5.1 Utdannings-, forsknings- og kompetansepolitikken

5.1.1 Utfordringer og mål

5.1.1.1 Sammendrag

       Utdanning og kompetanse er viktig for utjevning av økonomiske og sosiale forskjeller og legger grunnlaget for kreativitet, omstillingsevne og verdiskaping i samfunnet. Det er et mål for Regjeringen å sikre lik rett og like muligheter til utdanning og opplæring for alle, uavhengig av bosted, kjønn, sosial bakgrunn, etnisk tilhørighet eller funksjonsevne. Det er Regjeringens mål at utdanningssystemet skal ha en faglig kvalitet som sikrer norsk arbeidsliv en kompetanse av høy internasjonal standard.

       Sammen med foreldrene skal skolen gi barn og unge en forankring i kulturarven, der selvtillit, motivasjon, fellesskapsfølelse og medansvar er sentrale elementer. Utdanning hever livskvaliteten, ikke bare ved å gi den enkelte et rikere livsinnhold og et tryggere liv, men også ved å skape forutsetninger for å kunne delta aktivt i samfunnslivet for øvrig. Skolen skal hjelpe elevene med å utvikle evnen til å finne fram i og kritisk vurdere de store mengder tilgjengelig informasjon i dagens samfunn. De ferdighetene som tilegnes i skolen, skal utvikle den enkeltes evne til å erverve seg ny kunnskap livet gjennom.

       Den teknologiske utviklingen, internasjonaliseringen og økt konkurranse fører til raske endringer i arbeids- og samfunnslivet. Dette stiller store krav til evnen til å tilegne seg og dra nytte av ny kunnskap gjennom hele livet. Utdanning og læring er sentralt for å sikre at teknologi og informasjonsrikdom kan nyttes av alle, og at det ikke skapes nye skiller i samfunnet. Bedrifter og institusjoner gjør i økende grad bruk av produksjonsmetoder og produkter med et høyt kunnskapsinnhold, noe som medfører økte krav til kompetanse. Den videre utviklingen av utdanningssystemet og en nasjonal kompetansepolitikk vil derfor ha livslang læring som et overordnet perspektiv.

       Regjeringen har i de senere årene gjennomført omfattende reformer for å styrke utdanningssystemet. Videregående opplæring for alle (Reform 94), 10-årig grunnskole med skolestart for 6-åringer (Reform 97) og omleggingene i høyere utdanning gir et godt grunnlag å bygge videre på. Regjeringen vil sikre en god gjennomføring av de reformer som er vedtatt. Det er et mål å oppnå en enda jevnere rekruttering til videregående opplæring og høyere utdanning, med høyere deltakelse fra minoritets- og innvandrerungdom.

       Det er en utfordring å få til en god ressursutnyttelse i hele undervisningssektoren og samtidig heve kvaliteten på opplæringen ytterligere. Innenfor grunnskolen må det tas imot et økende antall elever i årene som kommer. Innenfor høyere utdanning ser økningen i de unges studietilbøyelighet ut til å være av varig karakter. På den annen side vil antallet 19-24 åringer falle, og det vil isolert sett bidra til å redusere antall søkere i de nærmeste årene. Samtidig viser søketilbøyeligheten for dem som er 25 år og eldre en fallende tendens. Den generelle bedringen på arbeidsmarkedet kan forsterke denne utviklingen, og redusere søkningen til høyere utdanning.

       Regjeringen vil i samarbeid med partene i arbeidslivet, forbedre mulighetene for voksne til å ta etter- og videreutdanning. Målene er økt verdiskaping og en arbeidsstyrke som bedre kan møte omstillinger i arbeidslivet, samt økte muligheter for den enkelte til fornyelse av kvalifikasjoner og kompetanseheving. Reformene i utdanningssystemet de senere årene vil sikre en god førstegangsutdanning for alle barn og unge, og vil legge et godt grunnlag for videre læring senere i livet. Reformen i videregående opplæring bør videreutvikles slik at voksne som ikke har fått samme muligheter som ungdom i dag, skal kunne fullføre videregående opplæring. Det vil gi flere det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for å virkeliggjøre livslang læring. Samtidig må et godt tilrettelagt etter- og videreutdanningstilbud ha en sentral plass i den samlede utdanningsvirksomheten.

       Regjeringen vil fortsatt ha en høy innsats i forskning og utviklingsarbeid for å øke kunnskapsoppbyggingen og verdiskapingen i samfunnet.

       Det er i avsnitt 4.1.2 i meldingen redegjort for situasjonen i utdannings- og forskningssektoren.

5.1.1.2 Komiteens merknader

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener kunnskap og kulturforståelse er sentralt for den enkeltes identitet og livskvalitet og for å kunne delta aktivt i samfunnslivet. Utdanning og kompetanse gir innflytelse i samfunnet, og har betydning for fordeling av inntekt og for likestilling. Tilgang til utdanning øker menneskenes muligheter til å delta i samfunns- og arbeidsliv på en måte som står i forhold til egne ønsker og talenter. Et grunnleggende mål er derfor lik rett til utdanning og opplæring for alle, uavhengig av bosted, kjønn, sosial bakgrunn, etnisk tilhørighet eller funksjonsdyktighet.

       Disse medlemmer viser til at kompetanse og kultur spiller en sentral rolle for økonomisk og sosial utvikling. Utdanningssystemet har en sentral plass i arbeidet med å etablere et godt fungerende arbeidsmarked hvor folk gis tilbud om å skaffe seg den utdanning og kompetanse som framtidas samfunn krever.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen skolen har som verdiformidler og vil uunderstreke behovet for av en enhetsskole som bevarer det beste i fellesskapets videreføring av kunnskap, verdier og holdninger. Disse medlemmer vil framheve enhetsskolens prinsipp om alles rett til tilpasset opplæring i et samordnet, felles skolesystem bygget på den samme læreplan. Enhetsskolens vektlegging av felles tradisjoner og verdier, kunnskaper og referanserammer i ferdigheter og holdninger bidraar til et samfunn med mindre sosiale og økonomiske ulikheter enn de fleste andre land og gjør innlemmelsen av nye grupper i vårt samfunn lettere. Enhetsskolen er således nødvendig for et samfunn for å bygge opp under solidaritet og et lavt konfliktnivå.

       Disse medlemmer vil vise til de store løft som er gjennomført på viktige områder siden 1990:

-	Med grunnskolereformen vil 6-åringer fra 1997 være sikret 10 års skolegang.

-	Gjennom Reform 94 er all ungdom mellom 16 og 19 år sikret lovfestet rett til videregående utdanning.

-	På småskoletrinnet er det et mål å legge til rette for et godt skolefritidstilbud for 6-åringer. Det skal sikres at barn med særskilte behov får muligheten til å benytte skolefritidsordninger.

-	I perioden 1980-1995 er det blitt om lag 100.000 flere studieplasser.

-	Det er etablert et Norgesnett for høyere utdanning og forskning.

-	Studiefinansieringen er kraftig forbedret. Stipendandelen er økt fra 14 % i 1993 til 28 % for skoleåret 1996-97. Målsetningen er 30 % stipendandel.

-	Behovet for kompetanseoppbygging i den voksne befolkningen vies større oppmerksomhet ved at den neste store satsingen i utdanningssektoren er knyttet til etter- og videreutdanning. Dette må prioriteres av partene i arbeidslivet.

       Prinsippet om lik rett til utdanning og opplæring gjelder uavhengig av alder. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg for å utrede grunnlaget for en nasjonal handlingsplan for etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnsliv. Utvalget skal avgi sin innstilling 1. oktober 1997. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen tar sikte på å fremme en stortingsmelding våren 1998 på grunnlag av utvalgets utredning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5, « Utdanning og forskning », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er klar sammenheng mellom kunnskapsvekst og økonomisk vekst. Kunnskaper og forskning er derfor avgjørende for et lands utvikling. Bedre utdannelse og sterkere vektlegging av forskning og utvikling er nødvendig for å møte en fremtid der Norge i mindre grad enn i dag kan basere seg på oljeinntekter. Disse medlemmer legger stor vekt på utvikle og prioritere en målrettet kunnskapspolitikk, med sikte på å styrke kvalitet og kunnskapsformidling i alle ledd av utdannelsessystemet - fra grunnskole til høyere utdannelse.

       Disse medlemmer peker på at i informasjonssamfunnet vil den enkeltes muligheter i livet avhenge mindre av sosial bakgrunn og/eller gruppetilhørighet, og mer av individuelle kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Kunnskap og viten er også nøkkelen til forståelse av den felles kulturarv. Derfor er en god utdannelse det viktigste samfunnet kan gi barn og unge. Høyre tar konsekvensen av dette og gir skole og utdannelse svært høy prioritet.

       Disse medlemmer vil peke på at Høyre frem mot årtusenskiftet vil ta initiativ til to reformer for å skape en bedre skole:

-	En kunnskapsreform som skal løfte norsk ungdoms kunnskaper i basisfagene fra bunnsjiktet i OECD-området til det øvre sjikt. Denne reformen skal ikke dreie seg om struktur, men om innhold. Det skal satses på kvalitet fra første klasse i grunnskolen til studier på universitets- og høyskolenivå.

-	En mangfolds- og valgfrihetsreform som skal øke mangfoldet i skole- og utdannelsestilbudet, og gi elever, studenter og foreldre større valgfrihet og rett til å velge mellom offentlige utdannelsesinstitusjoner, men også en reell mulighet til å velge et privat tilbud.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har som mål å utvikle Norge til et kunnskapssamfunn. Ny kunnskap er avgjørende for å kunne møte stadig raskere endringer i hvordan vi lever og arbeider. Vi vil få nye klasseskiller dersom denne kunnskapen blir forbeholdt et mindretall. Derfor vil disse medlemmer satse på skolen og innføre en reform som gir alle arbeidstakere rett til etterutdanning.

       Internasjonaliseringen av økonomi, teknologi, vitenskap og politikk har bidratt til økt internasjonal kontakt, rask økonomisk utvikling og større avhengighet av det som skjer på den internasjonale arenaen. Samtidig føler mange seg avmektige overfor voksende flernasjonale konsern og politisk bakromspolitikk. Større folkevandringer og impulser fra media gjør at vi må forholde oss til en mer sammensatt verden.

       Disse medlemmer vil peke på at Norge er et kunnskapssamfunn. Stadig mer teknologisk avansert utstyr settes inn i produksjon av varer og tjenester, og vi omgir oss med høyteknologiske produkter også i fritida. Men bildet er langt fra entydig. Det satses for lite på forskning i Norge, spesielt innen samfunnsfag og humanistiske fag. Skoleverket preges av mangel på ressurser, og arbeidstakere stenges ute fra nødvendig etter- og videreutdanning. Vi ser også at kunnskapen om andre samfunn og kulturer fortsatt er preget av fordommer og manglende innsikt.

       Vitenskap, forskning og utredning blir i økende grad benyttet som grunnlag for politisk handling og som styringsverktøy for beslutningstakere enten de befinner seg i internasjonale storkonsern eller i regjering og offentlig sektor. Det blir enda viktigere å spørre om hva slags vitenskap som benyttes, hvem som frambringer den og hvilke tenkemåter som legges til grunn.

       Disse medlemmer mener noen av våre hovedutfordringer vil være:

-	Bruke ny teknologi for å sikre bredere deltakelse i samfunnet.

-	Bevare norsk og samisk språk og kultur.

-	Sikre tilgjengelighet og muligheter til kunnskap for å motvirke kunnskapskløften.

       En godt utdannet befolkning er en av nasjonens viktigste ressurser for å ta vare på og skape nye arbeidsplasser, sikre livskvalitet og hindre nye klasseskiller.

       Videreutvikling av nasjonens kunnskapskapital er også viktig for å kunne møte utfordringen fra ny teknologi og kravet om å utvikle en økonomi som respekterer naturens tålegrenser. Mulighetene til god grunnutdanning og oppdatert kunnskap må ikke forbeholdes de få, men bli en rettighet for hele folket. Det er i dette perspektivet disse medlemmers engasjement for en lovfestet rett til etter- og videreutdanning må sees. I et stadig mer faglært og spesialisert arbeidsmarked, med økte krav, vil faren for at mange faller utenfor, fordi de ikke har muligheten til å oppdatere seg i arbeidet, være overhengende. Økte klasseskiller vil bli resultatet dersom vi tillater at bare noen har god tilgang på etterutdanning. Derfor må ikke sterke markedsaktører legge premissene for hvordan de nye mulighetene som ligger i teknologien skal brukes.

       Disse medlemmer leger bl.a. vekt på følgende virkemidler:

-	Lovfestet rett til etter- og videreutdanning tilsvarende 10 % arbeidstid.

-	Å sikre voksne som av ulike grunner ikke har grunnskole eller videregående utdanning muligheten til førstegangsutdanning.

-	Økt bruk av utdanningsvikariatsordninger for arbeidsledige.

-	At oppdatert datateknologi skal være tilgjengelig for alle elever og studenter.

-	Økt satsing på skolebiblioteker og folkebibliotekene.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse merker seg at Regjeringa sier den er opptatt av utdanning for å høyne kvaliteten på arbeidsstokken. Rød Valgallianse har et mindre materialistisk og ensidig syn på utdanning. Rød Valgallianse har også merket seg at Regjeringa har valgt å ikke gjøre noe for å lette studentenes økonomi. På 80-tallet ble studentene lova at kostnadsnormen skulle følge den generelle lønns- og prisstigninga. Dette er ikke blitt fulgt opp. I dag er det nesten umulig for en student å klare seg på studiefinansieringa aleine. Samtidig viser Lånekassa sin statistikk at mange har nedbetalingsproblemer bl.a. på grunn av ublu renten på studielånene.

       Dette medlem mener at studiefinansieringa burde vært gitt som fulltidsstipend eller samfunnslønn fordi utdanning er en samfunnsmessig investering. Dette medlem mener også at dagens finansieringssystem er helt elendig for studentene, og tvinger mange av dem ut i deltidsarbeid og « burgerproletariatets rekker ». På denne bakgrunn mener Rød Valgallianse i denne omgang at stipendandelen bør økes til 40 %, studielånsrenta senkes til 3 % og kostnadsnormen heves med 20.000 kroner pr. år. Dette vil være et skritt på vegen mot en skikkelig studiefinansiering.

       Dette medlem merker seg også at Regjeringa har valgt å ikke tilføre friske midler til institusjonene for høyere utdanning. Presset på hovedfag er høyt, og skaper kunstig høye karakterkrav. I denne situasjon har Regjeringa valgt modellen til Universitetet i Bergen (UiB) med omdisponeringer fra lavere til høyere grad også for andre institusjoner. Hvis Stortinget velger å følge Regjeringas råd om omdisponeringa av midler, er det løftebrudd. Når studentene har klart å presse fram flere studieplasser ved tidligere budsjettbehandlinger, har Stortinget lovet at bevilgningene skal følge studentene gjennom helse studieløpet. Men når Regjeringa nå foreslår omdisponeringer, straffer den dagens grunnfagsstudenter for studenteksplosjonen i 1992-93. Omdisponeringen fører nemlig til adgangsbegrensninger på lavere grads studier. Rød Valgallianse vil derfor foreslå i Revidert nasjonalbudsjett at de midlene som foreslås omdisponert internt fra høyere til lavere grav ved UiB og andre institusjoner, erstattes av friske midler og at lavere gradstudiene åpnes på universitetene.

       Dette medlem har merka seg at UiB ikke har fått midler til alle de 200 kvotestudentene de ønsker å ta i mot. Videre kan det synes som om bare 650 av 900 kvotestudentplasser er fylt på nasjonal basis. Dette medlem tar det som enda et bevis for at Regjeringa først og fremst ønsker seg hvite og vellykka EU/EØS-studenter.

       Dette medlem tar opp disse sakene igjen i Revidert nasjonalbudsjett.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Enhetsskolen

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at enhetsskolen har vært et bærende element i norsk skolepolitikk i hele etterkrigstiden. Enhetsskolen betyr lik rett og plikt til tilpasset opplæring for alle elever uavhengig av evner og anlegg, sosial bakgrunn, økonomiske forhold eller bosted. Enhetsskolen har hatt bred politisk støtte, og disse medlemmer mener at alles rett til en tilpasset opplæring i et samordnet felles skolesysstem fortsatt skal være bærebjelken i arbeidet med videreutvikling av skolen. Enhetsskolen er et av de fremste virkemidlene for utjamning av sosiale forskjeller og legger et viktig grunnlag for samfunnsutviklingen.

       Disse medlemmer vil vise til at lik rett til utdanning er en av grunnpilarene i det norske velferdssamfunnet. Utdanning er et viktig virkemiddel i arbeidet for likeverd og demokrati. Skolen må derfor være en møteplass for barn fra ulike miljøer og sosiale lag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener enhetsskolen gir det beste grunnlaget for å utvikle gjensidig respekt og forståelse ved at elever med ulik sosial og kulturell bakgrunn og ulike evner går i samme klasse og på samme skole. Dette gir innsikt, erfaring og kunnskap som er viktig både for å mestre egne liv og for å bidra til en demokratisk utvikling av samfunnet. Det er viktig å ha en høy standard på den offentlige skolen, først og fremst av hensyn til elevene og samfunnets behov for høy kompetanse, men også for å opprettholde oppslutning om den allmenne skolen, og bidra til at ressurssterke foreldre ikke satser på privatskoler for sine barn. Disse medlemmer har styrking av enhetsskolen som partiets overordnede politiske målsetting.

       Det er avdekket urovekkende store forskjeller mellom kommuner hva angår investeringer i skolen. Dessverre har skolen i mange kommuner blitt forsømt, noe som har resultert i store forskjeller mellom den undervisning barna mottar. Disse medlemmer mener at store forskjeller i undervisningstilbud fra skole til skole må motarbeides, bl.a. ved nasjonale minstestandarder. Dette vil være spesielt viktig når 6-åringer skal inn i skolen fra høsten 1997.

       Disse medlemmer vil senke maksimumstallet på antall elever til 20 og vi vil sette nasjonale standarder på inneklima. Det skal ikke tillates at flere klassetrinn er i samme klasserom i fulldelte skoler annet enn når det inngår som et pedagogisk forsøk. Disse medlemmer går mot flytende kretsgrenser, som har til hensikt å overføre elever fra en skolekrets til en annen for å fylle opp klasser maksimalt.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

5.1.2 Reformene i utdanningssystemet

5.1.2.1 Sammendrag

Grunnskole og videregående opplæring

       Med innføring av skolestart for seksåringer og omlegging av videregående opplæring har alle norske barn og ungdom rett til 13 års opplæring, hvorav de ti første er obligatorisk. I tilknytning til Reform 97 er det utarbeidet nye læreplaner for hele den 10-årige skolen som innebærer en styrking av enhetsskolen. Regjeringen vil legge fram et forslag om ny felles lovgivning om opplæring på grunnlag av NOU 1995:18 Ny lovgivning om opplæring. Det vil bli lagt fram en stortingsmelding om spesialundervisning i løpet av mars 1997.

       Grunnskolen skal gi barn og unge del i et faglig, kulturelt og sosialt fellesskap, og sikre den enkelte vekstmuligheter ut fra egne forutsetninger. Et felles fundament for utvikling av kunnskaper, ferdigheter, verdier og normer skal sammen med utvidelsen av grunnskolen til 10 år, gi barn og unge et bedre grunnlag for videre utdanning og deltakelse i samfunnslivet.

       De nye læreplanene for grunnskolen gir prinsippene og retningslinjene for opplæringen, og presiserer fagenes innhold. Reformene innenfor grunnskole og videregående opplæring stiller lærerutdanningen overfor nye utfordringer. Regjeringen tar sikte på å fremme en stortingsmelding om lærerutdanningen med utgangspunkt i en vurdering av forslagene i NOU 1996:22 Lærerutdanning - mellom krav og ideal. Dette omfatter lærerutdanningen for allmenn- og yrkesfaglærere og faglærerutdanningen. Det skal i programperioden også utvikles systemer for ressurs- og resultatvurdering på nasjonalt og kommunalt nivå og på skolenivå. Dette vil være en viktig del av grunnlaget for kvalitetssikring av grunnskolen. En betydelig innsats på kompetanseutvikling for lærerpersonell i perioden 1996-99 vil bidra til at kvaliteten på opplæring i den tiårige grunnskolen sikres.

       Den raske utviklingen i informasjonsteknologien (IT) er bakgrunnen for at IT har fått bred plass i de nye læreplanene for grunnskolen og videregående opplæring, og arbeidet med IT er gitt prioritet i lærerutdanningen. Det er også utarbeidet en egen handlingsplan for IT i utdanningen. I forbindelse med Reform 94 ble faget informasjonsbehandling og økonomi innført, og det ble satt en tidsramme for innføring av faget. I Reform 97 for grunnskolen er det lagt stor vekt på at IT skal tas i bruk i læring og undervisning.

       Innføring av IT i skolen vil kreve en innføringsperiode som må gå over noe tid og som må omfatte anskaffelser av utstyr og kompetanseutvikling for lærere. Regjeringen vil kartlegge status i kommunene og fylkeskommunene når det gjelder utstyr og kompetanse innen IT og innhente oversikter over hvilke planer som foreligger på området. Regjeringen vil på bakgrunn av denne kartleggingen utarbeide planer for bruk av IT i skolen som sikrer at en når målene om likeverdig opplæring i den nye teknologien. Planene vil også omfatte tilknytning av skolebibliotekene til Internett og eventuelle andre informasjonsdatabaser.

       Grunnskolereformen øker behovet for plasser i skolefritidsordningen. I forbindelse med Reform 97 er det etter forslag fra Regjeringen bevilget midler til opprettelse av skolefritidstilbud for 6-åringer. Innholdet i skolefritidsordningen for 6- til 9-åringer skal utvikles lokalt i kommunene i samarbeid mellom skole, musikk- og kunstskoler og frivillige organisasjoner. Det skal sikres at også barn med særskilte behov får mulighet til å benytte skolefritidsordningen.

       Sentrale mål med Reform 94 er å øke andelen unge som gjennomfører fagopplæring, og å øke andelen voksne med videregående opplæring. Et fortsatt nært samarbeid med arbeidslivet er nødvendig for å få dette til. Det er et mål å oppnå en bedre fordeling mellom gutter og jenter i søkningen til ulike fag. Samtidig må det skaffes flere læreplasser og stimuleres til en bedre fordeling mellom tilbud av, og etterspørsel etter læreplasser. Det er opprettet en oppfølgingstjeneste for ungdom som har rett til videregående opplæring, men som ikke er under opplæring eller i arbeid.

       En hovedutfordring i årene som kommer vil være å sikre at innholdet i opplæringen bidrar til aktiv deltakelse i samfunnet og personlig utvikling for den enkelte. Det må videre sikres at innholdet i opplæringen er i tråd med den teknologiske og faglige utviklingen innenfor de berørte fag, slik at kompetansen etter avsluttet opplæring tilfredsstiller arbeidslivets og samfunnets behov. Som ledd i arbeidet med kvalitetssikring i videregående opplæring, har det vært gjennomført omfattende etter- og videreutdanning for lærere og instruktører med utgangspunkt i nye læreplaner.

       Det er satt i gang forskningsbasert evaluering av Reform 94 for å finne ut i hvilken grad sentrale mål blir innfridd, samt for å framskaffe kunnskap underveis som underlag for eventuelle justeringer. Evalueringen utføres av sju forskningsmiljøer. Rapporteringen så langt tyder på at viktige mål for reformen i stor grad er i ferd med å bli innfridd, retten til videregående opplæring blir oppfylt, antall omvalg er gått ned, og søkningen til yrkesfag har økt. Antall voksne elever har imidlertid gått ned de senere årene. Det er en utfordring å sikre reformens målsetting om at den også skal gi voksne gode muligheter for videregående opplæring.

       Retten til videregående opplæring må innebære at de økonomiske mulighetene til å gjennomføre skolegangen må sikres. Elever i videregående opplæring kan ha store utgifter til lærebøker. Det har vært foreslått ulike tiltak som kan bidra til å redusere disse utgiftene. Regjeringen vil vurdere ulike løsninger for å redusere netto utgifter til lærebøker. Undersøkelser viser at de grupper som bare har mottatt lån til videregående opplæring fra Statens lånekasse for utdanning er overrepresentert blant dem som får lånet til inkasso. Et viktig redskap for å støtte opp om dem som har problemer i tilbakebetalingsfasen, vil være fortsatt satsing på ordningen med inntektsavhengig tilbakebetaling. Regjeringen vil vurdere nærmere hvordan støtten til elever i videregående opplæring kan innrettes bedre. En mulighet kan være å forbedre ordningen med behovsprøvde stipend.

Høyere utdanning

       Regjeringen legger ikke opp til å utvide den samlede kapasiteten i høyere utdanning, sett under ett, men vil bidra til å bedre fleksibiliteten i utdanningssystemet, slik at det blir bedre samsvar mellom utdanningskapasitet og -tilbud og samfunnets etterspørsel etter arbeidskraft og undervisningstjenester. Det foregår allerede betydelig omdisponering av studieplasser. Det er i dag knapphet på enkelte grupper av kvalifisert personell, blant annet sykepleiere og førskolelærere. Det vil fortsatt være aktuelt å overføre studieplasser fra lavt prioriterte til høyt prioriterte utdanninger. Det er samtidig nødvendig å sikre tilstrekkelige fagmiljøer, for eksempel innen teknologiske fag.

       Norgesnettet for høyere utdanning og forskning, der institusjonene virker sammen som ett integrert system, skal videreutvikles. Målet er å øke kvaliteten og produktiviteten i systemet gjennom en bedre utnyttelse av de samlede ressursene. Samarbeid og arbeidsdeling er viktige nøkkelord.

       Norgesnettet skal bestå av sterke enheter, både når det gjelder institusjoner og fagmiljøer, med tette forbindelse mellom enhetene. Den videre utviklingen av systemet for høyere utdanning må også ses i sammenheng med en reform for etter- og videreutdanning, jf. avsnitt 4.1.4. De høyere utdanningsinstitusjonene må i framtiden prioritere sterkere etter- og videreutdanningstilbud. Dette innebærer et behov for et nærmere samarbeid med arbeidslivet, og det må etableres en arbeidsdeling mellom institusjonene også på dette området. Det reiser også spørsmål om hvordan denne typen virksomhet kan organiseres i tillegg til, og ikke i konkurranse med institusjonenes primære virksomhetsområde.

       Studentgjennomstrømningen bør bedres. Faktisk studietid avviker markert fra normert studietid innenfor flere fagområder. Det er iverksatt flere tiltak for å øke studieprogresjonen, blant annet er budsjettsystemet ved universitetene lagt om for å stimulere til bedre ressursutnyttelse. Hvert år konkurrerer universitetene om en særskilt avsatt pott på grunnlag av antall oppnådde vekttall ved det enkelte universitet. Regjeringen er i ferd med å innføre større grad av resultatorienterte tildelingskriterier også i høyskolesektoren. I utformingen av den offentlige studiestøtten er god studieprogresjon også viktig, ved at deler av studielån omgjøres til stipend når hovedfag fullføres på normert tid.

       Studiefinansieringen skal gjennom stipend- og låneordninger bidra til å bedre de økonomiske mulighetene til å ta høyere utdanning. Regjeringen legger opp til at hoveddelen av den offentlige støtten skal gis i utdanningsfasen, gjennom rentefritak i studietiden og høy stipendandel. Stipendandelen for høyere utdanning er økt fra 13 % til 28 % fra 1992 til 1997. Målsettingen er en stipendandel på 30 %

5.1.2.2 Komiteens merknader

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at både innhold og strukturen blir endret i grunnskolen høsten 1997. Enhetsskolen blir videreført i det nye læreplanverket for Reform 97. Grunnskolen skal gi alle barn og unge del i et sosialt, faglig og kulturelt fellesskap bygget på samme læreplan. Reform 97 legger vekt på den aktivt lærende og skapende eleven. Det er derfor vedtatt nye arbeidsformer, mer førskolepedagogikk, dans og drama som pedagogisk metode, økt bruk av prosjektarbeid og tverrfaglighet, og mer vekt på arbeidslivsorientering og entreprenørskap.

       Disse medlemmer vil vise til at Stortinget har vedtatt et nytt evalueringssystem for ungdomstrinnet basert på både uformell vurdering og innføring av tallkarakterer. Det skal legges økt vekt på sosial og uformell kompetanse og på vurdering som en støttestruktur, ikke bare en kontrollfunksjon.

       Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen arbeider med å utvikle et nasjonalt vurderingssystem for skoleverket. Dette baseres på en kontinuerlig evaluering av hvor langt organiseringen, tilretteleggingen og gjennomføringen av opplæringen kan medvirke til å nå de målene som er fastsatt i læreplanverket om tilpasset og likeverdig opplæring og bidra til å kvalitetssikre grunnskolen.

       Disse medlemmer vil for øvrig vise til at Stortinget har til behandling av Ot.prp.nr.36 (1996-1997) om lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringen (opplæringsloven).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser for øvrig til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

Skolefritidsordningen

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at grunnskolereformen øker behovet for plasser i skolefritidsordningene. Forutsetningen for å ta 6-åringene inn i skolen har vært at ingen skal risikere å gå fra et trygt heldagstilbud i barnehage til et korttids skoletilbud.

       Disse medlemmer vil vise til at det i forbindelse med Reform 97 etter forslag fra Regjeringen er bevilget midler til opprettelse av skolefritidstilbud for 6-åringer. Fra før bevilges det et øremerket statstilskudd til skolefritidsordningene i den øvrige småskolen.

       Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.105 (1995-1996), der flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti uttaler:

« Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti forutsetter at de elevene på småskoletrinnet form har behov for det, får tilbud om skolefritidsordning før og etter skoletid. Flertallet forutsetter videre at tilbudet finansieres gjennom en tredeling mellom statstilskudd, foreldrebetaling og kommunalt tilskudd slik som det slås fast i Innst.S.nr.234 (1992-1993) og Innst.O.nr.36 (1993-1994). »

       Det samme flertallet uttaler i B.innst.S.nr.12 (1996-1997) følgende:

« Det obligatoriske og frivillige tilbodet må ses i sammenheng, slik at en helhet og sammenheng i dagen sikres for 6-åringene. Fleirtalet meiner at skulefritidsordninga er heilt avgjerande for å gi born i småskulen og foreldrene deira den nødvendige tryggleik og stabilitet i kvardagen. »

       I Innst.O.nr.56 (1995-1996) ba komiteflertallet Regjeringen om å utarbeide retningslinjer for skolefritidsordninger innen våren 1997 og uttalte:

« Fleirtalet imøteser den varsla saka om retningsliner for skulefritidsordningar, og ber Regjeringa i den samanheng vurdere moglegheta for ei tilskottsordning til skulefritidsordningar som føreset ein kommunal eigendel, og at det vert sett eit tak for foreldrebetalinga. »

       Disse medlemmer vil vise til at Stortinget vil behandle spørsmål knyttet til skolefritidsordninger: innhold, retningslinjer og finansiering i forbindelse med behandlingen av den framlagte stortingsmelding.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener skolefritidsordningen er en viktig, men forsømt del av grunnskolen. Det vil være viktig å sikre arealnormer og kvalifisert og tilstrekkelig bemanning. Skolefritidsordningen skal være et tilbud som kommer alle småskoleelever til gode. Disse medlemmer er bekymret over den økende foreldrebetalingen, og mener at hovedkostnaden skal bæres av stat og kommune. Disse medlemmer ønsker å innføre maksimaltak for foreldrebetaling.

Grunnskolen

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener at grunnskolen skal sørge for at alle elever, uansett hvor i landet de går på skole, arbeider med en felles basis av grunnleggende kunnskaper og ferdigheter og sikre et felles nasjonalt kulturgrunnlag. Målet er at elevene skal tilegne seg så mye av dette stoffet som deres forutsetninger tilsier.

       Disse medlemmer mener de senere års reform i grunnskolen ikke oppfyller de kvalitetskrav som må stilles til en god skole. For å heve kvaliteten og det faglige nivået i grunnskolen vil disse medlemmer:

-	styrke basisfagene på barnetrinnet gjennom øket timetall

-	innføre nasjonale faglige mål for hva eleven skal kunne etter hvert årstrinn

-	ta i bruk karakterer fra 5. skoleår, og innføre klare kriterier for karaktergivningen. Kriteriene gjøres kjent for foreldre og elever. Høyre går imot at elevenes holdninger og personlige egenskaper trekkes inn i vurderingen ved fastsettelsen av karakterer.

-	legge sterkere vekt på varierte undervisningsformer og differensiering for å sikre at undervisningen i sterkere grad tilpasses den enkeltes elevs evner og interesser. Det er særlig viktig å øke mulighetene til differensiering og faglig fordypning på ungdomstrinnet.

-	sikre en lærerutdannelse med nasjonale krav til undervisningskompetanse. Lærere som underviser i teorifag på ungdomstrinnet må ha minst ett års faglig fordypning. Det innføres et prøveår for nyutdannede lærere.

       Disse medlemmer vil innenfor rammen av klare kunnskapskrav erstatte statlig overstyring og ensretting av skolen med en strategi for større mangfold og større valgfrihet. Detaljerte kunnskapskrav i læreplanene må ledsages av stor pedagogisk og metodisk frihet. Ansvaret for å gjennomføre løpende kvalitetsvurdering av skolene legges til et uavhengig skoletilsyn. Disse medlemmer mener at det er viktig å gi foreldre og elever rett til informasjon om skolens faglige og pedagogiske profil og kvalitet, og vil derfor innføre en systematisk skole- og lærerevaluering.

       Disse medlemmer vil overføre mer ansvar for økonomiske, organisatoriske og pedagogiske spørsmål til den enkelte skole, som skal styres av et driftsstyre med foreldrene i flertall. Den enkelte skoles inntekter skal komme dels gjennom en rammebevilgning og dels ved at pengene følger elevene. Øket konkurranse mellom skolene vil gi mer brukerorientering og heve kvaliteten.

       Disse medlemmer vil gi foreldrene rett til å velge skole for egne barn. Elever som ønsker å gå på nærskolen skal likevel ha førsterett til denne skolen. Gjennom et « pengene følger eleven »-system vil valg av private skoler bli likestilt med valg av en offentlig skole.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at skolen er og skal være mer enn undervisning. Skolen er en meget viktig ramme rundt barnas liv. Skolen må nødvendigvis endre karakter og innhold i tråd med de endringer som samfunnet og familien gjennomgår. Dette innebærer bl.a. at skolen i større grad må bryte ned skillet mellom teori og praksis, og utvikle alternative arbeidsmetoder og pedagogikk. Dataopplæring og bruk av pedagogiske dataprogrammer som supplement i undervisningen er nødvendige virkemidler for å nå målet om en likeverdig utdanning for alle.

       Disse medlemmer mener variasjoner i arbeidsmåter vil være nødvendig for å favne om alle og for å utvikle nødvendige kvaliteter som evnen til kritisk forståelse, samarbeid og selvstendig arbeid. Disse medlemmer ønsker å styrke de praktisk-estetiske fag. Skolen skal være kultursentre i nærmiljøet. Det må derfor legges til rette for at ideelle og offentlige organisasjoner får bruke skolens lokaler gratis på kveldstid. Disse medlemmer vil motvirke sentralisering og for store skoler.

Videregående opplæring

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Reform 94 gir ungdom mellom 16 og 19 år en lovfestet rett til 3 års kompetansegivende videregående opplæring og tilsvarende lovfestet plikt for fylkeskommunene til å tilby slik opplæring. Disse medlemmer viser videre til at fylkeskommunene gjennom forskrift er pålagt å opprettholde en dekningsgrad på minst 375 % av gjennomsnittlig årskull 16 - 19-åringer, for å sikre at også voksne uten lovfestet rett til utdanning og elever som gjør omvalg får en skoleplass. Disse medlemmer vil understreke behovet for at også voksne sikres gode muligheter for videregående opplæring.

       Disse medlemmer vil videre understreke målsettingen om en bedre fordeling mellom gutter og jenter i søkningen til ulike fag.

       Et nært samarbeid mellom arbeidslivet og skolene er viktig for å sikre en god fagopplæring som tilfredsstiller arbeidslivets og samfunnets behov. Disse medlemmer mener det derfor er viktig at det hvert år opprettes et tilstrekkelig antall lærlingeplasser og stimuleres til en bedre fordeling mellom tilbud av og etterspørsel etter lærlingeplasser. Disse medlemmer vil i den forbindelse henvise til behandlingen av St.meld. nr. 22 (1996-1997) « Om lærlingesituasjonen ».

       Disse medlemmer viser til at det er opprettet en oppfølgingstjeneste for ungdom som har rett til videregående opplæring, men som ikke er i opplæring eller i arbeid. Denne tjenesten sikrer et tilbud til ungdom som ikke finner seg til rette i skolen. Det er etter disse medlemmers mening viktig at dette tilbudet videreføres.

       Disse medlemmer viser til at det er satt i gang evaluering av Reform 94 for å finne ut av i hvilken grad sentrale mål blir innfridd og for å vurdere eventuelle justeringer. Disse medlemmer forutsetter at resultatet av evalueringen blir lagt fram på en egnet måte for Stortinget.

       Retten til videregående opplæring må etter disse medlemmers mening også innebære at de økonomiske mulighetene til å gjennomføre skolegangen sikres. Disse medlemmer mener videre at låne- og stipendordningene for elever i videregående opplæring bør utredes nærmere med sikte på at støtten til elever blir mer målrettet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener videregående opplæring skal ha som hovedfunksjon å forberede elevene på studier og/eller et fremtidig yrkesliv. Disse medlemmer konstaterer at dagens videregående skole i for stor grad bare fungerer som en forlengelse av den obligatoriske grunnskolen.

       Disse medlemmer vil peke på at resultatet av de senere års reformarbeid innenfor videregående opplæring har gitt en mer ensrettet skole med redusert mangfold og valgfrihet for elevene. Utgangspunktet for Høyre er at skolen skal tilpasse seg elevenes behov, ikke omvendt. Det er kvalitet og behov som skal avgjøre om et skoletilbud har livets rett, ikke om det lar seg innpasse i en firkantet struktur. Høyre mener at det er nødvendig med en faglig og kvalitetsmessig opprustning av den videregående skole, hvor det i større grad legges vekt på de krav som stilles ved høyere læresteder og i yrkeslivet.

       Disse medlemmer vil bedre tilbudet til elevene og styrke det faglige nivået i videregående opplæring gjennom å :

-	ta større hensyn til elevenes ulike evner og arbeidstempo gjennom differensierte undervisningsopplegg, inkludert nivådifferensiering

-	avholde skriftlig eksamen i alle skriftlige fag, og muntlig eksamen i minst ett muntlig fag for alle elever. Det innføres nasjonale standardiserte prøver.

-	åpne for at det kan innføres flere grunnkurs, inkl. et praktisk rettet grunnkurs i økonomiske og administrative fag

-	legge større vekt på yrkesrettet teori og mindre vekt på allmennfaglig teori i yrkesutdannelsen. Det må etableres alternative løp med mulighet til å gå ut i praksis rett fra grunnskolen

-	sikre en kvantitativt og kvalitativt forsvarlig lærlingeordning. Høyre vil fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger, og sikre muligheten til å få lærlingeplass utenfor eget fylke

-	sikre eldre elever - som er «taperne» i Reform 94 - et videregående skoletilbud

       Disse medlemmer vil sikre mangfold og valgfrihet i de videregående skoler. Et «pengene følger eleven»-system vil samtidig gi eleven adgang til å velge skole i og utenfor eget fylke. Høyre vil gi skolene en friere stilling, bl.a. gjennom et eget driftsstyre ved den enkelte skole. Høyre vil arbeide for at det opprettes flere International Baccalaureate-linjer.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har støttet innføringen av retten for alle 16-19 åringer til en plass i den videregående skole. Dette har vært et viktig skritt for å sikre ungdom en førstegangsutdanning. Disse medlemmer er likevel kritisk til sider av reformen som oppleves som firkantet.

       Disse medlemmer mener det er urimelig at ungdom som « valgte feil » grunnkurs, ikke skal få muligheten til å velge på nytt og fullføre utdanningen. Derfor må retten til videregående skole utvides til 4 år. Disse medlemmer ser heller ingen grunn til at 16-åringene bare kan ha et « tenkeår » før de må ta et valg om videregående kurs. Derfor bør retten til videregående skole ikke begrenses til elever under 19 år.

       Det vil være viktig for oss å sikre voksne som av ulike grunner ikke har videregående utdanning muligheten til førstegangsutdanning. Disse medlemmers overordnede mål med Reform 94 er å forbedre de sidene av reformen som åpenbart har svakheter, men innenfor rammen av de grunnleggende ideer reformen bygger på.

       Disse medlemmer vil bedre det norske utdanningssystemet ved å legge større vekt på yrkesutdanning og lærlingeordninger. Måltallet for lærlingeplasser må oppfylles, bl.a. ved at staten, fylkes-kommunen og kommunal virksomhet oppfyller sine forpliktelser til antall lærlingeplasser. Det er viktig at kvaliteten på yrkesfagene opprettholdes. Disse medlemmer mener at den grunnkursstrukturen vi finner i dag, med fordel kan utvides. Aktuelle grunnkurs kan være « Media og formidling », « Yrkesrettet handel og kontorfag » og « Kreativt handverksfag ». Gamle håndverksfag må ivaretas.

       I tilknytning til videregående skole må det utvikles kunnskap om og lyst til å skape arbeidsplasser. Etablererkunnskap må bli en viktig del av den generelle utdanningen og kan også utvikles ved de tekniske fagskoler og høyskolene.

       Disse medlemmer vil ha et offentlig skoletilbud uten egenandeler. Stadig flere unge i etableringsfasen sliter med tilbakebetalingen av studielån. Spesielt sliter de som må ta studielån også på videregående skole. Disse medlemmer mener at videregående skole skal være gratis, dette innebærer bl.a. at disse medlemmer går inn for at borteboende elever fullstipendieres.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen mener den videregående skolen bør endres vesentlig når et gjelder styring, finansiering og administrasjon. Den videregående skolen bør fristilles fra den politiske styringen, slik at skolene kan bli selvstyrte uavhengige økonomiske enheter. Egne styrer ved de videregående skolene bør gis frihet til selv å organisere utdanningen slik de ønsker, og slik at undervisningen kan tilpasses behovet for kompetanse for opptak til universiteter og høgskoler.

       Dette medlem ønsker å innføre et skolesjekksystem hvor staten sikrer at alle får en økonomisk mulighet og rett til videregående utdanning. Imidlertid mener dette medlem at det også må stilles krav til elevene når de går ut av grunnskolen, slik at det kreves en viss kompetanse for å kunne fortsette tre år i den videregående skolen.

       Dersom staten tar det økonomiske ansvaret for videregående opplæring direkte slik dette medlem ønsker det, vil det gi alle unge i Norge de samme mulighetene og tilbudene uavhengig av hvilke fylke vedkommende bor i.

       For å få rett til å motta stykkpris mener dette medlem at den enkelte skole må stilles overfor det krav at undervisningen må sikre at elevene ved slutten av året har tilstrekkelig kompetanse innenfor et gitt pensum, noe som testes gjennom eksamen i alle skriftlige fag. Disse eksamenene skal utarbeides av departementet. Utover de basiskrav som ligger i dette bør skolene ideelt sett selv kunne legge opp de fagkombinasjoner de ønsker og som de mener best er tilpasset de utfordringer og krav elevene vil møte ved de høyere utdanningsinstitusjonene.

       Dette medlem vil videre vise til at de politiske myndigheter innen den videregående skolen til nå har vært alt for tilbakeholdne med å søke kontakt og samarbeid med næringslivet, både for å få tilgang på bedre undervisningsutstyr og praktisk opplæring av elevene gjennom utplassering.

Høyere utdanning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at studenttallet har økt med over 100.000 studenter fra 1980 til 1995. Det er nå over 175.000 studenter ved universiteter og høgskoler i Norge. Disse medlemmer er derfor enig med Regjeringen i at det nå ikke bør legges opp til å utvide den samlede kapasiteten i høyere utdanning, men at det tas sikte på å bedre fleksibiliteten slik at det blir bedre samsvar mellom utdanningskapasitet og utdanningstilbud og samfunnets etterspørsel etter arbeidskraft og undervisningstjenester.

       En slik omstilling må ta hensyn til framtidige behov, og ikke medføre utarming av fagmiljøer ut fra kortsiktige vurderinger. Disse medlemmer viser til at demografiske forhold vil innebære at det vil bli lettere å få studieplass framover.

       Disse medlemmer støtter departementets arbeid med omfordeling av midler mellom de statlige høgskolene med sikte på utjevning av forskjellene i bevilgningene som ikke er begrunnet i faktiske kostnadsforskjeller mellom de ulike studieretningene. Disse medlemmer vil også arbeide for at fordelingen mellom undervisning, forskning og administrasjon blir løpende vurdert og eventuelt endret for å sikre en effektiv ressursbruk.

       Disse medlemmer viser til at innføring av Norgesnettet har bidratt til å øke kvaliteten og produktiviteten i systemet gjennom en bedre utnyttelse av de samlede ressursene. Disse medlemmer viser til at institusjonene gjennom Norgesnettet virker sammen som et integrert system med en klarere arbeidsdeling og sterkere spesialisering innenfor universitets- og høgskolesektoren. Dette muliggjør et bredt tilbud over hele landet kombinert med spisskompetanseområder på den enkelte institusjon. Disse medlemmer vil arbeide for å styrke og videreutvikle samarbeidet og arbeidsdelingen innen Norgesnettet. Dette blir ikke minst viktig ved gjennomføring av en større reform for etter- og videreutdanning. Spesielt blir det viktig å styrke kontakten mellom arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner.

       Disse medlemmer vil peke på at faktisk studietid avviker markert fra normert studietid innenfor flere fagområder. Disse medlemmer mener offentlige økonomiske støtteordninger og tildelingskriterier bør understøtte økt gjennomstrømming. Videre bør det satses på bedre arbeidsvilkår for studenter og bedre veileding for å øke gjennomstrømmingen.

       Disse medlemmer mener det skal være lik rett til høyere utdanning uavhengig av sosiale forhold. Da er det uheldig at det blir for strenge krav til karakterer og ekstrapoeng for å komme inn på de mest populære utdanningsveiene. Disse medlemmer mener det er lite hensiktsmessig at elever, som har bestått videregående utdanning, skal bruke tid på å ta opp fag. Ofte skjer dette gjennom privatskoler, noe som krever til dels høye egenbetalinger. Disse medlemmer har merket seg at det vil bli lagt fram en stortingsmelding om rangering som vil bli behandlet i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at antallet studieplasser de senere år har øket meget sterkt. I de kommende årene må det derfor, istedenfor en generell økning av kapasiteten innenfor høyere utdannelse, legges større vekt på fleksibilitet i forhold til studentenes og arbeidslivets ønsker og behov. Dette innebærer en forskyvning av studieplasser til profesjonsutdannelser som helsefag, teknologiske fag og lærerutdannelse, og til høyere nivå innenfor akademiske studier.

       Disse medlemmer mener at det nå er ønskelig med en ny gjennomgang av norsk høyere utdannelse, og går inn for at det oppnevnes et nytt offentlig utvalg til å utrede dette. Utredningen bør også vurdere det samlede skoleverk - fra skolestart til gjennomført videregående utdannelse - i forhold til behovene i og konsekvensene for høyere utdannelse.

       Disse medlemmer vil bedre kvaliteten på undervisningen og sikre utdannelsesinstitusjonenes uavhengighet gjennom å:

-	vurdere organiseringen av universiteter og høyskoler med sikte på å gi dem en mer selvstendig stilling. Det bør foretas en nærmere utredning av former for organisatorisk fristilling, f.eks. gjennom en stiftelsesmodell.

-	styrke kravene til generell studiekompetanse, bl.a. gjennom øket vektlegging av fordypning i realfag og språkfag.

-	vektlegge kvalitative mål ved fordelingen av ressurser til universiteter og høyskoler.

-	oppmuntre til konkurranse mellom institusjoner og fagmiljøer, bl.a. ved at en del av ressurstilgangen knyttes til studenttall, forskningsproduksjon og gjennomstrømning.

-	la private høyskoler få anledning til å konkurrere på like fot med de offentlige høyskolene, og oppmuntre til konkurrerende enheter for å fremme mangfold, f.eks. i lærerutdannelsen.

-

sørge for at studiefinansieringen utvikles slik at den bidrar til en mer effektiv gjennomføring av studiene. Det generelle utdannelsesstipendet skal utgjøre 30  pst, samtidig som ordningen med «turbostipend» gjeninnføres for dem som gjennomfører hovedfag og annen gradsutdannelse på normert tid. Det innføres 12 måneders studiefinansiering for studenter som avlegger hovedfag på 2 år eller gjennomfører raskere studieløp gjennom trimesterordninger. Fastsettelsen av studielånsrenten endres slik at låntagerne kan velge mellom fast rente eller en flytende rente på de beste betingelser Staten kan skaffe i markedet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil arbeide for flere studieplasser ved universiteter og høgskoler. Utbyggingen bør foretas slik at de som søker høyere utdanning får økt valgfrihet. Det innebærer at den raskeste veksten bør skje innen de statlige høgskoler og i de yrkesrettede fag, der det er størst pågang av søkere. Disse medlemmer vil forsvare at de allmennvitenskapelige fakultetene ved universitetene holdes åpne. Det innebærer fortsatt vekst i tallet på studieplasser i noen år framover.

       Den store økningen i studenttallet de senere år har lagt et stort press på universitetene. I tillegg har det vært stor vekst i forskerutdanningen. Dette har krevd så store ressurser av det vitenskapelige personalet, at det er fare for kompetanseslit. Skal kvaliteten på den forskningsbaserte undervisning som universitetene skal drive holdes vedlike og videreutvikles, må det nå settes inn økte ressurser til forskning, internasjonalisering og rekruttering til det vitenskapelige personalet.

       Disse medlemmer mener det er uheldig at ungdom føler presset til å studere ved åpne studier de ikke har interesse for, i påvente av plass ved en høgskole eller en mulighet til arbeid. Utbyggingen av studieplasser må derfor sees i sammenheng med utviklingen på arbeidsmarkedet.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen mener at høyere utdanning i Norge burde organiseres og finansieres på en helt annen måte enn i dag. Dagens modell fører til feil ressursdisponering. Dette medlem ønsker at utdanningstilbudet skal markedstilpasses ved å gjøre universiteter og høgskoler direkte økonomisk avhengige av antall studenter som får en fullført utdannelse. Dette medlem ønsker derfor et finansieringssystem basert på en stykkpris pr. student. Dette medlem ser for seg en ordning hvor det fastsettes en bestemt stykkpris på hver enkelt type utdanning, slik at de mer kapitalkrevende studiene får en høyere stykkpris. I tillegg er dette medlem beredt til å gi direkte statstilskudd til de enkelte typer forskningsvirksomhet. Det må videre være full likebehandling av offentlige og private institusjoner når det gjelder rett til å motta stykkpris for sine studenter.

       Dette medlem ønsker innenfor en slik finansieringsmodell at de enkelte universiteter og høgskoler skal gis full frihet så vel akademisk som økonomisk og organisasjonsmessig. Dette medlem mener videre at den enkelte institusjon skal stå fritt til å velge sin organisasjonsform og ledelsesstruktur og ønsker at alle høyere utdanningsinstitusjoner blir organisert som frittstående stiftelser. Det bør videre innføres fullt selvstyre hva angår hvilket studietilbud institusjonen vil satse på, så fremt disse studiene har et slikt kvalitativt nivå at de oppfyller de krav som settes. Dette medlem mener også at de krav de enkelte institusjoner setter til studenter som søker adgang, er en så viktig del av deres markedsposisjonering, at det vil være helt uhensiktsmessig å påtvinge dem en samordnet eller sentralbestemt opptaksprosess.

       Departementets oppgave skal i dette systemet være å godkjenne hvilke studier som skal gi utbetaling i form av stykkpris og som skal gi rettigheter i forhold til Lånekassen.

       Når det gjelder godkjenning av læresteder og studier ønsker dette medlem at dette skal skje på to forskjellige plan. Dette medlem ønsker en offentlig godkjenning av studier som skal være stipend- og låneberettiget, samt en godkjenning av studienes kvalitet for å bli inkludert i vekttallsystemet og for å kunne være grunnlag for tildeling av titler og grader basert på den kunnskap som rent faktisk tilføres studentene. Den offentlige godkjenningen skal altså være en minimumsgodkjenning. Når det gjelder kvalitetskrav utover denne minimumsstandarden, tror dette medlem at institusjonene i ren egeninteresse vil organisere seg slik - eksempelvis gjennom bransjeorganisasjoner - at det stilles strenge krav til medlemmenes faglige kvalitet. Dette medlem mener videre at en konkurranse institusjonene imellom både vil føre til at studentene settes mer i sentrum, og at lærestedene blir meget opptatt av å verne om sitt faglige renommi gjennom stadig kvalitetsforbedringer. Dette medlem er overbevist om at en slik modell for høyere utdanning vil gi et bedre, billigere og riktigere utdanningstilbud enn hva tilfellet er i dag.

Studiefinansiering

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at studiefinansieringen gjennom stipendordninger, rentefritak i studietiden og lav rente skal bidra til likeverdige økonomiske muligheter til å ta høyere utdanning. Disse medlemmer vil understreke at Statens lånekasse for utdanning ikke er en vanlig bank, men et politisk redskap for å nå disse målene. Disse medlemmer mener hoveddelen av den offentlige støtten skal gis i utdanningsfasen, gjennom rentefritak i studietiden og høy stipendandel. Målsettingen er 30 % stipendandel.

       Disse medlemmer viser til at det er innført prøveordninger som åpner for at studielån kan mottas i tolv måneder per år. Dette har bidratt til en bedre utnyttelse av utdanningsinstitusjonenes ressurser.

       For enkelte lengre studier etterggis deler av studielånet i dag etter endt utdanning. Dette tiltaket stimulerer den enkelte til å fullføre sitt påbegynte studium. Disse medlemmer mener dette har gitt gode resultater og vil videreføre disse ordningene.

       For å støtte opp om dem som har problemer i tilbakebetalingsfasen er det innført en ordning med inntektsavhengig tilbakebetaling av studielånet samt ordninger med rentefritak og betalingsutsettelse. Disse medlemmer mener disse ordningene gir gode fordelingsvirkninger og vil videreutvikle disse ordningene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at utdanningsmotivert ungdom er en ressurs. Disse medlemmer mener at alle som ønsker høyere utdanning må sikres rett til dette. Denne retten forutsetter en god studiefinansiering og en videre utbygging av kapasiteten til dagens utdanningssystem. Disse medlemmer vil fortsatt jobbe for bedre studiefinansiering, der økningen av stipendandelen og en lav studielånsrente, er sentrale elementer.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen ønsker en radikal omlegging av dagens studiefinansiering. Dette medlem vil peke på at påstanden om at samfunnet tjener på at så mange som mulig tar en høyere utdanning i stor grad er avhengig av at utdannelsen blir fullført, og at den blir brukt av vedkommende i form av arbeidsinnsats på et felt hvor utdanningen er relevant. I dagens system er det slik at store deler av de ressurser som brukes på studiefinansiering ikke gir noe utbytte for samfunnet fordi mange studenter ikke fullfører utdannelsen eller skifter studium flere ganger.

       Dette medlem mener at høyere utdanning må ses på som en investering for den enkelte i egen fremtid, og mener derfor det er viktig at den enkelte er bevisst stitt valg av utdanning. Dette medlem mener dette kan oppnås ved å gjøre studentene i større grad ansvarlige for å gjennomføre studiene og ved at den enkelte må være de økonomiske konsekvensene av å bli faglig forsinket eller ved å ikke fullføre utdanningen.

       Dette medlem mener den støtten staten gir til studentene bør gis som stipend. Dette medlem er derfor imot at en del av støtten til studentene gis i form av indirekte subsidier og såkalte velferdstiltak. Dette medlem mener studentvelferd bør være et resultat av den enkelte students individuelle oppfatning og valg, og ikke basere seg på kollektive løsninger. Dette medlem vil fjerne særordninger og indirekte subsidier og konvertere dette til stipender - dette vil gi en økning av midler til stipender kraftig.

       Studiefinansieringen bør, slik dette medlem ser det, være slik at de studenter som fullfører raskere enn på normert tid ytterligere premieres, samtidig som studenter som er faglig forsinket ikke får mer stipend totalt enn dem som fullfører på normert tid.

       Dette medlem vil innføre renter også i studietiden. Dette medlem går inn for å knytte renten i Lånekassen til renten i det langsiktige kredittmarked, svarende til ca 2 % over renten på statsobligasjoner. Dette medlem viser til at staten i dag bruker store beløp pr. år i rentestøtte til rentefrihet i studietiden. Dette beløpet vil dette medlem overføre til økte stipender.

       Adgangen til å få stipend vil dette medlem knytte opp mot fullføring av utdanningen. Dersom en student ikke fullfører sin utdanning skal alt vedkommende har mottatt som stipend som hovedregel konverteres til lån. Unntak bør kun aksepteres ved vektige grunner som f.eks. sykdom. En slik ordning vil i langt større grad enn i dag tvinge studentene til å tenke nøye gjennom det å velge å ta en høyere utdanning.

Studentvelferd

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Innst.S.nr.101 (1993-1994) hvor det heter:

« Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til at lik rett til utdanning fortsatt skal være hovedmålet for utdanningsstøtteordningene. Målsettingen om høyere utdanning for et bredere spekter av befolkningen krever at grunnleggende velferdsbehov dekkes, som bl.a. bolig, barnehage, godt kosthold og støtte ved sykdom.

Flertallet mener dette i utgangspunktet naturlig må høre hjemme som en del av tjenestetilbudet i kommunene. Flertallet deler derfor departementets syn om at velferdsarbeidet for studentene må sees som et supplement til samfunnets generelle velferdstilbud. »

       Disse medlemmer vil peke på at studenter, som andre grupper i samfunnet, skal omfattes av fellesskapets velferdsordninger på vanlig måte. Likevel utgjør studentsamskipnadene i dag et nyttig supplement til de kommunale velferdstilbudene. Disse medlemmer mener det er viktig at samskipnadenes mulighet til særlig å besørge god barnehagedekning og rimelige utleieboliger for ungdom under utdanning skal prioriteres.

       Disse medlemmer viser til at kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i B.innst.S.nr.12 (1996-1997) uttalte at det nå er nødvendig med en del avklaringer av ansvarsforholdet for studenters velferd mellom utdanningsinstitusjon, samskipnad og kommune. Det er uheldig om uklare ansvarsforhold i dag medfører et svekket velferdstilbud. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen skal se nærmere på denne problematikken.

       Tilskuddet til drift av studentbarnehageplasser omfatter i dag 2.150 plasser. Dette innebærer at nyetablerte studentbarnehager ikke har rett til slikt tilskudd. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.101 (1993-1994) der flertallet, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, foreslo at tilskuddet til drift av studentbarnehager skulle omfatte 3.200 plasser. Disse medlemmer vil understreke at dette står fast.

       Tilbud om studentboliger gjennom samskipnadene er et viktig velferdstiltak for studenter, spesielt i de større byene er det vanskelig å finne et rimelig boalternativ for denne gruppen. Studentboligene avlaster også det lokale leiemarkedet. I dag er det stor søknad til studentboligene, og ventelistene er lange. Disse medlemmer vil derfor understreke behovet for en fortsatt satsing på bygging av studentboliger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.1.1.2.

Musikk-/kulturskoler

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at gode musikkskoler er bygd opp i et flertall av kommunene i landet, men fremdeles finnes det kommuner som ikke har et musikkskoletilbud.

       Musikk-/kulturskoletilbudet bør etter disse medlemmers mening organiseres i tilknytning til skoleverket og det øvrige kulturlivet.

       Disse medlemmer viser til at bevilgningene til kommunale musikkskoler er omgjort til en overslagsbevilgning. Dette innebærer at statlig tilskudd utbetales uten forhåndsgodkjenning av timetallet, og at også nye musikkskoler kan motta statstilskudd med 29 % av fastsatt timesats.

       Disse medlemmer imøteser en utviding av aktivitetene i musikk- og kunstskoler, slik at de utvikler seg til kulturskoler, uten at det skal skje på bekostning av den nåværende musikkundervisningen. Musikk-/kulturskoletilbudet bør etter disse medlemmers mening organiseres i tilknytning til skoleverket og det øvrige kulturlivet. For å sikre utvidet aktivitet i kulturskoler over hele landet, kan det vurderes om de særskilte statlige bevilgningene som i dag går til musikkskolene bør styrkes. Kulturskolene må som dagens musikkskoler finansieres gjennom en kombinasjon av statlige bevilgninger, kommunale bevilgninger og egenandel fra brukerne. Ordningen med egenandel må innrettes slik at ingen utestenges fra tilbudet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.1.1.2.

Spesialundervisning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil arbeide for at prinsippet om tilpasset opplæring skal gjelde både grunnskolen og i videregående opplæring. Disse medlemmer ser det som et mål å imøtekomme behov for tilpasset opplæring så nær elevene som mulig. Spesielle behov eller problemer for den enkelte elev eller for grupper av elever bør i større grad møtes med tiltak i skoleklassen. Eksempelvis gjennom deling av klasser eller ved bruk av 2 lærere i klassen i visse timer.

       Disse medlemmer ser på Pedagogisk Psykologisk Tjeneste (PPT) som et viktig bidrag til å sette skolen i stand til å tilpasse sin opplæring til ulike behov. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om spesialundervisning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

Private skoler

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener private skoleetilbud kan være et godt supplement til det offentlige skoletilbud. Private skoler må imidlertid ikke undergrave det offentliges mulighet til både økonomisk og innholdsmessig å gi et enhetlig skoletilbud som omfatter alle. Disse medlemmer viser til at enhetsskolen har vært et bærende element i norsk skolepolitikk, og vil understreke viktigheten av en enhetsskole som favner alle.

       Et sterkt offentlig skoletilbud er etter disse medlemmers mening det beste virkemiddel for å gi den enkelte elev muligheter til å utvikle sine talenter. Disse medlemmer stiller derfor spørsmålstegn ved private skolers omfang på grunnskolenivå og i den videregående opplæring, med unntak av skoler der pedagogikken representerer et klart alternativ til det offentlige skoleverket.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.1.1.2.

5.1.3 Etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling

5.1.3.1 Sammendrag

       Regjeringen er midt i gjennomføringen av store og krevende utdanningsreformer i grunnskole, videregående opplæring og i høyere utdanning. Utbygging og tilpassing av etter- og videreutdanning for voksne, vil være de neste byggesteinene i et helhetlig system for livslang læring.

       Endringene i arbeidslivet skjer nå svært raskt. Mange arbeidstakere opplever hurtige og omfattende forandringer i form av endringer i arbeidets innhold, i bytte av arbeidsplass og i skifte av yrke. Det stiller større krav til etter- og videreutdanning. Arbeidstakere bør derfor få mer likeverdige muligheter til å utdanne seg videre innenfor det faget den enkelte har valgt, og bedre mulighet til å kunne legge opp nye løp. I dag er disse mulighetene skjevt fordelt. Offentlige myndigheter bør derfor i samarbeid med partene i arbeidslivet, ta et større ansvar for å bedre arbeidstakernes mulighetene til etter- og videreutdanning.

       Framtidig politikk for etter- og videreutdanning for voksne må bygge på en analyse av kompetansebehovene i arbeids- og samfunnsliv, og hvordan kompetanseutvikling kan organiseres, tilrettelegges og finansieres. Det er videre nødvendig å få bedre innsikt i hvilken effekt innsatsen i etter- og videreutdanning har for verdiskaping, kvaliteten i tjenestetilbudene, arbeidslivet og sysselsettingen.

       Regjeringen vil i samarbeid med partene i arbeidslivet bidra til å legge forholdene til rette for et mer målrettet og helhetlig system for etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnslivet. Det vil være behov for et samarbeid der arbeidstakere, arbeidsgivere og offentlige myndigheter i fellesskap tar ansvar for kartlegging av behov og for utvikling og fordeling av ny kunnskap. Omfanget av reformen vil være avhengig av alle parters vilje til å prioritere etter- og videreutdanning framfor andre goder.

       En etter- og videreutdanningsreform kan innrettes på flere måter. Regjeringen vil at en etter- og videreutdanningsreform som gir den enkelte arbeidstaker bedre muligheter til utdanningspermisjon, skal innrettes slik at en kan oppnå både økt effektivitet i økonomien og sikre viktige fordelingspolitiske mål. Regjeringen legger til grunn at en etter- og videreutdanningssatsing må gjennomføres gradvis og at tiltakene evalueres løpende for å sikre at de målene som er satt for reformen nås, jf. boks 4.1 i meldingen.

       Det vil fortsatt være arbeidsgiver i samarbeid med arbeidstakere som har hovedansvar for utdanning og opplæring som er knyttet til behov for kompetanseutvikling i den enkelte virksomhet, dvs. opplæring som hovedsakelig er i virksomhetenes interesse. Bedriftenes og de ansattes egen vurdering av kompetansebehov og -tiltak vil stå sentralt i denne kompetanseutviklingen. Offentlige myndigheter vil imidlertid fortsatt legge til rette for at særlig de minste bedriftene får mulighet til å kartlegge og å realisere sine kompetansebehov.

       Satsing på etter- og videreutdanning vil kunne bidra til større omstillingsevne og dermed lavere ledighet. Det er i dag et godt utbygd opplæringstilbud som gir gode muligheter for kompetanseutvikling og kvalifisering for arbeidsmarkedet for dem som blir arbeidsledige, jf. avsnitt 3.1 i meldingen. Arbeidsmarkedsetaten har også fått ansvar for planlegging og gjennomføring av attføringstiltak for yrkeshemmede og for uføretrygdede som er motivert for å gå ut i arbeid på nytt.

       Den viktigste kunnskapen utvikles gjerne på arbeidsplassene gjennom ordinært arbeid. Gode dokumentasjonsordninger for slik kunnskap kan komme i tillegg til, og i en del tilfeller erstatte behov for, et ordinært formelt utdannelsesforløp, og kan således innebære en god samlet bruk av den enkeltes og samfunnets ressurser. Et eksempel på en slik ordning er dagens « § 20-ordning », som gir voksne som har vært i arbeidslivet i flere år, mulighet til å gå opp til fag- eller svenneprøve uten å gjennomgå en læretid. Reform 94 har en målsetting om å gi voksne bedre muligheter til å skaffe seg formell grunn- og videregående kompetanse, gjennom utarbeidelse av egne fagplaner for voksne, muligheter for raskere gjennomføring enn det som er normalt for ordinære elever, utvidede privatistmuligheter og utvidelse av dokumentasjonsordningen i lov om fagopplæring (§ 20). Det er også vedtatt endringer i universitet/høyskoleloven som gir institusjonene et klarere ansvar for å gi eller organisere tilbud om etterutdanning på sine fagområder. Regjeringen vil fortsette arbeidet med tilpasning av utdanningssystemet til voksnes og arbeidslivets behov etter de retningslinjer som er lagt gjennom reformene i grunnutdanningene. Arbeidet med å lage gode dokumentasjons-ordninger som sikrer gjensidig godkjenning over landegrensene, vil fortsette.

       Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil være et viktig virkemiddel i arbeidet med etter- og videreutdanning. Fjernundervisning og studieforbundene gir tilbud som spenner seg over et vidt spekter av temaer og fagområder. Studieforbundene har også en funksjon innenfor videregående opplæring for voksne og studieretninger på høyskole- og universitetsnivå. Fjernundervisning og studieforbundenes arbeid vil stå sentralt i en videreutvikling av etter- og videreutdanningstilbudet.

       I arbeidet for å utrede grunnlaget for en nasjonal handlingsplan for et målrettet og helhetlig system for etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnslivet, har Regjeringen nedsatt et offentlig utvalg (Buer-utvalget). Hovedpunkter i mandatet er å:

-	beskrive og analysere nåværende etter- og videreutdanning og incentiver til å ta og til å gi etter- og videreutdanning

-	vurdere behovet for kunnskap og kompetanse i samfunnet, næringslivet og offentlige virksomheter

-	vurdere spørsmålet om lovfestet rett til etter- og videreutdanning

-	vurdere ordninger for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse.

       Utvalget skal bygge på internasjonale erfaringer og planer. Konsekvenser av ulike modeller for organisering og finansiering av etter- og videreutdanning skal utredes. Utvalget skal avgi sin innstilling 1. oktober 1997. Regjeringen tar sikte på å fremme en stortingsmelding våren 1998 på grunnlag av utvalgets utredning.

5.1.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at grunnlaget for arbeidsstyrkens kvalifikasjoner legges ved å ha høy kvalitet og kapasitet på utdanningssystemet. Disse medlemmer viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst.S.nr.133 (1995-1996) fattet følgende vedtak:

« Stortinget ber Regjeringa om å leggje fram ei stortingsmelding om ei livslang-lærings-reform i løpet av våren 1997. Målet for meldinga bør vere å skape grunnlag for ein nasjonal handlingsplan for etter- og videreutdanning og vaksenopplæring. Meldinga bør m.a. vurdere spørsmål knytte til lovfesta rett til etter- og videreutdanning, tilrettelegging av utdanningsinstitusjonane, vaksenopplæringsorganisasjonane sin plass, partane i arbeidslivet si rolle, og finansiering og kostnader ved ei reform for livslang læring. »

       Disse medlemmer registrerer at arbeidet med en slik reform er kommet godt i gang.

       Disse medlemmer ser på utbygging og tilpassing av en etter- og videreutdanningsreform for voksne som en viktig del av et omfattende og nødvendig reformarbeid mot et helhetlig system for livslang læring. Disse medlemmer vil understreke at reformen må ses på som et viktig element i Solidaritetsalternativet,og må derfor gjennomføres i tett samarbeid med partene i arbeidslivet.

       Disse medlemmer peker på at kompetanse og utdanning er blitt en stadig viktigere ressurs. Undersøkelser viser at det er personer med lavt utdanningsnivå og liten arbeidserfaring som møter de største problemene på arbeidsmarkedet. Samtidig går utviklingen i retning av stadig økte krav til utdanning og kompetanse i arbeidslivet.

       Disse medlemmer viser til at økt kompetanse gir bedre grunnlag for aktiv samfunnsmedvirkning gjennom bl.a. økt sysselsetting, næringsutvikling og verdiskapning. Høy og relevant kompetanse i arbeidsstokken er et konkurransefortrinn i en internasjonal økonomi. En etter- og videreutdanningsreform vil gi hver enkelt arbeidstaker økt mulighet til å utdanne seg videre, og samfunnet som helhet større evne til å møte teknologiske endringer. Disse medlemmer vil i tillegg vise til at behovet for oppdatering også kan øke framover ved at gjennomsnittsalderen i yrkesbefolkningen vil bli høyere de nærmeste 10 - 20 årene.

       Disse medlemmer vil fremheve at for at reformen totalt sett skal virke positivt på verdiskapningen, må den tilpasses behovet på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer støtter Regjeringen i at en etter- og videreutdanningssatsing må gjennomføres gradvis. Disse medlemmer forutsetter at partene i arbeidslivet prioriterer en slik reform.

       Disse medlemmer vil understreke at det fortsatt må være arbeidsgiver i samarbeid med arbeidstaker som har hovedansvaret for utdanning og opplæring knyttet til kompetanseutvikling i den enkelte virksomhet. Offentlige myndigheter må fortsatt legge til rette for at særlig de minste bedriftene får mulighet til å kartlegge og å realisere sine kompetansebehov.

       Offentlige myndigheter bør i samarbeid med partene i arbeidslivet ha en stor del av ansvaret for å bedre arbeidstakernes muligheter til etter- og videreutdanning. Disse medlemmer vil i den forbindelse vektlegge gode dokumentasjonsordninger for kunnskap ervervet gjennom ordinært arbeid på de enkelte arbeidsplassene. Gode dokumentasjonsordninger, som den såkalte « § 20-ordningen », kan komme i tillegg til, og i en del tilfeller erstatte behovet for, et ordinært utdannelsesforløp. Dette kan således innebære en god samlet bruk av den enkeltes og samfunnets ressurser. Disse medlemmer understreker viktigheten av at Regjeringen fortsetter arbeidet med tilpasning av utdanningssystemet til voksnes og arbeidslivets behov etter de retningslinjer som er lagt gjennom reformene i grunnutdanningen. Arbeidet må inkludere gode dokumentasjonsordninger som sikrer gjensidig godkjenning over landegrensene.

       Gode resultater i kompetanseoppbyggingen krever koordinert innsats mellom aktørene og på alle nivå i opplæringen. Det er etter disse medlemmers mening viktig å satse på samarbeid mellom det offentlige, private aktører, opplysningsorganisasjoner og voksenopplæringsorganisasjonene, særlig for å utarbeide og tilby opplegg som kan heve kompetansen til voksne med liten grunnutdanning. Interessen for etter- og videreutdanning, også blant de som i dag bruker slike tilbud, avhenger av bedre og mer tilpassede opplegg. Ny informasjonsteknologi gir muligheter som må brukes systematisk i arbeidet med å bygge ut et bedre tilbud for fjernundervisning, slik at etter- og videreutdanning i større grad blir mulig uten at skifte av bosted er nødvendig. Slik kan det lettere la seg gjøre å kombinere utdanningen med bl.a. yrkesdeltakelse og/eller omsorgsoppgaver. Disse medlemmer vil understreke at prinsippet om lik rett til utdanning også må gjelde for den voksne del av befolkningen.

       Disse medlemmer imøteser en stortingsmelding om etter- og videreutdanning våren 1998.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avvsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har som mål for sin etter- og videreutdanningspolitikk å øke kompetansen i næringslivet og i offentlig sektor slik at virksomhetene øke sin innovasjons- og omstillingsevne og derved står bedre rustet til å møte nye krav. Et sentralt virkemiddel for å øke kompetansen er et mer systematisk og fleksibelt etterutdannelsestilbud tilpasset virksomhetenes behov. Videre er det et mål å etablere ordninger som gjør det mulig for den enkelte å få dokumentert sin realkompetanse, og kunne fornye og bygge ut egen utdannelse.

       Disse medlemmer har som utgangspunkt at kompetanseheving fortsatt skal være virksomhetenes hovedansvar, og at ansatte og arbeidsgiver har en felles interesse i å øke kompetansen i bedriftene, bl.a. for å sikre arbeidsplassene. Partene i arbeidslivet er allerede kommet langt i arbeidet med et rammeverk for etter- og videreutdannelse, som kombinerer enighet om å prioritere området med en forpliktende strategi for samarbeide om opplæringstiltak. Høyre mener at en nasjonal politikk for kompetanse utvikling må bygge på en slik felles forståelse, og ikke på ønsket om å gjennomføre en ny omfattende og kostbar velferdsreform.

       Disse medlemmer peker på at mye av debatten har hittil vært konsentrert om AP/LOs forslag om en reform som skal bygge på en lovfestet rettighet, finansiert gjennom et trepartssamarbeide. Etter Høyres mening er det vektige grunner som taler mot en slik modell:

-	Forslaget løser ikke virksomhetenes behov for en fleksibel etterutdannelse, tilpasset bedriftenes egen strategi. Dersom målet er kompetanseheving er ikke løsningen en modell som først og fremst sikrer retten til fravær fra arbeidet.

-	Forslaget er ikke tilpasset mangfoldet av virksomheter i privat og offentlig sektor.

-	Forslaget innebærer at viktige beslutninger, bl.a. vedrørende bruk av skattebetalernes penger, flyttes fra Stortinget til enkelte organisasjoner i arbeidslivet.

-	Forslaget innebærer at arbeidstagerne fratas retten til selv å avgjøre om en evt. lønnsøkning skal brukes til videreutdannelse eller andre formål.

-	Forslaget vil innebære en omkostningskrevende modell, som velter nye byrder over på bedriftene og skattebetalerne.

       I det videre arbeide med en etter- og videreutdannelsesreform, vil disse medlemmer blant annet vurdere:

-	et statlig kompetansehevingsprogram for små og mellomstore bedrifter,

-	en ordning med skattestimulanser til bedriftenes investering i kompetanseheving (overprisavskrivning),

-	et nasjonalt kompetansepass som gir formell kompetansestatus for bedriftsinterne opplæringstiltak,

-	etablering av et personlig utdannelseskonto med en skattesparefordel og etablering av en egen lånemulighet for voksne i Statens lånekasse for utdanning,

-	en spesiell satsing på etterutdannelse for lærere.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti først fremmet forslag om en reform for etterutdanning. Disse medlemmer mener at alle skal sikres rett til å ta ut 10 % av arbeidstida til dette formålet.

       Disse medlemmer mener det er helt avgjørende at mulighetene til oppdatert kunnskap ikke må forbeholdes de få, men bli en rettighet for hele folket. I et stadig mer spesialisert og teknologisk arbeidsmarked er faren for at mange faller utenfor stor. For å unngå en slik utvikling er muligheten til å oppdatere og videreutvikle kunnskapen helt nødvendig.

       Disse medlemmer mener økte klasseskiller kan bli resultatet dersom etterutdanningsreformen bare blir forbeholdt noen få. Disse medlemmer går inn for en lovfestet rett til etter- og videreutdanning tilsvarende 10 % arbeidstid, og å sikre voksne som av ulike grunner ikke har grunnskole eller videregående utdanning muligheten til førstegangsutdanning.

       Disse medlemmer legger vekt på at en lovfestet rett til etter- og videreutdanning ikke bare er en utdanningsreform, men også en sysselsettingsreform. Det er etter disse medlemmers vurdering spesielt viktig at den enkelte arbeidstaker og fagforeningene har innvirkning på hvordan dette skal skje i praksis, for at ikke reformen blir rent arbeidsgiverstyrt.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

5.1.4 Forskning

5.1.4.1 Sammendrag

       Mennesket har en trang til å forstå seg selv, og å finne mening i tilværelsen og sammenheng i de omgivelser de er en del av. Forskning er med på å utvikle slik kunnskap. Forskning har også en høy nytteverdi ved at den bidrar til å utvikle ny teknologi, nye produkter, tjenester og organisasjonsformer. Både innenfor næringslivet og i offentlig forvaltning er evnen til å ta i bruk ny kunnskap avgjørende for kvalitet og konkurranseevne. Miljøutfordringene stiller også nye krav til forskningsinnsats.

       Grunnforskning er fundamentet for annen forskning, og det offentlige har et spesielt ansvar for å sikre denne forskningen gode rammevilkår. Samtidig skal satsing på grunnforskning balanseres mot behovet for anvendt forskning. Omfanget av næringsrettet forskning og utvikling (FoU) er forholdsvis lav i Norge. Undersøkelser har vist at de bedrifter som har egen FoU-virksomhet har større evne til innovasjon og nyskaping og er bedre i stand til å tilegne seg ny kunnskap utenfra. Norsk næringsliv må øke sin FoU-aktivitet, og den offentlige delen av innsatsen skal nyttes slik at den utløser privat innsats.

       Regjeringen legger stor vekt på å forbedre samspillet mellom de ulike delene av kunnskapssamfunnet og samarbeid mellom forskningsenheter, utdanningsinstitusjoner, offentlige institusjoner og bedrifter.

       Kvalitet og relevans skal være avgjørende for all støtte og finansiering. Evaluering av forskningsresultater skal tillegges større vekt både i nasjonale og internasjonale sammenhenger. Det må også legges sterkere vekt på formidling, for å sikre en bedre bruk av forskningsresultatene.

       Norges forskningsråd er et nasjonalt forskningsstrategisk organ med ansvar for å initiere, organisere, iverksette og finansiere forskning. Forskningsrådet skal også gi råd til Regjeringen i forskningspolitiske spørsmål. Mer enn 25 % av statlige midler til forskning kanaliseres gjennom rådet, og rådet er således et viktig redskap for å gjennomføre Regjeringens forskningspolitikk. For å sikre at organisasjonen utvikler seg i tråd med de forutsetninger som lå til grunn da Norges forskningsråd ble opprettet i 1993, legger Regjeringen opp til at det i løpet av den kommende langtidsprogramperioden foretas en evaluering av forskningsrådet og forskningsrådsreformen.

       Samarbeid med framstående forskningsmiljøer i andre land kan bidra til å bedre kvaliteten på norsk forskning, sikre faglig fornyelse, knytte nye kontakter og gi tilgang på ny kunnskap. Gjennom stipendiater, gjesteforskere og fast vitenskapelig personale deltar Norge aktivt i ulike internasjonale grunnforskningsorganisasjoner og -programmer. Regjeringen vil legge til rette for å styrke samarbeidet, slik at norske forskningsmiljøer kan utvide sin internasjonale deltakelse. Det skal i første rekke skje på områder av strategisk betydning for Norge og der vi har kompetanse som gjør at vi kan bidra til en faglig utvikling. Samtidig er Regjeringen opptatt av å beholde en formålstjenlig balanse mellom internasjonal og nasjonal innsats.

       I St.meld. nr. 36 (1992-1993) Forskning for fellesskapet, var næringsrettet FoU, grunnforskning (spesielt innen naturvitenskapelige, teknologiske og humanistiske fag), miljøvernforskning og forskerrekruttering og forskerutdanning prioriterte områder for offentlig finansiert forskning. Regjeringen ønsker å foreta en ny gjennomgang av norsk forskningspolitikk, og tar sikte på å legge fram en ny stortingsmelding i løpet av 1998.

5.1.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at grunnforskning er fundamentet for annen forskning, og at det offentlige har et spesielt ansvar for å sikre denne forskningen gode rammevilkår. Dette må samtidig balanseres mot satsing på anvendt forskning.

       Norges Forskningsråd (NFR) er et viktig redskap for å gjennomføre forskningspolitikken bl.a. gjennom sin koordinerende rolle. NFR gir også råd i forskningspolitiske spørsmål og kanaliserer 25 % av statlige midler til forskning. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil foreta en evaluering av NFR og forskningsrådsformen i løpet av programperioden og at Regjeringen tar sikte på å fremme en stortingsmelding om forskningspolitikk i løpet av 1998. Disse medlemmer viser ellers til merknader under kapittel 4.2.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen legger vekt på at både grunnforskning og anvendt forskning skal ha gode betingelser. Norge må satse sterkere på oppbygging av kompetanse og utvikling av nye produkter gjennom forskning for å møte en fremtid der Norge i mindre grad kan basere seg på oljeinntekter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener forskning har en egenverdi ved at den fyller en kultur- og forståelsesformende funksjon. Forskningsmiljøene spiller en stor rolle for samfunnsdebatten, og det er derfor viktig at disse miljøene er uavhengige og ikke lar seg påvirke av politisk press. Det er derfor avgjørende å sikre forskningens uavhengighet. Høyre vil legge særlig vekt på å sikre uavhengige og konkurrerende forskningsmiljøer, bl.a. gjennom tiltak for å redusere den politiske styring av offentlige forskningsmidler.

       Disse medlemmer vil arbeide for at den samlede norske forskningsinnsats økes. For å stimulere til øket forskningsinnsats i næringslivet, går Høyre bl.a. inn for å innføre overprisavskrivning for FoU-utgifter. Det bør etableres et nærmere samarbeide mellom utdannelses- og forskningsinstitusjoner og det private næringsliv for å lette kommersiell utnyttelse av forskningsresultatene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge satser mindre på forskning enn land det er naturlig å sammenlikne oss med. Dette er urovekkende for et moderne kunnskapssamfunn som vårt, som har ambisjoner om ikke bare å følge med, men være i front på utvalgte områder i forskning- og utvikling.

       Forskning har to hovedformål; å drive samfunnsutviklingen framover og å gi dypere innsikt i menneskelige og naturgitte fenomener. Disse medlemmer vil arbeide for at det skjer forskning som kan gi kunnskapsgrunnlag for å utvikle samfunnet i retning av økologisk balanse, global rettferdighet og frodige og demokratiske lokalsamfunn. Norge satser for lite på miljørettet forskning, herunder om alternative energikilder. Det bør også satses mer på forskning om etiske problemer, bl.a om bioteknologi, og om informasjonsteknologiens muligheter og begrensninger. Norge bør ta et spesielt ansvar for å finansiere u-landsrelevant forskning, forskningssamarbeid med utviklingsland og forskning om konfliktløsning. Med sikte på utfordringer i vårt eget land, bør det forskes om flerkulturelle samfunn og velferdsstaten, bl.a. om samvirke som økonomisk og juridisk driftsform. Det bør i forskningen legges mer vekt på alternativer, valgmuligheter og forsøksvirksomhet.

       Forskningen skal også tilfredsstille menneskets vitebegjær. Den forskningen som ikke er problemløsende, man kanskje problemskapende, bidrar i sin tur til problemløsningen fordi den kan gjøre oss i stand til å stille de riktige spørsmålene. Disse medlemmer mener at det er svært viktig å satse langt mer på slik grunnforskning, som ikke er preget av kortsiktige profitt- og nytteperspektiver, enn det som gjøres i dag. Resultater av kvinneforskning, av kulturforskning og av organisasjons- og ledelsesforskning bør i større grad legges til grunn for den næringsrettede forskningen.

       Disse medlemmer vil arbeide for tilstrekkelige midler til forskning for å opprettholde og utvikle forskningsmiljøer av høy internasjonal standard ved universiteter, høgskoler og ved et bredt spekter av forskningsinstitutter. Det innebærer større grunn-bevilgninger og en særbevilgning til oppgradering ved høgskolene. Grunnforskning, forskerutdanning og kompetanseoppbygging er langsiktig virksomhet, en investering i framtida, og budsjettene bør ikke være utsatt for tilfeldige svingninger.

       Departementene har ansvaret for forskning innenfor sine respektive sektorer, men størrelsen på forskningsbudsjettene varierer sterkt. Departementenes forskningsbevilgninger bør gjennomgås og brukes slik at de både gir grunnlag for utforming av politikk og på lengre sikt bygger opp kunnskap i egen sektor. Norges forskningsråd bør utvikles til å bli den beste kanal for departementenes langsiktige investeringer.

       Disse medlemmer mener Norge bør følge kritisk med i organiseringen av EU-forskningen. I dag er den mannsdominert og byråkratisk. Skal Norge fortsatt bidra med store midler, må systemet forenkles og midlene fordeles etter kvaliteten på søknadene.

       Disse medlemmer mener kontakt med utenlandske forsknings- og utdanningsmiljøer er viktig. Det bør satses på økt utveksling av studenter og vitenskapelig personale med andre land.

5.2 Kultur, kreativitet og fellesskap

5.2.1 Utfordringer og mål

5.2.1.1 Sammendrag

       Regjeringen vil føre en kulturpolitikk som gir opplevelse og deltakelse for den enkelte. Kultur er en kilde til innsikt, utvikling og velferd, og skal derfor være et satsingsområde.

       Krav til omstilling, kreativitet og kompetanseheving i samfunnet skaper nye utfordringer for kulturpolitikken. Den raske og omfattende teknologiske utviklingen krever nytenking og alternative løsninger. Kulturens bidrag til samvær, innsikt og utfoldelse behøves mer enn noen gang. Gjennom kulturpolitikken kan det offentlige stimulere til deltakelse, kommunikasjon og aktivitet. Målet må være at kulturen skal være et bærende element og et felles møtested i lokalsamfunnet.

       I arbeidet med å styrke kulturaktivitetene må kulturinstitusjonene og det skapende kulturarbeidet bli mer synlig og tilgjengelig. Slike fellestilbud og aktiviteter i det offentlige rom kan bidra til å motvirke sosial og kulturell oppdeling og til historisk forankring og ny kreativitet. I dette arbeidet skal det frivillige organisasjonsarbeidet ha en vesentlig rolle.

       Det kommersielle forbruket fyller en stadig større del av medie- og samfunnsbildet. Flertallet har en mye høyere materiell standard enn tidligere. Men det er grunn til å stille spørsmål ved om folks mulighet til å være aktive deltakere og bidragsytere i samfunnsutviklingen har økt i samme grad.

       Regjeringens mål om livslang læring innebærer at folk skal ha herredømme over sine liv og være aktive deltakere i formingen av samfunnet. Aktivitet som foregår i organisasjoner og andre frivilliges regi er avgjørende for å sikre slik mulighet til deltakelse.

       Et lite språk- og kultursamfunn som det norske stilles overfor store utfordringer. Den offentlige kulturpolitikken skal bidra til at vi i internasjonaliseringen makter å motvirke rotløshet, at vi tar vare på vår felles arv og videreutvikler norsk språk og kultur. Å opprettholde og videreutvikle institusjoner og kulturuttrykk som markedet ikke gir rom for, er en viktig fellesskapsoppgave. Dette krever en prioritering Regjeringen er beredt til å foreta.

       Alle deler av landet skal ha tilgang til kulturuttrykk og kulturaktivitet. Det er en stor kulturpolitisk utfordring å videreføre desentraliserte aktiviteter - samtidig som nasjonale og regionale institusjoner med tyngde og vitalitet sikres.

       Årtusenskiftet og hundreårsmarkeringen av unionsoppløsningen i 1905 vil være naturlige milepæler for kulturlivet i årene framover. Det er et mål at engasjementet og oppmerksomheten rundt disse begivenhetene kan stimulere til lokal aktivitet og til å videreutvikle samarbeidet mellom sentrale og lokale aktører og mellom ulike institusjoner og kulturformer.

       Kultur skaper verdier i samfunnet utover det som kan måles i økonomiske termer. Men kultursektoren er også i ferd med å utvikle seg til en betydelig verdiskaper i økonomisk forstand. Økt kulturinnsats som sikrer tilgang og kvalitet kan føre til ny aktivitet som på sikt igjen utløser sysselsetting.

       Fysiske omgivelser som har estetiske kvaliteter er vesentlige for livskvalitet og trivsel. Dette stiller krav til både vern av kulturminner og utvikling av lokal identitet, og til dristighet og nytenking ved utformingen av vår tids omgivelser.

5.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at kulturpolitikken er viktig for den enkeltes livskvalitet og trivsel. Kultur er noe som skapes og forvaltes, ikke bare noe som forbrukes. Disse medlemmer mener det er viktig å ivareta et bredt kulturbegrep. Oppsplitting av ansvar og særbehandling av områder innen kultur må unngås. Helhetstenkning, samarbeid på tvers av sektorer og flerbruksløsninger må stimuleres. Siktemålet med kultur-politikken må være å gi alle grupper i befolkningen et rikt liv gjennom mulighet til opplevelse og egenaktivitet. Det må legges til rette for at alle kan delta i kulturaktiviteter.

       Disse medlemmer viser til at krav til omstilling, kreativitet og kompetanseheving i samfunnet skaper nye utfordringer for kulturpolitikken. Kulturinstitusjonene og det skapende kulturarbeidet må bli mer synlig og tilgjengelig. Fellestilbud og aktiviteter i det offentlige rom kan bidra til å motvirke sosial og kulturell oppdeling samtidig som den historiske forankring kan bli ivaretatt. Disse medlemmer vil understreke at i dette arbeidet skal de frivillige organisasjoner ha en vesentlig rolle.

       Disse medlemmer vil peke på at Norge er et lite språk- og kultursamfunn. Det er derfor viktig at den offentlige kulturpolitikken bidrar til at vi tar vare på vår felles språk- og kulturarv. Disse medlemmer vil også peke på at de samiske samfunn er bærere av en urfolks- og minoritetskultur som det må gis rom for å bevare og utvikles. Det er i denne sammenheng viktig med opplæring i samisk språk og kultur overfor barn og unge.

       Disse medlemmer vil peke på at kultur skaper verdier i samfunnet også i økonomisk forstand. En kulturpolitikk som bidrar til økt kulturell aktivitet kan på sikt medføre økonomiske gevinster i form av økt verdiskaping og sysselsetting.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, « Kultur og tradisjon », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre legger vekt på at kunst og kultur er av stor betydning for utviklingen av den enkeltes personlighet og livskvalitet. Samtidig gir historisk bevissthet og forankring i den nasjonale kulturarv større trygghet i et samfunn preget av stadig raskere og omfattende omstillinger. Et livskraftig og mangfoldig kunst- og kulturliv representerer også et viktig bidrag til den kritiske samfunnsdebatten.

       Disse medlemmer konstaterer at norsk kultur er en del av en bredere europeisk kulturtradisjon, og at norsk kunst og kultur gjennom årehundrene har hentet viktige impulser fra utlandet. Det er fortsatt viktig å benytte impulser utenfra til å berike vårt hjemlige kulturliv, samtidig som vi må søke å formidle de elementer fra norsk kunst, kultur og kulturarv som forsvarer sin plass i internasjonalt kunst- og kulturliv. I en tid hvor kulturpåvirkningene utenfra blir stadig flere, blir det etter Disse medlemmers mening stadig viktigere å utvikle norsk kulturell bevissthet og identitet. Disse medlemmer legger stor vekt på denne nasjonale begrunnelse for et sterkt offentlig engasjement i kulturpolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener kultur og kunst gjør samfunnet rikere på opplevelser, og gir menneskene økte muligheter til å utvikle skapende evner. Et allsidig kulturliv er et velferdsgode på linje med helse-, skole- og sosialtilbud. Kunst og kulturytringer kan gi oss nye måter å forstå våre omgivelser på, og til å stille spørsmål ved dem. Kunstens kritiske potensiale er viktig i et samfunn hvor kommersialisme ellers dominerer hverdagen. Kunst og kultur har ofte utfordret fastlagte forestillinger og skapt grobunn for utvikling og framskritt. Det er derfor viktig å bidra til å skape bedre rammevilkår for nyskapende og utradisjonell kulturvirksomhet. Deltakelse i kulturaktiviteter bidrar til å utvikle identitet, til å skape samhørighet og fellesskap. Barn og unge må sikres gode muligheter til å utvikle sine egne kulturaktiviteter. Ved offentlige bevilgninger til kulturformål må det sørges for en god balanse mellom de midler som bevilges til de profesjonelle kulturinstitusjonene, og det som bevilges til kulturaktiviteter og kunstnerisk virksomhet utenfor de store institusjonene.

       Disse medlemmer legger vekt på at kunstuttrykk og kulturaktiviteter er viktige brobyggere mellom ulike nasjoner, etniske og politiske grupper og aldersgrupper. Norsk kultur er et utrykk for kryssende impulser fra inn- og utland. Disse medlemmer vil styrke det internasjonale kultursamarbeidet, og støtte opp om møteplasser mellom ulike kulturer i Norge.

       Disse medlemmer mener at følelsen av avmakt i forhold til viktige politiske beslutninger er for mange et hinder for god livskvalitet. Et aktivt lokalt kulturliv kan være med og legge forholdene til rette for et meningsfylt lokaldemokrati.

       En forutsetning for et aktivt lokalt kulturliv, er at det finnes møteplasser i form av kulturbygg, bydels- eller samfunnshus o.l. Disse medlemmer vil bidra til at vårt felles miljø, dvs. hvordan veier, gater og torg er utformet, skal bli en viktig del av kulturpolitikken både nasjonalt og lokalt.

       Til grunn for kunstpolitikken må ligge at det offentlige sørger for at forholdene blir lagt tilrette for et bredt spekter av profesjonelle kulturuttrykk. De ulike institusjonene må sikres kompensasjon for lønns- og prisutviklingen. Samtidig må det utvikles en politikk som gjør det mulig å drive på profesjonell basis en eksperimenterende og alternativ virksomhet innenfor musikk, teater, billedkunst, litteratur, dans o.a.

       Disse medlemmer mener hele befolkningen må sikres tilgjengelighet til kulturtilbudene. Virkemidler for å oppnå dette vil være fysisk tilrettelegging, fornuftig prisnivå og fleksible åpningstider. Også mennesker som må tilbringe deler av livet på sykehus eller andre institusjoner må ha rett til kulturopplevelser. Disse medlemmer mener det bør satses mer på kulturformidling i helseinstitusjonene. For mange mennesker vil dette gi bedre livskvalitet og helse. Folkebiblioteket er blant våre viktigste kulturformidlere og er en sentral byggestein i demokratiet.

       Disse medlemmer mener at biblioteket også kan være en nøkkelinstitusjon til å gi alle tilgang til informasjonsteknologi og nye medier. Disse medlemmer vil forsvare gratisprinsippet i bibliotek når det gjelder utlån og formidling av bøker, tidsskrifter, aviser osv., og å utvide bibliotekenes virke til å bli kultur- og informasjonssentre i lokalsamfunnet. Barn og unge må være en viktig målgruppe for kulturtilbud. Barn er allerede i dag de flittigste brukerne av kunst og kultur. Men den enkeltes familiebakgrunn, foreldrenes utdanning og inntekt, er fremdeles i stor grad bestemmende for hvilke opplevelser, tilbud og aktiviteter barn og unge får del i. Det må legges til rette for økt samarbeid mellom skole og kulturinstitusjoner for å gjøre kulturtilbudene mer tilgjengelige for barn og unge uavhengig av foreldrenes kulturbruk.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

5.2.2 Kultur, medier og idrett

5.2.2.1 Sammendrag

Kulturpolitisk satsing fram mot tusenårsskiftet og 2005

       Overgangen til et nytt årtusen danner en naturlig anledning for å se tilbake, reflektere over vår egen tid og se framover mot det som kommer. Kulturpolitisk bør denne overgangen markeres gjennom en samordnet nasjonal og lokal innsats. Som et ledd i selve markeringen av tusenårsskiftet vil Regjeringen nedsette en nasjonal samordnende komité som skal betjene et informasjonsnettverk for initiativ, og som skal delegere oppgaver til organisasjoner og aktører. Kulturdepartementet skal være ansvarlig for denne komiteen.

       På tilsvarende måte vil det i 2005 være naturlig å markere at det er 100 år siden landet fikk sin nasjonale selvstendighet. På vei mot 2005 vil Regjeringen velge ut noen lokale signalprosjekter rundt om i landet som kan styrke kulturengasjementet, livslang læring og fysisk aktivitet.

       I samråd med kommuner og fylkeskommuner må staten ha et særlig ansvar for å få igang en slik prosess. Det må mobiliseres til bred aktivitet i kultursektoren, både av amatører og profesjonelle. Både offentlige og private midler må inngå i finansieringen av en slik aktivisering, hvor signalprosjekter nasjonalt og lokalt vil stå sentralt.

       Regjeringen vil særlig arbeide innenfor fire områder som fanger opp viktige utfordringer det neste tiåret:

-	Barn og unge. Barn og unge bør i større grad gis rom for skapende utvikling. Særlig er det en utfordring å sikre ungdom bedre mulighet til utfoldelse innenfor deres egne kulturuttrykk.

-

Det flerkulturelle Norge. Kulturen som allmenning og møteplass har stor betydning i arbeidet med integrering. Mennesker med innvandrerbakgrunn må ha mulighet til å utvikle egen kulturell identitet, bidra til kulturell nyskaping og delta i storsamfunnets kulturinstitusjoner som naturlige og likeverdige deltakere.

-

Formidling av kunnskap, informasjon og kultur er nøkkelen til økt deltakelse og egenutvikling. Nye medier og informasjonsteknologi vil i økende grad prege samhandling og kulturelle ytringsformer, noe som også vil påvirke virksomheten i etablerte institusjoner innenfor kultur og utdanning. De frivillige organisasjonene har en viktig rolle som formidlere mellom fagmiljøer og publikum.

-

Møtesteder for samhandling, kulturopplevelser og utfoldelse er nødvendig for å motvirke økende privatisering og ensomhet. Vårt felles rom - må sikres høy bruks- og miljømessig kvalitet. De skal ha høy estetisk kvalitet. Lokalsamfunn må sikres arenaer både for hverdagens møter og samspill - og for festdagens begivenheter.

       Disse fire ledetrående skal knyttes sammen gjennom en målrettet innsats over hele landet.

       De nasjonale kulturinstitusjonene må trekkes med i en slik vitalisering av kulturlivet. Det samme gjelder teatre, orkestre, muséer og riksanlegg o.l. som staten sammen med kommuner og fylkeskommuner bidrar til å finansiere. Kulturtilbudene skal ha en best mulig geografisk og sosial spredning. Alle skal sikres tilgang på kulturopplevelser. En slik bred formidling av kunst og kultur må skje gjennom turnévirksomhet, samproduksjoner, samarbeid mellom nasjonale og regionale institusjoner og informasjonsteknologi.

       Riksdekkende institusjoner har en viktig oppgave som formidlere og forvaltere av kompetanse. Her har de tre riksinstitusjonene - Riksutstillinger, Rikskonserter og Riksteateret en viktig rolle. Kompetansen i produksjon av kunst- og kulturtilbud - særlig for barn og unge må styrkes, og formidlingen av kunst- og kulturtilbudene videreutvikles. For å få dette til må det skapes formidlingsarenaer med regional og lokal forankring. De tre R-ene må videreutvikles slik at de sammen med lokale aktører kan ivareta denne oppgaven. Det legges opp til å overdra mer ansvar til lokale aktører. Det tas sikte på å utvikle potensialet for arrangørutvikling på kultur- og kunstfeltet gjennom et bedre samarbeid mellom institusjonene på området.

       Det vil bli arbeidet for å styrke samordningen og videreutviklingen av informasjonssystemer i kultur- og kunnskapssektoren i « Kulturnett Norge ». Her vil bibliotek, arkiv, muséer og utdannings- og forskningsinstitusjoner bli knyttet sammen. Nasjonalbiblioteket skal være et sentralt knutepunkt i et slikt nettverk. IT gir folkebibliotekene nye muligheter til å fungere som lokalsamfunnets informasjonsbanker. Det bør bygges ut et nasjonalt nettverk bestående av musikk-, kultur- og kunstskoler. Et nytt kultur- og kompetansesenter skal være et sentralt knutepunkt i et slikt nettverk.

       Regjeringen ønsker hvert år fram mot 2005 å satse på et knippe utvalgte steder i landet. Satsingene skal ta utgangspunkt i potensialet som finnes i det lokale kulturlivet. I arbeidet med en slik kultursatsing må det være godt samarbeid mellom offentlige og private aktører og mellom ulike forvaltnings- og innsatsområder. Det vil være et viktig kriterium ved utvelgelse av signalprosjekter at lokale krefter bidrar både til utvikling og til videre aktivitet. Disse satsingene vil tilføre lokalsamfunnene ressurser, samtidig som de vil kunne fungere som inspirasjonskilde for tilsvarende miljø andre steder.

       I anledning årtusenskiftet vil det bli satt i gang en nasjonal « stafett » for utvikling av offentlige rom i kommunene; et torg, en park e.l., der lokal identitet kan uttrykkes og markere et samlingspunkt for aktivitet og samvær. Et slik program, der kunstnerisk utsmykning og samspill mellom ulike formgivere vil være viktig, kan iverksettes med finansieringsbistand gjennom lokale prosesser - og med konkurranse mellom ulike lokale initiativ.

       Hovedstaden er en fellesarena og felleseie for hele nasjonen. En rekke nasjonale nøkkelinstitusjoner har sin plass her. Utbygging av Kulturnett Norge forutsetter at landet har nøkkelinstitusjoner med reell mulighet til å fungere som ressurs- og kompetansesentra for hele nasjonen. Norge mangler et tidsmessig bygg for opera/musikkteater. Regjeringen vil derfor påta seg det kulturpolitiske løftet som bygging av en ny opera innebærer.

       En av våre utfordringer i framtiden vil være å utnytte bedre kultursektorens potensiale for sysselsetting, verdiskaping og eksport. Dette setter blant annet krav til design og kunstnerisk kompetanse. Den estetiske utformingen av våre fysiske omgivelser er også viktig. Stat og kommune har her et ansvar gjennom planlegging og egen byggevirksomhet.

       Gjennom et aktivt kulturminnevern vil Regjeringen bidra til å verne et utvalg av kulturminner og kulturmiljøer fra ulike tidsepoker som representerer geografisk, sosial og etnisk bredde, samt å sikre, framheve og formidle kunnskap om kulturarven. Kulturminnene er med på å plassere vårt samfunn inn i en historisk utvikling, og gi den enkelte en forståelse av denne utviklingen. Kulturminner representerer store samfunnsmessige verdier og er et kunnskapspotensiale for byggeskikker og nærmiljøutforming. En fornuftig forvaltning av kulturminnene er derfor et bidrag til en bærekraftig utvikling. Regjeringen vil legge vekt på forsknings- og utviklingsarbeid som aktiviserer kulturminner som ressurs for næringsvirksomhet og nærmiljøutvikling.

       Internasjonaliseringen av økonomi og samfunnsliv stiller små språksamfunn overfor store utfordringer. Det er en viktig kulturpolitisk oppgave å fremme bruken av norsk språk, særlig på områder som er sterkt påvirket av anglo-amerikanske uttrykksformer.

       Regjeringen vil legge forholdene til rette for at de samiske samfunn skal utvikle seg videre. Samene er en del av det norske samfunnet, men er samtidig bærere av en urfolks- og minoritetskultur som det må gis rom for å bevare og utvikle. I utformingen av samepolitikken må næringsutvikling, ressursutnyttelse, utdanning og kultur ses i sammenheng. Det vil bli lagt særlig vekt på opplæring i samisk språk og kultur overfor barn og unge. Opplæringen må ta sikte på at samiske elever fullt ut skal beherske både det samiske og det norske språket.

       Viktige institusjonelle rammebetingelser for kultursektoren er fastlagt i St.meld. nr. 61 (1991-1992) Kultur i tiden. Her er det fastlagt en rollefordeling mellom etablerte institusjoner, og det er trukket opp linjer for statlig støtte. Samtidig vil innsatsen for å etablere en prosess fram mot 2005 for vitalisering av kultursektoren gi signaler om en ny og markert kulturpolitikk. Det vil være en forutsetning at kommunene deltar aktivt i denne prosessen. Det vil også være viktig at det arbeides og legges til rette for å utløse midler fra andre kilder - bedrifter, organisasjoner og private - slik at det oppnås et felles kulturpolitisk løft.

       En viktig oppgave i årene som kommer vil være å prioritere mellom prosjekter, ut fra kulturfaglige og økonomiske kriterier. Her vil Norsk Kulturråd, med sin brede sammensetning, spille en viktig rolle. Koplingen av sentrale områder som barne- og ungdomskultur, flerkulturelt samfunn, nye medier og estetisk opprusting av offentlige møtesteder vil gi ulike lokale svar; et kompetansesenter ett sted, et eksperimentelt medienettverk et annet sted, mens regionale pedagogiske verksteder, kunstnerverksteder og kulturskoler osv. vil kunne være alternativer i andre tilfeller.

       Regjeringens kulturpolitiske hovedlinje er en strategisk satsing for å styrke samfunnet gjennom kulturengasjement, livslang læring og fysisk aktivitet.

Mediene

       Ytringsfrihet er grunnlaget for et demokratisk samfunn. Siden begynnelsen av 1980-årene har det skjedd dyptgående endringer på medieområdet. Digital teknologi byr på nye muligheter for produksjon og distribusjon av programmer. Dette har gitt nye rammevilkår for mediepolitikken. Hovedutfordringen framover vil være å sikre mangfoldet i det nasjonale medietilbudet, og å gi allmennkringkastingen og pressen stabile rammevilkår og mulighet til å oppfylle behovet for kvalitet og allsidighet.

       Mediene har også en kulturpolitisk rolle. Regjeringen vil fortsatt støtte opp om film- og fjernsynsproduksjon, særlig med sikte på å øke antall produksjoner for barn og unge.

       Det er Regjeringens syn at myndighetene bør være varsomme med å iverksette tiltak som direkte eller indirekte påvirker innholdet i mediene. Det er likevel viktig å sette grenser for framvisning av vold og pornografi. Tiltakene i Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene vil bli videreført.

       Regjeringen vil legge forholdene til rette for at barn og unge sikres grunnleggende kunnskap om de nye informasjonskanalene.

Idrett og friluftsliv

       Idrett og friluftsliv er blant de aktiviteter som engasjerer og mobiliserer flest mennesker, på tvers av sosiale og andre skillelinjer. Idrett for alle skal ligge til grunn for Regjeringens idrettspolitikk. I dette ligger det som en viktig oppgave å aktivisere barn, unge og grupper med liten tilknytning til det tradisjonelle idretts- og friluftsliv. Regjeringen tar sikte på å fullføre arbeidet med nasjonalanlegg for enkelte utvalgte idrettsgrener.

       Friluftsliv er en kilde til økt livskvalitet og god helse og bidrar til å styrke miljøbevisstheten i befolkningen. Regjeringen ønsker å styrke mulighetene for et aktivt og miljøvennlig friluftsliv og videreføre friluftstradisjoner i det brede lag av befolkningen. Arbeidet med å nå ut med informasjon om rettigheter og ansvar knyttet til bruk av naturen skal styrkes.

       Regjeringen vil styrke allmennhetens rett til fri ferdsel og opphold i utmark. Dagens lovgivning gir ikke god nok adgang til å bestemme tilrettelegging for turformål på privateid utmark. Det bør gis klare lovhjemler som tilrettelegger for friluftsformål på privateid utmark. Dette innebærer at eier ikke skal kunne sette i verk tiltak som vesentlig endrer naturmiljøet eller forringer friluftsområders kvalitet.

       Friluftslivets arealbehov skal trygges gjennom arealplanleggingen. Regjeringen vil i den kommende stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling vurdere ytterligere tiltak for å sikre friluftsarealer av nasjonal og regional verdi i pressområder langs kysten i Sør-Norge og i byer og tettsteder. Regjeringen vil også arbeide for å begrense konflikter mellom friluftsliv og biologisk mangfold.

5.2.2.2 Komiteens merknader

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser det som en utfordring å videreføre desentraliserte aktiviteter, samtidig som nasjonale og regionale institusjoner sikres. Lokal aktivitet og samarbeid mellom sentrale og lokale aktører skal stimuleres. Disse medlemmer viser til at de riksdekkende institusjoner har viktige oppgaver som formidlere og forvaltere av kompetanse for hele landet. Kompetanse i produksjon av kunst- og kulturtilbud - særlig for barn og unge må styrkes og lokale aktører vil kunne ta mer ansvar.

       Disse medlemmer viser til at våre menneskelige og kulturelle ressurser er store, men samspill og samordning må til for å utløse de muligheter som finnes. Det må være samspill mellom profesjonelle og amatører, og mellom ulike kulturaktiviteter. Satsing på kultur som kilde til engasjement og deltakelse skjer i hovedsak lokalt. Disse medlemmer vil peke på at både i barnehagene, innen undervisning og skolefritidsordning, helsestell og eldreomsorg, og innen miljø- og arealplanlegging skal kulturaktivitet bidra til å heve kvaliteten på tilbudene.

       Disse medlemmer har merket seg at « Kulturnett Norge » vil knytte sammen bibliotek, arkiv, museer, utdannings- og forskningsinstitusjoner. Folkebibliotekene vil kunne bli lokalsamfunnets informasjonsbanker ved bruk av IT.

       De skal ved siden av enhetsskolen være et viktig grunnlag for å unngå sosiale forskjeller i adgangen til kunnskap og informasjon. Bibliotekenes tjenester skal være gratis for brukerne.

       Livskvalitet og trivsel er bl.a. avhengig av våre fysiske omgivelser og estetiske kvaliteter. Disse medlemmer understreker at dette stiller krav til både vern av kulturminner og utvikling av lokal identitet samtidig som det utfordres til nytenking ved utformingen av vår tids omgivelser. Kulturminner representerer store samfunnsmessige verdier og er et kunnskapspotensiale for byggeskikker og nærmiljøutfordringer. Dette innebærer også en ressurs for næringsvirksomhet og nærmiljøutvikling.

       Disse medlemmer vil i de nærmeste årene særlig styrkee arbeidet med å verne, istandsette og bruke kulturminner knyttet til kystkultur, arbeiderkultur og industriell virksomhet.

       Disse medlemmer vil særlig peke på fire viktige utfordringer som skal knyttes sammen gjennom en målrettet innsats over hele landet det neste tiåret.:

1.	Barn og unge bør gis rom for skapende utvikling. Særlig bør ungdom sikres mulighet til utfoldelse innen deres egne kulturuttrykk.

2.	Det flerkulturelle Norge tilsier at mennesker med innvandrerbakgrunn må ha mulighet til å utvikle egen kulturell identitet, bidra til kulturell nyskaping og delta i storsamfunnets kulturinstitusjoner.

3.	Formidling av kunnskap, informasjon og kultur er nøkkelen til økt deltakelse og egenutvikling. Frivillige organisasjoner kan samspille med fagmiljøer og publikum.

4.	Møtesteder - vårt felles rom - må sikres høy bruks-, miljømessig og estetisk kvalitet. Lokalsamfunn må sikres arenaer både for hverdagens møter og samspill - og i festdagens begivenheter.

       Disse medlemmer er enig i at det hvert år fram mot år 2005 satses på noen utvalgte steder i landet med utgangspunkt i det potensialet som finnes i det lokale kulturlivet.

       Disse medlemmer viser til at det i 4 års perioden skal tas et løft for Kultur-Norge. Et viktig bidrag vil være å styrke kulturaktiviteten rundt i distriktene, gjennom hvert år å satse på signalprosjekter, samtidig som man gjør kulturinstitusjonene mer tilgjengelige og publikumsvennlige. Disse medlemmer ønsker at kulturtilbudene skal ha best mulig geografisk og sosial spredning, og at alle skal sikres tilgang på kulturopplevelser.

       Ved å styrke turnévirksomhet, samproduksjoner, økt samarbeid mellom regionale og nasjonale institusjoner, samt utnyttelse av informasjonsteknologi, kan en få til en kulturblomstring i hele landet. Dette kan etter disse medlemmers mening sikre en god, effektiv og bred formidling av kultur. Disse medlemmer er av den oppfatning at det samtidig med en slik utvikling, må finnes plass til utbygging og videreutvikling av nasjonale nøkkelinstitusjoner som skal fungere som ressurs og kompetansesentra for hele nasjonen. Det er derfor viktig at det tas et kulturpolitisk løft for å bygge en ny opera. Diskusjonen om lokalisering og bygging av en ny opera i Oslo, må ikke overskygge debatten om innhold, kunstneriske muligheter og kulturperspektivet innen operaen.

       Disse medlemmer vil understreke at staten har et ansvar for utviklingen av kunstlivet i Norge og for kunstnernes arbeidsbetingelser. Markedet alene vil ikke kunne gi alle kunstnere tilstrekkelige arbeids- og inntektsmuligheter, og det offentlige må gjennom ulike tiltak bidra til en viss utjevning, basert på mangfold, aktivitets- og kvalitetskriterier. Dagens ordninger innen kunstnerpolitikken er sammensatt og komplisert, og bør etter disse medlemmers mening samordnes og forenkles.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, særlig punkt 8.2.4.1, « Et kulturelt mangfold ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det offentlige har en viktig rolle å spille i utviklingen av norsk kunst og kultur - først og fremst ved å sørge for slike rammevilkår at norsk kunst- og kulturliv kan utfolde seg i mangfold og uavhengighet. Staten må bl.a. sikre det økonomiske grunnlaget for nasjonale kulturinstitusjoner, og må føle et ansvar for å sikre formidling av kunst og kultur på et høyt kvalitativt behov over hele landet. Offentlig kulturpolitikk må også legge vekt på å stimulere verdifulle lokale og regionale kulturaktiviteter.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under overskriftene mediapolitikk og idrett i dette avsnittet.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Mediapolitikk

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener grunnlaget for mediepolitikken skal være å sikre mangfoldet og en fortsatt reell ytringsfrihet. Det er viktig å sette krav til eierspredning, også mellom ulike medier. Det er videre viktig å styrke etikkarbeidet som skjer i presse- og informasjonsmiljøet, i alle yrkesgrupper innen media. Disse medlemmer forutsetter videre en opprettholddelse av pressestøtten med en innretning som både ivaretar nr. 2-avisene, de riksdekkende meningsbærende aviser og den særskilte satsingen på små og lokale aviser.

       Disse medlemmer vil legge vekt på de norske allmennkringkasterne innen fjernsyn og radio. For å styrke disse er det viktig å legge vekt på bredde og kvalitet slik at det sikrer oppslutningen om de tilbudene som har utgangspunkt i norsk kultur, tradisjon og virkelighet.

       Disse medlemmer mener det også framover vil være viktig å legge til rette for et godt, reklamefritt alternativ til de kommersielt finansierte. Dette har skjedd gjennom en sterk utbygging av NRK både innen radio og fjernsyn. Det er fortsatt viktig å begrense sponsing gjennom å utvikle et regelverk som klart trekker grenser mellom sponsing og reklame.

       Disse medlemmer viser til at flertallet på Stortinget under behandlingen av NRK2 valgte å prioritere digitalisering av sendernettet både for fjernsyn og radio. Dette vil i løpet av få år kunne øke tilbudet til publikum spesielt i distriktene betydelig. I dag er det stor forskjell i det tilbudet som gis, avhengig av muligheten til å knyttes til kabelfjernsyn eller store investeringer i parabolanlegg. Disse medlemmer vil legge til rette for en digitalisering av sendernettet når teknologien gjør dette mulig. Videreutvikling av sendernettet sammen med digitalisering av telenettet gjør det etter hvert mulig å nytte fjernsyn og telefon til å ta i bruk nye tilbud. Ikke minst kan dette bidra til å øke tilbudet i distriktene slik at tjenester som i dag ikke eksisterer i nærmiljøet gjøres tilgjengelig gjennom de ulike nett som eksisterer.

       Disse medlemmer mener utviklingen av lokal-TV og lokalradioer er viktig for å styrke arbeidet med ytringsfrihet og mangfold. Oppslutningen om lokale medier viser at publikum etterspør dette. Etter at Stortinget vedtok en ny organisering av lokalfjernsynskanalene, har tilbudet av dette økt betydelig, og omfatter i dag de fleste fylker. Spesielt har distriktene fått økt sitt tilbud som en følge av bedringer i rammebetingelsene. Disse medlemmer vil følge eierutviklingen nøye for å unngå kraftige eierkonsentrasjoner også på tvers av ulike medier, med spesiell vekt på å unngå regionale monopol.

       Disse medlemmer vil videreføre satsingen på norsk filmproduksjon, spesielt rettet mot barn og unge. I dette arbeidet er det også viktig å vektlegge kvalitet for å utvikle norsk filmproduksjon som en viktig kulturbærer og som en viktig ungdomskulturell satsing. I en situasjon der underholdningsfilmer fra andre land har svært stor markedsandel er det viktig med en satsing for å styrke visningen av norske filmer. Norge har mange ulike produksjonsmiljø for film og fjernsyn, og det er viktig å stimulere til et samarbeid mellom disse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4.1.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener hovedmålet i mediepolitikken bør være å styrke kvalitet og mangfold, sikre kritikk og avsløring av skjevheter i samfunnet, samt medieetisk bevissthet og ansvar. Disse medlemmer vil arbeide for at eierskap, styring og finansiering av massemediene kan tjene disse overordnede mediepolitiske verdiene.

       For disse medlemmer er det en oppgave å synliggjøre hvor viktig media er i samfunnet vårt, hvilken makt de representerer og hvilken innflytelse media har på både forbruksmønster og verdier. Media har styrket sin rolle som påvirknings- og maktorganer overfor politiske beslutninger, enkeltmennesker og grupper. Slike forhold gjør det nødvendig med en mer verdi- og målbevisst mediepolitikk der medienes kulturelle og etiske ansvar blir mer forpliktende. Konkurransen mellom aktørene har gjort at NRK har blitt mer kommersiell. Disse medlemmer ønsker derfor en videreutvikling av NRK som allmennkringkaster, med de forpliktelser det innebærer i forhold til kultur, språk, minoriteter, ytringsfrihet og demokrati. Alle allmennkringkasterne (NRK, TV2 og P4) har fått pålagt et stort ansvar når det gjelder å sørge for at det skal være programmer både for mindretall og flertall. Disse medlemmer går inn for at allmennkringkasterne skal ha programmer for innvandrere. Det er ikke pålagt i dag, isteden ser vi en utvikling hvor NRK ønsker å fjerne stadig flere programmer beregnet for mindre grupper.

       Mediekvalitet og mangfold trues i økende grad av eierkonsentrasjon og kommersialisering. Disse medlemmer har vært og vil være svært restriktive når det gjelder konsentrasjon av eierskap, også krysseierskap i media. Disse medlemmer ønsker å styrke et norsk eierskap. For et lite land som Norge, er det spesielt viktig kulturelt å bevare og videreutvikle allmennkringkastningsprofilen ikke bare i NRK, men også i de kommersielle fjernsyns og radioselskapene. Vi ser i dag et stadig større kommersielt medieenfold selv om vi får stadig flere aktører på markedet. Allmennkringkasting er ikke en hemsko men en fordel. Det er også viktig at lokalkringkasting og -presse får gode muligheter for å ivareta nærhet til og identitet for lokalbefolkningen. De er stadig mer viktige supplement til de riksdekkende media.

       Pressestøtten er under debatt, ikke minst pga eierskapskonsentrasjon og krysseierskap. For disse medlemmer vil et overordnet mål være at pressestøtte skal brukes for å ivareta bredde og mangfold både politisk og språklig. I et samfunn der de kapitalsterke får mer og mer makt, mener Sosialistisk Venstreparti det er et poeng å sørge for at de interessene med minst makt blir støttet. Disse medlemmer mener at det bør vurderes å innføre en mediestøtteordning, også for de nye mediene.

Idrett

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at det store antallet klubber og lag er ryggraden i idretts-Norge. Det er viktig at idrettsorganisasjonene styrer sin ressursbruk og administrasjon slik at det dominerende siktemålet blir styrking av idrettsaktivitetene.

       Disse medlemmer viser til at myndighetenes ansvar er å sørge for at rammevilkår og regelverk gir egnede arbeidsbetingelser for lagene.

       Disse medlemmer mener at det offentliges oppgave i forhold til idrettslivet er at det bygges og drives egnede idrettsanlegg i hele landet. Disse medlemmer vil understreke at prioritering av rehabilitering og bygging av enklere anleggstype og nærmiljøanlegg fortsetter, etter mange år med satsing på nybygging.

       Disse medlemmer vil støtte tiltak som stimulerer til bruk av natur og kulturaktiviteter i helse og sosialsektoren. Disse medlemmer vil peke på de gode erfaringer en har med bruk av mosjons- og idrettsaktiviteter i det forebyggende helsearbeidet. Forskningsprosjekter viser at slike aktiveter bedrer folks helse og reduserer sykefraværet.

       Disse medlemmer viser til at idrettsaktiviteter og andre aktiviteter i friluft i forbindelse med rehabilitering av psykiatriske pasienter og funksjonshemmede har vist gode resultater. Disse medlemmer mener at dette bør vises større oppmerksomhet i fremtiden.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4.1.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for en sterk satsing på å tilrettelegge for folks muligheter til fysisk utfoldelse gjennom rekreasjon i skog og mark og gjennom idrettsaktiviteter. Gode rammevilkår for idretten er derfor viktig for å sikre menneskelig trivsel. For disse medlemmer er det viktig at tilgang til idrettsanlegg, i likhet med friluftsområder, skal være et felles gode for hele befolkningen og ikke være avhengig av personlig økonomi.

       Disse medlemmer setter pris på at det legges til rette for utøvelse av toppidrett. Disse medlemmer er likevel kritiske til den sterke makten pengeinteresser har fått innenfor toppidretten, og mener det er et politisk ansvar å hindre en utvikling der idrettsglede erstattes med profittjag.

       Disse medlemmer mener videre at toppidrettsutøvelse ikke må gå på bekostning av folkeidretten, og at offentlige midler for en stor del må kanaliseres til folkeidretten. Som et hovedprinsipp må utbygging av idrettsanlegg skje på en slik måte at både toppidrettsutøvere og vanlige folk får tilgang til anleggene. Bruk av statlige midler og tippemidler til idretten må følge disse prinsippene.

5.2.3 De frivillige organisasjonene

5.2.3.1 Sammendrag

       De frivillige organisasjonene bidrar til å utvikle demokrati, tilhørighet og fellesskap i samfunnet. Samspillet med organisasjonslivet vil være viktig for å oppnå bredde i tilbud og aktivitet lokalt. Et slikt samspill må først og fremst skje lokalt, men også på nasjonalt nivå vil det bli lagt opp til et nært samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene for å utløse egenaktivitet og frivillig innsats.

       Regjeringen vil sikre de frivillige organisasjonenes sentrale plass i videreutviklingen av velferdssamfunnet og arbeide for å bedre organisasjonenes vilkår. Når det gis offentlig økonomisk støtte til driften av organisasjonene, bør det formuleres mål for støtten. Prinsipper og retningslinjer for statens politikk overfor de frivillige organisasjonene trekkes opp i en egen stortingsmelding som legges fram våren 1997.

       Regjeringen vil utrede og endre skatte- og avgiftsreglene for allmennyttige organisasjoner. Målet er å skape bedre vilkår for inntektsskaping og lønnet arbeid i frivillige organisasjoner. I denne sammenheng vil det også bli vurdert i hvilken utstrekning det et mulig å forenkle de formelle reglene for oppgaveplikt til skatte- og avgiftsmyndighetene, slik det er gjort for privatpersoner som engasjerer lønnstakere til arbeid i hjemmet. Et utvidet skatte- og avgiftsfritak for frivillige organisasjoner vil gi disse større muligheter til å drive sin virksomhet.

       Regjeringen legger videre opp til at deler av overskuddet fra FLAX de neste årene skal tilfalle frivillige organisasjoner som arbeider for barn og unge på lokalt plan. Det er grasrotaktivitetene som skal støttes; knøttelagene, skolemusikkorpsene og den lokale kulturen. Forslagene vil bli fulgt opp i forbindelse med statsbudsjettet for 1998.

5.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at målet må være å sikre at frivillige og offentlige kultur- og fritidstilbud til barn og unge sikres gode arbeidsvilkår. De frivillige organisasjonene bidrar til å utvikle demokrati, tilhørighet og fellesskap i samfunnet. Disse organisasjonene bør derfor sikres en sentral plass i videreutviklingen av velferdssamfunnet. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil fremme forslag om å endre skatte- og avgiftsreglene for allmennyttige organisasjoner. Målet er å skape bedre vilkår for inntektsskaping i de frivillige organisasjonene. Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen legger opp til at deler av overskuddet fra FLAX-lotteriet de neste årene skal tilfalle frivillige organisasjoner. Disse medlemmer ser fram til at disse forslagene presenteres for Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4.1.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.1.1.2.

5.2.4 Den norske kirke

5.2.4.1 Sammendrag

       Den tusenårige kristne kulturinnflytelsen preger ritualer, normer, samliv og tenkemåter i samfunnet. Den norske kirkes rolle som en samlende folkekirke kommer til uttrykk gjennom bred oppslutning om kirkens seremonier og viktige begivenheter i den enkeltes liv. Det er dette brede nedslagsfeltet i befolkningen som skaper grunnlag for å videreføre statskirkeordningen.

       Regjeringen ser det som viktig at kristne og humanistiske normer og verdier holdes ved like som referanse- og verdigrunnlag i samfunnet. Regjeringen vil sikre kirken arbeidsvilkår som gjør det mulig å fylle funksjonen som en samlende stats- og folkekirke. For å kunne utvikles videre som folkekirke, bør kirken selv ha en åpen og imøtekommende holdning til mangfoldet i samfunnet og velge arbeidsformer som avspeiler dette. Likestilling mellom kvinner og menn vil her ha en naturlig plass.

       Regjeringen vil i samarbeid med kirkens organer følge opp reformene i kirkeordningen, som trådte i kraft 1. januar 1997. Reformene har siktet mot en fornyelse av organisatoriske, rettslige og andre bestemmelser for Den norske kirke innenfor rammen av statskirkeordningen. Også utviklingen mot en mer effektiv og resultatorientert kirkeforvaltning, der desentralisering av myndighet, oppgaver og ansvar inngår som viktige elementer, vil være en prioritert oppgave.

       Innvandringen de siste tiårene har medført et større religiøst mangfold i samfunnet. Ulike religions- og livssynssamfunn skal ha frihet til å utøve sin virksomhet. Dialog mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene er viktig for å forebygge konflikter med utspring i religionsforhold. Som ledd i en slik dialog må det samtidig markeres at religiøs tro ikke kan rettferdiggjøre praksis som strider mot norsk lov, for eksempel når det gjelder barns og kvinners rettigheter.

5.2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at den tusenårige kristne kulturinnflytelsen preger ritualer, normer, samliv og tenkemåter i samfunnet. Disse medlemmer ser det som viktig at kristne og humanistiske normer og verdier holdes ved like som referanse- og verdigrunnlag i samfunnet.

       Disse medlemmer mener at Den norske kirkes rolle som en samlende folkekirke skaper grunnlag for å videreføre statskirkeordningen. Disse medlemmer vil understreke den rollen kirken spiller i lokalmiljøet som trossenter og kulturelt senter, samt viktigheten av at kirken innehar en åpen og imøtekommende holdning til mangfoldet i samfunnet.

       Disse medlemmer vil understreke at Den norske kirke må gis gode arbeidsvilkår for å løse sine oppgaver som en bred og samlende folkekirke. I den forbindelse vil komiteen vise til Stortingets behandling av Ot.prp.nr.64 (1996-1997) Om lov om Den norske kirke og Om lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd. Ny kirke- og gravferdslov innebærer at kommunestyrene avgir kirkemyndighet til kirkelige organer. Disse medlemmer mener at styringsansvaret og forholdet mellom kirke og kommunal forvaltning må organiseres slik at kirken blir synlig og sentral i folks hverdag. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at Regjeringen i samarbeid med kirkens organer følger opp reformene i kirkeordningene.

       Disse medlemmer viser til at Den norske kirke har satt i gang et arbeid for å bedre likestillingen på alle nivå i kirken. Disse medlemmer ser på dette som et viktig og nødvendig arbeid. Disse medlemmer mener at kvinner må få samme plass innenfor kirken som ellers i samfunnslivet. For å utvikle seg videre som samfunnsinstitusjon og bærer av kulturarven bør kirken gjøre likestilling til regel i alle sammenhenger. I langt flere lederfunksjoner bør det ansettes kvinner. I motsatt fall kan Den norske kirke etter disse medlemmer mening svekke sine muligheter til å skape bred deltagelse og tillit i alle deler av befolkningen.

       Disse medlemmer viser til at det norske samfunnet er flerkulturelt, noe som stiller store krav til toleranse og aksept av hverandres forskjeller. Ulike religions- og livssynssamfunn skal ha frihet til å utøve sin virksomhet. Disse medlemmer vil likevel understreke at religiøs tro ikke kan rettferdiggjøre praksis som strider i mot norsk lov, for eksempel når det gjelder barn og kvinners rettigheter.

       Disse medlemmer vil understreke at dialog mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene er viktig for å forebygge konflikter med utspring i religionsforhold.

       Disse medlemmer viser til Stortingets behandling av prinsipper og retningslinjer for 10-årig grunnskole - Innst.S.nr.15 (1995-1996), der stortingsflertallet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, gikk inn for at skolen skulle få et utvidet fag for Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Slik disse medlemmer ser det er dette et viktig bidrag til å forebygge konflikter i samfunnet. Opplysning er en kilde til toleranse. En viktig motvekt mot fordommer og fremmedfrykt er å lære om hverandre. Disse medlemmer viser til at det i nevnte innstilling uttales:

« ...et hovedmål for revisjonsarbeidet innen skoleverket har vært ønsket om å sikre et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag i en stadig mer flerkulturell befolkning. Dette svarer til formålsparagrafens tale om « gode allmennkunnskaper » og skolens formål i grunnskoleloven § 1. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, særlig punktet 8.2.4.2, « Kirken ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at den norske kirke er i kraft av sin rolle som den viktigste forvalter av kristne tradisjoner og verdier og den kristne kulturarv en viktig nasjonal institusjon, som bidrar til å gi den norske befolkning forankring i et stabilt verdigrunnlag. Disse medlemmer legger vekt på Kirkens rolle i denne sammenheng, men vil samtidig understreke at Kirkens viktigste og egentlige oppgave er å formidle kristen tro i overensstemmelse med Kirkens bekjennelsesskrifter. Den norske kirke må derfor aksepteres som kirke, med rett til selv å fortolke sine forpliktelser i forhold til tro og bekjennelse. Disse medlemmer vil avvise alle krav fra myndighetenes side om at kirken, for å oppfylle sin rolle som åpen kirkekirke, må tilpasse seg utviklingen i familie- og samfunnsliv. Disse medlemmer vil beholde vår nåværende kirkeordning så lenge Kirken ser seg tjent med denne organisasjonsform.

       Disse medlemmer vil verne om andre trossamfunns og livssynssamfunns uavhengighet og frihet til tros- og livssynsutøvelse.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.2.1.2.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

5.3 Innvandrere, deltakelse og integrering i det norske samfunnet

5.3.1 Sammendrag

Utfordringer og mål

       Regjeringens politikk i forhold til innvandrere utformes, som for andre innbyggere, med utgangspunkt i verdiene likhet, frihet, og solidaritet. Overordnede mål om like muligheter til samfunnsdeltakelse, full sysselsetting og utjevning av levekår skal gjelde alle innbyggere. Innvandring har bidratt til et økt kulturelt mangfold som er positivt for samfunnet. Det er imidlertid en forutsetning at alle respekterer felles rammer i form av norsk lov, universelle menneskerettigheter og demokratiske spilleregler.

       Fortsatt regulering av innvandringen er en forutsetning for å kunne sikre innvandrere like muligheter med andre i det norske samfunnet. Hovedprinsipper og gjeldende regelverk, som bygger på et overordnet mål om begrenset og kontrollert innvandring, ligger derfor fast. Regelverket vil fortsatt legge til rette for innvandring som ledd i en aktiv oppfølging av internasjonale humanitære forpliktelser knyttet til familieinnvandring og flyktningemottak. Samtidig legger Regjeringen vekt på å motvirke ulovlig innvandring til Norge.

       For innvandrere som for andre grupper, er deltakelse i arbeidslivet sentralt for å oppnå økonomisk uavhengighet og gode levekår. Det er derfor en stor utfordring å innrette politikken overfor nyankomne innvandrere slik at de raskt får mulighet til å kvalifisere seg for arbeidsmarkedet.

       Personer med innvandringsbakgrunn og andre minoriteter kan utsettes for diskriminering på grunn av sin rase, hudfarge, trosbekjennelse, avstamming eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Det finnes mange eksempler på diskriminering av innvandrere i det norske samfunnet. Fordi diskriminering har alvorlige konsekvenser som angår hele befolkningen, vil Regjeringen fortsatt prioritere en aktiv, målrettet innsats for å forebygge slike handlinger og holdninger. Forekomsten av rasistisk motivert vold og trakassering er urovekkende, og konsekvensene for ofrene kan være store. Etter Regjeringens syn har myndighetene et særlig ansvar for å bekjempe denne typen kriminalitet. Raske og klare reaksjoner fra politi- og påtalemyndighetens side er påkrevd. Det må videre utvikles registreringsrutiner og statistikk for bedre å kunne følge utviklingen på dette området.

       Det er i meldingens avsnitt 4.3.2 redegjort for status for innvandring og integrering i det norske samfunnet.

Arbeid og kvalifisering

       Mangelfull utdannings- og yrkeskompetanse, herunder manglende ferdigheter i norsk språk og lite kjennskap til norsk arbeidsliv, er faktorer som bidrar til lav yrkesdeltaking og høy arbeidsledighet blant enkelte innvandrergrupper. Innvandrere med lav utdannings- og yrkeskompetanse vil ha et særlig behov for kvalifisering. Det er i denne sammenheng viktig å samordne ressursene mellom kommunene, arbeidsmarkedsetaten og utdanningssektoren. Regjeringen vil vurdere hvordan den offentlige støtten til livsopphold overfor nyankomne innvandrere bedre kan bidra til en effektiv kvalifisering for norsk arbeidsliv.

       Det er mange barrierer for å få vurdert innvandreres yrkes- og utdanningskompetanse fra hjemlandet. Mange må derfor ta utdanningen fra bunnen av i Norge. En del innvandrere med godkjent utenlandsk utdanning eller utdanning fra Norge, har også problemer med å bli tilsatt i jobber de er kvalifisert for. For at innvandreres og flyktningers kompetanse skal bli verdsatt, må en ha effektive ordninger for godkjenning og vurdering av utenlandsk utdanning i forhold til det norske utdanningssystemet og arbeidsmarkedet. Regjeringen ønsker å sette søkelys på hvordan godkjenningsordningene kan forbedres.

       Flere forhold bidrar til at innvandrere fra ikke-vestlige land, uansett utdanningsnivå, kan ha problemer med å få innpass i arbeidslivet. I tillegg til mangelfulle språkkunnskaper er det grunn til å tro at det forekommer diskriminering ved ansettelse. Kommunal- og arbeidsdepartementet har utarbeidet forslag til en lovbestemmelse mot etnisk diskriminering i arbeidslivet. Lovforslaget har vært til høring hos aktuelle instanser, og vil bli lagt fram for Stortinget i løpet av våren 1997. Dersom forslaget blir vedtatt, vil det innebære forbud mot å forskjellsbehandle arbeidssøkere på grunn av rase, hudfarge eller etnisk opprinnelse ved ansettelse.

       Arbeidslivets parter har en nøkkelrolle for at innvandrere skal vinne innpass på arbeidsmarkedet på lik linje med befolkningen for øvrig. Regjeringen vil derfor invitere partene til drøftinger om hvordan arbeidsmarkedet bedre kan gjøre bruk av personer med innvandringsbakgrunn.

Utdanning

       I grunnskolen må det tas hensyn til at norsk ikke er alle elevenes morsmål. På småskoletrinnet bør elever med svake norskkunnskaper kunne få sin første skrive- og leseopplæring på det språket de behersker best. Utover dette kan aktuelle morsmål gis som valgfag på ungdomstrinnet. Kommunene vil bli oppfordret til å gi innvandrere i alderen 16-20 år, som ikke har hatt anledning til å fullføre norsk grunnskole eller liknende, tilbud om opplæring opp til grunnskolenivå.

       Evalueringer av Reform 94 tyder på at elever med innvandringsbakgrunn i gjennomsnitt har svakere rekruttering, gjennomstrømming og resultater enn andre elever. Det er derfor viktig at opplæringen tilrettelegges slik at den kan gi elever med innvandringsbakgrunn tilnærmet like god gjennomstrømming som andre.

       For å oppnå deltakelse og integrering i det norske samfunnet er det viktig for innvandrere å lære seg godt norsk i tillegg til morsmålet. Regjeringen vil arbeide for å gjøre den grunnleggende opplæringen i norsk med samfunnskunnskap for voksne innvandrere mer resultatorientert, og tilpasset den enkeltes forutsetninger ved hjelp av tester før, under og etter opplæringen. Det skal i større grad legges til rette for individuelle planer for kvalifisering og opplæring knyttet til arbeidsstedet.

       Mange lærere mangler utdanning i å undervise i norsk som andrespråk, og det vil bli vurdert hvordan utdanningen for lærere kan gi bedre kompetanse i å undervise i et flerkulturelt skolemiljø.

Bomiljø og kulturelt fellesskap

       Et godt bomiljø er sentralt for at innvandrere skal kunne finne seg til rette i det norske samfunnet, og for barnas oppvekstvilkår. Fra 1996 er Husbankens generelle rentestøtte lagt om til selektive tilskuddsordninger med sikte på å prioritere vanskeligstilte grupper, herunder boliger til nyankomne flyktninger.

       Både innvandrerorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner kan bidra til å skape kontakt mellom innvandrere og den øvrige befolkningen. Frivillige organisasjoner fungerer også som bindeledd mellom innvandrere og myndighetene, og er utgangspunkt for innvandrerdeltakelse i råd og utvalg, blant annet Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter. Regjeringen legger gjennom støtten til organisasjonene vekt på å sikre at interessene til innvandrer-kvinner og til barn og unge med innvandringsbakgrunn blir ivaretatt.

       Et virkemiddel for å motvirke at innvandrere blir isolerte i det norske samfunnet er å skape flerkulturelle møteplasser for nordmenn og innvandrere. Gjennom støtten til kunstnerisk virksomhet vil Regjeringen synliggjøre kunstnere med annen bakgrunn enn den norske, og slik øke mangfoldet i norsk kulturliv.

5.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at alle, uansett etnisk bakgrunn, skal ha likeverdige muligheter på alle områder i samfunnet. Diskriminering på grunnlag av hudfarge eller kulturbakgrunn skal ikke aksepteres.

       Mange med innvandrerbakgrunn har gode levekår, men blant enkelte grupper, særlig med flyktningebakgrunn, er inntektene markert lavere, arbeidsledigheten høyere og levekårene generelt dårlige. Disse medlemmer vil arbeide for å motvirke nye sosiale forskjeller mellom personer med innvandrerbakgrunn og den øvrige befolkningen.

       Kulturelt mangfold er berikende og en styrke for fellesskapet. Alle har rett til å hevde sine verdier, følge kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro - forutsatt at dette skjer innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter.

       Det er mange ulike måter å være norsk på. I det norske samfunnet har folk alltid hatt ulike verdier, ulike skikker og standarder for hva som er akseptabel væremåte. Det er derfor umulig å kreve at innvandrere skal bli « norske ».

       Disse medlemmer viser til at det i et flerkulturelt samfunn må stilles krav om gjensidig tilpasning fra både majoriteten og minoritetene sin side. En av forutsetningene for å skape et fellesskap er at samfunnet er åpent for mangfold og nye impulser - hvis ikke vil minoritetene trekke seg tilbake.

       Disse medlemmer mener at mer må gjøres for å bekjempe rasisme, diskriminering og fordommer i det norske samfunnet. Disse medlemmer verken kan eller vil akseptere at mennesker vurderes og « dømmes » på grunnlag av etnisk opprinnelse, språk, kjønn eller hudfarge.

       Disse medlemmer vil allikevel peke på de potensielle konflikter som ligger i et flerkulturelt samfunn. Slike endringsprosesser er ikke uproblematiske for noe samfunn. Det har til alle tider vært brytninger og motsetninger i møtet mellom ulike kulturer. Men det er også i disse brytningene at ny utvikling og fremgang skjer. Disse medlemmer ser det derfor som en viktig oppgave å legge forholdene til rette for at vårt møte med andre kulturer og mennesker skal bli et positivt bidrag i det norske samfunnet.

       Alle i Norge må ha mulighet til å skaffe seg nødvendig kunnskap for å kunne mestre de raske samfunnsendringene og delta i arbeidslivet. Disse medlemmer vil peke på at norskkunnskaper er viktig for deltakelse i samfunnet og tilegnelse av ny kunnskap. Eksamen og prøver bør brukes systematisk i undervisningen for å gi den enkelte deltaker veiledning om framgang i ferdigheter og kunnskaper, samtidig som kursarrangører og lærere får økte muligheter til å tilpasse undervisningen til deltakernes behov. I den grunnleggende undervisningen bør det, etter disse medlemmers mening tas særlig hensyn til personer uten lese- og skriveferdigheter og personer med særlig svak grunnutdanning fra hjemlandet. Disse medlemmer mener en ordning med rett til opplæring i norsk for den enkelte og en plikt for kommunene til å gi slik opplæring bør vurderes nærmere.

       Enkelte, særlig en del kvinner, har av ulike årsaker problemer med å delta i organisert opplærling. Disse medlemmer er opptatt av at man søker å motivere og rekruttere dem som ikke søker opplæring i norsk på eget initiativ, bl.a. i form av oppsøkende virksomhet og samarbeid med innvandrerorganisasjoner og andre som kan bidra.

       Voksne innvandrere bør komme igang med undervisningen i norsk med samfunnskunnskap så snart som mulig og senest ett år etter ankomst. Disse medlemmer mener at tilbudet om gratis norskopplæring som hovedregel bør opphøre fem år etter bosetting i en kommune.

       Elever med begrensete norskferdigheter bør etter disse medlemmers mening få den første lese- og skriveopplæringen på morsmålet. Det vil lette innlæringen av tilsvarende ferdigheter på norsk. Morsmålsundervisningen i grunnskolen bør avgrenses til denne perioden, som i det nye læreplanverket er lagt til de fire første årene. Utover dette kan aktuelle morsmål gis som tilvalgsspråk på ungdomstrinnet. I tillegg kan elever få tospråklig fagundervisning inntil de har tilstrekkelig utbytte av undervisningen på norsk.

       Disse medlemmer støtter forslaget om å endre arbeidsmiljølovens § 55 a slik at det blir forbud mot å forskjellsbehandle arbeidssøkere på grunn av rase, hudfarge eller nasjonalitet eller etnisk opprinnelse ved ansettelse. I tillegg til en lovendring, mener disse medlemmer at det også bør vurderes andre tiltak for å styrke vernet mot diskriminering.

       Det er ofte et problem å vurdere den kompetanse innvandrere tar med seg fra sine hjemland. Disse medlemmer er derfor opptatt av at innføres en praktisk dokumentasjonsordning for å forenkle vurdering av utenlandsk fagutdanning, og at muligheten for godkjenning av utenlandsk utdanning lettes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, særlig punktet 8.2.4.4 « Innvandrere - integrering og fellesskap », samt avsnittet 8.2.12, særlig punktet 8.2.12.5 « Innvandrings- og flyktningepolitikk ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at mangfold er en berikelse for samfunnet, enten det gjelder mangfold i kultur, livssyn, erfaringer, holdninger eller hvorledes den enkelte av oss velger å leve sitt liv. Innvandrere og flyktninger representerer et slikt mangfold, og utgjør derfor en viktig ressurs for samfunnet. Samtidig krever et samfunn preget av mangfold og variasjon gjensidig respekt mellom mennesker - også for mennesker som er, eller velger å være, annerledes.

       Disse medlemmer vil peke på at toleranse og respekt kan ikke vedtas, men avhenger av den enkeltes holdninger. Disse medlemmer mener at det er viktig å bekjempe rasisme og fremmedfiendtlighet, fordi dette er holdninger som er i grunnleggende konflikt med de kristne og humanistiske verdier som vårt samfunn bygger på. Etter disse medlemmers mening bekjempes rasisme og fordommer best gjennom en ansvarlig asyl- og innvandringspolitikk og gjennom en åpen debatt om våre egne holdninger.

       Disse medlemmer mener at hjelp til flyktninger først og fremst bør gis i flyktningenes nærområde, siden man på denne måten når frem til flest mulig flyktninger med hjelpen. I tillegg må Norge ta sin del av ansvaret for de overføringsflyktninger FNs Høykommissær søker om gjenbosetning for utenom nærområdene.

       Med utgangspunkt i en politikk som begrenser og kontrollerer innvandringen til Norge, mener disse medlemmer at det må praktiseres strenge regler for oppholdstillatelse for asylsøkere som ikke fyller kravene til flyktningestatus. Disse medlemmer understreker at Norge skal oppfylle sine forpliktelser overfor asylsøkere i henhold til de internasjonale avtaler vi har sluttet oss til, og vil at det fortsatt skal skilles strengt mellom de asylsøkere som flykter fra alvorlig forfølgelse og de asylsøkere som først og fremst ønsker å flytte til noe bedre.

       Disse medlemmer vil:

-

at innvandrere, flyktninger og asylsøkere som bor i Norge skal ha de samme rettigheter og plikter i samfunnet som norske borgere, med de begrensninger som følger av manglende norsk statsborgerskap. Alle som har mulighet til det har en selvfølgelig plikt til å arbeide for eget livsopphold, til å ta vare på seg selv og til å lære norsk. Integreringspolitikken må utformes slik at den oppmuntrer til selvhjulpenhet.

-

bedre norskopplæring for flyktninger og innvandrere som ønsker å bosette seg permanent i Norge, gjennom obligatorisk minimumsopplæring i norsk og samfunnsfag. Kravet om obligatorisk opplæring omfatter ikke dem som kan dokumentere tilsvarende minimumskunnskaper. Unntak skal for øvrig bare gis i spesielle tilfelle. Opplæringen skal være nivåtilpasset og avsluttes med en prøve.

-	at det ikke skal gis statstilskudd til morsmålsundervisning. Det bør gis tilskudd til frivillige organisasjoner som kan gi slik undervisning, organisert utenfor skolen.

-	gjøre det lettere å få godkjent utdannelse og arbeidserfaring fra hjemlandet, for lettere å gjøre den enkelte økonomisk uavhengig. Ordninger som diskriminerer og hindrer bruk av kompetanse vunnet utenfor Norge må fjernes.

-	ha øket innsats for å få kartlagt og stoppet illegal innvandring til Norge, og fortsette den strenge praksis når det gjelder utvisning av utenlandske statsborgere som gjør seg skyldig i alvorlige kriminelle handlinger.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har som mål et romslig samfunn der ulikheter i utseende, tro eller kulturell bakgrunn ikke gir ulik mulighet til arbeid, utdanning og deltakelse i samfunnslivet. Disse medlemmer vil arbeide for aktiv etnisk likestilling. Etnisk likestilling betyr at mennesker fra etniske minoriteter likestilles med majoritetsbefolkningen i levekår, rettigheter og innflytelse.

       Forestillingen om at Norge tradisjonelt har vært et land med én kultur har vært mer en myte enn et faktum. Det er lett å glemme at mangfoldet av dialekter, tre offisielle språk, et utall av ulike menigheter og livssynssamfunn, forskjeller mellom by og bygd, klasseskiller osv. har gjort Norge til et flerkulturelt samfunn.

       Norge er et samfunn med flere ulike etniske minoritetsgrupper. Vi ser at mange som tilhører minoritetsgrupper sliter med spesielle problemer sosialt og økonomisk.

       Det er også et alvorlig problem at så mange mennesker i Norge uttrykker skepsis og fiendtlighet overfor folk med en annen etnisk eller religiøs bakgrunn enn det norske gjennomsnittet. Mange med mørk hud i Norge har opplevd rasistisk motivert diskriminering og vold. Mange opplever utestengning fra arbeidslivet eller boligmarkedet. Noen er usikre på sine rettigheter som religiøse minoriteter.

       Siden 1975 har det vært innvandringsstopp i Norge. De som har kommet etter 1975 har enten søkt familiegjenforening, søkt asyl, kommet som kvoteflyktning eller kommet inn under ulike unntaksregler for eksperter o.l. Holdningen fra norske myndigheter har vært å holde innvandrerne ute. Det at innvandrere er offisielt uønsket, kan ha bidratt til en mer negativ holdning i befolkningen til innvandrere. Innvandrere som kom til Norge før 1975 fikk stort sett arbeid og de fant en lettere plass i samfunnet. Arbeid er viktig for et samfunns sosiale integrasjon og for at en skal føle seg som medlem av et fellesskap. Økende arbeidsløshet har ført til diskriminering og omfattende utstøting av mennesker med mørk hudfarge fra arbeidsmarkedet. Klasseskillene i Norge har fått en etnisk dimensjon. Hele samfunnet taper på en slik utvikling.

       Et samfunn med store sosiale forskjeller, hvor enkelte grupper opplever utestengning som følge av etnisk eller religiøs bakgrunn, kan bli et samfunn med økende kriminalitet og konflikter, med påfølgende store samfunnskostnader. Disse medlemmer mener at det er behov for egne tiltak for å stanse denne utviklingene. Etnisk likestilling av minoritetsgrupper i det norske samfunnet krever mer aktive tiltak enn det vi hittil har sett. Tiltak må fremme aktiv og likeverdig deltakelse for både flyktninger, innvandrere og nordmenn. Et av de viktigste integreringstiltakene er å legge forholdene til rette slik at innvandrere og flyktninger kan delta aktivt i norsk samfunnsliv innenfor arenaer som organisasjonsliv, arbeidsliv og i politisk virksomhet.

       Disse medlemmer mener hovedutfordringene er å:

-	aktivt bekjempe rasisme og etnisk diskriminering på alle nivå i samfunnet.

-	skape gode oppvekstvilkår for barn som tilhører minoritetsgrupper.

-	arbeide for at ingen grupper støtes ut av arbeidslivet, og at de etniske minoriteter blir likestilt innen bolig, utdannelse og andre sentrale velferdsarenaer.

-	arbeide for at det skapes møteplasser mellom minoriteter og storsamfunn hvor normer og regler for det norske samfunnet kan utformes i fellesskap.

-	arbeide for en etnisk likestillingspolitikk som inneholder et skikkelig rettsvern mot diskriminering og som kan kompensere der minoriteter har et ulikt utgangspunkt enn resten av befolkningen.

-	arbeide for en samlet lov og et ombud for etnisk likestilling.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.