innenfor en generelt streng jordvernpolitikk fortsatt må være rom for fornuftige tilpasninger som bl.a. tar hensyn til en rimelig rasjonell by- og tettstedsutvikling.

       Komiteen føreset at staten legg opp til sjølv å praktisere det same strenge jordvernet som ein etter meldinga vil påleggje kommunar og fylkeskommunar.

       Komiteen viser til at om lag 18 % av folkesetnaden er varig funksjonshemma grunna allergi, rørslehemming, syn, høyrsel eller redusert evne til å oppfatte informasjon. Komiteen har merka seg at byggjeføresegnene tek omsyn til dei særlege behova som dei funksjonshemma har, men at behova til desse gruppene vert dårlegare ivaretekne i den meir overordna, strategiske planlegginga. Komiteen ser betra tilgang til friluftsområde som eksempel på viktige tiltak som kan gje eit rikare liv for ei stor og viktig gruppe funksjonshemma. Ein medviten storbypolitikk der ein gjennom aktiv innsats reduserer luftureininga er viktig for å redusere eit generelt helseproblem og eit globalt miljøproblem. For allergikarar kan luftureiningsnivået vere heilt avgjerande for ein god livssituasjon.

       Komiteen meiner at det bør startast eit aktivt opplærings- og utviklingsarbeid for betre å ivareta omsynet til dei funksjonshemma i den regionale planlegginga. Dette må skje i nært samarbeid med organisasjonane til dei funksjonshemma.

       Komiteen føreset at omsynet til grøntareal for barns leik vil vere ein viktig politisk premiss ved utforminga av utbyggingspolitikken og transportsystema.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti viser til tidlegare vedtak om at ureiningslova skal gjerast gjeldande for samferdselssektoren. I denne samanhengen meiner desse medlemene at det er særs uheldig at Regjeringa har vedteke grenseverdiar som ligg langt under tilrådingane frå WHO og EU, og viser til Innst.S.nr.114 (1995-1996). Dette vil ikkje bidra til ein betre luftkvalitet i byar og tettstader.

       Komiteen meiner det bør vurderast om byområde bør få høve til ein eigen kategori i arealdelen av kommuneplanen for markering av område med særleg verdi for friluftsliv, rekreasjon og helse.

       Komiteen vil peike på at den allmenne ferdselsretten, ein allemannsrett regulert av friluftslova, er knytta til omgrepa innmark og utmark. Ferdselsretten gjeld generelt ikkje på t.d. hustomt. I delar av landet kan dette føre til at sjøberg og strandområde er vanskeleg tilgjengelege eller tilgjenget er lite samanhangande. Komiteen ber Regjeringa vurdere tiltak som kan betre den allmenne ferdselsretten i slike område.

       Komiteen ser positivt på at Miljøverndepartementet i samarbeid med andre departement legg opp til å byggje opp eit grunnlag av felles geografisk basisinformasjon (digitalt kartverk) og at det vert organisert ei felles dataforvalting i kvart fylke. Komiteen føreset at departementet vil følgje opp med framlegg om løyvingar slik at prosjektet kan realiserast snarast. Komiteen ber departementet om å vurdere dagens kartpolitikk der arbeidet for ein stor del vert finansiert av brukarane. Komiteen har merka seg at med dagens framdrift vil det ta om lag 25 år før det er etablert kartdata med ein kvalitet i samsvar med behovet i dag.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil streke under at arbeidet med oppfølginga av plan- og bygningslova sine vedtak når det gjeld estetiske omsyn er særs viktig. Fleirtalet meiner at det også kan vere nødvendig med andre verkemiddel for å forbetre kvaliteten på bygg og omgjevnadsforming i brei forstand. I denne samanhengen vil det vere naudsynt med ein gjennomgang av anna lovverk som har verknader for estetiske omsyn i lokalmiljøa. Dette gjeld mellom anna veglova, jernbanelova, og regelverket for statlege bygg.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar mener det er viktig at estetiske hensyn blir tillagt stor vekt når f.eks. betingelser for byggeløyver blir fastlagt. Disse medlemmer vil likevel peke på at dette er et lokalt ansvar og at utøvelse av skjønn i så måte ikke lar seg lovfeste.

6. Arealbruk og arealplanlegging i byar og tettstader

       Departementet syner til at det i byar og tettbygde område skal leggjast større vekt på å utvikle eit miljøvenleg utbyggingsmønster og transportsystem, med sikring av grøne område. Byutviklinga skal leggje til rette for at kollektivtransporten kan ta ein større del av transportarbeidet, og bysentra og tettstadene i bygdene skal styrkast. Det skal vidareutviklast gode planmodellar og planleggingsverkty både for byregionar, byar og små og mellomstore tettstader. Vidare vil det bli lagt auka vekt på å utvikle gode butilhøve og levande lokalsamfunn i byområde og tettstader. Bustadbygging skal i større grad finne stad innanfor allereie utbygde område og kulturmiljø. Kvalitet i busetnad, utemiljø og stadsforming skal sikrast og saman med lokale tenester og aktivitetar danne rammene for eit godt kvardagsliv og oppvekstmiljø.

       Det vert i meldinga synt til arbeidet med miljøbyprogrammet, som skal vidareførast fram mot avslutninga i år 2000. Målet er å få fram modellar for ei miljøvenleg byutvikling, og det vert i vidareføringa lagt vekt på betre samordning av verkemiddelbruken i høve til byane slik Stortinget har bede om ved handsaminga av St.meld. nr. 14 (1994-1995) Om levekår og boforhold i storbyer.

Komiteen sine merknader

       Komiteen viser til at miljøbyprogrammet no er kome halvveges, og byane har utforma handlingsplanar for arbeidet fram mot år 2000. Her vert det mellom anna lagt vekt på ein miljøvennleg bystruktur med god kollektivtrafikkdekning, sikring av grøntareal og kulturmiljø og med lokal deltaking i prosessen i samsvar med Lokal Agenda 21. Komiteen viser vidare til at løkker og skogholt i nærmiljøa for ein stor del er blitt nedbygde i byområde, noko som har ført til at færre born har høve til fri uteleik i naturprega område. Komiteen meiner difor at det er naudsynleg å setje fokus på trongen for uteareal ved barnehagar, skolar og nærfriluftsområde til bustadfelt og vurdere arealnormer for denne typen areal. Komiteen er merksam på at miljøomsyn kan tilseie fortetting i byar og tettstader, men vil peike på at desse omsyna bør avvegast mot andre omsyn. Einsidig fokusering på fortetting kan føre til nedbygging av vitale leikeområde.

       Komiteen vil streke under den verdien bymarkområda i tilknyting til byar og tettstader og strandsoneområde har som friluftsressurs for store delar av folket. Noko av det som skil norske byar frå dei fleste byane andre stader i Europa er nærleiken til friluftsområde og den aktive bruken av friluftsområda ein finn her i landet. Komiteen vil åtvare mot at ein byggjer ned slike område, og vil be om at Regjeringa i den vidare oppfølginga av denne meldinga legg særleg vekt på tiltak som kan verne friluftsområda mot ulike inngrep.

       Komiteen har merka seg at i arbeidet med ein handlingsplan for storbyutvikling vert det fokusert på problemstillingane i dei fire største byane og miljøbyane, men utfordringane, verkemidla og løysingane vil også kunne gjelde andre byar. Komiteen ser det som viktig at areal- og energisparande planleggingsprinsipp vert tekne meir aktivt i bruk. Dermed kan ein også leggje til rette for å avgrense bilbruken i byområda samstundes som kollektiv-, gang- og sykkeltransporten kan ta ein større del av persontransporten. Komiteen har merka seg at Reisevaneundersøkinga frå 1992 har vist at 28 % av alle bilturar er under 2  km og 16 % 1  km eller kortare. Komiteen ser det som viktig at det vert sett nærare på tiltak som kan redusere biltrafikken og auke gang- og sykkeltransporten. Auka satsing på eit godt, samanhengande gang- og sykkelvegnett er eksempel på slike tiltak.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Høgre, ber om at Regjeringa vurderer tiltak som kan redusere biltransporten, tiltak som vegprising, prioriterte kollektivtrasear, parkeringsregulering m.m.

       Komiteen meiner det er viktig å føre ein lokaliseringspolitikk innafor byar og tettstader som legg til rette for tenesteyting og anna verksemd i bysentra. Det vil motverke utflytande byar og auka transportbehov.

       Komiteen vil peike på at det i byområda er ei hovudutfordring å planleggja slik at bustadsområde, arbeidsplassar og ulike typar tenestetilbod finst i same geografiske område. Eit variert utbyggingsmønster der ein unngår reine « sovebyar » vil bidra til å redusere behovet for transport og dermed redusere behovet for å byggje stadig breiare vegar.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er samd med Regjeringa i at det er behov for ei sterkare regional samordning og styring av etablering og utviding av større kjøpesenter.

       Fleirtalet konstaterer at gjeldande plan- og bygningslov har verkemiddel som gjev statlege, fylkeskommunale og kommunale styresmakter høve til å styre denne utviklinga. Fleirtalet meiner at i dei høve det viser seg vanskeleg å få til eit betre regionalt samspel på dette området, bør Regjeringa ta i bruk plan- og bygningslova (§ 17-1) og setje forbod mot særskilt definerte byggje- og anleggstiltak i nærare avgrensa geografiske område.

       Fleirtalet meiner det er behov for ei sterkare styring av etablering og utviding av kjøpesentra. I dag opplever vi at bykjernar vert tappa for tradisjonell handelsverksemd, medan transportbehovet aukar. Ved å byggje nye kjøpesenter utanfor byar og tettstader, vert handelen meir avhengig av bilbruk, og det blir vanskelegare å finne gode kollektivløysingar.

       På denne bakgrunnen ber fleirtalet Regjeringa vurdere om det bør innførast etableringsstopp for nye kjøpesenter i 3-5 år. Denne perioden vil bli brukt til å vurdere regelverket, her medrekna bruken av føresegner til § 17-1, og utarbeide naudsynte regionale planar med sikte på å gje sterkare styring med etableringa av kjøpesenter. Det vert forutsett at departementet skal kunne dispensere når lokale tilhøve tilseier det og ovannemnde problemstillingar ikkje er relevante. Fleirtalet fremjer forslag i samsvar med dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar mener at lokalisering av nye kjøpesentra på vanlig måte må være et lokalt ansvar.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at kjøpesentre utenfor bykjernene som genererer ny biltrafikk i dag har et konkurransemessig fortrinn framfor butikker i sentrumsområder fordi de kan tilby gratis parkeringsmuligheter. Dette medlem vil be Regjeringen se på muligheten for å innføre parkeringsrestriksjoner eller gebyr også ved parkering ved bilbaserte kjøpesentre slik at en kan unngå denne konkurransevridningen.

7. Arealbruk og arealplanlegging utanfor byar og tettstader

       Departementet syner i meldinga til at det i distrikts- og regionalpolitikken vert lagt vekt på samanhengen mellom by og land som innbyrdes utfyller kvarandre. Det er i meldinga drøfta kva for nasjonale mål og interesser innanfor arealpolitikken som særleg bør takast i vare i den regionale planlegginga i ulike typar regionar i landet. Departementet syner til at det er viktig å få klårlagt dei nasjonale verneinteressene som bør takast vare på gjennom den regionale planlegginga i fylka og kommmunane i landet. Føremålet er at desse verneinteressene skal best mogleg takast vare på, men òg at det skal leggjast til rette for ei rask og effektiv planlegging av areal som skal brukast til utbyggingsføremål. Departementet ønskjer at det vert lagt vekt på utsiktene for kombinert utnytting av areal til bruks- og verneføremål.

       Departementet syner til at for å nå målsettingane om å gjere presset på natur- og kulturmiljøet mindre, ta vare på biologisk mangfald og ta vare på dei naturgjevne og menneskeskapte ressursene, må merksemda rettast spesielt mot område med stor økologisk verdi og naturvenleik, og ein rik kulturell og arkitektonisk arv. Departementet vil difor leggje auka vekt på registrering og kartlegging av natur- og kulturlandskap, slik at det vert teke vare på kvalitet og mangfald. Departementet meiner vidare at ved handsaming av plan- og inngrepssaker må det leggjast til grunn ei brei forståing av landskapet sin verdi, samstundes bør samordninga mellom sektorane sin verkemiddelbruk og godkjende arealplanar etter plan- og bygningslova styrkast.

       Meldinga drøftar nasjonale rammer for planlegging av arealbruk i tillegg til by- og tettstadsregionar i følgjande typar regionar:

       Departementet syner til at i slike område er hovudutfordringa for den regionale planlegginga å vidareutvikle eit naturressursbasert næringsliv og halde oppe busetjinga, samstundes som store verneinteresser må takast vare på. Utfordringane vert sjeldan avgrensa til ein kommune, og det inneber at fylkesplanlegginga vert stadig viktigare for planlegginga og styringa i slike regionar.

       Det vert i meldinga synt til at Regjeringa strekar under behovet for eit sterkt jordvern ved at arealpolitikken i framtida legg større vekt på sikring av dyrka og dyrkbare areal. Ved praktiseringa av jordvernet vil kvaliteten og produksjonspotensialet ved dyrka og dyrkbar jord vere eit viktig grunnlag ved avveging i arealbrukskonfliktar. Det vert vidare synt til dei rikspolitiske retningslinene for samordna areal- og transportplanlegging som gjev retningsliner for avveging mellom verne- og bruksinteresser ved forvaltinga av areal.

       Departementet syner til at det spesielt i omlandet til byar og tettstader der utbyggingspresset er sterkt, vil bli lagt auka vekt på å sikre variasjonsrikdomen og det kulturhistoriske og økologiske perspektivet på kulturlandskapet. Arealplanlegginga i slike regionar vil krevje spesiell merksemd i framtida. Det vert vidare lagt vekt på at statlege sektorar og etatar skal ta aktiv del i planlegginga av dei store samanhengande naturområda. Det vert i meldinga òg synt til eit utviklingsprosjekt for regional kystsoneplanlegging som vert utført innanfor rammene av fylkesplanlegginga, og kor fylkeskommunane gjennom fylkesplanlegginga spelar ein meir aktiv rolle i kystsoneplanlegginga. Føremålet er å utvikle gode eksempel på samordna regionale retningsliner og samarbeidsrutinar for planlegging og utvikling i kystsona.

       Departementet syner til at arealplanlegging i sjø reiser andre problemstillingar enn planlegging på land, og at plan- og bygningslova gjeld berre sjøområde ut til grunnlina. Vidare har kommunane ikkje plikt til å ta sjøareala med i kommuneplanane. I sjø vert utfordringa i større grad å vurdere korleis arealplanlegginga etter plan- og bygningslova på ein god måte kan utfylle viktige sektorlover som styrer og forvaltar verksemd i sjø. Det vert elles synt til St.meld. nr. 48 (1994-1995) Om havbruk.

Komiteen sine merknader

       Komiteen er samd i at gjennom landbruk skogbruk og fiske skal naturressursane forvaltast på ein økologisk rett måte, jorda haldast i hevd og kulturlandskapet oppretthaldast. Samspelet mellom natur, busetting, kulturminne og næringsverksemd gjev dette landet ein eineståande posisjon. Det har vakse fram ein bygdekultur i innlandet og på kysten med store skilnader i levemåten. Dette kulturelle mangfaldet er av stor verdi og må takast vare på. Komiteen meiner at det er ei hovudutfordring i arealforvaltinga å syte for at det produktive jord- og skogbruksarealet også i framtida kan nyttast til produksjon av varer for å dekkje grunnleggjande, menneskelege behov. Matkornjorda, som for ein stor del ligg i dei folkerike områda, har vore og er spesielt utsett for inngrep, noko som mellom anna må motverkast gjennom langsiktig planlegging. Ei utfordring vert difor å tilretteleggje for utviklingspotensialet som føreligg når det gjeld næringsutvikling, serviceutbygging og bustadbygging samstundes som ein tek vare på det ressursbaserte produksjonsgrunnlaget.

       Komiteen ser nasjonale og regionale verneplanar som viktige, men desse gjev ikkje i seg sjølv godt nok grunnlag til å ta vare på berekraftige økosystem og biologisk produksjon og mangfald. Utanom særlovgjevinga er plan- og bygningslova den viktigaste, generelle lova for å ivareta verneinteressene i arealforvaltninga. Det er etter komiteen sitt syn rett å styrkje dette verkemiddelet som strategisk verkty. Dette kan sikre ei betre avveging av konfliktar og betre samanheng i målsetjingane. Ved også å samordne dei regionale interessene regionalt, vil dessutan den kommunale forvaltninga stå sterkare i høve til statlege sektorinteresser og fagstyresmakter.

       Komiteen er samd med Miljøverndepartementet i at det bør rettast større merksemd mot kombinert utnytting av areal til bruks- og verneføremål.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Høgre og medlemen Hillgaar vil i framhald av dette synet åtvare mot å leggje for einsidig vekt på vern av samanhengande naturområde. Omsynet til det biologiske mangfaldet kan i einskilde høve også ivaretakast gjennom eit godt samspel mellom vern og bruk.

       Desse medlemene vil peike på at ved ei evaluering av dei rikspolitiske retningslinene må ein leggje til grunn ei differensiert forvalting der ein tek omsyn til at vassdraga kan vere svært ulike med tanke på plassering og inngrep, og at det einskilde vassdraget gjerne er samansatt av fleire vassdragsbelte. Det bør vere ein høgare terskel før ein aksepterer inngrep i tidlegare inngrepsfrie naturområde enn i kulturområde der jord- og skogbruk har hevdvunne tradisjonar for å gjere seg bruk av vassressursane og dei tilliggande areala.

       Komiteen har merka seg at DN og NVE samarbeider om å samanstille og informere om verneverdiane i verna vassdrag, for å betre grunnlaget for planlegginga. Komiteen har elles merka seg mellom anna Guddalsvassdraget i Sogn og Fjordane som eksempel på at det biologiske mangfaldet kan ivaretakast gjennom kommunedelplanar.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, meiner det er viktig å leggje vekt på vern av samanhengande naturområde for å bevare det biologiske mangfaldet og for å sikre at arter som ikkje finst i kulturlandskap får gode nok overlevingsvilkår. Det er difor viktig at ein i tillegg til å verne dyrkbar jord, kulturlandskap og kulturminne også løpande vurderer behovet for fleire nasjonalparkar, gjennomfører verneplanen for barskog og vern av vassdragsnatur i tilknyting til verna vassdrag. Det er i tillegg nødvendig å få etablert klarare vernereglar for viktige friluftsområde anten dei er i offentleg eller i privat eige.

       Komiteen ser positivt på at Regjeringa vil vurdere endringar i arealbrukskategoriane innan LNF-områda for mellom anna å sikre verdiskaping og arbeid i distrikta, sikre det langsiktige ressursgrunnlaget, biologisk mangfald samt natur- og friluftsinteresser elles.

       Komiteen vil peike på at kulturlandskapsverdiar til vanleg er mest truga der utbyggingspresset er stort. Men også nedbygging og opphøyr av drift kan forringe eller truge natur- og kulturminneverdiar som er avhengige av aktiv bruk og vedlikehald. Eit viktig mål må difor vere å gjennomføre ein jord- og skogbrukspolitikk som reduserer slik avvikling av drifta til eit minimum utan at ein her tek stilling til korleis dette reint landbrukspolitisk kan realiserast.

       Komiteen har merka seg at Miljøverndepartementet, Fiskeridepartementet og Administrasjonsdepartementet har starta eit utviklingsprosjekt for regional kystsoneplanlegging, og at det mot denne bakgrunnen er sett i gang arbeid med å lage fylkesdelplan for kystsonen i interesserte fylke. Komiteen ser også positivt på at Miljøverndepartementet og Fiskeridepartementet har teke initiativ overfor kommunane for å betre den kommunale planprosessen og klårgjere spesielle tilhøve knytta til den kommunale kystsoneplanlegginga. Dette er tiltak som kan betre den lokale deltakinga og auke kompetansen både lokalt og regionalt når det gjeld forvaltinga i kystsona. Dette kan også vere eit steg i rett lei for å dempe konfliktar i samband med sentralt vedtekne verneplanar, der lokalsamfunna ofte føler at synsmåtane deira har vorte teke lite omsyn til.

       Komiteen har elles merka seg positive røynsler med kystsoneplanlegging, mellom anna frå eit samarbeidsprosjekt mellom 18 kommunar på Helgelandskysten.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti viser til at utbyggingsmønster og utbyggingsform verkar inn også på forbruket av stasjonær energi og kva for nokre energikjelder som kan takast i bruk. Ein av føresetnadene for større utnytting av nye, fornybare energikjelder som bioenergi, solvarme og vindkraft er utbygging av vassboren varme eller fjernvarme. Ei slik utbygging vil òg medverke til større energieffektivitet.

       Desse medlemene meiner at det er særs uheldig at det ikkje er incentiv til slik utbygging i samband med nye reguleringar eller nye større bygg i Noreg. Fjernvarme eller vassboren varme er ofte dyrare i investeringsfasen, men vesentleg billigare i drift. Gjennom krav om gjennomføring av konsekvensutgreiingar for energi, ved reguleringsplanar og ved etablering av bygg over ein viss storleik, vil utbygging av fjernvarme kunne vurderast som eit reelt og lønnsamt alternativ. Desse medlemene viser til at ein bør nytta heimelen i plan- og bygningslova § 33-4 m.v. til å påleggje kommunane å gjennomføre slike konsekvensutgreiingar. I den grad det er lovheimel for det, bør denne typen krav også gjerast gjeldande for eksisterande bygningsmasse t.d. i samband med renovering eller bruksendringar.

       Desse medlemene viser til det nyoppnemnde energiutvalet sitt arbeid med Energi 2020. Desse medlemene vil be om at utvalet får i oppgåve å gjennomgå lov og regelverk, inkludert plan- og bygningslova med føresegner og staten sitt eige regelverk for eigne bygg, for å få til større utnytting av potensialet for energiøkonomisering og fornybare energikjelder. Høvet til å innarbeide tidlegare krav om energiplanar (jf. fjernvarmelova) i alle kommunar i det nye energipolitiske rammeverket bør òg vurderast.

       Desse medlemene fremjer følgjande forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa, gjennom føresegner til plan- og bygningslova, syte for at kommunane gjennomfører konsekvensutgreiingar for energi ved reguleringsplanar og etablering av bygg over ein viss storleik. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at vannbårne oppvarmingssystem er en forutsetning for økt energifleksibilitet, herunder introduksjon av nye, fornybare energiformer som bio-energi, varmepumper m.m.

       Disse medlemmer forutsetter at slike problemstillinger blir nærmere drøftet i arbeidet med Energi 2020.

       Komiteens medlem Hillgaar vil peke på de uheldige konflikter som tidligere tiders hyttebygging i 100 metersbeltet har skapt i enkelte kommuner og regioner langs Skagerrak og ytre Oslofjord. En del steder er allmennhetens tilgang til strandsonen sterkt innskrenket. Andre steder er strandsonebebyggelsen til hinder for en fornuftig utnyttelse av bakenforliggende arealer og for en samlet arealplanlegging. Den spredte hyttebebyggelsen kan for øvrig på enkelte, belastede steder medføre at utslipp og renovasjon blir et problem. I kommuneplanene for slike helt spesielle områder bør det kunne innføres saneringssoner, som tilkjennegir at vedkommende kommune i et langsiktig perspektiv ønsker å gjøre visse soner av 100 meters beltet frie for hyttebebyggelse.

       Dette medlem vil peke på at slike saneringssoner kan kobles sammen med praktiske erstatningsordninger med tilbud om erstatningshytter/hyttetomter i regulerte « hyttebyer ». Slike hyttebyer er i dag bygget i Gjeving v/Lyngør i Tvedestrand kommune og ved Portør, Kragerø kommune. Hyttebykonseptet kombinerer lokal stilart, tett bebyggelse, høy tomteutnyttelse med tidsmessig renseanlegg og ordnet parkering. De gir flere mennesker et fritidstilbud på vesentlig mindre areal. Dette medlem mener at en politikk for sanering av de verste feil i tidligere tiders hyttebygging kan gi hytteferie og meningsfull fritid for mange flere dersom innføring av begrensede saneringssoner kobles sammen med hyttebykonseptet.

       Innføring av saneringssoner i deler av 100 metersbeltet vil over en 50-års periode kunne gi de berørte kystsamfunnene tilbake en viktig livskvalitet uten å miste næringsinntekter. Forutsetningen er konsekvent håndtering av strenge reguleringsbestemmelser, herunder nei til gjenoppbygging og nei til utvidelser/endringer av eksisterende fritidsbebyggelse i sonene. Forutsetningen er også krav til regulering av alternative hyttebyer til erstatning, stimuleringsordninger m.v.

       Dette medlem innser at en løsning som skissert oppfattes som radikal. Men radikalismen i tanken er ikke reguleringsteknisk. Det radikale er ønsket om å innføre en planhorisont på 50 år.

8. Samanfatning av endringsbehov som kan krevje justering av plan- og bygningslova

       Det er i meldinga lagt til grunn at plan- og bygningslova i hovudsak fungerer etter føremålet, og departementet syner til at det ikkje er grunnlag for å endre på lova sin hovudstruktur eller dei grunnleggjande prinsippa i hovudtrekk. Regjeringa finn det likevel riktig med ein gjennomgang av lovverket, og vil difor nedsetje eit breitt samansett utval for å få ein samla gjennomgang av planleggingsføresegnene i plan- og bygningslova og andre lover etter dei retningslinene som er trekte opp i denne meldinga. Siktemålet med gjennomgangen skal vere å klårleggje om lova gjennom endringar kan bli eit enda betre reiskap for å ta vare på viktige samfunnsinteresser. Det skal vere eit mål at planlegginga etter lova skal kunne skje på ein rask og smidig måte, samstundes som nye behov vert fanga opp, som t.d. å ta vare på biologisk mangfald. Det vert òg synt til at utfordringane for planlegging i sjø ikkje er dei same som for planlegging på land, og det er mindre aktuelt å vurdere endringar i plan- og bygningslova ut frå omsynet til å ta vare på marint biologisk mangfald.

       Det er i meldinga gjeve korte oppsummeringar for dei mest sentrale endringsbehova departementet ser ved ein samla gjennomgang av planleggingsføresegnene i plan- og bygningslova og andre lover. Det vert synt til at dei økonomiske og administrative konsekvensane av ein slik lovgjennomgang vil bli tekne opp i samband med det konkrete framlegget til mandat for lovarbeidet.

Komiteen sine merknader

       Komiteen er samd i at plan- og bygningslova i hovudsak fungerer i samsvar med føremålet, og vil vurdere moglege framlegg om justeringar når desse vert fremja.

       Komiteen stør likevel at det vert sett ned eit utval for å ta ein gjennomgang av lova etter dei retningslinene som er trekt opp m.a. for å føre vidare arbeidet med samordning av lovverket, og vil vurdere moglege framlegg om justeringar når desse vert fremja.

       Komiteen viser elles til sine merknader i kapitla framanfor.

9. Forslag frå mindretal

Forslag frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti:

       Stortinget ber Regjeringa, gjennom føresegner til plan- og bygningslova, syte for at kommunane gjennomfører konsekvensutgreiingar for energi ved reguleringsplanar og etablering av bygg over ein viss storleik.

10. Komiteen si tilråding

       Komiteen har elles ingen merknader, syner til meldinga og rår Stortinget til å gjere slikt

       St.meld. nr. 29 (1996-1997) - om regional planlegging og arealpolitikk - vert å leggje ved protokollen.

       Stortinget ber Regjeringa vurdere å innføre etableringsstopp for nye kjøpesenter i 3-5 år. I denne perioden vert i tilfelle regelverket i plan- og bygningslova gått gjennom, og det vert utarbeidd naudsynte regionale planar med tanke på å oppnå sterkare styring med etablering av kjøpesenter. Det vert føresett at departementet skal kunne dispensere når lokale tilhøve tilseier det.