4. Nærings- og arbeidslivsveggen
4.1 Sysselsettingspolitikken
4.1.1 Sammendrag
4.1.1.1 Utfordringer og mål
Høy sysselsetting er avgjørende for å sikre velferden økonomisk, både for den enkelte og for samfunnet. Arbeid har en egenverdi for den enkelte i form av inntekt, sosial tilhørighet og deltakelse. En politikk for høy sysselsetting og økt verdiskaping vil også bidra til en mer jevn fordeling av inntekt og levekår. For Regjeringen er derfor arbeid til alle det viktigste målet, både i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken.
Samtidig vil det ut over i neste århundre være en stor oppgave å sikre tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft. Bakgrunnen er aldringen av befolkningen. Alderssammensetningen endres slik at en stadig mindre andel vil befinne seg i de aldersgruppene der yrkesaktiviteten er størst. Samtidig øker behovet for arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren. Regjeringen legger stor vekt på å videreføre en politikk som bidrar til høy yrkesdeltaking. Det vil bli lagt vekt på at arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at flest mulig kan komme i ordinært arbeid. En hovedutfordring framover vil være å bidra til at de arbeidsledige i større grad kan fylle de ledige stillingene som finnes. Her vil det generelt være viktig med god mobilitet i arbeidsmarkedet. Velferdspolitikken skal også bidra til høy velferd, bedre fordeling og likestilling mellom grupper ved å stimulere til ordinært arbeid. De langsiktige utfordringene i sysselsettingspolitikken tilsier at det er grunn til å være tilbakeholden med å gjennomføre ytterligere sosiale reformer som kan gi en varig svekkelse av det totale arbeidstilbudet.
Et inntektspolitisk samarbeid mellom partene i arbeidslivet har vært et sentralt element i den helhetlige strategien for økt sysselsetting som har blitt fulgt med utgangspunkt i Solidaritetsalternativet. Fortsatt moderat lønnsutvikling er helt avgjørende for å videreføre den positive utviklingen på arbeidsmarkedet også i årene som kommer. En videreføring av Solidaritetsalternativet vil være sentralt i denne sammenheng.
Personer med svak utdanningsbakgrunn, og særlig personer som er over 60 år, og enkelte grupper av innvandrere, viser seg å være mest utsatt på arbeidsmarkedet. Sterk satsing på arbeidsmarkedstiltak og utdanningsplasser har bidratt til at det er relativt få unge langtidsledige. Regjeringen legger stor vekt på å hindre at personer gjennom langvarige og/eller gjentatte ledighetsperioder kommer i fare for å miste kontakten med arbeidsmarkedet på mer varig basis. Regjeringen vil derfor fortsatt føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk.
Det er i avsnitt 3.1.2 i meldingen redegjort for situasjonen på arbeidsmarkedet ved inngangen til programperioden
4.1.1.2. Hovedlinjer i Regjeringens politikk
Solidaritetsalternativet skal videreutvikles som en helhetlig strategi for å øke verdiskapingen og sysselsettingen. Hovedelementene i strategien vil fortsatt bygge på en solidarisk lønnspolitikk, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og arbeidslinja i velferdspolitikken. Det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet vil bli videreført.
Regjeringen vil fortsatt legge stor vekt på å føre en arbeidsmarkedspolitikk basert på aktive tiltak framfor passiv utbetaling av stønader. God formidling, målrettede arbeidsmarkedstiltak som gjør det lettere for de arbeidsledige å finne arbeid, en utforming av stønadssystemene som gjør det økonomisk lønnsomt å søke jobb, og strenge krav til å ta tilvist arbeid, er viktige elementer i arbeidsmarkedspolitikken.
Effektiv arbeidsformidling er en viktig forutsetning for et godt fungerende arbeidsmarked. En effektiv formidling får ned søketiden for arbeidstakerne og bedriftene, og vil kunne øke sysselsettingen og redusere ledigheten. Jo strammere arbeidsmarkedet er, jo viktigere er det med rask formidling av ledige og av arbeidstakere som ønsker å bytte jobb. Et viktig formål for arbeidsmarkedsetatens økte formidlingsinnsats har vært å kunne gi bedre og mer helhetlig bistand til langtidsledige og grupper med særlige vansker på arbeidsmarkedet. Samtidig har de ledige også et eget ansvar for å være aktive arbeidssøkere. De arbeidssøkendes motivasjon for å søke etter nytt arbeid avhenger blant annet av den økonomiske godtgjørelsen og andre fordeler ved å være i jobb, sammenlignet med å motta dagpenger eller å delta på arbeidsmarkedstiltak.
Arbeidsmarkedstiltakene har en viktig stabiliseringspolitisk rolle, slik det blant annet ble understreket av Sysselsettingsutvalget ( NOU 1992:26 ). Regjeringen legger fortsatt til grunn at arbeidsmarkedstiltakene skal brukes som et stabiliseringspolitisk virkemiddel, det vil si at de bør trappes ned i oppgangskonjunkturer og opp ved tilbakeslag i økonomien. Samtidig bør tiltakenes sammensetning og nivå tilpasses de strukturelle problemene på arbeidsmarkedet.
Grupper som tidligere har hatt problemer på arbeidsmarkedet har nå vesentlig bedre jobbmuligheter. Regjeringen legger vekt på å tilpasse omfanget og utformingen av tiltakene best mulig til situasjonen på arbeidsmarkedet. Under lavkonjunkturen ble tiltaksnivået trappet kraftig opp med sikte på å bidra til at de ledige ikke skulle miste fotfestet på arbeidsmarkedet. I en situasjon med høy etterspørsel etter arbeidskraft er det viktig å sikre at flest mulig arbeidssøkere er tilgjengelige for ordinært arbeid. Som følge av bedringen på arbeidsmarkedet fra 1993 er tiltakene trappet ned. Utviklingen tilsier gjennomgående kortere tiltaksperioder enn tidligere. For Arbeidsmarkedsopplæringen er begrenset varighet også viktig for å begrense rekrutteringen av personer som primært er utdanningssøkende, og som dermed bør benytte seg av det ordinære utdanningssystemet. Dette må imidlertid veies mot det forhold at en viss varighet vil være nødvendig for at deltakerne skal tilegne seg nye kunnskaper.
En situasjon med sysselsettingsvekst og tiltakende knapphet på enkelte typer arbeidskraft tilsier vektlegging av tiltak som fremmer mobiliteten og gjør de arbeidsledige mer tilgjengelige for de ledige stillingene. Det er videre viktig at arbeidsmarkedsetaten så raskt som mulig tilviser kvalifiserte arbeidssøkere til ledige jobber. Normalt bør arbeidsmarkedstiltak først settes inn etter en periode med aktiv arbeidssøking for å understøtte formidlingen til de ledige jobbene. Tiltak må imidlertid settes inn tilstrekkelig tidlig for å motvirke problemer som kan følge av langvarig ledighet.
Selv om det legges til grunn en ytterligere økning i sysselsettingen de kommende årene, vil det fortsatt være nødvendig med målrettet innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. Dette vil i første rekke være langtidsledige, herunder personer som har brukt opp sine dagpengerettigheter, og spesielt personer som har svak eller mangelfull utdanningsbakgrunn og liten yrkeserfaring, samt yrkeshemmede. Herunder vil det fortsatt være en prioritert oppgave å forhindre at ungdom passiviseres som følge av langvarig ledighet. Selv med sterk bedring på arbeidsmarkedet vil det derfor være behov for et visst nivå på arbeidsmarkedstiltakene.
Undersøkelser viser at enkelte grupper av innvandrere har særlige problemer på arbeidsmarkedet. Det vises til nærmere omtale av innvandrernes situasjon i avsnitt 4.3 i meldingen. Langtidsledige innvandrere vil fortsatt bli prioritert av arbeidsmarkedsetaten på lik linje med andre langtidsledige. Problemene en del innvandrere har på arbeidsmarkedet kan imidlertid være særlig sammensatte, og blant annet knyttet til manglende kjennskap til norsk språk og norsk arbeidsliv samt innslag av diskriminering på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil prioritere tiltak som kan styrke innvandrernes stilling på arbeidsmarkedet, og som samtidig bidrar til å integrere innvandrerne bedre i det norske samfunnet.
Ønsket om gode stønadsordninger for de ledige må vurderes opp mot hvordan de påvirker tilpasningen til den enkelte arbeidstaker og bedrift. Det må dessuten også legges vekt på de budsjettmessige kostnadene for det offentlige. Det kan ligge et dilemma i at gode stønadsordninger som gir god inntektssikring samtidig kan svekke motivasjonen for jobbsøking, jf. boks 3.1 i meldingen. Dagpengeregelverket inneholder strenge krav om at dagpengemottakerne skal være disponible for arbeidsmarkedet. Regjeringen legger vekt på at en streng praktisering av avstengningsreglene er en forutsetning for å opprettholde en dagpengeordning som gir god inntektssikring. I en konjunktursituasjon med vekst i tilgangen på ledige stillinger vil flere arbeidssøkere få tilbud om jobb, og vil dermed kunne bli berørt av en restriktiv praktisering av kravene til disponibilitet. Med knapphet på enkelte typer arbeidskraft lokalt vil dette være et viktig hjelpemiddel for å kunne skaffe arbeidsgivere kompetent arbeidskraft.
Fra 1994 til 1996 synes antallet delvis ledige dagpengemottakere å bli noe redusert, men i mindre grad enn helt ledige. Utviklingen kan være et tegn på at det legges for lite vekt på å bidra til at disse personene får tilbud om økt stillingsandel, samtidig som utformingen av dagpengeordningen på dette punktet kan bidra til å svekke den enkeltes egen motivasjon for å øke sin arbeidstid. I en periode med tiltakende knapphet på arbeidskraft er det viktig å bidra til at delvis sysselsatte arbeidssøkere i større grad kan øke sin arbeidsinnsats. Regjeringen vil foreta en nærmere vurdering av tiltak som kan bidra til at flere delvis ledige dagpengemottakere kan få økt sin stillingsandel.
Yrkesdeltakingen blant eldre har kontinuerlig blitt redusert gjennom de siste tiårene. Det er ønskelig å reversere denne utviklingen, blant annet gjennom å forbedre de eldres stilling i arbeidsmarkedet for å hindre utstøting. Regjeringen vil arbeide for en økning i den gjennomsnittlige avgangsalderen. Samtidig har mange eldre behov for å forlate arbeidslivet eller redusere arbeidstiden før de har nådd pensjonsalderen. Satsing på attføring og tiltak som kan bedre arbeidsmiljøet vil være sentrale elementer i en politikk for høyere yrkesdeltaking blant eldre. For en del eldre vil muligheten for å fortsette lenger i arbeid bedres ved å legge til rette for økt fleksibilitet, jf. nærmere omtale i avsnitt 5.6. Pensjonsalderen på 67 år i folketrygden vil bli opprettholdt.
Arbeidsmarkedsetaten fikk i 1994 et helhetlig ansvar for yrkesrettet attføring. En av hensiktene med reformen var at yrkesrettet attføring skulle være prøvd der det er mulig, før det søkes om uførepensjon. Attføringstiltak bør så langt som mulig utformes slik at de motiverer og kvalifiserer yrkeshemmede til å få innpass i arbeidslivet. Dette forutsetter blant annet at tiltakene er tilpasset etterspørselen på arbeidsmarkedet. I det videre attføringsarbeidet vil det ellers bli lagt vekt på økt brukermedvirkning. Yrkeshemmede som selv deltar aktivt gir det beste utgangspunktet for gode attføringsresultater. Det vil fortsatt bli lagt vekt på evaluering av tiltakene. Resultatene vil danne grunnlag for målretting av tiltakene mot de gruppene som kan få økt sine muligheter i arbeidslivet mest.
I kapittel 6* vises det til den betydning lov- og regelverk for ansettelsesforhold, arbeidsmiljø mv. kan ha for arbeidsmarkedets funksjonsmåte. Regjeringen vil fortsatt arbeide for et sterkt stillingsvern, hvor hovedregelen skal være fast tilsetting. Samtidig vil Regjeringen følge utviklingen på arbeidsmarkedet nøye for å vurdere konsekvensene av dagens reguleringer. En hovedutfordring vil være å støtte opp under næringslivets behov for kompetanse og omstillingsdyktighet, samtidig som arbeidstakernes helse og rettigheter ivaretas.
Mottak av tjenestepensjon gir i dag grunnlag for oppsigelse av eldre arbeidstakere. Dette innebærer blant annet at en del arbeidstakere som mottar tjenestepensjon fra fylte 67 år må slutte i arbeidet, selv om de kan ha motivasjon og forutsetninger for å fortsette. Regjeringen vil legge fram et lovforslag som utelukker at en tjenestepensjonsordning i seg selv kan gi saklig grunn for oppsigelse. Dette vil understøtte arbeidslinjen og gi de eldre en mer reell valgmulighet til å fortsette å arbeide fram til fylte 70 år.
Det er nødvendig å arbeide videre for å sikre mer likestilling både i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Regjeringen vil bygge videre på den likestillingspolitikken som er ført de siste tiårene og arbeide for at det tas hensyn til likestilling på alle samfunnsområder. Barn har rett til både mor og far som omsorgspersoner i oppveksten. Dette er særlig viktig i de første småbarnsårene. Gode og fleksible permisjonsordninger er viktige for at kvinner skal kunne beholde tilknytningen til arbeidslivet også i den fasen de har små barn. Fødselspermisjonen for arbeidstakere skal videreføres på dagens nivå; dvs. 42 uker med 100 % dekning av inntektsgrunnlaget, eller 52 uker med 80 % dekning. Regjeringen vil vurdere å øke fleksibiliteten gjennom et nytt alternativ med 70 ukers permisjon med 60 % dekning av inntektsgrunnlaget. Dette vil imidlertid bli vurdert nærmere ut fra blant annet virkninger for kvinners stilling på arbeidsmarkedet, og fedrenes muligheter til å ta ut større del av permisjonen. Tidskontoordningen vil bli videreført, men regelverket vil bli løpende vurdert og videreutviklet i lys av nye erfaringer. Arbeidsvurderingsutvalget ( NOU 1997:10 ) har foretatt en vurdering av lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, og kommet til at deler av forskjellene skyldes faktorer som utdanning, ansvar, risiko og etterspørsel i markedet. Yrker dominert av kvinner har gjennomgående lavere lønnsnivå enn yrker dominert av menn. Dette gjelder også når kompetansekrav m.v. kan betegnes som likeverdige.
I kapittel 6* drøftes spørsmål knyttet til deling av arbeid gjennom redusert arbeidstid og ulike permisjonsordninger. Det vises til at en generell reduksjon i arbeidstiden vil være uheldig i forhold til de utfordringene det norske samfunnet står overfor i neste århundre. En generell reduksjon i arbeidstiden vil redusere mulighetene for å løse de velferdsutfordringene vi står overfor. Derfor vil Regjeringen videreføre og styrke arbeidslinjen. Dette er et av hovedelementene i Solidaritetsalternativet.
I enkelte andre europeiske land er det gjennomført tiltak for å stimulere sysselsettingen i husholdningsrettet tjenesteyting. Bakgrunnen har vært tendensen til økt, og vedvarende høy, ledighet blant lavt utdannede. Regjeringen er av den oppfatning at subsidier til visse former for tjenesteyting ikke er et hensiktsmessig virkemiddel for å bedre sysselsettingsmulighetene for arbeidssøkere med lav utdanning, jf. kapittel 6*. Fordelingsmessige argumenter taler også mot slike subsidier. Arbeidsmarkedspolitikken og utdanningspolitikken er utformet for å bidra til at alle grupper i størst mulig grad skal kunne delta i arbeidslivet. Innenfor en slik politikk vil det bli lagt stor vekt på å styrke posisjonen til svake grupper i arbeidsmarkedet.
4.1.2 Komiteens merknader
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at høy sysselsetting vil sikre velferden økonomisk, både for den enkelte og for samfunnet, og bidra til en jevnere fordeling av inntekt og levekår. Disse medlemmer mener derfor arbeid til alle må være hovedmålet, både i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken.
Disse medlemmer viser til at både ledighets- og sysselsettingsutviklingen har hatt en mer positiv utvikling enn anslagene som ble presentert i Langtidsprogrammet 1994-97. Ledigheten har gått markert ned fra sitt historiske toppnivå i 1993 og sysselsettingen anslås nå å øke med hele 168.000 personer fra 1993 til 1997.
Disse medlemmer viser til at det nå er mangel på arbeidskraft innen flere sektorer i samfunnet, f.eks. innenfor helse- og omsorgsyrker, mekanisk industri, bygg og anlegg. Dette skjer samtidig som ledighetsnivået fremdeles er over 4 % målt ved AKU-ledighetstallene. Dette tyder på at en stor del av ledigheten er av mer strukturell karakter, dvs. at de arbeidsledige ikke innehar de kvalifikasjoner som kreves eller ikke bor i de områder hvor det er ledige jobber. En politikk som tar sikte på å øke etterspørselen i økonomien for å redusere ledigheten vil dermed kunne føre til økt pris- og kostnadspress uten at effekten på ledigheten blir stor.
Disse medlemmer vil prioritere en politikk som bidrar til høy yrkesdeltaking og som kan bidra til at de arbeidsledige i større grad kan fylle de ledige stillinger som finnes. En god mobilitet i arbeidsmarkedet vil bidra til dette. En slik aktiv arbeidsmarkedspolitikk er nødvendig for at ledigheten skal kunne gå ytterligere ned uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart.
En stor utfordring i arbeidsmarkedspolitikken er å unngå at personer gjennom langvarige og/eller gjentatte ledighetsperioder kommer i fare for å miste kontakten med arbeidsmarkedet på mer varig basis. Disse medlemmer vil derfor peke på at arbeidsmarkedspolitikken må rettes inn mot en effektiv arbeidsformidling, tiltak som kvalifiserer de ledige for arbeid, en utforming av stønadssystemet som gjør det økonomisk lønnsomt å søke jobb og strenge krav til å ta tilvist arbeid.
Disse medlemmer vil peke på at det uansett nedgang i ledigheten vil være nødvendig med et visst nivå på tiltakene f.eks. for å hindre at langtidsledige passiviseres og tiltak som kan bedre innvandreres kvalifikasjoner.
Disse medlemmer viser til at arbeidsmarkedstiltakene må tilpasses situasjonen på arbeidsmarkedet slik at de kan brukes som et stabiliseringspolitisk virkemiddel. I en situasjon med vekst i sysselsettingen og knapphet på arbeidskraft må tiltakene fremme mobilitet og bidra til at de ledige blir mer tilgjengelige for ledige jobber.
Disse medlemmer er bekymret over at yrkesdeltakingen blant eldre kontinuerlig er redusert de siste tiårene. Det er ønskelig å reverserer denne utviklingen. Disse medlemmer vil spesielt peke på tiltak som kan bedre de eldres arbeidsmiljø samt tiltak som kan bidra til økt fleksibilitet for de som ønsker å fortsette i arbeid. Disse medlemmer viser til at f.eks. mottak av tjenestepensjon i dag gir grunnlag for oppsigelse av eldre arbeidstakere. Disse medlemmer mener dette ikke skal kunne være saklig oppsigelsesgrunn og har merket seg at Regjeringen vil fremme et lovforslag som utelukker slik oppsigelse. Disse medlemmer viser til at dette vil understøtte arbeidslinjen og gi de eldre en mer reell valgmulighet til å fortsette i arbeid til fylte 70 år.
Disse medlemmer understreker viktigheten av at arbeidet for å fremme lik lønn for arbeid av lik verdi for kvinner og menn videreføres. Disse medlemmer viser til NOU 1997:10 Arbeidsvurdering som virkemiddel for likelønn, som blant annet fremmer forslag om å utvikle arbeidsvurdering som metode for likelønn. Metoden skal konkretisere begrepet arbeid av lik verdi.
Disse medlemmer mener at barn har rett til både mor og far som omsorgspersoner i oppveksten. Fleksible permisjonsordninger kan bidra til dette. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil vurdere å øke fleksibiliteten gjennom et nytt alternativ med 70 ukers permisjon med 60 % dekning av inntektsgrunnlaget. Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen vil videreutvikle tidskontoordningen og at Regjeringen vil arbeide med sikte på å innføre selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for yrkesaktive fedre.
Disse medlemmer viser til at det nå er knapphet på arbeidskraft innen mange sektorer og at blant annet store omsorgsutfordringer venter i neste århundre. Dette tilser at yrkesdeltakingen stimuleres. Disse medlemmer vil derfor advare mot arbeidstidsreformer som reduserer tilgangen på kvalifisert arbeidskraft.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8 « Fra oljeøkonomi til allsidig næringsliv », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen understreker at det har stor verdi for den enkelte å kunne klare seg selv. Innbyggerne har rett til beskyttelse mot offentlige hindringer som gjør det vanskelig å skaffe seg et utkomme gjennom eget arbeid. Mangel på arbeid innebærer sløsing med menneskelige og økonomiske ressurser. Disse medlemmer vil at myndighetene skal fjerne hindringer for jobbskaping og etablere gode og stabile rammevilkår for bedriftene. Omstillingsevne og høy kompetanse blir stadig mer sentrale konkurransefaktorer for næringslivet. Det er viktig at bedriftene stimuleres til å investere i kompetanseutvikling og etterutdannelse av sine ansatte. Økt satsing på etterutdannelse må komme som følge av et sammenfall mellom bedriftenes og de ansattes interesser, ikke gjennom nye lovpålegg.
Disse medlemmer mener offentlige reguleringer og inngrep bidrar i dag aktivt til å forhindre vekst i sysselsettingen. For å gi grobunn for flere arbeidsplasser og gjøre det enklere for den enkelte å få innpass i arbeidsmarkedet kreves det et mer fleksibelt arbeidsmarked, med færre reguleringer og økonomiske belastninger for dem som søker eller tilbyr arbeid. Disse medlemmer vil i tillegg til å redusere skattebelastningen:
| - | Forenkle lovverket av hensyn til arbeidsplasser og lønnsomheten i nye og eksisterende bedrifter. |
| - | Fjerne forbudet mot midlertidige ansettelser. |
| - | Avvikle lov om allmenngjøring av tariffavtaler. |
| - | Tillate privat arbeidsformidling og arbeidsutleie. |
| - | Likestille organiserte og uorganiserte arbeidstagere i alle deler av arbeidslivet. |
| - | Lovfeste organisasjonsfriheten. Den enkelte arbeidstager skal ha full frihet til å velge å være organisert eller uorganisert, og til å velge eventuell organisasjon, uten at dette innvirker på formelle rettigheter og plikter i arbeidsforholdet. |
| - | Utvide mulighetene til å arbeide frivillig overtid. |
| - | Fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger. |
| - | Stimulere til økt satsning på etter- og videreutdannelse i bedriftene. Fastsettelse av rammene for faglig oppdatering på arbeidsplassen er et ansvar for partene i arbeidslivet. |
| - | Kritisk gjennomgå reglene i sysselsettingsloven, arbeidsmiljøloven, sykelønnsordningen og konsesjons- og omsetningsreguleringer i landbruk og fiskeri med sikte på å myke opp eller avskaffe regler som hindrer nyetableringer. |
| - | Arbeide for en innstramning av sykelønnsordningen og minske faren for misbruk gjennom redusert utbetaling i sykeperioden og innføring av en karensdag. |
| - | Se til at dagpengene er høye nok til å leve av, men samtidig motivere for arbeid og selvhjulpenhet fremfor passive utbetalinger. |
| - | Bekjempe diskriminering basert på kjønn eller etnisk opprinnelse og motarbeide systematiske lønnsforskjeller eller annen ulikebehandling mellom kvinner og menn. |
Disse medlemmer viser til OECDs landrapport for Norge for 1997 som gir et sett av politikkanbefalinger for Norge som stemmer overens med den politikk disse medlemmer vil gjennomføre. OECDs anbefalinger går i korthet ut på følgende:
| - | Vurdere å øke sysselsettingsfleksibiliteten gjennom en mer liberal lovgivning, spesielt på området midlertidige ansettelser. |
| - | Reformere systemet for ledighetstrygd og andre sosiale ytelser for å bedre incentivene i tilbudssiden av arbeidsmarkedet. |
| - | Gjennomgå de aktive arbeidsmarkedstiltakene med sikte på å gjøre disse mer målrettet i kompetanseoppbyggingen og avvikle det offentlige formidlingsmonopolet. |
| - | Finne måter å øke lønnsfleksibiliteten på slik at sammenhengen mellom lønn og arbeidsproduktivitet blir bedre. |
| - | Avvikle reguleringer og restriksjoner på områder som er dominert av statlige virksomheter eller der det er utilstrekkelig konkurranse mellom private virksomheter. |
| - | Bedre forskningssamarbeidet mellom offentlig og privat sektor, samt evaluere og rasjonalisere programmene for teknologispredning. |
| - | Legge til rette for dannelsen av «clustere» og nettverk mellom små- og mellomstore bedrifter for å bedre mulighet til å konkurrere effektivt med etablerte firmaer i et globalt marked. |
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartis målsetting er arbeid til alle. Med en slik målsetting kan ikke politiske myndigheter fraskrive seg ansvaret for å skaffe arbeid til alle. Disse medlemmer vil ha en mer aktiv næringspolitikk som legger større vekt på nyetableringer, økt offentlig engasjement og en deling av arbeid reform som gir en mer rettferdig fordeling av arbeid og inntekt.
Disse medlemmer mener det offentlige bør være en motor for verdiskapning bl.a. gjennom tiltak som:
| - | Økte offentlige investeringer i boligbygging. |
| - | Økte offentlige investeringer i helse- og omsorg. |
| - | Etablering av samvirkebedrifter i lokalmiljøet som skal koordinere og yte ulike typer tjenester som kommunenes innbyggere har behov for. |
| - | Innføre forsøksordninger med et spekter av tiltak for å stimulere tjenesteproduksjon fra en svart, individualisert sektor til en organisert virksomhet med arbeidstakerrettigheter. |
| - | Økt offentlig innsats for å bekjempe miljøproblemene. |
| - | En mer aktiv bruk av utdanningsvikariater generelt og tilbud om utdanningsvikariater som sikrer særlig ufaglært ungdom mulighet for vikariater. |
Disse medlemmer vil videre peke på at rask teknologisk utvikling og sterk økning i produktiviteten har ført til at etterspørselen etter arbeidskraft minsker og mange arbeidsplasser forsvinner. Det betyr at økonomisk vekst alene ikke kan sikre full sysselsetting. Disse medlemmer går derfor inn for deling av arbeid fordi dette sammen med økt satsing på jobbskaping, representerer den raskeste og beste veien til full sysselsetting. Dersom vi ser tilbake finner vi at antallet arbeidsplasser de siste tiårene har kommet som følge av kortere arbeidstid og kraftig vekst i bruken av deltid. Disse medlemmer vil fremholde følgende elementer som sentrale i en strategi for arbeidsdeling og jobbskaping:
| - | Rett til videre- og etterutdanning der arbeidsledige skal kunne gå inn arbeidsplasser som skapes gjennom deling av arbeid. |
| - | En gradvis reduksjon av arbeidstida. |
| - | En utvidelse av den avtalefestede pensjonsordningen. |
| - | Forsøksprosjekter med 6-timers dag. |
| - | Videreutvikling av permisjonsordningene i forbindelse med farspermisjon, lengre utdanningsløp eller sabbatsår. |
| - | Arbeidsmarkedstiltak i større grad brukt til lengre utdanningsløp, og utvidelse av ordningen med vikarplasser. |
| - | Oppheving av arbeidsmarkedstiltak som fortrenger ordinær arbeidskraft. |
| - | Reduksjon av overtid og dobbeltarbeid. |
| - | All ungdom under 25 år skal sikres tilbud om arbeid eller utdanning gjennom bl.a. utbygging av opplæringsplasser, skatte-, avgifts- og tilskuddsordninger. |
Disse medlemmer mener videre det kan gjøres langt mer enn i dag for å skape miljøarbeidsplasser. Særlig tre områder innenfor miljøindustri er viktig å satse på: Gjenbruk, alternativ energi og ENØK.
Disse medlemmers målsetting er å gjennomføre et vugge-til-grav-prinsipp for produksjonen. Dette innebærer at industrien underlegges både lovverk og økonomiske virkemidler som gir ansvar for de produserte varenes livssyklus. Virkemidler vil være lover, forskrifter og økonomiske virkemidler for å skape vekst i gjenvinnings- og gjenbruksbransjen.
Disse medlemmer går inn for å opprette gjenbruks - og gjenvinningsprogrammer innenfor en lang rekke områder: Tele- og datautstyr, jern og metall, utrangerte industrienheter, papp og papir, plast og gummi, bildekk, drikkekartonger, glass, matavfall og tekstiler er alle produkter som enten ikke har eller har utilfredstillende løsninger på dette området i dag.
I tillegg bør en del av oljefondet bygges opp som et fond for satsing på alternativ energi. På denne måten vil vi kunne skaffe levedyktige arbeidsplasser også for framtidas generasjoner. De viktigste områdene hvor det bør satses på alternativ energi er: Bioenergi, vindkraft, bølgekraft og solenergi.
Disse medlemmer mener at for å kunne omstille offshoreindustrien og bygge opp annen næringsvirksomhet, må energiøkonomisering være et sentralt satsingsområde. Disse medlemmer går inn for å sette inn ENØK-tiltak på brukersiden i form av bedre isolasjon i nye og gamle boliger, opprustning av gamle kraftverk og tiltak innen industri og oljesektor. Varmepumper er et annet aktuelt satsningsområder.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kapitlet om næringspolitikk.
4.2 Nærings- og distriktspolitikken
4.2.1 Sammendrag
4.2.1.1 Utfordringer og mål
Et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet er avgjørende for å nå mål om arbeid for alle, utvikling av velferdssamfunnet og et samfunn som er bærekraftig. I dette avsnittet gis en samlet drøfting av Regjeringens prioriteringer innen nærings-, distrikts-, samferdsels- og IT-politikken. Også den generelle økonomiske politikken og politikken for en bærekraftig utvikling, jf. kap. 2, og handelspolitikken, jf. kap. 6, står sentralt i den næringspolitiske strategien.
For å øke verdiskapingen og sysselsettingen må vi bygge på de gode resultatene som er oppnådd. Solidaritetsalternativet har de siste årene lagt grunnlaget for styrking av verdiskapingen i Fastlands-Norge og økt sysselsetting.
De ulike regionenes fortrinn må utvikles til hele landets beste. By og land har ulike funksjoner i samfunn og økonomi, og er gjensidig avhengig av hverandre. Ved å utnytte denne gjensidigheten kan det skapes mangfold i næringsutviklingen og et godt grunnlag for velferd i alle deler av landet.
Samtidig må vi ta inn over oss de store endringer som skjer i vår tid - hvor globalisering og omstilling står sentralt. For næringslivet blir evnen til å konkurrere på internasjonale arenaer avgjørende for verdiskaping og sysselsetting. Det gjelder ikke lenger bare de tradisjonelle eksportbedriftene, men i stadig større grad også for underleverandører, det lokale næringslivet og andre bedrifter i distriktene. Gjennom økt samarbeid, allianser og nettverksbygging blir nasjonale grenser av stadig mindre betydning for næringslivet.
Næringer og bedrifter som tidligere var skjermet, må i økende grad tilpasse seg konkurranse, både på markedene for innsatsfaktorer og for ferdige produkter. Husholdningene og andre deler av næringslivet vil i de fleste tilfellene dra fordeler av utviklingen, siden de kan få tilgang til bedre produkter og til en lavere pris enn før. Men for de ansatte som berøres og deres familier kan omstillinger i bedriften gi problemer. Særlig vil det gjelde de som mister sitt arbeid på steder med små muligheter for annen sysselsetting. Disse utfordringene må møtes ved å legge forholdene til rette for omstilling til ny virksomhet i stedet for å forsøke å holde liv i virksomheter som tiden har løpt fra.
Kunnskapsinnholdet og tjenesteinnholdet utgjør en stadig større del av verdiskapingen. Anvendelsen av ny teknologi gjør det mulig å løse oppgaver bedre, å løse nye oppgaver og å utnytte ressursene bedre enn tidligere. Ny teknologi stiller også nye krav til kompetanse i arbeidsstyrken, og til opplæring og nyskaping i næringslivet.
Med informasjons- og kommunikasjonsteknologien utvikles det meget raskt nye produkter og nettverk. IT er et verktøy som den enkelte kan bruke til å øke valgfriheten, tilegne seg mer informasjon og opptre i brukerfellesskap. I bedriftene kan IT brukes til å utvikle produkter og salgsapparat, effektivisere produksjonen og finne fram til et mer stimulerende arbeidsinnhold. En viktig utfordring i årene framover er å dra nytte av og bygge videre på de store investeringene som er nedlagt i IT- og teleutstyr. Samtidig må hensyn til personvern, likestilling og norsk kultur og språk bli ivaretatt på en god måte.
Miljøproblemene er en av næringslivets hovedutfordringer. Aktiv medvirkning fra bedriftene er nødvendig for å utvikle et samfunn med effektiv ressursbruk og stor grad av gjenvinning. Miljøkravene skjerpes, både i Norge og internasjonalt. Norske bedrifter bør være i første rekke i arbeidet med å løse problemene fra egen virksomhet og egne produkter, og må ta sin del av ansvaret for å utvikle miljøvennlig produksjon og forbruk. Også markedet krever i økende grad en god miljøprofil hos bedriftene. Miljø har blitt et godt salgsargument.
Svaret på den økte konkurransen, internasjonaliseringen, den nye teknologien og miljøproblemene må i første rekke være å utvikle kompetanse som gjør oss bedre i stand til å møte utfordringene. Dette gjelder både hos ledelse og ansatte, i næringslivet og offentlig sektor. Oppbygging av kunnskap vil være av grunnleggende betydning for verdiskapingen og utviklingen av det norske samfunn. Videre er investorer som utøver et kompetent og langsiktig eierskap, både norske og utenlandske, viktige for å beholde og utvikle sterke nærings- og kompetansemiljøer i Norge.
For å møte disse utfordringene har Regjeringen satt opp følgende mål:
Næringspolitikken skal bidra til økt verdiskaping for å realisere overordnede mål om velferd og sysselsetting. Regjeringen vil på bred basis legge forutsetninger for å styrke konkurranseevnen i økonomien, og dermed bidra til et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv. Hensynet til små og mellomstore bedrifter vil stå sentralt i næringspolitikken.
Distrikts- og regionalpolitikken skal bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret og å utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet. Regjeringen vil legge forholdene til rette for en balansert sammensetning av befolkningen også i distriktene og at det utvikles likeverdige sysselsettings- og velferdstilbud. Det vil bli lagt vekt på å sikre et godt velferdstilbud i utkantene.
Samferdselspolitikken skal bidra til økt verdiskaping og sysselsetting gjennom utvikling av et effektivt transport- og kommunikasjonstilbud. Regjeringen vil sikre god framkommelighet og høy trafikksikkerhet innenfor økologisk forsvarlige rammer. Det vil bli lagt økt vekt på en helhetlig samferdselsplanlegging, bedre samordning mellom de ulike transportmidlene og andre tiltak som fremmer en effektiv ressursbruk.
IT-politikken skal bidra til at informasjons- og kommunikasjonsteknologien utnyttes til å styrke verdiskaping og sysselsetting i alle deler av landet, samtidig som det ikke skapes nye skiller i samfunnet. Regjeringen vil at offentlig sektor skal spille en aktiv rolle - ved å lage et framtidsrettet regelverk, som avansert bruker av informasjonsteknologi og som krevende kunde for næringslivet. Næringslivet må gå foran i anvendelsen av IT-teknologien, ikke bare ved effektivisering av produksjonen, men også ved å skape nye produkter og bedre arbeidsplasser.
Det er i avsnitt 3.2.2 i meldingen redegjort for status ved inngangen til programperioden.
Næringslivet går styrket ut av langtidsprogramperioden 1994-1997. I en lavkonjunktur for mange av våre handelspartnere har norske fastlandsnæringer klart å ekspandere både hjemme og i utlandet. Verdiskaping og sysselsetting i store deler av næringslivet har økt betydelig de siste årene. 15 års nedgang i industrisysselsettingen er snudd til ny vekst fra 1993. Eksportnæringene har vunnet innpass i nye markeder med stor vekst, ikke minst i Asia. Norske selskaper har i betydelig grad ekspandert i utlandet gjennom etablering og oppkjøp.
Gjennom innsats over lang tid er det i store trekk skapt gode og likeverdige levekår i alle deler av landet. For levekårsforhold som lønn, utdanning, helse og arbeidsløshet er det i dag ikke systematiske forskjeller mellom fylker, eller de er i ferd med å utjevne seg. Det er imidlertid fortsatt betydelige forskjeller i levekårene innenfor fylker, og utviklingen i en del utkantkommuner, med nedgang i folketallet, er bekymringsfull.
Forskning og utvikling (FoU) i næringslivet utgjør en mindre del av bruttonasjonalproduktet i Norge enn gjennomsnittet for OECD-landene. Det har blant annet sammenheng med en næringsstruktur med et relativt lite innslag av FoU-intensiv produksjon. Næringslivet finansierer en lavere andel av de samlede FoU-kostnadene i Norge enn i mange andre land.
Over den siste tiårsperioden har det skjedd en vesentlig forbedring av transportnettet i Norge. Særlig har det blitt gjennomført mange vegprosjekter av stor lokal og regional betydning. Generelt er det høy standard og god kapasitet i transportnettet. I enkelte områder er det overkapasitet, mens det er kapasitets- og miljøproblemer særlig i og til dels omkring de største byene.
Informasjonsteknologien er tatt aktivt i bruk i næringslivet, i offentlig sektor og av privatpersoner. Internasjonale sammenlikninger viser at Norge har blant de høyeste investeringene i IT- og teleutstyr, enten det måles pr. innbygger eller i forhold til bruttonasjonalproduktet. Teleprisene i Norge har gjennom første halvdel av 1990-årene gått fra å være blant de høyeste i verden til å bli blant de laveste. Som et av de første land vil Norge i løpet av 1997 ha digitalisert hele telenettet. Det gir husholdningene, næringslivet og offentlig sektor i alle deler av landet tilgang på et vidt spekter av moderne informasjons- og kommunikasjonstjenester.
4.2.1.2 En helhetlig nærings- og distriktspolitikk
En bred næringspolitisk strategi
For å møte utfordringer knyttet til reduserte petroleumsinntekter i neste århundre, må verdiskapingen i det fastlandsbaserte næringslivet i alle deler av landet styrkes. Grunnlaget er en forsvarlig finans- og pengepolitikk sammen med en videreføring av det inntektspolitiske samarbeidet. Anvendelsen av petroleumsinntektene må støtte opp under en stabil vekst i fastlandsøkonomien. På dette grunnlaget skal næringspolitikken bidra til å styrke konkurranseevnen på bred basis.
Vilkårene for økt verdiskaping og sysselsetting i næringslivet bestemmes av mange forhold - både bedriftsinterne, markedsmessige og myndighetsbestemte forhold. En framtidsrettet nærings- og distriktspolitikk må fremme en helhetlig strategi for et vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet. Det må spesielt legges vekt på de utfordringer som små og mellomstore bedrifter møter. Utformingen av en helhetlig strategi innebærer at en rekke politikkområder ses i sammenheng.
Sentrale oppgaver i næringspolitikken er å fremme en effektiv utnyttelse av ressursene på områder av betydning for næringsutviklingen, øke kompetansen i nærings- og arbeidslivet, bidra til nyskaping (innovasjon) og anvendelse av ny kunnskap og teknologi, legge til rette for tilstrekkelig tilgang av risikovillig kapital i alle deler av landet og utvikle offentlig sektor som en positiv konkurransefaktor. I en kunnskapsbasert økonomi blir videreutvikling av utdannings- og forskningssystemet en sentral oppgave, jf. kap. 4 i meldingen.
Fordi det er mange politikkområder som er viktige for næringsutviklingen er det viktig å se innsatsen på de ulike områdene i sammenheng. Regjeringen vil arbeide for en mer sektorovergripende og samordnet næringspolitisk innsats mellom de berørte statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter. I programperioden er det særlig aktuelt å se nærmere på hvordan ressursene anvendes til utdanning, kompetanseutvikling og samferdsel.
Den økte internasjonaliseringen av næringslivet setter større krav til en helhetlig og samordnet næringspolitikk. Dette er hovedgrunnen til at ansvaret for de næringspolitiske og deler av de handelspolitiske sakene ble samlet i Nærings- og handelsdepartementet fra 1. januar 1997. Regjeringen tar dermed sikte på å legge større vekt på internasjonale forhold i utformingen av næringspolitikken i årene framover.
Regjeringen legger til grunn at næringsnøytralitet bør være et hovedprinsipp i utformingen av næringsrettede virkemidler. Næringspolitikken skal bidra til å stimulere nyskaping, omstillingsdyktighet og lønnsomhet i hele næringslivet. Det kan best skje ved at ulike næringer og bedrifter utvikler sin kompetanse og konkurransedyktighet med utgangspunkt i mest mulig like rammebetingelser. Dersom omstillingsprosesser blir forhindret vil tapet av verdiskaping over tid kunne bli stort. I forhold til enkelte næringer, blant annet jordbruk, vil det likevel på grunn av Norges klimatiske og geografiske forhold være behov for særskilte støttetiltak.
Mellom vareproduserende og tjenesteytende virksomhet er det en gjensidig avhengighet og omfattende samhandling, noe som gjør det vanskelig og heller ikke ønskelig å trekke et klart skille mellom sektorene i næringspolitisk sammenheng. En framtidsrettet næringspolitikk bør være fleksibel i forhold til endringer i næringsstrukturen og prioriterte oppgaver, og derfor rettet mot næringslivet som helhet. Dette vil være i tråd med en næringsnøytral innretning av virkemidlene.
Oppfølgingen av utredninger om næringspolitiske spørsmål
For å få en grundig vurdering av viktige utfordringer for norsk næringsliv - og et godt grunnlag for å vurdere hvordan næringspolitikken bør innrettes, nedsatte Regjeringen et utvalg for å vurdere næringspolitikken under ledelse av Arent M. Henriksen. Utvalget avga sin innstilling 30. august 1996, jf. NOU 1996:23 Konkurranse, kompetanse og miljø, næringspolitiske hovedstrategier. Det er redegjort nærmere for de viktigste av utvalgets anbefalinger i avsnitt 7.3.5*.
Parallelt med Henriksen-utvalget ble det utført flere andre utredninger. Bergo-gruppen vurderte spørsmål om norsk næringslivs generelle konkurranseevne overfor andre land. Grønn skattekommisjon utredet blant annet virkninger av en del skatteomlegginger på nærings- og sysselsettingsutviklingen. Innovasjonsutvalget og Småbedriftsutvalget drøftet mer avgrensede næringspolitiske spørsmål.
Alle utvalgene som har behandlet næringspolitiske problemstillinger har framhevet kompetanse som en sentral faktor i utvikling av konkurranseevne. Næringslovutvalget, som har vært i funksjon siden 1990, gjør et viktig arbeide med å utrede grunnlaget for bedre regelbaserte rammebetingelser for næringslivet. Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om næringspolitikken høsten 1997, hvor det vil bli gitt en utfyllende gjennomgang og drøfting av forslagene.
Disse utvalgenes arbeid utgjør et viktig grunnlag for Regjeringens helhetlige strategi for økt verdiskaping og sysselsetting. I oppfølgingen vil det særlig bli lagt vekt på tiltak som kan:
| - | Bidra til at nærings- og distriktspolitiske virkemidler målrettes bedre mot forhold som generelt er til hinder for bedriftsutvikling og økt sysselsetting. |
| - | Fremme økt konkurranse som ledd i å utvikle lønnsomhet og effektiv ressursbruk i næringslivet. |
| - | Legge til rette for etter- og videreutdanning som styrker sysselsettingen og bedriftenes konkurranse- og omstillingsevne. |
| - | Bidra til å styrke nyskapingen i næringslivet og bedriftenes evne til å utnytte ny kunnskap og teknologi, blant annet gjennom FoU-innsats i næringslivet. |
| - | Bidra til etablering og utvikling av små og mellomstore bedrifter. |
| - | Fremme næringslivets internasjonale virksomhet. |
4.2.2 Komiteens merknader
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at trygghet for arbeid og inntekt, og muligheter til å bruke evner og innsatsvilje, er viktig både for den enkelte og for samfunnet. Et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet er avgjørende for å nå målet om arbeid til alle og for utviklingen av velferdssamfunnet. Dette er også en forutsetning for å kunne opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret, noe som krever en offensiv næringspolitikk.
Disse medlemmer viser til at mye av årsaken til den positive utviklingen vi i dag har i norsk økonomi og næringsliv skyldes at gjennomføringen av Solidaritetsalternativet har lagt grunnlaget for styrking av verdiskapingen i Fastlands-Norge.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, mener at de økonomiske rammebetingelser er avgjørende for å sikre et vekstkraftig og lønnsomt næringsliv. Lave renter, lav prisstigning og stabile økonomiske vilkår har gitt norsk næringsliv sterke fortrinn. Gode konkurransebetingelser gjennom EØS-avtalen og god tilgang på godt kvalifiserte folk er også viktig for å støtte opp under en positiv utvikling. Flertallet vil peke på at direkte økonomiske tilskudd og subsidier ikke kan kompensere for effekten av disse overordnede forhold.
Flertallet vil peke på at små og mellomstore bedrifter står for en viktig del av nyskapingen og omstillingen i næringslivet. Det er innenfor disse bedriftene vi forventer den største økningen i sysselsettingen og produksjonen framover. Flertallet vil derfor understreke at det må legges vekt på hensynene til disse bedriftene i den generelle økonomiske politikken og i næringspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener næringspolitikken i perioden må:
| - | Bidra til å øke kompetansen i arbeidsstyrken. |
| - | Bidra til å utnytte bedre den kompetansen som allerede er til stede ved å skape gode relasjoner internt i bedriftene, mellom bedriftene og mellom bedrifter og offentlige virksomheter som f.eks. utdanningsinstitusjonene. |
| - | Bidra til nyskaping og anvendelse av ny kunnskap og teknologi. |
| - | Legge til rette for tilstrekkelig risikovillig kapital. |
| - | Bidra til å utvikle offentlig sektor som en positiv konkurransefaktor. |
| - | Bidra til å forenkle det offentlige regelverk slik at de i større grad tilpasses små og mellomstore bedrifter. |
| - | Bidra til at det offentlige virkemiddelapparat, herunder SND, er bedre tilpasset behovet til de små og mellomstore bedriftene. |
| - | Videreføre og styrke de kommunale næringsfond. |
Disse medlemmer vil peke på at en velfungerende og effektiv offentlig sektor blir stadig viktigere for næringslivet. En godt utviklet velferdsstat kan derfor gi norske bedrifter et konkurransefortrinn i forhold til utlandet. Videre er det av betydning for å kunne opprettholde et velfungerende arbeidsliv med god tilgang på kvalifiserte arbeidstakere at det offentlige yter et godt velferdstilbud. Dette innebærer f.eks. at det er tilstrekkelig med barnehageplasser, skole og skolefritidsordninger, et velfungerende helsevesen og en god eldreomsorg.
Disse medlemmer vil vise til betydningen for næringslivet av å ha stabile forutsigbare rammebetingelser. Særlig små og mellomstore bedrifter trenger tid til å omstille seg til nye regelverk og til endringer i økonomiske rammebetingelser. Dette stiller krav til at politikken rettes inn mot stabilitet og forutsigbarhet.
Disse medlemmer vil understreke at norsk næringsliv må ha tilgang på en høyt utdannet arbeidsstyrke for å sikre utviklingen av et stabilt og trygt arbeidsliv. En stadig akselererende teknologiutvikling, en økende internasjonal konkurranse og raske endringer og omstruktureringer i arbeidslivet stiller bl.a. krav til en mer målrettet etter- og videreutdanning. Kompetanseoppbygging er viktig både for den enkelte arbeidstaker og for nærings- og arbeidslivet som helhet. I tillegg trenger vi et aktivt forsknings- og utviklingsmiljø. Disse medlemmer viser til at FoU i næringslivet utgjør en mindre del av bruttonasjonalproduktet i Norge enn gjennomsnittet for OECD-landene. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen arbeider for å styrke FoU-innsatsen i næringslivet. Blant annet vil offentlig medfinansiering av prosjekter i næringslivet bidra til å øke bedriftenes innsats av egne ressurser til FoU. Disse medlemmer viser ellers til merknader under kap. 4.2.
Disse medlemmer vil peke på at en god og effektiv offentlig infrastruktur, spesielt innen samferdselssektoren, er en av forutsetningene for å utvikle et konkurransedyktig næringsliv. Gode samferdselsløsninger er en forutsetning for å utvikle robuste regioner. For næringslivet i alle deler av landet har samferdselstilbudet avgjørende betydning for lønnsomheten til bedriftene, for verdiskaping og evne til å skape sysselsetting. For innbyggerne er gode samferdselsløsninger en forutsetning for velferd og trivsel. Disse medlemmer vil derfor peke på nødvendigheten av å se samferdselssektoren som et av de viktigste virkemidlene for å skape næringsutvikling.
Økende internasjonalisering og rask teknologiutvikling innebærer at konkurranseutsatte virksomheter må forholde seg til politiske, økonomiske og teknologiske utfordringer. Denne virkelighet stiller større krav til bedriftene med hensyn til omstillingsevne og fleksibilitet. I tillegg blir service, sosiale tjenester, utdanning, miljø, kulturrelaterte produkter, informasjonssystemer og medier en stadig større del av vår hverdag. For det norske samfunnet er det avgjørende at næringslivet har rammebetingelser som fremmer utvikling av sterke næringsmiljøer og lønnsomme investeringer i Norge. Videre mener disse medlemmer at det er viktig for norsk næringsliv å opprettholde de gode konkurransebetingelsene vi har fått gjennom EØS-avtalen.
Disse medlemmer mener at Norge må være aktiv medspiller i regionalt og globalt forpliktende samarbeid, som EØS og WTO for å sikre gode rammebetingelser for norsk konkurranseutsatt næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen understreker at verdiene næringslivet skaper gjennom produksjon av varer og tjenester er grunnlaget for vår private velferd og finansieringen av de offentlige velferdsgodene. En videre vekst i verdiskapingen er nødvendig for å møte morgendagens velferdsutfordringer. Markedsøkonomien er ikke perfekt. Men bedre enn noen andre økonomiske systemer ivaretar den hensynet til maktspredning, miljø og fremtidige generasjoner. En velfungerende markedsøkonomi er miljøvennlig fordi den gir en effektiv utnyttelse av knappe ressurser, gir maktspredning fordi den forutsetter konkurranse og bygger på frivillighet i stedet for tvang, og ivaretar hensynet til kommende generasjoner fordi den oppmuntrer til flid og sparing.
Disse medlemmer viser til at et effektivt marked forutsetter en vilje til å rette opp feil og mangler. Risiko for næringsutøvere må begrenses ved styrking av eiendomsretten, rettssikkerheten og forutsigbarheten i de politisk bestemte rammebetingelsene. Uheldige maktkonsentrasjoner i markedet må motvirkes gjennom et sterkere og mer uavhengig konkurransetilsyn og redusert statlig eierskap i næringslivet. Handelshindringer må bekjempes gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid.
Disse medlemmer understreker betydningen av forbrukerinnflytelse kan sikres gjennom konkurranse i fremstillingen av varer og tjenester, slagkraftige og uavhengige forbrukerbevegelser og ved at myndighetene innfører beskyttelse av forbrukerrettslige krav, slik som kvalitets-, miljø- og sikkerhetskrav, eller krav om tilgjengelighet, likebehandling og kvalitet i tjenesteproduksjonen.
Disse medlemmer vil peke på at den fremtidige verdiskapingen i Norge bygger på foretaksomhet og innsatsvilje i et mangfold av små og store bedrifter. En politikk som gjør det mulig for driftige mennesker å skape verdier er derfor ikke en politikk for de få. Det er en politikk for alle som ønsker en trygg arbeidsplass og en trygg privatøkonomi, og som verdsetter en offentlig sektor som kan gi sikkerhet for liv og helse. Når de teknologiske endringer skjer stadig raskere, er det avgjørende at næringslivet har evne til å utnytte arbeidskraftens kvalifikasjoner og til å ta i bruk ny teknologi. Politikkens oppgave er ikke å peke ut markedets vinnere, men å legge til rette for verdiskaping ved å fjerne hindringer for vekst og nyskaping.
Disse medlemmer vil gjøre følgende for å gi gode kår for nyskaping og økt verdiskaping:
| - | Redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket. |
| - | Konsentrere det offentliges innsats om de viktigste oppgavene for derigjennom å styrke den sosiale sikkerheten samtidig som skattene går ned. |
| - | Innrette den økonomiske politikken mot et konkurransedyktig kostnadsnivå for bedriftene. |
| - | Legge økt vekt på kunnskaper og kvalitet i skoleverket, utdannelsesinstitusjonene og forskningen. |
| - | Redusere omfanget av næringsstøtte. Arbeide for at internasjonale avtaler om fjerning av verftsstøtte gjennomføres. |
| - | Gi folk færre skjemaer, etater og offentlige kontorer å forholde seg til. |
| - | Innføre et krav om at henvendelser og søknader til det offentlige skal være besvart innen en bestemt frist. |
| - | Fjerne skatte- og avgiftsmessige konkurransefortrinn for offentlige produsenter i konkurranse med private. |
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartis overordnede mål for næringspolitikken er å skape arbeidsplasser der folk bor, innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. Disse medlemmer vil derfor arbeide for en variert næringsstruktur.
Disse medlemmer vil peke på at over en lang periode har de fleste nye arbeidsplasser kommet innenfor tjenesteyting, særlig i offentlig sektor. Men på nittitallet har det offentliges andel av økonomien sunket betydelig, til tross for et stort udekket behov for tjenester. Disse medlemmer vil arbeide både for å styrke det offentlige tjenestetilbudet og for å stimulere lokal jobbskaping innen privat sektor.
Innenfor industrien har antallet arbeidsplasser gått ned, selv om verdien av industriproduksjonen og eksportinntektene har økt kraftig. Vi har i likhet med hele den vestlige verden fått en « jobbløs vekst ». Heller ikke i tida framover kan vi forvente at våre største eksportindustribedrifter innen prosessindustri, petroleumsindustri og annen kraftkrevende industri vil skape mange nye arbeidsplasser. Likevel er det viktig å sikre eksportinntekter for å ha handlefrihet til å finansiere både nødvendig import og tjenestetilbudene innenfor offentlig sektor. Denne industrien er også viktig fordi den skaper markeder for leverandørindustrien. Med utgangspunkt i den tradisjonelle industrien må det omstilles i retning av økt vekt på videreforedling av produktene og miljøindustri. Disse medlemmer legger videre vekt på å arbeide for nasjonal industrivirksomhet som kan redusere import.
Disse medlemmer vil peke på at petroleums- og tungindustrien belaster miljøet i form av utslipp og avfall. Disse medlemmer mener miljøhensyn bør gis større vekt, at det skjer en overgang til renere produkter og produksjonsprosesser innenfor forurensende industri, og at oljeutvinningstempoet reduseres.
Disse medlemmer mener styring av industriproduksjonen i mer miljøvennlig retning kan skje enten ved direkte regulering i form av påbud, forbud eller konsesjonskrav, eller indirekte i form av avgifter og priser. Det er samtidig et mål å sikre eksisterende industrivirksomhet over hele landet, og hindre ytterligere arbeidsplassreduksjoner. Derfor kan det være aktuelt med en innfasingsperiode ved innføring av nye avgifter.
Disse medlemmer legger i distriktspolitikken vekt på å styrke en politikk som sikrer sterkere og livskraftige lokalsamfunn. Målet er å motvirke sentralisering, opprettholde bosettingen i distriktene og bevare balansen i bosettingsmønsteret innen regionene.
De distriktspolitiske virkemidlene finnes på en rekke området, og disse må samordnes og koordineres. En god distriktspolitikk kjennetegnes ved at den tar de distriktspolitiske utfordringene inn som en del av all annen politikk. Disse medlemmer mener derfor distriktspolitikken må integreres i økonomiske politikk, landbruks-, fiskeri-, utdannings-, miljøpolitikk osv. Slik kan distriktspolitikken brukes aktivt til å styre, ikke bare til å rette opp igjen skadevirkninger av annen politikk.
4.2.3 En politikk for utvikling i distriktene
4.2.3.1 Sammendrag
Naturressurser som fisk, jord, skog, mineraler og vannkraft legger grunnlag for en betydelig del av verdiskapingen. En rekke næringer og bedrifter er bygd opp på ressurser som finnes i distriktene. Kystkulturen og bygdekulturen har utviklet seg med basis i de tradisjonelle distriktsnæringene. Samspillet mellom natur, bosetting, kulturminner og næringsvirksomhet gir enestående muligheter til reiseliv og rekreasjon i Norge. De ulike områdene av Norge utgjør et mangfold av stor verdi som må føres videre. Distriktene må også i framtiden ha en betydelig rolle for næringsutvikling, kultur og naturarv. Derfor er innsatsen for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingen viktig.
Utviklingen de siste årene har vist at regionale senter i distriktene klarer seg godt, mens bosettingsmønstret i en rekke utkantkommuner over tid vil være truet. Regjeringen har derfor økte ambisjoner på det distriktspolitiske feltet, og vil på bred basis sikre et høyt nivå på den distriktspolitiske innsatsen. Grunnlaget for en god utvikling i distriktene legges gjennom en forsvarlig økonomisk politikk og en distrikts- og næringspolitikk som bidrar til et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet. Både særskilte distriktspolitiske tiltak og politikken på flere andre områder er viktige for utviklingen i distriktene, jf. boks 3.3 i meldingen.
Offentlig sektor har over en lengre periode, men ikke de aller siste årene, stått for det meste av sysselsettingsveksten i alle deler av landet. Veksten har vært særlig kraftig i områder som tidligere hadde et svakt utbygd tjenestetilbud. Gjennom inntektssystemet for kommunene er det lagt opp til at også kommuner med få innbyggere skal kunne tilby grunnleggende velferdstjenester.
I årene framover må en betydelig del av sysselsettingsveksten komme i privat næringsvirksomhet, også i områder med et svakt næringsgrunnlag. Bruken av virkemidlene må derfor stimulere til utvikling av arbeidsplasser som er lønnsomme på varig basis.
Regjeringen vil fortsatt gi prioritet til bedriftene i distriktene ved fastsetting av rammene for låne- og tilskuddsordningene i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). Disse virkemidlene skal særlig fremme utvikling av et konkurransedyktig næringsliv, gjennom nyetableringer eller nyskaping i bestående bedrifter.
Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er et viktig distriktspolitisk virkemiddel. EFTAs overvåkingsorgan ESA har stilt spørsmål ved om ordningen må anses som statsstøtte. Når ESA har avklart sitt syn på dagens ordning nærmere, vil Regjeringen vurdere hvordan norske interesser best kan ivaretas.
I årene framover vil det bli lagt større vekt på at omstillingsinnsatsen i områder med ensidig næringsgrunnlag kommer i gang på et tidlig tidspunkt, slik at den bedre kan dra nytte av allerede eksisterende næringsliv. Omstillingsinnsatsen har som mål å bidra til et mer differensiert, lønnsomt og vekstkraftig næringsliv. Det vil fortsatt være viktig å utvide næringsgrunnlaget og minske avhengigheten av én eller noen få bedrifter eller enkeltnæringer. I den forbindelse er det viktig å utnytte de lokale ressursene, blant annet for å utvikle ny næringsvirksomhet.
Regjeringen har oppnevnt en egen styringsgruppe for kontakt med Nord-Norge for å få til bedre samordning av virkemiddelbruken på tvers av sektorer og politiske styringsnivå. Gruppen ledes av statsministeren. Fylkesordførerne i landsdelen og sametingspresidenten deltar også. Styringsgruppen har nylig gitt sin tilslutning til et strategidokument for økt verdiskaping og næringsutvikling i Nord-Norge. Dokumentet fremmer en rekke anbefalinger som er utarbeidet i nært samarbeid med landsdelen. Anbefalingene tar utgangspunkt i landsdelens ressurser og sentrale innsatsområder som kompetanse, underleveranser, informasjonsteknologi, kapitaltilgang og samarbeidet med Nordvest-Russland. Dagens virkemidler i nærings- og distriktspolitikken er lagt til grunn. De fleste anbefalingene retter seg mot departementene, men også fylkeskommunene og næringslivet i landsdelen og Sametinget har viktige oppgaver i oppfølgingsarbeidet. Regjeringen legger stor vekt på dette arbeidet.
I samiske områder er det en nær sammenheng mellom kultur og næring. For å bevare det næringsmessige grunnlaget for samisk kultur og identitet er en økologisk forsvarlig utnytting av naturressursene nødvendig, jf. avsn. 7.5*.
De siste årene er det i distriktspolitikken lagt større vekt på at utviklingen må ta utgangspunkt i strategier utviklet lokalt. Regjeringen legger opp til at kommuner og fylkeskommuner fortsatt har hovedansvaret for utformingen av de lokale strategiene i nærings- og distriktspolitikken. I tillegg har Fylkesmannen viktige oppgaver innen miljø, landbruk og landbruksbasert næringsutvikling. Strategiene bør være forankret i næringslivets utfordringer og nasjonale mål, og det bør være god sammenheng mellom planer og virkemidler. Dette stiller store krav til samhandling mellom fylkeskommunene, SNDs fylkeskontorer og andre statlige myndigheter. Regjeringen legger vekt på at arbeidet med fylkesvise programmer videreføres med sikte på bedre tilknytning mellom planer og virkemidler, og at ulike virkemidler i større grad ses i sammenheng. Alle aktuelle fylker vil bli bedt om å utarbeide en utkantstrategi innenfor sitt programarbeid.
Den distriktspolitiske innsatsen på ulike områder bør i større grad vurderes i sammenheng med sikte på at den samlede innsatsen skal bli mer målrettet. Regjeringen vil på denne bakgrunn ta initiativet til en bred gjennomgang av effektene for distriktene av ulike virkemidler, blant annet samferdselsinvesteringer og ulike ordninger innenfor landbruket. En slik utredning vil innebære store faglige utfordringer.
Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken våren 1997. I stortingsmeldingen vil det bli redegjort nærmere for befolknings- og næringsutvikling og om prinsipper for bruken av virkemidlene.
4.2.3.2 Komiteens merknader
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil framheve at de ulike regionenes fortrinn må utvikles til hele landets beste. De utfyllende kvaliteter mellom by og land må utvikles slik at det etableres livskraftige, lønnsomme næringer og trygge arbeidsplasser i alle deler av landet. Hovedtrekkene i bosettingsmønsteret må opprettholdes.
Disse medlemmer viser til at utviklingen de siste åra tyder på at regionale sentra klarer seg godt, mens bosetningsmønsteret i en rekke utkantkommuner er truet. Sterke regionsentre kan være en motpol mot fraflytting av kvinner og ungdom under utdanning.
Disse medlemmer mener at det regionale samarbeidet må styrkes på tvers av kommunegrensene. Næringspolitiske planer er et redskap som bør videreutvikles med tanke på en bedre utnyttelse av det distriktspolitiske virkemiddelapparat.
Disse medlemmer mener det må legges opp til utviklingsprosesser i regionene der næringslivet, offentlig sektor, utdanningssektoren og de frivillige organisasjonene deltar. Regionenes fortrinn og begrensninger må kartlegges og det må skapes aksept for nødvendige forandringer for å møte framtidas utfordringer. Disse medlemmer er av den oppfatning at det i distriktene finnes betydelige ressurser - både økonomiske og menneskelige - som ikke utnyttes godt nok. Etablering av samarbeidsfora og oppbygging av lokale/regionale nettverk kan bidra til en langt bedre utnyttelse av disse ressursene.
Disse medlemmer vil videre vise til at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er et viktig virkemiddel for sysselsetting i distriktene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.4 « Distriktspolitikk ».
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at på samme måte som individet har behov for sosial trygghet, har det behov for forankring. Bevaring av nærmiljø og lokalsamfunn betyr derfor mye i kampen mot rotløshet og verdioppløsning. Høyre ønsker at mer makt og innflytelse overføres til lokalsamfunnet. Kommunene skal bli mindre avhengig av statlige instruksjoner og overføringer. De skal ha større interesse av og muligheter til å påvirke sine egne inntekter ved å legge til rette for mer lønnsomt næringsliv. Høyre vil føre en helhetlig politikk som tar hele landet i bruk. Distriktspolitikken må gi mulighet til å utvikle robuste regionale sentra med sikte på å bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret. Forvaltningen av naturressursene i distriktene er en viktig forutsetning for verdiskapingen i Norge. Det dreier seg om næringer knyttet til for eksempel fisk og maritim virksomhet langs kysten, jord og skogbruk, energi og energiforedling og reiseliv.
Disse medlemmer vil vri distriktspolitikken bort fra selektive tiltak der politikere eller byråkrater plukker ut enkeltbedrifter og -bransjer, og over mot generelle forbedringer i rammevilkårene, rettet mot bedrifter og enkeltpersoner. Virkemidlene skal være lønnsomhetsorientert og profesjonelt administrert. Høyre mener at utviklingsfremmende investeringer i kunnskap og i kommunikasjoner er viktige distriktspolitisk tiltak.
Disse medlemmer vil utvikle vekstpotensialet i byer, regioner og distrikter og gjøre det mulig å bosette seg der man ønsker gjennom å:
| - | Stimulere til at kommunene konkurrerer om å tiltrekke seg innbyggere og investeringer. |
| - | Styrke de regionale sentra slik at de lettere kan beholde og tiltrekke seg kompetanse. |
| - | Utvikle gode kommunikasjoner. |
| - | Føre en næringspolitikk som ikke sementerer dagens næringsstruktur, og fjerne hindringer for at nye næringer kan vokse frem over hele landet. |
| - | Fremme småbedriftenes evne til å skape trygge arbeidsplasser gjennom lempeligere skatteordninger og deregulering. |
| - | Sikre reiselivsnæringen gode rammebetingelser blant annet ved å styrke markedsføringen av Norge i utlandet. |
| - | Videreføre tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark. |
| - | Fastslå at naturområdene i Finnmark på statens grunn er en nasjonal ressurs. Høyre avviser særrettigheter på etnisk grunnlag, og mener at fremtidig forvaltning må baseres på anerkjente prinsipper og etableres i nært samarbeid med Finnmarks folkevalgte organer. Aktive reindriftsutøvere har gjennom alderstids bruk fått særlige rettigheter nedfelt i reindriftsloven. |
| - | Organisere de norske samfunn på Svalbard slik at lokalbefolkningen får reell innflytelse i lokalsamfunnet med de begrensninger som Svalbards spesielle situasjon innebærer. |
| - | Opprettholde balanserte rovdyrstammer som forvaltes i samarbeid med våre naboland. |
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at distriktspolitikken må integreres i den øvrige politikken på en lang rekke felter - fordi det er her virkemidlene finnes. Disse medlemmer legger vekt på følgende områder som sentrale virkemidler i distriktspolitikken:
| - | å styrke fylkenes/kommunenes mulighet til og ansvar for å drive en aktiv næringspolitikk som et viktig element i distriktspolitikken. |
| - | En sterkere satsning på videreforedling av råstoffer og ressurser basert på lokal produksjon. |
| - | Å utvikle og opprettholde distriktsarbeidsplasser. |
| - | Å øke og målrette den offentlige innsatsen overfor distriktene slik at lokale ressurser utnyttes for å stimulere til økt lokal verdiskaping. |
| - | Å legge til rette for/etablere ulike typer tjenesteyting via fjernarbeidsplasser knyttet opp til privat eller offentlig virksomhet via bruk av tele/dataoverføring. Kostnader til infrastruktur (kommunikasjon, tele, post) bør være like over hele landet. |
| - | Et forpliktende regionalt samarbeid (mellom fylker) slik at ungdom gis en reell mulighet til å fullføre sin utdanning så nært hjemstedet som mulig. |
| - | At de videregående skolene og høyskolene organiserer videre- og etterutdanningskurs og desentralisert høyskoleutdanning. |
| - | En økt satsing på investering, vedlikehold og rehabilitering av offentlige bygg, kloakkrensing, kollektivtrafikk osv. som vil stimulere til en mer ønsket distriktspolitikk. |
| - | Å styrke den lokale og regionale kulturaktiviteten. |
| - | Fraktutjevning på viktige varer. |
| - | Et forpliktende regionalt samarbeid slik at ungdom gis reell mulighet til å fullføre sin utdanning så nært hjemstedet som mulig. |
| - | Å gjeninnføre støtteordningen til dagligvarehandelen i små lokalsamfunn. I tillegg må det åpnes adgang for kommuner og fylkeskommuner til å ilegge all varehandel innen grensene sine en omsetningsavgift for omfordeling til grendebutikker/nærbutikker. |
| - | Å styrke samferdselen i distriktene. Det gjelder bl.a. omfordeling av veimidlene for å forbedre veistandarden i distrikter med dårlig veier. |
| - | Der det ikke er realistisk å kunne bygge ut et alternativ til personbil må reduksjon av årsavgift skje parallelt med økt bensinpris. |
Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sin fraksjonsmerknad under avsnitt 8.9.
4.2.4 En politikk for nyskaping og kompetanseutvikling
4.2.4.1 Sammendrag
Bedriftenes evne til omstilling og nyskaping blir stadig viktigere for å være konkurransedyktig. Dette omfatter utvikling av produkter og organisasjon og styrking av kompetansen hos ledelse og medarbeidere. Grunnlaget bygges opp gjennom et samspill mellom blant annet forskning og utvikling, kompetanseutvikling og effektiv kapitaltilgang.
En gradvis omstilling mot et mer kunnskapsbasert næringsliv er en sentral utfordring for en framtidsrettet næringspolitikk. Nytt innhold i arbeidet og økte kunnskapskrav medfører behov for ny kompetanse og evne til omstilling og nyskaping. Livslang læring er nødvendig, og forskningsresultater må på en bedre måte enn i dag tilføres bedriftene. Næringsrettet FoU vil stå sentralt. Samtidig må arbeidstakere og bedrifter satse på etter- og videreutdanning som er målrettet og kompetansehevende. Gjennom satsingen på kompetanse og FoU vil Regjeringen legge til rette for kunnskapsbasert innovasjon og verdiskaping.
Nyskaping og kompetanse må utvikles i en global sammenheng. Kunnskap og ideer flyter stadig raskere mellom land, ikke minst med bruk av de nye informasjons- og kommunikasjonsteknologiene, og innenfor flernasjonale selskaper. Nasjonale grenser får dermed mindre betydning for teknologi og markeder. Internasjonalt samarbeid og teknologiinnhenting blir en viktigere del av FoU-innsatsen i en stadig mer global økonomi.
Innovasjon skjer i krysningspunktet mellom ny kunnskap og impulser fra markedene, og krever samarbeid mellom bedrifter, FoU-institusjoner, brukere og finansieringsinstitusjoner. Næringslivets innovasjonsaktiviteter omfatter forskning og utvikling, investeringer i nyskapende produksjonsutstyr, produktdesign, prøveproduksjon, markedsanalyser o.a.
Med større kunnskapsinnhold i produktene er det nødvendig med økt innovasjon for å styrke verdiskapingen og sysselsettingen. Det er imidlertid store forskjeller mellom bedrifter og bransjer i hvilken grad de kan dra nytte av innovasjoner og i så fall bør satse på egen FoU, samarbeidsprosjekter eller innkjøpte tjenester. Andelen av små og mellomstore bedrifter som har innovasjonsaktivitet er lav, og det er en særlig utfordring å gjøre flere av disse innovative.
Regjeringen vil arbeide for å styrke FoU-innsatsen i næringslivet. Det vil fortsatt bli lagt vekt på brukerstyrte FoU-programmer i regi av Norges forskningsråd, for å stimulere bedriftene til å øke sin FoU-innsats og til å ta resultatene i bruk. Offentlig innsats bør konsentreres om oppgaver hvor det kan forventes gode resultater, men der det ikke er et tilstrekkelig grunnlag for en forretningsmessig finansiering, prosjekter med spredning av kunnskap og teknologi, langsiktig kunnskapsoppbygging (strategiske FoU-programmer og grunnforskning) og felt hvor det er brede brukerinteresser i Norge. Offentlig medfinansiering av prosjekter i næringslivet skal bidra til å øke bedriftenes innsats av egne ressurser til FoU.
Gjennom tiltak for å bedre tilgangen av såkornkapital er det lagt til rette for at flere nyskapingsprosjekter kan gi grunnlag for bedriftsutvikling og økt sysselsetting, jf. avsn. 3.2.7 i meldingen.
Prioriterte områder i programperioden vil være langsiktig, strategisk forskning ved universiteter og forskningsinstitutter, og tiltak med sikte på å få flere bedrifter til å ta i bruk FoU, enten ved selv å drive slikt arbeid eller ved å samarbeide med eksterne miljøer i Norge og utlandet. Den offentlige innsatsen vil i årene framover også legge økt vekt på formidling og spredning av teknologi. Blant annet vil det legges til rette for samarbeidsaktiviteter og personmobilitet, både mellom bedrifter og i forhold til FoU-institusjoner. Særlig er det ønskelig med mer samarbeid mellom store og mindre bedrifter, og mellom norske og utenlandske bedrifter. Denne strategien vil bli nærmere utdypet i en plan for å styrke FoU-innsatsen i næringslivet. Regjeringen legger vekt på samarbeid med næringsliv og fagbevegelse om å arbeide fram strategien.
Næringslivets kompetansebehov er viktig for hvilke kunnskaper utdannings- og forskningssystemet bør tilføre. Dette er hensyn som vil vektlegges i en etter- og videreutdanningsreform, jf. avsn. 4.1 i meldingen. Regjeringen vil arbeide for økt kontakt og samarbeid mellom næringslivet og utdanningssystemet om innholdet i og utviklingen av kompetansetilbudet. Det er også en oppgave for næringslivet å utnytte kompetansen på områder der norske undervisnings- og forskningskrefter står sterkt, og der det ligger til rette for å hente inn velkvalifiserte medarbeidere.
Den raske utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien stiller nye krav til kompetanse. Kompetansen må være tilgjengelig i alle deler av landet. Regjeringen vil legge vekt på videreutvikling av IT-miljøer med basis i de regionale nærings-, utdannings- og forskningsmiljøene. Gjennom virkemiddelapparatet må det legges til rette for et nettverkssamarbeid og en infrastruktur som sikrer tilstrekkelig informasjons- og kompetanseflyt mellom de nasjonale, regionale og lokale miljøene. Med dette vil de ulike IT-miljøene kunne utfylle og styrke hverandre gjensidig. I en slik sammenheng kan et informasjons- og kommunikasjonsteknologisk senter på Fornebu bidra til å styrke også andre IT-miljøer. Fornebu-sentret vil da inngå i en nasjonal sammenheng og forsterke de regionale miljøene som allerede finnes. Regjeringen vil derfor legge vekt på hensyn til utviklingen av et slikt senter ved disponeringen av statens eiendommer i Fornebu-området og ellers medvirke til at etableringen kommer i gang. Det forutsettes at eventuelt salg eller utleie skal skje til markedspris. Bruk av statlig reguleringsplan er en mulighet som vil bli vurdert.
4.2.4.2 Komiteens merknader
Innledning
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke betydningen forskning og nyskaping har for utvikling av det norske samfunn. Kunnskap spiller en stadig større rolle både for den enkeltes livskvalitet og muligheter i arbeidslivet, og for samfunnets evne til å øke verdiskapingen. Mulighetene for å gjennomføre nyskaping og omstilling på en bærekraftig basis forutsetter tilgjengelighet til forskningsmiljøer, til bibliotek, til universiteter og høyskoler, til offentlig kunnskap og informasjon.
Disse medlemmer vil vise til at industri og tjenesteyting i økende grad blir kompetansebasert. Dette stiller krav til videreutvikling og målretting av det offentliges innsats.
Disse medlemmer mener at Norges Forskningsråd i større grad enn nå må prioritere små og mellomstore bedrifter i sine programmer gjennom blant annet økt formidling av forskningsbaserte forretningsideer. Veiledningsinstituttet i Nord-Norge (VINN) skal særlig bidra med teknologisk kompetanse for å øke konkurransedyktigheten til bedriftene i landsdelen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen mener at entreprenørskap og etableringsvilje spiller en sentral rolle i økonomien. Det fremmer produktutvikling og jobbskaping og er avgjørende for investeringslyst og konkurranseevne i næringslivet. I alle deler av landet er det behov for et høyt nivå på antallet nyetableringer og utvidelse av eksisterende bedrifter. Skal dette sikres og kvaliteten i etableringene høynes, må både skoleverket, høyere utdanning og næringspolitikken i større grad fokusere på entreprenørskap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener SND skal ha som satsingsområde å støtte og veilede etablerere med produkt- og forretningsideer basert på ny teknologi.
Disse medlemmer vil understreke at det er en viktig målsetting å øke den relative andelen av forskning i bedriftene. Både NFR (Norges Forskningsråd) og SND har et ansvar sammen med næringslivet selv til å stimulere til økt forskning og produktutvikling i næringslivet. Disse medlemmer vil særlig framheve betydningen av økt samarbeid mellom NFR og SND. Disse medlemmer vil vise til at det i meldingen understrekes at det fortsatt vil bli lagt vekt på brukerstyrte FoU-programmer i regi av NFR, både for å øke FoU-innsatsen og til å ta resultatene i bruk. Disse medlemmer vil støtte Regjeringens forslag om at offentlig medfinansiering av prosjekter i næringslivet skal bidra til å øke bedriftenes innsats av egne ressurser til forskning.
Såkornkapital er kapital som stilles til rådighet i en tidlig fase av nyutviklingsprosjekter sammen med en aktiv tilførsel av kompetanse til bedrifts- og prosjektutviklingen. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen nå arbeider med å etablere ordninger som skal bedre tilgangen på såkornkapital. Dette kan stimulere til etablering av ny kunnskapsbasert industri og sysselsetting. Disse medlemmer har også merket seg at det vil bli lagt fram en plan for å styrke FoU-innsatsen i næringslivet, der det legges vekt på samarbeid med næringsliv og fagbevegelse om å arbeide fram en kompetanse- og nyskapingsstrategi.
Norges Forskningsråd er det nasjonale forskningsstrategiske organet med ansvar for å initiere, organisere, iverksette og finansiere forskning. Disse medlemmer har merket seg at det i langtidsprogramperioden skal foretas en evaluering av forskningsrådet og forskningsrådsreformen.
Disse medlemmer vil videre legge vekt på at det er nødvendig å holde en balanse mellom den frie grunnforskningen på den ene siden og mer næringsrettet forskning på den andre siden. Disse medlemmer mener det er viktig å satse på grunnforskningen og øke samspillet mellom den næringsrettede FoU-innsatsen og grunnforskning. Grunnforskningen er ikke tjent med å leve sitt eget, skjermede liv.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen tar sikte på å legge fram både en stortingsmelding om forskning i løpet av 1998 og en stortingsmelding om næringspolitikk i løpet av 1997.
Disse medlemmer er enig i at det gjennom virkemiddelapparatet må legges til rette for et nettverksamarbeid og en infrastruktur som sikrer tilstrekkelig informasjons- og kompetanseflyt mellom de nasjonale, regionale og lokal miljøene. Med dette vil de ulike IT-miljøene kunne utfylle og styrke hverandre gjensidig.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8.
Tjenesteytende sektor
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen tjenesteytende sektors betydning som sysselsetter og verdiskaper og dens viktige rolle i samspillet med det øvrige næringsliv. Tjenesteytende næringer har fått økt relativ betydning forhold til vareproduserende næringer - i Norge såvel som i andre utviklede økonomier. I 1996 var 41 % av arbeidstakerne i Norge sysselsatt i privat tjenesteyting. Mange av aktørene i tjenestesektoren er små og mellomstore bedrifter. Tjenestesektoren er sentral i strukturendringene og vektsprosessene i økonomien, og bidrar til innovasjons- og endringsprosesser i andre deler av næringslivet og er selv en innovatør og drivkraft for teknologisk endring.
Disse medlemmer understreker at den gjensidige avhengigheten og omfattende samhandlingen mellom industri og tjenesteytende virksomhet gjør det unaturlig å trekke et klart skille mellom disse i næringspolitisk sammenheng. Disse medlemmer forventer at tjenesteytende sektor, og forholdet mellom tjenesteytende sektor og tradisjonell industri vies oppmerksomhet i den varslede næringspolitiske meldingen.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at det er innenfor små og mellomstore bedrifter at det største arbeidsplasspotensialet i privat sektor er i tida framover. Disse medlemmer vil derfor gjøre små og mellomstore bedrifter til hovedsatsingsområde i næringspolitikken i kommende periode. Konkret vil dette bety at rammebetingelsene og støtteordningene må rettes særskilt inn mot igangsetting og produksjon i slike bedrifter. I tillegg til et variert spekter av småbedriftsproduksjon vil dette også bety oppstart av svært små bedrifter, som f.eks. « enkvinnesbedrifter » i distriktene innenfor f.eks. kunstindustri. I denne forbindelse vil disse medlemmer også arbeide for at det innenfor Regionale Utviklingsselskaper (RUS-modellen) opprettes etablerersentre i alle deler av landet, hvor det både kan gis service, tilbys lokaler og iverksettes økonomiske støttetiltak for nyetablerere.
Disse medlemmer ønsker også å legge støtteordninger til rette for at bedriftsetablering kan skje i samvirkeregi, eller til å få igangsatt arbeiderstyrte bedrifter.
Disse medlemmer vil knytte krav om viktige samfunnsmål til bedrifter og næringer som mottar direkte og indirekte statlig støtte. Slike krav kan gjelde omstilling til mer miljøvennlig produksjonsmåter og hensynet til bevaring av arbeidsplasser. Ved tap av arbeidsplasser pga. innføring av ny teknologi eller annen effektivisering må det innenfor gitte rammer kunne stilles krav enten til den enkelte bedrift eller til det offentlige om erstatningsarbeidsplasser.
Enklere hverdag i småbedriftene
Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at viljen til å skape verdier i egen virksomhet er et uttrykk for vitalitet i samfunnet. Muligheten til å starte og drive bedrift bør være åpen og attraktiv for flest mulig. Myndighetene må bidra til dette ved å fjerne flere kostbare reguleringer av privat virksomhet og ved å forenkle regler slik at de med rimelighet kan praktiseres i små bedrifter. Delingsmodellen må forbedres slik at skattebyrden går ned og bedrifter i større grad kan tilpasse seg markedet i stedet for skattesystemet.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil bedre arbeidsvilkårene for de små bedriftene for å fremme entreprenørånd, nyskaping og konkurransedyktighet i norsk næringsliv og dermed trygge arbeidsplasser i lokalsamfunnet. Enhver distriktspolitikk er meningsløs om den ikke tar sikte på selvhjulpenhet gjennom et sterkt lokalt bedriftsliv basert på en småbedriftsvennlig politikk.
Disse medlemmer vil fremme verdiskaping og utvikling i småbedriftene gjennom å:
| - | Bedre forholdet mellom innsats, risiko og belønning for nyetablerere ved å redusere skatte- og avgiftsbelastningen. |
| - | Skape større rettferdighet for aktive eiere i småbedriftene, blant annet ved å senke personinntektstaket i delingsmodellen. |
| - | Forenkle arbeidsmiljøloven og slippe arbeidsvillige til ved å fjerne begrensninger for midlertidige jobber, overtidsarbeid, utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling. |
| - | Redusere antall regler, regelendringer og skjemaer som belaster småbedriftene. |
| - | Gjennomføre konsekvent bruk av anbudskonkurranser i offentlig tjenesteproduksjon. |
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i en rekke sammenhenger omtaler de små- og mellomstore bedriftenes betydning, men ikke kommer med noen konkrete forslag. Der bedriftene selv og disse medlemmer er opptatt av bedrede skatteregler, deregulering av snevre arbeidsmiljøregler og avbyråkratisering, er Regjeringen opptatt av detaljstyring og statlig eierskap. På virkemiddelsiden er Regjeringen kun opptatt av statlige fond og tar ikke utgangspunkt i forutsetningene bak nyetableringer; kreativitet, risikovilje og ønsket om å lykkes og å tjene penger.
Disse medlemmer mener Langtidsprogrammet bærer preg av at Regjeringen ennå ikke har ønsket å legge frem den lenge varslede næringspolitiske meldingen, der blant annet Småbedriftsutvalgets vurderinger skal inngå. Denne meldingen er nå varslet å komme høsten 1997. Disse medlemmer mener det vitner om liten respekt for småbedriftene å be om deres råd og vurderinger i ulike sammenhenger, for så i Langtidsprogrammet bare å nevne utredningen fra Småbedriftsutvalget i en linje, uten å gjengi noen av konklusjonene herfra, og langt mindre drøfte dem eller følge dem opp med konkrete forslag.
4.2.5 Politikk for en effektiv ressursutnyttelse
4.2.5.1 Sammendrag
Konkurransepolitikken
Hovedmålet i konkurransepolitikken er å bidra til effektiv utnytting av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse.
Regjeringen legger opp til aktiv bruk av konkurranselovens virkemidler. Det gjelder både håndheving av konkurranselovens forbuds- og påbudsbestemmelser, og anvendelse av lovens inngrepsfullmakter. De nærmeste årene vil det særlig være viktig med tilsyn av markeder som i større eller mindre grad er skjermet mot konkurranse fra utlandet, bl.a. detaljhandelen og den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien, og av markeder som er under utvikling som følge av deregulering, bl.a. markedene for elektrisk kraft, teletjenester, luftfart og legemidler.
Regjeringen legger til grunn at omstruktureringer av tidligere monopolområder eller sterkt regulerte markeder skal lede til reell konkurranse i de aktuelle markedene. Offentlig forvaltningsvirksomhet som omdannes til egne selskaper, f.eks. statlige aksjeselskaper, vil da bli likestilt med andre bedrifter i forhold til konkurransemyndighetene. Det innebærer at en større del av næringslivet blir underlagt generelle rammebetingelser, og i mindre grad styres gjennom særskilte reguleringer.
Ved nedbygging av tollbaserte handelshindre mellom land, framstår etter hvert konkurransebegrensninger som næringslivet i de enkelte land selv etablerer og ulike myndighetstiltak med handelshindrende virkning som stadig viktigere. EØS-avtalens konkurranseregler er i denne sammenheng viktige for å tilnærme konkurransepolitikken blant medlemslandene. Regjeringen ønsker å bidra til å utvikle et bredt internasjonalt regelverk om konkurransereguleringer, og vil delta aktivt i utforming og videreutvikling av avtaler innenfor EØS og WTO, jf. kap. 6 i meldingen.
Omfang og innretning av næringsstøtten
Næringsstøtten har til dels som formål å fremme nyskaping og omstillinger. Til dels skal den sikre opprettholdelse av næringsvirksomhet som bidrar til at ulike politiske mål kan oppnås. Jordbruket er viktig for sysselsetting i distriktene, matvaresikkerhet og bevaring av kulturlandskapet. Utvikling av bedrifter i områder med et svakt næringsgrunnlag bidrar til å opprettholde sysselsetting og bosetting i distriktene.
Selv om den budsjettmessige næringsstøtten er redusert på en rekke områder de siste årene, er næringsstøtten som bevilges over statsbudsjettet fortsatt høy, jf. avsn. 7.3.4*. Regjeringen tar sikte på å videreføre arbeidet med å målrette og redusere næringsoverføringene.
Utover den budsjettmessige støtten innebærer forskjeller i skatteregler og avgiftsnivåer eller avtaleregulerte priser støtte til enkelte næringer. Noen næringer mottar også støtte gjennom ulike former for konkurransebegrensninger. Dette vil ikke i første omgang belaste offentlige budsjetter, men fører til høyere utgifter for forbrukerne og andre deler av næringslivet. Regjeringen legger vekt på at arbeidet med kartlegging av næringsstøtte videreføres, både for å få en bedre oversikt over ulike støtteformer og et bedre grunnlag for internasjonale sammenlikninger.
Både EØS-avtalen og WTO-avtalen legger rammer for bruken av næringsstøtte. Det gir norske bedrifter større sikkerhet for like konkurransevilkår med bedrifter i andre land. Disse avtalene gir fortsatt rom for støtte til prioriterte formål som FoU, distriktspolitikk, små og mellomstore bedrifter, jordbruk, reindrift og miljøtiltak. Jordbruksproduktene vil fortsatt ha et tollbasert vern som gir en stor grad av skjerming i forhold til konkurrerende, utenlandske varer.
Det internasjonale regelverket legger hindringer for at land gjør bruk av nye proteksjonistiske tiltak. Som et lite land med stor utenriksøkonomi er Norge tjent med felles internasjonale rammer for begrensninger i næringsstøtten. Regjeringen vil arbeide for at det internasjonale regelverket om begrensning av næringsstøtte blir styrket, med sikte på en videre gradvis nedbygging av slik støtte. Omfanget og innretningen av næringsstøtten vil bli løpende vurdert, blant annet på bakgrunn av de internasjonale forpliktelsene.
Politikken overfor små og mellomstore bedrifter
Små og mellomstore bedrifter står for en viktig del av nyskapingen og omstillingen i næringslivet, men kan stå overfor særskilte utfordringer. Regjeringen vil derfor legge vekt på hensynene til disse bedriftene i den generelle økonomiske politikken og næringspolitikken. Nærings- og distriktspolitiske virkemidler som er av stor betydning for små og mellomstore bedrifter er risikofinansiering, veiledning, regelutforming og kompetanseoverføring.
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond er det sentrale instrumentet for myndighetenes bidrag til finansiering av små og mellomstore bedrifter. Det er blitt lagt økende vekt på bedriftsutviklingstiltak gjennom styrking av bedriftenes kompetanse, og fondet har forsterket innsatsen rettet mot innovasjon. Utviklingstilskudd, som tidligere bare var et distriktsrettet virkemiddel, har fra 1994 vært tilgjengelig for små og mellomstore bedrifter over hele landet.
Små og mellomstore bedrifter kan ofte mangle den kompetanse og de ressurser som er nødvendige for å gjennomføre innovative prosjekter. Norges forskningsråd vil derfor rette en større del av innsatsen mot små og mellomstore bedrifter, og i større grad fordele innsatsen over ulik innovasjonsaktivitet.
Gjennom Bygdeutviklingsmidlene ytes det støtte til små bedrifter i og i tilknytning til landbruket. Midlene skal bedre mulighetene til å etablere ny lønnsom næringsvirksomhet utfra lokale initiativ og prioriteringer.
Veiledningstjenestene består av Teknologisk Institutt, Veiledningsinstituttet i Nord-Norge, Bedriftenes rådgivningstjeneste, Norsk Designråd, Statens Veiledningskontor for oppfinnere, Norges Industriattacheer og Euro Info-kontorene. Disse institusjonene har som hovedmål å bistå etablerere og små og mellomstore bedrifter med veiledning og rådgivning, ulike konsulenttjenester og opplæringstiltak. I tillegg gir fylkeskommunene, Fylkesmannen og kommunene veiledning til næringslivet. Videre tilbyr Norges Eksportråd spesialiserte tjenester retter mot eksportsatsing og internasjonalisering. Regjeringen vil arbeide for å få til bedre samordning og lettere tilgjengelighet for brukerne, og vil legge fram forslag til en mer effektiv organisering av tjenestene i stortingsmeldingen om næringspolitikk.
Et velfungerende og enkelt regelverk er særlig viktig for små og mellomstore bedrifter. Det er behov for både en løpende evaluering av eksisterende lovgivning og kontroll med etablering av nytt regelverk. Gjennom etableringen av Oppgavepliktregisteret er det lagt grunnlag for en bedre samordning og forenkling av næringslivets oppgaveplikter til det offentlige. Hensynet til små og mellomstore bedrifter er særlig framhevet i mandatet til Næringslovutvalget.
Offentlig sektor som konkurransefaktor
Offentlig sektor forvalter en stor del av samfunnets ressurser, og frambringer en rekke tjenester som er sentrale både for næringslivet og for velferdstilbudet i lokalsamfunnene. For næringslivet er forutsigbarhet i myndighetenes opptreden viktig. Det betyr ikke at politikken kan legges fast en gang for alle. Men næringslivet bør ha trygghet for at virkemidlene utvikles i samsvar med de politiske målene, nye tiltak blir varslet i god tid og de samlede rammebetingelsene er konkurransedyktige.
Et oversiktlig og velfungerende regelverk bidrar til effektiv ressursbruk og representerer et konkurransefortrinn for næringslivet i internasjonal sammenheng. Regjeringen vil arbeide for å videreutvikle et hensiktsmessig regelverk.
En rekke statlige og kommunale etater forvalter oppgaver som gir rammer for næringslivet. Regjeringen vil arbeide for at offentlig sektor skal videreutvikles som en positiv konkurransefaktor for norsk næringsliv. Det innebærer blant annet at offentlige etater skal utvikle en brukerorientert holdning, og være serviceinnstilte og fleksible, jf. avsn. 5.2.2*. Det bør etableres flere møteplasser for dialog mellom myndighetene og næringslivet.
Offentlige anskaffelser utgjør en stor del av etterspørselen som retter seg mot næringslivet. De internasjonale avtalene på dette området har gitt norsk næringsliv muligheter til å konkurrere om offentlige kontrakter i hele EØS-området, samt i en del andre land gjennom WTO-avtalen. Mange lokale leverandører har fått økt konkurranse, ikke minst fra bedrifter i andre deler av landet. Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal legge fram forslag til forbedringer i regelverket for statlige anskaffelser innen 1. april 1997.
Regjeringen vil legge forholdene til rette for at norsk næringsliv skal ha mulighet til å oppnå en betydelig del av oppdrag fra Forsvaret.
Politikk for internasjonalisering og eksport
I internasjonal sammenheng konkurrerer norske bedrifter med selskaper fra langt større land. Ressurser fra norske myndigheter kan iblant synes små i slike sammenhenger. Forankring i et lite land kan også gi fordeler for næringslivet som oversiktlighet, fleksibilitet og gode samarbeidsforhold. Regjeringen vil arbeide for å fremme norske interesser i videreutviklingen av det internasjonale regelverket som regulerer næringslivets konkurransevilkår både på europeisk og globalt nivå. I dette arbeidet vil det bli lagt opp til et hensiktsmessig og praktisk rettet samarbeid med næringslivet og partene i arbeidslivet.
Gjennom en bedre samordning av innsatsen for å utvikle internasjonal kompetanse og markedsføringsarbeid vil bedriftenes forutsetninger for internasjonal virksomhet kunne forbedres. De norske ordningene for kredittforsikring og garantier ved eksport er i dag konkurransedyktige med andre lands tilbud. Satsingene på fjerne markeder krever at ulike politikkområder ses i sammenheng. Regionale planer for eksportsatsing i fjerne markeder har vist gode resultater, og Regjeringen vil fortsette samarbeidet med næringslivet om utvikling av regionplaner. Regionplanene skal bidra til synergieffekter mellom bruk av ulike virkemidler. Det gjelder de eksisterende eksportfremmende virkemidlene, men også gjennom politisk dialog, kulturutveksling, informasjon og nettverksbygging. Målet er få større effekt ut av det samlede arbeidet for internasjonalisering og eksport.
Rammebetingelser fra miljøpolitikken
Miljøutfordringene gjør det nødvendig med tilpasninger og omstillinger blant annet i næringslivet. Gjennom en ambisiøs miljøpolitikk legger Regjeringen opp til at norsk næringsliv fortsatt vil ligge langt framme i miljøvennlig produksjon. Tiltakene må ta hensyn til miljøgevinstene som oppnås og hva andre land gjør for å løse felles problemer. Forskning om og utvikling og anvendelse av bedre miljøteknologi vil fortsatt være viktig.
4.2.5.2 Komiteens merknader
Konkurransepolitikken
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener en god utnyttelse av samfunnets ressurser tilsier at det er virksom konkurranse. Myndighetene kan bidra til slik virksom konkurranse gjennom en aktiv bruk av konkurranseregulerende virkemidler. Disse medlemmer viser til at det særskilt må påses at det er reell konkurranse innen næringer som er skjermet for konkurranse fra utlandet, og ved omdanning av tidligere monopoler eller sterkt regulerte markeder. Disse medlemmer vil understreke nytten av at Norge deltar aktivt i å utvikle et bredt internasjonalt regelverk om konkurransereguleringer. Norge bør delta aktivt i utforming og videreutvikling av avtaler innenfor EØS og WTO.
Næringsstøtte
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at Regjeringen vil videreføre arbeidet med å kartlegge, målrette og redusere næringsoverføringene, og at Regjeringen vil arbeide for at det internasjonale regelverket om begrensning av næringsstøtte blir styrket. Disse medlemmer slutter seg til dette.
Politikken overfor små og mellomstore bedrifter
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener små og mellomstore bedrifter står for en viktig del av nyskapinger og omstillinger i næringslivet.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil legge vekt på disse bedriftenes særlige behov. Disse medlemmer ser positivt på at Norges Forskningsråd vil rette en større del av innsatsen mot små og mellomstore bedrifter. Videre har disse medlemmer merket seg at Regjeringen vil arbeide for å få til bedre samordning og lettere tilgjengelighet for brukerne av ulike veiledningstjenester bl.a. gjennom en egen stortingsmelding om dette. Disse medlemmer viser ellers til merknader under kap. 4.2.2, 4.2.3.2 og 4.2.4.2.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under 4.2.2., 4.2.3.2 og 4.2.4.2.
4.2.6 Kapitaltilgang og eierskap
4.2.6.1 Sammendrag
Grunnlaget for god tilgang av kapital legges gjennom lønnsomhet og gode investeringsprosjekter som næringslivet utvikler. Myndighetenes oppgave er først og fremst å sørge for rammebetingelser for finansmarkedene som gir en effektiv kapitaltilførsel, både av lånekapital og ny egenkapital. Det er særlig viktig å forebygge at skattehensyn blir et ledende hensyn for plassering av kapital, noe som vil bidra til en lavere samfunnsmessig avkastning.
For å styrke små og mellomstore bedrifter og stimulere til etablering av nye bedrifter ble Egenkapitaldivisjonen i SND opprettet i 1993. Ved at SND normalt ikke skal eie mer enn 35 % av et selskap, og aldri mer enn 49 %, vil fondets engasjementer utløse betydelig privat egenkapital. En nærmere vurdering av egenkapitalordningen vil være en del av en total vurdering av SNDs virksomhet som vil bli lagt fram for Stortinget våren 1997.
Kapital som stilles til rådighet i en tidlig fase av nyutviklingsprosjekter, sammen med en aktiv tilførsel av kompetanse til bedrifts- og prosjektutviklingen, betegnes ofte som « såkornkapital ». Flere av de eksisterende offentlige finansieringsordningene har til dels karakter av såkornkapital. Videre skal det opprettes en egen ordning med statlig kapital i form av ansvarlige lån, som kan ytes til såkornkapitalfond hvor private investorer går inn med egenkapital. Det er en forutsetning for engasjementene at statens kapitalinnskudd utløser en minst like stor innsats fra private investorer.
En må nå regne med at næringslivet i hovedsak har god tilgang til lånekapital med en tilfredsstillende risikoprofil i det private markedet. Bedriftenes tilgang på lånekapital i det private markedet varierer først og fremst med den sikkerhet som kan stilles for lånene. Statlige låneordninger bør fortsatt være et supplement til det private tilbudet. SNDs tilbud strekker seg fra pantelån med relativt god sikkerhet (grunnfinansieringslån) til lån til utviklings-, nyetablerings- og omstillingsprosjekter med høy risiko og dårlig pantesikkerhet. Regjeringen vil i stortingsmeldingen om SND nærmere vurdere sammensetningen av SNDs lånetilbud med særlig vekt på små og mellomstore bedrifters behov.
Eierskap bør vurderes ut fra betydningen for tilførsel av kapital til næringsvirksomhet og styringssignaler til ledelsen, men også ut fra hensyn til fordeling og langsiktighet. Bedrifter er svært forskjellige med hensyn til blant annet forretningsstrategi, kapitalbehov, finansieringskilder og resultatoppfølging. Hvilken eierform som er mest tjenlig vil derfor være høyst varierende. I de fleste sammenhenger vil konkurransesituasjonen være viktigere som styringskorrektiv enn om bedriften er for eksempel offentlig eller privat eid.
Regjeringen mener en balansert eierstruktur i næringslivet, der en opprettholder et betydelig nasjonalt eierskap, er viktig for utviklingen av vekstkraftige nærings- og kompetansemiljøer i Norge. Det viktigste er at vi har eiere som er interessert i å drive virksomhet i Norge. Kompetente eiere er ofte viktigere enn om eierne er norske eller utenlandske. Nasjonalt eierskap kan i seg selv bidra positivt til utviklingen av norsk næringsliv, blant annet fordi ledelse, forskningsaktiviteter og andre sentrale funksjoner ofte blir lokalisert der eierkontrollen befinner seg.
Et supplerende innslag av utenlandsk eierskap kan imidlertid være viktig i norsk næringsliv. Mange bedrifter er avhengige av tilknytning til internasjonale selskaper for å få den nødvendige tilgangen til markeder, kompetanse og teknologi. De siste årene har en rekke norske selskaper ekspandert i utlandet, mens andre bedrifter har fått utenlandske eiere. Både norske og utenlandske investeringer med sikte på aktiv næringsutvikling vil fortsatt være nødvendig for verdiskaping og sysselsetting.
Investorer med spesialisert kompetanse i selskapsvurdering og prosjektoppfølging spiller en viktig rolle for å utløse investeringer i egenkapitalmarkedet for små og mellomstore bedrifter. Dette er et eksempel på kompetent eierskap, som for den enkelte bedrift kan utøves både av morselskaper, spesialiserte investerings- og ventureselskaper og privatpersoner. Regjeringen vil vurdere statens samlede virkemidler med sikte på at det ut fra risikohensyn kan legges bedre til rette for private nyskapings- eller ventureselskaper.
I Norge er det et mangfoldig offentlig eierskap over et bredt område i næringslivet og samfunnet ellers. En rekke selskaper med staten eller kommuner som majoritetseier drives på et forretningsmessig grunnlag, men innenfor reguleringer, tilsyn og eierkontroll som ivaretar samfunnsmessige sider av virksomheten. Andre offentlige selskaper ivaretar forvaltningsoppgaver. Begrunnelsen for det offentlige eierskapet varierer fra selskap til selskap. Politiske mål for tjenestetilbudet gjør statlig eller kommunalt eierskap hensiktsmessig for en del forretningsvirksomhet. Tjenester med karakter av naturlige monopoler kan ivaretas gjennom offentlig eierskap eller ved hjelp av offentlige reguleringer. Fordelingspolitiske og andre samfunnsmessige hensyn begrunner også en stor del av det offentlige eierskapet.
Staten utgjør derfor en stor og viktig del av det nasjonale eierskapet i Norge. Dette eierskapet bør videreutvikles slik at staten blir bedre til å utøve sin eierrolle på områder der det er hensiktsmessig. Statens eierskap omfatter også norske selskaper med betydelig og økende internasjonal virksomhet. Regjeringen legger opp til at det statlige eierskapet skal ivaretas på en måte som sikrer en best mulig utnyttelse av ressursene, blant annet ved krav til avkastning på den investerte kapitalen. Mange av de statlige selskapene som konkurrerer internasjonalt må foreta investeringer på tvers av landegrenser for å hevde seg i konkurransen. Når disse selskapene utvikler konkrete og gode prosjekter, bør det statlige eierskapet så langt som mulig ikke bli til hinder for at prosjektene kan iverksettes. Regjeringen vil vurdere hvilken rolle staten kan ha som medinvestor for bedrifter som foretar store investeringer i utlandet. Statlig engasjement må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og være forankret i grundige analyser og velfunderte strategiske planer. Lønnsomhetsvurderinger må ligge til grunn for tilførsel av kapital til bedrifter med statlig eierskap.
Statens engasjement i næringslivet gjør at staten i flere sektorer både er eier og har en regulerende rolle. Det er derfor viktig med klare rammebetingelser for regulering av virksomheten når staten engasjerer seg i forretningsmessig drift. I utformingen av de næringspolitiske virkemidlene vil Regjeringen fortsatt legge opp til at myndighetenes regulerende rolle skilles klart fra forretningsmessig utøvelse av næringsvirksomhet.
Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om eierskap i første halvår 1997. Meldingen vil gi en oversikt over eiersituasjonen i norsk næringsliv og drøfte statens eierrolle, herunder hvordan utviklingen av det statlige eierskapet kan sikre langsiktighet og effektiv styring av kapitalen. Det vil også bli gitt en omtale av ulike regler og rammebetingelser for eierskap. Meldingen skal skissere retningslinjer som tar sikte på å klargjøre problemstillinger knyttet til statens rolle som eier og statens regulerende rolle. Regjeringen vil også vurdere om det bør varsles ytterligere tiltak for å styrke tilgangen av privat kapital til norsk næringsliv.
4.2.6.2 Komiteens merknader
Kapitaltilgang
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen understreker at grunnlaget for tilgang på kapital legges gjennom lønnsomhet og gode investeringsprosjekter. Myndighetenes oppgave ligger i å sikre et godt fungerende finansmarked som kan gi effektiv tilførsel av lånekapital og egenkapital. Myndighetene må særlig påse at skattesystemet ikke vrir sammensetningene av investeringer. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Skattereformen av 1992 hvor en enstemmig finanskomiti i Innst.O.nr.80 (1990-1991) pekte på at skattesystemet for skattereformen, på grunn av omfattende fradragsordninger, skattekreditter og manglende nøytralitet var en medvirkende årsak til at avkastningen av investeringer i Norge var lavere enn i andre land.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at de viktigste skjevhetene ble rettet opp av skattereformen ved at skattegrunnlaget ble utvidet, skattesatsene redusert og nøytralitet lagt til grunn som prinsipp. Utviklingen etter 1992 tyder på at skattereformen har bidratt positivt til å øke avkastningen av investeringene.
Disse medlemmer mener at det i perioder med økende overskudd er særlig viktig å prioritere nyskaping og nyetablering. Slik kan både offentlige og private virksomheter legge grunnlag for videre utvikling og forebygge tilbakeslag. Disse medlemmer viser til at det i dag er få private kilder for risikofylte nyskapings- eller ventureprosjekter.
Staten bidrar i dag aktivt til egenkapitaloppbygging gjennom blant annet SND. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i salderingsproposisjonen foreslo etablering av et såkornkapitalfond for å stimulere til nyetableringer spesielt med tanke på forsknings- og kunnskapsintensiv virksomhet. Dette ble støttet av et bredt flertall på Stortinget. Disse medlemmer forutsetter at statlige kapitalinnskudd fra denne ordningen utløser en minst like stor innsats fra private investorer.
Når det gjelder lånekapital mener disse medlemmer at det i dag er god tilgang på lånekapital for prosjekter med en forsvarlig risiko. Disse medlemmer vil derfor understreke at statlige lånekapitalordninger må være et supplement til private lån. Komiteen viser til at Regjeringen vil fremme en stortingsmelding om SNDs virksomhet hvor SNDs lånetilbud skal vurderes.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.3 « Nasjonalt og statlig eierskap ».
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at staten må ha et hovedansvar for gode rammebetingelser for næringslivet i hele landet. Dette gjelder grunnleggende betingelser som en solid satsing på utdanning, forskning og utvikling samt tilrettelegging av infrastruktur. Det gjelder også rammevilkår som en fornuftig rød og grønn skattepolitikk, tilstrekkelig kapasitet på låne- og tilskuddsordninger og en god kompetanseformidling. Alle ordningene må underlegges samfunnspolitiske hensyn.
For å redusere byråkrati, øke brukervennligheten og for å styrke distriktsprofil og muligheter for lokal styring, vil disse medlemmer gå inn for å endre Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).
Det sentrale SND yter i dag både tilskudd, lån og egenkapitalstøtte. Men tildelingene er i stadig mindre grad underlagt generelle samfunnspolitiske hensyn. Særlig gjelder dette tildelinger fra egenkapitaldivisjonen. Disse medlemmer mener dette bør endres.
I tillegg til SIVA og de ulike regionale utviklingsselskapene, går disse medlemmer inn for at det opprettes et sentralt statlig igangsettingsselskap som kan ivareta oppgaver de andre selskapene ikke kan klare alene. Dette selskapet vil være et nyttig redskap når ny næringsvirksomhet skal igangsettes, og når bedrifter må restruktureres fra grunnen av, enten det gjelder ledelse, organisasjon eller produktspekter.
Det offentliges innsats i næringsutviklingen må styrkes sentralt og lokalt. Tilgangen på statlig aksjekapital bør økes betydelig gjennom å opprette et eget statens aksjefond. Dette bør i større grad enn det folketrygdfondet kan, brukes til å ta vare på og utvikle norske bedrifter i en tid hvor utenlandske og innenlandske interesser ofte jakter på kortsiktige gevinster. For forvaltningen av statens interesser i bedrifter der staten har en stor eierandel, går disse medlemmer inn for å opprette et eget forvaltningsselskap.
Disse medlemmer ønsker en forvaltning som er mer villig til å ta risiko når det er samfunnstjenlig.
Både i det sentrale SND-systemet og i de lokale utviklingsselskaper må organiseringen være slik at rollen som aktiv eier og rollen som igangsetter skilles.
Eierskap
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener en balansert eierstruktur i næringslivet, der en opprettholder et betydelig nasjonalt eierskap, er viktig for utviklingen av vekstkraftige nærings- og kompetansemiljøer i Norge. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at utenlandsk eierskap også er viktig for norsk næringsliv, blant annet fordi utenlandske eiere kan tilføre norske bedrifter verdifull kompetanse, distribusjonsnettverk, teknologi osv.
Disse medlemmer viser til at staten utgjør en stor og viktig del av det nasjonale eierskapet i Norge. Disse medlemmer mener dette eierskapet bør videreutvikles slik at staten blir bedre til å utøve sin eierrolle på områder der dette er hensiktsmessig. Disse medlemmer understreker at det statlige eierskapet skal forvaltes med henblikk på en best mulig utnyttelse av ressursene, blant annet gjennom krav til avkastning på kapitalen. Det statlige eierskapet må ha et langsiktig perspektiv. Disse medlemmer vil understreke at forvaltningen av statens eierinteresser klart skilles fra myndighetenes regulerende rolle.
Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om eierskap i første halvår 1997.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.3 « Nasjonalt og statlig eierskap ».
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener kompetent og aktivt eierskap i seg selv gir et viktig bidrag til verdiskapingen. Private eiere som selv deltar aktivt i bedriftens daglige drift, og industrielle investorer som investerer egne midler i næringsprosjekter, vil ivareta investeringer på en bedre måte enn offentlige myndigheter. Det aktive private eierskapet og det private institusjonelle eierskapet må styrkes på bekostning av statens eierskap i norsk næringsliv. Disse medlemmer vil:
| - | Redusere det statlige eierskapet gjennom omfattende salg av statlige eierandeler. |
| - | Forbedre vilkårene for sparing gjennom pensjonssparing med skattefradrag, aksjesparing med skattefradrag, og boligsparing for ungdom. |
| - | Fjerne formuesskatten i løpet av perioden slik at staten i mindre grad hemmer privat sparing og langsiktig kapitaldannelse. |
| - | Foreta reformer i folketrygden og derved bidra til en langt større oppbygging av private pensjonsfond, som kan bidra på eiersiden i norsk næringsliv. |
| - | Skape et bredere norsk eierskap ved å stimulere til at flest mulig skal kunne være eiere i norsk næringsliv. |
| - | Forbedre og forenkle delingsmodellen for å skape større rettferdighet for aktive eiere. |
| - | Avvikle det statlige eierskapet i forretningsbankene. |
| - | Styrke eierskaps- og foretaksomhetskulturen og forståelsen for verdiskapning gjennom økt vektlegging i skoleverket. |
Disse medlemmer viser til Regjeringens omtale av privat og offentlig eierskap i Langtidsprogrammet. Det pekes på at skillet mellom privat og offentlig eierskap er av underordnet betydning. Etter disse medlemmers vurdering er det et forsøk på å redusere betydningen av den enkelte selvstendige næringsdrivendes aktive rolle i sin egen virksomhet når det blant annet sies:
| « Bedrifter er svært forskjellige med hensyn til blant annet forretningsstrategi, kapitalbehov, finansieringskilder og resultatoppfølging. Hvilken eierform som er mest tjenlig vil derfor være høyst varierende. I de fleste sammenhenger vil konkurransesituasjonen være viktigere som styringskorrektiv enn om bedriften er for eksempel offentlig eller privat eid. » |
I vedlegg til Langtidsprogrammet sies det videre:
| « Det er likevel ikke opplagt at eierne kan eller bør ha noen særskilt rolle når det gjelder tilførsel av kompetanse. Kompetanse kan i stor grad anskaffes uavhengig av eierkapital, og det kan ligge spesialiseringsgevinster for bedriften i separat anskaffelse av kompetanse. » |
Disse medlemmer understreker at kompetanse i småbedriftssammenheng ikke er å kjøpe en PC eller en ny skrivepult. Kompetanse er den aktive eierens evner, idéer, pågangsmot, kunnskap, vilje og stolthet. Kompetanse og eierskap er i norsk bedriftstradisjon vevet sammen. Kompetent eierskap er et viktig bidrag til verdiskapningen. Eiere som selv deltar aktivt i sin bedriftens daglige drift, og industrielle investorer som investerer egne midler i næringsprosjekter vil ivareta investeringer på en bedre måte, og jakte på nye, lønnsomme muligheter på en helt annen måte enn de som ikke selv har satt inn midler. Disse medlemmer mener derfor at det private eierskapet må styrkes. Muligheten til å starte, drive og eie en bedrift bør være åpen og attraktiv for flest mulig, og for flere enn i dag.
Disse medlemmer mener Regjeringen nedvurderer betydningen av enkeltmennesker ikke bare investerer kapital i bedriften, men også investerer mye av seg selv. Disse medlemmer vil vektlegge kreativitet, innsats, engasjement, og at « det skal lønne seg å jobbe ». Etter disse medlemmers vurdering ser Regjeringen helt bort fra disse individuelle drivkreftenes betydning for innovasjon og verdiskapning; personlige drivkrefter.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen i meldingen uttaler følgende om statlig oppkjøpsvirksomhet:
| « Regjeringen vil vurdere hvilken rolle staten kan ha som medinvestor i bedrifter som foretar store investeringer i utlandet. Statlig engasjement må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og være forankret i grundige analyser og velfunderte strategiske planer. » |
Disse medlemmer tar avstand fra den form for statskapitalisme på bedriftenes vegne som Regjeringen åpner for i Langtidsprogrammet. Staten har ingen spesiell kompetanse som eier og en slik aktiv statlig investorpolitikk vil gi maksimal rolleblanding, og gjør at staten tar på seg et ansvar for å utpeke vinnerbedrifter, og kanalisere ressurser mellom dem, noe som ikke har vist seg vellykket i noe samfunn. Disse medlemmer viser til at det private kredittmarked fungerer effektivt og at det derfor er tilstrekkelig tilgang på kapital for å realisere lønnsomme prosjekter. Forslaget representerer også en direkte selvmotsigelse, fordi Regjeringen en rekke andre steder understreker viktigheten av næringsnøytralitet og generelle rammebetingelser, ikke selektive tiltak hvor man vil gå inn og favorisere enkeltbedrifter. Et effektivt kapitalmarked gir norske bedrifter finansieringsmuligheter for nødvendig ekspansjon. Staten har ingen god historie å vise til som industriell investor og det kan ikke være riktig at norske skattebetalere skal involveres i denne type risikofylte transaksjoner.
Disse medlemmer tar til etterretning at Regjeringen har valgt ikke å legge frem den varslede stortingsmeldingen om eierskap i forkant av Langtidsprogrammet eller til et slikt tidspunkt at den kan behandles før stortingsvalget høsten 1997, til tross for at det fra Regjeringens side legges stor vekt på eierskapsspørsmålet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at eierskap er ett av få styringsvirkemidler i en deregulert økonomi. Disse medlemmer viser til at konsesjonslovgivningen er et viktig virkemiddel i så måte. Erfaringene med både nåværende og forrige konsesjonslov er at staten har vært for tilbakeholdende med så vel å stille konsesjonskrav som å iverksette tiltak når kravene brytes. Disse medlemmer går inn for:
| - | En ny gjennomgang av lov om ervervsvirksomhet med sikte på å skjerpe grensen for når konsesjonsbehandling skal gjelde for å forebygge for sterk eierkonsentrasjon. |
| - | Lovendringer med sikte på å styrke den samfunnsmessige styringen ved oppkjøp av strategiske eierandeler i norske selskaper. |
| - | At man går tilbake til full konsesjonsbehandling for store selskaper med mange sysselsatte eller selskaper av spesiell samfunnsmessig betydning. |
| - | At staten aktivt benytter seg av adgangen til å stille samfunnsmessige krav overfor ny ervervsvirksomhet. |
| - | At staten kjøper seg inn i selskaper som trues av utenlandske oppkjøp hvor dette er mulig. |
Disse medlemmer viser til at flere norske selskaper de siste årene har blitt kjøpt opp av utenlandske interesser for deretter å oppleve stripping, nedleggelse eller utflagging av hele eller deler av bedriften. Disse medlemmer viser til at denne utviklingen er spesielt bekymringsfull for steder med en ensidig næringsstruktur som ofte befinner seg i Distrikts-Norge. Disse medlemmer mener at statlig eierskap kan bidra til langsiktighet og stabilitet, og at statlige oppkjøp bør være et aktuelt virkemiddel i forhold til bedrifter som trues med nedleggelse eller utflagging som en følge av utenlandske oppkjøp.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til strategier og virkemidler som tar sikte på statlige oppkjøp av bedrifter med spesiell samfunnsmessig betydning som er truet av utenlandske oppkjøp, nedleggelser eller utflagging. »
Disse medlemmer mener det er viktig at det statlige engasjementet i bank- og finansvesenet opprettholdes bl.a. ut fra ønsket om å bevare sterke og uavhengige norske finansmiljøer. Disse medlemmer mener derfor det samfunnsmessige eierskapet i DnB og Kreditkassen bør beholdes.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
« Stortinget legger til grunn at staten opprettholder sin aksjemajoritet i Den norske Bank og Kreditkassen. »
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener at eierskap kan være et egna virkemiddel i norsk økonomi. Vi har også en konsesjonslovgivning som kunne ha vært nyttig hvis ikke regjeringa hadde hatt mot til å bruke den både når det gjelder krav til konsesjonssøker og tiltak mot brudd på vilkårene. Norzink i Odda og Freia i Oslo er blant flere eksempler på dette.
Dette medlem synes staten bør bruke de virkemidlene som er, til å redde norske industri og norske arbeidsplasser fra oppkjøp, utflagging, m.v. Videre bør staten være aktivt med på å starte ny virksomhet i områder hvor det trengs nye arbeidsplasser og hjelpe virksomheter som er igangsatt. Det er en forutsetning at det er fornuftig å legge eller opprettholde akkurat slike typer virksomheter på de aktuelle plassene. Staten har kapital nok og nødvendig apparat. Det er ikke nødvendig å opprette flere byråkratiske organer for å få til dette. Men noen holdninger må endres.
Regionale utviklingsselskaper
For å kunne satse på små og mellomstore bedrifter vil komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreta en radikal omorganisering, opprydding og utfylling av dagens støtteapparat, og en desentralisering av midler og ansvar.
Disse medlemmer ønsker å styrke fylkenes og kommunenes selvstendige rolle i næringspolitikken. Modellen for regionale utviklingsselskaper kan være et godt redskap i dette arbeidet. Dersom denne modellen gjennomføres, vil fylker som oppretter utviklingsselskap helt eller delvis forvalte de statlige midler fylket har til rådighet, og dermed kunne samle både økonomiske ressurser og faglig kompetanse på bedriftsutvikling i forhold til det som er tilfelle i dag. Utviklingsselskapene skal kunne yte garantier, lån, tilskudd til produktutvikling, ansvarlig lånekapital, aksjekapital, administrasjonstilskudd og stipender. Selskapene skal også delta i bedriftsutvikling med kompetanse og personellservice, og være et igangsettingsselskap. Dette innebærer at selskapet skal spille en aktiv rolle med tett oppfølging og veiledning sørlig overfor ny næringsvirksomhet som gis støtte, for å hjelpe til i bedriftsutviklingen. Selskapene eies av fylkene som gir retningslinjer for driften.
Et investeringsfond som disponerer de offentlige egenkapitalsmidlene bør være tilknyttet det regionale utviklingsselskapet. Også dette fondet styres av et offentlig oppnevnt styre. Fylker som ønsker å prøve ut denne modellen, bør få ekstra støtte i en startfase.
4.2.7 Samferdselspolitikken
4.2.7.1 Sammendrag
Godt utbygde samferdselsnett med tilfredsstillende standard er en forutsetning for bosetting, gode levekår og et velfungerende næringsliv i alle deler av landet. Transport og kommunikasjoner vil være viktige konkurransefaktorer for næringslivet i årene framover, noe som krever godt vedlikehold og videre utbygging og utvikling av infrastrukturen. Fordelingsmessige virkninger mellom ulike deler av landet vil bli vurdert innenfor rammen av den helhetlige distrikts- og regionalpolitikken.
Pris og kvalitet på posttjenester og telekommunikasjoner er en viktig konkurransefaktor for næringslivet. Regjeringen vil sikre en infrastruktur som gir gode muligheter for elektronisk kommunikasjon over hele landet, og som dermed reduserer avstandsulempene i distriktene. Det skal fortsatt være et landsomfattende og likeverdig tilbud av grunnleggende post- og teletjenester med høy kvalitet og lave priser.
Transport- og kommunikasjonssektorene er preget av raske teknologiske og markedsmessige endringer. Det vil fortsatt stille store krav til omstilling og effektiv ressursbruk i samferdselssektoren.
Regjeringen vil legge økt vekt på en helhetlig samferdselsplanlegging og bedre samordning mellom de ulike transportmidlene. Havnene skal integreres bedre i det totale transportsystemet. Godsterminalene skal moderniseres. Det skal legges bedre til rette for omstigning til og mellom kollektivtilbudene. I løpet av langtidsprogramperioden skal det utarbeides en samlet og helhetlig plan for veg- og vegtrafikk, luftfart, bane og havner og farleder.
Virkemidlene i transportpolitikken må i årene framover i større grad ta hensyn til at transport- og miljøproblemene for en stor del er forskjellige i distriktene og i de store byområdene. I distriktene skal det legges godt til rette for bruk av personbil, og fylkeskommunene vil få sterkere innflytelse over bruken av midler til riksveger som ikke er en del av stamvegnettet. I og mellom byområdene skal det legges til rette for utbygging av kollektivtransporten, kombinert med andre tiltak for å begrense bilbruken. Tiltakene må ses i sammenheng med utviklingen i transportbehovene i næringslivet og arbeidslivet. Dette vil kreve et bredere samarbeid mellom statlige og lokale myndigheter, blant annet med sikte på en utvidet og fleksibel bruk av alternative finansieringsformer.
Sjøsikkerhetsarbeidet, både nasjonalt, regionalt og internasjonalt, vil være viktig i årene framover. Det internasjonale samarbeidet om sikkerhet til sjøs blir stadig mer omfattende. Regjeringen legger vekt på en fortsatt innsats for sjøsikkerhet i norske farvann og at Norge skal være en pådriver for miljø- og sikkerhetstiltak i det internasjonale skipsfartspolitiske samarbeidet.
Kompetansen om miljø og kollektivtransport skal styrkes i transportetatene, særlig i Statens vegvesen. Investeringsplaner skal utarbeides med respekt for naturverdier og kulturverdier.
Transportsektoren påfører samfunnet betydelige kostnader i form av støy og forurensning. For forurensningsproblemer som er internasjonale i sin karakter vil Regjeringen i hovedsak bruke generelle og tverrsektorielle virkemidler, blant annet avgifter. Spørsmål knyttet til avgiftsleggingen av de ulike transportmidlene vil bli nærmere vurdert i stortingsmeldingen om oppfølging av Grønn skattekommisjon. Lokale miljøproblemer skal først og fremst løses ved å bruke virkemidler som er tilpasset lokale forhold. Det er utarbeidet rikspolitiske retningslinjer for samordnet transport- og arealplanlegging, og i tilknytning til forurensningsloven er det fastsatt grenseverdier for lokale luftforurensninger og støy fra samferdselssektoren. Tiltak overfor lokale luftforurensnings-problemer og støy vil bli vurdert nærmere i sektorplanene for samferdsel.
4.2.7.2 Komiteens merknader
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker betydningen av en samferdselspolitikk som sikrer, bosetting og et levedyktig næringsliv i alle deler av landet. Samtidig må samferdselspolitikken i framtiden bidra til at miljøbelastningene reduseres. Investeringene til vei , kollektivtransport, luftfart og havner må samordnes og prioriteres i forhold til hverandre. De enkelte delene av landet krever forskjellige løsninger. Derfor vil det være nødvendig å ta hensyn til at investeringsbehov kan avvike f.eks. mellom byene og distrikter.
Disse medlemmer viser til at pris og kvalitet på posttjenester og telekommunikasjoner er en viktig konkurransefaktor for næringslivet. Disse tilbudene skal fortsatt være landsomfattende og det skal være et likeverdig tilbud av grunnleggende post- og teletjenester med høy kvalitet og lave priser.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil legge økt vekt på en helhetlig samferdselsplanlegging blant annet ved at havner i større grad integreres i det totale transportsystemet og ved samordning av kollektivtilbud. Disse medlemmer har merket seg at det i løpet av programperioden skal utarbeides en samlet og helhetlig plan for veg- og vegtrafikk, luftfart, bane og havner og farleder.
Disse medlemmer viser til at transportsektoren påfører samfunnet betydelige kostander i form av støy og forurensning. Disse medlemmer er enig i at det i størst mulig grad benyttes generelle virkemidler som f.eks. avgifter for å bekjempe forurensningsproblemer som er internasjonale i sin karakter. Lokale miljøproblemer må løses ved bruk av virkemidler tilpasset lokale forhold. Når det gjelder spørsmål knyttet til avgiftsleggingen av de ulike transportmidlene, vil disse medlemmer avvente oppfølgingen av Grønn skattekommisjon. Disse medlemmer har merket seg at spørsmål om tiltak overfor lokale luftforurensningsproblemer og støy vil bli vurdert nærmere i sektorplanene for samferdsel.
Disse medlemmer mener at det i årene som kommer vil være ønskelig med en dreining av investeringene fra vei til bane. Det vil spesielt være nødvendig å bygge ut jernbanen rundt de største byene. Jernbanen vil redusere miljøbelastningene, og det er derfor viktig å stimulere til at større deler av trafikken i disse områdene flyttes fra veg til bane. Disse medlemmer ser det som viktig at utbyggingen av stamveinettet fortsetter samt at riksveinettet bygges videre ut.
Disse medlemmer viser for øvrig til Stortingets forestående behandling av St.meld. nr. 36 (1996-1997) Om avveininger, prioriteringer og planrammer for transportsektorene 1998-2007 og videre til St.meld. nr. 37 (1996-1997) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007, St.meld. nr. 38 (1996-1997) Norsk luftfartsplan 1998-2007 og St.meld. nr. 39 (1996-1997) Norsk jernbaneplan 1998-2007.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.11 « Samferdsel ».
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen understreker at det er en klar sammenheng mellom gode kommunikasjoner og mulighetene til å skape materiell velferd. Store avstander, spredt bosetning og en meget åpen økonomi gjør Norge som nasjon spesielt avhengig av gode transportløsninger. Næringslivets konkurranseevne er i stor grad avhengig av effektiv transport. Det er fortsatt rom for betydelige reduksjoner i transportkostnadene gjennom å effektivisere og bygge ut infrastrukturen.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker økt satsing på veiutbygging og vil særlig peke på viktigheten av å ha et nett av stamveier og hovedveier som sikrer effektiv transportavvikling i landet, og gode transportårer mot markedene i utlandet.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, er ikke fremmed for å støtte økt satsing på veiutbygging. Imidlertid vil dette medlem hevde at hovedproblemet i forhold til infrastrukturbevilgninger ikke er at rammene i seg selv er for små, men at den innbyrdes prioriteringen mellom de enkelte prosjekter er for dårlig. I langt sterkere grad må samfunnsøkonomisk kost/nytte brukes som kriterium for hvilke tiltak som gjennomføres. Under enhver omstendighet vil dette medlem kreve at støtte til økte rammer for veibevilgninger mv. dekkes inn ved reduksjoner, om ikke i andre veiprosjekter, så i andre offentlige investeringer eller driftsutgifter.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen ser et stort vekstpotensial i å utnytte moderne tele- og datakommunikasjon. Fri konkurranse innenfor telesektoren vil redusere kostnadene både for forbrukere og næringsliv.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil prioritere de prosjekter som regionalt eller nasjonalt gir god samfunnsmessig lønnsomhet. Lønnsomme prosjekter må ikke bindes til ulønnsomme prosjekter. For å styrke kommunikasjonene og avhjelpe miljøproblemer knyttet til disse vil Høyre:
| - | Gi høy prioritet til utbygging av stamveinettet. |
| - | Styrke transportlinjene til kontinentet. |
| - | Bygge ut kollektivtransporten i de områder hvor man kan oppnå god kapasitetsutnyttelse og redusert bruk av privatbil. |
| - | Bare godta bompengefinansiering for å finansiere konkrete prosjekter, og fjerne bommene når prosjektet er nedbetalt. |
| - | Prioritere utbygging av jernbane der dette gir størst lønnsomhet og/eller størst miljøeffekt. |
| - | Organisere norske lufthavner som aksjeselskaper med privat eller kommunalt medeierskap. |
| - | Sikre fri konkurranse i luftfarten og kollektivtransporten for øvrig. |
| - | Fjerne parallellavgiften på flytrafikken. |
| - | Legge infrastrukturen til rette slik at tungtransport kan overføres fra land til sjø der dette kan gi betydelige miljøgevinster. |
| - | Omgjøre NSB og Postverket til aksjeselskaper med privat medeierskap. |
| - | Privatisere Telenor AS. |
| - | Selge ut statens andeler i SAS Norge. |
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk venstreparti mener reduksjon av transportmengden, og overgang til miljøvennlige transportformer er sentrale oppgaver. Samferdsel skaper flere ulike miljøproblemer, blant annet utslipp av CO2 som bidrar til drivhuseffekten, og utslipp av NOx som gir luftveislidelser og bidrar til forsuring og skader på materialer. Person- og varetransport står for omlag 35 % av de norske CO2-utslippene. 60 pst av NOx-utslippene i 1993 kom fra transportsektoren. Med dagens tiltak vil det bare være en svak nedgang fram mot år 2025.
Over 700.000 mennesker i Norge er utsatt for helseskadelig luftforurensing. SFT anslår at 70-90 % av den helsefarlige lufta i Norge skyldes veitrafikken i byer og tettsteder.
Både plager ved dårlig luft og støyplager vil bli vesentlig mindre ved reduksjoner i biltrafikken som er en hovedårsak til slike problemer. Det er derfor viktig at forurensingsloven også skal gjelde for utslipp og støy fra samferdselssektoren. I dag er det imidlertid fastsatt for lave grenseverdier for tillatt luftforurensing.
Disse medlemmer mener politikken må rettes inn mot å minske biltrafikken, få mer av godstrafikken over på skip og jernbane og gjøre jernbanen mer konkurransedyktig i forhold til fly.
Disse medlemmer vil peke på at også tele- og post er viktige elementer i samferdselspolitikken. Tele og post er viktige rammebetingelser for bosetting og næringsutvikling. Vi får framover i økende grad en sammenkobling av tele- og datatjenester med utvidet tilbud til stadig synkende priser. Denne teknologiske utviklingen kan være avstandsreduserende og tilrettelegge for desentralisert aktivitet under de rette forutsetninger. Disse medlemmer legger vekt på at landsomfattende tjenester til lik pris og likeverdig service må være en overordnet målsetting.
Disse medlemmer mener postens nye konkurransesituasjon bør møtes gjennom et utvidet offentlig samarbeid hvor ulike offentlige sektorer inngår. Dette kan bidra til å opprettholde og utvikle offentlige tjenester som nå er utsatt for nedbygging ved at en kan samordne arbeidskraft, lokaliteter osv.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til at Rød Valgallianse er for satsing på kollektiv transport - både pga. miljøet og for å ha en fornuftig infrastruktur i landet. Dette medlem synes ikke det er fornuftig og framtidsretta samferdselspolitikk å endre selskapsformene i NSB, Post og Tele, og vil minne om nedlegginga av postkontor som et særlig dårlig eksempel på det som skjer når forvaltningsbedrifter blir markedsaktører. Kollektivtrafikken og andre områder av samferdselssystemet skal først og fremst tjene folks behov, ikke gi høyest mulig avkastning.
4.2.8 Informasjonsteknologi i nærings- og distriktsutviklingen
4.2.8.1 Sammendrag
Informasjonsteknologien blir stadig viktigere som verktøy for kommunikasjon og nyskaping i næringslivet og offentlig sektor. Framstilling og formidling av kunnskap blir mindre stedbunden og kan lokaliseres uavhengig av bedriftenes vareproduksjon. Ved at bedriftene kobles sammen i internasjonale nettverk bidrar IT til globalisering av økonomien.
Næringslivet må ligge langt framme i anvendelsen av IT for å kunne konkurrere i en stadig mer global kunnskapsøkonomi. Det må utvikles sterke kompetansemiljøer i hele landet og tilknytning til internasjonale nettverk. Bruk av IT-nettverk vil være viktig for små og mellomstore bedrifter. Bedriftene som produserer varer og tjenester knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologien utgjør en viktig og voksende del av næringslivet. Det offentliges viktigste oppgave vil være å bidra til kompetanseoppbygging gjennom utdannings- og forskningssystemet. I denne sammenheng vil utveksling av kunnskap og samspill mellom universitets- og høyskolesektoren, forskningsinstituttene, IT-bedriftene og andre bedrifter være viktig.
Regjeringen vil også bidra til IT-utviklingen i næringslivet gjennom støtte til innovasjoner, blant annet gjennom finansieringsordningene i SND og brukerstyrte FoU-programmer. I dag utgjør IT-prosjekter mer enn halvparten av bevilgningene til offentlige FoU-kontrakter. Det er også viktig at myndighetene opptrer som krevende kunder ved bruk av IT.
Forutsigbare investeringsvilkår er viktig for en effektiv bruk av IT. Sentralt i denne sammenheng er regulering av telesektoren, lover og regelverk på områder som opphavsrett og personvern, og avtaleverk for arbeidslivet. Rettighetshaveres interesser ved produksjon, formidling og gjenskaping av åndsverk med IT bør sikres like godt som ved tradisjonell framstilling og formidling av åndsverk. Hensyn til rettighetshavere må imidlertid balanseres i forhold til brukerhensyn. Regelverket fastlegges i stor grad i internasjonale organer, som EU og WTO. IT-områdets globale karakter tilsier at løsninger fortsatt må søkes på internasjonalt nivå.
Høy utdanning er nødvendig for mange som skal arbeide med bruk og utvikling av IT. Utdanningskapasiteten for IT-kandidater på universitets- og høyskolenivå ble betydelig økt under den første handlingsplanen for IT i 1986-1990. Det er viktig at utdanningstilbudet utvikles i takt med behovet for denne typen arbeidskraft, samtidig som skoleverket må motivere for en realfaglig utdanning på høyt nivå.
IT- og telenett reduserer avstandsulemper. Det gjør det lettere for distriktsbedriftene å konkurrere i et større markedsområde, men gjør også distriktene mer tilgjengelige for konkurranse fra andre bedrifter. Derfor må det informasjons- og kommunikasjonsteknologiske sentret som planlegges i Fornebu-området bidra til å styrke IT-miljøene i alle deler av landet, blant annet gjennom tilknytning og utveksling av tjenester gjennom nettene, jf. avsn. 3.2.5 i meldingen.
IT-utviklingen berører oppgavene i en rekke departementer. Ved at Planleggings- og samordningsdepartementet har fått et særlig ansvar for samordning av Regjeringens IT-politikk er det lagt et godt grunnlag for en helhetlig IT-politikk.
4.2.8.2 Komiteens merknader
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at informasjonsteknologien blir stadig viktigere som verktøy for kommunikasjon og nyskaping i næringslivet og i offentlig sektor. Bruk av IT-nettverk vil være viktig for små og mellomstore bedrifter. IT og telenett reduserer problemer med lange fysiske avstander. Det gjør det lettere for distriktsbedrifter å konkurrere i et større markedsområde, men åpner også for større konkurranse utenfra.
Disse medlemmer vil understreke betydningen av at nettet har tilstrekkelig kapasitet til alle deler av landet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.8 « Informasjonsteknologi - nye muligheter for hele Norge ».
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at effektiv bruk av informasjoneteknologi kan redusere kostnader som følger av lange avstander til markedene og dermed lette etablering og utvikling i distriktene. Disse medlemmer vil spesielt peke at konkurransen på tidligere monopoliserte teleområder må styrkes for å sikre best og rimeligst mulig tjenester i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at den norske IT-bransjen i dag har en omsetning på omkring 100 mrd. kroner. IT-bransjen inkluderer IT- og telekommunikasjonsindustri, telebedrifter som Telenor, import- og driftsselskaper, konsulent- og programvarebedrifter, dataavdelinger i ulike virksomheter, deler av grafisk industri, mediabedrifter osv. Det skjer en rask sammensmelting av ulike delområder som data, tele og media. Veksten i bransjen er på 10-15 % pr. år. Moderne datanett gjør at geografisk avstand ikke lenger er utslagsgivende. Dette gir oss stor frihet når det gjelder den geografiske plasseringen av disse bedriftene.
Disse medlemmer mener næringspolitikken må ta hensyn til den sterkt voksende programvarebaserte industrien. Denne industrien er kunnskapsintensiv, den forurenser minimalt, kan lett desentraliseres og har rom for mange små selskaper med nisjeløsninger. Disse medlemmer legger derfor vekt på:
| - | Økt forskning og utvikling innen IT i regi av det offentlige, gjennom universiteter, høgskoler og offentlige forskningsinstitusjoner. |
| - | Mer forskningsstøtte til programvareutvikling. |
| - | At det iverksettes spesielle tiltak for å rekruttere flere kvinner til IT-bransjer. |
| - | Økt utdanningskapasitet, særlig på universitets- og høgskolenivå. |
| - | Fremme eksport av norsk IT-teknologi ved opprettelse av et norsk programvaredirektorat. |
| - | God tilgang på rimelige telekommunikasjonstjenester også i distriktene. |
4.2.9 Politikken overfor primærnæringene
4.2.9.1 Sammendrag
Regjeringen vil skape grunnlag for et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Landbrukspolitikken er sentral i en helhetlig distriktspolitikk. Landbruket omfatter jordbruk, skogbruk, reindrift og ny næringsutvikling i og i tilknytning til disse næringene.
Landbrukspolitikken skal i årene framover:
| - | Støtte opp om en omfattende og effektiv landbruksproduksjon i Norge, som kan gi grunnlag for sysselsetting i primærproduksjon og foredlingsindustri. |
| - | Sikre en landbruksproduksjon tilpasset naturens tåleevne, der hensynet til kulturlandskapet, biologisk mangfold og lokale miljø- og produksjonsforutsetninger må stå sentralt. |
| - | Bidra til mer konkurransedyktige råvarepriser og lavere matvarepriser. Dette vil bety mest for forbrukergrupper med svak økonomi. |
| - | Bidra til å opprettholde bosettingsgrunnlaget ved å utvikle et levedyktig landbruk og legge til rette for utvikling av alternative arbeidsplasser i tilknytning til landbruket. |
Jordbruket er viktig for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret. For at jordbruket også i framtiden skal kunne ha denne funksjonen må inntjeningen bedres og avhengigheten av næringsstøtte reduseres. På grunn av de geografiske og klimatiske forholdene vil det likevel være nødvendig med betydelig næringsstøtte til jordbruket. De arbeidskrevende husdyrproduksjonene i distriktene skal fortsatt prioriteres. Naturgitte forhold tilsier at det i det norske jordbruket må være rom for både små og store bruk, både deltidsbruk og heltidsbruk. Det må satses mer på produkter det er etterspørsel etter, samtidig som produksjonen reduseres på områder der det i dag er overproduksjon. Regjeringen legger opp til en styrket satsing på produksjon, foredling og omsetning av økologiske matvarer.
Jordbruksbasert næringsmiddelindustri utgjør en relativt stor del av den norske industriproduksjonen, og har vesentlig distriktspolitisk betydning. Primærproduksjonen i Norge er avhengig av en konkurransedyktig norsk næringsmiddelindustri for avsetning av jordbruksvarer, samtidig som jordbruket dekker en betydelig del av råstoffbehovet i næringsmiddelindustrien. Det gir et gjensidig avhengighetsforhold mellom primærproduksjonen og store deler av næringsmiddelindustrien.
Forbrukerne bør være sikre på at de får trygge matvarer av god kvalitet. Kontroll og tilsyn med næringsmidler, samt kvalitetsfremmende arbeid i alle ledd av produksjonskjeden vil fortsatt være prioriterte oppgaver. Det er et mål å opprettholde den gode dyrehelsen, og som ledd i dette, redusere bruken av antibiotika i husdyrholdet. Bruk av veksthormoner skal ikke være tillatt i Norge. Regjeringen ønsker også å forhindre omsetning av varer som er produsert med veksthormoner. Genmodifiserte næringsmidler skal innenfor hensyn til Norges internasjonale forpliktelser i størst mulig grad merkes, slik at forbrukerne gis mulighet til å foreta informerte valg.
I skogpolitikken vil Regjeringen legge til rette for en aktiv bruk av skogressursene på kort og lang sikt, samtidig som miljøverdiene i skogen tas vare på og utvikles videre. Barskogvern inngår som et virkemiddel i en bærekraftig skogpolitikk. Skogbruket og skogindustrien (treforedling, trelast og trevarer) er viktig for verdiskapingen og sysselsettingen i distriktene og står for betydelige eksportinntekter. Skogbruket vil gjennom økt bruk av bioenergi også få større energipolitisk betydning i årene framover, jf. avsn. 3.3 i meldingen. Produktivitetsvekst, kompetanseoppbygging, produktutvikling og markedsorientering er sentrale utfordringer. Rammebetingelsene for ulike former for avvirkning vil bli vurdert nærmere, med sikte på å fjerne skjevheter som kan være til hinder for at det utvikles flere helårs arbeidsplasser i skogbruket. Samtidig må skogens og utmarkas betydning for rekreasjon og friluftsliv prioriteres, - noe som gir grunnlag for betydelige tilleggsnæringer dersom slik tjenesteproduksjon er profesjonell og markedsrettet.
Reindriften skal være bærekraftig både økologisk, økonomisk og kulturelt. Regjeringen legger til grunn at reindriften også i framtiden skal kunne stå som en sentral bærer av samisk kultur. Arbeidet med et opplegg for at virkemidlene etter reindriftsloven og tiltakene etter reindriftsavtalen i større grad skal kunne brukes sammen, vil ha prioritet i langtidsprogramperioden. Reindriftspolitikken skal også bidra til utvikling av tilleggs- og kombinasjonsnæringer i reindriften med utgangspunkt i samisk tradisjon og kultur.
Ny næringsutvikling i bygdene basert på lokale ressurser vil fortsatt være en prioritert oppgave. Kompetanseutvikling, herunder bruk av IT, vil stå sentralt. Bygdeutviklingsmidlene er en integrert del av Regjeringens politikk overfor primærnæringene, og det er særlig viktig å utvikle virksomhet som kan gi flere arbeidsplasser for kvinner og ungdom. For å nå målene for bosetting og sysselsetting i distriktene vil det i årene framover fortsatt være behov for slik innsats for ny næringsutvikling i bygdene.
Fiskeri- og havbrukspolitikken skal bidra til økt verdiskaping i en lønnsom og bærekraftig fiskeri- og havbruksnæring, og gjennom dette gi grunnlag for bosetting, sysselsetting og utvikling langs kysten. Regjeringen vil arbeide for en forvaltning av fiskeressursene som sikrer en høyest mulig langsiktig og bærekraftig avkastning, en miljøsikker havbruksnæring og et godt fiskerihavnetilbud.
Ressurssituasjonen er for tiden god for de fleste viktige fiskeslag i Barentshavet. Dette gir grunnlag for høye fangstkvoter, noe som igjen gir muligheter for å øke lønnsomheten i fiskeflåten og foredlingsindustrien. I Nordsjøen er derimot mange bestander i dårlig forfatning, og det vil være en oppgave i langtidsprogramperioden å forbedre forvaltningen av bestandene i Nordsjøen.
Det er nødvendig med en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten, både for å skape effektiv drift og lønnsomhet, og for å utvikle et best mulig samspill med industriens behov for kvalitetsråstoff. Regjeringen vil legge opp til en allsidig og variert flåtestruktur. Kystflåten skal fortsatt være ryggraden i norsk fiskerinæring. Havfiskeflåten vil samtidig spille en viktig rolle. Regjeringen mener at det for å sikre foredlingsindustrien på land er ønskelig å begrense omfanget av ombordproduksjon.
En lønnsom og omstillingsdyktig fiskeforedlingsindustri med stabil og helårig drift er viktig for sysselsetting og bosetting langs kysten. Dette er avhengig av en forutsigbar tilførsel av råstoff, og en kapasitet og struktur i industrien som er tilpasset råstoffgrunnlaget. En variert bedriftsstruktur med tilstrekkelig fleksibilitet og omstillingsevne er nødvendig for å kunne drive lønnsomt og effektivt også under skiftende markeds- og ressursforhold. En videre utvikling av foredlingsindustrien og norsk fiskerinæring for øvrig, fordrer at forholdene legges til rette for økt verdiskaping gjennom produktutvikling, større grad av innenlands bearbeiding av råstoffet og satsing på markedsarbeid og markedsforskning.
Fiskerinæringen er i dag en lønnsom næring. Regjeringen vil fortsatt arbeide for å legge forholdene til rette slik at samspillet i næringen og mellom fiskeri- og havbruksnæringen, leverandørindustrien og annen tilknyttet virksomhet kan bli bedre. Målet er at økt lønnsomhet og større verdiskaping skal gi grunnlag for videre utvikling av lønnsomme arbeidsplasser og stabil bosetting langs kysten.
Fiskeri- og havbruksnæringen er en av Norges største eksportnæringer, med en eksportverdi for fisk og fiskevarer på om lag 22 milliarder kroner i 1996. Regjeringen tar sikte på i løpet av 1997 å legge fram en stortingsmelding med strategier for framtidig utvikling i fiskerinæringen. Meldingen vil også gi en nærmere drøfting av næringens utfordringer i årene framover. Oppfølging og gjennomføring av strategiene vil stå sentralt i fiskerimyndighetenes arbeid i langtidsprogramperioden.
4.2.9.2 Komiteens merknader
Landbruk
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker målsettingen om å opprettholde et levende, robust, miljøvennlig og aktivt jordbruk i hele Norge. Et livskraftig landbruk er en forutsetning for å nå målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønsteret, og for å sikre levekårene i ulike deler av landet. Dette nødvendiggjør bruk av landbrukspolitiske virkemidler for å utvikle jordbruket. Disse medlemmer slutter seg til at landbrukspolitikken i årene framover skal gi grunnlag for sysselsetting i primærproduksjon og foredlingsindustri, sikre en landbruksproduksjon tilpasset naturens tåleevne, bidra til mer konkurransedyktige råvarepriser og lavere matvarepriser, og bidra til å opprettholde bosettingsgrunnlaget.
Disse medlemmer mener det er viktig å prioritere de gårdbrukere som har landbruket som hovedgeskjeft, samt arbeidsintensive bruk særlig i kyst- og fjellstrøk. Rekrutteringen til landbruket må sikres gjennom styrket satsing på familiebruk og nyetablerere. Den distrikts- og regionale profil skal opprettholdes og videreføres slik at inntektsvilkår og produksjonen i distriktene blir sikret. Det bør gjennomføres omstillinger i landbrukspolitikken slik at landbruksbefolkningens muligheter for inntekter og levekår utvikler seg på linje med andre befolkningsgrupper.
Videre vil disse medlemmer fremheve skogens betydning. Skogen i seg selv har betydning for miljø, utmarksressurser, rekreasjon og helse. Den gir et viktig klimabidrag ved å binde CO2. Videre representerer den store økonomiske ressurser ved at den er en viktig eksportnæring. Disse medlemmer vil fremheve det store potensialet som ligger i øket bearbeiding av trevirke i Norge.
Disse medlemmer viser videre til behovet for å satse på nye lønnsomme næringer i distriktene. Det må gis støtte til etablering av nye arbeidsplasser i bygdene, særlig for kvinnene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.5 « Landbrukspolitikken ».
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det for Høyre er sentralt å verne om eiendomsretten, friheten og råderetten i landbruket. Respekten for folks ønske om å klare seg selv og leve av sitt eget arbeid er sentrale politiske mål. Disse medlemmer vil derfor arbeide for et levedyktig norsk landbruk som gir forbrukerne kvalitetsprodukter til konkurransedyktige priser, og som sikrer en forsvarlig norsk matvareberedskap. Høyre mener at dette best kan skje ved at det er færrest mulig hindringer på veien mellom bonden og forbrukeren. Det gir bonden de beste forutsetninger for, i større grad enn nå, å leve av de inntekter markedet gir.
Disse medlemmer mener landbrukspolitikken må utformes slik at den samlede støtten i form av offentlige overføringer og skjermingsstøtte gjennom toll og importavgifter fortsatt kan reduseres. Disse medlemmer mener at det er nødvendig med en kritisk gjennomgang av omsetningsleddene og en reduksjon av det kostnads- og avgiftsnivået som næringen i dag møter. Disse medlemmer vil forenkle støtteordningene til enkle, forutsigbare ordninger der støtten går mest mulig direkte til bonden. Den offentlige landbruksforvaltningen må reduseres og oppgavene begrenses til forvaltningsoppgaver.
Disse medlemmer mener unødvendige lover og regler i forbindelse med produksjon, foredling og omsetning av landbruksprodukter må avvikles. Det må snarest etableres reell konkurranse i alle ledd innen foredling og omsetning av jordbruksprodukter slik at ikke produktivitetsøkning i landbruket blir borte i omsetningsleddene. Bøndene må sikres frihet til å produsere ut fra egne forutsetninger og levere varene der de selv ønsker.
Disse medlemmer mener grunneiernes rettigheter må sikres når staten erverver eller båndlegger arealer. Det må gis full økonomisk kompensasjon ved innskrenkinger i eiendomsretten. Statens forkjøpsrett ved omsetning av landbrukseiendommer må avvikles og konsesjonslovene gjennomgås på nytt. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre brukeren gode og forutsigbare rammebetingelser og samtidig gjøre landbruket mer økonomisk robust gjennom økt markedsorientering, og vil derfor:
| - | Rydde opp i sammenblandingen av distriktspolitiske og landbrukspolitiske ordninger. |
| - | Verne om eiendomsretten og friheten til å råde over egen eiendom og egen produksjon. |
| - | Redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket. |
| - | Øke konkurransen på foredlings- og omsetningsleddet, blant annet ved at konkurranselovgivningen gjøres gjeldende også på omsetningsleddet. |
| - | Prioritere arbeidsvilkår og lønnsomhet for yrkesbonden og bygge ned diskrimineringen i overføringssystemet av samdrift og større enheter. |
| - | Synliggjøre kostnadene ved de politiske reguleringer landbruket er pålagt. |
| - | Gjøre det enklere å skille boligen fra driftsenheten. |
| - | Fremme mer rasjonelle driftsenheter. |
| - | Legge til rette for økt utnyttelse av ressursgrunnlaget i utmark. |
| - | Gjennom forbedringer i matvaremerkingen styrke forbrukernes mulighet til å orientere seg om innholdet i produktene. |
| - | Stille strenge veterinærmessige krav ved handel med matvarer. |
| - | Forenkle saksbehandlingen i jord- og konsesjonslovsaker ved å gi de lokale landbruksnemndene avgjørelsesmyndighet med fylkeslandbruksstyrene og departementet som ankeinstans. |
Disse medlemmer vil at skogbruket skal være en selvhjulpen overskuddsnæring med rammebetingelser på linje med våre nordiske konkurrentland.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har som overordnet målsetting i landbrukspolitikken å sikre et norsk landbruk som i så stor grad som mulig dekker behovet for jordbruks- og skogbruksprodukter. Produksjonen skal skje på en miljømessig forsvarlig måte der lokale fornybare ressurser er produksjonsgrunnlaget.
Disse medlemmer legger vekt på at god matkvalitet skal sikres ved strenge miljøkrav i produksjon, foredling og distribusjon. Norske matvarer må holde en kvalitet som tilfredsstiller forbrukerne, uavhengig av reglene som styrer den internasjonale matvareproduksjonen og -industrien. Både i Norge og resten av verden fører jorderosjon, saltopphoping, økende drivhuseffekt, uttynning av ozonlaget og forurensing på bakkenivå til dårligere forutsetninger for matproduksjon. Storstilt bruk av kunstig vanning har i noen områder ført til at grunnvannet har sunket så mye at det ikke lenger er tilgjengelig. Bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler fører over tid til utarming og forurensing av jorda.
Norge produserer i dag bare halvparten av de landbruksprodukter vi spiser. Samtidig som jordas befolkning fortsetter å øke i antall, reduseres det produktive arealet og den produserte mengde mat vokser ikke i takt med befolkningsveksten. I en global situasjon med mindre mat som stadig skal fordeles på flere, blir den store utfordringen hvordan vi skal greie å opprettholde og øke vår matproduksjon og sjølbergingsevne.
Disse medlemmer legger vekt på at landbruket er grunnlaget for bosetting og ressursutnytting i store deler av landet. Tilgangen på dyrka jord, skog, utmark og arbeidskraft er avgjørende for om vi i framtida skal kunne beholde et livskraftig landbruk og levende bygder. Odels- og konsesjonslovene må bevares, og bo- og drivepliktbestemmelsene må følges. Den varierte bruksstrukturen må beholdes, også deltidsbruk og kombinasjonsbruk er viktige for å bevare bosetting og utnytte naturressursene. I områder med store rovdyrsaker må det etableres ordninger som reduserer skadeomfanget, og sikrer matproduksjon ved bruk av utmark.
Disse medlemmer mener en miljøriktig landbruksproduksjon bør ta utgangspunkt i menneskelig arbeidsinnsats og naturressurser, og ikke i kapitalinnsats og stordrift. Små og mellomstore bruk må få mer produksjonsstøtte pr. dekar (daa) og produksjonsmengde på bekostning av store bruk. Utover 400 daa for areal- og kulturlandskapstillegg i korn og 2,0 årsverk i husdyrproduksjon gis ingen ytterligere støtte. For bruk som mottar maksimum støtte, må ordninger om avkorting i støttebeløpet vurderes når brukeren i tillegg har annen inntekt.
Disse medlemmer vil stimulere omlegging til økologisk landbruk. For å gjøre økologiske produkter konkurransedyktig, må avtalemidler dekke noe av merkostnadene ved økologisk produksjon. En generell økologisering av landbruket er like viktig som å få flere bruk til å legge om til økologisk drift. « Integrert » produksjon av matvarer vil si en produksjon med sterkt redusert bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler. Tiltak som reduserer bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler har positiv virkning både på miljøet og matkvaliteten.
Disse medlemmer viser til at skog er en viktig næringsressurs for mange lokalsamfunn, avgjørende for bosetting og inntekt, gjerne i kombinasjon med annet arbeid. Skogbruket må underlegges økologiske krav når det gjelder driftsform, avvirkning, foredling og transport. Artsmangfoldet må ivaretas, samtidig som skogen skal kunne gi arbeid og inntekt.
Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, betrakter jordbruk som en næring som i utgangspunktet ikke skal behandles annerledes enn virksomheter flest. Den skal altså stå på egne ben og drive etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Dette medlem aksepterer på prinsipielt grunnlag ikke at selvstendig næringsdrivende, som bønder vitterlig er, gis rett til lønnsforhandlinger med staten.
Landbrukspolitikk kan ikke betraktes som synonymt med distriktspolitikk. Om man i det hele tatt skal ha en distriktspolitikk, skal denne innrettes med nøytrale virkemidler. Differensiert arbeidsgiveravgift er et eksempel på dette. Om politikken orienteres i retning av enkeltnæringer sementerer næringsstrukturen på en måte som på sikt vil forsterke utflytting og avfolking av utkantstrøkene. En utvikling stikk i strid med politikkens velmenende målsetninger.
Dette medlem ønsker seg en utvikling hvor alle virkemidler i en overgangsfase innrettes slik at sterke og robuste sentra utvikles i regionene. Ikke minst er dette av uvurderlig betydning for bedriftsetableringer o.a. som fordrer et robust og variert lokalt arbeidsmarked. En offensiv satsning på sentra vil måtte medføre endringer i et politisk sementert bosettingsmønster, men kan ikke betraktes som annet enn en forsering av en utvikling som allikevel er uunngåelig. Den systematiske ressursøding som årvisst følger av besvergelser om opprettholdelse av hovedlinjene i bosettingsmønsteret, er en pris samfunnet ikke har råd til.
Dette medlem vil arbeide for full avvikling av produksjonskvoter for landbruksvarer, det være seg geografisk fordelte eller kvoter fordelt på det enkelte bruk. Målet er fri konkurranse mellom frie yrkesutøvere. Dette medlem ønsker på noen sikt full avvikling av det tollbaserte vern av norsk landbruksproduksjon.
Fisk
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil fremheve betydningen av å ha en offensiv fiskeri- og havbrukspolitikk som bidrar til økt foredling, verdiskaping, lønnsomhet og en bærekraftig forvaltning. Dette gir grunnlag for bosetting, sysselsetting og utvikling langs kysten. Fiskerinæringen må også sikres et godt fiskerihavnetilbud.
For å oppnå en lønnsom og konkurransedyktig fiskeindustri er det nødvendig å stimulere til omstrukturering og markedstilpasning for å møte fremtidige utfordringer.
Disse medlemmer vil peke på det betydelige behovet for fornying og oppgradering av fiskeflåten, både for å skape effektiv drift og lønnsomhet, og for å utvikle et best mulig samspill med industriens behov for råstoff. Vi må ha en variert flåtestruktur, hvor det satses spesielt på kystflåten.
Nye fiskebåter må bygges slik at fisken fanges med minst mulig energiforbruk og fisken må tas hånd om på en slik måte at kvaliteten blir optimal. Et godt arbeidsmiljø om bord vil kunne være avgjørende for både kvalitetsbehandlingen av fisken og dermed også lønnsomheten i fisket.
Fiskeri- og havbruksnæringen er i dag en av Norges største eksportnæringer. Disse medlemmer vil peke på det potensialet som ligger i utviklingen av nye arter for oppdrett. Disse medlemmer mener det derfor er viktig at myndighetene jobber aktivt for å åpne flere markeder for norsk oppdrettsfisk.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.6 « Fiskeriene og fiskeindustriens utvikling ».
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at fiskerisektoren er i dag en svært viktig bidragsyter til eksport og økt verdiskaping i Norge. Næringen har lenge vært hemmet av stivbente konsesjons- og omsetningsregler, og den har møtt konkurransehindre for foredlede produkter i andre markeder. Resultatet er blant annet at videreforedlingen er alt for svakt utviklet i Norge. Veien til en mer robust fiskerinæring ligger i færre reguleringer, mer markedstilpassede produkter og bedre sikkerhet for adgang til internasjonale markeder. For å sikre fiskerinæringen gode og langsiktige vilkår vil disse medlemmer :
| - | Fastsette fangstmengden ut fra vitenskapelige vurderinger. |
| - | Samarbeide over grensene for å unngå overbeskatning. |
| - | Videreutvikle et system med omsettelige kvoter gjennom å utvikle ordninger med «enhetskvoter», for dermed å oppnå en økonomisk effektiv beskatning som er økologisk forsvarlig. |
| - | Avvikle firkantede konsesjons-, eksport- og omsetningsregler blant annet gjennom å tillate langsiktige leveringsavtaler og innføre en meglerinstans i prisfastsettelsen av førstehåndsprisen på fisk. |
| - | Legge til rette for en mer markedsstyrt fiskerinæring innenfor ressursmessig bærekraftige rammer, og som skal være uavhengig av offentlige tilskudd. |
| - | Fjerne spesielle reguleringer av havbruksnæringen, bortsett fra helse- og miljøkrav. |
| - | Arbeide for flere arbeidsplasser i foredlingsindustrien gjennom økt effektivisering, større markedsadgang, mer forskning og markedsrettet produktutvikling. |
| - | Arbeide for økt frihandel med fisk og fiskeprodukter. |
Komiteens medlemmer fra Høyre vil dessuten gå inn for:
| - | Øke forskningen knyttet til oppdrett av nye marine arter. |
| - | Likestille norske og utenlandske fiskere med hensyn til tilskudd til bygging av fiskefartøy ved norske verft. |
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at havfiskeflåtens omfattende rovfiske er i ferd med å tømme verdenshavene for fisk. I 13 av de 15 viktigste fiskeriregioner i verden er villfiskressursene overbeskattet. Fangstmengden er synkende til tross for økt fangstinnsats. På verdensbasis er fangstkapasiteten det dobbelte av det som er nødvendig.
Disse medlemmer viser til at overkapasitet i et område fører fort til eksport av fangstinnsats til andre områder. Dette gjelder internasjonale farvann som Smutthullet hvor pirattrålere får herje fritt. Det gjelder også land i den tredje verden med svak forvaltning og lettkjøpte lisenser. Denne type fiske er ødeleggende for fiskebestandene og fører til utarming av de økonomiske og sosiale vilkårene for kystbefolkningen i området.
Disse medlemmer ser det som helt nødvendig å få til en omlegging fra havfiske til et kystnært fiske i samsvar med tilrådningene fra FNs miljøkonferanse i Rio i 1992. Ved å satse på et kystnært fiske vil man både kunne oppnå en økologisk forsvarlig forvaltning av fiskebestandene og en rettferdig fordeling av fiskeressursene. Et kystnært fiske vil også føre til en langt høyere sysselsetting enn det fortsatt satsing på en kapitalkrevende havfiskeflåte vil gi.
De siste årene har kystflåten tapt terreng til fordel for havfiskeflåten. Disse medlemmer går inn for at denne negative utviklingen brytes. Kystfiskeflåten må få økt sin kvoteandel på bekostning av trålerflåten. Det må innføres fritt fiske for de minste båtene. Et eget fond for tilskudd til fornyelse av kystflåten må etableres.
Ved å tilpasse seg leveranser fra kystflåten og sesongfiskeriene, ha en fleksibel produksjon og utnytte og utvikle teknologi for levende-lagring og foring av villfisk, vil fiskeindustrien sikre seg jevn råstofftilførsel av langt bedre kvalitet enn det som leveres av trålerflåten. Det vil være nødvendig å opprettholde og styrke de mindre produksjonsanleggene langs kysten. En ensidig satsing på store integrerte selskaper er ingen farbar veg for den norske fiskeindustrien. Det er også viktig å sikre lokalt eierskap såvel til fiskeindustri som flåte.
Rekruttering av ungdom til fiskeryrket og til arbeid i fiskeindustrien har i stor grad vært forsømt. Det er nødvendig å styrke fiskeriutdanningen og gi større økonomisk støtte til ungdom som velger ei framtid i fiskerinæringen. Ordningen med sommerfiske for ungdom må etter disse medlemmers vurdering utvides og lærlingekvoter må innføres.
For å kunne legge vekt på nyskaping og variasjon og utvikling av en høy markedskompetanse i fiskeri og havbruksnæringen er det nødvendig å styrke forskningsvirksomheten ved universitetene, høyskolene og andre fagmiljø på dette området.
Disse medlemmer mener det er helt nødvendig å ha og ta i bruk politiske styringsredskaper for å oppnå vedtatte mål for fiskerinæringen og norsk distriktspolitikk. En fortsatt EØS/EU-tilpasning og ytterligere uthuling av sentrale fiskerilover vil gjøre det umulig å styre utviklingen i ønsket retning.
4.3 Energi- og petroleumspolitikken
4.3.1 Sammendrag
4.3.1.1 Utfordringer og mål
Norge har meget store og verdifulle energiressurser. Vannkraftressursene har spilt en sentral rolle i oppbyggingen av industri i Norge siden århundreskiftet, og fra 1970-årene har det norske samfunnet blitt tilført store inntekter fra salg av råolje og naturgass. I framtiden legges det opp til at også fornybare energikilder utenom vannkraft skal spille en viktig rolle i den innenlandske energiforsyningen. Regjeringens hovedmål i energipolitikken er:
| - | Olje- og gassressursene skal gi høyest mulig verdiskaping og bidra til å sikre velferd og sysselsetting. |
| - | En samfunnsøkonomisk lønnsom internasjonalisering av vår industri knyttet til olje- og gassvirksomheten, basert på industriens egen konkurransedyktighet. Dette vil bidra til å videreutvikle næringen ut over varigheten av de norske olje- og gassressursene. |
| - | Forene rollen som stor energiprodusent med å være et foregangsland i miljøspørsmål. |
| - | Vannkraftressursene skal forvaltes til beste for hele samfunnet. En effektiv produksjon, omsetning og overføring og bruk av kraft kan gi et vesentlig bidrag til verdiskaping og sysselsetting og til et rent miljø. |
| - | Ved hjelp av fornybare energikilder skal det normalt produseres elektrisitet tilsvarende det norske elektrisitetsforbruket. Økt bruk av nye fornybare energikilder kan bidra til reduserte utslipp av klimagasser og gjøre energibruken mer fleksibel. |
Petroleumsinntektene er inntekter fra salg av en ikke-fornybar naturressurs, og bør forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de også kommer framtidige generasjoner til gode. Det innebærer at forvaltningen av petroleumsressursene må ses i sammenheng med den økonomiske politikken for øvrig og de oppgavene som samfunnet står overfor på lengre sikt når det gjelder å sikre høy sysselsetting og gode velferdsordninger. Det er derfor avgjørende å skille opptjeningen av petroleumsinntektene fra bruken av dem.
Staten har gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) store direkte eierinteresser på kontinentalsokkelen. Regjeringens hovedmål for Statoil er at det skapes størst mulig verdiskaping for eieren over tid, gjennom utbetalt utbytte og ved at selskapets verdi øker.
Det er et mål for Regjeringen å forene Norges roller som stor produsent og eksportør av petroleum og som foregangsland i miljøpolitikken. Det innebærer at leting etter, utvinning og transport av petroleum må skje på en miljømessig forsvarlig måte. Forvaltningen av olje- og gassressursene må også ses i sammenheng med de internasjonale miljøutfordringene, særlig faren for alvorlige klimaendringer som følge av økte menneskeskapte utslipp av CO2 og andre klimagasser. Klimaproblemet er globalt, og det kreves derfor en internasjonalt samordnet politikk for å begrense utslippene av klimagasser.
Vannkraft er en ren og fornybar energikilde som ikke gir utslipp til luft. Utbyggingen kan imidlertid medføre store og til dels ugjenkallelige inngrep i verdifull natur. Ulempene ved vannkraftutbygging må derfor i hvert enkelt tilfelle veies opp mot de fordelene som samfunnet får. Regjeringens mål er at vannkraftressursene skal forvaltes innenfor miljømessig forsvarlige rammer.
Energiloven av 1991 sikrer at vannkraftressursene utnyttes bedre enn tidligere. Utfordringen framover blir å videreføre arbeidet med å utvikle velfungerende markeder og sørge for at loven bidrar til effektiv ressursutnyttelse, trygg krafttilgang og utjevning av prisene. Fleksibel prissetting og gode utvekslingsmuligheter med utlandet vil føre til en bedre økonomisk tilpasning til de naturgitte variasjonene i produksjon av og etterspørsel etter kraft. Markedets funksjonsmåte vil være sentralt for å bedre utnyttelsen av vannkraftressursene og bedre kraftbalansen. Økte kraftpriser vil øke interessen for å bygge ut ny vannkraft og oppruste eksisterende verk, stimulere til en mer effektiv energibruk, bidra til større fleksibilitet og utvikle alternative energikilder.
Det er et mål å hente ut det betydelige potensialet til gevinster som ligger i å knytte det norske vannkraftsystemet sammen med de mer varmekraftbaserte systemene i våre naboland. Dette innebærer at kraft eksporteres fra Norge når kostnadene i utlandet er høyere enn prisene i Norge, og at det importeres kraft til Norge når forholdet er motsatt. For Norge er det viktig å ha overføringsforbindelser til flere land. Dette gir mer stabile priser innenlands, økt tørrårssikring og bedre utnyttelse av kraftressursene. Vannkraft er i dag den viktigste av de fornybare energikildene, men det er et mål at fornybare energikilder som bio-, vind-, og solenergi i framtiden skal utgjøre en større del av det samlede energiforbruket.
I avsnitt 3.3.2 i meldingen er det redegjort for status ved inngangen til programperioden.
4.3.1.2 Hovedlinjer i Regjeringens politikk
Petroleum
Regjeringen vil legge stor vekt på at statens inntekter fra petroleumsvirksomheten forvaltes slik at det tas hensyn til framtidige generasjoner. Det må tas hensyn til den betydelige usikkerheten som knytter seg til størrelsen på de framtidige petroleumsinntektene, som skyldes at både framtidig oljepris og oljeproduksjon er usikre. Regjeringen mener at det er avgjørende å skille opptjeningen av petroleumsinntektene fra bruken av disse, gjennom oppbygging av Statens petroleumsfond. Gjennom skattesystemet og statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) vil Regjeringen sikre at en stor andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten tilfaller fellesskapet, samtidig som virksomheten skjer mest mulig kostnadseffektivt. Forvaltningen av petroleumsformuen må ses i nær sammenheng med forvaltningen av de andre komponentene i nasjonalformuen, jf. avsnitt 2.1.
På bakgrunn av den sterke økningen i oljeproduksjonen de senere årene har det vært reist spørsmål om Norge bør redusere tempoet i utvinningen av petroleum.
Den økningen i petroleumsproduksjonen som har funnet sted, skyldes ikke nye beslutninger om et raskere utvinningstempo. Produksjonen øker mer enn antatt fordi bedre kunnskap og ny teknologi har gjort det mulig å utvinne en betydelig større andel av ressursene enn tidligere, jf. boks 8.3*. Oljeformuen har dermed økt, og dette har gitt grunnlag for høyere velferd.
Dette er en fornuftig politikk som bør videreføres.
Valg av letetempo er den viktigste beslutningen som påvirker aktiviteten på sokkelen på lengre sikt. Det legges vekt på å kartlegge de samlede ressursene på den norske kontinentalsokkelen best mulig. Sammenliknet med andre produsentland, for eksempel Storbritannia, har Norge i større grad lagt opp til en styrt og gradvis åpning for letevirksomheten på sokkelen. Sammenhengen mellom letevirksomhet og framtidig aktivitetsnivå på sokkelen er usikker. Det er usikkert hvor store funn som blir gjort. Det er også usikkert hvor lang tid det vil ta før eventuelle funn kan bygges ut. Det går normalt flere år fra konsesjonstildeling til produksjonen starter, 5-10 år er ikke uvanlig. Dette innebærer at konsesjonstildelinger de nærmeste årene først vil gi vesentlig produksjon etter 2005, når oljeproduksjonen ventes å falle. Det er videre opplagt stor usikkerhet om framtidige oljepriser og hvor mye olje som kan utvinnes fra feltene. Videre pågår det fortsatt leting på blokker som har blitt tildelt i tidligere konsesjonsrunder, og som ikke er tilbakelevert. Det lar seg derfor ikke gjøre å finstyre aktiviteten på sokkelen gjennom valg av letetempo.
Det er teknisk mulig å redusere produksjonen fra felt som er i drift eller etablere en kø for nye utbygginger. Slike inngrep kan imidlertid bli svært kostbare. Direkte inngrep i produksjonen vil lett føre til at ressursene blir dårligere utnyttet, og til at kostnadene øker både for oljeselskapene og for staten. Det kreves en betydelig stigning i oljeprisen i årene framover for å oppveie de inntektene som Norge taper ved å utsette produksjonen. Det er neppe grunnlag for å forvente en slik oljeprisøkning, jf. avsnitt 8.2.1*. Direkte produksjonsbegrensninger kan også skape stor usikkerhet hos rettighetshaverne og svekke interessen for å investere på norsk sokkel. Regjeringen mener derfor at direkte inngrep i produksjonen av petroleum er lite hensiktsmessig og vil komme i konflikt med målet om å utvikle effektive og konkurransedyktige rammevilkår for virksomheten på kontinentalsokkelen.
Det har blitt pekt på at oljeressursene burde utvinnes i et mer moderat tempo av hensyn til det globale miljøet. Når det gjelder drivhuseffekten, er det globale utslipp som akkumuleres over tid som er avgjørende. Det vil derfor uansett ha minimal betydning for det globale klimaet på hvilket tidspunkt oljeutvinningen skjer. I tillegg kan produksjonsbegrensninger i Norge bli motsvart av økt oljeproduksjon i andre land.
Perspektivene framover tyder på at investeringene i petroleumssektoren vil falle kraftig de første årene etter århundreskiftet. Eventuelle begrensninger på leteaktiviteten framover ville i all hovedsak ikke påvirke utbyggingsaktiviteten vesentlig før etter 2005, det vil si i den perioden investeringsnivået forventes å bli lavt og oljeproduksjonen er på vei ned. Dette ville ytterligere forsterke problemene for leverandørnæringene, som da forventes å stå overfor store utfordringer knyttet til omstillinger til nye markeder og nye virksomheter. Det ville i så fall svekke sysselsettingen i fastlandsøkonomien. Nye konsesjonstildelinger i årene framover vil bidra til å jevne ut aktivitetsnivået.
Regjeringen vil videreføre en lete- og utvinningspolitikk som sikrer en langsiktig ressursforvaltning. Gjennom et forsvarlig utvinningstempo vil Regjeringen sikte mot høyest mulig avkastning av oljeressursene, og derved bidra til å trygge velferd, sysselsettingen og hensynet til miljøet og framtidige generasjoner.
I årene framover legges det opp til å videreføre leteaktiviteten i områder som tidligere har vært lite utforsket, hovedsakelig i Barentshavet og på dypt vann i Norskehavet. Regjeringen legger opp til nye konsesjonstildelinger i den sørlige delen av Barentshavet våren 1997. Regjeringen vil også vurdere nærmere om det skal utarbeides en konsekvensutredning for de nordlige delene av Barentshavet, slik at det kan tas stilling til en eventuell åpning for letevirksomhet.
Det forventede fallet i investeringene på kontinentalsokkelen fra rundt århundreskiftet vil stille store krav til omstilling i alle deler av petroleumsnæringen i årene framover, hvis det fortsatt skal kunne opprettholdes en høy aktivitet i denne virksomheten. Dette gjelder både omstillinger til nye utbyggingsløsninger på norsk kontinentalsokkel, omstillinger til internasjonale markeder og omstillinger til nye virksomheter. Regjeringen vil framheve betydningen av å videreføre de norske oljeselskapenes og leverandørnæringens økende innsats for å gripe de mulighetene som byr seg internasjonalt. Hensikten er å styrke det langsiktige grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting i norsk oljenæring gjennom fokusert internasjonal virksomhet med basis i den konkurransekraften som er utviklet ved deltakelse på den norske kontinentalsokkelen.
Det er et felles ønske og mål for oljeselskapene og leverandørnæringen å få et utvidet engasjement internasjonalt. En viktig forutsetning for å lykkes er at aktører i norsk oljevirksomhet internasjonalt samordner seg bedre. Myndighetene etablerte i 1995 en styringsgruppe (INTSOK) som en forlengelse av NORSOK-arbeidet. Gruppens oppgave er å utrede hvordan arbeidet med å samordne og prioritere olje- og gassvirksomhetens engasjement internasjonalt bør legges opp. På bakgrunn av INTSOKs anbefalinger vil det bli opprettet en stiftelse med deltagelse fra myndigheter og petroleumsnæringen som har som hovedmål å samordne bedre de norske oljeaktørenes engasjement internasjonalt. De erfaringene som deltagelse i prosjekter internasjonalt vil gi, kan også være nyttige i forbindelse med aktiviteten på den norske kontinentalsokkelen. Samtidig må rammebetingelsene for næringen utformes slik at de oppmuntrer til utnyttelse av forretningsmuligheter ute som har høy forventet lønnsomhet og akseptabel risiko.
Ved utformingen av en politikk for å forene Norges roller som stor produsent og eksportør av petroleum og som foregangsland i miljøpolitikken, legger Regjeringen stor vekt på hensynet til en forsvarlig utvikling i det globale klimaet. Regjeringen vil arbeide for en protokoll under Klimakonvensjonen med bindende utslippsforpliktelser basert på prinsippene om kostnadseffektiv utslippsreduksjon og en rimelig byrdefordeling mellom landene, jf. avsnitt 2.2 i meldingen. Regjeringen mener videre at internasjonalt harmoniserte avgifter på fossile brensler kan være et effektivt virkemiddel for å redusere CO2-utslipp og andre miljøskadelige utslipp. Kull bør skattlegges i samme grad som råolje og naturgass etter karboninnhold. Dersom andre land viderefører en politikk med å subsidiere kull og koks og unntar disse brenslene fra avgifter, samtidig med at olje og naturgass avgiftsbelegges, vil tapet av norske petroleumsinntekter kunne bli svært stort, jf. avsnitt 2.1 i meldingen.
Forbrenning av naturgass medfører ikke utslipp av svovel og sot, og forårsaker normalt lavere CO2-utslipp pr. produsert enhet enn ved forbrenning av kull og oljeprodukter. Det er derfor en viktig del av norsk energipolitikk at det satses videre på eksport av naturgass, for å bidra til at gass kan erstatte kull og derved gi en mer miljøvennlig sammensetning av energibruken i Europa.
Myndighetenes tilretteleggelse for bruk av gass i Norge bygger på at gassressursene skal anvendes på en måte som sikrer høyest mulig avkastning over tid, og at bruk av gass i Norge ikke må komme i konflikt med en fornuftig miljøpolitikk. Gass er i dag tilgjengelig på flere steder i Norge, og industrien står fritt til å innlede forhandlinger om kjøp av gass. Utfordringen ligger hos næringslivet for å finne lønnsomme bruksområder for bruk av gass i Norge.
Det forventes at petroleumsvirksomheten vil bevege seg nordover og mot mer miljøfølsomme områder nær kysten. I lys av den økologiske og økonomiske betydningen de marine ressursene har for Norge, må det tas særlige miljøhensyn i disse områdene. Regjeringen legger derfor vekt på å videreføre høye standarder for miljø og sikkerhet, ved utbygging, produksjon og transport. Myndighetene vil vurdere strengere utslippskrav for å begrense bruk og utslipp av olje og visse kjemikalier. Tilbakeføring av oljeholdig produsert vann, kjemikalier og boreavfall i reservoarer er et aktuelt tiltak.
MILJØSOK er en prosess som ble igangsatt av Nærings- og energiministeren i 1995 for å videreutvikle samarbeidet mellom oljenæringen og myndigheter for å redusere miljøproblemene. Målet for MILJØSOK er at Norge fortsatt skal ligge i forkant når det gjelder å produsere, transportere og videreforedle petroleum på en miljøvennlig måte. Det ble nedsatt en styringsgruppe for MILJØSOK som består av representanter fra forskningsmiljøene, oljenæringen, fiskeriinteresser og berørte myndigheter. Styringsgruppens rapport, som ble lagt fram i desember 1996, peker blant annet på behovet for kostnadseffektive virkemidler som kan bidra til å redusere de miljøskadelige utslippene fra petroleumsvirksomheten, blant annet ved at det utvikles og tas i bruk ny teknologi. MILJØSOK-prosessen vil bli videreført i et nært samarbeid med næringen for å bidra til best mulige resultater for miljøet.
Etter hvert som felt på den norske kontinentalsokkelen avvikles, må det tas stilling til hvordan plattformer og andre installasjoner som er underlagt norsk jurisdiksjon, skal disponeres. Valg av disponeringsalternativer vil bli avgjort i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av brede samfunnsøkonomiske vurderinger og i samsvar med internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg. Kostnadene ved ulike alternativer må vurderes opp mot konsekvensene for sikkerhet, fiskeriene, miljøet, naturressursene og næringsvirksomheten på kontinentalsokkelen.
Vannkraft og andre fornybare energikilder
Vannkraftressursene er en av Norges viktigste naturressurser, både som en del av grunnlaget for velferd og sysselsetting, og som en miljøvennlig og fornybar energikilde. Regjeringen vil sikre at disse ressursene utnyttes på best mulig måte ved å bygge ut, oppruste og utvide vannkraftprosjekter som er lønnsomme og tilgjengelige for konsesjonsbehandling.
Verneplanene og Samlet plan for vassdrag utgjør viktige premisser for den framtidige kraftutbyggingen. Det skjer en grundig vurdering av de miljømessige konsekvensene av vannkraftutbygging gjennom den konsesjonsbehandling hvert enkelt utbyggingsprosjekt i Samlet plan må gjennom. Den nye loven om vassdrag og grunnvann, som er planlagt fremmet i 1997, vil legge viktige premisser for utnyttelsen av vassdragene.
Energiloven av 1991 regulerer bygging og drift av anlegg, overføringstariffer og tilgangen til overførings- og fordelingsnettet. Loven legger til rette for konkurranse innen produksjon og omsetning av kraft. Regjeringen vil legge til rette for fortsatt konkurranse i elektrisitetsmarkedet i tråd med intensjonene i energiloven. Regjeringen arbeider for at overføringskostnadene kan reduseres gjennom mer effektiv drift. Det er også et mål å bidra til bedre informasjon til forbrukerne om mulighetene for å skifte leverandør.
Både nasjonalt og internasjonalt blir det utviklet mer effektiv og miljøvennlig teknologi for å utnytte fornybare energikilder. Økte kraftpriser kan føre til økt bruk av varmepumper og fornybare energikilder som bio-, vind- og solenergi. Bioenergi er den av de nye fornybare energikildene som med dagens teknologi best kan konkurrere prismessig med elektrisitet og olje til oppvarmingsformål. Det er særlig i større sentralvarmeanlegg at biobrensler kan konkurrere med olje og elektrisitet. Det er ønskelig i større grad å kunne veksle mellom disse energibærerne fordi produksjonen i norske vannkraftsystemer varierer betydelig over tid. Det legges vekt på å utvikle teknologier for uttak, produksjon, transport og bruk av bioenergi som på lengre sikt kan styrke denne energikilden som et konkurransedyktig alternativ for å dekke økt energietterspørsel.
Økt bruk av bioenergi vil kunne bidra til en mer stabil energiforsyning ved å redusere sårbarheten i og avhengigheten av vannkraftsystemet, samtidig som det vil medvirke til lavere import av elektrisitet og lavere forbruk av oljeprodukter. Det er ikke netto CO2-utslipp fra bioenergi, og ny forbrenningsteknologi gir lave nivåer for andre typer utslipp.
Regjeringen vil legge til rette for økt bruk av bioenergi blant annet ved å:
| - | Styrke uttak, transport og distribusjon av bioenergi. |
| - | Motivere forbrukere til å installere ovner for biobrensel i boliger og bedrifter. |
| - | Etablere infrastruktur med basis i store brukere av bioenergi. |
| - | Sette i gang forsøksprosjekter i forbindelse med introduksjon av bioenergi. |
| - | Oppfordre til et tettere samarbeid mellom lokale krefter, elektrisitetsforsyningen og energileverandørene. |
Regjeringen vil arbeide for en effektiv kraftutveksling mellom Norge og andre land. Konsesjonsplikten legger forholdene til rette for å sikre en effektiv kraftutveksling med utlandet, slik at hensynet til en sikker energiforsyning, miljø og fornuftig ressursforvaltning ivaretas. Avgifter på energi vil påvirke konkurranseforholdet mellom ulike energikilder. Regjeringen mener det er nødvendig å fortsette arbeidet med en bedre harmonisering av energi- og miljøavgifter mellom land for å stimulere til en mest mulig effektiv og miljøvennlig produksjon av energi, både i nordisk og internasjonal sammenheng. Ved å avgiftsbelegge forurensende energi, vil den relative lønnsomheten av alternative fornybare energiformer øke.
Det nye systemet for kraftverksbeskatning trådte i kraft 1. januar 1997. Regjeringen har lagt vekt på at prinsippene som er nedfelt i skattereformen av 1992, også bør gjelde for kraftforetakene. Det nye systemet er i større grad enn tidligere basert på lønnsomhet og skattemessig likebehandling.
Regjeringen har forsøkt å ivareta hensynet til et skattesystem som:
| - | Bidrar til best mulig samfunnsøkonomisk ressursbruk. |
| - | Er rettferdig og kan ligge fast over tid. |
| - | Ivaretar visse målsettinger knyttet til fordeling og proveny, herunder sikre kraftkommunene en viss stabilitet i skatteinntektene fra kraftvirksomheten. |
Regjeringen vil videreføre arbeidet med å fremme samfunnsøkonomisk lønnsomme ENØK-tiltak. Den økonomiske støtten til energiøkonomisering vil i årene framover konsentreres om informasjon og opplæring, introduksjon av ny energiteknologi og tilskudd til ENØK i offentlige bygg. Fleksible og markedsbaserte priser på energi, som også inkluderer miljøkostnader, vil bidra til energiøkonomisering i bedrifter og husholdninger. Det generelle prinsippet for effektiv prissetting av elektrisitet er at prisene bør dekke de reelle kortsiktige merkostnadene ved å produsere og transportere energien, og for øvrig sikre at etterspørselen ikke overstiger produksjons- og transportkapasiteten. Når det gjelder vannkraft, vil disse merkostnadene avhenge blant annet av knappheten på vann. Effektive markedspriser bærer informasjon om de reelle kostnadene som energiforbruket medfører, samtidig som utbyggere får informasjon om betalingsvilligheten for ny energi.
Den kraftintensive industrien står for i underkant av en tredel av det samlede forbruket av kraft i Norge. Kraftforbruket i denne industrien har vært tilnærmet stabilt i mange år samtidig som produksjonen har økt. Om lag halvparten av forbruket dekkes gjennom langsiktige kontrakter med Statskraft. Disse kontraktene, andre langsiktige kontrakter og industriens egenproduserte kraft ivaretar industriens behov for langsiktige og forutsigbare rammer. Statskraftkontraktene utløper i perioden 2004 til 2011.
Generelt sett bør industrien ha gode muligheter til å få bedre betingelser enn andre kundegrupper. Industrien har lang brukstid, store kraftvolumer og tar ut kraften på høyt spenningsnivå. Videre er mange av bedriftene lokalisert nær kraftverkene. Industriens mulighet til fleksibilitet i kraftforbruket bør også være et sterkt forhandlingskort.
Regjeringen legger vekt på at industrien fortsatt skal ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår. Samtidig er det nødvendig at næringen foretar omstillinger som gjør denne virksomheten konkurransedyktig. Regjeringen legger til grunn at industrien fortsetter arbeidet med å redusere energiforbruket pr. produsert enhet. Regjeringen legger opp til at industriens framtidige kraftvilkår avklares i god tid før de eksisterende kontraktene løper ut.
Det er nødvendig å se nærmere på hvordan den langsiktige kraftbalansen kan styrkes i årene framover, både ved å begrense veksten i elektrisitetsforbruket og ved å bedre tilgangen på kraft. På denne bakgrunn har Regjeringen tatt initiativ til å sette ned et energiutvalg for å vurdere kraftbalansen mot år 2020. Utvalgets mandat er blant annet å vurdere ulike tiltak på tilgang og forbrukssiden for å sikre et bærekraftig energisystem. Utvalget skal vurdere muligheter, ressurstilgang og kostnader ved vannkraft, naturgass og nye fornybare energikiler. Videre skal utvalget se på hvordan forbruket kan begrenses og om det er muligheter for å øke fleksibiliteten i energiforsyningen.
Regjeringen vil vente med å ta stilling til om det er aktuelt med en ytterligere utbygging av gasskraftverk i Norge. Den teknologiske utviklingen, sammen med hensynet til våre internasjonale klimaforpliktelser, vil danne grunnlaget for Regjeringens beslutninger om fortsatt bruk av naturgass til elektrisitetsproduksjon.
4.3.1.3 Komiteens merknader
En bærekraftig energipolitikk
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at våre rike forekomster av vannkraft, olje og gass har sentral betydning for norsk økonomi, næringsliv, sysselsetting og velferdsbygging. Disse naturressursene utgjør en viktig del av nasjonens fellesarv. Utnyttelsen av dem er meget lønnsom og gir mulighet for en økonomisk ekstraavkastning utover den normalavkastning som er vanlig for investert kapital i annen næringsvirksomhet. Disse medlemmer mener at denne ekstraavkastningen i størst mulig grad også i framtida må tilfalle fellesskapet. Det offentlige må derfor stå for en sterk styring av forvaltningen i disse sektorene til beste for hele samfunnet. En helhetlig offentlig forvaltning av de nasjonale energiressursene er også avgjørende for å utvikle et bærekraftig energisystem.
Disse medlemmer vil vise til at petroleumsvirksomheten nå i større grad går over i en lang høstingsfase. Det stiller store krav til dagens generasjoner om å vise måtehold på egne vegne og solidaritet med de som kommer etter oss. En viktig utfordring vil derfor i mange år framover være å skille opptjeningen av petroleumsinntekter fra bruken av petroleumsinntekter, gjennom oppbygging av Statens petroleumsfond. For stor bruk av oljeinntekter over kort tid vil være ødeleggende for vårt konkurranseutsatte næringsliv og dermed velferdsstatens framtid. Det vil også være dårlig miljøpolitikk.
Det er i dag behov for å bedre kraftbalansen i Norge. Disse medlemmer vil at det innenlandske strømforbruket i et normalår skal dekkes ved hjelp av fornybare energikilder. Disse medlemmer viser i den forbindelse også til det regjeringsoppnevnte Energiutvalget som skal utrede kraftbalansen fram mot år 2020.
Disse medlemmer viser til at Norge er verdens nest største nettoeksportør av råolje. Selv om det forventes et fall i råoljeproduksjonen fra rundt århundreskiftet, vil inntektene fra råoljeeksporten hold seg på et høyt nivå også etter år 2000.
Disse medlemmer vil vise til at norsk gasseksport bidrar til å redusere CO2-utslippene i andre land ved å erstatte mer forurensende energibærere som olje og særlig kull. Disse medlemmer mener det må være et mål for Norge å kombinere rollen som stor gassnasjon med rollen som foregangsland i miljøpolitikken. Innenfor ambisiøse og mest mulig samordnede internasjonale avtaler må Norge ta sin del av ansvaret for at de globale og regionale miljøproblemene blir redusert.
Disse medlemmer vil vise til at forpliktelsene i en internasjonal klimaavtale bl.a. må møtes med en kostnadseffektiv og sektorovergripende virkemiddelbruk som kan innehold energisparing for å bremse veksten i el-forbruket, utbygging av fornybar energi, forskning og teknologisk omlegging som gir reinere produksjon og forbruk.
Disse medlemmer viser til at det er mobile kilder, dvs. biler, busser, båter mv. som slipper ut mest CO2 til luft. Denne utslippskilden har økt sin andel av det totale CO2-utslippet i Norge på tross av etableringen av oljevirksomheten på norsk sokkel. Følgende tabell illustrerer dette:
CO2-utslipp til luft. Mill. tonn CO2.
| Stasjonær | Mobile | Prosess- | ||||
| forbrenning | Olje | kilder | industri | Totalt | % endring | |
| 1974 | 13,0 | 0,0 | 12,2 | 3,5 | 29,7 | |
| 1980 | 10,8 | 3,2 | 13,5 | 4,5 | 31,9 | 7,4 % |
| 1990 | 7,8 | 6,6 | 13,9 | 7,3 | 35,5 | 11,3 % |
| 1995 | 7,6 | 7,6 | 14,6 | 8,1 | 37,9 | 6,8 % |
| 1996 * | 9,6 | 7,9 | 15,2 | 8,1 | 40,8 | 7,5 % |
| * | Foreløpige tall. |
Kilde: Olje- og energidepartementet
Tabellen viser også at den stasjonære forbrenningen (f.eks. bruk av oljefyring i boliger, hytter, næringsbygg m.v.) har gått ned siden 1974, men at det har vært en sterk økning fra 1995 til 1996. Økningen fra 1995 skyldes økte utslipp fra stasjonær kilder og mobile kilder. Det totale utslippet har økt på 90-tallet og veksten er jevnt fordelt mellom utslippskildene. Mobile kilder og særlig prosessindustrien har imidlertid hatt vekst i sine utslipp i hele perioden fra 1974. Disse medlemmer mener dette illustrerer at en politikk for å få ned CO2-utslippene må inkludere alle deler av økonomien.
Disse medlemmer mener at en samordnet bruk av CO2-avgifter gjennom en internasjonal klimaavtale er nødvendig både for å sikre konkurransenøytrale vilkår, og for at det vil gjøre det mer lønnsomt å satse på energiøkonomisering og bygge ut miljøvennlige energikilder. Mer anvendelse av bioenergi, varmepumper og andre fornybare energikilder må være en del av en samlet strategi for et bærekraftig energisystem.
Disse medlemmer mener energiprisene må gjenspeile de reelle økonomiske og miljømessige kostnadene av energiforbruket.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punkt 8.2.8.10 « Energiressurser og næringsutvikling », samt avsnitt 8.2.11, særlig punkt 8.2.11.5 « Energisparing og nye fornybare alternative energikilder ».
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at rike energiressurser er en viktig årsak til dagens velstand i Norge og at olje- og gassressursene skal komme hele befolkningen til gode. Disse medlemmer understreker at hensynet til et generasjonsregnskap i balanse må ivaretas ved plassering og bruk av oljeinntektene. Disse medlemmer viser til at petroleumsvirksomheten har styrket viktige deler av norsk industri, men at norsk økonomi som helhet er blitt altfor avhengig av oljeinntektene. Disse medlemmer understreker at det er nødvendig med et bredt og mangfoldig oljemiljø med et sterkt privat innslag, hvor utenlandske og norske selskaper konkurrerer. Disse medlemmer mener at energiressurser i høyest mulig grad skal omsettes i frie markeder hvor statens oppgave begrenser seg til å fremme tjenlig, reell konkurranse.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er et betydelig ENØK-potensiale i Norge. Å ta ut dette er fornuftig ut fra hensynet til drivhuseffekten. Det vil også være fornuftig økonomisk, og for å redusere presset for å bygge ut flere av vassdrag. Norge bør være et foregangsland for utvikling av alternativ, fornybar energi. Disse medlemmer går bl.a. inn for at
| - | det bør gjennomføres en egen strategi for opprusting av kraftverk og ledningsnett. Dette vil kunne frigjøre 5-10 TWh, eller ca 3 gasskraftverk, som kan erstatte bruk av fossilt brensel i andre land eller gasskraftverk i Norge. |
| - | at det gis støtte til ENØK-tiltak i offentlig og privat regi. Vurdere «mobiltelefonprinsippet»: Gi støtte slik at investeringen i ENØK gjøres billigst mulig. |
| - | at det opprettes fond for fornybare energikilder. Midlene skal brukes til å finansiere tilskuddsordninger for introduksjon av fornybare energikilder som bioenergi, vindkraft, bølgekraft og solenergi. |
| - | at det opprettes et nasjonalt senter for alternativ energiforskning. |
| - | bioenergi skal utnyttes bedre. Innføre låne og tilskuddsordning for investeringer i fyringsanlegg for biobrensel. |
| - | at det pålegges å bruke oppvarmingsolje med lavere svovelinnhold. Målet er å fjerne oljefyr som oppvarmingskilde. |
| - | Haldenreaktoren legges ned. |
| - | utvikling av kraftprisregime for industrien som i større grad stimulerer til sparing av energi. |
| - | en nordisk energiavgift som favoriserer fornybar energi på bekostning av energi fra fossilt brensel eller kjernekraft. |
| - | alle byfornyede gårder skal forsynes med isolasjon og energisystemer som minimerer energiforbruket. Det skal legges til rette for fyring basert på biobrensel ,varmepumper solenergi og elektrisitet. De samme krav stilles til alle statlige bygg. |
Petroleumspolitikken
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at olje- og gassressursene skal gi høyest mulig verdiskaping og bidra til å sikre velferd og sysselsetting.
Disse medlemmer viser til at norsk petroleumsvirksomhet i internasjonal sammenheng står overfor svært strenge miljøkrav. Disse medlemmer viser også til at ny teknologi i petroleumsproduksjonen gir positive miljøeffekter i form av reduserte CO2-utslipp pr. produsert enhet. Fra 1990 til 1995 er utslippene pr. produsert enhet olje og gass redusert med så mye som 30 %. Disse medlemmer mener dette arbeidet må videreføres.
Disse medlemmer viser til at Regjeringen varsler en vurdering av strengere utslippskrav for å begrense bruk og utslipp av olje og visse kjemikalier. Det vises her også til de forslag og den prosess som er satt igang gjennom MILJØSOK, et samarbeid mellom næringen, forskningsmiljøer og myndighetene.
Disse medlemmer ser positivt på den høye andelen norske kontrakter på leverandørsiden. Dette viser at norsk industri har bedret sin konkurranseevne betydelig i denne sektoren. Samarbeidet mellom næringen og myndighetene i NORSOK har i så måte vært positivt.
Disse medlemmer mener en samfunnsøkonomisk lønnsom internasjonalisering av vår industri knyttet til olje- og gassvirksomheten kan bidra til en videreutvikling av den petroleumsbaserte virksomheten ut over varigheten av de norske olje og gassressursene. En slik utvikling vil være et verdifullt bidrag mht. å redusere omstillingskostnadene i fastlandsnæringene etter at inntektene fra norsk sokkel begynner å gå ned. Disse medlemmer viser her både til det arbeid som er gjort i NORSOK og det arbeid som INTSOK har anbefalt satt i gang.
Disse medlemmer viser til at det i årene framover legges opp til å videreføre leteaktiviteten i Barentshavet og på dypt vann i Norskehavet og at Regjeringen legger opp til nye konsesjonstildelinger i den sørlige delen av Barentshavet våren 1997. Disse medlemmer ber om at det utarbeides grundige konsekvensutredninger når det gjelder de nordlige delene av Barentshavet før det tas stilling til oljeleting.
Disse medlemmer vil vise til at et bredt flertall på Stortinget står bak feltutbyggingene på sokkelen. Ny teknologi og bedret ressursutnyttelse gjør det nå mulig å få nesten dobbelt så mye ut av oljereservoarene sammenliknet med tidligere anslag. Store deler av produksjonsveksten de siste år kan m.a.o. tilbakeføres til bedrede utvinningsmetoder. Disse medlemmer mener dette er i tråd med hovedmålet i olje- og gasspolitikken om å sikre en høyest mulig verdiskaping. Oljeformuen har dermed økt, og det har gitt grunnlag for høyere velferd. Dette er en fornuftig politikk som bør videreføres.
Disse medlemmer mener spørsmålet om tempoet i utvinningen av petroleum må skille mellom letetempo, utbyggingstempo og begrensninger i løpende produksjon.
Valg av letetempo er den viktigste beslutningen som påvirker aktiviteten på lengre sikt. Disse medlemmer vil vise til at Norge, til forskjell fra f.eks. Storbritannia, har lagt opp til en styrt og gradvis åpning for letevirksomhet på sokkelen. Disse medlemmer vil videre vise til at det normalt går 5-10 år fra konsesjonstildeling til produksjonen starter. Eventuelle begrensninger på leteaktiviteten framover ville mao. i all hovedsak ikke påvirke utbyggingsaktiviteten vesentlig før etter 2005, dvs. i den perioden investeringsnivået forventes å bli lavt og oljeproduksjonen er på vei ned. Dette vil forsterke problemene for leverandørnæringene. Disse medlemmer mener derfor at nye letekonsesjoner i årene framover vil bidra til å jevne ut aktivitetsnivået både i petroleumsvirksomheten og økonomien for øvrig inn i det neste århundre.
Når det gjelder begrensninger i utbyggingstempo eller løpende produksjon vil disse medlemmer vise til at slike inngrep kan bli svært kostbare. Direkte produksjonsbegrensninger vil lett føre til dårlig ressursutnyttelse, og til at kostnadene øker både for oljeselskapene og staten. Det kan også skape stor usikkerhet hos rettighetshaverne og svekke interessen for å investere på sokkelen. Disse medlemmer mener dette vil komme i konflikt med målet om å utvikle effektive og konkurransedyktige rammevilkår for virksomheten på kontinentalsokkelen.
Disse medlemmer vil også vise til at dersom en kutter i SDØEs andeler i planlagte investeringer hvor konsesjon er gitt og lisensavtaler inngått blir resultatet økte relative eierandeler for de private oljeselskapene. En slik politikk vil gi lavere inntekter for staten og dårligere mulighet for myndighetene til å forvalte petroleumsressursene ut fra langsiktige mål.
Alle forhold tatt i betraktning vil disse medlemmer påpeke at den beste måten å styre tempoet i utvinningen av petroleum er å styre leteaktiviteten slik at vi oppnår et forsvarlig utvinningstempo og en høyest mulig avkastning av petroleumsressursene over tid. Dette vil på den beste måten bidra til å trygge velferden, sysselsettingen og hensynet til miljøet og framtidige generasjoner.
Disse medlemmer er enig i at naturgass utnyttes innenlands til industrivirksomhet, samferdselsformål og annen lønnsom foredling og anvendelse. En forutsetning for dette er at slik innenlandsk bruk av naturgass kan innordnes norsk klimapolitikk og våre miljømålsettinger.
Disse medlemmer vil vente med å ta stilling til om det er aktuelt med en ytterligere utbygging av gasskraftverk i Norge. Den teknologiske utviklingen, utviklingen i andre land og energiutredningen, sammen med hensynet til våre internasjonale klimaforpliktelser, må danne grunnlaget for beslutninger om fortsatt bruk av naturgass til elektrisitetsproduksjon.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.10 « Energiressurser og næringsutvikling », samt avsnitt 8.2.11 « Miljø og langsiktig ressursforvaltning ».
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at den generasjonsmessige balansen også avhenger av hvordan vi forvalter petroleumsressursene. Hovedmålet for olje- og gassforvaltningen må være å sikre verdiskapningen for dagens generasjon og for våre etterkommere. Disse medlemmer understreker at for at ressursene skal gi størst mulig samfunnsmessig nytte, må vi i Norge ha et utvinningstempo som ligger innenfor sikkerhetsmessig, miljømessig og kommersielt forsvarlige rammer.
Disse medlemmer viser til at det på bakgrunn av den sterke økningen i oljeproduksjonen de senere år har vært reist spørsmål om Norge bør redusere utvinningstempoet. Bedre kunnskap og ny teknologi har gjort det mulig å utvinne en betydelig større andel av ressursene enn tidligere og er hovedårsaken til det høyere produksjonsnivå. Disse medlemmer viser til at en del av nasjonalformuen gjennom oppbygging av Petroleumsfondet omplasseres fra olje til finansielle fordringer. Dette bidrar til en mer balansert risikoprofil for nasjonalformuen som dermed er mindre avhengig av prisen på en enkelt råvare.
Disse medlemmer viser til at direkte inngrep i løpende produksjon er samfunnsøkonomisk meget kostbart og i strid med en forsvarlig forvaltning av petroleumsformuen.
Disse medlemmer viser til at valg av letetempo og utbyggingsbeslutningen er de viktigste instrumenter myndighetene har for å påvirke aktiviteten på sokkelen på lengre sikt. Konsesjonstildelinger de nærmeste årene vil først gi vesentlig produksjon etter 2005, når oljeproduksjonen ventes å falle . På grunn av stor usikkerhet er det ikke mulig å finstyre aktiviteten på sokkelen. Disse medlemmer viser til at det kreves en betydelig stigning i oljeprisen i årene fremover for å oppveie de inntektene som Norge taper ved eventuelt å skyve produksjonen ut i tid. Dette er forhold som bør tillegges stor vekt ved den styring av oljepolitikken som skjer ved fastlegging av letetempo og utbyggingsbeslutninger.
Disse medlemmer viser til Regjeringens målsetting om å forene Norges roller som stor produsent og eksportør av petroleum og som foregangsland i miljøpolitikken, der Regjeringen sier at den legger stor vekt på hensynet til en forsvarlig utvikling i det globale klimaet. Disse medlemmer understreker at en viktig forutsetning for å kombinere disse målene er en effektiv internasjonal klimaavtale, som fremmer kostnadseffektive globale miljøtiltak. Regjeringen sier følgende om konsekvensen av en klimaavtale som ikke har en slik innretning:
| « Dersom andre land viderefører en politikk med å subsidiere kull og koks og unntar disse brenslene fra avgifter, samtidig med at olje og naturgass avgiftsbelegges, vil tapet av norske petroleumsinntekter kunne bli svært stort, (...) ». |
Det sies videre at
| « Konsekvensene vil være svært avhengig av hvordan en klimaavtale utformes, når den gjennomføres, hvordan store energiprodusenter tilpasser seg en avtale - og ikke minst av den teknologiske utviklingen. » |
Videre sier Regjeringen følgende om konsekvensen for prisutviklingen på olje dersom vi får en kostnadseffektiv klimaavtale som skissert i Regjeringens basisalternativ:
| « I analyser som ble gjennomført for « Grønn Skattekommisjon » med OECDs verdensmodell, GREEN, ble oljeprisen redusert med 15 - 20 prosent de nærmeste tiårene som følge av en global CO2-avgift som er beregnet å stabilisere de globale CO2-utslippene på om lag 1990-nivå. » |
Disse medlemmer viser til at petroleumsformuens størrelse er av avgjørende betydning for å sikre også fremtidige generasjoners velferd. Disse medlemmer viser videre til at Norge i løpet av de nærmeste årene uansett utfall av klimaforhandlingene i Japan høsten 1997 etter all sannsynlighet vil gå inn for å slutte seg til en internasjonal avtale for å redusere utslippene av klimagasser.
Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at Høyre er innstilt på en slik tilslutning, basert på prinsippet om kostnadseffektivitet på tvers av landegrenser. Disse medlemmer vil imidlertid understreke de store konsekvensene en slik avtale vil få for vår nasjonalformue, enten man lykkes med en kostnadseffektiv avtale eller ikke.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at gassproduksjonen vil gi Norge store inntekter langt inn i neste århundre. Statens netto inntekter fra gassproduksjonen er anslått til 20 mrd. 1995-kroner i 2005. Det er påvist gassreserver i en mengde som betyr at vi fortsetter å produsere lenge etter at oljeproduksjonen flater ut og faller. Disse medlemmer understreker at dette betyr at Norge etterhvert går fra å være en oljenasjon til å bli en gassnasjon.
Disse medlemmer er enig i at eksport av naturgass er en viktig del av norsk energipolitikk. Med de store miljømessige fortrinn gassen har i forhold til kull når det gjelder utslipp av SO2, CO2, NOx og partikler, mener disse medlemmer at denne eksporten kan bidra til et renere miljø i Europa.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Stortinget gjennom behandlingen av St.meld. nr. 44 (1995-1996) i Innst.S.nr.149 (1995-1996) ga uttrykk for stortingsflertallets holdning til bruk av gass. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen hverken i Langtidsprogrammet eller på annen måte har fulgt opp de vedtak og meninger som kom til uttrykk i Innst.S.nr.149 (1995-1996) i forhold til bruk av gass i Norge. Disse medlemmer mener dette er beklagelig, og gir inntrykk av at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad er opptatt av denne problemstillingen. Disse medlemmer viser til at flertallet i Energi- og miljøkomiteen, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i innstillingen pekte på visse spesielle problemer knyttet til selve introduksjonsfasen for økt bruk av gass i Norge, hvor miljøpolitiske, sysselsettingspolitiske og verdiskapningsbegrunnelser taler for enkelte myndighetsinitierte tiltak. Flertallet konkretiserte dette i følgende tre forslag, som ble vedtatt i Stortinget:
| « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å opprette en tilskuddsordning og foreslå tilskuddsnivå knyttet til introduksjonsfasen av innenlandsk bruk av gass, herunder infrastrukturelle tiltak, distribusjonsnett, investerings- og konverteringsprogrammer for overgang til gassdrift i ferjeflåter og i transportsektoren for øvrig. » |
| « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at naturgass og propan (LPG) i transportsektoren blir avgiftsmessig prioritert i et lengre tidsperspektiv, enten ved avgiftsfritak eller klar avgiftsmessig favorisering av naturgass/LPG. » |
| « Stortinget ber Regjeringen stimulere til samarbeidsløsninger, bl.a. ved investerings- og konverteringsprogrammer for buss-systemer, statseide bilflåter, bruk av drosjer o.l. for så snart som mulig å etablere større brukervolumer av naturgass/LPG, og derigjennom å legge et bredere grunnlag for infrastrukturelle investeringer. » |
Disse medlemmer mener det er viktig at myndighetene legger til rette for økt bruk av gass til erstatning for olje og kull. For å få til en slik utvikling er det nødvendig med et rammeverk som gir de riktige investeringssignaler til potensielle investorer, og således oppmuntre private krefter i samfunnet til å bidra til tempo og kvalitet i dette arbeidet. Disse medlemmer viser videre til viktigheten av at staten bidrar til gass-/ propandistribusjon i storbyområdene gjennom etablering av tappestasjoner for gassfylling.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge i dag er verdens nest største oljeeksportør. Norges oljeproduksjon er omlag tre ganger så stor som en regnet med i 1985, og om lag dobbelt så stor som en regnet med i 1990. Utvinning av olje og gass slår nye rekorder hvert år, nye felt blir igangsatt, prøveboring startes, og den norske stats bankbok vokser seg feitere for hvert år. Norges oljepolitikk er uttrykk for manglende vilje til styring. Kortsiktig økonomisk tenkning har gjort arbeidsplasser og økonomi svært avhengig av oljeindustrien, og vi blir veldig sårbare den dagen aktiviteten må trappes ned. Disse medlemmer mener det er på tide med en omlegging av politikken - redusert aktivitet i oljesektoren, og økt satsing på alternativ energi. Disse medlemmer vil forvalte oljeressursene slik at de også kan komme fremtidige genrasjoner til gode, ved å spare mer av oljen i bakken istedenfor pengene i banken. Disse medlemmer mener en bør gå langsommere fram ved åpning av nye områder for letevirksomhet, og utsette utbygging av utbyggingsklare oljefelt. Videre at det må ikke bygges ut felt i spesielt sårbare områder. Disse medlemmer legger også vekt på at:
| - | At alle CO2-utslipp fra petroleumsvirksomheten skal omfattes av CO2-avgiften. Disse medlemmer vil i tillegg gå inn for et pålegg om at olje skal oppsamles og gjenvinnes ved brønntesting. |
| - | Oljeboring må ikke forekomme i spesielt sårbare områder, der konsekvensene av evt. oljeutslipp vil være katastrofale for naturen og fiske- og dyreliv. Dette gjelder særlig i nordområdene, der nedbrytingsprosessen går spesielt seint. |
| - | Der oljeboring skjer må det iverksettes strenge sikkerhetstiltak for å unngå oljeutslipp, som uansett er svært skadelig for livet i havet. |
| - | Oljeselskaper som er engasjert i olje- og gassutvinning på norsk sektor må pålegges å bruke en større del av sine investeringer til forskning på alternativ og framtidsretta energi- og miljøteknologi. |
| - | Norge må samarbeide med andre oljeeksporterende land for å sørge for å holde høye oljepriser. Dette kan bidra til å redusere det totale forbruk av olje i verden, og stimulere til økt forskning og bruk av alternativ energi. |
Gasskraftverk
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at utgangspunktet for at gasskraftspørsmålet er satt på dagsorden først og fremst er en kraftig økning i etterspørselen etter elektrisk kraft i et for øvrig stabilt nordisk energimarked. I det felles nordiske kraftmarked er kraftbalansen nå slik at det er kullkraftverkene som utgjør « svingprodusent »-kapasiteten.
Disse medlemmer viser videre til at med en årlig vekst i el-forbruket tilsvarende kapasiteten til 2 nye gasskraftverk av Kårstø/Kollsnes størrelse hvert år i det felles nordiske kraftmarked, blir det nødvendig både med ny kapasitet og økt innsats for energiøkonomisering, opprustning/utvidelse av vannkraftanlegg, innføring av nye fornybare energikilder etc.
Disse medlemmer understreker at evnen til å hente ut alternative og bærekraftige alternativer har en tidshorisont som realistisk sett ikke vil være i nærheten av å svare på den sterke overgangen til elektrisitet i markedet. På bakgrunn av dette må man på kort og mellomlang sikt kombinere både en viss innføring av den mest miljøvennlige fossilbaserte el-produksjon (gasskraft), og en økt innsats for enøk og fornybar energi, herunder vannkraft.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at etter Regjeringens egne beregninger vil norske CO2-utslipp øke med mer enn 30 % fram mot år 2010. CO2-utslippene fra norsk kontinentalsokkel vil i 1998 være vel 2 millioner tonn høyere enn det Regjeringen trodde i fjor vinter. Denne økningen tilsvarer utslippene fra de to planlagte gasskraftverkene på Kårstø og Kollsnes som vil ha utslipp på vel 1 million tonn CO2 hver.
Disse medlemmer vil understreke at målet om en bærekraftig energipolitikk er totalt uforenelig med byggingen av de to planlagte gasskraftverkene.
Vannkraft og andre fornybare energikilder
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at vannkraftressursene er en miljøvennlig og fornybar energikilde. Den må utnyttes på best mulig måte ved å bygge ut, oppruste og utvide vannkraftprosjekter som er lønnsomme og tilgjengelig for konsesjonsbehandling. Verneplanene og Samlet plan for vassdrag må utgjøre viktige premisser for den framtidige kraftutbyggingen. Den varslede loven om vassdrag og grunnvann vil legge premisser for utnyttelsen av vassdragene.
Disse medlemmer mener en effektiv produksjon, omsetning, overføring og bruk av kraft er det beste for forbrukerne og at det kan gi et vesentlig bidrag til verdiskaping, sysselsetting og et rent miljø. Overføringskostnadene må reduseres gjennom mer effektiv drift, og forbrukerne må sikres reelle muligheter for skifte av leverandør, bl.a. må informasjonen bedres.
Disse medlemmer viser til at det ligger effektiviseringsgevinster i opprusting og modernisering av eksisterende distribusjonsnett.
Disse medlemmer mener statlige myndigheter skal regulere kraftutvekslingen med andre land gjennom konsesjoner. Konsesjonsplikten legger forholdene til rette for å sikre en effektiv kraftutveksling med utlandet, slik at hensynet til leveringssikkerheten innenlands, miljø og fornuftig ressursforvaltning ivaretas.
Disse medlemmer vil vise til at Norge er blant de land i verden som har høyest el-forbruk pr. innbygger. Det må derfor være et mål å redusere veksten i forbruket. Bruk av ny teknologi og systemer for måling av el-forbruket er svært viktige for å øke energisparingen i alle sektorer.
Disse medlemmer vil at det innenlandske strømforbruket i et normalår skal dekkes ved hjelp av fornybare energikilder.
Disse medlemmer vil vise til at en rekke energisparetiltak i bedrifter og husholdninger vil være samfunnsmessig lønnsomme. Offentlig støtte til ENØK bør derfor konsentreres om informasjon og opplæring, introduksjon av ny energiteknologi og tilskudd til ENØK i offentlige bygg. De regionale enøksentrene bør få en klarere og mer utøvende pådriverrolle.
Disse medlemmer mener det må legges til rette for økt bruk av bioenergi, varmepumper og andre fornybare energikilder. Av de nye energikildene er det bioenergi som med dagens teknologi best kan konkurrere prismessig med elektrisitet og olje til oppvarming. Disse medlemmer vil vise til at økt bruk av bioenergi vil kunne bidra til en mer stabil energiforsyning ved å redusere sårbarheten i, og avhengigheten av vannkraftsystemet, samtidig som det vil medvirke til lavere import av elektrisitet og lavere forbruk av oljeprodukter. Disse medlemmer viser videre til at det ikke er netto CO2-utslipp fra bioenergi, og at ny forbrenningsteknologi gir lave nivåer for andre typer utslipp. Disse medlemmer viser til at det er viktig å etablere en god infrastruktur for distribusjon av bioenergi for at dette skal kunne bli et reelt alternativ til annen energi. Fjernvarmesystemet videreutvikles.
Disse medlemmer mener det er nødvendig å se nærmere på hvordan den langsiktige kraftbalansen kan styrkes i årene framover, og viser i den forbindelse til det energiutvalg Regjeringen har satt ned for å vurdere kraftbalansen mot år 2020.
Disse medlemmer viser til at det offentlige i dag eier 85 % av den samlede kapasiteten til norske kraftverk fordelt på staten gjennom Statkraft med 30 % og kommunene og fylkeskommunene med 55 %. Våre største industriselskaper eier den resterende andel på 15 %, hvorav O er belagt med hjemfall til staten. Verdien av den samlede realkapital i elektrisitetsforsyningen er anslått til over 200 mrd. kroner. Kraftsektoren har m.a.o. en sentral betydning for norsk økonomi, næringsliv, sysselsetting og velferdsbygging.
Disse medlemmer mener staten som nå bør eie og drive det sentrale nettsystemet for kraftforsyningen. Også lokale og regionale nett og kraftverk skal som nå i hovedsak eies og drives av offentlige virksomheter. Regelen om hjemfallsrett til staten ved utløp av private el-verks konsesjonstid vil over tid styrke det offentlige eierskap ytterligere. Disse medlemmer viser også til at salg av kraftverk, helt eller delvis, til private som hovedregel utløser statlig forkjøpsrett, konsesjonsbehandling og adgang til å sette vilkår om hjemfall eller tidsbegrensning av tidligere tidsubegrensede konsesjoner.
Disse medlemmer legger vekt på at industrien fortsatt bør ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår, og viser til at Regjeringen har igangsatt arbeidet med å avklare industriens framtidige kraftvilkår. Dette arbeidet vil bli sluttført i god tid før de eksisterende kontraktene løper ut. Disse medlemmer legger til grunn at industrien fortsetter arbeidet med å redusere energiforbruket pr. produsert enhet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.11, særlig punktet 8.2.11.5 « Energi og nye fornybare alternative energikilder ».
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at dagens energilov trådte i kraft 1. januar 1991. Disse medlemmer mener det markedsbaserte systemet som her er gjennomført har lagt et grunnlag for en bedre utnyttelse av de norske vannkraftressursene enn det tidligere gjennomregulerte og politisk styrte monopolsystemet. Disse medlemmer viser til at den nye energiloven trolig har bidratt til å dempe investeringene i nye kraftanlegg i de senere år. Denne reduserte utbyggingstakten har bidratt til gevinster til landet siden avkastningene på kraftinvesteringene i mange år har vært lavere enn den en ellers har oppnådd i Norge.
Disse medlemmer mener at høye strømpriser, som de vi har opplevd det siste året, ikke er positivt i seg selv, men at en slik prisøkning også kan ha positive effekter, særlig når det gjelder oppmerksomhet omkring energiøkonomisering. Disse medlemmer viser til at vannkraftsystemets svake sider er blitt tydeliggjort det siste året, gjennom knapphet på elektrisk kraft, som har gitt seg utslag i høye kraftpriser. Disse medlemmer mener erfaringene så langt har vist at det er nødvendig med en rekke endringer av organisatorisk karakter i kraftmarkedet, for å bidra til et bedre fungerende marked.
Komiteens medlemmer fra Høyre minner i denne sammenheng om vurderinger og forslag Høyre ved tidligere anledninger har fremsatt, der Høyre har:
| 1. | Pekt på behovet for økt energifleksibilitet av beredskaps- og forsyningsmessige hensyn og bl.a. foreslått økt innsats for å fremme bruk av bioenergi, vindkraft, varmepumper m.m. og gått imot forslag om forbud mot oljefyring. Konkurranse mellom flere energibærere virker prisdempende. |
| 2. | Foreslått selskapsmessig skille mellom nettvirksomhet (monopolaktiviteter) og kraftomsetning for lettere å hente ut et effektiviseringspotensial på anslagsvis 30-40 %, samt å effektivisere monopol- og konkurransetilsyn. Lavere transportkostnader og eliminering av spekulative disponeringer av enkelte kraftprodusenter ville vært logiske resultater av slike organisatoriske tilpasninger. |
| 3. | Foreslått tiltak for å bedre husholdningenes reelle markedsadgang i kraftmarkedet. |
| 4. | Fremmet forslag om endringer i organiseringen av industrikraftmarkedet med sikte på langsiktige, stabile og internasjonalt konkurransedyktige kraftpriser for dette markedssegmentet, herunder legge bedre til rette for at industrien også kan kjøpe lavpriskraft fra utlandet. |
Disse medlemmer mener det er av avgjørende betydning for den kraftkrevende industri at denne får rammebetingelser som gir rimelig forutsigbarhet og som bidrar til å sikre leveranser av kraft på konkurransedyktige betingelser. Disse medlemmer mener det er behov for å tenke nytt i denne sammenhengen, og viser til en rekke forslag som Høyre tidligere har pekt på og fremsatt:
| - | Utsatt hjemfall/forlenget konsesjon for industriens egen industrikraftverk. |
| - | Tilrettelegging for industrielt eierskap i ny - eller eksisterende kraftproduksjonskapasitet. |
| - | Salg av enkelte av statens (Statkraft) egne industrikraftverk til industrien, fordi egenkraft er mest robust og forutsigbart både økonomisk og politisk. |
| - | Pålegg til Statkraft om å påta seg et «operatøransvar» for import av rimelig industrikraft som industrien selv identifiserer i ulike utenlandske kraftmarkeder |
| - | At det bør nedsettes et hurtigarbeidende utvalg for snarest å utarbeide alternative modeller for å sikre langsiktighet, forutsigbarhet og internasjonal konkurransedyktige løsninger for sikker krafttilgang. |
| - | At det bør etableres et eget «A/S Industrikraft» etter ulike modeller. |
Disse medlemmer viser til at det regjeringsoppnevnte energiutvalget, og mener en vurdering av disse forslagene vil være en naturlig del av arbeidet for et slikt utvalg.
Disse medlemmer viser til at spørsmål tilknyttet alternative energikilder ble nøye drøftet i forbindelse med Stortingets behandling av «Klimameldingen» vinteren 1996. Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet var konkrete i sine forslag, men at Regjeringens oppfølging ikke har vært tilfredsstillende. Dette gjelder blant annet et vedtak i Stortinget mot Arbeiderpartiets stemmer og på forslag fra Høyre om å be Regjeringen opprette en tidsbegrenset tilskuddsordning for å stimulere til opparbeidelse av kommersielle markeder for:
| 1. | Bruk av varmepumper |
| 2. | Investeringer i fyringsanlegg for biobrensel |
Disse medlemmer registrerer at en formalisert tilskuddsordning ennå ikke er introdusert selv om det er bevilget midler til fremme av bio-energi i statsbudsjettet for 1997.
Disse medlemmer mener et sterkt undervurdert virkemiddel i ENØK-kampen er bruk av varmepumper. Disse medlemmer viser til at Norge fra naturens side er godt egnet for bruk av varmepumper. En varmepumpe er svært energieffektiv og vil ofte hente mer enn 2/3 av sin avleverte varme fra omgivelsene. Økt bruk av varmepumper vil bidra til store reduksjoner i CO2-utslippene og i forbruket av energi. Disse medlemmer viser til at Høyres forslag, som ble nevnt over, inkluderer varmepumper som ett av tre elementer, og mener at fokus mot varmepumper i diskusjonen om alternative energikilder og ENØK må økes. Disse medlemmer mener en sterk satsing på varmepumper i en introduksjonsfase vil være en god miljømessig og energimessig investering.
Disse medlemmer viser videre til at biomasse på kort sikt synes å være en meget lovende alternativ energikilde, både med hensyn til kostnader, energipotensial og teknologi. Disse medlemmer understreker at dette også inngår i Høyres forslag, som ble vedtatt av Stortinget, men som Regjeringen så langt i liten grad har fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at den norske vannkraftsektoren er inne i en rask og omfattende endring. Bare for noen få år siden var krafthandel preget av offentlige monopoler og regulerte priser. I dag er sektoren preget av ordinære frihandelsprinsipper, med store prisvariasjoner og økt privat og utenlandsk eierskap. Energiloven, nye kraftkabler til utlandet som har gjort det mer lønnsomt å eie norske kraftverk og EØS-avtalens begrensning i statens reguleringsmulighet er samtidige endringer som har ført til dette. Det felles norsk-svenske kraftmarkedet fra 1996 virker også i samme retning. Det er starten på en overgang til et felles europeisk el-kraftmarked der vannkraft, kullkraft og kjernekraft må konkurrere på lik linje.
Disse medlemmer mener at denne situasjonen fører til en rekke negative konsekvenser for miljøet og for samfunnet. Det frie kraftmarkedet gjør det vanskelig å planlegge langsiktig og derfor vanskelig å investere i ENØK og fornybare energikilder.
Disse medlemmer vil peke på behovet for en ny politikk på følgende områder:
| - | En endring av energiloven slik at en kan disponere ressursene ut fra en samfunnsmessig helhetsvurdering. |
| - | Hindre salg av kraftverk til utenlandske og/eller private interesser både når det gjelder produksjon og distribusjon.. |
| - | Felles nordiske miljøavgifter som gir vannkraft et fortrinn framfor kull- og kjernekraft. |
| - | Politisk bestemte minimums- og maksimumspriser på elektrisitet. |
| - | Statlig monopol på import og eksport av elektrisk kraft. |
| - | Forbud mot at norske eiere skal kunne eie kjernekraftverk i andre land. |
| - | At det statlige og kommunale eierskapet til norske kraftressurser ikke reduseres. |
| - | Økte forskningsmidler til utvikling og utnytting av alternative energikilder. Tilrettelegging og gjennomføring av et storskala forsøksdriftprosjekt i perioden. |
| - | Endring av energiloven slik at kraftselskapene pålegges en tilfredsstillende magasindekning til enhver tid. |