8.1 Arbeiderpartiet

       Komiteen medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at de ulike partier i denne innstilling har utarbeidet alternativer til Regjeringens langtidsprogram. I tillegg er det presentert felles merknader fra sentrumspartiene, dvs. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.

       Disse medlemmer viser til at det framlagte forslag til langtidsprogram fra de ulike partier i liten grad avklarer avgjørende spørsmål for innrettingen av politikken i programperioden. Disse medlemmer vil spesielt peke på at partiene ikke har foretatt avgrensninger som er egnet til å synliggjøre de økonomiske konsekvensene av partienes politikk. En avgjørende utfordring i programperioden vil være spørsmål knyttet til innretting av den økonomiske politikken, og særlig retningslinjer for bruken av midler over offentlige budsjetter. Disse medlemmer viser til at gjeldende økonomiske politikk er basert på at finanspolitikken skal virke stabiliserende på den økonomiske utviklingen. Dette forutsetter, i den konjunktursituasjon vi nå har i norsk økonomi, at finanspolitikken har en inndragende effekt. I motsatt fall kan resultatet bli en overoppheting av økonomien med tiltakende pris- og kostnadsvekst. Dette vil medføre en svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen med påfølgende problemer for produksjon og sysselsetting i konkurranseutsatt næringsliv.

       Disse medlemmer vil understreke at en stram finanspolitikk innebærer at det i perioden må foretas strenge prioriteringer mellom ulike tiltak. Alternativet til en slik politikk vil være å legge ansvaret for stabilisering av økonomien på andre deler av den økonomiske politikken. Disse medlemmer forutsetter at partiene avklarer sitt syn på dette.

       Disse medlemmer viser til brev fra Planleggings- og samordningsministeren av 26. mai 1997 hvor det uttales:

« Det vises til brev av 22. mai 1997 med ønske om å få beregnet de totale økonomiske virkningene av framlagte merknader til Langtidsprogrammet 1998-2001. Kommentarene nedenfor er i hovedsak utarbeidet av Finansdepartementet.

Forslagene fra sentrumspartiene, SV og Høyre er i de fleste tilfellene ikke formulert så presist at de økonomiske konsekvensene lar seg anslå uten å gjøre en rekke tilleggsforutsetninger. Generelt trekker imidlertid forslagene i retning av økte utgifter og reduserte inntekter sammenlignet med opplegget i Langtidsprogrammet. Det er derfor grunn til å advare mot faren for å komme over i Sprekkalternativet.

Basisalternativet i Langtidsprogrammet 1998-2001 illustrerer at det er mulig å ta petroleumsinntektene inn i norsk økonomi på en slik måte at de bidrar til å sikre velferden på varig basis. Dette forutsetter imidlertid at langsiktige budsjetthensyn legges til grunn for finanspolitikken. I Langtidsprogrammet skisseres i tillegg til Basisalternativet et Sprekkalternativ, der det føres en mer ekspansiv budsjettpolitikk i en del år framover. En slik budsjettpolitikk lar seg finansiere av høye oljeinntekter i en del år, men det vil raskt oppstå underskudd i offentlig forvaltning når statens inntekter fra oljevirksomheten faller etter århundreskiftet, samtidig som utgiftene til pensjoner øker. Sprekkalternativet illustrerer at dette etter hvert vil tvinge fram kraftige innstramminger i budsjettet og store nedskjæringer i det offentlige tjenestetilbudet, jf. figur 2.6 i Langtidsprogrammet.

Sprekkalternativet illustrerer en politikk hvor ubalansene bygger seg opp gradvis i ly av de høye oljeinntektene. Forskjellen mellom de to alternativene er ikke så store år for år, se tabell 1. Se også tabell 2.4 i Langtidsprogrammet.

Tabell 1 Offentlig ressursbruk i Lps basisalternativ og sprekkalternativ.­Årlige volumvekstrater 1995-2010

Sprekk- Basis- Differanse   alternativet alternativet Sprekk/Basis Offentlig konsum 2,8 1,5 1,3 Timeverk i offentlig forvaltning 2,1 0,6 1,5

En differanse på 1,5 prosent i offentlig sysselsettingsvekst i de to alternativene, målt i timeverk, tilsvarer i 1997 en mervekst på 8.000 normalårsverk. Forskjellen i offentlig konsumvekst på 1,3 prosent tilsvarer i 1997 en utgiftsøkning på om  lag 3 mrd kroner ut over anslaget i Revidert nasjonalbudsjett for nettoutgifter til offentlig konsum.

I Sprekkalternativet er det forutsatt at den økte utgiftsveksten særlig går til å øke det offentlige tjenestetilbudet. Kommunal sysselsetting og vareinnsats øker derfor sterkere i Sprekkalternativet enn i Basisalternativet. En vil imidlertid komme inn i et tilsvarende sprekkscenario selv om utgiftsveksten kommer på andre poster, f.eks. overføringer, men med omtrent den samme innenlandske etterspørselseffekten.

Ettersom forslagene i merknadene fra de nevnte fraksjonene er forholdsvis lite spesifisert, er det umulig å foreta noen helhetlig kostnadsberegning av oppleggene deres. De inneholder en rekke forslag både for å øke tjenestetilbudet, øke overføringene og øke offentlige investeringer. Hovedtyngden av forslagene går ut på utvidelser av det offentlige tjenestetilbudet og av stønads- og overføringsordninger, og vil således innebære en varig økning av nivået på de offentlige utgiftene. Det er ikke sannsynliggjort inndekning av utgiftene, snarere er det foreslått tiltak som vil svekke inntektssiden (bl.a. foreslår SV og sentrumspartiene lavere oljeutvinningstempo og tiltak som vil redusere arbeidstilbudet. Høyre har flere forslag om skatte- og avgiftsreduksjoner). Det er få forslag om innsparinger.

Antallet og sammensetningen av forslagene i merknadene fra fraksjonene utenom Arbeiderpartiet, illustrerer at en med stor sannsynlighet ville være over i Sprekkalternativet. Dette kan belyses med eksempler på hva noen få av forslagene kan bety av økte utgifter:

-	Forslag om økt minstepensjon: I 1995 ar det om lag 258.000 minstepensjonister blant alderspensjonistene og om lag 55.000 minstepensjonister blant uførepensjonistene. En økning i minstepensjonene på 10.000 kroner per år vil dermed øke utgiftene med vel 3 milliarder kroner per år.

-

Forslag om å øke stipendandelen til 40 prosent: En økning fra 28 til 30 prosent utgjør ifølge KUF 165 millioner kroner på helårsbasis. Dersom en legger til proporsjonale utgiftsøkninger ved en ytterligere øking av stipendandelen til 40 prosent, vil de samlede utgiftene øke med nær 1 milliard kroner.

Hvordan Høyres forslag til skattereduksjoner kan svekke budsjettets inntektsside, kan illustreres ved:

-	Inntektstapet for staten av å avvikle toppskatten anslås til om lag 9,7 mrd. kroner. Anslaget bygger på opplysninger fra Skattestatistikken 1995.

-

En heving av klassefradraget fra 24.100 kroner til 27.500 kroner i klasse 1 og fra 48.200 kroner til 55.000 kroner i klasse 2 vil redusere statens inntekter med om lag 2,6 mrd. kroner i 1997. Dersom klassefradraget heves til 30.000 kroner i klasse 1 og 60.000 kroner i klasse 2 vil statens inntekter reduseres med om lag 4,6 mrd. kroner.

-	En avvikling av formuesskatten vil redusere de offentlige inntektene med anslagsvis 5,1 mrd. kroner. Anslaget bygger på opplysninger fra Skattestatistikken 1995.

-	En avvikling av fordelsbeskatningen av egen bolig vil redusere de offentlige inntektene med anslagsvis 1,4 mrd. kroner (jf. St.meld. nr. 45 (1995-1996) Boligtaksering og prinsipper for boligbeskatning). »

       Disse medlemmer viser til at selv om partiene ikke har foretatt noen kvantifisering av de politiske valg som ønskes foretatt, viser partienes merknader at det retningsvalg som antydes kan medføre en uheldig utvikling på sentrale områder i norsk økonomi, spesielt på lengre sikt. Disse medlemmer mener derfor det påhviler disse partiene et ansvar i å klargjøre hvordan faren for en slik utvikling som skissert i ovennevnte brev skal motvirkes.

8.2 Sentrumsalternativet - Vilje til ansvar

8.2.1 Sentrumsalternativet

       Komiteens medlemmer fra de tre sentrumspartiene, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, legger med dette fram en fellesmerknad til langtidsprogrammet som dokumenterer det nære politiske fellesskapet mellom de tre partier.

       Merknaden er utformet med full respekt for de enkelte partiers program, standpunkter og egenart, og er ikke et forsøk på å forskuttere regjeringsforhandlinger. På de områdene hvor partiene har ulike standpunkter vises det til de respektive partiers program. Ved en regjeringsdannelse vil partiene i fellesskap finne fram til samlende løsninger på de områder hvor man i dag har forskjellige politisk opplegg.

       Disse medlemmer viser til at den sittende regjering utgått fra Arbeiderpartiet ikke ivaretar de store utfordringene Norge står overfor når det gjelder å hegne om et verdimessig holdbart grunnlag for politikken, styrke folkestyret, ivareta samfunnssolidariteten og legge til rette for en langsiktig og trygg forvaltning av miljø og ressurser.

       Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i påfallende mange saker av stor betydning og med vidtrekkende langsiktige konsekvenser har valgt å hente støtte hos Høyre og Fremskrittspartiet.

       Med bakgrunn i dette framstår en regjering utgått av de tre sentrumspartier som et helhetlig alternativ til den sittende mindretallsregjeringen utgått fra Arbeiderpartiet. Samarbeidet mellom disse medlemmer under behandlingen av langtidsprogrammet er å oppfatte som et uttrykk for vilje til aktivt å arbeide for et regjeringsskifte og vilje til å gå inn i forhandlinger om en politisk plattform for en sentrumsregjering.

       Regjeringen Jaglands politikk har vist seg å bli en direkte videreføring av regjeringen Harlem Brundtlands politiske linje. Regjeringen har i St.meld. nr. 4 (1996-1997) om Langtidsprogrammet for perioden 1998-2001 valgt seg bildet « det norske hus » som ramme for sitt forslag til politiske strategier.

       Om begrepet « det norske hus » skulle være meningsfylt, måtte det være som en beskrivelse av landet vårt og samfunnet som er bygget opp gjennom flere hundre år. Regjeringen legger i liten grad en slik forståelse til grunn for sitt langtidsprogram, og disse medlemmer vil i det videre legge til grunn en annen tilnærming og strategi i sin langtidsplanlegging, som presentert i denne fellesmerknad. Disse medlemmer vil satse på å bevare og videreutvikle de ressurser som ligger i norsk kultur og tradisjoner, men i et åpent og solidarisk internasjonalt samarbeid.

       Disse medlemmer mener det er behov for en alternativ politisk kurs og vil legge følgende hovedlinjer og prinsipper til grunn for en felles og helhetlig politikk:

Et trygt verdigrunnlag

       Norges nasjonale og kristne kulturarv skal videreformidles til nye generasjoner, bl.a. ved å fastholde grunnskolens kristne formålsparagraf. Menneskeverdet må ikke krenkes. Den økende materialisme må motarbeides. Vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre.

Styrket folkestyre

       Et levende folkestyre forutsetter innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom. Den økende konsentrasjon av kapital og makt må derfor begrenses og folkelig innflytelse sikres gjennom økt deltagelse. Et desentralisert samfunn er en forutsetning for et levende demokrati.

Kultur og tradisjon

       Kulturens betydning for individ og samfunn må oppvurderes. De frivillige organisasjonene (den tredje sektor) må gis muligheter til å spille en mer sentral rolle som kulturbærere og verdiformidlere i samfunnet. Kirken må som trossamfunn ha frihet til å være bekjennende og diakonalt arbeidende og slik være inkluderende for folk i ulike livssituasjoner. Samarbeid, respekt og toleranse skal prege vår flerkulturelle hverdag.

Utdanning og forskning

       Utdanning og forskning er investering i framtida. Retten til utdanning skal være lik for alle, uavhengig av sosial bakgrunn, bosted, kjønn og økonomi. Skolen må rustes opp både gjennom bedre lokaliteter, oppdaterte læremidler og bedre etterutdanning av lærere.

       Studiefinansieringen bedres bl.a. ved å øke stipendandelen til 40 %. Forskningen må styrkes som et ledd i arbeidet for å utvide vårt lands totale kunnskaper og kompetanse.

Familien - den grunnleggende sosiale enhet

       Familien og det levende nærmiljøet skal være en viktig del av det sosiale nettverket. Det må gis reell valgfrihet når det gjelder omsorgen for små barn, bl.a. gjennom økte kontantoverføringer og tilbud om barnehageplass for alle som ønsker det. Enslige forsørgere må gis bedre vilkår bl.a. gjennom økt overgangsstønad.

En solid samfunnsøkonomi

       Hovedmålet for den økonomiske politikken skal være en langsiktig og forsvarlig forvaltning av landets ressurser, rett til arbeid og en rettferdig fordeling av samfunnsgodene. Nasjonalt eierskap må sikres når det gjelder landets naturressurser, nøkkelbedrifter og viktige finansinstitusjoner. Styringsmidler som konsesjonslover og stimuleringstiltak må brukes aktivt for å sikre en slik utvikling. For å kunne forsvare velferdsstaten og tilby bedre fellesskapsløsninger må det offentliges inntekter sikres. Det inntektspolitiske samarbeidet må videreføres med større vekt på en rettferdig fordeling.

Fra oljeøkonomi til allsidig næringsliv

       Fastlands-Norge må settes bedre i stand til å overta en større del av verdiskapningen når oljeinntektene minker. Tempoet i oljeutvinningen må dempes både av hensyn til vår oljeavhengighet, miljøet og kommende generasjoner. De små og mellomstore bedriftene må gis bedre rammevilkår for å trygge sysselsetting og økt verdiskapning i fastlandsøkonomien.

       Delingsmodellen endres som ledd i en slik strategi. Privat initiativ må stimuleres bl.a. gjennom forenkling av regelverk og et modernisert offentlig tjenestetilbud. Primærnæringene må gis bedre vilkår, både som del av et allsidig næringsliv og som basisnæringer i Distrikts-Norge. Den landbaserte industrien må sikres trygge og langsiktige rammevilkår bl.a. gjennom kraft på rimelige og langsiktige vilkår.

Et styrket fellesskap

       Utviklingen mot økte forskjeller i samfunnet må motarbeides og snus gjennom en aktiv fordelingspolitikk. Den sterke sentraliseringen krever en ny distriktspolitikk med større vilje til desentralisering og et offentlig tjenestetilbud som kan gi like levekår i hele landet. Kommunikasjonene må bygges ut for å styrke næringslivet i distriktene og sikre målet om et stabilt bosettingsmønster i Norge. De eldre må sikres en verdig alderdom og de funksjonshemmede gis bedre levekår. Ordningen med omsorgslønn må bygges ut og delfinansieres av staten. Helse- og omsorgssektoren må styrkes, samtidig som det legges økt vekt på forebyggende tiltak. Helsekøene må reduseres gjennom et bedre sykehustilbud. Det er særlig viktig å styrke psykiatrien. Minstepensjonene må økes og bostøtteordningene bedres som ledd i en aktiv fordelingspolitikk.

Trygghet i hverdagen

       Økt voldsbruk og økt kriminalitet må bekjempes både gjennom trygge og utfordrende nærmiljøer, holdningsskapende tiltak og et effektivt politi som blir tilført tilstrekkelige ressurser til å skape større trygghet i folks hverdag. Kampen mot internasjonal kriminalitet må skjerpes bl.a. gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt politisamarbeid. Disse medlemmer går imot Schengenavtalen som innebærer svekket grensekontroll innen Schengenområdet. Økt oppdagelsesrisiko, effektiv etterforskning, rask oppklaring og domsavsigelse og umiddelbar avsoning av straff må være viktige mål for kriminalitetsbekjempelsen.

Miljø og langsiktig ressursforvaltning

       Norges rike naturressurser må forvaltes ut fra prinsippet om en bærekraftig utvikling.

       Våre internasjonale klimaforpliktelser må etterleves. Disse medlemmer går imot planene om to gasskraftverk på Vestlandet da disse er uforenlige med våre nasjonale mål om utflating og reduksjon av CO₂-utslippene. En større del av vårt energibehov bør dekkes av enøk og alternative fornybare energikilder, bl.a. bioenergi. Det iverksettes nasjonale strategier for å sikre ren mat, ren luft og rent vann. Et redusert oljeutvinningstempo må også ses i lys av våre internasjonale miljøforpliktelser og hensynet til kommende generasjoners valgmuligheter.

Internasjonalt samarbeid og solidaritet

       Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk skal fortsatt forankres i NATO. Utvidelsen av NATO må skje bl.a. i kombinasjon med avtaler med Russland for å unngå ny spenning og nye skillelinjer i Europa. Hensynet til menneskerettighetene må tillegges økt vekt i vår handelspolitikk. Norsk bistand til utviklingslandene økes til 1 % av BNI i kommende fireårsperiode.

       Folkeavstemningen i 1994 om norsk EU-medlemskap må respekteres. Disse medlemmer går imot norsk medlemskap i Den Europeiske Unionen. EØS-avtalen danner hovedgrunnlaget for Norges forhold til EU og EFTA-landene. Så lenge det er et flertall i Stortinget for EØS-avtalen vil disse medlemmer legge avtalen til grunn for Norges samarbeid med EU i et eventuelt regjeringssamarbeid. Disse medlemmer går inn for en nasjonal, selvstendig og aktiv vurdering av det regelverk som følger av EØS-avtalen, herunder bruk av veto, når viktige nasjonale interesser står på spill.

8.2.2 Et trygt verdigrunnlag

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke viktigheten av et solid verdifundament for samfunnet.

       Disse medlemmer mener Regjeringens langtidsprograms største mangel er at det savner verdiforankring. Disse medlemmer vil føre en politikk som skal være fast forankret i vår nasjonale og kristne kulturarv. I Langtidsprogrammet sies det at verdiene som ligger til grunn for fremtidens samfunnsbygging « blir til i samhandling mennesker i mellom » og at verdiene « blir reflektert i de politiske veivalg som gjøres ». Disse medlemmer avviser et slikt verdimessig relativistisk grunnlag for politisk styring og langtidsplanlegging. Demokratiets formelle spilleregler, teknokrati og styringserfaring kan ikke erstatte de grunnleggende normer og verdier som er evige og allmenngyldige. Disse medlemmer mener at Regjeringen med sin verdinøytrale uttalelse i langtidsprogrammet avslører en holdningsløshet.

       Disse medlemmer mener at langtidsplanlegging krever at man først tar stilling til hva som er rett og galt og at man deretter foretar politiske veivalg. Dette gir politisk motkraft i forhold til et kaldere og hardere samfunn, verdsliggjøring, rotløshet og generelt svekkede moralske holdninger og etiske krav. Et solidarisk og humant samfunn bygger på mennesker som viser medmenneskelighet, har omsorg for de svakeste og tar ansvar for andre, for miljøet og for kommende generasjoner. Det er derfor viktig å styrke de institusjonene som er formidlere av disse etiske og medmenneskelige verdiene. Mennesket skal stå i sentrum for samfunnsbygging og prinsippet om det enkelte menneskets uerstattelige verdi uansett kjønn, religion, legning, funksjonsnivå, sivilstand, bosted og etnisk tilhørighet skal legges til grunn.

       Regjeringen betegner økonomi og verdiskapning som selve « grunnmuren » i det norske hus. Etter disse medlemmers oppfatning må det imidlertid være de menneskelige og kulturelle verdiene som skal utgjøre denne « grunnmuren ». Den materielle velferden må hele tiden styres i forhold til de mål og verdier som skal legges til grunn for samfunnsutviklingen.

       Disse medlemmer vil slå ring om et levende folkestyre som gir lik mulighet til politisk innflytelse i stedet for maktkonsentrasjon på få hender. Vi vil sikre de vilkår et reelt demokrati forutsetter; slik som personlig frihet og sosial rettferdighet. Men skal demokratiets beslutningsform resultere i et godt samfunn, må den preges av mennesker som ikke bare jager etter egen interesse, men etter felles interesse.

       Disse medlemmer vil understreke at det er mennesket og de menneskelige behov som skal stå i sentrum for en god samfunnsbygging. Mange av de største utfordringene gjelder dekning av behov av ikke-materiell art. Disse medlemmer tar avstand både fra et sosialdemokratisk syn som oppfatter mennesker først og fremst som individer med materielle behov, og høyreliberalistiske oppfatninger av menneskene først og fremst som aktører i et marked. Disse medlemmer har som utgangspunkt at mennesker kan og vil være aktive deltagere i samfunnet.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringens langtidsprogram omtaler arbeidskraft primært som ressurs for næringslivet. Arbeidslivets betydning for det enkelte individs velferd må gis større oppmerksomhet, og hensynet til å kunne ivareta omsorgsoppgaver f.eks. i en småbarnsperiode krever mer fleksible regler og praksis.

       Disse medlemmer tar opp kampen mot sorteringssamfunnet. Nye holdninger i samfunnet tar utgangspunkt i et ønske om å kalkulere verdien av et menneske, eller avveie verdien av et menneske, i forhold til et annet. Både forskning på aborterte foster, genteknologiske eksperimentering med mennesker og såkalt innvandringsregnskap, er eksempler på dette. Lønnsomhets-, nytte- og verdivurderinger av mennesket er etter vårt syn et overgrep overfor det ukrenkelige i mennesket. Disse medlemmer har i disse viktige spørsmålene i hovedsak sammenfallende standpunkter. På flere av områdene skiller denne politikken seg fra både Arbeiderpartiets og Høyres. Derfor utgjør disse medlemmer et « tredje tyngdepunkt » i norsk politikk.

       Disse medlemmer ønsker en samfunnsutvikling med større vekt på de kulturelle og menneskelige verdier, desentralisering bygd på mindre enheter som familie- og nærmiljø, og en mer rettferdig fordeling såvel nasjonalt som internasjonalt.

       Den rike del av verden kan ikke fortsette en politikk med en vekst som fører til stadig økende forbruk av ikke-fornybare ressurser med tilhørende forurensning. Både nasjonale og internasjonale tiltak må ta sikte på å motvirke dette.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har valgt å la tradisjonell materialistisk tenking og økonomiske mål dominere langtidsplanleggingen i stedet for å gi den en verdimessig begrunnet politisk målsetting. Manglende verdiforankring gir også grunn til uro mht. hvilket samfunn dagens politiske kurs vil gi.

8.2.3 Styrk folkestyret

8.2.3.1 Et levende demokrati

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til at folkestyre innebærer et styresett med innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom. Disse medlemmer mener at et levende demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte de store utfordringene i samfunnet. Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemer, få flere i arbeid, sikre utjevning mellom grupper, regioner og land, sikre nasjonal og lokal råderett over naturressursene, og norsk eierskap i næringslivet.

       I dag ser vi at folkestyret er under press. Beslutninger overføres i økende grad til markedet, til kapitalsterke privatpersoner, organisasjoner, byråkrater og andre som ikke står til ansvar overfor folket i valg. Dette fører til sviktende tillit, følelse av avmakt og mindre engasjement og deltakelse i samfunnsspørsmål hos folk flest.

       Dersom viktige politiske målsettinger skal ivaretas må markedet korrigeres gjennom styring fra folkevalgte organer. Skal viktige samfunnsinteresser som hensynet til miljøet og sosial og geografisk fordeling sikres, kan ikke utviklingen overlates til markedskreftene alene.

       Et desentralisert samfunn er en forutsetning for å virkeliggjøre et reelt folkestyre. Skal folk føle ansvar og kunne utøve demokratiske rettigheter, må omgivelsene være så oversiktlige at den enkelte har mulighet til å engasjere seg.

       En politikk som skal bidra til å oppfylle de samfunnsmål disse medlemmer går inn for, krever vilje til styring og samfunnssolidaritet. Dette var en av hovedårsakene til at disse medlemmer avviste norsk medlemskap i EU, og disse medlemmer legger dette til grunn for sin politikk.

8.2.3.2 Lokalt sjølstyre

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at det er en forutsetning for et styrket lokalt sjølstyre at de økonomiske rammebetingelsene bedres. Offentlig sektor må sikres ressurser og stabile inntekter som fordeles slik at folkevalgte organer på ulike nivå gis mulighet til å løse sine oppgaver.

       Større reell makt til folkevalgte organer, ikke minst i kommuner og fylkeskommuner, er en forutsetning for at folk skal finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen. Arbeidet i folkevalgte organer må foregå slik at folk gis innsyn i arbeidet og mulighet til innflytelse over de beslutninger som tas. Omfanget av detaljreguleringer bør reduseres, bl.a. gjennom en forenkling av lover og regler. Et reelt kommunalt selvstyre innebærer at kommunene velger ulike løsninger ut fra lokale behov. På viktige områder kan det imidlertid være nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette gjelder blant annet helse- og sosialsektoren, miljø, utdanning og likestilling.

8.2.3.3 Økt offentlighet

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at åpenhet må være noe selvfølgelig og noe som praktiseres til daglig. Disse medlemmer ser med stor bekymring på det store antall saker der statsforvaltningen nekter innsyn i dokumenter etter at begjæring er fremsatt. En aktiv etterlevelse av offentlighetsloven og en forsiktig og korrekt bruk av unntakshjemlene er ikke bare en forutsetning for et trygt og åpent samfunn der innbyggerne kan ha tillit til det offentlige men også et viktig verktøy for at media kan stå for et positiv bidrag i samfunnsdebatten. Disse medlemmer mener at dagens omfattende bruk av fullmaktsbestemmelsene som gir unntak fra offentlighet krever en revisjon av offentlighetslovens bestemmelser.

8.2.3.4 Forholdet til ny EU-lovgivning

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene har ulikt syn på EØS-avtalen. Så lenge det er flertall i Stortinget for EØS-avtalen, vil disse medlemmer legge avtalen til grunn for Norges samarbeid med EU i et eventuelt regjeringssamarbeid. Avtalen forutsetter gjensidig markedsadgang, like konkurranseregler og fri bevegelse av varer, tjenester og personer.

       Disse medlemmer går inn for en nasjonal, selvstendig og aktiv vurdering av det regelverk som følger av EØS-avtalen, herunder bruk av veto når viktige nasjonale interesser står på spill. Avtalen regulerer tilfeller der det er EFTA-land som ikke ønsker å adoptere nye EU-direktiver. Norge må være villig til å bruke dette regelverket, jf. merknadene under kap. om internasjonalt samarbeid og solidaritet.

       Disse medlemmer går imot at Norge skal tiltre Schengensamarbeidet. Det er betenkelig at Schengenavtalens regler om taushetsplikt om dokumenter og forhandlinger er vide og vage, og gjør offentlig debatt og parlamentarisk kontroll vanskelig. Disse medlemmer går imot den institusjonelle løsning samarbeidsavtalen med Schengen legger opp til for Norges deltagelse i samarbeidet. Det er nødvendig å drøfte prinsipielle grenser for Grunnlovens regler om suverenitetsavståelse. Disse medlemmer viser videre til de sterke personvernmessige betenkeligheter som Schengenavtalen reiser.

8.2.3.5 Et sterkere personvern

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene er bekymret for at informasjonssamfunnet fører med seg økt innsamling og lagring av informasjon og sammenkobling av ulike datakilder. Dette skaper nye utfordringer for personvernet. Disse medlemmer vil legge til grunn to viktige prinsipper for et styrket personvern: For det første skal den enkelte i størst mulig grad ha anledning til å bestemme over bruk og gjenbruk av informasjon om en selv. For det andre må det alltid finnes anonyme alternativ til kortbruk, brikker o.l. i forbindelse med dagligdagse gjøremål som bruk av telefon, passering av bomringer eller betaling av varer og tjenester. Det skal være mulig å ikke legge igjen elektroniske spor.

       Disse medlemmer går inn for en styrking av Datatilsynet, både når det gjelder ressurser og en mer uavhengig stilling i forhold til Justisdepartementet. Disse medlemmer vil også få fortgang i arbeidet med å etablere et eget sertifiseringsorgan for sikre dataløsninger og stramme inn regelverket for optisk overvåking.

       Personvernet kommer ofte i konflikt med andre formål. Disse medlemmer vil legge til grunn at det skal svært tungtveiende argumenter til for at personvernet skal vike. Det må etableres ordninger som både tar hensyn til samfunnets behov for innsyn og kontroll og hensynet til enkeltmenneskets rett til personvern.

       Disse medlemmer er mot at geninformasjon skal kunne brukes i forsikringssaker eller i arbeidsforhold.

8.2.4 Kultur og tradisjon

8.2.4.1 Et kulturelt mangfold

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at kultur utvikler mennesker og bidrar til å styrke felles verdier og identitet i samfunnet. Disse medlemmer ser på kristendommen og den kristne kulturarv som fundamentale deler av felleskulturen Disse medlemmer vil støtte et aktivt kulturliv, og ser tilgangen til profesjonelle kulturtilbud såvel som egenaktivitet, som en spire til trivsel og kilde til inspirasjon. Vi trenger mer enn noensinne åpne og trygge mennesker. Kultur skaper glede og positiv livsutfoldelse i nærmiljøet gjennom sosialt samvær og innsats for fellesskapet.

       Disse medlemmer mener at fysiske møteplasser er en viktig forutsetning for et aktivt lokalt kulturliv. Det statlige tilskuddet til kulturbygg utløser langt større midler lokalt. Det er fylkeskommuner, kommuner, andelslag/stiftelser og foreninger som står for bygging og drift av lokale og regionale kulturbygg, men statens bidrag må økes.

       De nasjonale kulturinstitusjonene er viktige for å vitalisere kulturlivet. Det samme gjelder lokale og regionale teatre, orkestre, museer og riksanlegg o.l., som staten sammen med kommuner og fylkeskommuner bidrar til å finansiere. Kulturtilbudene skal ha en best mulig geografisk og sosial spredning. Alle skal sikres tilgang på kulturopplevelser.

       Disse medlemmer vil satse på mangfoldet i kulturen, både bredden og toppen, for alle aldersgrupper og funksjonsnivåer i samfunnet. Disse medlemmer vil særlig satse på den frivillige kulturaktiviteten, som en motvekt mot den kommersielle og pasifiserende massekulturen som vi overøses med, særlig gjennom den medieskapte kulturen.

       De frivillige organisasjonene som representerer en tredje sektor, spiller en sentral rolle i det å aktivisere folk til meningsfylt og samfunnsnyttig virksomhet. Organisasjonene er kulturbærere og verdiformidlere i samfunnet. Organisasjonene har et stort mangfold, og representerer et bredt spekter av aktiviteter både for barn, ungdom og voksne. Det viktigste motivet for engasjementet i en organisasjon, er å arbeide sammen med andre for en felles sak, en oppgave eller en idé. Disse medlemmer vil skape et godt grunnlag for aktive frivillige organisasjoner på lokalt, regionalt og nasjonalt plan.

       Disse medlemmer vil bedre de økonomiske betingelsene for organisasjonene, slik at de kan bruke mer av sin tid på sine egentlige formål. Regelverket for tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner må stimulere til aktivitet, ivareta hensynet til organisasjonenes egenart og mangfold, og ikke føre til økte kostnader til administrasjon.

       Disse medlemmer legger vekt på at kulturen har en egenverdi samtidig som den har en forebyggende virkning. Disse medlemmer vil bl.a. satse på tiltak som stimulerer til samarbeid på tvers av profesjonene og mellom offentlige myndigheter og frivillige krefter. Her er prosjekter som « Kultur gir helse » o.a. gode eksempler på f.eks helseforebyggende tiltak hvor mennesket er i sentrum, uten merkelapper som pasient eller klient.

       I en tid med økende internasjonalisering ser disse medlemmer det som en viktig oppgave å bevare og utvikle det norske språket slik at vi kan beholde det kulturelle ankerfestet språket utgjør. Sentrale virkemidler på dette området, er opprettholdelse av innkjøpsordningen for skjønnlitteratur og barne- og ungdomslitteratur. For å sikre like bokpriser og tilgjengelighet av bøker i hele landet, ønsker disse medlemmer å bidra til at bransjeavtalen for bokomsetning opprettholdes. Disse medlemmer vil også sikre nynorsk og samisk språk gode utviklingsmuligheter.

       Disse medlemmer ser den raske utviklingen innen nye medier som en kulturpolitiske utfordring på flere områder. Det er nødvendig å sikre at mediebruken ikke skaper nye sosiale skiller, forskjeller mellom kjønn og generasjoner. Disse medlemmer mener at skolen må spille en sentral rolle i opplæringen av bruken av nye medier som bl.a. Internett. Samtidig mener disse medlemmer at bibliotekene skal spille en viktig rolle som formidler, både for å sikre at alle kan få tilgang til bruken av nye medier, og for å gjøre informasjonen gjennom nye medier tilgjengelig for alle.

       Disse medlemmer mener utgangspunktet for mediepolitikken må være å sikre ytringsfriheten som en grunnleggende forutsetning for et levende demokrati. Videre må en sikre saklig og allsidig informasjon og styrke norsk språk og kulturell identitet. Det er viktig å sikre et differensiert medietilbud, både geografisk, ideologisk og politisk. Mediakunnskapen, spesielt blant barn og unge, må styrkes. Økt kunnskap er en forutsetning for at barn og unge kan skille mellom gode og dårlige tilbud. Det er viktig å motvirke den negative effekten vold i media kan ha på voldsutviklingen og annen kriminalitet i samfunnet.

       Disse medlemmer ser utviklingen av et digitalt sendenett i Norge som et viktig redskap for å gjøre allmennkringkastings-tv tilgjengelig for alle i hele landet. For at NRK skal bestå som lisensfinansiert allmennkringkaster i framtiden, er det viktig å sikre et reklamefritt NRK og begrense sponsorvirksomheten. Disse medlemmer ser behovet for klare regler for bruk av reklame i alle medier. For at tv og radio skal opprettholde sin rolle som en sentral kulturformidler, mener Disse medlemmer at det bør legges større vekt på lokale sendinger og produksjon.

       Disse medlemmer mener at kulturen gjennom historie og tradisjoner er et viktig ankerfeste i en raskt omskiftelig verden. Disse medlemmer mener at bevisstgjøring og kunnskap om egen tradisjon og kultur skaper rotfeste og trygghet. Disse medlemmer ser kultur som en base for å engasjere den oppvoksende slekt, og som et viktig element i utformingen av et positivt oppvekstmiljø. Trygghet på egen kultur og identitet, reduserer fremmedfrykten i møtet mellom mennesker, tradisjoner og kulturer. Møter mellom mennesker og grupper med ulik bakgrunn og ulike perspektiver er ikke alltid harmoniske og konfliktløse. Konflikter forsterkes gjerne dersom minoritetsgrupper opplever at deres kultur og identitet ikke blir respektert av majoriteten i samfunnet.

       Fysiske omgivelser som har estetiske kvaliteter er vesentlig for livskvalitet og trivsel. Disse medlemmer vil bidra til at det lages lokale planer som ivaretar de estetiske forhold i våre omgivelser, i forhold til stedsutvikling, arealbruk, byggeskikk, fasader, skilting og reklamebruk. I denne forbindelse vil disse medlemmer arbeide for at prinsippene for utsmykking av offentlige bygg blir fulgt opp i praksis, i nært samarbeid med lokale aktører og brukere. Disse medlemmer mener at staten må gå foran som et godt eksempel, å tenke helhetlige, langsiktige løsninger og satse på estetiske kvaliteter i sin byggevirksomhet.

8.2.4.2 Kirken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til at den norske kirke er et trossamfunn med forankring i den evangelisk-lutherske lære. Kirken må ha frihet til å være en bekjennende, misjonerende og diakonalt arbeidende kirke som er åpen og inkluderende for folk i ulike livssituasjoner. Det er en stor oppgave for kirken å forkynne kristen tro og etikk på en slik måte at det kristne verdigrunnlaget fremdeles kan prege samfunnet.

       Disse medlemmer vil styrke kirken som trossamfunn gjennom økt selvstendighet og gjennom lokale valg til kirkelige organer legge opp til at flere kan gjøre en innsats.

       Disse medlemmer vil lovfeste retten til dåpsopplæring. Disse medlemmer viser til at vi har en folkekirke knyttet til staten. Staten har et ansvar for å gi kirken tilstrekkelig økonomiske og personalmessige ressurser slik at den kan realisere de oppgaver Stortinget har vedtatt gjennom den nye kirkeloven.

       Det er en viktig offentlig oppgave å følge opp med kirkelige tjenester for nordmenn i utlandet. Gjennom Sjømannsmisjonen må Den norske kirke i utlandet få økonomisk kompensasjon for en slik oppgave.

8.2.4.3 Samisk kultur

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke viktigheten av at myndighetene gjennom lovgivningen og på andre måter sikrer samisk språk, kultur og samfunnsliv. Undervisning i og på samisk styrker samenes identitet og kultur. Samiske barn må få rett til morsmålsundervisning også når de bor utenfor de samiske områdene. Det er behov for å utdanne flere samisktalende lærere og førskolelærere og utvikling av nødvendige læremidler på samisk. Disse medlemmer mener Sametinget har en viktig rolle som premissleverandør og rådgivende politisk organ når det gjelder saker som angår den samiske befolkning. Sametinget må etterhvert få større avgjørelsesmyndighet i slike saker.

8.2.4.4 Innvandrerne - integrering og fellesskap

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil påpeke at integrering dreier seg om å muliggjøre et fellesskap - tross forskjeller i etnisk og kulturell bakgrunn. Tidligere har sosiale forskjeller, kjønnsforskjeller eller forskjeller knyttet til psykisk eller fysisk funksjonsnivå stått sentralt ved diskusjon om integrering. I dag retter vi ofte søkelyset mot forskjeller mellom mennesker med ulikt etnisk opphav. Utfordringen er imidlertid den samme: Å danne et solidarisk og demokratisk fellesskap der alle hører med. Dette innebærer at alle innbyggere skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser.

       Innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter skal alle innbyggere, uansett opprinnelse, ha rett til å hevde sine verdier, følge sine kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro. Samtidig er det viktig at innvandrerne får kunnskap om det norske samfunn og våre kulturtradisjoner, slik at de får mulighet til å forstå og delta aktivt i det nye samfunn de er en del av.

       Disse medlemmer vil i sin integreringspolitikk legge vekt på å motarbeide utvikling av rasisme, diskriminering og nye klasseskiller. Nøkkelen til gode resultater ligger ikke minst i norsk som et felles språk og at det utvikles kontakt og forståelse på tvers av folks etniske og kulturelle bakgrunn. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av at alle innbyggere kan norsk på et nivå som muliggjør aktiv deltakelse i fellesskapet. Det eksisterende timebaserte kurstilbudet i norsk med samfunnskunnskap for innvandrere må erstattes med et nivåbasert undervisningstilbud, tilpasset den enkeltes forutsetninger og behov.

       For nyankomne innvandrere må tilbudet om norskundervisning være tilgjengelig så raskt som mulig. Samtidig er det behov for å ha et godt opplæringstilbud tilgjengelig for innvandrere som har vært lenge i landet uten å ha fått lært tilstrekkelig norsk. Det må iverksettes særlige tiltak for å motivere og rekruttere kvinner til norskopplæring.

       Skolen er en nøkkelinstitusjon for integrering. Utdanningen skal gi kunnskap om det norske samfunn og våre kulturtradisjoner, gi forutsetninger for aktiv deltakelse i samfunnet og hjelpe den enkelte til å utvikle sin egen identitet. Prinsippet om tilpasset opplæring innebærer at man må ta hensyn til den enkelte elevs forutsetninger. Undervisning på morsmålet vil være en tjenlig metode i den første lese- og skriveopplæringen. Senere bør morsmål være et tilgjengelig tilvalgsspråk. Tospråklig fagundervisning bør gis etter behov.

       Disse medlemmer vil framheve betydningen av tiltak som stimulerer ungdom fra språklige minoriteter til å ta videregående og høyere utdanning. Dette gjelder ikke minst rekruttering av tospråklige studenter til lærerutdanningen og ved politihøgskolen.

       Norge står i en situasjon der tilgangen til arbeidskraft er viktig for å løse utfordringene på flere samfunnsområder. Retten til arbeid må gjelde for alle grupper. Dersom bestemte grupper blir stående utenfor arbeidsmarkedet virker det segregerende. Det er spesielt viktig å unngå klientifisering av nyankomne flyktninger og asylsøkere. Disse medlemmer vil derfor legge vekt på etterutdannings- og yrkeskvalifiseringstilbud for innvandrere. For at de raskere kan komme i jobb og bli økonomisk selvhjulpne, må kriterier og prosedyrer endres slik at de langt raskere kan få godkjenning av relevant utdanning og yrkeserfaring fra utlandet.

       Disse medlemmer vil peke på at tendensen til bosettingskonsentrasjon av innvandrergrupper f.eks. i enkelte bydeler i Oslo, først og fremst skyldes at det er i disse bydelene det finnes rimelige boliger. Spesielt er det rimelige utleieboliger som gjør boområdene attraktive for grupper med lav inntekt. Selv om også slektsbånd og kulturell miljøtilhørighet medvirker til bosettingskonsentrasjonen, vil bedring av sysselsettingssituasjonen og andre forhold som har innvirkning på levekår og økonomi kunne bidra til en bedre integrering.

8.2.5 Utdanning og forskning

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener en satsing på utdanning og kompetanse er avgjørende for å gi livskvalitet, bevare velferden og sikre en langsiktig forsvarlig ressursforvaltning. Utdanning skal gi livsverdier, holdninger og kunnskaper til å løse framtidas utfordringer. Disse medlemmer mener at grunnskolen i samarbeid og forståelse med hjemmet skal hjelpe til å gi elevene en kristen og moralsk oppdragelse, bygd på åndsfrihet og toleranse.

       Disse medlemmer mener retten til fullverdig utdanning skal være lik for alle, uansett sosial bakgrunn, bosted, kjønn og økonomisk evne. Gjennom skolen er det et nasjonalt ansvar å hjelpe foreldrene i oppdragelsen av barna, og gi tilbud om en tidsmessig og likeverdig opplæring.

       Disse medlemmer mener at desentralisert skolestruktur er et viktig kjennetegn på enhetsskolen. Disse medlemmer vil sikre en kommuneøkonomi som gjør det mulig å opprettholde grendeskoler og et desentralisert skolemønster. Disse medlemmer ser det som nødvendig å ha visse nasjonale standarder for skoleverket for å sikre et likeverdig tilbud i hele landet.

       I forbindelse med gjennomgang av opplæringsloven mener disse medlemmer følgende forhold er viktige:

-	Beholde nåværende formålsparagraf i grunnskolen,

-	visse nasjonale standarder for skoleverket,

-	bestemmelser om kretsgrenser opprettholdes,

-	at nynorsken sin stilling i skoleverket ikke svekkes. Lærebøker på nynorsk og bokmål må foreligge til samme tid og samme pris,

-	at skolefritidsordninger skal være frivillige for småskoletrinnet og legges før og etter skoletid for disse elevene.

       Disse medlemmer vil respektere foreldrenes rett til å velge opplæring for sine barn. Dette foreldrerettsprinsipp innebærer at friskolene må sikres en fri og uavhengig plass i utdanningssystemet. Disse medlemmer vil opprettholde privatskoleloven som egen lov.

       Stortinget har de siste årene vedtatt flere utdanningsreformer. Det er nå viktig å sikre kvaliteten på disse reformene. Disse medlemmer viser til at Stortinget har vedtatt en grunnskolereform med skolestart for seksåringer høsten 1997. En forutsetning for en vellykket oppstart av grunnskolereformen, er gode lokaliteter og utelekemiljø, motiverte barn og lærepersonell. Disse medlemmer mener reformen ikke er tilstrekkelig kvalitetssikret, og viser til behandlingen av Innst.S.nr.183 (1996-1997) der disse partiene går inn for å gi kommunene anledning til å søke om utsettelse i ett år av oppstarten av reformen. Disse medlemmer vil arbeide for å sikre tilstrekkelig utstyr, god personelldekning med godt kvalifisert personale og velegnet uteareal tilpasset seksåringenes behov. Det er videre behov for å trygge skolevegene.

       Disse medlemmer har hatt som en forutsetning at kommunene skal ha full kompensasjon for merkostnadene med seksårs-reformen, både til investering, drift, skoleskyss og skolefritidsordning. Det må foretas en etterberegning av kommunenes utgifter til investeringer og drift av Reform 97 når reformen er gjennomført ved at staten betaler de reelle merkostnader ved reformen.

       Grunnskolereformen er en reform for hele grunnskolen ved at det innføres nye læreplaner og det blir 10-årig grunnskole. Rådgivningstjenesten bedres i forhold til elevenes valg av videre utdanning og yrke.

       Disse medlemmer mener videregående opplæring og Reform 94 må gjennomgås i 1998 med sikte på å styrke den tilpassede opplæringen, og spesielt legge vekt på å gjøre de teoretiske fagene i de yrkesfaglige studieretningene mer praktisk rettet. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vurdere flere tiltak, blant annet å videreutvikle ordningen med delkompetanse. Disse medlemmer vil stimulere flere elever til å ta fagopplæring, og vil vurdere nye tiltak for å bedre tilgangen på lærlingeplasser. Disse medlemmer legger stor vekt på en desentralisert skolestruktur i den videregående skole.

       Disse medlemmer ser på folkehøgskolen som et godt innslag i vårt skolesystem. Disse skolene gir elevene en positiv verdi- og kulturforankring. Folkehøgskolene utgjør et viktig supplement til videregående skole og arbeidsliv, og må derfor beholde konkurransepoeng og få gode arbeidsforhold.

       Disse medlemmer vil peke på det store behovet for oppdatering og økt kompetanse som ansatte i skoleverket har. De mange utdanningsreformene stiller lærerne overfor nye faglige og pedagogiske utfordringer. Det må i årene framover legges til rette for etterutdanning og faglig kompetansehevning av lærerne både i grunnskolen og videregående skole. Etterutdanningsvirksomheten må sees i sammenheng med den nye lærerutdanningen.

       Disse medlemmer viser til at IT har fått bred plass i de nye læreplanene for grunnskole og videregående skole. Det er i dag store variasjoner i hvordan IT-opplæringen er i skolen. Dette henger sammen med store forskjeller i IT-utstyr og kompetanse hos lærere. Disse medlemmer vil sikre et likeverdig tilbud innen IT-opplæringen i skolen for å hindre at forskjeller i IT-kunnskap skal skape nye skiller i folket.

       Disse medlemmer mener skolen må legge større vekt på entreprenørskap. Skolen må formidle kunnskap om det å etablere ny virksomhet og gi holdninger om ansvar for egen arbeidsplass. Disse medlemmer vil stimulere til elevbedrifter som arbeidsmetode i skolen.

       Stadig flere unge tar høyere utdanning. Disse medlemmer er kjent med at høye studentkull og økt byråkratisering av høyere utdanning, har ført til en anstrengt økonomi ved flere institusjoner, særlig ved høgskolene. Denne situasjonen gjør det vanskelig for flere høgskoler å oppfylle målsettingen om å gi forskningsbasert undervisning og opprettholde et godt nivå på praksisopplæringen. Disse medlemmer vil peke på at det i arbeidslivet er økt behov for IT-kompetanse og kvalifisert arbeidskraft innen utdannings-, helse- og omsorgsyrkene. Disse medlemmer vil øke kapasiteten på disse utdanningene. Videre vil disse medlemmer sikre kvaliteten på utdanningen, blant annet ved å forbedre det vitenskapelige utstyret.

       Disse medlemmer vil i kommende stortingsperiode gi unge en bedre studiefinansiering. Disse medlemmer vil prioritere behovsprøvd fullstipendiering for elever i den videregående skole, og at stipendandelen på studielån økes videre til 40 prosent. Studielån skal fortsatt være rentefrie i studietiden. Disse medlemmer mener at Stortinget skal fastsette renten på studielån, og vil arbeide for å bedre tilbakebetalingsvilkårene. Disse medlemmer mener det gjennom studentsamskipnadene legges til rette for bygging av nye studentboliger og at det gis tilbud om studentbarnehager.

       Disse medlemmer vil legge forholdene til rette for livslang læring. Utgangspunktet må være den enkeltes ønske og behov for videreutvikling og næringslivets behov for kompetanseutvikling. I et livslangt læringsperspektiv må det være et mål for etter- og videreutdanning å minske kunnskapskløften mellom ulike yrkes- og aldersgrupper. Disse medlemmer vil arbeide for at etter- og videreutdanning blir et tilbud til alle uansett alder, yrke, kjønn, bosted eller økonomisk evne.

       Forskning og utvikling utgjør en stadig viktigere forutsetning for verdiskapningen i Norge. For å sikre konkurranseevnen trenger vi forskning av et visst omfang og med god kvalitet. Disse medlemmer mener en fri og uavhengig forskning er vesentlig for å oppnå ny kunnskap. Disse medlemmer ser behovet for frie midler til forskning, og vil peke på grunnforskningens viktige bidrag for anvendt forskning og utviklingsarbeid. Universitetene har en særlig forpliktelse til å drive grunnforskning.

       Disse medlemmer vil øke grunnbevilgningene til de regionale forskningsstiftelsene og disse må etter vanlig kvalitetsvurdering få en viss del av forskerstillingene.

8.2.6 Familien - den grunnleggende sosiale enhet

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet. Forholdene i familien er av stor betydning både for enkeltmennesket og for samfunnet. I familien legges grunnlaget for den enkeltes trygghet og personlighetsutvikling. En politikk som satser på å styrke familiens situasjon, vil også bidra til å gjøre storsamfunnet bedre å leve i, og vil medvirke til å sikre den oppvoksende generasjon et trygt oppvekstmiljø. I de tilfeller hvor hjemmet ikke makter å ivareta sine omsorgsoppgaver, har samfunnet en særlig plikt til å tilrettelegge ordninger som sikrer at alle barn og unge får fullverdige omsorgstilbud og gode oppvekstvilkår.

       Disse medlemmer vil utforme en familiepolitikk som bidrar til å styrke likestillingen i samfunnet, og gir menn og kvinner reelle muligheter til å delta på lik linje både i arbeids- og organisasjonslivet og i familielivet. En forutsetning for økt valgfrihet og økt likestilling for småbarnsforeldre er:

-	At barnefamiliene har økonomi til å velge omsorgsform,

-	at de som ønsker det kan få barnehageplass,

-	at det gis adgang til fleksible arbeidstidsordninger.

       Disse medlemmer ønsker å videreføre en familiepolitikk som innebærer både en styrking av barnehagetilbudet, økte kontantoverføringer til barnefamiliene og økt støtte til familier med særlig tyngende omsorgsoppgaver. Bare en slik politikk kan fremme disse partienes mål om en familiepolitikk som er tuftet på bedre omsorg, økt likestilling, større valgfrihet og en mer rettferdig fordeling.

       Disse medlemmer mener det er viktig å gi barnefamiliene større mulighet til å velge omsorgsform for barna sine, særlig de første årene. Økonomien må derfor styrkes slik at flere kan få mulighet til å velge å være mere hjemme med omsorg for egne barn mens de er små.

       Disse medlemmer vil drøfte nærmere hvordan kontantoverføringene bør økes og legges opp for å sikre økt valgfrihet.

       Mange nyetablerte sliter med høy gjeld på grunn av utdanning og bolig. Disse medlemmer mener det er viktig med en god bolig- og utdanningsfinansiering. I mange familier er begge foreldrene i full jobb også når de har små barn. Enslige forsørgere har som regel ikke noe valg. En barnehageplass kan være viktig for å gi barna en god utvikling. Disse medlemmer mener at det må finnes tilstrekkelig med barnehageplasser for å dekke behovet til dem som trenger og ønsker barnehageplass.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen de siste årene ikke har justert den statlige driftsstøtten til barnehagene i forhold til økte pris- og lønnskostnader. Dette har ført til at barnehageeierne har måttet øke foreldrebetalingen. Det har også blitt økonomisk umulig for enkelte barnehageeiere å omgjøre ledige plasser for store barn til småbarnsplasser. Disse medlemmer har vært uenig i Regjeringens politikk og har derfor foreslått økte driftstilskuddssatser og et større omstillingstilskudd ved omgjøring til småbarnsplasser. Disse medlemmer mener det bør opprettholdes et omstillingstilskudd også de nærmeste årene, slik at det kan bli flere plasser til de minste barna.

       Disse medlemmer vil peke på at Levekårsundersøkelsen dokumenterer at enslige forsørgere er den gruppen i Norge som har den lavest disponible inntekten pr. forbruksenhet. Disse medlemmer mener aleneforsørgerne og deres barn må sikres gode og trygge levekår, og har derfor gått i mot innstramminger i stønadsordningen til aleneforsørgere. Disse medlemmer vil gi rett til overgangsstønad i 6 år med mulighet til ytterligere 4 år ved utdanning, som arbeidssøkende eller i kombinasjon med arbeidsinntekt. Dette innebærer at det kan gis overgangsstønad inntil barnet fyller 10 år.

       Disse medlemmer viser til at bare O av fedrene i dag har mulighet til å ta ut « pappapermisjon » fordi denne er knyttet til mors rettigheter. Disse medlemmer mener at alle fedre må få rett til permisjon uavhengig av om mor har vært i jobb eller har vært hjemmearbeidende. Derfor må alle fedre få selvstendige rettigheter i folketrygden, basert på egen stillingsstørrelse og inntekt.

       Disse medlemmer går inn for å øke utbetalingen av fødselspenger til hjemmearbeidende, knyttet til grunnbeløpet i folketrygden.

       Disse medlemmer vil øke tilskuddet til adopsjon fra utlandet. Når støtteordningen nå er halvert, øker faren for at bare velstående kan ta på seg oppgaven som adoptivforeldre for barn fra utlandet.

       Disse medlemmer vil understreke at det er av stor betydning for barn å vokse opp i stabile og trygge omgivelser. Det er en samfunnsoppgave å legge til rette for at flere familier kan holde sammen, og det må gis rask og nødvendig hjelp for å komme igjennom krisesituasjoner.

       Disse medlemmer ser familieverntjenesten som et vesentlig bidrag i arbeidet for at familierelasjoner skal kunne bevares gjennom vanskelige tider, og er ikke enig med Regjeringen i at tjenesten er godt nok utbygget. Disse medlemmer mener at antallet familievernkontorer bør økes, med sikte på å redusere tiden det tar for å komme til samtale, og samtidig redusere terskelen for å be om en slik tjeneste. Disse medlemmer mener at staten bør bidra med 75 % driftstilskudd til familievernkontorene.

       Disse medlemmer mener at det fortsatt er nødvendig å satse aktivt på barnevernet, særlig på det forebyggende området. Disse medlemmer mener at det er en for stor økonomisk belastning for enkeltkommuner, når barn og ungdom med særlige vansker har store hjelpebehov. For å sikre at disse får den hjelpen de trenger, går disse medlemmer inn for at staten finansierer en større del av tilbudet til barn og unge med særlig stort omsorgsbehov.

8.2.7 En solid samfunnsøkonomi

8.2.7.1 Hovedlinjene i den økonomiske politikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartienes hovedmålsettinger for den økonomiske politikken er å legge til rette for en langsiktig forsvarlig ressursforvaltning og sikre alle rett til arbeid. Disse medlemmer vil utvikle et godt velferdssamfunn som legger til rette for at folk i størst mulig grad opplever at samfunnet gir trygghet og utviklingsmuligheter i alle livsfaser. Velferdssamfunnet skal sikre verdighet i alderdommen, sykdom, uførhet og arbeidsledighet.

       Disse medlemmer økonomiske politikk forutsetter folkevalgt styring i de store linjene for verdiskaping og fordeling som et korrektiv til markedet. Dette krever sterkere vilje til kontroll med utviklingen, og nasjonal råderett over forvaltningen av våre naturressurser.

       Disse medlemmer viser til at norsk økonomi nå står sterkt internasjonalt. Det er først og fremst det rekordhøye tempoet i olje- og gassutvinningen som forklarer den sterke stillingen for norsk økonomi. Samtidig har utviklingen på arbeidsmarkedet de senere årene vært positiv, selv om arbeidsledigheten i norsk sammenheng fortsatt er på et for høyt nivå. Disse medlemmer er opptatt av at dagens gode tilstander i norsk økonomi utnyttes til å legge grunnlaget for framtidig verdiskaping og velferdsutvikling. Vi må ikke skusle bort mulighetene ved å la de positive økonomiske trender utvikle seg til en ny forbruksfest.

       Disse medlemmer vil føre en økonomisk politikk som underordnes økologiske hensyn. På dette grunnlag har disse medlemmer som mål å skape full sysselsetting og en økonomisk og sosial utjamning. Den økonomiske politikken må bidra til at inntektsforskjellene reduseres. Vi vil sikre en aktiv offentlig sektor som prioriterer de svakeste i samfunnet. Det må iverksettes økonomiske virkemidler for å sikre likeverdige livsvilkår og muligheter for folk i alle deler av landet. Desentralisering og maktspredning er et viktig politisk mål, som motvirker økonomisk og geografisk ubalanse. Det må stimuleres til framtidsrettede produksjonsmåter tilpasset internasjonale høye krav til miljøvern og ressursutnyttelse.

       Disse medlemmer mener de største utfordringene i det norske samfunnet er å kunne tilby gode velferdstjenester til befolkningen, og å sikre utbygging av en moderne infrastruktur over hele landet. Dette er fellesoppgaver som i all hovedsak må finansieres over offentlige budsjetter. I en tid med sterk vekst i økonomien er det derfor behov for å styrke det økonomiske grunnlaget for løsningen av fellesoppgaver i sterkere grad enn det Regjeringen legger opp til i sitt langtidsprogram.

       Disse medlemmer går inn for at det må føres en uavhengig penge- og valutapolitikk. Norske kroner skal ikke ensidig knyttes til EUs felles valuta.

8.2.7.2 Internasjonalisering

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil påpeke at store internasjonale kapitalkonsentrasjoner og en globalisert økonomi kan utgjøre en trussel mot viktige nasjonale målsettinger i den økonomiske politikken. For disse medlemmer er det viktig at disse dominerende internasjonale utviklingstrekk kan korrigeres av folkevalgte organ. Dette innebærer at disse medlemmer aktivt vil gjøre bruk av tilgjengelige styringsvirkemidler, og også søke å utvikle nye økonomiske styringsredskaper i en tid med en mer åpen økonomi. Det offentlige må spille en aktiv rolle i nærings- og distriktspolitikken. Det må søkes utviklet internasjonale spilleregler som kan sikre hensynet til miljø- og ressursforvaltning og internasjonal fordeling samt utvikling av sosiale og politiske rettigheter.

8.2.7.3 Inntektspolitisk samarbeid

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene ønsker å videreføre det inntektspolitiske samarbeid mellom staten og organisasjonene i arbeidslivet. Det inntektspolitiske samarbeidet har de senere år representert betydelige bidrag til å stabilisere den innenlandske økonomiske utvikling, samt bidratt til å styrke konkurransekraften i norsk næringsliv. Det må imidlertid utvises varsomhet med å la det inntektspolitiske samarbeidet få legge for sterke føringer på folkevalgte organers handlefrihet. Det er allikevel verdt å merke seg at på tross av det inntektspolitiske samarbeidet, har inntektsoppgjørene de senere årene bidratt til at inntektsforskjellene mellom forskjellige grupper i samfunnet har fortsatt å øke. Det inntektspolitiske samarbeidet bør derfor i kommende periode medvirke til en bedring av inntektsforholdene også for de grupper som står svakt i forhandlinger med sine motparter, og som har hatt en svak inntektsutvikling de siste årene. Dette gjelder f.eks. for en del kvinneyrker og for yrkesutøverne i primærnæringene.

8.2.7.4 Skatte- og avgiftspolitikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til at skatte- og avgiftspolitikken bygger på følgende to hovedpilarer:

-	Skatt etter evne.

-	Skatte- og avgiftslegging av ressursbruk vi ønsker mindre av og -lettelser for det vi ønsker mer av.

       Prinsippet om skattlegging etter evne realiseres best gjennom skattlegging av inntekt. Økende inntekter medfører økende evne til å bidra til fellesskapet. Disse medlemmer vil heve grensen for skattefri inntekt, for å på den måten sette flere i stand til å leve av egen inntekt.

       Skattlegging av arbeidsfrie inntekter i form av avkastning på formue, er også i utgangspunktet i overensstemmelse med prinsippene om skatt etter evne. Disse medlemmer vil imidlertid legge til grunn at skattlegging av formue først skal inntreffe ved en høyere formue, gjennom heving av fribeløpet i formuesskatten.

       Disse medlemmer vil vurdere en tilnærming i nivået på skattleggingen av arbeidsinntekt og kapitalinntekt, og for øvrig legge opp til skatteregler som stimulerer aktivt eierskap i næringslivet.

8.2.8 Fra oljeøkonomi til allsidig næringsliv

8.2.8.1 Petroleumsvirksomheten

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at Regjeringens langtidsprogram er preget av en ensidig vektlegging av Norge som en stor olje- og gassnasjon. Disse medlemmer vil legge vekt på endrete rammebetingelser og nye initiativ for å stimulere til utvikling av et allsidig og miljøvennlig næringsliv over hele landet.

       Disse medlemmer går inn for en mer langsiktig forvaltning av petroleumsformuen. Målet må være at norsk økonomi gjøres mindre oljeavhengig, og at investeringer, forskning og utvikling i større grad dreies inn mot virksomhet i Fastlands-Norge. Vedlegget til langtidsprogrammet viser den sterkt økende betydningen petroleumssektoren har hatt for utviklingen av norsk eksport. I løpet av de siste 20 år har petroleumsproduktenes andel av eksportinntektene øket fra under 10 % i 1975 til over 40 % i 1996.

       Problemet med petroleumsvirksomhetens stadig mer dominerende stilling i norsk økonomi er todelt. For det første fører den høye olje- og gassaktiviteten gradvis til en fortrengning av annen verdiskapende virksomhet gjennom sterk lønnsvekst i oljetilknyttede næringer og styrket valutakurs. Når investeringsnivået i Nordsjøen ligger så høyt, legger investeringene i tillegg beslag på mye kapital som ellers kunne gått til noe mer risikoeksponert fastlandsbasert virksomhet. For det andre innebærer avhengigheten av olje- og gassinntekter at Norge står overfor svært store utfordringer når petroleumsinntektene etterhvert synker. Den raske uttappingen av ressursene, fører til at avhengigheten blir større, og at fallet i inntektsstrømmen fra petroleumsvirksomheten kommer raskere enn den ville gjort med en mer langsiktig forvaltning av ressursene. Den dominerende rolle petroleumsinntektene etterhvert har fått i norsk økonomi, fører også til at Norge er svært utsatt for oljeprisendringer og svingninger i valutakurser. Den høye aktiviteten i olje- og gassvirksomheten fører til en kraftig vekst i norske utslipp av drivhusgassen CO₂. Dette er uakseptabelt i en periode når resten av verden er opptatt av hvordan den industrialiserte del av verden kan få redusert sine utslipp.

       Olje og gass er ikke-fornybare ressurser som må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Disse medlemmer ønsker å arbeide for et investerings- og utvinningsnivå som ivaretar miljøhensyn og ansvaret for kommende generasjoner.

       Disse medlemmer tar derfor sikte på en jevn produksjon av olje og gass på et lavere nivå enn i dag. For å få dette til, er disse medlemmer enige om å bruke lete- og konsesjonspolitikken aktivt, og foreta en tidsmessig forskyvning av 16. konsesjonsrunde. Det må ikke tildeles nye lete- eller utvinningskonsesjoner i økologisk utsatte områder, herunder Barentshavet. Disse medlemmer går i mot åpning for olje- og gassvirksomhet i Skagerrak.

       Disse medlemmer vil dessuten vurdere å gjeninnføre et « køordningssystem » for utbygging av nye felt, tilsvarende det man hadde på 80-tallet.

       Ny utvinningsteknologi har medført at en stadig større andel av oljereservene kan utvinnes, og at anslagene for vår oljeformue er oppjustert en rekke ganger. Slik teknologiutvikling fører til bedre ressursutnyttelse. Når denne utviklingen over flere år har gått parallelt med utbygging av nye felt, har dette imidlertid medført en kraftig økning i utvinningstempo som både ut fra et miljø- og ressursforvaltningshensyn er uheldig.

       Gassreservene på norsk kontinentalsokkel er store, og det er av avgjørende betydning at de blir nyttet på den måten som gir den beste miljøeffekten. Dette gjelder både i forhold til utvinning, transport, foredlingsmetoder og bruksområder. Det må utvises varsomhet ved inngåelse av nye salgsavtaler for gass som kan binde de politiske myndigheter mer enn ønskelig. Gassressursene må utnyttes i et langsiktig perspektiv, og Norge må gå i front med å utvikle teknologi som gjør gass mer miljøvennlig. Det må satses sterkere på bruk av gass i både industrien og transportsektoren. Samtidig må det være en forutsetning for gassutvinning at norsk gass ikke fortrenger bruk av mer miljøvennlige energibærere. Disse medlemmer sier nei til bygging av gasskraftverk i Norge.

       Disse medlemmer ønsker videre et lovverk som sikrer nasjonal kontroll med våre olje- og gassressurser. Det er viktig å sikre norsk næringsliv muligheter til å oppnå leveranser og oppdrag for oljeindustrien. Statoil må forsatt ha en sentral posisjon i norsk petroleumsvirksomhet og være et heleid statlig selskap. Utnytting av satelitt-felt rundt eksisterende installasjoner må prioriteres før utbygging av nye felt.

8.2.8.2 Næringspolitikk og sysselsetting

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at det er forvaltningen av våre naturressurser og den verdiskaping som ansatte og eiere i næringslivet står for som på lang sikt legger grunnlaget for den velferden vi i fellesskap kan nyte godt av. Den verdiskaping som finner sted innen det offentlige, er avhengig av at det finnes privat næringsvirksomhet som gir grunnlag for beskatning som gir inntekter til fellesskapet. Motsatt er privat næringsliv avhengig av en godt fungerende offentlig sektor. Det eksisterer altså en gjensidig avhengighet mellom privat og offentlig sektor.

       Små og mellomstore bedrifter står for en vesentlig og stadig økende andel av den totale sysselsettingen i Norge. En politikk for små og mellomstore bedrifter er derfor en politikk for skaping av arbeidsplasser og sikring av mangfoldet i norsk næringsliv.

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng særlig vektlegge følgende tiltak:

-	Delingsmodellen må bedres ved at det gis stimulans til at bedriftseiere og ansatte investerer i egen bedrift, og at persontaket senkes ned mot det som er mer vanlige lederlønninger i en norsk bedrift. Det må legges til rette for at det blir mer lønnsomt å holde tilbake overskudd i egne bedrifter.

-	Summen av arveavgift og dokumentavgift bør reduseres slik at generasjonsskifte ikke medfører så store kostnader for familiebedriftene som i dag.

-	Aktive eieres lønnsinntekt må inngå i grunnlaget for lønnsfradraget.

-	Trygderettigheter for aktive eiere må baseres på faktisk utbetalt lønn, ikke på beregnet personinntekt.

-

Skjemaveldet og internkontrollkrav må bedre tilpasses bedriftens størrelse og ha nødvendig fleksibilitet. Regler og forskrifter blir alt for ofte unødig kompliserte fordi det ikke er utført en «kvalitetskontroll» og de heller ikke er utformet i samråd med dem det gjelder og som i praksis skal etterleve dem.

-	Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift opprettholdes.

-	Skatteregelendringer bør i størst mulig grad gjøres gjeldende fra ett tidspunkt i løpet av året.

-	Tiltak for å stimulere til forskning, produkt- og kompetanseutvikling i små og mellomstore bedrifter må prioriteres.

-	Innsatsen mot konkursrytteri og svart arbeid må intensiveres.

-	Arbeide for økt likestilling mellom selvstendig næringsdrivende og andre lønnsmottagere når det gjelder sosiale rettigheter og ytelser.

       Disse medlemmer vil peke på at det er en stor belastning for de mindre bedriftene at de gjennom administrative pålegg og skatteregler forskjellsbehandles i forhold til større bedrifter. Det er derfor særlig viktig å gi mindre bedrifter gode rammebetingelser og utvikle nettverk som samlet sett gir en bedre ressursutnyttelse. Mindre bedrifter har større fleksibilitet, men kan bli begrenset i sysselsettingsutviklingen fordi lønnsomheten og egenkapitalen i den enkelte bedrift er for liten.

8.2.8.3 Nasjonalt og statlig eierskap

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil peke på at langsiktige industrielle investorer blir sjeldnere, og at et ustabilt eierskap basert på midlertidige finansplasseringer ut fra kortsiktige gevinstmotiver blir mer alminnelig. Dette skaper en uheldig usikkerhet med tanke på en mer langsiktig planlegging.

       Disse medlemmer vil peke på at det er behov for å utvikle nye strategier for å sikre norsk eierskap i næringslivet. Dette er viktig bl.a. for å sikre utvikling av en konkurransedyktig produksjon i Norge, samtidig som kompetanse og ekspertise får anledning til å utvikle seg. Dette vil også innebære mindre risiko for strategiske oppkjøp og utflagging når bedriftene står overfor viktige veivalg. Disse medlemmer viser til at Norge ligger på Europa-toppen når det gjelder utenlandsk eierskap av børsnoterte selskaper, og at dette er økende. Det er også klart at eierskapet er avgjørende når en bedrift står overfor viktige veivalg.

       Disse medlemmer mener det bør utvikles en bevisst strategi for nasjonalt eierskap både når det gjelder finansinstitusjoner og bedrifter. Med de strukturforandringer som nå pågår i næringslivet, er det viktig å ha gjennomtenkte tiltak for å sikre dette så raskt som mulig. Familiebedriftene er en stor og viktig del av bedriftene i Norge. Disse bedriftene har i følge statistikk fra bl.a. NHO vært preget av langsiktig eierskap og en generelt høy lønnsomhet. I en strategi for nasjonalt eierskap bør derfor en ivaretakelse av slike bedrifter gis høy prioritet.

       Disse medlemmer mener at næringspolitikken må legge til rette for at norske investorer finner det interessant å investere i norsk næringsvirksomhet. Offentlige ordninger må særlig ta sikte på å skaffe til veie såkornkapital som kan stimulere til forskning, utvikling og nye etableringer.

       Disse medlemmer vil peke på at statlig eierskap kan gi langsiktighet og stabilitet, men vil samtidig advare mot for sterke konsentrasjoner av så vel statlig som privat eierskap. Disse medlemmer er oppmerksomme på de rollekonflikter et omfattende statlig eierskap kan føre til. Det er behov for å utvise stor varsomhet i situasjoner der det offentlige blir sittende både som eier, kontrollorgan og konsesjonsgiver. Det er nødvendig å vurdere tiltak som kan sikre nøytralitet og likebehandling av alle aktører i næringslivet. Det er en fordel at de fleste selskaper der staten er inne på eiersiden, også har innslag av private eiere, eller også at virksomhetene må drive i konkurranse med andre virksomheter på like vilkår. På denne måten balanseres den statlige eieraktiviteten av private eiere som både representerer et selvstendig og sterkt eiermiljø og er et nyttig og kontinuerlig korrektiv til staten.

       Disse medlemmer går inn for et fortsatt sterkt offentlig eierengasjement innen forretningsområder hvor det forvaltes viktige nasjonale ressurser som i petroleumsvirksomheten og energiforsyningen. Også innen samferdselssektoren har staten, særlig gjennom NSB og posten, viktige oppgaver. Disse medlemmer vil imidlertid advare mot at NSB gjennom oppkjøp av bl.a. busselskaper, svekker utviklingsmulighetene for mindre private og lokale transportselskaper. Innen telekommunikasjonssektoren må Telenor ikke utnytte sin dominerende posisjon til å begrense andre norske konkurrerende virksomheters utviklingsmuligheter.

       Disse medlemmer vil vurdere det framtidige statlige eierengasjementet i bank- og finansvesenet ut fra ønsket om å bevare sterke og uavhengige norske finansmiljøer og opprettholde en struktur i finansmarkedet som sikrer tilfredsstillende konkurranse innen alle virksomhetsområder. Disse medlemmer vil opprettholde større, selvstendige finanstyngdepunkter utenfor Oslo.

8.2.8.4 Distriktspolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil ta hele landet i bruk. Arbeidsplasser, kapital og makt må desentraliseres. En politikk for videreutvikling av livskraftige lokalsamfunn må bygge på tre hovedpilarer: En politikk som setter kommunene i stand til å ivareta grunnleggende velferdsoppgaver over hele landet og opprettholde en sysselsetting som samsvarer med dette målet. En politikk for primærnæringene som sikrer utnyttelse av lokale ressurser og opprettholder en inntektsutvikling og sysselsetting som gjør det attraktivt å satse innen primærnæringene. En næringspolitikk som legger til rette for verdiskaping og sysselsetting over hele landet. Næringspolitikken må legge til rette for utnytting av naturgitte fortrinn og utvikling av framtidsrettede arbeidsplasser i små og mellomstore bedrifter, særlig ved å nyttiggjøre seg de muligheter for desentralisering av virksomhet som ligger i ny teknologi.

       Disse medlemmer vil understreke at primærnæringer, henholdsvis jordbruk, skogbruk og fiske er en viktig ryggrad for bosettingen i store deler av Distrikts-Norge. Samtidig er det nødvendig å utvikle et mer variert arbeidsplasstilbud, ikke minst for kvinner. Det er i denne sammenheng grunn til å understreke at en stabil bosetting vil være avhengig av gode levekår for alle innbyggere. Det vil ikke bare avhenge av jobbtilbudet, men også av at det samlede tjenestetilbud i form av bl.a. barnehage, skole, fritidstilbud og eldreomsorg oppleves som tilfredsstillende.

       Disse medlemmer vil understreke offentlig forvaltnings betydning for sysselsettingen. I 1996 ble det utført 533.000 normalårsverk i offentlig forvaltning, fordelt med 144.000 i statsforvaltningen og 389.000 i kommuneforvaltningen. Disse medlemmer vil særlig framheve den betydning arbeidsplassene i kommuneforvaltningen har for mange utkant- og distriktskommuner og for kvinner spesielt. Det nye inntektssystemet som ble vedtatt mot disse medlemmers stemmer og trådte i kraft fra 1997, vil svekke inntektsgrunnlaget for mange slike kommuner. Disse medlemmer mener det er viktig å analysere på nytt hvilken betydning bl.a. avstand og store areal har for kostnadene for det kommunale tjenestetilbudet og ta opp inntektssystemet til ny vurdering.

       De siste 10 årene har det vært nedgang i folketallet i 231 kommuner og nedgangen har vært større enn 10 % i 50 kommuner. Befolknings- og flyttetallene fra de to siste årene peker klart i retning av at avfolkningen ytterligere har forsterket seg.

       Situasjonen er alvorlig i mange kommuner som nå over flere år har kommet inn i en negativ utvikling. Mye ungdom kommer ikke tilbake etter endt utdanning. Dermed blir aldersfordelingen skjev. I tillegg blir kjønnsfordelingen skjev ved at kvinner i enda mindre grad enn menn flytter tilbake.

       Disse medlemmer mener en viktig årsak til den økte flyttestrømmen fra distriktene er manglende politisk vilje til å skape en annen utvikling. Dette vil disse medlemmer endre på og at det derfor er behov for en mer aktiv og målrettet distriktspolitikk.

       Disse medlemmer vil peke på at fraflytting fra distriktene utarmer mange lokalmiljøer og samtidig innebærer økt press på byene og bynære områder, med bl.a. forurensing og økende sosiale problemer som resultat. Det er derfor viktig å motvirke en ytterligere folketilflytting ved å stimulere til utvikling av et variert næringsliv i distriktene.

       Disse medlemmer vil legge til grunn at distriktspolitikken må bygge på en næringsutvikling som utnytter distriktenes fortrinn med nærhet til naturressursene og gode bosettingskvaliteter, samt kompensere for ulemper knyttet til avstander.

8.2.8.5 Landbrukspolitikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til merknader i innstillingen til St.prp. nr. 8 (1992-1993) om retningslinjene for landbrukspolitikken. Høy matvaresikkerhet må være et overordnet mål. Det betyr at det må tas hensyn til at natur- og ressursgrunnlaget og at det forvaltes ut fra ønsket om å bevare det økologiske mangfold for de kommende generasjoner.

       Disse medlemmer vil understreke den betydning jord- og skogbruket har for store deler av landet og mener at det må legges inn rammevilkår som sikrer en utvikling i disse næringene som ivaretar kravet om miljøvennlig matproduksjon, bosetting i hele landet og utkomme til de næringsdrivende på linje med andre grupper i samfunnet. Det må bli bedre muligheter for mennesker som ønsker å etablere seg innen landbrukssektoren.

       Disse medlemmer vil peke på at det synes å bli et voksende marked for økologisk produsert mat fordi det i Norge og andre land er store konsumentgrupper med stor kjøpekraft som etterspør dette.

       Disse medlemmer er uenig i den landbrukspolitikk stortingsflertallet har ført de siste årene. Disse medlemmer mener at denne politikken fører til en utarming av primærnæringene. Det er et viktig mål for disse medlemmer å skape livskraftige lokalmiljøer i distriktene. En slik politikk er også samfunnsøkonomisk fordelaktig.

       Disse medlemmer vil peke på viktigheten av å sikre den norske forbrukeren god matvarekvalitet, ved at kontrollsystemet ved import forbedres.

       Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet både under behandlingen av statsbudsjettet for 1996 og under behandling av klimameldingen ga klare signaler om at bevilgningene til skogkultur måtte økes. Både langsiktigheten i investeringene i skogen og skogens evne til å binde opp CO₂, tilsier en langt sterkere satsing på dette området. Disse medlemmer viser videre til at dette er i tråd med miljøorganisasjonenes prioriteringer. Disse medlemmer mener det offentlige må bidra til at det føres en mer aktiv skogpolitikk for å sikre skogtilveksten og avvirkningen i framtiden. Disse medlemmer er ikke tilfreds med Regjeringens oppfølging på dette området. I spørsmålet om utvidet vern av barskog går disse medlemmer inn for at det skal ytes full erstatning for tapt næringsgrunnlag.

8.2.8.6 Fiskeriene og fiskeindustriens utvikling

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at norske fiskerier og fiskeindustri bare kan sikres ved en langsiktig ressursforvaltning i et nært samarbeid med andre nasjoner. Det må legges vekt på en balansert politikk der kystfisket bevarer sin rolle og det internasjonale reguleringsregimet for den havgående trålerflåten skjerpes i nødvendig grad.

       Disse medlemmer ønsker en fiskeripolitikk hvor fiskerienes konkurransefortrinn med nærhet til fiskeriene blir ivaretatt. En variert fiskeflåte, med hovedvekt på kystflåten, er sammen med en fleksibel fiskeindustri med små og mellomstore anlegg den kombinasjon som gir størst verdiskapning og sysselsetting i fiskeriene. Det må være et mål for myndighetene å arbeide for at fiskeflåten fortsatt skal være fiskereid og at industrien på land har lokalt eierskap. Disse medlemmer vil styrke mottaks- og foredlingssiden i fiskeindustrien. Dette kan bidra til å øke kystflåtens konkurransefortrinn med korte avstander fra fangstfelt til mottak. Havner og farleder langs hele kysten må styrkes for å kunne ivareta dette fortrinnet.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig med en fornyelse av fiskeflåten for å være konkurransedyktig. Finansierings- og godkjenningsordningene må bedre tilpasses dette behov. Etter at Statens Fiskarbank er innlemmet i SND er det viktig at den fiskerifaglige kompetanse ivaretas og føres videre der.

       Disse medlemmer vil påpeke at en økonomisk og økologisk riktig utnyttelse av norske fiskeressurser forutsetter at bosetting og næringspolitikk har en desentralisert struktur. Kapasiteten i fiskeflåten må være tilpasset ressursuttaket. Kyststatene må fortsatt sikres suverenitet til å fastsette totalkvote for de regulerte bestandene og kvotene for de åpne havområdene. Grunnlaget for fastsetting av kvotene må fortsatt baseres på forskernes tilrådinger.

       Disse medlemmer er svært bekymret for det utstrakte piratfisket i Smutthullet og konstaterer at FN-avtalen om forvaltning av delte og sterkt vandrende bestander ikke har vært et tilstrekkelig godt verktøy for å få slutt på dette fisket. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn vurdere et tettere samarbeid med Russland som kan munne ut i et norsk-russisk fremstøt om en utvidelse av norsk og russisk økonomisk sone til 250 nautiske mil. Disse medlemmer uttrykker videre bekymring for den kritiske bestandssituasjonen i Nordsjøen, der flere viktige kommersielle arter er under minste anbefalte biologiske nivå. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen øver press på EU for å få til en bærekraftig forvaltning av ressursene i Nordsjøen, samtidig som det må gjøres klart at ressursene i Barentshavet ikke er tilgjengelige for andre enn de som har kvoter der.

       Disse medlemmer viser til at havbruksnæringen har hatt en sterk vekst de siste 15 år. Veksten er et resultat av et nært samarbeid innad i næringen og mellom myndighetene og næringen. Myndighetenes liberalisering av næringen har ført til en tiltagende sentralisering som har ført til at aktørene har blitt færre og større. Næringen har mistet mye av sin distriktsprofil og det lokale eierskapet har blitt redusert. Samarbeidet i næringen må intensiveres, forskningen må innrettes mot et større samarbeid mellom tradisjonelle fiskerier og oppdrett, og det må innføres begrensninger på antall konsesjoner pr. anlegg samtidig som det blir strengere kontroll med fisketettheten i mærene.

       Disse medlemmer antar at det også i årene framover vil være betydelig uro på det handelspolitiske området når det gjelder oppdrettsfisk og bearbeidete fiskeprodukter. Norge må aktivt følge opp inngåtte avtaler og sikre norske produsentenes rettigheter i Europa og ellers. En « utflagging » av store deler av oppdrettsnæringen kan føre til tap av mange tusen arbeidsplasser i Distrikts-Norge.

8.2.8.7 Skipsfart

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil påpeke skipsfartens betydning for norsk økonomi og sysselsetting. Gjennom det samarbeid som har utviklet seg mellom rederinæringen og industri- og servicenæringer, er det utviklet bedrifter med kompetanse på et høyt internasjonalt nivå innenfor et bredt spekter av de varer og tjenester internasjonal skipsfart etterspør. Sysselsettingen i den maritime sektor har stor spredning over hele landet, både gjennom den direkte bemanning av flåten og det nett av bedrifter som har skipsfarten som del av sitt marked. Disse medlemmer vil understreke den betydning lokalisering av rederier i Norge har for opprettholdelsen og utvikling av hele den maritime sektor på et høgt internasjonalt konkurransenivå. Opprettholdelse av en bred kompetanse på driften av skip vil også i framtiden være et viktig grunnlag for å opprettholde en konkurransedyktig norsk skipsfartsnæring. Rekruttering av norske sjøfolk til den internasjonale delen av norsk skipsfart fremstår derfor i dag som en viktig skipsfartspolitisk oppgave. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å tilpasse refusjonsordningen slik at den bidrar til å fylle målsetningene om bred rekruttering av norske sjøfolk på norskeide skip. Det er derfor viktig å tilrettelegge for tilstrekkelig antall utdanningsplasser ved de maritime skoler og høgskoler.

       Disse medlemmer viser videre til at disse medlemmers forslag om ny rederibeskatning, som ble vedtatt av Stortinget i juni i fjor, har ført til en gledelig økning i den norske utenriksflåten. Denne utviklingen vil ha positive effekter på mulighetene for å trygge norske arbeidsplasser både i skipsfart og i maritim industri langs kysten.

8.2.8.8 Informasjonsteknologi: Nye muligheter for hele Norge

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at den nye informasjonsteknologien medfører betydelige muligheter til å desentralisere arbeidsoppgaver. Det er imidlertid samtidig en fare for at ekspertise konsentreres, og at det blir en overdreven tro på at utvikling av konkurranseevne best kan skje i tunge sentrale teknologimiljøer.

       Disse medlemmer mener det gjennom utdanning og andre virkemidler må sikres at distriktene tilføres nok oppdatert kompetanse. Teknologi blir stadig viktigere som konkurransefaktor i forhold til geografi og andre kostnadsfaktorer. Det blir hevdet at sentrale strøk overfører store ressurser til distriktene i form av økonomiske tilskudd. Det kan like gjerne sies at sentrale strøk har en vesentlig fordel gjennom å motta store mengder velutdannet ungdom. For å sikre utviklingen av et desentralisert bosettingsmønster og et variert arbeidsplasstilbud i distriktene er det nødvendig at en større del av ungdomskullene kan finne interessante jobbmuligheter utenom byene og tettstedene. Dette gjelder særlig unge kvinner som i for liten grad vender tilbake etter endt utdanning.

       På alle områder i samfunnet skaper informasjonsteknologien muligheter som var utenkelige for bare få år siden. Samtidig er drivkreftene i den digitale revolusjonen så kraftige at utviklingen uten styring kan føre til et samfunn med ujevn fordeling og sterk sentralisering av makt, kompetanse og bosetting.

       Disse medlemmer vil møte denne utviklingen offensivt med en politikk der nettopp informasjonsteknologiens muligheter utnyttes for å motvirke sentraliseringen. I arbeidet for et mangfoldig næringsliv og livskraftige distrikter, vil disse medlemmer særlig legge vekt på følgende tiltak:

-

Gjennom det offentlige virkemiddelapparatet skal nettverksbygging og kompetanseutveksling mellom små bedrifter oppmuntres. Ved siden av kvalifisering av egne ansatte er dette trolig den mest effektive formen for kompetansebygging for små bedrifter. Det offentlige skal legge til rette for samarbeid i såkalte virtuelle bedrifter der flere små bedrifter i forskjellige deler av landet samarbeider om f.eks. innkjøp, markedsføring og produksjonsfordeling.

-

Det skal føres en målrettet politikk for å senke terskelen for at de minste bedriftene tar i bruk informasjonsteknologi. Rasjonaliseringen i de store bedriftene på 80-tallet førte til at 54.000 arbeidsplasser ble borte. I samme periode ble det imidlertid skapt 65.000 arbeidsplasser i småbedrifter. Småbedriftenes evne til å oppveie tap av arbeidsplasser i industri og tjenesteyting i årene framover vil for en stor del være avhengig av at de klarer å ta i bruk de nye mulighetene. Både stat, fylker og kommuner bør medvirke til at det etableres samarbeidsprosjekter mellom store og små enheter i næringslivet for å medvirke til dette. Avskrivningsreglene for teknologisk utstyr skal bedres, slik at det blir lettere å nyinvestere.

-	Regelverket for det deregulerte telemarkedet fra 1998 skal håndheves strengt slik at basistjenester leveres over hele landet til lavest mulig pris. Linjer med høy overføringskapasitet skal regnes som basistjeneste. Sentrumspartiene vil arbeide for en lik teletakst over hele landet.

-	Det offentlige bør bidra til at IT-miljøer utvikles over hele landet gjennom kompetansesentra som tar utgangspunkt i etablerte miljøer. De offentlige bibliotekene bør ha en sentral rolle som allment tilgjengelig tilknytningspunkt for kompetansen som formidles i informasjonsnettverkene.

-	Det offentlige skal medvirke til økt bruk av fjernarbeid og telependling, blant annet ved at det gjøres forsøk med at det etableres godt utstyrte telestuer til disposisjon for arbeidstakere som kan utføre noe av arbeidet fra hjemstedet.

-	Statlige arbeidsplasser som ved bruk av ny teknologi er stedsuavhengige, skal i større grad plasseres i distriktene.

       En vellykket næringspolitikk for distriktene forutsetter at folk finner det attraktivt å bo der. Også her vil disse medlemmer utnytte de nye IT-mulighetene, både når det gjelder økt tilgjengelighet av offentlige servicetjenester gjennom informasjonsnettverk og videokonferanser, telemedisin eller kulturformidling. Norge bør delta aktivt i de omfattende samarbeidsprosjektene på europeisk nivå for regional utvikling.

8.2.8.9 Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND)

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene konstaterer at Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond ikke har blitt det hjelpemiddelet for næringsutvikling i distriktene som det er behov for. Tall fra Kommunaldepartementet viser at SND i 1995 bidro til å etablere 2.300 arbeidsplasser til en gjennomsnittlig kostnad på 500.000 kroner pr. arbeidsplass. Disse medlemmer vil påpeke at forgjengeren, Distriktenes Utbyggingsfond, i årene 1986-91 bidro til å skape 70.000 arbeidsplasser til en gjennomsnittlig kostnad på 100.000 kroner pr. plass.

       Den forretningsmessige profilen må nedtones på bekostning av mer samfunnsorienterte verdier. Investeringer som ikke ivaretar lokalt eierskap må unngås. Egenkapitaldivisjonens virksomhet må innrettes mot å ivareta etablering av ny virksomhet og støtte av gründere.

8.2.8.10 Energiressurser og næringsutvikling

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil peke på at Norge er et land som er rikt på fornybare og rene energiressurser. Norsk elektrisitet produsert ved vannkraft har siden slutten av det forrige århundre spilt en nøkkelrolle i industriell og teknologisk utvikling. Nasjonal kontroll med vannkraftressursene har vært avgjørende for å sikre en forvaltning av ressursene til fellesskapets beste. Veksten i det norske el-forbruket fører til økt press på ny utbygging av vannkraft, økt import fra forurensende energikilder, og utnytting av nye energibærere som naturgass til kraftproduksjon. Disse medlemmer mener veksten i det framtidige norske energibehovet bør dekkes inn gjennom energiøkonomisering, fornybare energikilder som vind-, sol-, bølge-, og bioenergi, og øket produksjon i eksisterende produksjonsanlegg, bl.a. gjennom modernisering og opprustning av eksisterende vannkraftproduksjonsanlegg, samt opprustning av linjenett (se for øvrig kap. 8.2.11.5 om miljø og energipolitikk).

       Norsk energi må fortsatt spille en viktig rolle i utviklingen av norsk industri. Norsk industri representerer i det alt vesentlige et miljøvennlig alternativ til produksjon i konkurrentland der bl.a. miljøkrav er mindre strenge. Industrien må fortsatt sikres langsiktig tilgang på kraft på rimelige vilkår. Dette er viktig for å gi forutsigbarhet og langsiktighet i rammevilkårene. Det er et mål at norskprodusert energi fortsatt skal kunne gi grunnlag for sysselsetting og verdiskaping i Norge. Det må fortsatt stilles strenge krav til energieffektivitet og utslipp fra industrien.

8.2.8.11 Samferdsel

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene ser gode samferdselstilbud både innen veg-, jernbane-, luftfarts- og havnesektoren som grunnleggende for både næringsliv og bosetting i distriktene. Utbygging av samferdselstilbudet er et viktig distriktspolitisk virkemiddel for å utnytte ressursene i alle deler av landet.

       Disse medlemmer mener det er viktig at de ulike deler av samferdselssektoren ses mer i sammenheng enn det som har vært tilfelle til nå. Det må utarbeides en helhetlig, nasjonal transportplan som erstatter dagens veg-, jernbane- og havneplaner. I planleggingen må fylkene utarbeide prioriterte planer for sine satsingsområder. Gjennom en slik plan må det legges til rette for en hensiktsmessig samordning mellom de forskjellige transportgrenene, som gir miljøvennlige, fleksible og rasjonelle transportløsninger.

       Disse medlemmer vil peke på at det er viktig at Norge har en samferdselspolitikk som ikke ensidig baserer seg på vekst, men også legger vekt på miljøhensyn og ønsket trafikkutvikling. Norge skal være et foregangsland når det gjelder trafikksikkerhet.

       Disse medlemmer vil påpeke at det er store behov innen vegutbygging. Disse medlemmer vil i arbeidet for videre utbygging av vegnettet i Norge særlig prioritere å bedre standarden på det sekundære riksvegnettet og fylkesvegnettet. Vegstandarden må i mange områder forbedres for å sikre bosettingen og styrke næringslivet. Alle riksveger må snarest oppjusteres med fast vegdekke og til ti tonns akseltrykk. På en del vegstrekninger er det også viktig å sikre mot rasfare. I bymiljøene er det store miljøproblemer som må løses. Kollektivtransporten må styrkes. Disse medlemmer ser det også som viktig at man påskynder utbygging av gang- og sykkelveger.

       Disse medlemmer ønsker en sterkere satsning på effektivisering av jernbanen for å få en mer miljøvennlig transport. Det er viktig å legge til rette for at jernbanen kan bli mer konkurransedyktig. Disse medlemmer ser det videre som viktig at man styrker utbyggingen av jernbanenettet på de mest trafikkerte strekninger for å bedre kollektivtransporten. Det må bygges parkeringsplasser ved jernbanestasjonene.

       Disse medlemmer vil prioritere kollektivtransporten fremfor privatbilismen i byer og tettsteder. Kollektivtrafikktilbudet må få økt kvalitet med hensyn til reisetid, hyppigere avganger og komfort. Prisene må brukes aktivt for å fremme bruken av kollektivtrafikktilbudet. Disse medlemmer vil arbeide for utjevning av drivstoffprisene i Norge.

       Disse medlemmer vil peke på at det er nødvendig å ruste opp havnene. Det er også viktig å utvikle et økt samarbeid mellom havnene.

       Disse medlemmer er uenig i Regjeringens sterke fokusering på bedriftsøkonomisk lønnsomhet i forhold til viktige servicefunksjoner i samfunnet som bl.a. post- og teletjenester. Dette er viktige servicefunksjoner som skal finnes og tjene folket i hele landet, selv om ikke alle tjenestene alle steder gir bedrifts­økonomisk lønnsomhet. Det må legges til rette for at alle innbyggere i Norge kan få utført grunnleggende posttjenester i egen kommune. En svekket postservice kan ikke aksepteres. Tilrettelegging av gode telekommunikasjoner er viktig for å sikre alle deler av landet et likeverdig tjenestetilbud.

8.2.9 Et styrket fellesskap

8.2.9.1 Like muligheter for alle

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at det norske velferdssamfunnet har vært basert på at alle skal ha likeverdige tjenestetilbud uansett bosted og økonomiske forutsetninger. Velferdspolitikken må ha omsorg for hele mennesket som mål. Livskvalitet er derfor et viktig begrep i velferdsdebatten.

       Disse medlemmer viser til at de aller fleste materielt sett har det godt i Norge i dag. Samtidig skjer det stadig flere selvmord, mer voldskriminalitet og flere har rusmiddelproblemer. Dette er store utfordringer for velferdssamfunnet, som ikke kan løses bare ved å bevilge mer penger.

       Disse medlemmer vil understreke at den enkelte har et ansvar for eget liv og egen helse. Fellesskapet verken kan eller skal bære hovedansvaret for den enkelte, men det er viktig å sikre en forsvarlig fordeling av samfunnsgodene slik at alle kan leve et verdig liv. Disse medlemmer mener livskraftige sosiale nettverk i nærmiljøet og lokalsamfunnene er viktige ressurser i velferdssamfunnet. Samarbeid og samhandling mellom det offentlige og frivillige organisasjoner, menigheter, velforeninger m.m., må derfor styrkes.

8.2.9.2 Økende forskjeller må tas på alvor

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene registrerer at Regjeringen i langtidsprogrammet ikke angir løsninger for å støtte de som kommer dårligst ut i det norske samfunnet. Det er urovekkende at forskjellene ser ut til å øke på 90-tallet. Dette berører også en god del barn. Norsk Institutt for by- og regionforskning har anslått at ca 150.000 barn under 18 år har foreldre med relativt lave stønader som hovedinntektskilde. Disse medlemmer vil ta de økte forskjeller på alvor og sette inn tiltak. Disse må omfatte både arbeidsmarkedet, arbeidsmarkedstiltak, skattesystemet og sosial- og trygdeytelser.

       Disse medlemmer mener viljen til å ta vare på de svakeste i samfunnet gir et bilde av hva slags samfunn vi lever i. Til tross for at størstedelen av folket har høy levestandard og opplever en stor velstandsutvikling, får noen grupper det stadig verre. I tillegg til en del innvandrerhushold, er det mange minstepensjonister, enslige forsørgere, langtidsarbeidsledige, yrkeshemmede og langtids sosialklienter som har det svært vanskelig økonomisk.

       Mer enn 80 % av alle minstepensjonister er kvinner. Likevel fremsettes det i Langtidsprogrammet ingen tanker om hvordan disse kvinnene skal kunne få et bedre liv i tida fram til 2001. Disse medlemmer mener minstepensjonister uten annen inntekt trenger et økonomisk løft. Minstepensjonen skal være et økonomisk sikkerhetsnett for alle eldre. Det er derfor viktig at minstepensjonens størrelse er på et nivå som sikrer en rimelig inntekt for minstepensjonistene. Det skal ikke betales skatt av minstepensjon.

       Disse medlemmer er kritisk til Regjeringens sterke og ensidige vektlegging av at velferdsordningene innrettes slik at de « motiverer den enkelte til å gjøre en innsats for å bidra til sin egen, familiens og fellesskapets velferd ». Disse medlemmer vil understreke at det ikke er manglende motivasjon som er problemet for det mindretallet som i dag faller utenfor, men at de ikke får de sjansene de trenger for nettopp å berge seg selv og yte til fellesskapet. Disse medlemmer vil verne om velferdsordningene, og arbeide for bedre ordninger for de som har det vanskelig.

       Disse medlemmer vil peke på at det de siste ti årene har vært nesten en dobling av antall personer som mottar økonomisk sosialhjelp. Stor arbeidsledighet og innstramming i enkelte trygdeytelser har skjøvet flere grupper over på økonomisk sosialhjelp.

       Disse medlemmer vil at arbeidsmarkedstiltakene først og fremst må fange opp dem som trenger hjelp for å utvikle kompetanse og slik få innpass på arbeidsmarkedet. Det er feil bruk av midler når arbeidsledige settes på tilfeldige arbeidsmarkedstiltak fordi kommunene ikke har råd til å opprette nødvendige stillinger for å gi sine innbyggere et skikkelig tjenestetilbud.

       Disse medlemmer vil bedre situasjonen for dem som bare lever av sosial- og trygdeytelser bl.a. gjennom følgende tiltak:

-	Økt minstepensjon

-	Bedring av bostøtteordningen

-	Bedre støtteordninger for aleneforsørgere

-	Øke forsørgertillegget til dagpengemottakere med barn

-	Redusere minsteinntekten for å få dagpenger til 1,25G

-	Gi tilbud om frivillig førtidspensjon til langtidsledige over 60 år

       Disse medlemmer vil arbeide for å styrke de funksjonshemmedes kår og rettigheter. Ordningen med personlige assistenter må videreutvikles og prioriteres høyere. Foreldre med funksjonshemmede barn må få hjelp og støtte, blant annet gjennom tilrettelegging av barnehagetilbud og avlastningstilbud.

       Disse medlemmer vil understreke at det fortsatt er nødvendig å følge opp reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming. Det må foretas en grundig evaluering av om reformen er fulgt opp med nødvendige tiltak i kommunene, og om kommunene har fått tilstrekkelig med midler til å gjennomføre reformen på en tilfredsstillende måte. Disse medlemmer mener det er svært viktig at reformen fullfinansieres. Enkelte psykisk utviklingshemmede har et svært stort pleiebehov. Det er helt nødvendig at kommunene som har slike « tunge » brukere får tilført ekstra ressurser. Det må øremerkes midler på statsbudsjettet til dette slik at kommunene det gjelder får dekning for merkostnadene. Det må stimuleres til interkommunalt samarbeid om de tyngste brukerne.

       Disse medlemmer vil fremheve det omfattende og betydningsfulle omsorgsarbeidet som mange pårørende gjør for sine pleietrengende familiemedlemmer. Dette sparer det offentlige for store utgifter. Deres innsats er uvurderlig og representerer et godt tilbud for den pleietrengende. Bare et fåtall av dem som bruker tid og krefter på å ta seg av sine egne mottar omsorgslønn.

       Disse medlemmer vil arbeide for at pleietrengende og deres pårørende sikres rett til omsorgskontrakt om blant annet omsorgslønn og avlastningstiltak. Disse medlemmer mener staten må dekke 50 % av utgiftene til omsorgslønn. Dette vil gi kommunene en langt større mulighet til å tilby omsorgslønn til de med tyngende omsorgsoppgaver. Disse medlemmer går også inn for at personer som har utført tyngende omsorgsarbeid i lang tid skal få rett til attføringspenger når omsorgsmottakeren faller fra.

       Disse medlemmer ønsker lovendringer som kan rette opp de utilsiktede virkningene av innstrammingene i folketrygdens lov- og regelverk de senere årene, og fremmet forslag om dette i innstillingen til Velferdsmeldingen. Disse medlemmer vil også endre dagens regelverk for beregning av uføretrygd som innebærer at gifte kvinner kan få avkorting i uføregrad på grunn av arbeid i hjemmet.

       Disse medlemmer går inn for et nærmere samarbeid mellom ulike offentlige etater og med frivillige krefter for å bedre tjenestetilbudet for mennesker med sammensatte lidelser. Disse medlemmer viser til merknader og forslag i innstillingen til Velferdsmeldingen vedrørende å sette i gang forsøk med « Brukerkontorer » for å gi et bedre tilbud til denne gruppen og for å unngå at mennesker blir behandlet som kasteballer i systemet.

       Disse medlemmer vil styrke innsatsen i det forebyggende arbeid slik at rusmiddelbruken kan bli redusert. Det er særlig grunn til å fremheve det omfattende arbeid som gjøres i de rusmiddelpolitiske organisasjonene og disse medlemmer vil derfor øke de statlige bevilgningene til disse organisasjonene.

       Disse medlemmer ser det som et viktig mål å gi narkotikamisbrukere et bedre hjelpe- og behandlingstilbud. Behandlingstilbudet må bygges ut med særlig vekt på små behandlingskollektiv som gir aktiv omsorg og sosial læring. I sammenheng med dette må også ettervernet bygges ut. Disse medlemmer vil understreke at gravide rusmisbrukere må få tilbud om behandlingshjem, og det må tilrettelegges for et verdig liv for de mest langtkomne narkomane.

       Disse medlemmer mener det må settes klare grenser for hva som er etisk, medisinsk og ressursmessig akseptabelt innen bio- og genteknologien. Bio- og genteknologien må møtes ut fra den grunnholdningen at alle mennesker har rett til liv uavhengig av utviklingsmuligheter og evner. Disse medlemmer ønsker et strengt lovverk når det gjelder mennesker og bioteknologi, og vil understreke viktigheten av at lovgiverne er i forkant av utviklingen på dette området. Disse medlemmer vil forby kloning av både mennesker og dyr.

8.2.9.3 Helsepolitikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil sette pasientens behov i sentrum når framtidens helsepolitikk skal fastlegges. Viktige behov for pasienten er: lett tilgjengelighet til sykehustilbud, rask innlegging ved behov og god faglig kvalitet på behandlingen. Pasientens opplevelse av egen lidelse og hvilke problemer det medfører, må vektlegges. Pasienten må så snart som mulig få stilt sin diagnose, og få den behandling han/hun har behov for. Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig med en betydelig satsing for å redusere ventetiden for pasienter i sykehuskø.

       Disse medlemmer vil peke på at det er behov for økte bevilgninger til helse- og omsorgssektoren i programperioden. Stadig flere av de såkalte eldste eldre, endringer i befolkningens sykdomsbilde og tekniske nyvinninger som gir nye behandlingstilbud for ulike lidelser, har ført til en drastisk økning i etterspørselen etter helsetjenester. Både i pleie- og omsorgssektoren, i sykehusene og i psykiatrien, er det et stort gap mellom behov og tilbud. Mangelen på leger, legespesialister og annet helsepersonell forverrer situasjonen, spesielt i distriktene. Disse medlemmer vil understreke den viktige funksjonen lokalsykehusene har for å sikre befolkningen i hele landet trygghet for medisinsk hjelp i kritiske situasjoner, samt et desentralisert fødetilbud.

       Disse medlemmer vil styrke det forebyggende helsearbeidet. Det enkleste, billigste og mest kostnadseffektive Stortinget kan gjøre for å redusere køene i helsevesenet, er å satse langt mer på forebyggende helsearbeid. En stabil og godt utbygd primærhelsetjeneste kan avverge mange sykehusinnleggelser. Skolehelsetjenesten har en spesielt viktig funksjon bl.a. i forhold til riktig kosthold og forebygging av psykiske lidelser. Med dagens høye selvmordstall blant ungdom må dette arbeidet opprioriteres.

       Disse medlemmer vil ha en restriktiv politikk på områder som alkohol og narkotika. Det er i denne sammenheng viktig med et aktivt arbeid blant barn og unge for å motvirke rusmisbruk, bl.a. gjennom opprettelse av alkoholfrie fritidstilbud i kommunene.

       Disse medlemmer vil understreke at hovedtyngden av folks behov for helsetjenester blir dekket i nærmiljøet, og kommunene får stadig større ansvar både for forebyggende arbeid, rehabilitering og andre nye oppgaver. Denne utviklingen vil kreve en større innsats innen rehabilitering og oppfølging fra kommunehelsetjenesten.

       Disse medlemmer mener overføringen av nye oppgaver til kommunene må resultere i at kommunesektoren og primærhelsetjenesten tilføres større ressurser både når det gjelder økonomi og personell. Finansieringen av helsetjenestene må organiseres slik at det blir et godt samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenesten, slik at pasienten får behandling på riktig nivå i forhold til sin lidelse.

       Disse medlemmer mener det er viktig med et likeverdig sykehustilbud i hele landet. Mer midler, mer personell, bedre organisering og mer effektiv ressursbruk er stikkord for de endringene som er nødvendige i sykehussektoren. Økt ressurstilgang og bedre organisering er viktigere enn spørsmålet om eierskap av sykehusene. Det viktigste er å få et system som gir mer helse for pengene og som utnytter ressursene best mulig. Nærhet mellom beslutningstaker og dem beslutningene gjelder, tilsier fortsatt fylkeskommunalt eierskap. Disse medlemmer mener det er behov for langt bedre samarbeid, både innen de enkelte helseregionene, og på tvers av regiongrensene.

       Disse medlemmer mener dagens kapasitet ved sykehusene må økes. Samtidig er det viktig å ta hensyn til at det er behov for et tilstrekkelig antall behandlinger dersom et sykehus skal kunne opparbeide og opprettholde kompetanse. Det bør derfor være en større grad av funksjonsfordeling mellom sykehusene. Samtidig må det åpnes for at det kan drives forskning og fagutvikling også på sentralsykehusnivå.

       Disse medlemmer vil understreke at det for folk med kroniske lidelser, psykiatriske pasienter og andre med langvarige sykdomsbilder må praktiseres finansieringsordninger som skaper gode og trygge behandlingstilbud for pasienten og forutsigbarhet for behandlingsinstitusjonen. Økt kapasitet og redusert ventetid for somatiske lidelser må etter disse medlemmers mening ikke gå på bekostning av kronikere og pasienter med psykiske lidelser.

       Disse medlemmer viser til at pleie ved livets slutt (terminalpleie) ikke er tilstrekkelig prioritert i norsk helsevesen.

       Dagens tilbud innen psykiatri er svært mangelfullt. Dette skyldes etter disse medlemmers mening at psykiatrien har vært for lavt prioritert i flere år. Institusjonsplasser har blitt lagt ned uten at alternative behandlingstilbud har blitt bygd opp. Disse medlemmer har derfor ved de siste budsjettbehandlingene foreslått betydelige påplusninger til psykiatrien både i fylkene og i kommunene som en oppstart på en planmessig oppbygging av behandlingskapasiteten for å bedre tilbudet innen psykisk helsevern. Psykiske lidelser må nå bli tatt på alvor på linje med andre lidelser.

       Disse medlemmer vil på ny foreslå økning i de øremerkede midlene til psykiatrien. Institusjonsplassene må opprettholdes minst på dagens nivå, og tilbudene i fylkeskommunale poliklinikker må utvides. Det er behov for utbygging av tjenestetilbud både til akutt syke, til ettervern og til langsiktig oppfølging. Det må i tillegg satses mer på å utdanne flere spesialister på dette området. Disse medlemmer mener det må beregnes hvor store kostnader kommunene får ved et utvidet ansvar for mennesker med psykiske lidelser.

       Disse medlemmer vil også peke på at ressurskrisen i helsesektoren i sterk grad er knyttet til mangel på kvalifisert personell, og at behovet vil øke med et økende antall eldre. Det må arbeides aktivt for å sikre tilstrekkelig helsepersonell på alle nivå og i alle deler av landet. Disse medlemmer går inn for at det utarbeides en plan for slik økt kapasitet i helsepersonellutdanningen. Antall studieplasser for medisinere, psykologer og annet helsepersonell må økes. Det må dessuten bli lettere å bygge på eksisterende kompetanse ved videreutdanning i helsesektoren.

       Det er urovekkende at antall aborter har økt det siste året. Det er viktig at samfunnet gjennom lovgivningen og på annen måte verner om livet - også det ufødte - og gir fosteret og kvinnen egnet beskyttelse. Disse medlemmer mener det er særdeles viktig at kvinner får rådgivning og hjelp når de er i en vanskelig situasjon. Alle må nås med informasjon og veiledning om hvilke hjelpetilbud som finnes når de får barn. Disse medlemmer vil understreke det viktige abortforebyggende arbeid som utføres i AAN-kontorene. Disse kontorene er et nødvendig supplement til de offentlige rådgivningstilbudene. Det er viktig at kontorene kan være trygge på fortsatt økonomisk støtte fra det offentlige.

8.2.9.4 Trygg og verdig alderdom

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til at Norge bruker mindre ressurser på helse og omsorg enn en rekke land det er naturlig å sammenligne oss med. De lange sykehuskøene, mangelen på sykehjemsplasser, utilstrekkelige omsorgstilbud i hjemmene og det store antall eldre som bor på flersengsrom på sykehjem, er klare signaler om at det trengs mer ressurser i helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer har ved flere anledninger foreslått økte statlige overføringer til helse- og omsorgsformål, og vil på ny fremme forslag om sterkere prioritering av dette viktige området i årene som kommer. Det er et viktig prinsipp at den dagen folk har behov for bistand, skal de ha trygghet for at de får den hjelp de trenger. Tilbudet må i størst mulig grad tilpasses den enkeltes ønsker og behov. Disse medlemmer vil i første rekke prioritere å bygge ut tilbudet til de som er avhengig av 24-timers pleie.

       Disse medlemmer mener det er behov for et variert tilbud i eldreomsorgen. Det må satses på både innskuddsbaserte eldreboliger, omsorgsboliger, hjemmetjenester, sykehjemsplasser og tilrettelegging med omsorgslønn og avlastning for dem som selv pleier sine nærmeste. Disse medlemmer vil understreke at det må bygges opp et variert tilbud i hjemmeomsorgen slik at eldre skal ha mulighet til å bo hjemme så lenge som mulig.

       Disse medlemmer mener behovet for heldøgnsplasser for pleietrengende må møtes gjennom utbygging av flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det vil være behov for både tradisjonelle sykehjemstilbud og tilbud om avlastning på sykehjem i kortere eller lengre perioder. Alle pleietrengende må få institusjonsplass når de har behov for det og selv ønsker det. Det må i tillegg være et godt tilbud av dag- og korttidsplasser i syke- og aldershjem. Ved tildeling av fast plass i institusjoner, må de som ønsker det få enerom. Utbygging av enerom krever både økte investeringsmidler og økte ressurser til drift. Det er samtidig viktig å understreke at utbyggingen av enerom ikke skal gå på bekostning av andre viktige deler av eldreomsorgen.

       Det må være en selvfølge at alle som har sitt hjem i en institusjon, får dekket sine grunnleggende behov for mat og hygiene og mulighet til å stå opp og legge seg når de ønsker det. Bemanningen må være tilstrekkelig til at de eldre slipper å legge seg tidlig på ettermiddagen f.eks. fordi kveldsskiftet er for lite.

       Disse medlemmer har gått inn for å fjerne kommunenes mulighet til å kreve egenbetaling for hjemmesykepleie, og vil gi kommunene kompensasjon for de tapte inntektene.

8.2.9.5 Privatisering

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at Norge har behov for en stor offentlig sektor for å sikre likeverdige tilbud over hele landet. Både næringslivet og kommunenes innbyggere er avhengig av en godt fungerende kommune.

       Disse medlemmer mener at den tiltakende privatiseringsdebatten må møtes gjennom følgende strategi:

-	fornye og effektivisere offentlig sektor

-	sikre at kommuner og fylkeskommuner har en solid økonomi som gir grunnlag for positive omstillingstiltak

-	være opptatt av at de ansatte har trygge arbeidsplasser

-	utvikle videre den tredje sektor i samarbeid med kommunene.

       Gjennom samvirkeløsninger, andelslag, stiftelser og kristne, humanitære og ideelle organisasjonsformer, stimulere innbyggerne til å etablere og delta i ulike tilbud som kan supplere det offentlige tilbudet.

       Disse medlemmer mener det er viktig å stimulere til at denne type private tjenestetilbud, uten fortjenestemotiv, fortsatt kan være viktige bidragsytere og medspillere til det offentlige.

8.2.9.6 Kommunenes ansvar og mulighet for å trygge velferdssamfunnet

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at det er kommuner og fylkeskommuner som har hovedansvaret for grunnleggende velferdsoppgaver som barnehager, skoler, eldreomsorg og helse- og sosialtilbudet. Det er imidlertid Stortinget som fastsetter hvilke økonomiske rammer kommuner og fylkeskommuner skal ha for å løse disse oppgavene.

       Disse medlemmer vil understreke at det vil være umulig å oppfylle målsettinger som full barnehagedekning innen år 2000, gjennomføre Reform 97, tilby en verdig eldreomsorg og redusere sykehuskøene dersom kommuner og fylkeskommuner ikke settes økonomisk i stand til å løse oppgavene.

       Disse medlemmer viser til at det lenge har vært et stort misforhold mellom de oppgaver kommunene er pålagt og økonomiske betingelsene som er gitt. Heller ikke nye reformer som Stortinget har vedtatt er fulgt opp med tilstrekkelige økonomiske bevilgninger.

       Disse medlemmer vil understreke at i tillegg til at kommunesektoren fortløpende er pålagt nye oppgaver, så opplever mange kommuner at det er nødvendig å bedre kvaliteten på en del tjenester. Dette medfører høyere kostnader, uten at det gis kompensasjon. I tillegg skjer det en sterk vekst i antall barn og eldre i mange kommuner, noe som krever en volumvekst på tjenestetilbudet som ofte medfører større kostnader enn det som kompenseres gjennom inntektssystemet. Andre endringer som stiller større krav til kommunene er for eks. raskere utskriving fra sykehus, med økende press på omsorgssektoren i kommunene og en skolehverdag med behov for sterkere voksentetthet pga økende konsentrasjonsproblemer, atferdsvansker og mistrivsel blant barn og unge.

       Disse medlemmer viser til at budsjettforliket i Stortinget høsten 1996 mellom disse medlemmer og Arbeiderpartiet bedret den økonomiske situasjonen for kommuner og fylkeskommuner med 5 mrd. kroner i 1997 i forhold til Regjeringens opprinnelige forslag. Dette var et helt nødvendig løft for å unngå nedbygging av tjenestetilbudet i mange kommuner. Disse medlemmer mener at denne inntektsveksten ikke skal være et engangstiltak, men at det inntektsnivået som nå er nådd må videreføres og økes ytterligere slik at det blir samsvar mellom ressurstilgang og oppgaver.

       Tilstrekkelige økonomiske rammer er en forutsetning for å kunne drive langsiktig planlegging, gjøre det interessant og meningsfylt å være lokalpolitiker og styrke tilliten til det lokale folkestyret. Manglende økonomi er medvirkende til at folkevalgte opplever lav anseelse og at mange trekker seg eller « gir opp » underveis i perioden.

       Disse medlemmer advarer mot Regjeringens praksis med å forutsette at kommunale avgifter og gebyrer øker mer enn prisstigningen. En slik politikk medfører automatisk at kommunenes økonomi svekkes, eller at familienes økonomi forringes, og at skjevfordelingen mellom husholdningstyper forsterkes.

       Disse medlemmer viser til at disse partiene hadde alternative forslag da endringene i inntektssystemet ble vedtatt i juni 1996. Disse medlemmer ser at endringene vil slå skjevt ut spesielt for små utkantkommuner, som vil få sine inntekter vesentlig redusert etter at overgangsperioden på 5 år er passert. Også storbyene kommer uheldig ut av de omlegginger som er foretatt.

       Disse medlemmer vil foreta de nødvendige endringer i inntektssystemet slik at den distriktspolitiske profilen styrkes samtidig som storbyenes behov tilgodeses. Disse medlemmer mener at de tre forvaltningsnivåene, stat, fylkeskommune og kommune må opprettholdes.

8.2.9.7 Boligpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil peke på at alle må få mulighet til å skaffe seg en tjenlig bolig. Boligprisene har steget sterkt den siste tiden. Dette gjør at flere har fått problemer med å skaffe seg bolig. Dette gjelder særlig førstegangsetablerende. En sentral forutsetning for at også boligsøkende med lav betalingsevne skal ha mulighet til å disponere en god bolig, er at en vesentlig del av boligmarkedet har en nøktern standard og pris. Husbanken, med sine krav til nøkternhet, sikrer tilførsel av nettopp slike boliger til markedet. Det er derfor viktig at Husbanken gis mulighet til å spille en sentral rolle i boligfinansieringen.

       Disse medlemmer vil peke på at etableringslånene ikke fungerer slik de burde i mange av landets kommuner. Det skyldes i stor grad den tapsrisikoen kommunene sitter med. Derfor bør staten ta en større del av denne risikoen.

       Kommunene har vansker med å prioritere ungdom i forhold til andre grupper på boligmarkedet når knappe ressurser skal fordeles. Det bør derfor skje en oppsplitting av tilskuddsordningen slik at tilskudd til ungdom bevilges over en egen budsjettpost. Disse medlemmer viser til at også andre grupper har problemer på boligmarkedet. Dette må møtes gjennom større statlig engasjement i form av bl.a. spesialboliger og bedre tilskuddsordninger.

       Disse medlemmer viser til at samordningen av Kommunal- og arbeidsdepartementets bostøtteordning og Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordning fører til at mange pensjonister får redusert bostøtten sin. Størst reduksjon i bostøtten vil de pensjonistene få som har lave inntekter og høye boutgifter. Dette er ikke i samsvar med de opplysninger Stortinget fikk da forslaget om samordning ble lagt fram. Disse medlemmer vil foreslå nødvendige endringer i ordningen slik at boutgiftstaket heves og bostøtten når de som trenger den mest.

8.2.10 Trygghet i hverdagen

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at kriminalitet best kan forebygges ved en samfunnsutvikling som fremmer oversikt og tilhørighet, sikre rettferdig fordeling og bidra til gode oppvekstvilkår for barn og unge. Kriminalitet er ofte et resultat av miljøer som ikke gir mennesket rotfeste, kontakt og positive utfordringer. Et levende lokalmiljø der barn og ungdom tidlig får en aktiv rolle, er en viktig forutsetning for å redusere kriminaliteten.

       Disse medlemmer viser til at rusmisbruk, vold og kriminalitet er økende. Disse medlemmer vil spesielt peke på trusselen fra internasjonale forbryterorganisasjoner. Den økende oppslutning om voldelige ekstremistiske organisasjoner utgjør også en alvorlig trussel mot samfunnet.

       Disse medlemmer mener innsatsen for å bekjempe denne virksomheten må prioriteres. Politiet må få de nødvendige midler til dette. Det er også viktig at politiet får kompetanse og midler til å bekjempe datakriminalitet og andre, nye former for kriminalitet.

       Disse medlemmer mener at respekten for lov og rett må skjerpes. Rettsoppfatningen og den etiske bevisstheten må styrkes. Ansvaret for dette ligger på den enkelte, på foreldre, skole, frivillige organisasjoner, myndigheter, kirke og andre trossamfunn. Personer i betrodde stillinger har et særlig ansvar for å gå foran med et godt eksempel og ikke utnytte sine posisjoner til egen fordel.

       Disse medlemmer mener at dersom man skal kunne forebygge og bekjempe kriminaliteten, må barne- og ungdomsarbeid/vern prioriteres. Det er viktig å i tide fange opp barn og ungdom som er på vei inn i kriminalitet.

       Disse medlemmer mener det er viktig å styrke konfliktrådsordningen. Konfliktrådbehandling tydeliggjør den enkeltes ansvar for sine handlinger, noe som er spesielt viktig for unge/førstegangs lovbrytere.

       Mange mennesker føler seg utrygge i vårt samfunn. Disse medlemmer vil styrke politiets muligheter til forebyggende arbeid. Nærpolitiet må styrkes, og patruljering i gatene økes. Et synlig politi vil redusere folks utrygghet og virke forebyggende på kriminaliteten.

       Disse medlemmer mener at det må settes fokus på vold mot eldre, barn og kvinner, og at akuttmottak for voldsofre og egne voldsmottak tilknyttet legevaktene må bygges ut og forbedres. Kvinner og eldre som trues med vold, bør få tilbud om trygghetsalarm. Besøksforbud for voldsutøvere bør også benyttes i større grad enn i dag. Hensynet til offeret må tillegges større vekt bl.a. gjennom utvidet rett til skadeserstatning. Disse medlemmer vil framheve viktigheten av arbeidet med å forebygge og bekjempe seksuelle overgrep mot barn.

       Rasistisk motivert vold og konflikter mellom ulike ungdomsgrupper er også en del av voldsbildet, spesielt i de store byene. Innsats for å bekjempe diskriminering, rasisme og fremmedfiendlighet er derfor viktig i det voldsforebyggende arbeidet.

       Et synlig politi med god lokalkunnskap er viktig i kampen mot kriminaliteten. Disse medlemmer viser til at lensmannsetaten er en god nærpolitimodell, preget av god oversikt over og god kunnskap om lokalmiljøet. Omorganiseringen av politi- og lensmannsetaten må bli gjennomført i tråd med Stortingets forutsetninger om å beholde en desentralisert etat, med tjenestemenn med god lokalkunnskap. Disse medlemmer ser behovet for klarere grenser for virksomheten til private vaktselskaper og private etterforskere i forhold til politiets oppgaver og ansvar. Disse medlemmer vil ikke akseptere en utvikling der private vaktselskaper overtar oppgaver som politiet naturlig bør ha. Derfor må politiet tilføres tilstrekkelig med ressurser, både i form av penger og utdannede mannskaper, til å ivareta etatens oppgaver.

       Disse medlemmer mener at ingen straffesaker, hvor gjerningsmannen er kjent, skal henlegges. Det er viktig at politi og rettsvesen kommer med en rask reaksjon overfor den enkelte forbryter. Straffeutmålingen må stå i forhold til forbrytelsen. Kapasiteten ved fengslene må økes slik at straffedømte snarest mulig kan sone sin straff. Ettervernet må styrkes. Det er viktig å gi straffedømte god oppfølging og hjelp til å reetablere seg i samfunnet. Voldsdømte må få hjelp til å endre sin adferd. Frivillige organisasjoner bør i større grad benyttes til dette arbeidet.

       Disse medlemmer viser til at behandling med metadon gir enkelte tungt belastede rusmisbrukere et bedre liv, men dette må ikke bli et alternativ til å bygge ut rehabiliteringsplasser og hjelpeapparatet for øvrig.

       Disse medlemmer mener at kampen mot narkotika må fortsette med full styrke. Det er spesielt viktig å være oppmerksom på og bekjempe nye syntetiske stoffer, som f.eks. ecstasy.

       Disse medlemmer mener tollvesenet må få tildelt større ressurser som muliggjør hyppige kontroller, også på kveldstid og i helger.

       Disse medlemmer mener det er viktig å styrke arbeidet for hindre at internasjonal kriminalitet får fotfeste i Norge bl.a. gjennom tiltak mot illegal innvandring. Opprettholdelse av dagens grensekontroll må være en del av dette kriminalitetsforebyggende arbeidet.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av internasjonalt samarbeid for å bekjempe kriminalitet over landegrensene. Dette samarbeidet bør skje gjennom bilateralt samarbeid, og med Interpol som det sentrale koordinerende leddet i det internasjonale politisamarbeidet. Disse medlemmer mener at Interpol med sine 176 medlemsland er den mest moderne og effektive organisasjonen for bekjempelse av internasjonal kriminalitet. Disse medlemmer er ikke enig med Regjeringen i at en tilknytning til Schengenavtalen vil være den beste måten å møte utviklingen på. Disse medlemmer mener det er viktig og nødvendig å ha et omfattende internasjonalt samarbeid for å bekjempe kriminaliteten, men ser den planlagte fjerning av grensekontrollen innen Schengenområdet som et tilbakesteg i bekjempelsen av smugling av bl.a. narkotika.

8.2.11 Miljø og langsiktig ressursforvaltning

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til at det i 1997 er ti år siden den FN-oppnevnte Brundtland-kommisjonen la fram sin rapport om « Vår felles framtid ». Kommisjonen beskrev de utfordringene verden sto framfor i arbeidet for å utmeisle en politikk for bærekraftig utvikling. Rapporten ble innledningen til en prosess som munnet ut i FNs toppmøte om miljø og utvikling i Rio de Janeiro (UNCED) i 1992, hvor det ble vedtatt en omfattende handlingsplan for bærekraftig utvikling inn i det 21. århundret (Agenda 21).

       Disse medlemmer vil vise til at stortingsflertallet på flere felt har lagt opp til en politikk som bryter med målsettingen om en langsiktig forsvarlig ressursforvaltning. Norges miljørenommé har blitt svekket.

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens utkast til langtidsprogram ikke innebærer noen miljøpolitisk snuoperasjon.

       Disse medlemmer vil vise til behovet for langsiktig og forsvarlig forvaltning av naturgrunnlaget, både lokalt, nasjonalt og globalt, og innenfor alle samfunnssektorer. I forhold til de globale miljøproblemene innebærer dette oppslutning om internasjonalt samarbeid som kan bekjempe fattigdom. Dette kan ikke gjøres med mindre de rike landene reduserer sitt forbruk av naturressurser og bidrar til jevnere fordeling av ressursene.

       Konkret vil disse medlemmer peke på følgende områder som særskilt viktige:

8.2.11.1 Sektorovergripende miljøpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene går inn for at et miljøpolitisk føre-var-prinsipp må ligge til grunn for all miljø- og ressursforvaltning. Det miljøpolitiske perspektivet må være sektorovergripende, noe som ikke er tilfelle i Norge i dag. Dette har til dels sammenheng med en ansvarsfordeling i samfunnsplanleggingen som gjør at miljømyndighetene er for svake i forhold til andre myndigheter og interesser. Det må innarbeides ressursoversikter på alle nivå i offentlig forvaltning. Forbruket av ikke fornybare ressurser må synliggjøres ved at det f.eks framstilles som en reduksjon av nasjonalformuen i nasjonalregnskapet.

8.2.11.2 Klassisk naturvern

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene konstaterer at norsk natur er mangfoldig og gir grunnlag for flotte naturopplevelser. Naturen gir videre avkastning i form av produktive landbruks- og skogsområder, fiskerier og enorme fornybare vannkraftressurser. Disse medlemmer legger til grunn at vi skal høste av det naturen gir på en måte som gjør at vi etterlater oss et livsmiljø i like bra stand som vi overtok det. Disse medlemmer har som målsetting at det skal være et like stort artsmangfold i norsk natur i framtiden som det er i dag. Særlig viktige naturområder og verneverdige vassdrag må oppnå varig vernestatus.

       Naturopplevelser må være tilgjengelige for allmennheten. Allemannsretten har lange tradisjoner i Norge. Dette er ikke minst viktig for at folk skal få en nærhet til naturen gjennom praktisk erfaring som kan skape grunnlaget for den nødvendige respekt og ydmykhet for naturen som kreves for å skape grunnlaget for en god og fremtidsrettet naturforvaltning.

8.2.11.3 En ansvarlig ressursbruk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener Regjeringens tilrettelegging for en fortsatt sterk forbruksvekst ikke er forenlig med ønsket om en bærekraftig utvikling. Miljø- og fordelingsdimensjonen i forbruksveksten reiser store etiske utfordringer.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at veksten i forbruket av knappe naturressurser i Norge og andre rike land ikke kan fortsette. Disse medlemmer går i denne sammenheng inn for:

-	at det blir innarbeidet ressursoversikter på alle nivå i offentlig forvaltning som synliggjorde forbruket av ikke-fornybare ressurser

-	en utredning av virkemidler som stimulerer bedrifter til økt ressursproduktivitet og miljøvennlig adferd, med utgangspunkt i « fra-vugge-til-grav-prinsippet »

-	en utredning av modeller for deling av det tilgjengelige arbeidet i samfunnet på en annen måte, for eksempel gjennom ordninger for redusert arbeidstid, tidskonto og permisjonsordninger

-	en sterkere satsing på energisparing og forskning, utvikling og utprøving av nye fornybare alternative energikilder

-	en mer miljøvennlig samferdselspolitikk bl.a. gjennom utflating av veksten i flytrafikken, tiltaksplan for reduksjon av biltrafikk i byer og tettbygde strøk, bl.a. ved bedret kollektivtilbud, økte investeringer i jernbanen og tilrettelegging for redusert transport gjennom arealplanlegging.

8.2.11.4 Klimapolitikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene ser klimaspørsmålet som en av vår tids største utfordringer. Det er en svært viktig oppgave å begrense og på sikt redusere utslippene av drivhusgasser. Disse medlemmer viser til de respektive partiers klimatiltakspakker, der det foreslås klimatiltak i alle relevante sektorer (samferdsel, prosessindustri, oljefyring og petroleumssektoren). Disse medlemmer vil dessuten arbeide for tiltak som vil redusere utslippene av andre miljøskadelige stoffer, både nitrogenoksider (NO_x), svoveldioksyd (SO₂₎ og flyktige organiske forbindelser (VOC). Også her har Norge internasjonale forpliktelser som må ivaretas.

       Regjeringen og stortingsflertallet har ikke vært villig til å sette i verk tiltak for at Norge skal klare å oppfylle våre internasjonale forpliktelser. Mye tyder på at verdenssamfunnet i løpet av året vedtar forpliktende avtaler om reduserte CO₂-utslipp. Samtidig øker de norske utslippene radikalt. Regjeringen regner med at de norske CO₂-utslippene vil øke med over 30 % fram til år 2010.

       Disse medlemmers målsetting i forhold til klimaproblemet er at Norge skal bringe sine CO₂-utslipp ned til 1989-nivå innen år 2005, med sikte på ytterligere reduksjoner for å nå anbefalingene fra FNs klimapanel. Sentrumspartiene har, sammen eller enkeltvis, lansert en rekke løsninger som ville gjøre dette mulig. Dessverre har Regjeringen og stortingsflertallet forhindret gjennomføring av en lang rekke forslag som går i retning av mer energisparing og satsing på nye fornybare alternative energikilder, sagt nei til en lavere takt i oljeutvinningen, en sterkere satsing på kollektivtrafikk, miljøavgifter osv.

       Disse medlemmer går på denne bakgrunn også imot bygging av gasskraftverk i Norge. Disse medlemmer deler ikke oppfatningen om at bygging av gasskraftverk i Norge vil ha en positiv virkning internasjonalt fordi det vil bidra til å erstatte andre og mer forurensende energikilder. Norge har ingen garanti for at norsk gass vil erstatte bruk av f.eks kull i våre naboland. I tillegg er energiutnyttelsen i de to planlagte gasskraftverkene ikke tilfredsstillende.

       Disse medlemmers holdning er at den beste utnyttelsen av gassen er direkte bruk i husholdninger og industri. Dernest kommer gasskraftverk lokalisert slik at spillvarmen kan benyttes til oppvarming. Flere av byene i våre naboland har en infrastruktur som gjør dette mulig. Gass kan også benyttes innenfor samferdselssektoren til å erstatte mer forurensende drivstoff.

8.2.11.5 Energisparing og nye fornybare alternative energikilder

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene går inn for en langt mer offensiv politikk enn den Regjeringen og stortingsflertallet legger opp til når det gjelder energisparing og satsing på nye fornybare alternative energikilder.

       I global sammenheng er det norske energiforbruket pr. innbygger svært høyt. Selv om noe av dette skyldes klimatiske forhold, er energiforbruket svært høyt i Norge. Det har de siste årene vært en meget sterk økning i strømforbruket, særlig i de private husholdningene og i det offentlige. Disse medlemmer mener at energiforbruket må begrenses. Dette innebærer en offensiv satsing på ENØK-tiltak og energieffektivisering i alle ledd. Vi må også gå kritisk gjennom alle de aktiviteter som medfører energibruk med sikte på en mer effektiv ressursutnyttelse.

       Disse medlemmer mener det er avgjørende at det settes i gang et nasjonalt program for satsing på energiøkonomisering som kan bidra til å redusere strømforbruket. De statlige bevilgningene til energiøkonomisering og nye fornybare energikilder har gått kraftig ned i løpet av de siste årene, og må derfor økes betydelig.

       Disse medlemmer vil vise til det store potensialet som ligger i en satsing på energisparing og ny fornybar alternativ energi:

-

Enøk-politikken er sentral i klimasammenheng, både når det gjelder utslipp av CO2, NOx og SO2. Satsing på energisparing og ny fornybar energi vil gi reduserte utslipp i Norge og i de land Norge eksporterer energi til. Mer effektiv bruk av fossile brensler (olje og gass) reduserer utslippene i luft, og energisparing frigjør ren energi som kan erstatte fossile brensler. Disse medlemmer går inn for at det etableres et energifond for forskning og anvendelse av fornybare energikilder.

-

Satsningen på energisparing og nye fornybare energikilder har et betydelig sysselsettingspotensiale og gir mulighet til å utnytte lokale ressurser. Nye beregninger viser at en ved opprustning og utvidelser i eksisterende vannkraftsystemer, utbedringer i overføringsnettet og energisparetiltak hos sluttbruker, kan skape mange arbeidsplasser. Det er også et stort potensiale for sysselsetting ved å satse på alternative energikilder og utvikling av miljøteknologi. For bioenergi er det beregnet at en produsert TWh pr. år gir om lag 300-500 varige arbeidsplasser. Nye fornybare energikilder er dessuten en lokal energiressurs, og økt satsing på dette området vil gi varige arbeidsplasser i distriktene.

-	Norsk energiforsyning er i dag i hovedsak knyttet til vannkraft og olje. En satsing på nye fornybare energikilder ville gi Norge «flere ben å stå på» i energisammenheng. Kraftsituasjonen i 1996 illustrerte hvor sårbart Norge kan være i år med lite nedbør.

-	Beregninger viser at det lønnsomme enøk-potensialet i Norge er på mellom 10 og 25 TWh. Potensialet er relativt sett størst i husholdningssektoren (20 %) og lavest i industrien (12 %). Bioenergipotensialet er anslått til mellom 12 og 30 TWh.

       Disse medlemmer går inn for at det utarbeides en handlingsplan for utvikling av et framtidsrettet energisystem i Norge bygget på økologiske prinsipper og en fornuftig samfunnsmessig styrt bruk av våre naturressurser til fordel for de private forbrukerne og næringslivet. Det viktigste elementet i en slik plan må være en nasjonal handlingsplan for satsing på energisparing og nye fornybare alternative energikilder. Målsettingen for planen må være å spare 10 TWh innen utgangen av år 2001. Videre bør det i samme tidsrom skapes ny produksjonskapasitet tilsvarende 5 TWh i form av nye fornybare alternative energikilder (sol-, vind-, bølge- og bioenergi).

8.2.11.6 En grønn skattereform

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til utredningen « Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting. » Grønn skattekommisjon viser hvordan en omlegging i retning av sterkere bruk av miljøavgifter, og redusert skattlegging av arbeidsinnsats, kan gi såkalte « doble gevinster ». Dette innebærer at man gjennom en skatte- og avgiftsomlegging kan oppnå både redusert forurensing og økt sysselsetting. Disse medlemmer mener utredningen inneholder en rekke interessante og viktige forslag for å vri skattesystemet i ønsket retning. Gjennom skatte- og avgiftspolitikken utnyttes prismekanismer for å styre ressursbruken i en mer bærekraftig retning. Målet må være å stimulere næringslivet til å utvikle ny og forbedret miljøteknologi som både gir en mer miljøvennlig industri og skaper flere arbeidsplasser.

8.2.11.7 Petroleumsutvinning

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at olje og gass er ikke-fornybare ressurser som må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Disse medlemmer ønsker å arbeide for et investerings- og utvinningsnivå som ivaretar miljøhensyn og ansvaret for kommende generasjoner. Det vises i denne forbindelse til fellesmerknadens pkt. 2.2.8.

8.2.11.8 Matpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene er tilfreds med at det i dag knytter seg større oppmerksomhet til norsk matpolitikk enn på lenge. Dette henger sammen med økt internasjonal handel med matvarer og problemer som oppstår i den forbindelse, utvikling av ny teknologi, høyere kvalitetskrav blant forbrukerne, en mer ustabil og knapp tilgang på mat i verdenssamfunnet osv. Disse medlemmer går inn for en matpolitikk som er langsiktig og i samsvar med føre-var-prinsippet.

       Mat fremstilt av eller ved hjelp av genmodifiserte organismer reiser vidtrekkende miljø- og helsemessige spørsmål. Disse medlemmer mener at man også i denne forbindelse må legge en føre-var-holdning til grunn. Disse medlemmer krever at genmat må merkes.

       Disse medlemmer vil føre en restriktiv politikk i forhold til tilsetningsstoffer i mat. Det er et mål å redusere antallet og mengden av tilsetningsstoffer i mat.

       Disse medlemmer går i mot at Norge tilpasser seg EUs matsminkedirektiv og barnematdirektiv. Det knytter seg stor faglig og folkelig skepsis til nedbyggingen av grensekontroll i forhold til matvarer. Disse medlemmer er av den oppfatningen at kontrollsystemene må styrkes, ikke svekkes.

8.2.12 Internasjonalt samarbeid og solidaritet

8.2.12.1 FN og Bretton Woods-institusjonene

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at en økende internasjonalisering på en rekke samfunnsområder fører til behov for å bygge ut et internasjonalt samarbeid for å møte vår tids utfordringer. Dette samarbeidet må bidra til å fremme hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Disse hovedlinjene må være arbeidet for freden og folkestyret, menneskerettighetene og miljøet, samhandel til gjensidig nytte og en mer rettferdig fordeling mellom fattige og rike.

       Disse medlemmer vil fortsatt legge vekt på nordisk samarbeid, både om praktiske samarbeidstiltak innad i Norden og ved en nordisk koordinering som kan styrke den nordiske innflytelse i ulike internasjonale fora.

       Disse medlemmer vil arbeide for å styrke De forente nasjoner gjennom en systemreform. FNs hovedoppgaver må presiseres klarere, organisasjonen må bli mer resultatorientert og handlekraftig, forholdet til Bretton Woods-institusjonene må avstemmes bedre og organisasjonsstrukturen må rasjonaliseres med sikte på å unngå kompetansestrid, fjerne unødig byråkrati og sikre en mer effektiv ressursbruk.

8.2.12.2 Forsvars- og sikkerhetspolitikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at Norges sikkerhetspolitiske forankring i NATO må ligge fast. Innen denne ramme må Norge fortsatt opprettholde et troverdig invasjonsforsvar. Det må være utgangspunktet når Stortinget skal behandle den kommende langtidsplan for forsvaret. Disse medlemmer vil peke på at nye utfordringer stiller store krav til personellet i Forsvaret, og Forsvarets personellpolitikk derfor må innrettes slik at kvalifisert personell forblir i organisasjonen. Et vedvarende tap av kvalifisert personell kan på lang sikt få uheldige konsekvenser for forsvarsevnen. Deltakelse i fredsoperasjoner utenfor Norges grenser må fortsatt være en integrert del av forsvars- og sikkerhetspolitikken, og disse medlemmer støtter NATOs nye fredsbevarende oppgaver i regi av OSSE og FN.

       Disse medlemmer vil legge vekt på at det norske forsvaret får tilstrekkelige ressurser og virkemidler til å kunne håndtere ulike utfordringer, episoder og kriser også i fredstid. En viktig oppgave er suverenitetshevdelse og ressurskontroll over Norges store havområder. Disse medlemmer vil styrke og fornye kystvakten, noe som også vil forbedre sikkerheten i sivil sjøfart i norske farvann.

       Disse medlemmer vil styrke den sivile delen av totalforsvaret og redusere sårbarheten i samfunnet også i sivile krisesituasjoner. Dette må bygge på et nært samarbeid mellom sivile og militære myndigheter. En viktig oppgave må være å beskytte sivilbefolkningen gjennom bygging og tilstrekkelig vedlikehold av tilfluktsrom. Beredskapsarbeidet i kommunene må styrkes, og det må avholdes regelmessige beredskapsøvelser for å sikre at administrasjonen kjenner sine oppgaver. Vi går inn for en forsvarlig beredskapslagringen av korn og drivstoff.

       NATO har også en nøkkelrolle å spille i arbeidet for å utvikle et alleuropeisk sikkerhetssystem der både Nord-Amerika og Russland deltar. Disse medlemmer vil styrke det alleuropeiske samarbeid for sikkerhet, demokrati og menneskerettigheter gjennom aktiv norsk deltakelse i organer som det NATO-relaterte PFP (Partnerskap for Fred), i OSSE og i Europarådet. Disse medlemmer støtter en gradvis utvidelse av NATO, men vil legge stor vekt på at dette gjøres i kombinasjon med inngåtte avtaler med Russland. For sikkerheten på vårt kontinent er det svært viktig at det ikke oppstår ny spenning mellom NATO og Russland, og at de vestlige land bidrar til å utvikle en stabil økonomisk utvikling og demokratisering i Øst-Europa.

       Når den kalde krigen nå er lagt bak oss, er det viktig å utnytte mulighetene til å skape varig sikkerhet på et lavere rustningsnivå. Ved siden av gjensidige avtaler om nedrustning og rustningskontroll er det etter disse medlemmers syn også viktig å få gjennomslag for mer restriktive regler for våpeneksport til land hvor regimet bruker militær makt til å holde oppe et udemokratisk regime, til å undertrykke minoriteter, til å støtte internasjonal terror eller true andre lands sikkerhet. I denne forbindelse vil disse medlemmer også legge vekt på kampen mot antipersonellminer, herunder arbeidet for en internasjonal avtale som forbyr slike våpen og en forsert fjerning av miner i land som nylig har vært krigsrammet.

8.2.12.3 Forholdet til Den europeiske union

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene er mot norsk medlemskap i Den Europeiske Union. Gjennom folkeavstemningen i 1994 ble det avklart at Norge ikke skal være medlem av EU. Folkets nei forplikter og skal respekteres. Norge må ikke gjennom ensidig EU-tilpasning føres inn i en medlemskapslignende situasjon. Disse medlemmer vil i stedet videreutvikle det europeiske samarbeid på folkerettslig grunnlag, som et gjensidig forpliktende samarbeid mellom selvstendige nasjoner. I denne sammenheng står samarbeidet med EU og EU-landene sentralt.

       EØS-avtalen dannet hovedgrunnlaget for Norges forhold til EU og EFTA-landene. Avtalen forutsetter gjensidig markedsadgang, like konkurranseregler og fri bevegelse av varer, tjenester og personer.

       Disse medlemmer har ulike syn på EØS-avtalen. Disse medlemmer konstaterer og legger til grunn at det i dag er flertall for EØS-avtalen i Stortinget.

       Disse medlemmer går inn for en nasjonal, selvstendig og aktiv vurdering av det regelverk som følger av EØS-avtalen. Disse medlemmer vil vie følgende EU-regelverk som skal behandles i EØS-komiteen særlig oppmerksomhet:

-	Veksthormontilsetning i kjøttproduksjon

-	Veterinærkontrollregler

-	Matsminkeregler (søtstoff, fargestoff og andre tilsetninger)

-	Genmanipulert mat og planter, samt merkingskrav

-	Barnematdirektivet

-	Gassdirektivet.

       Disse medlemmer mener for øvrig til grunn at EØS-avtalen ikke er til hinder for at norske myndigheter kan opprettholde dagens regelverk når det gjelder distribusjonsmonopolet for vin og brennevin, grunnavgift på engangsemballasje på drikkevarer og den differensierte arbeidsgiveravgiften.

8.2.12.4 Øvrig handels- og bistandspolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil legge stor kraft i arbeidet for å videreutvikle og forbedre WTO-avtalen slik at den i større grad tar sosiale og miljøpolitiske hensyn, helse- og forbrukerhensyn samt tilgodeser de aller fattigste landenes særegne utviklingsbehov. Hvis frihandelsregimer ikke suppleres med reguleringer som ivaretar slike hensyn, vil en ikke kunne løse miljø- og fattigdomsproblemene i verden.

       Disse medlemmer vil at Norge skal føre en mer solidarisk Sør-politikk, videreføre innsatsen for demokrati og fred og styrke arbeidet for menneskerettigheter og en fattigdomsbekjempende utviklingsbistand.

       I løpet av 1990-årene har utviklingsbistanden sunket fra vel 1 % av Norges brutto nasjonalinntekt til om lag 0,87 % av BNI. Disse medlemmer vil legge en opptrappingsplan for bistanden med sikte på at den igjen skal komme over 1 % av BNI.

       Disse medlemmer vil at Norge skal følge en mer offensiv linje, både multilateralt og bilateralt, for å redusere gjeldsbyrden til de fattigste og hardest gjeldsrammede utviklingslandene.

       Økonomisk utvikling i Sør er nødvendig for å skape en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser. Energi- og ressursforbruket i det rike Nord medfører et forurensningsnivå som ikke kan kopieres av landene i Sør uten katastrofale konsekvenser for klodens klima. Industrilandene i Nord har et selvstendig ansvar for å redusere sine klimanedbrytende utslipp. Disse medlemmer går imot at Norges bidrag til globale klimafond belastes bistandsrammen.

       Disse medlemmer vil også arbeide for at det nasjonalt skjer en vektforskyvning over mot « grønne skatter » og at det innføres en internasjonal CO₂-avgift som kan finansiere globale miljøtiltak - med særlig vekt på tiltak i utviklingsland.

       Arbeidet for en bærekraftig økologisk utvikling reiser behov for et forpliktende regelverk som kan verne om det biologiske mangfold, dempe uttaket av ikke fornybare naturressurser og beskytte oss mot uforsvarlig forskning, utvikling og utsetting av genmodifiserte organismer i naturen.

       Av hensyn til miljø, helse og sikkerhet finner disse medlemmer det viktig å opprettholde strenge krav til matkvaliteten og internasjonal handel med mat og levende dyr. Disse medlemmer vil derfor opprettholde Norges veterinære grensekontroll. Disse medlemmer vil videreføre Norges totalforbud mot veksthormontilsetninger i kjøttproduksjon og i importert kjøtt, og vil innføre totalforbud mot tilsetning av antibiotika i dyrefor. Disse medlemmer vil også holde fast ved Norges strenge regelverk for tilsetningsstoffer som kan inngå i matvarer. Dersom man tillater flere slike stoffer, i flere typer matvarer, og i høyere konsentrasjoner, kan det gi økte helseproblemer, f.eks. i form av allergi og kreft. Av den grunn må EUs matsminkedirektiver og barnematdirektiv ikke gjøres gjeldende for Norge. Det er også nødvendig å sikre forbrukerne nødvendig informasjon om hvorvidt matvarene - både ferdigvarer og råvarer - inneholder genmodifiserte organismer. Disse medlemmer vil derfor stå fast på det enstemmige stortingsvedtak fra 1995 om at det innføres obligatorisk merking av genmodifiserte matvarer. Disse medlemmer vil føre en streng praksis i forhold til søknader om godkjenning av utsetting og import av genmodifiserte organismer. Om nødvendig brukes vetoretten i EØS for å sikre matkvaliteten og folkehelsen. Det samme gjelder for EUs direktiv om muligheten til å ta patent på livsformer, som er under utarbeiding.

       Hensynet til menneskerettighetene i utviklingsland har ved flere anledninger kommet i skyggen av Norges eksportpolitiske mål - spesielt i Asia. Disse medlemmer vil føre en mer konsekvent politikk for menneskerettighetene og for demokratisering.

       I våre nærområder er innsatsen for demokratiutvikling i de baltiske land og Nordvest-Russland en viktig oppgave. Tiltak for å redusere grenseoverskridende miljøproblemer må også være en vesentlig del av samarbeidet med disse landene. Disse medlemmer vil derfor øke innsatsen for å redusere de miljøskadelige utslipp i våre østlige naboland og for å redusere ulykkesrisikoen ved atomreaktorer i vår nærhet - ikke minst på Kolahalvøya.

       I polarområdene utsettes miljø og ressurser for nye trusler. Disse medlemmer vil legge vekt på en aktiv norsk innsats nasjonalt og internasjonalt for å hindre og forebygge miljøbelastninger og uforsvarlig uttak av ressurser.

8.2.12.5 Innvandrings- og flyktningpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil påpeke at migrasjon er et viktig trekk ved dagens verdensbilde. Økende internasjonalisering, økende forskjeller mellom rike og fattige land og stadig raskere transportmidler er blant de faktorer som bidrar til den økende migrasjon. Når det gjelder migrasjon til Norge vil disse medlemmer skjelne klart mellom den generell innvandringspolitikken og flyktningpolitikken.

       Disse medlemmer mener det er viktig å ha et regelverk som sikrer nødvendig kontroll over innvandring til Norge, men praktiseringen av regelverket må bli mer humant og rettferdig. Hensynet til familiegjenforening og barnas og kvinnenes selvstendige rettsvern tilsier endringer i utlendingsloven. Regulering av innvandring gjør det lettere å mestre de utfordringer som integreringen av nye innflyttere skaper, og det gir en større og mer forutsigbar kapasitet i flyktningepolitikken.

       Ifølge FNs flyktningekonvensjon av 1951 skal en person som befinner seg på flukt i utlandet godkjennes som flyktning hvis vedkommende « med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning ». De fleste flyktninger befinner seg i sine hjemlands nærområder, og det er som regel mest hensiktsmessig å hjelpe dem der. Disse medlemmer vil derfor - slik de har gjort ved behandlingen av bistandsbudsjettene i senere år - fortsatt gå inn for å øke norsk flyktninghjelp.

       Noen kommer også til Norge for å søke beskyttelse mot forfølgelse. Disse medlemmer vil påpeke at en stadig mindre del av de som søker asyl i Norge blir innvilget dette. I 1996 fikk bare 6 av om lag 1.500 asylsøkere innvilget politisk asyl. Selv om noen hundre fikk opphold på humanitært grunnlag, endrer det ikke på det forhold at norske myndigheter har lagt seg til en alt for restriktiv linje når det gjelder asylretten. Det gjelder blant annet personer som er utsatt for forfølgelse på religiøst grunnlag. Disse medlemmer vil styrke asylretten for de som med rette føler seg forfulgt og ikke kan vende tilbake til sitt hjemland uten fare for sitt liv. Disse medlemmer går også inn for at Norge øker mottaket av FNs kvoteflyktninger.

       Disse medlemmer har merket seg at Schengenavtalen hjemler avvising av asylsøkere uten realitetsprøving, og at dette har blitt kraftig kritisert fra FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR). Høykommisæren har også kritisert Schengenavtalens regler om innføring av bøtelegging av transportselskaper og deres ansvar for kontroll av reisedokumenter, og bruken av visumplikt som asylpolitisk virkemiddel i Schengen-landene.

8.2.13 Økonomiske beregninger

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til Arbeiderpartiets fraksjonsmerknad avsnitt 8.1, med svar fra Planleggings- og samordningsdepartementet datert 26. mai 1997 på henvendelsen fra Arbeiderpartiets finansfraksjon av 22. mai 1997 der det ble bedt om beregninger av de totale økonomiske virkningene av bl.a. sentrumspartienes politiske målsettinger.

       Disse medlemmer har merket seg at svaret fra departementet er holdt i generelle vendinger uten konkrete kostnadsberegninger av de ulike oppleggene slik Arbeiderpartiets finansfraksjon hadde bedt om. Departementets svar er imidlertid helt som forventet og i tråd med Langtidsprogrammets hovedintensjon som er å trekke opp de mer langsiktige perspektiver og visjoner for samfunnsutviklingen, med en hovedvekt på den kommende fireårsperioden. Det er således verken mulig eller ønskelig å legge ordinære budsjettmessige kriterier til grunn for vurderingen av de ulike politiske alternativene i Langtidsprogrammet.

       Disse medlemmer har for øvrig lagt vekt på å synliggjøre et politisk alternativ som i sterkere grad understreker behovet for å bygge opp samfunnsmessige verdier av kulturell, ikke-materiell art. Dette er verdier som ikke uten videre lar seg beregne i kroner og øre, men som etter disse medlemmers mening er svært viktige å ta med når de mer langsiktige perspektivene for samfunnsutviklingen trekkes opp. Det er dessuten en klar sammenheng mellom de betydelige samfunnskostnadene som går med til å rette opp skjevutvikling og sosial mistilpasning på den ene siden og mangel på faste normer og åndelige verdier i samfunnet på den andre siden.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens eget forslag bærer sterkt preg av mer langsiktige målsettinger som stort sett følges opp av en rekke løse erklæringer og formuleringer som ikke lar seg kostnadsberegne.

       Disse medlemmer viser for øvrig til de årlige budsjettbehandlingene og vil der sørge for helhetlige, ansvarlige finanspolitiske opplegg som kan gi en god forvaltning og avkastning på nasjonalformuen.

8.3 Senterpartiet

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet på sitt landsmøte i Sandefjord 13. - 16. mars 1997 fattet følgende enstemmige vedtak:

« Senterpartiet mener Norge har behov for en ny regjering som bygger sin politikk bl.a. på disse hovedprinsipper:

-	forsvar av det norske folks nei til EU-medlemskap. Vetoretten må benyttes mot direktiver som ikke er i Norges interesse. Schengen-avtalen må avvises.

-	et folkestyre der alle har en reell innflytelse på egne levekår. Vi vil hindre at viktige avgjørelser blir truffet i maktsentra uten effektiv folkevalgt innflytelse og kontroll. Det må bli økt grad av åpenhet på alle forvaltningsnivå.

-	den enkelte må få mulighet til å bruke sin arbeidskraft, sine evner og kompetanse til verdiskapning og sysselsetting. Det må føres en aktiv sysselsettingspolitikk for å nå dette målet.

-	nasjonalt eierskap i bedrifter og eiendommer og naturressurser sikres gjennom aktiv bruk av styringsvirkemidler, for eksempel konsesjonslover og positive stimuleringstiltak.

-	oljeutvinningstempoet må reduseres.

-

velferdsstaten sikres gjennom en aktiv fordelingspolitikk. Alle grupper i folket må få del i velstandsutviklingen. Enslige forsørgere, funksjonshemmede og minstepensjonister må få en større andel av velferdsgodene. Skatter og avgifter og andre virkemidler skal fastsettes ut fra norske prioriteringer.

-	offentlige oppgaver som sikring av tele, post, samferdsel, kraft- og matforsyning må gi gode og likeverdige tjenestetilbud og levekår i alle deler av landet.

-	en politikk som legger sterkere vekt på miljøhensyn, forbrukervern og vern av folks helse. Dette må gå foran fri flyt av varer.

-	tilrettelegging av trygge nærmiljø og gode oppvekstvilkår for barn.

-	skolen må bidra til å utruste barn og ungdom med solide basiskunnskaper, evne til selvstendighet og formidle etiske holdninger basert på kristne og humanistiske verdier.

-	den rike del av verden kan ikke fortsette en politikk med ukritisk vekst som fører til stadig økende forbruk av ikke-fornybare naturressurser med tilhørende forurensing.

Senterpartiet vil søke regjeringsmakt sammen med de øvrige sentrumspartier Kristelig Folkeparti og Venstre, for å kunne føre en politikk i tråd med de ovennevnte prinsipper. Dette er et helhetlig politisk alternativ til både Arbeiderpartiets og Høyres politikk.

Senterpartiet mener det er et mål at minst 56 EU-motstandere (1/3) velges inn på Stortinget i neste periode, bl.a. for å hindre grunnlovsendringer som gjør det lettere å få Norge inn i EU. »

       Disse medlemmer viser til at denne uttalelsen er fulgt opp bl.a. gjennom fellesmerknaden mellom Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i denne innstillingen og disse medlemmer viser til denne. Denne fellesmerknaden er utformet med full respekt for de enkelte partiers program, standpunkter og egenart. De tre partiene går til valg som selvstendige partier.

       Senterpartiet mener det er viktig å bygge videre på alliansene fra EU-kampen, bl.a. med folkelige bevegelser som miljøbevegelsen og fagbevegelsen.

       Disse medlemmer viser videre til at Senterpartiets program for perioden 1997-2001 har følgende hovedpunkter:

Grunnsyn

       Senterpartiet vil at Norge skal bygge sin framtid på de kristne grunnverdier, humanistiske verdier i pakt med disse, og et levende folkestyre. Målet for Senterpartiets politikk er å skape et fellesskap av frie, selvstendige mennesker der rettferdighet, trygghet og likeverd er bærende prinsipper. Den enkeltes ansvar og plikter som medlem av et fellesskap, er rammen om den personlige frihet. Senterpartiet vil ha et samfunn som forvalter vår rike natur- og kulturarv med respekt og til beste for vårt felles livsmiljø.

       Viktige grunnpilarer i Senterpartiets ideologi er:

-	desentralisering av makt, kapital og bosetting

-	et samfunn i økologisk balanse

-	kulturelt rotfeste

-	frihet for enkeltmennesket, med ansvar for seg selv og fellesskapet

-	blandingsøkonomi

-	privat eiendomsrett for de mange

       Senterpartiet ser hjem og familie som en grunnleggende sosial enhet i samfunnet. Enkeltmennesket skal ha mulighet til å være med og bestemme over sin egen livssituasjon. Det er viktig å sikre folk tilhørighet i sitt lokalsamfunn, enten de bor i by eller på landet. Spredning av makt gjennom desentralisering og styrking av lokalsamfunn, er virkemidler for å nå dette.

       Alle skal ha likeverdige muligheter, uavhengig av kjønn, legning, funksjonsnivå, sivil stand, bosted og etnisk tilhørighet. Det er en hovedoppgave å bekjempe alle former for rasisme.

       Senterpartiet vil arbeide for å sikre alle en økonomisk grunntrygghet. Vi må hindre en utvikling med økende økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Retten til arbeid gjelder alle.

       I Norge forvalter vi store naturrikdommer, og landet vårt har mange fortrinn og muligheter. Naturressursene gir oss et grunnlag for verdiskaping og sysselsetting. Samtidig stiller dette krav til oss om å vise forvalteransvar i en verden hvor ødeleggelse av natur og livsmiljø er et økende problem.

       Norge må gjennom sin nasjonale politikk og internasjonalt samarbeid bidra til å skape og opprettholde fred. Varig fred mellom folkeslag og nasjoner bygger på gjensidig respekt og toleranse. Derfor må respekt for andre lands kultur og egenart være grunnlaget for en videre utbygging av det internasjonale samarbeidet. Samarbeidet mellom nasjoner må utformes i samsvar med demokratiske tradisjoner. Nasjonal selvstendighet må være grunnlaget for et aktivt utenrikspolitisk engasjement fra norsk side. Arbeidet for rettferdig fordeling mellom rike og fattige i verden og for å sikre menneskerettighetene for alle, må være grunnleggende i norsk innenriks- og utenrikspolitikk. Som et lite land med demokratiske tradisjoner og institusjoner, bør Norge delta aktivt for å skape samarbeid og forståelse mellom selvstendige stater.

       Senterpartiet arbeider for en ansvarlig forvaltning av natur og naturressurser. Vi vil arbeide for samfunn i sosial og økologisk balanse, nasjonalt og internasjonalt. Vår generasjon har ansvar for at det økologiske mangfold sikres for kommende slekter. Vi vil fremme en livsstil og en utvikling av samfunnet som respekterer de rammene som naturen setter. Samfunnsplanleggingen må ta utgangspunkt i langsiktig forvaltning av våre ikke-fornybare ressurser, og respekt for det økologiske systemet og naturens tåleevne. Næringslivet må arbeide innenfor de rammer ressurstilgangen og hensynet til kommende generasjoner setter.

Hovedsaker i perioden 1997-2001

Folkestyre, enkeltmenneske og samfunn

       Senterpartiet ønsker fornying og vitalisering av folkestyret. Den politiske debatten må avspeile det som opptar folk, og avstanden mellom folkevalgte og velgere må reduseres. Senterpartiet vil spre makt og kapital og arbeide for åpenhet omkring folkevalgt arbeid og offentlig forvaltning, slik at flest mulig kan delta i samfunnsdebatten. Folkevalgte organers innflytelse må styrkes både i forhold til byråkrati og marked. Lokale folkevalgte organer må gis økt myndighet og ansvar. Forholdene må praktisk legges til rette for at flest mulig gis anledning til å delta i folkevalgt arbeid. Senterpartiet går imot tvangssammenslåing av kommuner.

       Enkeltmenneskets integritet og privatliv må vernes. Ny teknologi gir økt mulighet til kontroll med det enkelte menneske. Senterpartiet mener teknologien må utnyttes til å berike folks hverdag, ikke begrense den enkeltes mulighet til utfoldelse. Senterpartiet vil arbeide for et bedre personvern og for at den enkelte skal gis et styrket rettsvern og bedre veiledning i forhold til offentlige myndigheter. Retten til fri rettshjelp må styrkes og forbrukerinformasjonen bygges ut.

Verdiskaping og fordeling

       Senterpartiet ønsker et allsidig næringsliv med hovedvekt på små og mellomstore bedrifter. Full sysselsetting og økt verdiskaping krever samarbeid mellom privat og offentlig sektor. Senterpartiet ønsker å styrke industrien i Fastlands-Norge, og å sikre bedre muligheter for norsk eierskap i næringslivet. Det må utvikles nye eierformer og virkemidler som kan fremme lokal forankring og verdiskaping. Senterpartiet vil sikre lokal råderett over naturressurser og mulighet til styring og kontroll over valutaspekulasjon og pengeflytting. Senterpartiet vil arbeide for en god infrastruktur i hele landet.

       Alle skal ha likeverdige muligheter uavhengig av bosted, sosial bakgrunn eller etnisk tilhørighet. Retten til arbeid og utdanning gjelder alle. Senterpartiet vil arbeide for en mer rettferdig fordeling av samfunnets ressurser. Vi må unngå å få et samfunn der majoriteten er tilfreds, mens levekårene for enkelte grupper forverres. Dette forutsetter en aktiv sysselsettings- og fordelingspolitikk. Det må føres en solidarisk inntekts- og skattepolitikk bygd på utjamning mellom grupper i samfunnet. Skjulte frynsegoder og fallskjermer må vekk. Likeverdige levekår forutsetter en aktiv politikk både for å opprettholde arbeidsplasser og bosetting i distriktene og for å bedre levevilkårene i de største byene.

Trygg hverdag

       Senterpartiet ønsker at flest mulig skal ha innflytelse over sin egen hverdag. Samfunnet må legge til rette for at mennesker tar ansvar for egen livssituasjon, samtidig som det enkelte menneske sikres trygghet i forhold til oppvekst og nærmiljø. Kultur- og fritidstilbud er en viktig del av folks hverdag og må utformes slik at de er tilgjengelige for alle og slik at de fremmer bredt engasjement. Senterpartiet mener kriminalitet må bekjempes blant annet gjennom forebyggende tiltak og ved at politi- og lensmannsetat styrkes.

       Senterpartiet ønsker en velferdspolitikk som sikrer grunntrygghet for alle. Det offentlige trygdesystemet spiller en viktig rolle i fordelingspolitikken. Kvinnenes stilling i forhold til pensjon og trygdeytelser må bedres. Likeverdige levekår og gode sosiale forhold er avgjørende for en god helsepolitikk. Sammenhengen mellom livsstil, forbruksmønster miljø og helse blir stadig klarere. Dette må være utgangspunktet for en helsepolitikk som må ha som mål å sikre alle et tilfredsstillende tilbud uavhengig av privat økonomi og bosted.

Miljø og energi

       Senterpartiet vil arbeide for en langsiktig og forsvarlig forvaltning av miljøet og naturressursene både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og innenfor alle samfunnsområder. Biologisk mangfold og sårbare økosystemer må sikres gjennom kombinasjon av et godt regelverk på nasjonalt nivå og en stor grad av lokal medvirkning og ansvar i forvaltningen av de berørte områdene. Produksjon, transport og forbruk av varer og tjenester må tilpasses økologiske rammer. Uttaket av olje- og gassressursene må styres ut fra hensynet til kommende generasjoner, miljøet og samfunnsøkonomien. Det totale energiforbruket må reduseres, blant annet gjennom sterkere satsing på energiøkonomisering (enøk). Samtidig må bruken av nye fornybare energityper stimuleres på bekostning av fossile energikilder. Satsing på enøk og nye fornybare energikilder som biobrensel, vindkraft og solenergi, prioriteres framfor utbygging av ny vannkraft.

Internasjonal rettferdighet

       Den stadig økende forskjellen i levestandard mellom fattige og rike land er den viktigste internasjonale utfordringen vi står overfor. Senterpartiet ønsker en nord/sør-politikk som tar utgangspunkt i rettferdighet og mulighet til utvikling på det enkelte lands premisser. Det må legges til rette for en miljøvennlig og rettferdig handel. Multinasjonale selskapers innflytelse i verdenshandelen må reduseres og utviklingsland må gis større råderett over egne naturressurser og foredlingen av disse. Gjeldsbyrden må reduseres for de fattigste landene, og strukturtilpasningspolitikken til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) må endres. Mangfoldet i samfunnsverdier og samfunnsmodeller må bekreftes i utviklingssamarbeidet.

       Bistandspolitikken må utformes på en slik måte at den gir hjelp til selvhjelp. Bistand skal konsentreres til de fattigste landene og bygge opp om muligheten til egenutvikling. Støtte til små prosjekter i lokal regi er en viktig del av dette. Gjelden til de fattigste landene må slettes.

8.4 Høyre

8.4.1 Merknader fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har lagt frem en felles merknad under tittelen: « Vilje til ansvar ». Denne merknad omtaler en del politiske temaer som det er bred politisk enighet om, samt noen temaer som Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre tradisjonelt har stått sammen om. Disse medlemmer hadde ønsket å gi uttrykk for enighet i slike spørsmål slik at innstillingen gav et best mulig uttrykk for flertalls- og mindretallssynspunkter i viktige spørsmål.

       I uttalelsene om regjeringsspørsmål fra landsmøtene i Kristelig Folkeparti og Venstre uttrykker man ønske om ikke-sosialistiske regjeringsdannelser på et bredest mulig grunnlag. Ved at de tre partiene Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ikke ønsker tilslutning til hele eller deler av merknaden « Vilje til ansvar » kan ikke denne innstilling gi uttrykk for hva som er eller kan være et bredest mulig politisk grunnlag for alternative regjeringsdannelser i forhold til den sittende Ap-regjering.

       Disse medlemmer vil uttrykke at en slik behandlingsmåte også er i strid med tradisjonene for disse medlemmer og Stortingets behandling av langtidsprogrammer.

8.4.2 Planleggingministerens brev

       Disse medlemmer viser til brev til finanskomiteen fra planleggingsministeren av 26. mai 1997, som er gjengitt i Arbeiderpartiets fraksjonsmerknad, og er tilfreds med at ministeren innser at enhver vurdering han gjennomfører på basis av det spørsmål han er blitt stilt vil bygge på en rekke tilleggsforutsetninger. Disse medlemmer er ikke tilfreds med at de tilleggsforutsetninger som gjøres med hensyn til Høyres alternativ er bristende, mangelfulle og så langt det er mulig å slå dette fast på grunnlag av brevet, bygger på et dårlig politisk skjønn.

       Disse medlemmer vil peke på at den generelle kritikk som reises er mer treffende på Arbeiderpartiet selv enn på de forslag Høyre har fremmet i denne innstillingen. Regjeringen presenterer på side 15 i langtidsprogrammet en situasjonsbeskrivelse av Norge i 2001 som på en rekke områder krever en betydelig økning i offentlige utgifter som ikke er kvantifisert eller konsekvensberegnet i Langtidsprogrammet. Disse medlemmer legger til grunn som en selvfølgelighet at en Regjeringen der Høyre utgjør tyngdepunktet, innenfor et forsvarlig finanspolitisk opplegg, vil velge en annen rekkefølge og sammensetning av reformer som vil utvikle velferdssamfunnet enn det dagens Regjering gjør.

       Disse medlemmer vil peke på at den mest kostnadskrevende reform som nå vurderes er Arbeiderpartiets forslag til etter- og videreutdanningsreform som hvis den gjennomføres etter Statsministerens oppskrift vil kunne bety en sterk og varig økning i statens utgifter og betydelig økte kostnader og svekket konkurranseevne for norsk næringsliv.

       Disse medlemmer viser til de seneste erfaringer med budsjettet for 1997. Revidert Nasjonalbudsjett viser at den underliggende realveksten i de offentlige utgiftene nå har blitt drevet opp i nær 2 %, som et resultat av forlik mellom Arbeiderpartiet og Sentrumspartiene, og at Arbeiderpartiets uvilje mot å foreta nødvendige innstramninger dermed i stadig sterkere grad setter de langsiktige mulighetene for en forsvarlig finanspolitikk i fare.

       Disse medlemmer viser til at Høyre hvert år fremmer budsjettforslag som samtidig tar vare på ønsket om å gi familiene større råderett over egne inntekter gjennom reduserte skatter og avgifter, behovet for sterkere satsing på offentlige kjerneoppgaver og nødvendigheten av et opplegg som er mer finanspolitisk ansvarlig både på kort og lang sikt enn Regjeringens.

       Disse medlemmer vil bemerke at planleggingsministeren i sitt brev overhodet ikke har tatt i betraktning at Høyres alternativ bygger på en klart lavere vekst i de offentlige utgiftene enn i økonomien som helhet.

       Disse medlemmer viser til at en varig balansert utvikling der de offentlige velferdsoppgavene løses bedre forutsetter en effektivisering av offentlig sektor som blant annet må innebære sterkere satsing på konkurranseutsetting og privatisering. Når Arbeiderpartiet i store trekk opptrer som en bremsekloss på denne utviklingen påtar partiet seg et like stort ansvar som de partier som utelukkende lover mer penger til alle oppgaver det offentlige har tatt eller kan ta på seg.

       Disse medlemmer vil avslutningsvis peke på den manglende frimodighet som forslag om reduserte skatter og avgifter blir møtt med i en situasjon der det norske skattetrykket ligger svært høyt i en internasjonal sammenheng. Reduserte skatter vil redusere det samfunnsøkonomiske tapet ved skattlegging, øke verdiskapningen på varig basis og dermed muligheten dette samfunnet har for å løse sentrale velferdsoppgaver.

8.5 Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under de enkelte punkter foran. Disse medlemmer viser også til at det i denne innstilling er presenter en omfattende felles fraksjonsmerknad fra Sentrumspartiene; Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre - og at denne er plassert som fraksjonsmerknad i innstillingen for å hindre at andre partier skal slutte seg til deler av den politikken som skisseres. Sentrumspartiene har derfor bevisst ønsket å hindre en avklaring før valget om hvorvidt det kan bli flertall for en alternativ politikk til den politikken dagens Arbeiderpartiregjering fører.

       Disse medlemmer er enige i deler av Sentrumspartienes synspunkter, f.eks. når det gjelder ønske om et lavere oljeutvinningstempo, motstand mot gasskraftverk og motstand mot at Norge slutter seg til Schengenavtalen. Disse medlemmer konstaterer imidlertid at det ikke er mulig å oppnå flertall i Stortinget på disse områdene - med mindre et sterkt politisk press kan føre til at Arbeiderpartiet endrer standpunkt - fordi dagens storkoalisjon av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet også vil ha flertall i Stortinget etter valget.

       Disse medlemmer mener at den økonomiske politikken har fått oppsiktsvekkende liten oppmerksomhet i Sentrumspartienes fraksjonsmerknad. Det er på disse områdene at Sentrumspartiene i denne stortingsperioden har sørget for flertall i Stortinget sammen med Høyre og Fremskrittspartiet for en økonomisk politikk som ligger til høyre for den politikken dagens Arbeiderpartiregjering fører; f.eks. når det gjelder omlegging av boligskatten eller endringer i rederibeskatningen som har ført til tilnærmet skattefritak for rederinæringa.

       Disse medlemmene mener at skattepolitikken er grunnleggende for fordelingspolitikken. Disse medlemmer viser til at Sentrumspartiene ønsker skattelettelser - men at det er uavklart hvilken fordelingsvirkning de lettelsene det legges opp til vil ha. Disse medlemmene viser også til at det er stor uenighet mellom de ulike sentrumspartiene i fordelingspolitikken og skattepolitikken.

       Disse medlemmer viser til at det både fra Venstres og Kristelig Folkepartis side er gjort klart at en Sentrumsregjering må føre en økonomisk politikk som ligger til høyre for dagens Arbeiderpartiregjering. Disse medlemmer mener derfor at den forskjell velgeren vil merke med en eventuell regjering fra Sentrumspartiene er en høyredreining i fordelingspolitikken og den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer konstaterer at det er uavklart før valget om hvorvidt det skal strammes inn på sykelønnsordninga, eller om staten skal selge ned sin aksjeandel i de store bankene - fordi dette skal være forhandlingsspørsmål mellom Sentrumspartiene etter valget.

       Disse medlemmer konstaterer derfor at det vil være den styrke og oppslutning som velgerne gir Sosialistisk Venstreparti ved valget som vil være avgjørende for om det vil føres en politikk i neste periode som ligger til venstre for den økonomiske politikken som dagens regjering fører.

8.6 Kristelig Folkeparti

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til de omfattende fellesmerknadene Kristelig Folkeparti har sammen med Senterpartiets og Venstres medlemmer av komiteen. Disse merknadene dekker de viktigste politiske saksfelt, og gir i stor grad også et godt uttrykk for Kristelig Folkepartis politikk. Det vises for øvrig til handlingsprogrammet for neste periode.

       Kristelig Folkeparti vedtok på sitt landsmøte april 1997 å arbeide for en bredest mulig ikke-sosialistisk regjering med utgangspunkt i sentrum. Innenfor denne ramme peker merknader fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i denne innstilling fram mot et politisk grunnlag for et regjeringsalternativ bestående av disse partiene.

       Kristelig Folkeparti vil i tiden fremover særlig markere behovet for en ny giv innenfor følgende politiske områder: Familie, helse, omsorg, utdanning, miljø, menneskeverd og menneskerettigheter.

Grunnsyn

Verdigrunnlaget

       Disse medlemmer bygger sin politikk på det kristne verdigrunnlaget. Bibelen gir klare verider og normer som forplikter og inspirerer oss som enkeltmennesker og samfunnsborgere.

       Kristendommen er i seg selv ingen politisk ideologi, men inneholder etiske dimensjoner som angår hele samfunnslivet. Dette innebærer en forpliktelse til å forvalte skaperverket og til å tjene våre medmennesker.

       Den kristne sosialetikken angir prinsipper som vi ønsker å bygge vår politikk på. Hovedelementene i det verdigrunnlaget kristendemokratisk samfunnsforståelse bygger på, er det kristne menneskesynet, forvalteransvaret, de 10 bud og nestekjærlighetstanken.

Det kristne menneskesynet

       Alle mennesker har samme verdi og absolutt ukrenkelige menneskeverd. Derfor kan ikke mennesket gjøres til middel for noe eller noen. Det kristne menneskesynet innebærer at mennesket har ukrenkelige rettigheter fra unnfangelsen til en naturlig død. Mennesket verdi er uavhengig av enkeltmenneskets funksjonsnivå, prestasjoner og levekår. Retten til liv er menneskets mest grunnleggende rettighet.

Forvalteransvaret

       Mennesket er selv en del av skaperverket, og er satt til å forvalte, ikke herske over det. Jorda er menneskets eksistensgrunnlag, og mennesket står i et samspill mellom natur og kultur. Mennesket må ikke sette seg utover de grensene som naturen setter.

Hovedprioriteringer i perioden 1998-2001

       Disse medlemmer mener at vi får et varmere og mer menneskevennlig samfunn om vi bygger på de kristne verdier. Disse medlemmers appell er derfor: Bygg varmere samfunn med kristne verdier.

       Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti i den kommende perioden særlig vil prioritere en økt innsats på følgende hovedområder:

-

familien

-	helse- og omsorg for eldre

-	skole og utdanning

-	miljøpolitikk og ressursforvaltning

-	menneskeverd og menneskerettigheter

       Dette er konsentrert i følgende 12-punkts program som Kristelig Folkeparti går til valg på:

1.	Mer tid til familie. Vi trenger en familiepolitisk reform slik at barn og foreldre kan få mer tid sammen. Kristelig Folkeparti bil bl.a. ha kontantstøtte, fleksible ordninger i arbeidslivet og flere plasser i barnehagene.

2.	Respekt for eldre. Kristelig Folkeparti vil sikre kvaliteten på eldreomsorgen og ha minstestandarder på tjenestene. Sykehjemmene må ha enerom til dem som ønsker det. Kristelig Folkeparti vil ha et eldreombud.

3.	Nok plasser på sykehusene. Folk må slippe å stå i kø for å få behandlet lidelser det lett kan gjøres noe med. Midlertidig vil Kristelig Folkeparti ha en behandlingsbro til utlandet. Vi vil utdanne flere helsearbeidere og sikre sykehusene bedre økonomi.

4.	Verdier i barndommen. Kristelig Folkeparti vil styrke verdiformidlingen i skolen. Frivillige organisasjoner må få økonomi til å drive et mangfoldig barne- og ungdomsarbeid.

5.	Rett til utdanning. Kristelig Folkeparti vil gi studentene 40  % av studielånene i stipend. Elever i videregående skole bør få lærerbokstipend, og tilstrekkelig stipend hvis de bor på hybel.

6.	Trygghet mot vold. Kristelig Folkeparti mener vi må starte kampen mot vold med å lære barna om rett og galt. Kristelig Folkeparti vil også fremme en restriktiv alkoholpolitikk og styrke politiet i kampen mot volden.

7.	En ny sjanse. Kristelig Folkeparti vil styrke den offentlige hjelpen til rusmisbrukere og bedre økonomien til frivillige organisasjoner som hjelper disse.

8.	Fosterets rett til liv. Kristelig Folkeparti mener at alle er like mye verdt og vil erstatte abortloven med en lov som verner det ufødte menneskelivet. Funksjonshemmede fostre må ikke sorteres bort.

9.	Livskraftig næringsliv. Små og mellomstore bedrifter er ryggraden i norsk næringsliv. Kristelig Folkeparti vil forenkle skjemaveldet. Vi vil ha lavere arbeidsgiveravgift, særlig for unge under 25 år.

10.	Ren mat, ren luft, rent vann. Miljøet påvirker helsen vår og barnas framtid. Kristelig Folkeparti vil belønne det miljøvennlige. Vi vil ha avgifter på det som ødelegger miljøet og bruker opp knappe ressurser.

11.	Flyktningene trenger et hjem. Kristelig Folkeparti vil ha en human flyktninge- og asylpolitikk. De som kommer til Norge, må få lære norsk og bruke sin utdannelse i arbeidslivet.

12.	Rettferdighet for de fattige. Vi har alle et ansvar for større rettferdighet i verden. Kristelig Folkeparti arbeider for mer og bedre u-hjelp, bedre handelsvilkår og gjeldslette for fattige land og støtte til nye demokratier.

       Disse medlemmer er uenig i det materialistiske grunnlag som «det norske hus» bygger på i Regjeringens langtidsprogram. Disse medlemmer erkjenner behovet for en sunn økonomisk utvikling som en forutsetning for å føre utviklingen av velferdssamfunnet videre, men økonomisk vekst er ikke noe mål i seg selv. Retningslinjene for en balansert økonomisk politikk med vekt på fyll sysselsetting, en aktiv distriktspolitikk, en stor nok offentlig sektor og gode rammebetingelser for private bedrifter og for finansinstitusjonene er nærmere beskrevet i fellesmerknadene til Sentrumspartiene. Det vises til disse.

8.7 Venstre

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstre er et sosial-liberalt sentrumsparti, uavhengig av særinteresser og bindinger til spesielle velgergrupper og interesseorganisasjoner. Venstre bygger sin politikk på synet på at det enkelte menneske har rett til frihet, og til å delta i påvirkningen av samfunnet. Mennesker lever og organiserer seg i fellesskap, og den enkeltes frihet må hele tiden være begrenset av hensynet til andres frihet. Respekten for det enkelte mennesket kombinert med ansvar for fellesskapet er Venstres grunntanke.

       Venstres fellesskapsperspektiv går også på tvers av generasjonene. Mennesket har et forvalteransvar som krever at vi er i stand til å overlate et godt livsmiljø og et godt samfunn også til kommende generasjoner. Dette krever bl.a. en grunnleggende skatteomlegging som gjør det lønnsomt å leve miljøvennlig og kostbart å forurense. Og som legger til rette for de som ønsker å starte egen virksomhet.

       Samtidig har de generasjoner som har et godt fotfeste på innsiden av samfunnet et ansvar for å rekke ut en hånd til unge mennesker som skal skape sitt eget voksenliv, stifte bo og skaffe seg en utdanning. Dette krever bl.a. reformer i utdanningssystemet og i utdanningsfinansieringen for å gi ungdom en sjanse. Venstres fellesskapsperspektiv betinger også at man sikrer det mangfoldige Norge gjennom å ta vare på natur, kultur og den spredte bosetting.

       Venstre har visjoner om et samfunn preget av toleranse og respekt for mennesket. Om rettferd og likeverd. Og om frie og deltagende borgere som tar ansvar både for seg selv og for fellesskapshensyn. Venstre har visjoner for en ny tid, som krever en politikk for omstilling og fornyelse av det norske samfunnet i møte med nye utfordringer. Og for en bedre verden der de knappe godene fordeles på en ny måte. Venstre går inn i et nytt årtusen med optimisme og håp for og tro på framtiden.

       Borgerne skal ikke sitte igjen med en følelse av avmakt og likegyldighet. Derfor er det avgjørende at politikkens styringssystem og beslutningsprosesser er organisert slik at alle har mulighet til å delta og føle medeierskap til de avgjørelsene som fattes. Dette krever et demokrati hvor deltagelse står i sentrum og makt og myndighet blir flyttet så nær borgerne som mulig. Dette forutsetter en velfungerende parlamentarisme som kan hindre at et enkelt parti får et eierskapsforhold til staten.

       Den enkelte borger skal ha klare rettigheter såvel som plikter i møte med det offentlige. Fellesskapsløsningene tilhører borgerne, og det er derfor den enkelte i møte med det offentlige myndighetsapparatet som må stå i fokus.

       Det offentlige må være sterk i sine kjerneoppgaver, helse, omsorg, utdanning, miljøforvaltning og sikkerhet. Men staten skal ikke være en formynder eller en stor næringsdrivende. Dette krever nye og klare grenser mellom stat og sivilt samfunn og mellom stat og marked. Fellesskapet må aktivt sørge for at vi ikke får store maktkonsentrasjoner, verken i det offentlige eller i det private. Staten skal være en borgernes stat.

       Et levende folkestyre er fundamentet for et godt samfunn. Derfor er det borgerne som skal ha det avgjørende ordet når viktige beslutninger om utviklingen av samfunnet skal tas. Demokratiet er avhengig av engasjement fra hver enkelt av oss. Da må det også finnes arenaer der folk kan engasjere seg.

       Et levende folkestyre forutsetter at kommunene og fylkeskommunene har rammevilkår som gir muligheter til å skape fellesskapsløsninger. I tillegg er disse ansvarlig for de fleste av de offentlige velferdsoppgaver. Det er de som driver skoler og eldreomsorg, barnehager og sykehus. Samtidig har en rekke kommuner problemer med å løse de oppgavene de er pålagt. Venstre vil at kommuner skal settes ordentlig i stand til å ta seg av de oppgavene de blir pålagt. Venstre vil at kommunene selv skal få beholde mer av inntektene fra lokal verdiskaping, uten at disse skal innom staten for så å deles ut igjen. Venstre vil la kommunene få beholde en større andel av sine egne skatteinntekter og gi kommunene større frihet til selv å fastlegge sitt eget skattenivå.

       På enkelte områder er behovet for fellesskapsløsninger og politikk større enn på andre områder. Velferdspolitikk er et slikt område. Den enkelte kan ikke klare å sikre seg selv og sine den tryggheten man trenger om ting virkelig skulle bli vanskelige. For det er ingen som kan sørge for en rettferdig fordeling av problemer. Velferdspolitikk kan være å styre hvordan det offentlige gjennom statlig, fylkeskommunal eller kommunal virksomhet skal angripe oppgaver. Eller det kan handle om å legge rammer for hvordan et tilbud skal være, der andre aktører utfører oppgavene. Videre er det politikernes ansvar å kjempe for det de mener er den beste fordelingen av samfunnets ressurser mellom mennesker og mellom forskjellige deler av landet.

       I et samfunn vil det alltid være noen som faller gjennom. Arbeidsplassen blir kanskje lagt ned. Noen blir sittende alene i alderdommen med pensjonsrettigheter som ikke gir rom for så mye mer enn det daglige brød. De aller fleste ønsker å klare seg selv. Velferdssamfunnet må kunne stille opp når mennesker trenger det. Det er den enkeltes behov og ønsker som må stå i fokus.

       Kulturpolitikken må legge til rette for kulturaktiviteter og kulturtilbud for alle. Om kulturen hele tiden skulle være avhengig av markedet alene, ville svært mye av den dø ut. Det er ikke fordi folk ikke vil ha den, men ofte fordi en del av kulturoppgavene er større enn det enkelte menneske og private finansieringskilder kan ta ansvaret for. Kultur skal ikke være forbeholdt de rike. Derfor må den offentlige kulturpolitikken ha som siktemål å stimulere til et mangfold av kulturuttrykk. Hele spekteret av lokale kulturytringer, innvandrerkultur og andre minoritetskulturer må støttes aktiv.

       Det norske språk, deriblant folks lese- og skriveferdigheter, står i fare for å bli forringet. Venstre ser det derfor som en av sine viktigste kulturelle oppgaver å verne om språket og litteraturen, selve grunnlaget for vår nasjonale identitet. Det norske dialektmangfoldet og våre to skriftspråktradisjoner er en stor verdi for oss som folk. Uten språk, intet demokrati.

       Norsk økonomi går stadig bedre. Denne oppgangstiden må vi utnytte for å legge grunnlaget for et variert og nyskapende næringsliv. Vi trenger dette for å skape jobber og fremskaffe inntekter til fellesskapet også etter at oljealderen tar slutt. Norge har nærmest ubegrensede muligheter for å spille i førstedivisjon også i fremtiden. Vi må bare slippe skaperkraften til. Slippe fram de som tør satse, som tør tro på en idé. Slippe fram gründerne.

       Den verdiskaping som ansatte og eiere i næringslivet står for gir grunnlaget for den velferden vi alle nyter godt av. Også all den verdiskaping som finner sted innen det offentlige er avhengig av at det finnes et fungerende privat næringsliv som kan betale skatter og avgifter til fellesskapet. Samtidig er en effektiv offentlig sektor en forutsetning for et godt fungerende næringsliv. Det er vesentlig at det i Norge i fremtiden finnes et mangfoldig næringsliv, der verdier og kompetanse kan utvikles og foredles over hele landet.

       For Venstre står de små bedriftene og de som jobber der i sentrum for næringspolitikken. Det må bli enklere å starte opp og drive en bedrift der du kan skape en arbeidsplass for deg selv og kanskje noen til. Det offentlige må være en medspiller og ikke en motspiller.

       Norge er et land preget av spredt bosetning og store avstander. Det har vært og må fortsatt være en målsetting at folk skal kunne bosette seg der de selv ønsker. Norges viktigste ressurser innen landbruk, fiskeri, vannkraft, olje og gass ligger i distriktene. Utnyttelse av disse ressursene er av avgjørende betydning for verdiskaping og velferd i hele landet. Venstre ser det derfor som særdeles viktig at det føres en politikk som gjør at folk fortsatt skal ønske å bo og virke i distrikts-Norge. Det er også viktig å opprettholde en spredt bosetning for å holde i hevd et levende kulturlandskap og et mangfold av lokale kulturtradisjoner og kulturuttrykk. Samtidig er det et mål å begrense sentralisering til byer og bynære områder. Næringsvirksomhet som gir arbeidsplasser og et variert tilbud av kultur og fritidsaktiviteter er de viktigste faktorene for å tiltrekke seg bosetning. Primærnæringene er særlig viktige for å opprettholde sysselsettingen. Særlig langs kysten er det betydelige naturgitte forutsetninger for utvikling av næringsliv og gode lokalsamfunn. Også muligheter til kombinasjonsbruk i kyststrøkene vil bidra til å oppfylle målsettingene. Mange steder vil det være en fordel å øke satsingen også på annen næringsvirksomhet.

       Ny teknologi og helt nye produksjonsmønstre og produkter, særlig innen tjenestesektoren, åpner nye muligheter for næringsutvikling over hele landet. I stadig mindre grad er det nødvendig å være til stede nær markedene. Bedre kommunikasjonsmuligheter og rimeligere utstyr setter oss i stand til effektiv informasjons- og produktutveksling. Ikke minst gjelder dette nye næringer innen informasjonsteknologi, annen kompetansebasert industri og reiseliv. Også her er det mange små bedrifter som går i bresjen.

       Om lag en tredel av landets befolkning bor i og rundt de fire største byene her i landet. Venstre erkjenner at disse byene står overfor store utfordringer når det gjelder levekår, demokrati og miljø, og vil i kommende periode arbeide aktivt for en bedre nasjonal storbypolitikk.

       Norske byer skal være preget av at folk bor og lever der, også i byenes sentrum. Et levende bymiljø er det beste virkemiddel mot de problemer en del av de større byene plages av. Byutviklingen må legge til rette for at byenes sentrum på nytt blir et sted der det både er boliger, sosialt liv og næringsaktivitet.

       Norsk natur er mangfoldig og gir grunnlag for mange flotte naturopplevelser. Vi er stolte av våre fjorder og fjell, frittflytende vassdrag og store utmarksområder. Samtidig gir naturen avkastning i form av produktive landbruks- og skogsområder, fiskerier og enorme fornybare vannkraftressurser. Vi skal høste av det naturen gir på en måte som gjør at vi etterlater oss et livsmiljø i like bra stand som vi overtok det. Dette er vårt felles forvalteransvar. Det er Venstres mål at det skal være like stort artsmangfold i norsk natur i fremtiden som det er i dag. Særlig viktige naturområder må oppnå varig vernestatus. Dette gjelder de fleste av de uregulerte elver. Også vernet av barskog må utvides for å bevare urørte naturområder for fremtiden.

       Menneskelig aktivitet fører til forurensing av omgivelsene. Det er en oppgave, ikke minst for verdens rike land, å bidra til å redusere disse miljøskadelige utslippene. Særlig viktig er reduksjoner i utslippene av klimagasser, i første rekke CO₂. Venstre har som mål å redusere Norges utslipp av CO₂ med 20 % innen år 2005 med utgangspunkt i 1989-nivå. Utslipp av nitrogenoksyd (NO_x) særlig fra biltrafikk og svoveldioksyd (SO₂₎ særlig fra industrien må også reduseres. For å redusere miljøskader fra avfall må forbruk som medfører avfall reduseres, og gjenvinning og ombruk av avfall må økes. Spesialavfall må håndteres på en miljømessig forsvarlig måte som inkluderer landsomfattende sluttbehandlingsanlegg kombinert med desentraliserte mottaksanlegg.

       Venstre har som mål en ny skattereform som kan gi et enklere, mer effektivt og miljøvennlig skattesystem, uten at det offentliges skatteinngang reduseres. På personskattesiden bør utviklingen videreføres fra den forrige skattereformen i retning av lavere skattesatser og færre fradrag. Venstres langsiktige mål er en overgang til en flat bruttobeskatning for alle inntekter ned mot nivået på dagens kapitalbeskatning, med et stort bunnfradrag.

       Venstre går inn for at større deler av det offentliges inntekter skal komme fra miljøavgifter. Dette gjelder både for næringslivet og husholdningene. Skattetrykket skal ikke øke som følge av omleggingen, men prisen på miljøverdier skal reflekteres bedre. De største forurenserne skal betale mer enn i dag. De som er miljøvennlige skal komme bedre ut.

       Energiforbruket er basert på uttak av knapphetsressurser. Det er på mange måter vår evne til å føre en fremtidsrettet energipolitikk som avgjør i hvilken grad vi klarer å gripe fatt i øvrige miljøutfordringer. Verdens utslipp av klimagasser knytter seg i det alt vesentlige til brenning av fossile energibærere. Verdens forbruk av energi fører til stadig utbygging av kjernekraft som vi fortsatt ikke har garantier for at vi klarer å temme, og som skaper avfallsproblemer våre etterkommere vil måtte håndtere i titusenvis av år. Knapphet på energi er kanskje den viktigste begrensningen for utvikling i de fattigste landene. Den samme knappheten fører til avskoging og forørkning. Andre steder fører hemningsløs jakt på energireserver til nedhugging av regnskog og endring av vannføring og elveløp i noen av verdens største elver, med nærmest uoversiktlige konsekvenser.

       Utnytting og utvikling av fornybare ressurser må bli viktigere enn tapping av lagerressurser. Norges el-kraftforsyning må også i fremtiden basere seg på fornybare ressurser i form av vannkraft og andre fornybare energikilder som vindkraft og bioenergi. Norge må følge opp Brundtland-kommisjonens anbefaling om en kraftig reduksjon i I-landenes energiforbruk.

       Norge må i det internasjonale samfunnet videreføre en aktiv politikk for utvikling i de fattigste landene, forsvar av menneskerettigheter og videreføre sin allianse- og samarbeidspolitikk overfor både våre europeiske og nordamerikanske samarbeidspartnere. Norge må spille en aktiv rolle innen det nordiske samarbeidet, samt innenfor samarbeidet i NATO, FN og WTO. EØS-avtalen må ligge fast og videreutvikles som grunnlag for handelssamarbeid og et saksavgrenset samarbeid med EU. Det søkes ikke om norsk EU-medlemskap i kommende programperiode.

       Hvordan enkeltmennesket opplever sin hverdag er Venstres målestokk for politikken. Menneskene er likeverdige og unike, men ikke like. Vi tror at mer mangfold og rom for individuell frihet og livsutfoldelse, vil føre til et mer medmenneskelig og solidarisk samfunn.

       Dette er Venstres ærend.

8.8 Rød Valgallianse

       Det er åpenbart at Regjeringa arbeider målbevisst for å oppfylle daværende partileder Thorbjørn Jaglands løfte i desember 1994 om at det skulle bli mere og ikke mindre Maastricht-politikk. Selv om det ikke sies ett ord om det i Langtidsprogrammet, fører Regjeringa en målbevisst politikk for gradvis å avvikle Norge som en suveren stat og for at markedskreftene skal overta styringa av stadig nye samfunnssektorer som tidligere var gjenstand for politiske vedtak. Rød Valgallianse mener derfor at det er behov for samhandling og fellesopptreden fra alle de partier og politiske krefter som vil videreføre folkets nei ved folkeavstemninga i 1994.

       Rød Valgallianse vil for sin del videreføre sitt arbeide i Stortinget i tråd med partiets program, og ser ingen grunn til å gi en detaljert oversikt over dette her.

       Regjeringas langtidsprogram for perioden 1998-2001, med noen blikk fram mot år 2005, gir ikke grunn til å håpe på et bedre samfunn for alle i åra som kommer. Byggherren for det såkalte « norske hus » legger opp til stadig flere og større private rom med flyttbare vegger slik at de offentlige rom kan gjøres mindre og mindre etter hvert som byggherren, Regjeringa fra Arbeiderpartiet, ønsker å spare oljepenger. Dette medlem mener at prioriteringene heller skal være:

-	full sysselsetting med 6 timers arbeidsdag

-	sosial trygghet, herunder avvikling av alle særskatter på sykdom og uførhet

-	miljøvennlig produksjon og forbruk

-	full likestilling mellom kjønnene og mellom etniske grupper

-	full barnehagedekning

-	god og gratis skole til alle barn

-	studielånsrente på 3 %

-	40 % stipendandel av studiefinansiering kombinert med at kostnadsnormen økes med 20.000 kroner

-	sosial boligbygging med vekt på tilbud for unge under 30 år

-	fortsatt gratis sykehusbehandling

-	verdig eldreomsorg.

       Disse målene kan etter dette medlems oppfatning ikke nås gjennom politikken Regjeringa skisserer i Langtidsprogrammet. Programmet inneholder en del selvmotsigelser. Det skal satses på økt velferd og et kraftig løft for de eldre. Samtidig advarer Regjeringa mot vekst i offentlig sektor og varsler økte egenandeler for offentlig tjenesteyting. Dette er uforenlige standpunkter, og det gir ikke sosial trygghet eller velferd for alle som trenger det.

       Regjeringa ønsker en fortsatt moderat lønnsutvikling for å unngå overoppheting av økonomien. Men den sier ikke et eneste ord om de ekstreme lederlønningene som utbetales til et fåtall direktører for bedrifter som legger ned virksomheter i Norge og flagger ut til lavkostland i f.eks. Asia.

       Regjeringa har pekt på at miljøskadelig produksjon kan pålegges avgifter og at skatt på arbeidsinntekter skal reduseres. Redusert skatt for lave og vanlige lønninger kan være et lite skritt i riktig retning, selv om det neppe er det som er Regjeringas hensikt. Samtidig ønsker denne Regjeringa å senke formuesskatten og likestille alle typer formuer. Rød Valgallianse mener dette er galt, og vil fremme forslag om skattemessig likebehandling av kapitalinntekter og lønnsinntekter. Etter Rød Valgallianses oppfatning har det norske samfunnet råd til å oppfylle forpliktelsene vi har overfor hverandre og spesielt de som er dårlig stilt, hvis alle som har høye inntekter og/eller formue betaler sin del til fellesskapets kasse. Det er en bedre og mer sosial løsning på finansieringsspørsmålene enn å omprioritere midlene til kommunene og øke egenandelene. Vi må også være villig til å ta i bruk noe mer av oljepengene. Rød Valgallianse tror ikke noe på at bare de pengene som vanlige lønnsmottakere eller trygdede får, skaper ubalanse i økonomien. De pengene vil stort sett gå til vanlige, daglige utgifter og nedbetaling av lån. Det er langt fram til lavtlønnsarbeidere og minstepensjonister får anledning til å strø rundt seg med penger til luksusformål.

       Den beste måten å spare oljepengene på, er å senke utvinningstakten slik Rød Valgallianse flere ganger har foreslått. Olja holder seg godt på havbunnen til senere generasjoner. Rød Valgallianse tar sterkt avstand fra finansministerens planer om å bli aksjespekulant og vil komme tilbake til dette under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett senere i vår. Rød Valgallianse synes Regjeringa også i dette Langtidsprogrammet legger for stor vekt på oljeavhengigheten i norsk økonomi. Da finansministeren la fram forslag til Revidert nasjonalbudsjett, understreket han at Fastlands-Norge går skikkelig godt. Så godt at 85 % av inntektene kommer fra fastlandet. I Langtidsprogrammet, derimot, males det videre på advarslene om oljeavhengigheten. Rød Valgallianses syn er at Regjeringa bevisst bruker gjentatte påminnelser om at oljekildene tømmes for å holde unna for rettferdige krav fra lønnsmottakere og trygdede. Dermed går Regjeringa bl.a. næringslivets ærend for å holde lønningene nede for vanlige lønnsmottakere.

       Rød Valgallianse har merket seg at regjeringa er svært opptatt av omstillingsevnen i norsk næringsliv. Rød Valgallianse regner med at næringslivet selv er kontinuerlig opptatt av å ha oppdatert personale og moderne drift. Det er næringslivets økende utflagging og « outsourching » som er det store problemet for arbeidstakere og hindrer at en kan nærme seg målsettinga om full sysselsetting. Rød Valgallianse mener at tiltak, eventuelt lovendringer, må settes inn mot slik trusler mot arbeidsplasser i Norge, og at bedriftsledere må få tydelige politiske signaler om at de har samfunnsansvar som må veies mot jakta på maksimal profitt. Rød Valgallianse mener at myndighetene skal bruke politiske styringsverktøy - utover finanspolitiske virkemidler - effektivt, og overlate minst mulig til « markedet ».

       Rød Valgallianse synes regjeringa er altfor opptatt av tida etter år 2001, av jubileumsåret for frigjøringa fra svenskeunionen 2005 og uoverskuelig framtid helt fram til 2050. Det haster nå med å løse mange oppgaver i samfunnet i dag, slik som beskrevet foran. Sjøl om vi har ansvar for generasjonene som kommer etter oss, må vi ikke stirre oss så blinde på dette at vi blir handlingslammet i forhold til de utfordringene vi har på kortere sikt. Rød Valgallianse vil ikke la utsikten til et festlig jubileum i 2005 overskygge de presserende oppgavene vi har i dag overfor folk i alle aldre. Rød Valgallianse vil peke på de store usikkerhetene som ligger i framskyvinger av den typen Regjeringa legger fram, og synes det ser ut som om Regjeringa i et valgår ønsker å lede oppmerksomheten bort fra få og mangelfulle tiltak i åra 1998-2001 og over på langsiktige og mer luftige vyer i ei fjernere framtid.

8.9 Representanten Stephen Bråthen

Innledning

       Regjeringens langtidsprogram bærer preg av at Regjeringen, i tråd med sitt partiprogram, har ambisjoner om å opprettholde en omfattende detaljstyring av samfunnet. Et slik ønske bygger på et samfunnssystem som dette medlem ikke deler. Dette medlem er av den oppfatning at samfunnets utvikling ikke kan, eller bør, styres politisk. Statens, og dermed Regjeringens, rolle er å sørge for stabile og nøytrale rettsregler, uten politiske føringer som svekker rettsstatens objektive rolle.

       Dette medlem er følgelig av den oppfatning at den politiske sfære er meget større enn den rettmessig skulle ha vært. Svært meget av det som underlegges politisk behandling hører rettelig hjemme i den private, eller sivile sfære. På dette grunnlag finner ikke dette medlem det naturlig å kommentere enhver detalj i programmet. Det vil altså ikke nødvendigvis være konklusjonen dette medlem reserverer seg mot, men selve den politiske behandling av spørsmålet som sådant. Reservasjonen bygger delvis på prinsipiell motstand, delvis på det at detaljstyring ofte er fåfengt, og følgelig ressursødende. Det vises for øvrig til dette medlems fraksjonsmerknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997).

       Regjeringens grunnverdier sies å være frihet, likhet og solidaritet. Dette medlem kan ikke se at frihet og Regjeringens ideal om likhet/solidaritet kan forenes. For å oppnå likhet gjennom politiske vedtak, krever det en kontinuerlig overprøving av enkeltmenneskers egne valg, noe som i siste instans bare kan gjennomføres ved tvang. Mennesker er forskjellige, med forskjellige behov, ønsker og evner. Regjeringen har hverken praktisk mulighet eller noe moralsk mandat til å velge hva det gode liv innebærer på vegne av norske borgere.

       For dette medlem er frihet det overordnede mål. For å sikre at friheten er reell er det viktig å sikre likhet for loven. Det vil si likhet innenfor en lov som er nøytral og objektiv, og ikke tar sikte på å oppnå bestemte politiske mål, utenom dette ene: Rettferdighet. Rettferdigheten består i at friheten ikke innskrenkes, at ingen nyter godt av særrettigheter og privilegier, og at loven praktiseres og håndheves likt for alle, uten hensyn til politisk eller sosial status. Likhet for loven består altså i at alle har samme muligheter innenfor loven til å søke lykken, ikke likhet i resultat.

Hovedlinjene i den økonomiske politikken

       Dette medlem har et fundamentalt annet utgangspunkt enn Regjeringen. For dette medlem er det åpenbart uriktig, uheldig og umulig for politiske organer å forsøke å styre økonomien. Økonomien er summen av menneskelige handlinger i et samfunn, og oppstår i et fritt samfunn som resultat av menneskers frie valg. Med dette utgangspunkt vil politisk inngripen i økonomien innebære en moralsk uakseptabel overprøving av menneskers rett til å bestemme over eget liv. I tillegg til at staten således tilriver seg en rett den ikke har, vil en slik overprøving være upraktisk og i praksis umulig å gjennomføre rendyrket. Staten kan ikke bedre enn hvert enkelt menneske vite hvilke valg som er optimalt for dette mennesket, noe som innebærer et menneskelig såvel som samfunnsøkonomisk tap hver gang staten fatter slike avgjørelser. Det er også praktisk umulig å forutse alle de uendelig mange motiver, avgjørelser og planer som hver dag utgjør et samfunns økonomi.

       Dette medlems alternativ til Regjeringens planøkonomi, er en fri kapitalistisk markedsøkonomi basert på full privat råderett over eiendom og produksjonsmidler. Dette systemet kalles Laissez Faire-kapitalisme. I et fritt samfunn oppstår vare- og tjenesteproduksjon som et resultat av frie menneskers frie handlinger. Sysselsetting og inntektsforhold kommer som et resultat av at frie mennesker inngår frivillige kontrakter. Kapital akkumuleres og investeres fritt etter individuelle vurderinger og preferanser. Fordi alle økonomiske verdier således fordeles i full frihet og på bakgrunn av frivillige handlinger, er Laissez Faire-kapitalisme det eneste økonomiske system som kan gi en rettferdig fordeling. Laissez Faire-kapitalisme er også det eneste system som kan gi en effektiv og optimal utnyttelse av ressursene.

Inntektspolitikken

       Arbeidsmarkedet har i hele etterkrigstiden vært underlagt politisk overstyring. Langtidsprogrammet bekrefter at Regjeringen ønsker å videreføre denne linjen. Mens det ellers i næringslivet er eksplisitt forbud mot konkurransehemmende samarbeid eller kartellvirksomhet, er det motsatte tilfelle innenfor arbeidsmarkedet. Lønnsdannelsen skjer ikke gjennom en fri, dynamisk vurdering av arbeidskraftens verdi, men tvert imot gjennom politiske vedtak og sentrale forhandlinger.

       Dette skjer parallelt med at Regjeringen hevder den ønsker et næringsliv som er lønnsomt, omstillingsdyktig og vekstkraftig. Dette medlem kan ikke se at lønnsomhet, omstillings- og vekstevne kan fremmes ved at prisdannelsen på næringslivets og samfunnets viktigste ressurs, arbeidskraften, hemmes.

       Små lønnsforskjeller er ikke et ubetinget gode. Dersom nivelleringen er oppnådd gjennom kunstige virkemidler vil de tilsløre prismekanismens viktige signaler om omstilling. En type arbeidskraft som det er fallende etterspørsel etter vil nødvendigvis falle i pris. Dette gir aktørene indikasjoner om endrede behov i tide, og en nødvendig omstilling vil finne sted. Når denne dynamikken hemmes, vil arbeidsmarkedet bli rigid og med manglende evne til å tilpasse seg behovene.

Skatte- og avgiftspolitikken

       På samme måte sies det at skatte- og avgiftspolitikkens mål er omfordeling, dvs. utjevning av inntekt etter skatt, mens det samtidig sies at skattesystemet skal garantere nøytralitet og likebehandling. Dette medlem vil hevde at om omfordeling og likebehandling er uforenlige målsetninger. Omfordeling er tvert om ulikebehandling satt i system. Dette medlem finner det kritikkverdig at realitetene om skattepolitikkens virkemåte tilsløres på en slik måte.

       Dette medlem tar avstand fra progressiv beskatning. Beskatning bygget på et slikt prinsipp er foruten å være urettferdig, også direkte ressursødende. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved eksempelvis toppskatt er ekstreme, høyst sannsynlig langt høyere enn den inntekten skattarten årlig innbringer. Kostnadene fremkommer både ved at skattesystemet kompliseres og ved at administrasjons- og kontrollkostnader øker såvel for myndighetene som hos skattyterne. Videre ved at eksisterende skattekiler forsterkes og nye skapes. Aktørenes adferd endres og samfunnsøkonomisk nyttig virksomhet blir utsatt eller rett og slett ikke utført. Et tredje alternativ er at arbeidet/tjenesten utføres « svart ».

       Dette medlem er tilhenger av et flatt skattesystem som i prinsippet sikrer lik skatt på første og sist tjente krone. Når det sies « i prinsippet » er det fordi det ikke utelukkes at det kan være tjenlig å ha et fast bunnfradrag, og fordi dette medlem må forutsette omlegging av den såkalte folketrygdavgiften, som ikke lenger skal beregnes som i dag, og følgelig heller ikke fremstå som en bruttoskatt der innbetalingen ikke på noen måte står i forhold til den faktiske rettighetsopptjening. Et slikt system med flat skatt skal ha lik sats for skatt på henholdsvis lønns- og kapitalinntekt, hvilket blant annet vil overflødiggjøre dagens delingsmodell. Dette medlem registrerer at det fra Regjeringen er lite nytenkning på dette felt, og at substansløs symbolpolitikk fremdeles synes å telle mer enn hensynet til begrensning av effektivitetstap i skatteinnkrevningen og bedring av økonomiens virkemåte.

       Dette medlem er i prinsippet tilhenger av grønne skatter. Vel og merke dersom disse innrettes på en fornuftig måte og under forutsetning av at slike skatter og avgifter ikke kommer i tillegg til, men i stedet for, andre skattearter.

Miljøpolitikken

       Dette medlem registrerer at Regjeringen har til hensikt gjennom politiske virkemidler å endre samfunnsutviklingen i en annen, såkalt bærekraftig retning. Dette skal gjennomføres også på områder der det hersker usikkerhet om problemenes reelle omfang, den såkalte « føre-var »-politikken.

       Reguleringer som skal ta sikte på å beskytte miljøet må relatere seg til kjent teknologi og komplekse årsakssammenhenger. Det er stor sannsynlighet for at noen av de mer omtalte miljøproblemene ikke primært skyldes menneskelig aktivitet. Dernest vil restriktive miljøreguleringer lett virke hemmende på nyvinning og omstilling. Virksomheter som blir utsatt for økonomisk belastende restriksjoner vil naturlig nok få mindre ressurser til rådighet til utvikling og investering i nye, mer effektive teknologiske løsninger.

       Dette medlem er av den oppfatning at hovedæren for den gunstige miljømessige utviklingen vi har sett de siste 20-30 årene, hovedsakelig skyldes teknologiske nyvinninger og ikke politiske inngrep. Regjeringen har selv møtt seg i døren i spørsmålet om gasskraftverk. Regjeringen møter kritikk fordi den vil bygge gasskraftverk, noe som vil føre til at Norge ikke oppfyller kravet om reduksjon i CO₂-utslippene. Siden den globale forurensingen vil bli redusert ved at kullbasert kraft erstattes med gassbasert, vil et gasskraftverk eller flere således fremme vitale miljøhensyn, men være i konflikt med nasjonale utslippsmål i henhold til internasjonale miljøkonvensjoner.

Utdanning

       Ansvaret for oppdragelse og utdanning er et anliggende som i hovedsak tilligger et barns foreldre. Statens rolle er i første rekke å assistere skolegang eller annen opplæring finansielt, slik at alle har grunnleggende like muligheter til å få en kvalitativ god utdanning. Dette medlem ser tendenser til at staten og det offentlige ønsker å tilrive seg stadig mer av ansvaret for barn og unges oppvekst, og vil advare mot fremvekst av et samfunn der staten følger og former menneskene fra vugge til grav.

       Dette medlem går inn for å desentralisere og avregulere utdanningssektoren kraftig. Det er ikke nødvendigvis en offentlig oppgave å drive skoler eller forestå den fysiske undervisningen, uansett alderstrinn og skoleslag. Således burde alle utdanningsinstitusjoner, herunder hjemmeskoler, likestilles med hensyn til offentlig støtte, og konkurrere på et fritt kunnskapsmarked. Dette medlem mener at dersom konkurranse og evaluering er bra for elevene, hvilket vel er hevet over tvil, ja, så må det også være bra også for utdanningsinstitusjonene. Det er ulogisk å skjerme lærerne og skolene fra den konkurranse som alle private ansatte og bedrifter må leve med hele tiden, og som bidrar til kostnadskontroll og kvalitetsheving. Kun gjennom full og reell valgfrihet kan man skape et pedagogisk mangfold som vil ivareta og optimalisere en undervisning tilpasset og tilrettelagt for den enkelte elev. Dagens sentraliserte kommandoskole har til fulle vist seg ute av stand til å ivareta individuelle behov.

       Innenfor dagens system med offentlige skoler og skoleplikt, ønsker dette medlem å gi inn for full stykkprisfinansiering og fritt skolevalg.

       Regjeringens signaler om obligatorisk statsstøttet kompetanseutvikling i næringslivet er etter dette medlems oppfatning, skremmende. Kompetansehevning foregår kontinuerlig på enhver arbeidsplass, og i et fritt marked er satsning på den ansattes dyktighet og kunnskap fundamentalt for bedriftens fremtid. Det er således fullstendig bortkastet og markedsvridende av staten å blande seg borti dette. Dersom næringslivet ikke finner det lønnsomt å kurse en gitt ansatt, har neppe staten en innsikt som gjør det logisk å overprøve denne avgjørelsen. Er det derimot lønnsomt å kurse en ansatt, så blir det gjort, fordi det er i bedriftens klare egeninteresse. Subsidiering av næringsvirksomhet er å kaste bort penger, uansett hvor gode intensjonene måtte være.

Kultur

       Kultur er en fundamental del av menneskelivet og samfunnet, og oppstår naturlig overalt hvor disse faktorer er tilstede. Offentlig styring av dette området innebærer således en bevisst manipulering av menneskers holdninger, genuine interesser og preferanser. Dette medlem mener at det beste staten kan gjøre for kulturlivet er å trekke seg ut av det.

       Dette medlem vil på det skarpeste ta avstand fra den nasjonalisering av idretten som visse politiske elementer har tatt til orde for gjennom å tvinge arrangementer av nasjonal interesse til å bli vist på bestemte, landsdekkende kanaler. På samme måte vil dette medlem ta avstand fra tanken om at idrett eller fritidsaktiviteter skal kunne oppheve den private eiendomsretten. Den såkalte « allemannsretten » er intet annet enn en subsidiering av visse fritidssysler, og det er fullstendig uakseptabelt at friluftsliv skal aksepteres som tilstrekkelig grunnlag for tyveri av utmarksjord.

       Dette medlem anser det ikke som en statlig oppgave å blande seg opp i menneskers religiøse tro, og ønsker derfor å avvikle båndene mellom kirke og stat. Livssyn må anses for å være et rent privat anliggende, og det kan heller ikke ses som en naturlig offentlig oppgave å finansiere eller drive opplæring og utøvelse av slike. Dagens ordning er spesielt uheldig, da den klart forskjellsbehandler til fordel for en bestemt trosretning. All offentlig virksomhet må være religionsnøytral.

Innvandring

       Dette medlem anser menneskets rett til fri bevegelse uavhengig av landegrenser som et grunnleggende prinsipp. Denne retten begrenses i det alt vesentligste i dag av den voldsomme økningen i velferdsutgifter en fri innvandring til Norge vil kunne medføre. Det virker for dette medlem mer moralsk og logisk heller å redusere eller avvikle økonomiske ytelser og sosiale goder som er egnet til å gi mennesker fra andre land særlige incentiver for å velge nettopp Norge som fremtidig bostedsland, enn å fortsette en politikk som fysisk stenger mennesker ute av riket.

       Kulturelle impulser fra omverdenen har vært helt nødvendige for utviklingen av « norsk » kultur og det norske samfunn. En liberal innvandringspolitikk vil føre til ytterligere pluralisering og individualisering av kulturbildet, noe dette medlem ser som en god ting i seg selv.

       Dette medlem vil også peke på den enorme ressurs innvandrere kan bety for Norge dersom det føres en økonomisk politikk som stimulerer til initiativ, entreprenørskap og vekst. Det er nok å vise til Oslos restaurantliv eller til de mange kiosker og nærbutikker som drives av mennesker av utenlandsk avstamning for å påvise dette. I fremtiden vil det også kunne oppstå en etterspørsel etter arbeidskraft i mange yrker som best kan avhjelpes ved å innføre arbeidskraft utenfra.

       Dette medlem er av den oppfatning at kvoteringer eller såkalte « positivt diskriminerende » tiltak for utvalgte grupper til syvende og sist er et hinder for utvikling. En politikk som oppfattes som å favorisere etniske minoriteter på arbeids- og utdanningsmarkedet vil trolig føre til en styrking av fremmedfiendtlige holdninger, ved siden av at den er moralsk gal. Den beste måten å bekjempe diskriminering på er å la alle få sjansen til å gjøre seg selv til en ressurs, en som andre har bruk for. Dette oppnås best i en fri, vekstorientert økonomi.

       Norge har, som en demokratisk nasjon, et moralsk ansvar for å hjelpe flyktninger, og bør ta imot slike fra FNs høykommisær, eller innvilge asyl for de som oppfyller kravene i FNs menneskerettskonvensjon. Dette medlem mener at mottaket av flyktninger og deres familier kan økes kraftig dersom de økonomiske kostnader ved mottak og integrering blir redusert, og forholdene ellers legges til rette for at de nyankomne selv kan settes i stand til å skape verdier så fort som mulig.

Velferd

       For dette medlem er velferd noe som skapes gjennom produksjon og omsetning, ikke primært ved omfordeling av eksisterende ressurser. Målet må være at flest mulig er i stand til å klare seg uten økonomisk støtte fra det offentlige. Dette medlem er av den oppfatning at rettferdig fordeling betyr at verdiene beholdes av de som skaper dem, ikke at alle får like mye uavhengig av innsats. Levestandard er først og fremst et resultat av eget arbeide, og det er urimelig å straffe de som gjør det bra og premiere de som gjør det dårlig.

       Dette medlem vil opprettholde offentlig støtte til de som ikke selv er i stand til å forsørge seg gjennom eget arbeid. Bosted, yrke, sivil status, kjønn, alder og hudfarge er ikke kriterier som automatisk skal utløse en eller annen form for understøttelse. Hjelp skal gis dem som trenger det, og den skal i størst mulig grad ta sikte på å gjøre mottageren uavhengig av hjelp så fort som mulig.

Familiepolitikken

       Dette medlem anser det ikke som en offentlig oppgave verken å oppdra eller forsørge barn. Dette er og må være et ansvar som hviler på foreldrene. Det er således ikke naturlig at staten automatisk overfører store beløp til barnefamilier helt uavhengig av disses inntekt og formue. Barnetrygden som universell ordning kan, om man betrakter den som en negativ skatt, forsvares under dagens skatteregime. Ved omlegging av skattesystemet i tråd med dette medlems primære ønske, vil det imidlertid være naturlig å avskaffe barnetrygd. Det kan heller ikke være riktig at det offentlige forfordeler mange barnefamilier ved at de få og tilfeldig utvalgte tilbys sterkt subsidierte barnehageplasser. Det offentliges rolle bør begrenses til å støtte de familier som ikke har økonomisk evne eller som ikke er fysisk/psykisk skikket til å gi sine barn den nødtørftige trygghet og god omsorg, herunder opprettholdelse av et godt barnevern som kan beskytte barns rettigheter og gripe inn ved overgrep.

       Dette medlem kan ikke se at det er arbeidsgiveres primære plikt å gjennomføre myndighetenes familiepolitikk, og mener derfor på prinsipielt grunnlag at avtaler om fødselspermisjon mv. bør ut av lovverket og over til den private forhandlingssfære mellom arbeidsgivere og arbeidstagere.

       Dette medlem er tilhenger av liberalisering av barnehagelovgivningen i forhold til eksempelvis areal- og bemanningsnormer, slik at det blir enklere og ikke minst billigere og etablere et bredere tilbud av private barnehager og parker m.v.

Kriminalitetsbekjempelse

       Håndhevelse av lov og orden er statens grunnleggende oppgave. Beskyttelse av individenes rettigheter gjennom et nøytralt, rettferdig og funksjonelt rettsapparat er selve « raison d'etre » for staten. Det er derfor viktig at domstolene og politiet har den nødvendige kompetanse og effektivitet som kreves. Det er også viktig at lovverket og påtale- og ordensmaktens begrensede ressurser nyttes på en slik måte, at man evner å prioritere innsatsen i forhold til reelle forbrytelser, kriminalitet som krenker enkeltmenneskets rettigheter, og ikke at disse instanser blir til et maktmiddel for oppnåelse av politiske mål og gevinster.

       Dette medlem mener politiet og domstolene må ha de nødvendige ressurser til å utføre sitt arbeide, men stiller seg tvilende til om dagens ressurser utnyttes på en optimal måte. Store ressurser brukes dessuten på bekjempelse av fenomener som aldeles ikke bør gis prioritet, slik som organisert jakt på polske hushjelper og håndverkere, bekjempelse av « svart » arbeid, unyttig trafikkovervåkning, kamp mot rusmiddelomsetning, for å nevne noe. Dette medlem kan ikke se at det er nødvendig med økte overføringer til kriminalitetsbekjempelse dersom de bevilgningene som faktisk er foretatt ble effektivt og målrettet brukt. Dette medlem ser det som både ønskelig og naturlig at det offentlige politiet suppleres med private vakttjenestetilbud, da dette øker tilbudet til publikum og fører til effektivitet gjennom konkurranse. Kanskje kan man da få oppleve at politiet og dets organisasjoner også utenom de anledninger økte bevilgninger til etaten og tjenestemennenes lønns- og arbeidsvilkår står på dagsorden, og de er i behov av opinionens sympati, evner å levne hverdagskriminalitet en tanke.

       Dette medlem ser at dagens narkotikapolitikk er feilslått. Den fører til en nedverdigelse og forfølgelse av brukerne som ytterligere forverrer disses ofte svært vanskelige livssituasjon. Videre skaper forbudet et kunstig høyt prisnivå, noe som fremtvinger vinningskriminalitet som årlig løper seg til flere titalls milliarder kroner. Knappe offentlige ressurser kan nyttes svært meget bedre på bekjempelse av vinningskriminalitet enn på en håpløs kamp mot omsetning av narkotika, likeså kan ressursene brukes bedre på behandling og rehabilitering, enn på fengsel og straff. Dette medlem vil derfor gå inn for en legalisering av narkotika.

       Kamp mot kriminalitet må ikke føre til at staten tar i bruk virkemidler som truer det generelle personvern, privatliv og rettssikkerhet. Dette medlem vil således ta avstand fra etterforskningsmetoder som romavlytting og telefonavlytting, likeså tilfeldig sikkerhetssjekking på gaten, vilkårlige ransakinger og kontroller og dessuten sammenkoblinger mellom offentlige registre. Dette medlem stiller seg svært skeptisk til en norsk tilknytning til Schengenavtalen, og ser store prinsipielle betenkeligheter ved dette samarbeidet.

Helse- og sosialpolitikken

       Dette medlem mener at helsetjenester i det vesentligste bør kunne omsettes i et fritt privat marked. Det er naturlig at utviklingen går i retning av private helseforsikringer med en viss lovfestet minimumsstandard, samt offentlig støtte til de som ikke kan betjene en slik forsikring ved eget arbeide. Innenfor et offentlig helsesystem vil dette medlem gå inn for at det innføres fritt sykehusvalg over hele landet, og at finansieringen skjer ved stykkpris gjennom et DRG-system. Dette medlem er av den oppfatning at den pleie- og omsorgstjeneste som utføres i kommunene kan drives av private, og at kommunenes rolle skal innskrenkes til kontroll med tjenestene, og støtte til de som ikke har mulighet til å betale tjenesten selv. Bare gjennom fri omsetning av helsetjenester i et privat marked kan brukerne sikres innflytelse over tjenestenes kvalitet og omfang. Dette medlem er sterkt imot Regjeringens foreslåtte fastlegeordning.

       Dette medlem vil hevde at den i utgangspunktet positive integreringen av psykisk utviklingshemmede har fått et tilsnitt av prestisjekamp. Desentraliseringen må ikke skje mot brukernes og familienes ønske. De signaler som har kommet om utstrakt bruk av tvangsmidler i behandlingen gir også grunn til bekymring. Dette medlem vil advare mot at Regjeringen bruker psykisk utviklingshemmede til brikker i et helsepolitisk spill.

       Dette medlem mener det er fullstendig uakseptabelt at staten skal ha en moralsk rett til å styre voksne menneskers omgang og bruk av rusmidler. Bruken av rusmidler i seg selv er et privat anliggende, og dette medlem ser ingen grunn til å legge restriksjoner på omsetning eller reklame for slike produkter. Bekjempelse av rusmidler kan heller ikke føre til en oppheving av den private eiendomsrett, og dette medlem mener store deler av tobakkskadeloven bør endres.

Pensjoner

       Dette medlem ønsker på sikt en privatisering av pensjoner som i dag ligger under folketrygden. Den enkelte må gis reelt ansvar for egen alderdom gjennom oppsparing i obligatoriske, personlige konti hvor den enkelte har frihet til å velge den pensjonsløsning som best passer for dem. En slik obligatorisk privat ordning kan gjerne ha sitt motstykke i et offentlig alternativ i regi av eksempelvis Folketrygden for de som måtte ønske det. Vel og merke et alternativ som begrenser seg til en fast grunnpensjon. Tegning av og innbetaling til tilleggspensjoner bør under enhver omstendighet gjøres frivillig og bli ivaretatt av private forsikringsselskaper, banker mv. Statens primære rolle må på sikt begrenses til å garantere en grunnpensjon for de som selv ikke har kunnet spare opp en slik.

       Folketrygdens forpliktelser må selvsagt oppfylles i tråd med intensjonene, men ytterligere forpliktelser til å utbetale tilleggspensjoner bør ikke påløpe. De med lang gjenstående opptjeningstid og « nye » medlemmer i Folketrygden må imidlertid tidligst mulig gis de nødvendige signaler om at pensjon utover grunnpensjon må sikres privat.

       Omlegging av pensjonsordningen må ledsages av at avgiften til Folketrygden for grunnpensjon (for de som velger offentlig løsning) og eventuell øvrig helse- og trygdepremie gjøres inntektsuavhengig ved at det settes et tak for innbetaling som for eksempel tilsvarer gjeldende tak på Folketrygdens ytelser. Premien skal altså fremstå som en begrenset avgift på skatteseddelen, ikke som en progressiv bruttoskatt som i dag.

       Dette medlem vil uttrykke bekymring for de tendenser en ser i retning av samordning av pensjonsytelser, typisk mellom ytelser gitt fra Statens pensjonskasse og Folketrygden. Slike overgrep er egnet til å så berettiget tvil om Regjeringens og stortingsflertallets holdning til fremtidig samordning av private pensjonsordninger og folketrygdytelser/andre offentlige pensjonsytelser. Dette medlem tar skarp avstand fra all samordning av slike ytelser, og betrakter slike tiltak som regulært tyveri av folks sparepenger.

Utenrikspolitikken

       Dette medlem mener at internasjonal fred, velstand og sikkerhet best oppnås gjennom fri handel og fri ferdsel mellom landene. Kapitalismen har bragt velstand til alle samfunn der den er blitt implementert, og den er en nødvendig forutsetning for demokrati, som igjen er en fundamental stabilisator for de enkelte land. Demokratiske, kapitalistiske stater kriger ikke. Det bør derfor være et klart mål for norsk utenrikspolitikk å fremme disse to ideer i områder hvor de ikke allerede eksisterer.

       Rent konkret bør Norge ensidig oppheve sine diskriminerende kvoter og avgifter på varer, tjenester, kapital og arbeidskraft fra utlandet. Særlig for den økonomisk underutviklede del av verden vil det være av stor betydning å få tilgang til vestlige markeder. Norges bidrag alene vil neppe få stor betydning, og det bør derfor være en prioritert oppgave for Norge å fremme frihandel i alle internasjonale fora der dette er naturlig. Særlig WTO bør anvendes i kampen for full global frihandel.

       Dette medlem mener at mye av den bistand som i dag gis til andre land bidrar til å sementere irrasjonelle økonomiske og politiske strukturer. Bistand bør derfor i utgangspunktet kun gis som nødhjelp. Innenfor dagens system er det naturlig at det stilles klare krav til at menneskerettigheter respekteres i land som mottar norsk bistand. Den hjelp som gis må være hjelp til selvhjelp, og ikke ta form av subsidiering av ulønnsomme foretak. Åpning av vestlige markeder er den beste hjelp som kan gis, og dette medlem anser det som unaturlig å hindre land i å konkurrere gjennom prisen på arbeidskraft. Dette medlem anser begrepet « sosial dumping » som fordekt proteksjonisme, hvor den primære hensikt er å beskytte ineffektiv industri i de rike landene.

       Det er naturlig at Norge i den nåværende internasjonale situasjon opprettholder et godt og nært forhold til være allierte. Dette medlem anser Norges deltagelse i NATO som fundamental for vær sikkerhet og utenrikspolitiske handlefrihet i overskuelig fremtid. Alle selvpålagte begrensninger i det militære samarbeid med være allierte er egentlig bare til ulempe for ivaretagelsen av egen sikkerhet, og bør derfor avvikles. Dette medlem mener at det ikke vil være riktig av Norge å nekte andre land den beskyttelse og trygghet vi selv har nytt godt av i snart femti år, og vil derfor støtte en utvidelse av NATO til å omfatte tidligere østblokk-stater. Det må være en forutsetning for en slik utvidelse at nye medlemsland er stabile, markedsøkonomiske demokratier med sikker sivil styring over de væpnede styrker og som dessuten utviser respekt for menneskerettighetene.

       Dette medlem ser handel som det beste middel til et godt naboskap, og vil særlig prioritere en mere åpen handelspolitikk overfor der tidligere kommunistlandene. For Norge er det særlig viktig med et godt forhold til Russland, og økt økonomisk aktivitet i nord, gjennom frihandel, er etter dette medlems oppfatning det beste middel til avspenning og samarbeide.

       Det nordiske samarbeidet slik det foregår i dag har utspilt sin rolle, og dette medlem mener derfor at Nordisk Råd bør nedlegges.

       Dette medlem tar til etterretning at det norske folk i folkeavstemning har avvist medlemsskap i den Europeiske Union. Avvisning av medlemsskap er forsåvidt ikke dramatisk, men det fordrer at Norge finner andre og tilfredsstillende kanaler for dialog og medinnflytelse. EØS fungerer på et vis, men denne pitaren er etter siste opptaksrunde i EU såvidt spinkel at en neppe er dristig om en spår at dens betydning over tid trolig vil svekkes ytterligere. Det vil kunne bli dramatisk for Norge i forhold til det desidert viktigste marked for norske eksportprodukter.

       Den Europeiske Union er slett ikke dette medlems modell for drømmesamfunnet. Til en viss grad er grunntanken bak unionen tvert imot å verne seg mot impulser, handel og konkurranse utenfra, altså det motsatte av dette medlems mål om full global frihandel. Det er allikevel slik at det geografiske området som utgjør unionen er det udiskutabelt viktigste marked for norsk eksport, og at en derfor realpolitisk må forholde seg til denne. I dette ligger også at en må ha som mål mulighet for deltagelse, innflytelse og dermed mulighet for å endre de forhold man uansett blir påvirket av, men er uenig i. Utenfor vil Norges innflytelse være marginal. Dette medlem kan vanskelig se at man samlet sett kan ivareta Norges interesser på bedre måte enn gjennom senere å igjen søke om opptak som medlem i den Europeisk Union.

       I forhold til norsk deltagelse i Schengenavtalen vises det til omtale under avsnitt om kriminalitetsbekjempelse ovenfor.

Forsvar

       Dette medlem er av den oppfatning at det er galt å forsvare demokrati og menneskerettigheter gjennom et system basert på tvang og trusler. Dette medlem ønsker derfor å oppheve den alminnelige verneplikten, og erstatte denne med et vervet forsvar og en frivillig mobiliseringsstyrke. Dette medlem mener den militære utvikling også skulle tilsi at det norske forsvar dreies mer i retning av høyt utdannede yrkessoldater med avansert utstyr enn en stor mengde lett utstyrte og lett trente tvangsutskrevne. Det norske forsvaret er trolig minst like modent for økonomisk effektivisering som resten som resten av statsapparatet, og dette medlem ser ingen grunn til at forsvarsutgiftene skal øke som følge av en slik omlegging.

Næringspolitikk

       Dette medlem er tilhenger av en nøytral men aktiv næringspolitikk, hvor all innsats rettes inn mot gode og konkurransedyktige rammevilkår for næringsvirksomhet fremfor bruk av selektive støtteordninger og subsidier. Ved bruk av overgangsperioder av ulik varighet bør all næringsstøtte utfases. Det må også gjelde støtte til landbruket, kraftkrevende industri og verftsnæringen. Utfasingen bør starte i høykonjunktur som nå, da omstillingen med det vil bli mindre smertefull.

       Eventuelle politiske mål det er flertall for, eksempelvis opprettholdelse av hovedlinjene i bosettingsmønsteret, må evt. søkes løst med generelle, næringsnøytrale politikkinstrumenter. Det må påpekes at hovedmotivet for næringsvirksomhet er å skape verdier, ikke som mange later til å tro, for at folk skal ha en beskjeftigelse. Arbeidskraften er én av flere innsatsfaktor i verdiskapningen, altså i denne sammenheng et middel og ikke et mål.

       Dette medlem viser til at det fra mange hold anføres at subsidiert virksomhet i andre land nødvendiggjør at det samme skjer i Norge « for å sikre like betingelser ». Det er i denne sammenheng verd å hitsette følgende fra Nasjonalbudsjettet 1997, side 161:

« Det har vært argumentert med at støtteordninger til enkeltnæringer i andre land nødvendiggjør støtte til tilsvarende norsk konkurranseutsatt virksomhet, for å hindre at norske produkter blir utkonkurrert av utenlandsk produksjon. Ut fra verdiskapningshensyn er ikke dette i utgangspunktet noe godt argument for å opprettholde eller innføre støtteordninger i Norge. Så lenge andre land kan antas å opprettholde støtten på mer varig basis, kan det isolert sett være et bedre alternativ å benytte anledningen til å kjøpe subsidierte varer, i stedet for å skjerme seg mot en slik inntektsoverføring fra utlandet. Subsidier til eksportnæringer vil, dersom de slår ut i lavere priser, dessuten føre til at en del av støtten kommer utenlandske kjøpere til gode. »

       Dette medlem finner departementets omtale å være svært presis og treffende. Å konkurrere om etablering av slik virksomhet gjør oss alle fattigere. Øding av ressurser med mange og fornuftige alternative anvendelsesområder.