3.1 Hovedlinjene i den økonomiske politikken

3.1.1 Utfordringer og mål

3.1.1.1 Sammendrag

       De overordnede målene for Regjeringens politikk i årene som kommer er å sikre arbeid til alle, utvikle det norske velferdssamfunnet videre og bidra til å legge om samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning.

       Et viktig premiss for den økonomiske politikken i Norge og internasjonalt er at veksten må bringes i samsvar med en bærekraftig utvikling. Dette stiller krav til en forsvarlig forvaltning av både de globale fellesressursene og av vår egen nasjonalformue, slik at kommende generasjoner kan sikres handlefrihet, og gis minst like gode muligheter for levekår som dagens generasjoner.

       Langsiktige vurderinger tilsier at en står overfor store økonomiske utfordringer utover i neste århundre. Inntektene fra petroleumsvirksomheten ventes å gå ned etter århundreskiftet. Etter 2010 ventes pensjonsutgiftene å øke kraftig, samtidig som veksten i arbeidsstyrken antas å avta. Behovet for pleie- og omsorgstjenester vil trolig øke betydelig framover som følge av sterk vekst i antall eldre over 80 år. For å møte disse utfordringene er det viktig å opprettholde en høy arbeidsstyrke og bygge opp betydelige finansielle fordringer på statens hånd.

       Oljeavhengigheten representerer en betydelig utfordring for norsk økonomi. Petroleumsvirksomheten gir oss på den ene siden store inntekter, som fører til store overskudd på statsbudsjettet og i utenriks­økonomien de nærmeste årene. Sammen med betydelige direkte impulser til andre norske næringer fra aktiviteten på kontinentalsokkelen, har inntektene fra salg av olje og gass gitt oss muligheter til å opprettholde verdiskapingen og sysselsettingen i sterkere grad enn det som ellers ville ha vært mulig. På den annen side har bruken av oljeinntektene innenlands bidratt til å øke kostnadsnivået og til å gjøre økonomien svært sårbar overfor variasjoner i én råvarepris.

       For å sikre tilstrekkelig verdiskaping og tilfredsstillende balanse i utenriksøkonomien når petroleumsvirksomheten får redusert betydning må avhengigheten av petroleumsvirksomheten begrenses, og det må legges et grunnlag for videre vekst i konkurranseutsatt næringsliv i Fastlands-Norge. Det er derfor nødvendig med lav kostnadsvekst og en nærings- og strukturpolitikk som gir et godt grunnlag for å møte omstillinger.

       Moderat vekst i arbeidsstyrken og langsiktige budsjettmessige utfordringer tilsier at det vil være begrenset rom for vekst i offentlig ressursbruk. Dette innebærer at økt innsats på prioriterte områder av offentlig tjenesteyting i det alt vesentlige må dekkes inn ved redusert innsats på andre områder, ved økt effektivitet i offentlig sektor, eller ved økte brukerandeler på noen områder. For å møte de framtidige forsørgelsesbyrdene må de offentlige budsjettoverskuddene være betydelige de nærmeste tiårene.

       Den økonomiske veksten i de industrialiserte landene kan ikke videreføres med dagens sammensetning av produksjon og forbruk. Det er behov for å legge om produksjon og forbruk i en mer bærekraftig retning. Derfor trengs ny teknologi som belaster miljøet mindre, og reduksjon i produksjonen og forbruket av de mest miljøbelastende varene. Norge må ta sin del av ansvaret for å fremme en bærekraftig utvikling, blant annet gjennom å etablere rammebetingelser som bidrar til en gradvis omlegging av næringsstrukturen og forbruksvanene. Avgiftspolitikken er viktig i denne sammenheng, jf. omtale nedenfor.

       Det er et krav at framtidens generasjoner skal overta en nasjonalformue pr. innbygger som er minst like stor som den dagens generasjoner mottok. Dette tilsier at uttappingen av petroleumsformuen i Nordsjøen må motsvares av at det bygges opp annen formue med tilsvarende avkastningsmuligheter. Utvinningen av petroleum vil øke gjennom langtidsprogramperioden, for deretter å falle gradvis utover i neste århundre. For å unngå brå og store omlegginger i næringsstrukturen og sikre at også framtidige generasjoner får glede av ressursene, er det avgjørende å skille bruken av petroleumsinntektene fra inntektsopptjeningen. Statens petroleumsfond er et verktøy for å omplassere petroleumsformuen, jf. avsnitt 2.1.5.

       Norges nasjonalformue i vid forstand består av menneskelige ressurser, finans- og realkapital og natur- og miljøressurser. En yrkesbefolkning med gode kunnskaper, ferdigheter og kreativitet er den klart viktigste økonomiske ressursen. Regneeksempler illustrerer at selv små reduksjoner i gjennomsnittlig arbeidstid eller pensjoneringsalder kan utgjøre et like stort fall i nasjonalformuen som betydelige reduksjoner i oljeprisen, jf. avsnitt 3.6.5.

       En hovedutfordring i den kommende fireårsperioden er å oppnå en fortsatt vekst i konkurranseutsatte fastlandsnæringer og en ytterligere nedgang i arbeidsledigheten. Til tross for at ledigheten totalt sett fortsatt er for høy, er det nå knapphet på arbeidskraft i enkelte deler av økonomien. Sammen med høy lønnsomhet i næringslivet bidro dette til relativt sterk lønnsvekst i 1996. Risikoen for at økonomien ledes over i en utvikling med pressproblemer og tiltakende kostnadsvekst er derfor klart til stede. I denne situasjonen er det avgjørende at politikken i programperioden innrettes slik at veksten ikke fører til en svekkelse av konkurranseevnen, samtidig som arbeidsmarkedets funksjonsmåte bedres. Erfaringene har vist at en balansert og langvarig oppgang gir en bedre sysselsettingsutvikling og lavere ledighet over tid enn en kraftig, men kortvarig vekst.

       Internasjonalt samarbeid om å bygge ned handelshindre har sammen med den teknologiske utviklingen bidratt til framveksten av regionale og globale markeder for stadig flere varer og tjenester. Dette innebærer økende internasjonalisering av næringslivet, at styringsmulighetene i den økonomiske politikken endres og at økonomiens konkurransedyktighet og evne til omstillinger blir viktigere for mulighetene til å sikre høy sysselsetting i framtiden.

       De nasjonale finansmarkedene veves stadig tettere sammen og omfanget av kapitalbevegelser over landegrensene har økt. Dette gjør det vanskelig, særlig for små land, å føre en selvstendig pengepolitikk.

       Den økte avhengigheten mellom landene har ført til at det internasjonale samarbeidet har fått økt betydning. Spørsmål som tidligere var underlagt den nasjonale råderetten, som for eksempel investeringer, konkurranseregler, standarder på ulike områder og miljøpolitikk, har i økende grad blitt regulert gjennom internasjonale avtaler. EU representerer det viktigste eksportmarkedet for Norge. EØS-avtalen sikrer Norge likeverdig adgang på dette markedet. Avtalen videreutvikles løpende og krever aktiv oppfølging fra norsk side. For en liten åpen økonomi som den norske er det viktig at spillereglene for verdenshandelen videreutvikles og forsterkes gjennom den nye organisasjonen for verdenshandel, WTO. I tiden framover kan reglene for verdenshandelen bli utviklet videre i større samspill med blant annet nasjonale konkurranseregler, investeringer, miljøpolitikk, personvern- og datasikkerhetsregler og sosiale standarder.

       Norges eksport bygger i dag i stor grad på utnyttelsen av våre store naturressurser. Selv om landet fortsatt har store naturressurser, vil mulighetene til å trygge velferdssamfunnet inn i neste århundre i vesentlig større utstrekning måtte baseres på fortrinn som er skapt ved menneskelige ferdigheter. Norsk utenriks­økonomi vil gradvis måtte omformes til å bli mer kunnskapsbasert. Ny teknologi må tas i bruk for å løse nye oppgaver, samtidig som eksisterende oppgaver kan løses med mindre bruk av ressurser.

       Det er i meldingens avsnitt 2.1.2 redegjort for norsk økonomi ved inngangen til programperioden.

       Videre er det i avsnitt 2.1.3 redegjort for perspektiver for norsk økonomi fram mot 2005.

       I avsnitt 2.1.4 er det redegjort for perspektiver for norsk økonomi fram mot 2050.

3.1.1.2 Komiteens merknader

Utfordringer og mål

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at norsk økonomi står overfor store utfordringer utover i neste århundre. For sterk bruk av oljeinntektene innenlands fører til inflasjon og til at norsk økonomi blir svært sårbar overfor endringer i oljeprisen. Vi må ikke gjenta feilene fra 80-tallet som tvang fram en innstramming i velferdsstaten og nedbygging av konkurranseutsatt virksomhet. Når inntektene fra oljevirksomheten avtar utover i neste århundre, er vi avhengig av et vekstkraftig næringsliv i Fastlands-Norge. For å sikre dette er det nødvendig med en fortsatt lav pris- og kostnadsvekst i årene framover, samt en nærings- og strukturpolitikk som gir et godt grunnlag for omstillinger.

       Norge vil, i likhet med de fleste andre europeiske land, stå overfor en periode med en økende andel eldre i befolkningen. Behovet for omsorgs- og helsetjenester vil øke som følge av dette. Samtidig vil utgiftene til alderspensjoner gå opp. Disse medlemmer viser til at denne utviklingen vil stille store krav til en forsvarlig finanspolitikk med høy offentlig sparing slik at disse forpliktelsens kan møtes. Videre må ressursene i helse- og omsorgstjenestene utnyttes maksimalt. Disse medlemmer mener det fremover vil være begrenset rom for vekst i offentlig ressursbruk. Økt innsats på prioriterte områder må derfor dekkes inn gjennom redusert innsats på andre områder, ved økt effektivitet i offentlig sektor, eller ved økte brukerandeler på noen områder.

       Disse medlemmer vil understreke at full sysselsetting er det overordnede målet for den økonomiske politikken. Den økonomiske politikken som har vært ført med utgangspunkt i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-97 har etter disse medlemmers mening gitt gode resultater. Norge er i en unik økonomisk situasjon ved at sysselsettingen øker, ledigheten går ned, veksten i økonomien er sterk og de offentlige finanser er styrket. Dette har skjedd uten at pris- og kostnadsveksten har skutt fart. Disse medlemmer mener denne strategien må videreføres, og vil derfor gå inn for at den økonomiske politikken i programperioden baseres på følgende hovedmål:

-	Et forpliktende inntektspolitisk samarbeid som skal bidra til lav pris- og kostnadsvekst.

-	En aktiv arbeidsmarkedspolitikk som skal bidra til å få de ledige tilbake i arbeid.

-	En videreføring av arbeidslinjen i velferdspolitikken, som skal bidra til høy sysselsetting og begrense antall stønadsmottakere.

-	En helhetlig næringspolitikk som skal bidra til et lønnsomt, omstillingsdyktig og vekstkraftig næringsliv.

-	En etter- og videreutdanningsreform som skal bidra til høy kompetanse og en omstillingsdyktig arbeidsstyrke.

       Disse medlemmer viser til at Norges nasjonalformue i vid forstand består av menneskelige ressurser, finans- og realkapital og natur- og miljøressurser. Størrelsen på denne formuen vil avhenge av hvor mye ressurser landet disponerer i utgangspunktet, og av hvordan denne formuen forvaltes fremover. I vedlegget til langtidsprogrammet er menneskelig kunnskap og evner beregnet å utgjøre _ av vår nasjonalformue. Disse medlemmer har merket seg at det i vedlegget til langtidsprogrammet er presentert regneeksempler som viser at en reduksjon i gjennomsnittlig pensjoneringsalder med ett år vil gi samme reduksjon i nasjonalformuen som et fall i petroleum- og gassprisene med 13 kroner pr. fat. En varig reduksjon i gjennomsnittlig arbeidstid på om lag 9 % fra i dag, vil gi om lag samme reduksjon i nasjonalformuen som om hele petroleumsformuen falt bort. Disse medlemmer peker på at dette illustrerer at en yrkesbefolkning med gode kunnskaper, ferdigheter og evne til å mestre forandringer er landets viktigste økonomiske ressurs. Videre illustrerer dette at det vil være lite rom for større arbeidstidsreformer som ikke samtidig bidrar til å øke folks kompetanse og kvalifikasjoner.

       Sysselsettingen forventes å øke med 168.000 personer fra 1993 til 1997, og ledigheten er på vei nedover. Sysselsettingen i industrien har gått opp etter en langvarig negativ utvikling. Det er nå mangel på kvalifisert arbeidskraft innenfor mange næringer. Likevel har ikke lønnsveksten tiltatt i samme grad som under tidligere konjunkturoppganger. Disse medlemmer viser til at det inntektspolitiske samarbeidet mellom staten og partene i arbeidslivet er en viktig årsak til dette. Disse medlemmer mener at det inntektspolitiske samarbeidet må være en sentral bærebjelke i den økonomiske politikken også i kommende fireårsperiode.

       Ifølge framskrivningene i basisalternativet er veksten i antall sysselsatte personer anslått å bli knapt 1 % pr. år i perioden 1997 - 2001. Dette innebærer at det etableres om lag 90.000 nye arbeidsplasser i perioden. Videre viser framskrivningene at arbeidsledigheten målt ved AKU (etter metoden fra før omleggingen 1. kv. 1996) som følge av dette vil reduseres til 3 H % i 2001. Disse medlemmer vil understreke at målet må være å komme raskere fram til en situasjon hvor alle som vil kan få arbeid. Disse medlemmer vil spesielt peke på behovet for en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og satsing på utdannings- og kvalifiseringstiltak for å nå dette målet.

       Generasjonsregnskapet er et beregningsopplegg som illustrerer hvorvidt dagens skattenivå kan opprettholdes eller ikke hvis en viderefører dagens utgiftspolitikk. Beregninger viser at dagens nivå på de offentlige ytelsene, inklusive folketrygden, er i generasjonsmessig balanse. Dagens nivå på offentlige ytelser kan da videreføres uten at det blir behov for innstramminger eller skatteøkninger på sikt.

       Disse medlemmer viser til at en viktig side av velferdsstatens utvikling er økt offentlig tjenesteproduksjon. Den samlede offentlige sysselsettingen målt i timeverk økte fra 11,7 % i 1962 til 27 % i 1995 målt som andel av total sysselsetting. Antall sysselsatte i offentlig forvaltning har økt fra 199.000 personer til 647.000 personer i samme tidsrom. Nesten hele sysselsettingsveksten har kommet i kommunal sektor. Disse medlemmer vil peke på at dette innebærer at det er lite rom for ytterligere ekspansjon. En ytterligere satsing på offentlige tjenester vil derfor stille store krav til omprioriteringer på andre områder. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til følgende tabell i vedlegget:

Tabell 5.1* Kommunal sysselsetting. Makroøkonomisk handlingsrom og framskrivinger av sysselsettig med uendrede dekningsgrader og servicenivå for kommunale tjenester, 1994-2050.

	Timeverk	Gjennomsnittlig årlig vekst, %
	1994 mill

		1994-2010	2010-2030	2030-2050	1994-2050

Makroøkonomisk
handlingsrom
(Basisalternativ med
klimaavtale, MSG)	567	0,8	0,8	0,1	0,5
Uendret
dekningsgrad og
servicenivå MAKKO)	567	0,7	0,7	0,6	0,7

Timeverksvekst 1980-1995: vel 2 1/2 % pr. år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

       Tabellen illustrerer at det økonomiske handlingsrommet i basisalternativet for vekst i antall timeverk i kommunal sektor er 0,8 % pr. år fram til år 2030. Dette er om lag den vekst som er nødvendig for å opprettholde dagens nivå målt ved dekningsgrad på kommunale tjenester. En vekst i nivået på kommunale tjenester i perioden vil da bryte med forutsetningene i basisalternativet. Til sammenligning var veksten i kommunal sysselsetting på over 2,5 % pr. år i perioden 1980 - 1995. Disse medlemmer vil derfor understreke at en satsing på eldre, helse, utdanning og kultur i programperioden forutsetter en klar prioritering slik at offentlig innsats på andre områder reduseres.

       Disse medlemmer mener det er behov for å legge om produksjon og forbruk i en mer bærekraftig retning. Den økonomiske veksten i de industrialiserte landene kan ikke videreføres med dagens sammensetning av produksjon og forbruk. Det trengs ny miljøvennlig teknologi, og en vridning av produksjon og forbruk bort fra de mest miljøskadelige varene. Disse medlemmer mener Norge må ta sin del av ansvaret for dette blant annet gjennom å etablere rammebetingelser som bidrar til en gradvis omlegging av næringsstrukturen og forbruksvanene.

       Framskrivningene indikerer at med en videreføring av dagens økonomiske politikk vil CO₂-utslippene i 2001 være 20 %, og i 2005 23 % høyere enn i 1995. Dette illustrerer etter disse medlemmers syn at miljøutfordringene er svært store. Det bør derfor arbeides mot forpliktende internasjonale miljøavtaler som tar sikte på å redusere utslippet av farlige klimagasser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7, « En solid samfunnsøkonomi », særlig punkt 8.2.7.1, « Hovedlinjene i den økonomiske politikken », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

Hovedlinjene i den økonomiske politikken

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener hovedutfordringene i den økonomiske politikken i Langtidsprogramperioden ligger i å føre en politikk som

-	gir bedre balanse i byrdefordelingen mellom generasjonene,

-	gir bedre balanse mellom offentlig og privat sektor,

-	øker den økonomiske handlekraft og valgfrihet for familiene,

-	legger forholdene til rette for et vekstkraftig konkurranseutsatt næringsliv,

-	styrker kompetanseoppbyggingen i utdanningssystemet og dermed vekstkraften i økonomien,

-	sikrer et bedre tjenestetilbud konsentrert innenfor det offentliges kjerneområder, og

-	bygger ut samarbeidet med frivillige organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner for å muliggjøre ytterligere styrkelse av tjenestetilbudet.

Balanse mellom generasjonene

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener et generasjonsregnskap i balanse bør ligge til grunn for den økonomiske politikken. Disse medlemmer registrerer at de beregninger som presenteres i Langtidsprogrammet viser at Norge nå er i en situasjon nær slik balanse. Det er verd å registrere at denne balansen fremkommer som et resultat av en høy forventet realrente og uten at det er foretatt korreksjoner for den usikkerheten som knytter seg til fremtidige oljeinntekter. Målet om et generasjonsregnskap i balanse forutsetter fortsatt en stram innretting av finanspolitikken. Disse medlemmer har som målsetting at veksten i de offentlige utgiftene må være vesentlig lavere enn veksten i nasjonalproduktet. Samtidig bør pensjonssystemene legges om slik at fremtidige ytelser i større grad fondsbaseres.

       Disse medlemmer vil peke på at dagens overskudd på statsbudsjettet fremkommer som et resultat av at det i statsbudsjettet ikke tas hensyn til de forpliktelser staten bygger opp i fremtiden. Dersom man i statsbudsjettet foretok avsetninger til fremtidige forpliktelser på linje med kommuner og private selskaper ville dette gitt et bedre bilde av statens faktiske finansielle situasjon.

       Disse medlemmer viser til at balansen i generasjonsregnskapet er kritisk, avhengig av hvilke forutsetninger som gjøres om realrenten. Statens Petroleumsfond bør derfor forvaltes på en måte som sannsynliggjør høy realavkastning og som øker Petroleumfondets bidrag til å møte fremtidige fordringer.

Petroleumsutvinningen

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at den generasjonsmessige balansen også avhenger av hvordan vi forvalter petroleumsressursene. Hovedmålet for olje- og gassforvaltningen må være å sikre verdiskapningen for dagens generasjon og for våre etterkommere. Disse medlemmer understreker at for at ressursene skal gi størst mulig samfunnsmessig nytte, må vi i Norge ha et utvinningstempo som ligger innenfor sikkerhetsmessig, miljømessig og kommersielt forsvarlige rammer.

       Disse medlemmer viser til at det på bakgrunn av den sterke økningen i oljeproduksjonen de senere år har vært reist spørsmål om Norge bør redusere utvinningstempoet. Bedre kunnskap og ny teknologi har gjort det mulig å utvinne en betydelig større andel av ressursene enn tidligere og er hovedårsaken til det høyere produksjonsnivå. Disse medlemmer viser til at en del av nasjonalformuen gjennom oppbygging av Petroleumsfondet omplasseres fra olje til finansielle fordringer. Dette bidrar til en mer balansert risikoprofil for nasjonalformuen som dermed er mindre avhengig av prisen på en enkelt råvare.

       Disse medlemmer viser til at direkte inngrep i løpende produksjon er samfunnsøkonomisk meget kostbart og i strid med en forsvarlig forvaltning av petroleumsformuen.

       Disse medlemmer viser til at valg av letetempo og utbyggingsbeslutningen er de viktigste instrumenter myndighetene har for å påvirke aktiviteten på sokkelen på lengre sikt. Konsesjonstildelinger de nærmeste årene vil først gi vesentlig produksjon etter 2005, når oljeproduksjonen ventes å være fallende. På grunn av stor usikkerhet er det ikke mulig å finstyre aktiviteten på sokkelen. Disse medlemmer viser til at det kreves en betydelig stigning i oljeprisen i årene fremover for å oppveie Norges inntektstap ved eventuelt å skyve produksjonen ut i tid. Dette er forhold som bør tillegges stor vekt ved den styring av oljepolitikken som skjer ved fastlegging av letetempo og utbyggingsbeslutninger.

Balanse mellom offentlig og privat sektor

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener vi er i en situasjon der vårt blandingsøkonomiske system trues av at staten blir stadig sterkere på områder som tidligere har vært dominert av familien, frivillige organisasjoner og et uavhengig næringsliv. Dette gir seg blant annet uttrykk i en høyere direkte og indirekte statlig eierandel i næringslivet og en tiltagende uklarhet i spørsmålet om hvilke mål de offentlige myndighetene i ulike sammenhenger styrer mot. Sammenblandingen av statlig styringsrolle og statlige forretnings-interesser skaper økende rollekonflikter og habilitetskonflikter i offentlig forvaltning.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at den frie meningsdannelsen og meningsbrytningen som er et resultat av et selvstendig næringsliv, uavhengige organisasjoner og frie mennesker utgjør kjernen i et demokratisk system. Det er derfor en trussel mot det demokratiske mangfold når stadig større deler av næringslivet og befolkningen blir direkte eller indirekte underlagt og eller på annen måte avhengig av statsmakten. Resultatet kan bli et samfunn der næringslivet velger de korporative kanalene fremfor uavhengighet og der individene i større grad velger å innordne seg den statlige makt fremfor å velge selvstendighet. Disse medlemmer ser Regjeringens politikk som en skrittvis utvikling i en slik meget uheldig retning.

       Disse medlemmer vil videre peke på en rekke politiske veivalg som kan bedre balansen mellom offentlig og privat makt i samfunnet og som samtidig kan bidra til større fleksibilitet og vekstkraft i økonomien.

Konsentrasjon om kjerneoppgavene

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener det offentlige må konsentrere virksomheten om sine kjerneoppgaver og stille strengere krav til engasjementet utenfor disse kjerneoppgavene. Det offentlige må finne mer effektive måter å løse sine oppgaver på gjennom bruk av og samarbeid med private institusjoner. Når staten påtar seg stadig større ansvar på nye områder på bekostning av familien, nærmiljøet og det sivile samfunn er det fare for at innsatsen i disse delene av samfunnet svekkes unødig. Disse medlemmer legger i denne innstilling frem en del viktige forslag til reformer innenfor helse- og utdanningssektoren. Målet er både en mer effektiv bruk av ressursene og en styrket økonomisk innsats.

Konkurranseutsetting

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at basisalternativet i Regjeringens langsiktige fremskrivninger legger opp til en vekst i den kommunale sysselsettingen på 0,8 % i året. Disse medlemmer vil vise til at en aktiv bruk av konkurranseutsetting og privatisering innenfor det som i dag utelukkende er kommunal tjenesteproduksjon vil bety at denne type fremskrivninger er lite relevante. Disse medlemmer mener økt produktivitet og effektivitet i denne tjenesteytingen som følge av økt konkurranse og en endring av kommunenes rolle, vil føre til at større realressurser kan frigjøres til sektorer som er utsatt for konkurranse.

Folketrygdreform

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at Langtidsprogrammet legger opp til at fordringsveksten som følger av de store overskuddene Norge vil ha på driftsbalansen i all hovedsak skal skje på statens hånd. Dette vil ytterligere styrke statens makt i økonomien. Det vises i denne sammenheng til at disse medlemmer under Stortingets behandling av Velferdsmeldingen var initiativtakere til å få utredet større grad av fondsbasering av Folketrygden.

       Disse medlemmer ønsker at en slik fondsbasering gjennomføres og kombineres med individuell eiendomsrett til opptjente rettigheter, slik at den enkelte selv bestemmer hvor og hvordan midlene skal forvaltes.

       Disse medlemmer mener en slik reform vil styrke den enkeltes kontroll over egen pensjonssparing, bidra til å engasjere den enkelte mer direkte i egen pensjonssparing og derigjennom virke som en demokratisk vitalisering av befolkningen. Videre vil reformen styrke private, nasjonale fondsbaserte eiermiljøer og dermed bedre balansen mellom privat og offentlig kapitalmakt i Norge.

Privat sparing

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at den sterke offentlige dominans i norsk næringsliv også er et resultat av mangel på kapital til langsiktig privat eierskap i næringslivet. Dette er et resultat av manglende vilje til å ta i bruk en politikk som kan stimulere til privat kapitaldannelse. Dette gir seg utslag i manglende vilje til å styrke de sparestimulerende ordningene i skattesystemet og motviljen mot å redusere den særnorske formueskatten. Formueskatten innebærer at det i dag er høyere skatt for nordmenn på å eie norske bedrifter i Norge enn for utlendinger. Å avskaffe formueskatten må derfor være en sentral politisk målsetting i kommende periode.

Privatisering

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener det vil være riktig å begynne en gradvis privatisering av statlige eierandeler i norsk næringsliv på en måte som sikrer et spredt, stabilt og privat norsk eierskap. Disse medlemmer mener dette er riktig både for å øke omfanget av det private eierskapet i norsk næringsliv, og fordi dette vil styrke de aktuelle bedriftene. Disse medlemmer ser at staten gjennom neste langtidsprogramperiode vil ha et betydelig direkte og indirekte eierskap i norsk finans- og næringsliv. Disse medlemmer mener det statlige eierskapet bør ha karakter av profesjonell formuesforvaltning og ønsker derfor at rammene for de ulike formene statlig eierskap tar bør gjennomgås for å sikre dette.

Hovedlinjene i den økonomiske politikken

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartis mål er arbeid til alle. Disse medlemmer går inn for en aktiv næringspolitikk som legger større vekt på nyetableringer, økt offentlig engasjement og en deling av arbeid-reform som gir en mer rettferdig fordeling av arbeid og inntekt. Disse medlemmer mener det er et paradoks at vi har høy arbeidsledighet samtidig som ledigheten koster samfunnet dyrt, og mange viktige oppgaver i samfunnet forblir uløste. Ledigheten framstilles ofte som utenfor samfunnets kontroll - prisgitt internasjonale konjunkturer og « internasjonal » ledighet. Disse medlemmers utgangspunkt er at ledigheten er politisk bestemt. Vi har de senere årene gitt fra oss mange av styringsmekanismene. Økt markedsstyring, deregulering og privatisering har erstattet disse. Disse medlemmer viser til at høy og vedvarende langtidsledighet spesielt har ført til at strukturledigheten i Norge nå har økt. Mens den i « sysselsettingsutvalget » var anslått til 3-3,5 %, anslår nå OECD strukturledigheten til 4,8 %. Selv om det her kan foreligge små metodemessige variasjoner, er det ingen tvil om at strukturledigheten har økt.

       Disse medlemmer mener full sysselsetting i dag er prioritert lavere enn lav prisstigning og økte eierinntekter. Den såkalte « stø kurs »-politikken har vært ført med sikte på reduserte offentlige utgifter og å presse fagbevegelsen til moderate lønnskrav. Dette har gitt bedre handelsbalanse, økte profitter og positiv budsjettbalanse, men kostnaden har vært en fortsatt altfor høy ledighet og økt markedsstyring.

       Disse medlemmer viser til at vi hvert år bruker milliarder av kroner på arbeidsmarkedstiltak. I tillegg kommer indirekte utgifter i form av sosialhjelp, økt sykelighet og trygdeutbetalinger. Ledigheten rammer de som er arbeidsledige og deres familie såvel økonomisk som sosialt. Samtidig skaper ledigheten grobunn for sosiale og politiske spenninger og fører med seg et hardere og kaldere samfunn.

       Disse medlemmer ønsker å vri beskatningen av næringslivet slik at arbeidskraft blir billigere, mens energi og utslipp blir dyrere gjennom å redusere arbeidsgiveravgiften mot å øke miljø- og energiavgifter. Dette vil særlig komme små- og mellomstore bedrifter til gode. Det totale avgiftsnivået for industri og næringsliv bør i hovedsak ikke øke. Overskuddsbeskatning bør legges om til fordel for små og mellomstore bedrifter ved å innføre en todelt sats. Det er ønskelig med en avsetningsordning for forsknings- og utviklingsarbeid, spesielt i mindre produksjonsbedrifter.

       Disse medlemmer mener an sterk offentlig sektor vil gi flere arbeidsplasser både i offentlig og privat sektor. Samtidig kan vi da styre hva slags varer og tjenester vi ønsker mer av. En « offentlig først »-politikk må gå ut på å øke den offentlige sektoren ved å øke både offentlige inntekter og utgifter i samme omfang. Siden det offentlige bruker økte skatteinntekter til økte offentlige utgifter, havner de fleste skattekronene tilbake i private lommer når de brukes. Det offentlige bruker stort sett sine penger innenlands, på å lønne folk, på inntektsoverføringer, og på å kjøpe fra bedrifter. Samlet sett får folk dermed tilbake like mye penger - og kjøpekraft - som staten dro inn i skatt. Den private etterspørselen som næringslivet møter, vil dermed være uberørt av skatteøkningene. Økte offentlige ressurser betyr styrket offentlig innsats når det gjelder utdanning, forskning, teknologi og andre tiltak til beste for privat næringsliv. En offentlig først-strategi kan settes ut i livet straks. Det blir dermed slutt på å skyve sysselsettingsproblemene foran seg.

       Disse medlemmer viser til at rask teknologisk utvikling og sterk økning i produktiviteten, har ført til at etterspørselen etter arbeidskraft minsker og mange arbeidsplasser forsvinner. Selv om det skapes mange nye arbeidsplasser, vil økonomisk vekst alene ikke kunne sikre full sysselsetting - særlig tatt i betraktning dagens høye ledighet og en voksende befolkning i yrkesaktiv alder. Disse medlemmer går inn for deling av arbeid fordi dette, sammen med økt satsing på jobbskaping, representerer den raskeste og beste veien til full sysselsetting. Deling av arbeid er dessuten viktig for å sikre livskvalitet for alle.

       Disse medlemmer går inn for en individuell lovfestet rett til etter- og videreutdanning som ikke bare er en utdanningsreform, men også en sysselsettingsreform. I denne sammenhengen er det spesielt viktig at den enkelte arbeidstaker og fagforeningene har innvirkning på hvordan dette skal skje i praksis. Det er viktig å forhindre at den blir rent arbeidsgiverstyrt.

       Disse medlemmers langsiktige mål er lovfestet 30-timers uke, innenfor en nærmere avtalt normalarbeidsdag. Partene i arbeidslivet må selv forhandle fram hvordan arbeidstiden skal organiseres. For å skape grunnlaget for en slik reform, må regjeringen og partene i arbeidslivet i fellesskap utarbeide finansieringsordninger som omfatter skatteomlegginger, velferdsordninger o.l. I tillegg kan kortere arbeidstid byttes mot økt driftstid og/eller en mer bevegelig plassering av arbeidstida innenfor normalarbeidsdagen.

       Når det gjelder miljø utfordringene vil disse medlemmer peke på at målsettingen er et samfunn der hensynet til miljøet er overordnet: Norge må gå foran, i ord og handling, for å få oppslutning om den forandring som er nødvendig for å nå dette målet.

       Disse medlemmer mener varsellampen har blinket lenge. Likevel har det ennå ikke lykkes å gjøre de endringer som skal til for å forhindre utvikling av globale, langsiktige miljøproblemer som drivhuseffekt og utrydding av arter. Til tross for økte kunnskaper fortsetter utviklingen i retning av økte miljøødeleggelser. Drivkrefter er presset i markedsøkonomien og de store muligheter for rovdrift på naturen som ligger i industri, transport og industripreget landbruk og fiske. Veksten bygger i dag på et overforbruk av jordas samlede ressurser. De rike landene må bære et hovedansvar for å legge om forbruks- og produksjonsmønsteret, og sette inn effektive tiltak for å bringe utviklingen i økologisk balanse.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

3.1.2 Retningslinjene for den økonomiske politikken

3.1.2.1 Sammendrag

Innledning

       Regjeringen legger til grunn for den økonomiske politikken at det vil bli undertegnet en forpliktende internasjonal klimaavtale. En slik avtale vil være et viktig grunnlag for å sikre en forsvarlig miljøtilstand i framtiden. Samtidig vil en avtale kunne føre til lavere råoljepris og til omstillinger i norsk økonomi. Politikken må derfor innrettes slik at det vil være mulig å finansiere grunnleggende velferdstjenester og pensjonsforpliktelser også i framtiden selv om oljeinntektene skulle bli noe lavere, for eksempel som følge av en internasjonal klimaavtale. De analysene som er gjennomført til dette langtidsprogrammet, viser at det er mulig å forene miljøhensyn og økonomiske hensyn på en god måte. Dette understreker viktigheten av å ha et langsiktig perspektiv i politikkutformingen.

Solidaritetsalternativet skal videreutvikles

       Den økonomiske politikken som har vært ført med utgangspunkt i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-1997 har gitt gode resultater. Politikken har understøttet konjunkturoppgangen og bidratt til en kraftig økning i sysselsettingen. Det inntektspolitiske samarbeidet har så langt medvirket til at sterk vekst i økonomien har gått sammen med lav pris- og kostnadsvekst. Solidaritetsalternativet vektlegger betydningen av å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen for å styrke sysselsettingen på varig grunnlag.

       De gode resultatene som er oppnådd må tas vare på ved å videreføre Solidaritetsalternativet som en helhetlig strategi for å øke verdiskapingen og sysselsettingen, jf. boks 2.5 i meldingen. De perspektiver for norsk økonomi som er trukket opp i avsnittene foran peker på viktige utfordringer en står overfor for å lykkes i en slik politikk. Det er avgjørende at alle parter setter full sysselsetting i høysetet og at ingen ut fra kortsiktige, snevre egeninteresser undergraver et slikt mål gjennom uforsvarlig uttak av fortjeneste.

Finanspolitikken skal være forsvarlig i et langsiktig perspektiv

       Regjeringens budsjettpolitikk tar utgangspunkt i at statens utgifter ikke skal bli høyere enn det som er mulig å bære når oljeinntektene avtar og forpliktelsene knyttet til aldringen i befolkningen øker. Det må tas høyde for mulige nye tilbakeslag i norsk og internasjonal økonomi og for den betydelige usikkerheten som knytter seg til framtidige petroleumsinntekter. Utgiftsnivået må kunne opprettholdes også ved lave petroleumspriser.

       En forsvarlig finanspolitikk i årene framover må ta hensyn til to viktige forhold:

-	Politikken må ikke skape pressproblemer og svekke det konkurranseutsatte næringslivet i fastlandsøkonomien. Dette er nødvendig for å unngå store omstillingsproblemer når petroleumsvirksomhetens betydning avtar, jf. boks 2.6 i meldingen.

-	Politikken må avspeile langsiktige statsfinansielle hensyn. Budsjettpolitikken må ikke skyve urimelige byrder over på dagens unge og framtidige generasjoner.

       Generasjonsregnskapet tyder på at de offentlige budsjettene omtrent er i generasjonsmessig balanse, jf. kap. 3. Dette indikerer at dagens ytelser over offentlige budsjetter kan opprettholdes uten å øke skattene eller redusere utgiftene i framtiden. Dette betyr også at økt satsing innenfor prioriterte områder i hovedsak må dekkes inn ved innsparinger på andre områder.

       Statens petroleumsfond vil bli brukt som et verktøy i budsjettprosessen for å føre en langsiktig forsvarlig budsjettpolitikk. Petroleumsfondet skal synliggjøre bruken av petroleumsinntekter i statsbudsjettet. I beregningene som er presentert i kap. 3 er bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet anslått til 100-150 mrd. kroner over perioden 1998-2001.

       Retningslinjene for Statens petroleumsfond ble trukket opp i Ot.prp. nr. 29 (1989-1990) Om lov om Statens petroleumsfond og i tilhørende innstilling Innst.O.nr.32 (1989-1990). Retningslinjene for avsetninger til og uttak fra fondet sikrer at det skjer en reell fordringsoppbygging på statens hånd, dvs. at oppbyggingen av fordringer ikke blir motsvart av økte låneopptak. Fondsoppbygging skal ikke finne sted med mindre det gjenspeiler reelle overskudd i statsfinansene. Av hensyn til den konkurranseutsatte virksomheten i Fastlands-Norge og statens langsiktige finansielle stilling, er det avgjørende at den økningen som forventes i petroleumsinntektene i programperioden går til å bygge opp petroleumsfondet. I avsnitt 2.1.4 i meldingen er det presentert en framskriving som illustrerer en jevn og balansert utvikling i norsk økonomi også på lang sikt. En slik utvikling forutsetter at det bygges opp et petroleumsfond. Avkastningen fra fondet vil bidra til å opprettholde en viss vekst i offentlig konsum når statens inntekter fra petroleumsvirksomheten etterhvert faller, jf. figur 2.5 i meldingen.

       Regjeringen legger til grunn at midlene i Petroleumsfondet i sin helhet plasseres utenlands. Økt bruk av petroleumsinntekter innenlands vil kunne forsterke presstendensene i økonomien, og dermed undergrave Solidaritetsalternativet og målsettingen om å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen. I tillegg kan innenlandske plasseringer lede til investeringer som gir lav avkastning, noe som også vil kunne svekke grunnlaget for velferdsnivået på lengre sikt. Så lenge fondet er av en begrenset størrelse, bør investeringene være likvide og ha lav risiko. Etter hvert som fondet vokser, blir det aktuelt å revurdere plasseringsstrategien. Regjeringen vil komme tilbake i Revidert nasjonalbudsjett 1997 med en nærmere drøfting av retningslinjer for petroleumsfondets investeringer, herunder spørsmålet om å åpne for plasseringer i egenkapitalinstrumenter som for eksempel aksjer.

Finanspolitikken skal brukes aktivt til å jevne ut svingninger i økonomien

       Den aktive bruken av budsjettpolitikken for å dempe virkningene av de svake konjunkturene i perioden 1989-1993 var bare mulig fordi statens finansielle stilling i utgangspunktet var svært god. Den aktive budsjettpolitikken har bidratt til at arbeidsledigheten i Norge er lavere enn i mange andre industriland. Erfaringene fra andre land tilsier at ledigheten er vanskelig å få ned igjen hvis den først har kommet opp på et høyt nivå. For å sikre handlefrihet til å motvirke lignende økonomiske tilbakeslag også i framtiden, må budsjettbalansen rettes opp når økonomien igjen vokser.

       Å føre en vellykket stabiliseringspolitikk er imidlertid ingen lett oppgave. Det tar tid å innhente informasjon om tilstanden i økonomien, og det tar tid å sette igang stabiliseringspolitiske tiltak. Videre er virkningen usikker, både når det gjelder tidspunkt og styrke. Disse momentene tilsier at det er grunn til å være varsom med å foreta store endringer i bruken av de stabiliseringspolitiske virkemidlene. Ellers kan den økonomiske politikken lett virke destabiliserende.

       Skatte- og avgiftssystemet, og deler av stønadssystemet, bidrar til at offentlige finanser er svært konjunkturfølsomme, og bidrar dermed automatisk til utjevning av den økonomiske aktiviteten. Samtidig er det av avgjørende betydning at offentlige budsjetter i nedgangstider kan brukes aktivt til å motvirke økningen i ledigheten. I oppgangstider må det føres en stram finanspolitikk for å bidra til balansert oppgang uten for høy pris- og kostnadsvekst. For eksempel bør arbeidsmarkedstiltakene trappes ned når situasjonen på arbeidsmarkedet bedres og trappes opp når arbeidsledigheten øker. Igangsettingen av statlige investeringsprosjekter og vedlikeholdsarbeid bør så langt som mulig vurderes opp mot den aktuelle konjunktursituasjonen. Samtidig bør overføringene til kommunene tilpasses slik at aktiviteten i sektoren ikke bidrar til å forsterke svingningene i økonomien.

       For programperioden legger Regjeringen derfor til grunn at veksten i statsbudsjettets utgifter bør være klart lavere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge i perioder med sterk økonomisk utvikling. Det gjør at budsjettet kan brukes mer aktivt i perioder med svak utvikling.

Pengepolitikken skal rettes inn mot stabil kronekurs

       Norsk penge- og valutapolitikk er rettet inn mot å bidra til stabile valutaforhold. Ifølge forskrift av 6. mai 1994 er den operative retningslinjen for pengepolitikken at den skal innrettes mot å videreføre en stabil valutakurs overfor europeiske valutaer, med utgangspunkt i kursleiet siden kronen begynte å flyte den 10. desember 1992. Det er imidlertid ikke fastsatt særskilte svingningsmarginer, og det er ikke aktuelt å benytte så sterke virkemidler som innenfor et fastkursregime for å holde kronekursen stabil.

       Spesielt for et lite land med en åpen økonomi er det vanskelig å holde en inflasjon på linje med eller lavere enn våre konkurrentland over tid uten stor grad av stabilitet i valutakursen. En stabil valutakurs gjør det lettere for partene i arbeidslivet å styre mot en lønnsutvikling som er forenlig med de inntektspolitiske målene. Moderat pris- og kostnadsvekst er samtidig en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid.

       Lav inflasjon og stabil valutakurs bidrar til stabile rammebetingelser for næringslivet og husholdningene. Videre kan svingninger i valutakursen i seg selv gjøre en valuta mer attraktiv for spekulasjon, noe som kan gjøre valutakurssvingningene selvforsterkende.

       Når penge- og valutapolitikken er rettet inn mot stabil valutakurs vil rentenivået i Norge i stor grad følge rentenivået til de valutaene som kronekursen er knyttet til. Det er derfor begrenset i hvilken grad pengepolitikken kan bidra til å dempe svingninger i den økonomiske aktiviteten på kort sikt. Rollefordelingen i den økonomiske politikken innebærer derfor at det er finanspolitikken som må bære hovedansvaret for å jevne ut kortsiktige svingninger i økonomien.

Inntektspolitikken skal bidra til lav pris- og kostnadsvekst

       Det inntektspolitiske samarbeidet har gitt gode resultater og har bidratt til økt sysselsettingen og redusert arbeidsledighet. De solidariske lønnsoppgjørene har ført til lavere lønnsvekst i norsk industri sammenliknet med lønnsveksten hos våre handelspartnere, noe som isolert sett har bidratt til å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen. Samtidig har veksten i reell kjøpekraft vært betydelig gjennom 1990-årene, jf. figur 2.7 i meldingen.

       For å oppnå en balansert utvikling i norsk økonomi er det etter Regjeringens syn nødvendig at den kostnadsmessige konkurranseevnen ikke svekkes. Økt kostnadsvekst vil undergrave det framtidige vekstgrunnlaget for økonomien og bidra til høyere ledighet. En inntektspolitikk som gir moderat og jevn lønnsvekst vil også påvirke forventningene, og dermed redusere faren for sterke svingninger i husholdningenes etterspørsel.

       Inntektspolitikken står overfor nye utfordringer når den skal gjennomføres i en situasjon med et strammere arbeidsmarked og knapphet på visse typer arbeidskraft. Regjeringen vil understreke at en tilstrekkelig lav samlet lønnsvekst bare kan oppnås hvis alle grupper viser moderasjon. Det er viktig å unngå lønnssystemer som skaper nye ulikheter og som setter fordelingspolitikken i fare. Sammenliknet med andre land i denne delen av verden har Norge små lønnsforskjeller. Regjeringen mener det er viktig å bevare dette, både fordi det bidrar til å opprettholde en jevn inntektsfordeling og fordi det i mange sammenhenger er et konkurransemessig fortrinn.

       Regjeringen legger opp til at inntektspolitikken fortsatt må bygge på en god kontakt mellom partene i arbeidslivet og myndighetene gjennom blant annet Kontaktutvalget, Kontaktordningen og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Formålet er å opprettholde en felles forståelse av behovet for lav kostnadsvekst og etablere et grunnlag for at partene i inntektsoppgjørene tar hensyn til konsekvensene av lønnsoppgjørene for økonomien som helhet. Ansvaret for å komme fram til avtaler som gir en forsvarlig inntektsutvikling må imidlertid ligge hos partene i arbeidslivet.

Hovedtrekkene i skatte- og avgiftssystemet skal føres videre

       Skattereformens prinsipp om nøytralitet og likebehandling, som ivaretas gjennom brede skattegrunnlag og lave skattesatser, vil være en rettesnor også for den framtidige utformingen av skattesystemet. Innenfor denne rammen er det aktuelt å foreta visse omlegginger i skatte- og avgiftssystemet framover. Målet er å sikre grunnlaget for de offentlige utgiftene, ivareta fordelingshensyn og å bedre ressursbruken i samfunnet. Det er viktig å videreføre den nåværende skattepolitikken ved å utvide skattegrunnlaget på en måte som bedrer ressursbruken, samtidig som satsene reduseres for skatter som bidrar til dårlig bruk av samfunnets ressurser.

       Skatte- og avgiftssystemet spiller en sentral rolle i fordelingspolitikken. Regjeringen legger vekt på at skatte- og avgiftssystemet skal jevne ut inntektene etter skatt. I de omleggingene som en tar sikte på å gjennomføre i løpet av programperioden, vil det bli lagt betydelig vekt på de fordelingsmessige virkningene.

       Et mer effektivt skattesystem vil bidra til bedre ressursbruk og økt verdiskaping. Dette gir grunnlag for økte skatteinntekter som kan brukes til å finansiere fellesforbruk med gode fordelingsvirkninger.

       Pensjonister betaler i dag lavere skatt enn yrkesaktive på samme inntektsnivå som følge av særskilte skatteregler. I tråd med signalene i Velferdsmeldingen tar Regjeringen sikte på en gradvis tilnærming i beskatningen av pensjonister med midlere og høyere inntekter til beskatningen av lønnstakere med tilsvarende inntekt.

       Regjeringen mener det er viktig å holde fast ved skattereformens hovedprinsipp om likebehandling innenfor bedrifts- og kapitalbeskatningen. Likebehandling er etter Regjeringens syn viktig for å sikre at investeringer foretas på områder der den samfunnsmessige avkastningen er høyest.

       På bakgrunn av de generelle skattepolitiske målene legger Regjeringen til grunn at formuesskatten skal opprettholdes. I det gjeldende skattesystemet blir imidlertid ulike formuesobjekter verdsatt svært forskjellig. Dette strider mot prinsippet om skattemessig likebehandling. Framover vil det være viktig å komme fram til et system som i større grad verdsetter ulike formuesobjekter likt. Dette vil bety at dagens skatteinntekter kan opprettholdes ved lavere skattesatser på formue. Regjeringen vil foreta en samlet gjennomgang og fremme forslag til endringer i formuesskatten og eiendomsskatten.

       I dag er enkelte varer og de fleste tjenestene unntatt fra merverdiavgift. Dette bidrar til avgiftsmotiverte tilpasninger av forbruk og produksjon. En utvidelse av avgiftsgrunnlaget vil også redusere de administrative kostnadene, blant annet ved at problemene knyttet til avgrensning blir mindre. I tillegg vil en utvidelse gjøre det lettere å opprettholde inntektene fra merverdiavgiften på lengre sikt, jf. at tjenestene utgjør en økende andel av forbruket. Videre vil en utvidelse gi grunnlag for å redusere andre og mindre gunstige skatter og avgifter.

       Regjeringen ser det som ønskelig å legge større vekt på miljøavgifter i den samlede beskatningen, slik at miljøkostnadene tas med i prisene på varer og tjenester. Samtidig gjør dette det mulig å redusere skatter og avgifter på arbeid, for eksempel arbeidsgiveravgiften. Utgangspunktet er at omleggingene skal skje innenfor det gjeldende skatte- og avgiftsnivået. Regjeringen anser det som viktig å vurdere miljøet og sysselsettingen i sammenheng. Oppfølgingen av Grønn skattekommisjon vil derfor bli lagt fram for Stortinget sammen med forslag til merverdiavgiftsreform i en egen melding om arbeid og miljø i løpet av 1997.

Landets samlede ressurser skal utnyttes best mulig

       Tiltak for å sikre god utnyttelse av ressursene og best mulig omstillingsevne i privat og offentlig sektor, bidrar til høy verdiskaping. Dette er viktig både for privat velstand og for mulighetene til å løse fellesoppgaver i samfunnet. Tiltakene omfatter både den tradisjonelle næringspolitikken og andre politikkområder som utdanning og forskning, arbeidsmarkedspolitikk, konkurransepolitikk, energipolitikk, miljøpolitikk, samferdselspolitikk, IT-politikk, organiseringen av offentlig virksomhet, likestillingspolitikk mv. Regjeringens politikk på disse områdene er nærmere omtalt i kap. 3, 4 og 5. I programperioden vil Regjeringen videreføre innsatsen på flere områder for å bedre ressursbruken i samfunnet. Blant annet vil reduserte og mer målrettede næringsoverføringer, konkurransepolitikken, en « grønn » skatteomlegging og det kontinuerlige arbeidet for å modernisere og effektivisere offentlig sektor stå sentralt.

       Tiltak som kan sikre en bedre bruk av samfunnets ressurser på lengre sikt kan i enkelte tilfeller føre til omstillingskostnader. Slike omstillingskostnader gjør at omleggingene kan føles ekstra belastende i en periode med svak økonomisk utvikling og høy ledighet. Det er derfor viktig å gjennomføre løpende tiltak for å bedre ressursutnyttelsen, selv om det ut fra kortsiktige hensyn tilsynelatende ikke er like påkrevd når økonomien er sterk. Alternativet er at desto større omstillinger tvinger seg fram i forbindelse med tilbakeslag i økonomien. For eksempel vil det være gode muligheter for gradvis å redusere og målrette næringsstøtten uten for store omstillingskostnader i en situasjon med økende etterspørsel og produksjon.

3.1.2.2 Komiteens merknader

Utforming av den økonomiske politikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at den økonomiske politikken er bygget på tre hovedpilarer:

-	Finanspolitikken skal sikre en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting,

-	pengepolitikken skal rettes inn mot stabil valutakurs,

-	og inntektspolitikken skal sikre lav inflasjon og god konkurranseevne.

       Disse medlemmer viser til at alle disse områdene nå er under press. Prisstigningen har vist en økende tendens den siste tiden og det har vært sterk uro i valutamarkedene. Behovet for en stram finanspolitikk har dermed økt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7.1.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil formulere innholdet i en helhetlig strategi på følgende måte:

-	Gjennom den økonomisk politikk og skattepolitikk legge grunnlag for lønnsoppgjør som styrker sysselsettingen og bidrar til lav pris- og kostnadsvekst.

-	Gjennom en aktiv politikk for et mer fleksibelt arbeidsmarked, kombinert med et tilstrekkelig nivå på tiltakene, lette de nødvendige tilpasninger i arbeidsmarkedet og få ledige tilbake i arbeid.

-	Videreføre en arbeidslinje i velferdspolitikken, som kan bidra til høy sysselsetting og begrense antallet stønadsmottagere.

-	Bedre vilkår for næringslivet generelt gjennom deregulering, konkurranseutsetting og for små- og mellomstore bedrifter spesielt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil i tillegg fremheve:

-	En etter- og videreutdanningspolitikk som bidrar til økt kompetanse i arbeidslivet slik at virksomhetene styrker sin evne til nyskapning og omstilling.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under avsnitt 3.1.1.2 foran.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Pengepolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at de nasjonale finansmarkedene veves stadig tettere sammen og omfanget av kapitalbevegelser over landegrensene har økt. Dette gjør det vanskelig, særlig for små land med en åpen økonomi, å føre en selvstendig pengepolitikk. Den operative retningslinjen for pengepolitikken er å videreføre en stabil valutakurs overfor europeiske valutaer. Dette gjør det blant annet lettere for partene i arbeidslivet å styre mot en lønnsutvikling som er forenlig med de inntektspolitiske målene. Det følger av en målsetting om stabil kronekurs at det norske rentenivået i stor grad vil følge rentenivået til de valutaer kronen er knyttet til.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at det er en klar begrensning på hvor langt pengepolitikken i dagens situasjon kan bidra til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi. I Norges Banks brev til Finansdepartementet om det økonomiske opplegget for 1997 uttales det:

« Norges Bank vil imidlertid understreke at hovedansvaret for stabiliseringen av den økonomiske utviklingen, tilligger finanspolitikken. En finanspolitikk utformet i samsvar med situasjonen i norsk økonomi og de overordnede målene for den økonomiske politikken, er en grunnleggende forutsetning for å realisere en stabil økonomisk utvikling. »

       Disse medlemmer er enig i dette.

       Disse medlemmer viser til at arbeidet med innføring av felles mynt i EU kan medføre store forandringer i internasjonale monetære forhold. Felles valuta i EU vil i første rekke få betydning for medlemslandene i en pengeunion, men vil også kunne få betydning for Norge, f.eks. gjennom endringer i finansmarkedet og/eller endringer i vekslingsforhold.

       Disse medlemmer viser til merknader i B.innst.S.nr.IV (1996-1997), Revidert nasjonalbudsjett for 1997 der EMU er drøftet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen registrerer at Regjeringen i det økonomiske opplegget for 1997 og Langtidsprogrammet ensidig vektlegger pengepolitikkens operative retningslinjer om stabil valutakurs og ikke lenger legger vekt på at disse retningslinjene også er valgt ut ifra en langsiktig målsetting om lav pris- og kostnadsvekst. Dette innebærer, slik disse medlemmer ser det, en justering av Regjeringens penge- og valutapolitikk over tid. Disse medlemmer viser til at Norges Bank i sitt brev til Finansdepartementet 22. november 1996 skriver:

« Et vesentlig siktemål med systemet med stabil valutakurs som målsetting var et behov for å forankre den innenlandske pris- og kostnadsutviklingen til en lav og stabil prisstigning internasjonalt. En kurspolitikk som bidrar til en særnorsk prisstigning, ville etter Norges Banks oppfatning undergrave valutakursens rolle som nominelt anker. »

       Disse medlemmer har registrert at Regjeringen er av den oppfatning at finanspolitikken og lønnsdannelsen alene skal hindre en uheldig inflasjonsutvikling i norsk økonomi. Disse medlemmers bekymring for at den finanspolitiske innrettingen ikke er tilstrekkelig stram sett i forhold til de rammer penge- og valutapolitikken setter er blitt ytterligere styrket ved den tiltagende inflasjon som er registrert i de første månedene av 1997. Dersom denne utviklingen fortsetter vil Norge oppleve en prisvekst som ligger betydelig over våre handelspartnere. Disse medlemmer vil også vise til OECDs landrapport om Norge (1997) som peker på ønskeligheten av en strammere finanspolitikk for å redusere den potensielle konflikten mellom valutakursstabilitet og kontroll med inflasjonsutviklingen.

       Disse medlemmer har tidligere uttrykt forståelse for at Norges Bank i sitt brev til Finansdepartementet om det økonomiske opplegget for 1997 varslet at Banken om nødvendig ville komme tilbake til spørsmålet om en eventuell endring av retningslinjene for penge- og valutapolitikken. Disse medlemmer registrerer at pengepolitikken etter dette kan ha blitt satt under ytterligere press etter at finanspolitikken er blitt gitt en mer ekspansiv innretning.

       Disse medlemmer viser til at etableringen av en europeisk monetær union vil gi nye utfordringer for norsk penge- og valutapolitikk. Disse medlemmer ønsker å etablere de tilknytningsformer til denne som best ivaretar norske interesser. Disse medlemmer vil peke på at oppbyggingen av Petroleumsfondet vil kunne styrke troverdigheten til norsk valutapolitikk og dermed øke mulighetsområdet for de politiske beslutninger som må tas på dette området.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine fellesmerknader under avsnitt 8.2.7.1.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.1.1.2 foran.

Budsjettpolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at en aktiv budsjettpolitikk for å dempe virkningene av konjunktursvingninger bare er mulig når staten har finanspolitisk handlefrihet. Det er derfor etter disse medlemmers mening avgjørende at budsjettbalansen forbedres når økonomien er i oppgang, og at en i oppgangstider bygger opp reserver på statens hånd. Aktiviteten i offentlig sektor må tilpasses konjunktursituasjonen. Eksempelvis bør ikke bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak, statlige investeringsprosjekt, statlig vedlikeholdsarbeid og overføringer til kommunesektoren forsterke konjunktursvingningene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen understreker at budsjettpolitikken må innrettes slik at både hensynet til langsiktige statsfinansielle oppgaver og hensynet til å unngå pressproblemer i økonomien ivaretas. Det må tas høyde for mulige nye tilbakeslag i norsk og internasjonal økonomi og for usikkerhet knyttet til oljeprisen. Disse medlemmer legger derfor til grunn at veksten i statsbudsjettets utgifter bør være klart lavere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge i perioder med sterk økonomisk utvikling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener hensynet til balanse mellom generasjonene er av så stor betydning at målet for en ansvarlig balanse i generasjonsregnskapet bør ligge til grunn for innrettingen av finanspolitikken. Staten bør konsentrere innsatsen om sine kjerneoppgaver og gjennom systemendringer øke effektiviteten og sikre at befolkningen på disse områdene får et fullgodt tilbud. Disse medlemmer mener at en offentlig sektor som konsentrerer utgiftene og legger beslag på en mindre del av verdiskapningen, vil gi et større spillerom for verdiskapning i privat virksomhet. Lavere skatter kan dermed kombineres med en styrket budsjettbalanse, som igjen kan bidra til lave renter og god lønnsomhet i fremtidsrettede investeringer.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i Langtidsprogrammet legger stor vekt på å bruke finanspolitikken i konjunkturstabiliserende sammenheng. Dette står ikke i forhold til den manglende evne Jagland-regjeringen har vist til å redusere statens utgifter når dette har vært nødvendig i forbindelse med budsjettbehandlingene. Disse medlemmer vil uttrykke bekymring for den tiltagende inflasjonstendens som er registrert de senere måneder. Disse er langt på vei er et resultat av de politiske vedtak Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har fattet, og en påminnelse om at inflasjon er en sikker måte å undergrave mulighetene for en langsiktig balansert vekst. Disse medlemmer mener det gjenstår å vise at Regjeringen makter å bruke finanspolitikken i tråd med målsettingen om å sikre en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting i en periode der en slik politikk krever betydelige innstramninger.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.1.1.2 foran.

Inntektspolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det inntektspolitiske samarbeidet har gitt gode resultater og har bidratt til økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Lønnsveksten har vært lav i norsk industri sammenlignet med våre konkurrentland. Likevel har veksten i reell kjøpekraft vært betydelig. Disse medlemmer vil understreke behovet for at inntektspolitikken i årene fremover fortsatt kan bidra til at den kostnadsmessige konkurranseevnen ikke svekkes. Dette betinger at alle grupper i samfunnet viser moderasjon, og at en utvikling mot større lønnsforskjeller må unngås. Disse medlemmer mener en jevn inntektsfordeling på denne måten vil være en konkurransefordel for Norge.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7, og særlig punktet 8.2.7.1, « Inntektspolitisk samarbeid ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen registrerer at de økonometriske studiene som er gjort av lønnsdannelsen i Norge den senere tid, blant annet S. Evjen og R. Nymoen samt av B. Naug (Sosialøkonomen nr. 2 1997), ikke gir grunnlag for å hevde at det såkalte « solidaritetsalternativet » har ført til lavere lønnsvekst i industrien enn hva utviklingen i lønnsomhet, konsumpriser og arbeidsledighet uansett ville gitt.

       Disse medlemmer vil vise til Sentralbanksjefens årstale for 1997 der han peker på følgende forhold:

« Samtidig må vi erkjenne at også partene i arbeidslivet har begrensede virkemidler til rådighet, og at de ikke med bindende virkning kan fastsette lønnsutviklingen .... Selv om forståelsen for lønnsmoderasjon etter hvert synes grunnfestet i store deler av befolkningen, vil en økende knapphet på arbeidskraft i forskjellige regioner og blant ulike yrkesgrupper derfor kunne påvirke lønns- og kostnadsutviklingen for næringslivet betydelig. »

       Disse medlemmer understreker at det er partene i arbeidslivet som har ansvar for lønnsoppgjøret og at årlige lønnsøkninger ligger innenfor en forsvarlig ramme.

       Disse medlemmer mener det viktigste bidraget det offentlige kan gi for å legge grunnlag for moderate lønnsoppgjør i dagens situasjon, er gjennom reduksjoner i inntektsbeskatningen som vil muliggjøre reallønnsvekst uten store nominelle tillegg.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.1.12 foran.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til tidligere forslag om å heve kvinnelønningene i stat og kommune til samme nivå som mannslønningene. Rød Valgallianse kommer til å fortsette kampen for heving av kvinnelønna.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Skatt

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen mener at prinsippet om nøytralitet og likebehandling bør være en rettesnor for utvikling av skattesystemet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at en utvikling i retning av bredere skattegrunnlag og lave skattesatser slik at reelle inntekter kommer til beskatning vil bygge opp under dette.

       Disse medlemmer mener at omlegginger av dagens system må bidra til å sikre grunnlaget for de offentlige utgiftene, ivareta fordelingshensyn og å bedre ressursbruken i samfunnet. Disse medlemmer mener det i perioden må legges betydelig vekt på å sikre de fordelingsmessige virkningene av skattesystemet.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for at hensynet til likebehandling innenfor bedrifts- og kapitalbeskatningen videreføres som prinsipp for å sikre at investeringer foretas der den samfunnsmessige avkastningen er høyest.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil foreta en samlet gjennomgang og fremme forslag til endringer i formuesskatten og eiendomsskatten. Disse medlemmer mener at en retningslinje for dette arbeidet må være at både formues- og eiendomsskatten videreføres som skattearter og at dagens system for verdsettelse gjøres mer nøytral. Dette er etter disse medlemmers mening viktig bl.a. for å sikre gode fordelingsvirkninger av skattesystemet. Disse medlemmer vil videre peke på at en videreføring av formuesskatten også er viktig for å utjevne forskjeller i skatt mellom lønns- og kapitalinntekter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7, særlig punktet 8.2.7.4, « Skatte- og avgiftspolitikken ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil i Langtidsprogramperioden redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket i norsk økonomi. En reduksjon i skattebelastningen for familiene vil øke deres økonomiske handlekraft og bedre deres mulighet til å tilpasse seg etter egne ønsker og behov. Lavere skattetrykk vil bedre balansen mellom offentlig og privat sektor, det vil redusere skattekilene i økonomien, redusere det samfunnsøkonomiske tapet ved beskatning og øke verdiskapningen i samfunnet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre i kommende periode vil prioritere reduksjoner i beskatningen på følgende område, jf. de etterfølgende merknader.

       Disse medlemmer ønsker ikke at toppskatten skal ramme vanlige lønnsmottagere. I 1995 betalte 830.000 nordmenn toppskatt. Dette betyr at flertallet av heltidsansatte betalte toppskatt. På grunn av lønnsveksten er tallet for inneværende år antagelig enda høyere. Resultatet av Regjeringens politikk er at antallet som betalte toppskatt økte med 103.000 fra 1992 til 1995. Disse medlemmer viser til at skattekilen for store lønnstakergrupper vil bli kraftig redusert ved å frita lønnstagere med vanlige inntekter for toppskatt. Den marginale skattebelastningen for store grupper lønnstagere blir dermed redusert til 35,8 %. Dette vil særlig ha positive konsekvenser for produksjon og sysselsetting i tjenesteytende næringer. Å frita vanlige inntekter vil være en målrettet skattelettelse mot unge akademikere, arbeidere og alminnelige funksjonærer. Endringer i toppskatten bør kombineres med heving av klassefradragene for å sikre skattelettelser i alle inntektsgrupper.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil redusere marginalskatten for derigjennom å øke avkastningen av ekstra innsats og dermed motivere til økt produksjon og verdiskapning.

       Disse medlemmer mener dagens trippelbeskatning av bolig er urimelig. Fordelsbeskatningen av egen bolig bør derfor avvikles.

       Disse medlemmer mener hensynet til privat sparing, produktive investeringer og maktbalanse tilsier av avvikling av formueskatten i løpet av perioden. Disse medlemmer vil i denne forbindelse vise til brev av 18. april 1997 til finanskomiteen fra Den Norske Bankforening, Handelens og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Forsikringsforbund, Norges Rederiforbund, Norsk Investorforum, Næringslivets Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge, der det heter:

« Formueskatten representerer slik vi ser det et hinder i bestrebelsene på å utvikle et bredt, privat og nasjonalt eierskap. Om formueskatten beholdes vil det bli stadig vanskeligere å oppnå både en bedring av kapitaltilgangen og mer effektiv ressursbruk. Dette skyldes at formueskatten representerer en ekstra skatt på kapitalavkastningen som generelt vil svekke motivene for sparing og investering i Norge. »

       Disse medlemmer viser til at skattereformen i 1992 gav en omlegging til et bredere skattegrunnlag med lavere satser. Skatt på alminnelig inntekt og bedriftene ble etter dette fastsatt til 28 %. Disse medlemmer mener det er sentralt å unngå økninger i skatten på avkastningen av kapital blant annet å forhindre kapitalflukt.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under avsnitt 3.1.1.2 foran.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, har som mål full avvikling av toppskatt til staten. Det vises for øvrig til omtale av dette i dette medlems fraksjonsmerknad under avsnitt 8.9.

Avgifter

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen mener at dagens merverdiavgiftssystem med omfattende fritaksordninger i for stor grad bidrar til avgiftsmotiverte tilpasninger av forbruk og produksjon. Disse medlemmer vil peke på at en utvidelse av avgiftsgrunnlaget vil redusere de administrative kostnader samtidig som avgrensingsproblemene i dagens system reduseres. Videre vil en utvidelse av inntektsgrunnlaget fra merverdiavgiften gi grunnlag for å redusere skattesatsen eller andre skatter og avgifter. Disse medlemmer legger til grunn at merverdiavgiften skal være generell.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser det som ønskelig å legge større vekt på miljøavgifter i den samlede beskatning, slik at miljøkostnadene tas med i prisene på varer og tjenester. Dette bør knyttes opp mot en tilsvarende reduksjon i avgifter på arbeid, f.eks. arbeidsgiveravgiften. Miljøhensyn og sysselsettingshensyn bør etter disse medlemmers mening ses i sammenheng også for skatte- og avgiftsformål. Disse medlemmer har merket seg at oppfølgingen av Grønn skattekommisjon vil bli lagt fram for Stortinget sammen med forslag til merverdiavgiftsreform i løpet av 1997.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7, særlig punktet 8.2.7.4, « Skatte- og avgiftspolitikk ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at omleggingen av skatte- og avgiftspolitikken fra skatt på arbeid over til miljøavgifter må skje på en måte som ikke øker det samlede skattetrykket i økonomien. Disse medlemmer viser til at de seneste økningene i bensinavgiften i forbindelse behandlingen av budsjettet for 1997, da Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre sørget for en kraftig økning i avgiftene uten at skattebelastningen på arbeid ble tilsvarende redusert. Disse medlemmer mener det vesentlige i en grønn skattereform er å endre den relative skattebelastning på arbeid og miljøskadelig forbruk/produksjon. Dette oppnås ved at man innenfor en ramme der de samlede skatter- og avgifter reduseres legger størst vekt på å redusere skatt på lønnsinntekter. En videre omlegging til miljøavgifter bør skje i takt med en internasjonal utvikling for å unngå konkurransevridning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener en generell utvidelse av momsgrunnlaget slik Regjeringen tar til ordet for vanskelig kan gjennomføres uten at dette får store konsekvenser for produksjon og sysselsetting i enkelte næringer. Disse medlemmer mener det på dette området er viktigere å ta hensyn til de tilpasninger bedrifter og lønnstagere har gjort til dagens regler fremfor å tvinge frem en slik omlegging i avgiftssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at enkelte næringer har kommet i en langt mer direkte konkurransesituasjon med utenlandske konkurrenter etter den gradvise innføringen av et mer internasjonalt lov- og regelverk. Samtidig har et høyt særnorsk avgiftsnivå på enkelte sentrale innsatsfaktorer blitt opprettholdt. Disse medlemmer mener det innenfor en generell reduksjon av avgiftsnivået bør legges vekt på å redusere spesielle konkurranseulemper norsk næringsliv har på grunn av norske særavgifter. Dette er særlig viktig fordi Norges stilling som en liten åpen økonomi gjør oss særlig avhengige av internasjonale regler for konkurranse, kapitaldannelse og avgifter.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.1.1.2 foran.

Petroleumsfondet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, viser til at Statens petroleumsfond ble opprettet som et verktøy i budsjettprosessen for å føre en langsiktig budsjettpolitikk. Det ble lagt til grunn at det skal skje en reell oppbygging av fordringer på statens hånd, dvs. at oppbyggingen av fordringer ikke blir motsvart av økte låneopptak. I Innst.O.nr.32 (1989-1990) om lov om statens petroleumsfond uttalte en enstemmig komité:

« Det må .... legges til grunn som et ufravikelig krav at petroleumsfondet ikke skal kunne tilføres midler i en situasjon med underskudd på statsbudsjettet før lånetransaksjoner.

Komiteen mener at så langt det er midler på fondet skal disse overføres til statsbudsjettet i den utstrekning som er nødvendig for å dekke et eventuelt underskudd. Overføringen skal dekke underskudd før lånetransaksjoner. I tillegg bør, dersom fondets stilling gir rom for det, inntil halvparten av det resterende netto lånebehov for staten kunne dekkes ved trekk på fondet.

Komiteen vil peke på at petroleumsfondet etableres i et langsiktig perspektiv. Det vil være meget uheldig om retningslinjene for fondet varierer avhengig av den til enhver tid gjeldende politiske situasjon. »

       Flertallet vil understreke at disse retningslinjene står fast.

       Netto avsetning til fondet antas å bli betydelige i årene framover. Samlet akkumulert kapital ved utgangen av år 2001 anslås nå til 425 mrd. kroner. I 2001 anslås i Langtidsprogrammet de årlige avsetninger til fondet å utgjøre 112 mrd. kroner hvorav om lag 19  mrd. kroner vil være avkastning av akkumulert kapital. Beregningene forutsetter en oljepris på 115 kroner pr. fat, og en sterk nedgang i investeringene i oljesektoren etter 1998. Avkastningen på petroleumsfondets plasseringer er forutsatt å være 6 % nominelt pr. år. Flertallet vil peke på at det er knyttet stor usikkerhet til beregningene. Eksempelvis vil et fall i oljeprisen på 10 kroner pr. fat medføre at statens netto kontantstrøm svekkes med om lag 10 mrd. kroner årlig.

       En hovedutfordring i den kommende fireårsperioden er å oppnå en fortsatt vekst i konkurranseutsatte fastlandsnæringer og en ytterligere nedgang i arbeidsledigheten. Knapphet på arbeidskraft i enkelte sektorer kombinert med høy lønnsomhet i næringslivet bidro til høy lønnsvekst i 1996. Flertallet mener risikoen for pressproblemer og tiltakende kostnadsvekst i økonomien er klart tilstede. For å motvirke økte pressproblemer og svekket konkurranseevne bør derfor politikken i programperioden rettes inn mot en balansert økonomisk vekst samtidig som arbeidsmarkedets funksjonsmåte bedres.

       Flertallet konstaterer at økt bruk av oljepenger i Norge vil gjøre oss mer sårbare for fremtidige svingninger i de økonomiske konjunkturene og enda mer oljeavhengig, uansett hvor stort oljeutvinningstempoet er. Flertallet vil advare mot å foreta beslutninger som svekker lønnsomheten av oljeproduksjonen og øker usikkerheten for statens kontantstrøm fra oljeproduksjon uten at det kan påvises klare gevinster i form av mindre press i norsk økonomi.

       Flertallet viser til at økt bruk av petroleumsinntekter innenlands vil forsterke presstendensene i norsk økonomi og dermed undergrave målsettingen om ikke å svekke den kostnadsmessige konkurranseevnen. Flertallet legger derfor til grunn at midlene i petroleumsfondet i sin helhet skal plasseres utenlands. Dette er i tråd med gjeldende retningslinje for petroleumsfondet nedfelt i Innst.O.nr.32 (1989-1990) om lov om statens petroleumsfond. Her uttalte komiteen blant annet:

« Flertallet (alle unntatt Sosialistisk Venstreparti) er enig i at fondets midler blir forvaltet som statens øvrige midler, og viser til at forvaltningen av valutatilgodehavender finner sted gjennom Norges Bank. »

       Flertallet viser til at Norges Bank fra januar 1997 har engasjert to eksterne porteføljeforvaltere til å investere deler av valutareservene. Videre har Norges Bank gjort avtale med en ekstern bank når det gjelder å utarbeide referanseporteføljer for plasseringene. Flertallet viser til at bruk av eksterne forvaltere kan gi gode styringssignaler for å sikre en god avkastning av statens plasseringer.

       Flertallet viser til at Regjeringen har kommet med en nærmere drøfting av retningslinjer for petroleumsfondets investeringer, herunder spørsmålet om å åpne for plasseringer i egenkapitalinstrumenter som for eksempel aksjer, i Revidert Nasjonalbudsjett for 1997.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7 og 8.2.8.1.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener dagens retningslinjer for forvaltningen av Statens Petroleumsfond ikke er formålstjenlige og har derfor ved gjentatte anledninger fremmet forslag om at disse bør endres.

       Disse medlemmer viser til at en langsiktig forvaltning av fondet vil innebære et bredere spekter av plasseringer i tråd med internasjonal forvalting av pensjons- og forsikringsmidler. Dette vil også innebære at fondet forvaltes i form av et bredere spekter av utenlandske verdipapirer, herunder egenkapitalinstrumenter.

       Disse medlemmer mener at selv om Norges Bank har ansvaret for plasseringen av petroleumsfondet bør den operative forvaltningen i stor grad tillegges andre finansinstitusjoner, herunder norske virksomheter i den grad disse er konkurransedyktige. Disse medlemmer legger vekt på at det også i Norge bygges opp ekspertise og kompetanse i konkurrerende forvaltningsmiljøer som kan bidra til både risiko- og maktspredning i forvaltningen av denne delen av nasjonalformuen.

       Disse medlemmer registrerer at det fra flere hold blir tatt til orde for at det skal legges restriksjoner på petroleumsfondet som skal sikre økt innsats på ulike områder. Disse medlemmer mener petroleumsfondet ikke skal bli en arena for omkamp for prosjekter og bevilgninger som ikke har nådd frem gjennom den ordinære budsjettprosess. Nødvendige og prioriterte tiltak må finne sin plass innenfor statsbudsjettet. Disse medlemmer kan heller ikke akseptere at andre kriterier enn sikkerhet og avkastning skal legges til grunn for forvaltningen av Petroleumsfondet. Fondet skal sikre morgendagens pensjoner, og det er urimelig at tryggheten for disse midlene skal svekkes ved politisk styring av investeringsprosessen.

       Disse medlemmer mener dagens organisering av Statens Petroleumsfond ikke i tilstrekkelig grad sikrer fondsoppbyggingen mot omdisponeringer til løpende utgifter og at en reorganisering av oppbyggingen og disponeringen av fondet kan styrke forståelsen av Petroleumsfondet som en viktig del av finansieringen av morgendagens velferdsstat. Disse medlemmer har derfor foreslått å omforme fondet til et « Folketrygdens støttefond ». Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til OECDs landrapport for Norge (1997), som understreker ønskeligheten av å øremerke deler av oppbyggingen av finansiell formue i petroleumsfondet til fremtidige offentlige pensjonsforpliktelser.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at stortingsflertallet har lagt opp til et nivå på oljeproduksjonen som gir Norge store overskudd både på betalingsbalansen med utlandet og på statsbudsjettet. Både miljøet og framtidige generasjoner er best tjent med at « oljen spares på havbunnen » gjennom redusert oljeutvinning. Det høye produksjonsnivået er en økologisk uforsvarlig forvaltning av oljeformuen. Det må være et mål å styre oljeutvinningen slik at det vesentligste av oljeinntektene kan brukes innenlands uten at det skaper balanseproblem i norsk økonomi.

       Dagens oljepolitikk fører til store overskudd som Regjeringen legger opp til å plassere utenlands. Disse medlemmer viser angående dette temaet til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997) og i B.innst.S.nr.IV (1996-1997).

Ressursbruk i samfunnet

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen vil understreke behovet for at ressursbruken i samfunnet kontinuerlig vurderes ut fra målsettingen om en best mulig utnyttelse.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at Regjeringen i perioden blant annet vil vurdere reduserte og mer målrettede næringsoverføringer, konkurransepolitikken, en « grønn » skatteomlegging og modernisering og effektivisering av offentlig sektor. Disse medlemmer vil peke på at en ønsket nedtrapping av f.eks. næringsoverføringer bør gjennomføres i oppgangstider slik at omstillingskostnadene begrenses.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.1.1.2 foran.

3.2 Politikk for en bærekraftig utvikling og et bedre miljø

3.2.1 Sammendrag

3.2.1.1 Utfordringer og mål

       Miljø- og naturressursene må forvaltes innenfor naturens tålegrense. Hensynet til miljøet legger begrensninger på vår aktivitet, hva vi kan produsere og hvilket forbruksmønster vi kan tillate oss.

       I dag truer en kortsiktig forvaltning av miljø- og naturressursene framtidige generasjoners velferd. De globale miljøutfordringene er blant annet knyttet til den skjeve fordelingen av goder på verdensbasis. De rike landenes sammensetning av produksjon og forbruk medfører for mye avfall og for lite gjenvinning, et høyt energiforbruk og store forurensende utslipp, og er hovedårsaken til belastningen og skadene på det globale miljøet. I de fattigste landene overbeskattes arter og jordsmonn for å sikre overlevelse fra dag til dag. En sterk befolkningsvekst bidrar ytterligere til dette.

       En bedring av den lokale og nasjonale miljøtilstanden er av stor betydning for folks trivsel og helse, både for dagens og for kommende generasjoner. For å styrke miljøbevisstheten er det også nødvendig med synlige resultater. For å mestre de globale miljøutfordringene er en avhengig av folks vilje til å bevare miljøverdiene.

       Vann, luft og jord må forvaltes slik at balansen og samspillet i naturen ikke forrykkes. Alvorlig opphoping av klimagasser i atmosfæren må motvirkes slik at vi unngår endringer i klimaforhold og livsbetingelser. Helse- og miljøfarlige kjemikalier kan gi alvorlige, uopprettelige skader på mennesker, dyr og planter, og må derfor ikke samles opp i næringskjeden. Tilførselen av avfallsstoffer må ikke bli slik at viktige funksjoner i naturens kretsløp overbelastes. Forvaltningen av miljø- og naturressursene må ta hensyn til at livet på Jorden og mulighetene til å høste av et stort og variert utvalg av biologiske ressurser bygger på at et rikt biologisk mangfold opprettholdes.

       Regjeringen vil være offensiv i møtet med miljøutfordringene. Politikken må blant annet bygges på « føre-var-prinsippet ». Dersom vi ikke lykkes i å forebygge et økende innhold av miljøgifter i natur, nedbryting av ozonlaget, klimaendringer og redusert biologisk mangfold, vet vi at mange av disse skadene vil være uopprettelige.

       De alvorligste miljøutfordringene er globale, og kan bare løses ved at landene går sammen i et forpliktende samarbeid. En bærekraftig utvikling krever at produksjons- og forbruksmønstre globalt legges om. Industrilandene har et særlig ansvar for å bidra til en slik omlegging.

       Sentrale mål i Regjeringens innsats for å møte de globale miljøutfordringene er å bidra til å:

-	Motvirke alvorlige menneskeskapte endringer i klimaet gjennom virkemidler som er mest mulig kostnadseffektive på tvers av land, sektorer og ulike klimagasser.

-	Bevare det biologiske mangfoldet ved å arbeide for at Konvensjonen om biologisk mangfold følges opp på en effektiv måte nasjonalt og internasjonalt.

-	Forhindre en alvorlig svekkelse av ozonlaget. Norge har som mål å overholde Montrealprotokollens konkrete forpliktelser om å begrense og fase ut utslippene av ozonnedbrytende stoffer og overholde EUs bestemmelser på området.

-	Øke kunnskapen om alvorlige konsekvenser for helse og miljø av ulike kjemikalier som det i dag er begrenset kunnskap om, og styrke innsatsen overfor de kjemikaliene som en vet utgjør en fare for helse og miljø, blant annet en del plantevernmidler.

-	Begrense trusler fra atomanlegg, atomdrevne fartøy og radioaktiv forurensning.

       På tilsvarende måte som det er etablert forpliktende avtaler om å redusere utslipp som skader ozonlaget, utslipp som medfører forsuring av jord og vann og utslipp til Nordsjøen, arbeides det nå med å få forhandlet fram en internasjonal klimaavtale. En klimaavtale vil uansett innretning stille krav til utslippsbegrensninger i Norge. Dette er krav som er ekstra utfordrende for et land som er stor produsent av olje og gass, og som i tillegg har basert store deler av sin elektrisitetsforsyning på vannkraft.

       Norsk gasseksport kan ved å erstatte mer forurensende energibærere som kull og olje, bidra til å redusere CO₂-utslipp i andre land. Regjeringens mål er at Norge skal kombinere rollen som energinasjon med rollen som miljønasjon. Regjeringen legger derfor vekt på at Norge innenfor ambisiøse og mest mulig samordnede internasjonale avtaler skal ta sin del av ansvaret for at de globale og regionale miljøproblemene blir redusert.

       I tillegg til arbeidet med de globale miljøutfordringene deltar Norge aktivt i samarbeid over landegrensene for å begrense regionale miljøproblemer. Det arbeides for å begrense langtransporterte luftforurensninger i Europa og for å verne det følsomme miljøet i polarområdene. Regjeringen legger fortsatt stor vekt på å redusere forsuringen av jord og vann i Norge. Det vises til kap. 6 for omtale av Regjeringens arbeid for å begrense miljøtruslene i polarområdene og faren for radioaktiv forurensning.

       Norge har også en rekke miljøutfordringer av mer lokal karakter som begrenser folks livskvalitet og frihet. Dette gjelder særlig forurensninger fra biltrafikk i og omkring byene. Det gjelder videre avfall, lokale utslipp til vann og luft fra husholdninger og næringsaktivitet, nedbygging av urørte naturarealer, begrensning av det biologiske mangfoldet og manglende vern av kulturminner. En bedring av tilstanden i de lokale og nasjonale miljø- og naturressursene gjennom redusert forurensning til luft og vann, sikring av naturarealer, tilgang til friluftsliv og vern om det biologiske mangfoldet og av kulturminner, er av stor betydning for folks trivsel og helse, både for dagens og for kommende generasjoner.

       Å legge om samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning er en stor og langsiktig oppgave som krever bredt politisk samarbeid i Norge og over landegrensene. Hensikten med å føre en ambisiøs miljøvernpolitikk er å påvirke langsiktige utviklingstrekk i næringsstruktur og forbrukssammensetning. Noen bedrifter og forbrukere vil komme dårligere ut etter en slik omlegging, mens andre vil komme bedre ut. Det er samtidig viktig at vi ikke går for fort fram slik at vi kommer i vesentlig utakt med andre land. En miljøvernpolitikk i Norge som fører til nedleggelser og utflytting av norske bedrifter uten at de globale miljøskadelige utslippene nødvendigvis blir redusert, bør unngås. Ved å foreta endringene gradvis kan vi oppnå at utviklingen legges om på den samfunnsøkonomisk minst belastende måten.

       I avsnitt 2.2.2 i meldingen er det redegjort for status i miljøvernpolitikken.

3.2.1.2 Hovedtrekk i Regjeringens miljøvernpolitikk

Omlegging av produksjons- og forbruksmønstre

       Et kjennetegn ved mange miljøproblemer er at vi vet en del om kostnadene ved miljøtiltak, men mindre om de konkrete gevinstene som miljøtiltak kan føre til i form av bedre livskvalitet for folk og en utvikling som er bærekraftig. Dette innebærer at det kan være vanskelig å få tilslutning til en politikk for en bærekraftig utvikling. Internasjonalt samordnede tiltak er nødvendig for å begrense faren for klimaendringer, nedbryting av ozonlaget, økte konsentrasjoner av miljøgifter og alvorlige reduksjoner i det biologiske mangfoldet. Det er først når landene går sammen om oppgavene at resultatene samlet bringer verden i en mer bærekraftig retning.

       Samarbeid om de globale og regionale miljøutfordringene må følges opp med konkrete tiltak i de enkelte landene. Industrilandene har et særlig ansvar for å bidra til en utvikling som er bærekraftig. Dette stiller krav til utformingen av politikken i Norge. Det finnes imidlertid ikke lettvinte svar på hvordan Norge mest effektivt kan bidra til en bærekraftig utvikling, jf. boks 4.2*. Regjeringen vil legge følgende til grunn:

-	Bruken av virkemidler i Norge må være både effektiv og synlig. På denne måten kan virkemidlene også fungere som et eksempel for andre land.

-

De internasjonale miljøavtalene må ha et høyt ambisjonsnivå, en rimelig byrdefordeling landene imellom og utformes kostnadseffektivt på tvers av land, sektorer og utslipp/miljøbelastning. Det vil si at innsatsen settes inn der det oppnås størst miljøgevinster. Virkemidlene som velges, må sikre at forpliktelser oppfylles til lavest mulig samfunnsøkonomiske kostnader. Industrilandene må ta på seg de største byrdene.

-	For å sikre at inngåtte avtaler overholdes må det innarbeides kontroll- og oppfølgingsmekanismer i miljøavtalene.

-

Kunnskapsgrunnlaget om miljøproblemene må bedres ved å satse videre på miljøforskning både i form av nasjonale forskningsprogram og ved å delta i det internasjonale forskningssamarbeidet. Regjeringen vil aktivt stimulere til at det utvikles og tas i bruk ny miljøteknologi for å redusere utslippene av klimagasser og andre miljøskadelige stoffer.

       «Grønn skattekommisjons» utredning, jf. NOU 1996:9 Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting, utgjør etter Regjeringens syn et viktig grunnlag for en riktigere prising av miljø og arbeidskraft. Regjeringen vil i 1997, i tråd med Stortingets vedtak, følge opp utredningen i en stortingsmelding om arbeid og miljø. Her vil også det norske CO₂-avgiftssystemet bli nærmere vurdert.

       I tilknytning til budsjettprosessen framover vil Regjeringen også, i tråd med kommisjonens anbefaling, styrke innsatsen for en mer helhetlig og systematisk gjennomgang av miljøvirkningene av statlige utgifter.

       Som et ledd i en helhetlig sektorovergripende politikk vil det bli arbeidet med å forbedre kontrollen, rapporteringen og oppfølgingen av miljøpolitiske mål og virkemidler. Det tas sikte på å rapportere jevnlig om resultatene på ulike områder av den miljøvernpolitiske virkemiddelbruken, blant annet i stats- og nasjonalbudsjettene. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette i stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.

       En politikk for å legge om produksjon og forbruk har konsekvenser for flere enkeltsektorer. Dette gjelder særlig energisektoren. Regjeringens mål er at det innenlandske elektrisitetsforbruket i et normalår skal dekkes ved hjelp av fornybare energikilder. Dette forutsetter at det settes inn tiltak for å begrense veksten i elektrisitetsforbruket, og at det stimuleres til økt energiproduksjon fra fornybare kilder. Vannkraftressursene må utnyttes på beste måte, og Regjeringen går inn for å redusere bruken av elektrisitet til varmeformål der andre fornybare energikilder kan komme til erstatning. Ved å stimulere til økt bruk av fornybare energiformer og energiøkonomisering (for eksempel bioenergi og varmepumper) skal energiforbruket begrenses og bli mer miljøvennlig. Priser er et sentralt virkemiddel for å redusere veksten i energiforbruket. Prisene må gjenspeile de reelle økonomiske og miljømessige kostnadene av energiforbruk. Regjeringen vil styrke det eksisterende enøkarbeidet når det gjelder informasjon, opplæring og introduksjon av biobrensel, jf. avsnitt 3.3 i meldingen.

       For å begrense miljøbelastningene fra samferdselssektoren må det innenfor en helhetlig samferdselsplanlegging legges til rette for mer miljøvennlige transportformer samtidig som en effektiv ressursbruk fremmes. Regjeringen vil gjøre en særlig innsats for i større grad å bidra til at en kan velge kollektivtrafikk i de største byene.

       En rekke av miljøproblemene globalt og regionalt henger sammen med utfordringer som er nasjonale/lokale. En aktiv politikk overfor de globale og regionale miljøutfordringene kan derfor være et bidrag til å redusere lokale og nasjonale miljøproblemer. Tilsvarende kan tiltak for å begrense lokale miljøproblemer ha betydning regionalt og globalt. Alle globale miljøproblemer er summen av lokale handlinger.

       Gjennom Lokal-Agenda-21 kan landets kommuner følge opp Agenda-21 fra FN-konferansen om miljø og utvikling. Regjeringen vil stimulere til at alle kommuner utarbeider sin lokale Agenda-21, det vil si en handlingsplan for en bedre miljøutvikling lokalt. Slike planer skal sette opp både langsiktige mål og konkrete delmål med forslag til tiltak. Ideen er at de skal bidra til et bredt engasjement ved å omfatte alle innbyggere og grupper i kommunene, inklusive næringslivet, organisasjonene og husholdningene. Aktiv medvirkning fra bedrifter og husholdninger er nødvendig for å utvikle et samfunn med effektiv ressursbruk. Økt vekt på ombruk og gjenvinning kan også gi nye muligheter for verdiskaping. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til de lokale miljøutfordringene i stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.

       Avtaler kan i enkelte tilfeller være et aktuelt virkemiddel, dersom myndighetene kan forholde seg til få avtalepartnere, jf. avsnitt 4.2.2*. I mangel av, eventuelt som supplement til, andre egnede virkemidler kan myndighetene inngå avtaler med næringslivet, hvor næringslivet forplikter seg til å gjennomføre tiltak som kan bidra til å redusere skadelige utslipp, effektivisere energibruken eller øke graden av gjenvinning i bestemte bransjer. Avtaler er hittil brukt som virkemiddel i første rekke overfor enkelte typer avfall. Myndighetene har innledet samtaler med prosessindustrien med sikte på å inngå avtaler for å begrense klimagasser som ikke omfattes av CO₂-avgiften. Det vises til St.meld. nr. 41 (1994-1995) og Stortingets behandling av denne. Regjeringen legger samtidig vekt på å se avtalene i sammenheng med hva som kan bli utfallet i klimaforhandlingene, slik at bruken av virkemidler kan justeres i lys av framtidige forpliktelser.

       Informasjon er nødvendig for å sikre at folk flest har kunnskap om miljøspørsmål og de mulighetene og ordningene som finnes for å opptre miljøansvarlig. Flere miljøorganisasjoner gjør et svært godt og omfattende arbeid på dette området. Regjeringen vil legge til rette for at organisasjonene skal ha gode vilkår for sin virksomhet.

Klima

       Regjeringen vil at Norge fortsatt skal spille en aktiv rolle i det pågående arbeidet med å videreutvikle Klimakonvensjonen med sikte på å få vedtatt en forpliktende avtale. Dette er avgjørende for å sikre en utvikling som Jorden kan tåle. Regjeringen legger avgjørende vekt på å få etablert en kostnadseffektiv avtale med fleksible gjennomføringsmekanismer, som for eksempel felles gjennomføring og omsettbare utslippskvoter, og på at prinsippet om en rimelig byrdefordeling også må gjelde for de industrialiserte landene. Utslippsforpliktelsene bør videre så langt som praktisk mulig være knyttet til alle klimagasser. Dette vil sikre at den samlede innsatsen gir størst mulig miljøeffekt.

       CO₂-avgifter er hovedvirkemidlet i Regjeringens klimapolitikk. De representerer et viktig element i en gradvis omlegging til « grønnere » skatter. Norge er et av de få landene som har innført CO₂-avgifter, og norske CO₂-avgiftene skal opprettholdes på et høyt nivå. En utvidelse av avgiftene vil bli vurdert i lys av våre framtidige utslippsforpliktelser og utviklingen i andre lands klimapolitikk.

Biologisk mangfold

       Den økte belastningen på det biologiske mangfoldet globalt de senere årene har ført til økt oppmerksomhet om konsekvensene av en slik utvikling. Også i Norge har belastningen på det biologiske mangfoldet økt som følge av blant annet arealbruk, forurensning og økt utbredelse av fremmede organismer. Regjeringen vil utarbeide en samlet plan for forvaltningen av det biologiske mangfoldet nasjonalt. Det internasjonale samarbeidet om disse spørsmålene resulterte i FNs konvensjon om biologisk mangfold, som har fått bred tilslutning internasjonalt. Regjeringen vil arbeide aktivt for å følge opp konvensjonen nasjonalt og internasjonalt. Det er nå igangsatt forhandlinger under konvensjonen om en global protokoll om sikker overføring, håndtering og bruk av genmodifiserte organismer. Regjeringen vil bidra aktivt til forhandlingene, slik at vi kan nå målet om en ferdigforhandlet protokoll innen 1998. Regjeringens politikk vil bli nærmere presentert i stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Arealbruken står sentralt i arbeidet med å verne det biologiske mangfoldet. Dette vil bli utdypet i stortingsmeldingen om regional planlegging som legges fram våren 1997.

Ozonlaget

       Det legges opp til at Norge i løpet av første halvdel av 1997 skal ha innført virkemidler overfor utslipp av alle de ozonnedbrytende stoffene som vi er internasjonalt forpliktet til å redusere. Deretter vil Norges nasjonale innsats i større grad rettes mot kontroll av at bestemmelsene på området overholdes og mot overvåking av miljøsituasjonen. Regjeringen vil samtidig arbeide for å skjerpe forpliktelsene under Montrealprotokollen, særlig utviklingslandenes forpliktelser, jf. avsnitt 4.3.3*.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier

       Norge vil fortsatt delta aktivt i internasjonalt samarbeid for å framskaffe bedre kunnskap om mulige virkninger for helse og miljø av ulike kjemikalier, og for å få vedtatt internasjonale miljøavtaler som regulerer bruken av miljø- og helsefarlige kjemikalier som har alvorlige skadevirkninger. Regjeringen vil legge « føre-var-prinsippet » til grunn for tiltak overfor helse- og miljøfarlige kjemikalier når det er fare for alvorlige skadevirkninger. Virkemiddelbruken overfor de kjemikaliene som utgjør en alvorlig fare for helse og miljø, prioriteres. Virkemiddelbruken må rettes mot de produktene som inneholder slike stoffer, både når det gjelder produksjon, forbruk og avfallsprodukter. Informasjon til forbrukere og næringsliv om miljøfarlige kjemikalier i produkter vil være et viktig virkemiddel i denne sammenhengen. Anbefalingene fra « Grønn skattekommisjon » om i større grad å benytte miljøavgifter på helse- og miljøfarlige kjemikalier vil også bli vurdert nærmere. Regjeringen vil vurdere virkemidler rettet mot helse- og miljøfarlige kjemikalier i stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.

Langtransporterte luftforurensninger

       Det pågår nå forhandlinger om en ny avtale om reduksjoner i utslippene av nitrogenoksider (NO_x) og relaterte stoffer (SO₂₎ ammoniakk og flyktige organiske forbindelser (VOC)). I disse forhandlingene tas det sikte på å se problemene med forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling under ett, jf. avsnitt 4.3.5*. Regjeringen vil arbeide for at så mange land som mulig slutter opp om en ambisiøs og kostnadseffektiv avtale om reduksjon av utslippene av nitrogenoksider i Europa.

       Regjeringen vil i forbindelse med stortingsmeldingen om arbeid og miljø vurdere alternative virkemidler, herunder en utvidet svovelavgift og et system med omsettbare utslippstillatelser, for å overholde Norges forpliktelser under svovelprotokollen.

       For å sikre oppfyllelse av Norges utslippsforpliktelser under VOC-protokollen legges det stor vekt på å få utviklet og tatt i bruk ny teknologi som vil redusere utslippene fra lasting av råolje i Nordsjøen.

       Verken dagens SO₂, NO_x- eller VOC-protokoll omfatter internasjonal sjøfart. Regjeringen arbeider for en raskest mulig beslutning i FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) om å innføre et internasjonalt regelverk som regulerer utslipp fra skip til luft av disse stoffene.

Nasjonale og lokale miljøutfordringer

       Ren luft, lite støy og god tilgang på grøntarealer og naturområder i nærmiljøet betyr mye for menneskers helse og trivsel. En bedre miljøtilstand lokalt vil også bedre livsbetingelsene for dyr og planter, og redusere skader på bygninger, kulturminner m.v. Regjeringen vil forsterke en langsiktig forvaltning av de lokale miljø- og naturressursene. Ved å legge forholdene til rette for rekreasjon og et aktivt friluftsliv vil helse og livskvalitet for den enkelte kunne bedres. Dette er en viktig del av miljøpolitikken, som også kan bidra til økt forståelse av miljøproblemene og økt motivasjon for den enkelte til å ta miljøhensyn.

       Regjeringen vil arbeide videre med å begrense avfallsmengden og mengden av skadelige stoffer i avfallet, fremme gjenvinning og sikre at restavfallet behandles miljømessig forsvarlig. Her er det lagt et godt grunnlag allerede. Men miljøskadene som en del avfall forårsaker, er ikke tilstrekkelig reflektert i produktprisene. Dette gir for mye avfall og for lite gjenvinning. Ved å gi produsentene bedre motivasjon til å endre råstoffbruk, produktutforming m.v., vil avfallsmengdene kunne bli redusert. I tillegg til prising av miljøskadene knyttet til å behandle avfallet, vil en differensiering av de kommunale avfallsgebyrene kunne bidra til å begrense avfallsmengden. Regjeringen utreder muligheter for, og konsekvenser av, å innføre en avgift på sluttbehandling av avfall. Utformingen av en slik eventuell avgift vil bli omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 1997.

       Ved å iverksette en forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy gitt med hjemmel i forurensningsloven, vil Regjeringen legge et grunnlag for å rydde opp i disse miljøproblemene i de områdene som er mest belastet i dag. For å forebygge nye miljøproblemer, er det med hjemmel i plan- og bygningsloven gitt rikspolitiske retningslinjer for en samordnet areal- og transportplanlegging, samt grenseverdier for støy. Det tas også sikte på å utarbeide retningslinjer for lokal luftkvalitet med hjemmel i plan- og bygningsloven.

       Regjeringen vil arbeide for å ytterligere redusere tilførselen av næringssalter til vassdrag og fjordområder dersom det er fare for at overgjødsling kan få alvorlige virkninger for miljøet.

       Regjeringen legger vekt på at særlige miljøhensyn må tas ved petroleumsvirksomhet i spesielt sårbare områder, og det vil bli vurdert strengere utslippskrav. Den generelle beredskapen mot akutt forurensing som følge av utslipp av kjemikalier og olje skal sikres.

       Kulturminner og kulturmiljø gir viktig kunnskap om forholdet mellom mennesker og natur opp gjennom tidene. Kulturminnene er også grunnlag for opplevelse og bruk. Ved å ta vare på kulturminnene og kulturmiljøene, er det mulig å holde i hevd og ta lærdom av eldre håndverk og driftsmåter som sikrer kvalitet, holdbarhet og miljøvennlig bruk av naturressurser. Økte utbygginger innenfor samferdsel og ny bruk av bygninger, anlegg og arealer skaper store utfordringer for kulturminnevernet. Regjeringen vil derfor trappe opp innsatsen for å sikre en framtidsrettet forvaltning av kulturminner og kulturmiljø.

3.2.2 Komiteens merknader

Kap. 3.2.2 Politikk for en bærekraftig utvikling og et bedre miljø

En utvikling jorda kan tåle

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at den største utfordring i vår tid er å bekjempe fattigdom og bringe utviklingen på jorda i økologisk balanse. Dette kan bare skje ved at politikken bygger på internasjonal samråderett og solidaritet. Både nasjonalt og internasjonalt må det være et hovedmål å fremme en bærekraftig utvikling, det vil si en utvikling jorda kan tåle.

       I Brundtland-kommisjonens rapport « Vår felles framtid » blir bærekraftig utvikling definert som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge mulighetene for framtidas generasjoner til å tilfredsstille sine behov. Disse medlemmer mener en slik utvikling vil ha både økologiske, sosiale og økonomiske konsekvenser - nasjonalt og internasjonalt - og at det vil kreve evne og vilje til å vise solidaritet som går på tvers av grenser og generasjoner. Det vil stille særlige krav til forvaltningen av felles ressurser som luft, vann, jord, planter og dyr. Målet om en bærekraftig utvikling er en utfordring som kombinerer miljø- og ressurshensyn med fordelingshensyn innen de enkelte land og land imellom.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å endre produksjons- og forbruksmønstre i Norge og internasjonalt for å sikre en omlegging av samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning. For at de globale og nasjonale miljøproblemene skal kunne løses, er en av de viktigste forutsetningene at energibruken vris fra kull og olje, som i dag er de dominerende energiformene, over mot et større innslag av fornybar energi. Disse medlemmer vil vise til at gass globalt vil bli en viktig energikilde i overgangsfasen til et mer bærekraftig energisystem. Dessuten vil en vridning fra kull til gass også gi gode miljøeffekter både lokalt og globalt.

       Disse medlemmer vil i arbeidet for en bærekraftig utvikling legge vekt på « føre-var-prinsippet » og prinsippet om at « forurenser skal betale ». Miljøavgifter bør benyttes der disse sikrer at miljøgevinster oppnås til lavest mulig kostnader. Direkte regulering eller frivillige avtaler kan brukes der dette anses effektivt. En bør tilstrebe størst mulig kostnadseffektivitet i valg og utforming av de politiske virkemidlene for å bedre miljøet. Internasjonale miljøavtaler bør i størst mulig grad bygge på kostnadseffektivitet, felles gjennomføring og rettferdig byrdefordeling.

Status i miljøvernpolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at mye av forutsetningene for den økte internasjonale oppmerksomhet omkring miljøspørsmålene ble lagt av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Det er nå 10 år siden Brundtland-kommisjonen la fram sin rapport og 5 år siden FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio. Disse medlemmer vil peke på at vi har kommet langt i arbeidet med å løse en rekke miljøproblemer i løpet av disse årene:

-	Vi har gått fra en i hovedsak nasjonal miljøvernpolitikk til en grenseoverskridende, global politikk.

-	Miljøvern har gått fra å bli oppfattet bare som en sektoroppgave til å bli et sektorovergripende ansvar.

-	Vi har vært inne i en fase med store oppryddings- og reparasjonsoppgaver, men vil nå gradvis gå over i en mer forebyggende fase.

-	Vi går fra renseteknologi til reine teknologier og produkter.

-	Gradvis vil stadig mer av avfallet bli brukt som en ressurs, og vi vil gå inn i en livssyklus som bygger på «fra-vogge-til-vogge-prinsippet».

       Disse medlemmer vil også peke på at det er mulig å få til internasjonalt forpliktende avtaler som medfører redusert belastning på miljøressursene og at Norge følger opp sine internasjonale miljøforpliktelser:

-	Etter forpliktelsene i Montrealprotokollen har forbruket av ozonnedbrytende stoffer i Norge blitt redusert med 65-100 % det siste tiåret.

-	Under konvensjonen om langtransportert luftforurensing er de norske utslippene av svoveldioksid redusert med 75 % fra 1980 til 1995.

-	Utslippene av nitrogendioksid går ned, og vi overholder våre forpliktelser om å stabilisere disse utslippene.

-	Under samarbeidet om å redusere utslipp av næringssalter til Nordsjøen er tilførslene av f.eks. fosfor fra utsatte områder på norsk side redusert med om lag 35 % fra 1985 til 1994.

       I tillegg er det oppnådd betydelige reduksjoner i utslippene av de høyest prioriterte helse- og miljøfarlige kjemikaliene de siste tiårene.

       Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at flere vanskelige og alvorlige utfordringer gjenstår. Globalt knytter dette seg særlig til produksjons- og forbruksmønstrene og den skjeve fordelingen i verden, fattigdomsproblemene, det biologiske mangfold og miljøgiftene. En positiv utvikling på disse områdene vil være avgjørende for å få en bærekraftig utvikling. En forutsetning for å lykkes er også et godt internasjonalt samarbeid for å redusere utslipp av klimagasser.

       Disse medlemmer mener Regjeringens melding om Langtidsprogrammet 1998-2001 er et langt steg i riktig retning i forhold til tidligere langtidsprogram. Det legges avgjørende vekt på miljø og økologi i forhold til den overordnede økonomiske politikken. Særlig tydelig kommer dette til uttrykk ved at basisalternativet for framskrivningen av den økonomiske utviklingen forutsetter at det inngås en bindende internasjonal klimaavtale.

Klimapolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at global oppvarming som følge av menneskeskapt drivhuseffekt er i følge FNs klimapanel blant de mest alvorlige miljøproblem. Disse medlemmer vil vise til at de samlede norske utslippene av klimagasser i perioden 1989 til 1995 har ligget om lag stabilt. CO₂-utslippene har gått opp, mens utslippene av andre klimagasser har gått ned. CO₂-utslippene fra petroleumsvirksomheten vil fortsette å øke med økt produksjon av olje og transport av gass. Imidlertid viser statistikken at veksten i CO₂-utslippene de siste årene også i stor grad skyldes økte utslipp fra andre kilder spesielt fra mobile kilder (transportsektoren).

       Disse medlemmer vil vise til at en internasjonal klimaavtale uansett vil stille krav til utslippsbegrensninger på flere områder i Norge. For et land som er stor produsent av olje og gass, og som i tillegg har basert stor deler av sin energiforsyning på vannkraft, vil dette være krav som er ekstra utfordrende. Disse medlemmer avviser den kritikk som fra enkelte hold rettes mot Regjeringen om at Norge ikke lenger er et foregangsland i klimapolitikken:

-	Norge har noen av de høyeste drivstoffavgiftene i verden.

-	Norge er det eneste land i verden med CO2-avgift på produksjon av olje og gass.

-	CO2-avgiften gir resultater, ny utvinningsteknologi har redusert CO2-utslippene pr. produsert enhet olje og gass med hele 30 pst fra 1990 til 1995.

-	Det settes klare miljøvilkår i forbindelse med nye feltutbygginger på sokkelen for å redusere utslippene av klimagasser og NOx mest mulig.

       Disse medlemmer mener det overordna målet nå må være å forhandle fram en ny generasjon klimaavtaler. Vi vil nå klimamålene raskere om vi internasjonalt innfører kostnadseffektive avtaler med mulighet for de enkelte land eller grupper av land å samarbeide om utslippsreduksjoner. Dette vil være det gunstigste for alle land, det vil være det billigste for alle og det vil gi de raskeste utslippsreduksjonene. Slike avtaler vil ikke være en måte for de rike landene å kjøpe seg unna sine forpliktelser. En avtale må komme alle land til gode, og den må ta utgangspunkt i det nasjonale nivået på miljøpolitiske tiltak og det enkelte lands økonomiske situasjon.

       Disse medlemmer legger avgjørende vekt på at det etableres en kostnadseffektiv klimaavtale med fleksible gjennomføringsmekanismer, som f.eks. felles gjennomføring og omsettbare utslippskvoter, og på at prinsippet om rimelig byrdefordeling også må gjelde for de industrialiserte landene. Utslippsforpliktelsene bør videre så langt som praktisk mulig være knyttet til alle klimagasser. Dette vil sikre at den samlede innsatsen gir størst mulig miljøeffekt.

       Disse medlemmer vil peke på at det er avgjørende for å nå målsettingen om globale reduksjoner i klimautslippene, at det inngås en internasjonal klimaavtale som er forpliktende. Disse medlemmer understreker det ansvar og ikke minst store utfordringer Norge står overfor for å følge opp en klimaavtale. Disse medlemmer mener at forpliktelsene i en slik avtale må møtes med en kostnadseffektiv og sektorovergripende virkemiddelbruk som kan inneholde:

-	Energieffektivisering for å bremse veksten i el-forbruket.

-	Utbygging av fornybar energi med særlig vekt på bioenergi.

-	Forskning og teknologisk omlegging som gir renere produksjon og forbruk.

-	En grønn skatteomlegging som vil innebære mer skatt på det vi ønsker mindre av, som forurensing, og mindre skatt på det vi ønsker mer av, som arbeid.

-	En CO2-avgift som opprettholdes på et høyt nivå. Den vil være et viktig element i en gradvis omlegging til «grønne» skatter.

-	En grønn samferdselspolitikk med omlegging av transport fra vei til bane.

Biologisk mangfold

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at tapet av biologisk mangfold globalt er urovekkende høyt og en trussel mot en bærekraftig utvikling. Arter og jordsmonn overbeskattes. Det er en tett sammenheng mellom arealbruk og reduksjon i det biologiske mangfold. Særlig er utviklingen bekymringsfull i utviklingslandene hvor overbeskatningen i stor grad skyldes kampen for å overleve.

       Disse medlemmer viser til at Norge i 1993 ratifiserte FNs konvensjon om biologisk mangfold.

       Disse medlemmer viser til at kun en liten del av det biologiske mangfold i Norge vil kunne bevares gjennom rene verne- og beskyttelsestiltak. Når samtlige verneplaner er gjennomført, vil ca 13 % av vårt fastlandsareal være vernet. En rekke naturtyper som er viktig for det biologiske mangfoldet vil være representert i øvrige deler av landet. Disse medlemmer mener derfor at det vil bli helt sentralt å sikre det biologiske mangfoldet gjennom en langsiktig forvaltning av de deler av Norges areal som er utenfor verneområdene, og dette vil bl.a. måtte skje gjennom plan- og bygningsloven, særlig for landarealer. Det må utvikles sektorovergripende styrings- og rapporteringssystemer på området.

       Disse medlemmer viser også til at en i arbeidet med arealplanlegging bør legge vekt på å finne løsninger som reduserer energiforbruket og transportbehovet.

       Disse medlemmer vil vise til at Norge i 1986 ratifiserte Bern-konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres leveområde, og at denne konvensjonen legger sentrale rammer for norsk rovviltforvaltning. Både bjørn, jerv, ulv og gaupe omfattes av konvensjonen. Disse medlemmer vil i denne forbindelse spesielt påpeke at alle nordiske land er forpliktet til å bevare populasjoner av alle arter som opptrer på det enkelte lands territorium, uavhengig av positive vernetiltak iverksatt i naboland.

Ozonlaget

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at Norge oppfyller sine forpliktelser etter Montrealprotokollen. Forbruket av stoffer som ødelegger ozonlaget fases ut. Vår nasjonale innsats vil heretter i større grad være rettet mot kontroll og overvåking på området.

       Disse medlemmer mener utfordringene under Montrealprotokollen særlig ligger i å skjerpe utviklingslandenes forpliktelser. Industrilandene må være med å dele byrdene med utviklingslandene ved en slik politikk.

Langtransporterte luftforurensninger

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at Norge overholder sine internasjonale forpliktelser under konvensjonen om langtransportert luftforurensing. F.eks. er de norske utslippene av SO₂ redusert med 75 % fra 1980 til 1995. NO_x-utslippene er redusert med omlag 10 % fra 1987 til 1995.

       Disse medlemmer mener det er behov for en mer ambisiøs avtale på dette området som ser forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling under ett. Internasjonal sjøfart og luftfart må omfattes av konvensjonens SO₂-, NO_x- og VOC-protokoller.

Tenke globalt og handle lokalt

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at alle globale miljøproblemer er summen av lokale handlinger. Det er derfor viktig at kommunene har et stort ansvar i arbeidet for en bærekraftig utvikling. I tråd med Brundtland-kommisjonens appell om å « tenke globalt og handle lokalt » og anbefalingene fra FN-konferansen om miljø og utvikling, bør alle kommuner i landet utarbeide sin lokale Agenda-21, det vil si en handlingsplan for et bedre lokalmiljø. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil stimulere til dette. Disse medlemmer viser til at reformen Miljøvern i kommunene (MIK) har lagt grunnlaget for lokale Agenda-21. Gjennom MIK-reformen har miljøvern kommet høyere opp på den kommunalpolitiske dagsorden og kommunene har styrket sin miljøkompetanse. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at alle kommuner følger opp lokal Agenda-21 med å utarbeide miljøvernplaner og videreutvikle sin miljøkompetanse. Disse medlemmer mener det er avgjørende at så store deler av befolkningen som mulig, voksne som barn, trekkes med i et arbeid som øker forståelsen og oppslutningen om en økologisk bærekraftig politikk.

       Disse medlemmer vil vise til at det er nødvendig å gå raskt fram i arbeidet med behandling og gjenvinning av avfall. Det ligger store politiske utfordringer i å innføre en avfallspolitikk som lar forurenser betale de fulle miljøkostnader avfallet forårsaker. Avgiftene må innrettes slik at de gir størst mulig miljøeffekt.

       Disse medlemmer mener også at kulturminnevernet må få en lokal forankring og utfylle det miljøarbeid som gjøres i kommuner og boområder. F.eks. vil bedre kjennskap til tidligere tiders byggeskikker og materialbruk være viktig i utformingen av en økologisk bærekraftig boligpolitikk. Videre skal kulturminnevern hjelpe oss og framtidens generasjoner til å forstå de sosiale forandringer som har funnet sted. Det vil gi oss bedre ballast i arbeidet med de økologiske, sosiale, politiske og kulturelle utfordringer.

Miljø og langsiktig ressursforvaltning

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.11, « Miljø og langsiktig ressursforvaltning », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

En balansert, men ambisiøs miljøpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Høyre legger vekt på et samfunn i balanse. Der må være en balanse mellom plikter og rettigheter for den enkelte, mellom individuell frihet og samfunnsmessig orden. Det er også viktig med balanse mellom forankring og forandring. Vi har en plikt til å ta vare på grunnleggende verdier og institusjoner i samfunnet, men må samtidig ha evnen til å bruke nye virkemidler. Nålevende generasjoner nyter godt av tidligere generasjoners innsats og erfaringer, og har en forpliktelse til å forvalte denne arven til beste for kommende generasjoner.

       Disse medlemmer viser til at på samme måte som dagens samfunn ikke kan betraktes løsrevet fra fortidens og fremtidens samfunn, er også forvaltningen av naturen en forpliktelse som gjelder over generasjonene. Den store økonomiske og tekniske handlefrihet vi i dag har, må vi derfor benytte til å møte de store forpliktelsene som miljøproblemene medfører. En viktig utfordring er å finne frem mest mulig kostnadseffektive miljøløsninger.

Fordelingen mellom dagens og fremtidens generasjoner

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener vår bruk av ressurser innvirker på fordelingen av velferd mellom dagens generasjon og fremtidens generasjoner. Vi har en forpliktelse til å gi fremtidige generasjoner handlefrihet. Det betyr at vi må:

-	Forvalte de økonomiske ressurser vi dag har tilgjengelig i et generasjonsperspektiv.

-	Investere i fremtidige ressurser og miljø gjennom å satse på teknologiske fremskritt og utvikle erstatninger for de ikke-fornybare ressurser vi forbruker i dag.

       Disse medlemmer mener vi på den ene side må sørge for å gi uberørt natur videre til neste generasjon. På den annen side må vi også gi videre ny kunnskap, ny teknologi og nye ressurser. Det forutsetter at vi aktivt utnytter naturressursene; men på en forsvarlig måte og med langsiktige mål for øye.

       Disse medlemmer mener dette best kan oppnås hvis vi får rammebetingelser som premierer miljøvennlig atferd. Det må gjøres fordelaktig for den enkelte å velge miljøvennlige løsninger. I dag er det et problem at vi som konsumenter ikke i tilstrekkelig grad blir belønnet for å opptre miljøvennlig.

       Disse medlemmer viser til at den informerte person, husholdning eller bedrift som gjør riktige valg som må stå sentralt i miljøpolitikken. Derfor må det arbeides for et økokyndig samfunn, der folk er klar over de miljøkonsekvenser de påfører naturen gjennom sin adferd.

En helhetlig miljøpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer at miljøproblemene kommer til uttrykk på alle nivåer: internasjonalt, nasjonalt og lokalt. En effektiv og langsiktig miljøpolitikk krever derfor innsats på alle nivåer.

-	De største miljøproblemene kan ikke løses uten internasjonalt samarbeid.

-	Et internasjonalt samarbeid blir bare effektivt hvis de nasjonale myndigheter fører en aktiv miljøpolitikk.

-	En resultatorientert nasjonal miljøpolitikk forutsetter innsats både fra stat og kommuner, fra næringsliv og forbrukere.

Fra gårsdagens reguleringer - til morgendagens markedsstimulering

       Komiteen medlemmer fra Høyre mener virkemiddelbruken må være fleksibel og vurderes kontinuerlig. Kostnadseffektiviteten og resultatene ved det enkelte virkemiddel må vurderes kritisk.

       Disse medlemmer viser til at den myndighetsstyrte miljøpolitikken har gitt gode resultater i Vest-Europa de siste årene. En rekke av de store utslippene er regulert bort. Mange av de miljøproblemer som gjenstår, er integrert i komplekse produksjons- og forbruksmønstre på tvers av sektorer og land. Disse medlemmer mener det nå er viktig å utprøve nye og alternative virkemidler.

       Disse medlemmer mener konsesjoner, påbud og forbud, panteordninger, avtaler, miljøavgifter og omsettelige kvoter er tiltak som vil være egnet i ulike sammenhenger. Der det er et stort antall forurensere med små utslipp, vil normalt bruk av avgifter, panteordninger eller standardkrav gi gode resultater. Avtaler, konsesjoner og omsettelige kvoter er godt egnet der et fåtall store utslippskilder dominerer. Miljøpolitikken må fremfor alt kunne dra nytte av at forbrukerne og næringsliv er motivert til å bedre miljøet. Markedets dynamikk kan da utløse teknologisk utvikling og stimulere tilpasning til nye miljøkrav. Disse medlemmer legger stor vekt på at den miljøfremgang som kan tilskyndes ved markedet ikke må hemmes av byråkratisering.

       Disse medlemmer mener skatte- og avgiftssystemene må utformes ut fra flere hensyn enn miljøvern, men at den videre utviklingen bør legge til grunn at:

-	Det må bli billigere å opptre miljøvennlig. Derfor bør man redusere eller fjerne skatter og avgifter som hemmer miljøvennlig virksomhet.

-	Det må bli dyrere å opptre miljøskadelig. Derfor bør avgifter på slik virksomhet ta en større del av det av det samlede skatte- og avgiftstrykket.

       Disse medlemmer mener det vesentlige i en grønn skattereform er å endre den relative skattebelastning på arbeid og miljøskadelig forbruk/produksjon. Dette oppnås ved at man innenfor en ramme der de samlede skatter og avgifter reduseres legger størst vekt på å redusere skatt på lønnsinntekter. En videre omlegging til miljøavgifter bør skje i takt med en internasjonal utvikling for å unngå konkurransevridning.

       Disse medlemmer mener det er et første og helt avgjørende vilkår at enhver miljøavgift skal ha en rent miljøpolitisk begrunnelse. Forurenserne skal betale for forurensningen, men ikke mer. Slik skapes motivasjon til å redusere forurensning. Begrepet miljøavgifter brukt galt kan tjene som et skalkeskjul for økte skatteinntekter til staten. Dette diskrediterer miljøavgifter som effektiv miljøpolitikk. Innføring av miljøavgifter skal benyttes til å senke andre skatter som har større samfunnsøkonomiske kostnader forbundet til seg.

       Disse medlemmer viser til at de ulike landenes økonomiske politikk på verdensbasis fører til at miljøskadelig virksomhet blir subsidiert betydelige beløp som betales med økte skatter på inntekt og forbruk. Også i Norge er det slik at offentlig virksomhet kan medføre og yte subsidier til miljøskadelig virksomhet, blant annet innenfor landbruk og samfunnsøkonomisk lite lønnsomme investeringer i samferdselssektoren.

Klimapolitikk

       Komiteens medlemmer fra Høyre legger til grunn at konklusjonene fra FNs klimapanel (IPCC) på tross av faglig uenighet vil være grunnlaget for internasjonale klimapolitiske tiltak. Norges primære mål bør være å etablere internasjonal aksept for et skille mellom utslipp fra norsk energiproduksjon for det europeiske marked, og utslipp fra norsk innenlands energiforbruk. Dette for å unngå at Norge gjennom vår rolle som eksportør får ansvar for utslipp knyttet til energibruk i andre land.

       Disse medlemmer mener en internasjonal klimaavtale vil stille Norge overfor store utfordringer. Norges rolle må baseres på en kostnadseffektiv gjennomføring av utslippsreduksjoner hjemme og ute på linje med øvrige OECD-land som er part i en klimaavtale.

Miljøproblemer i nordområdene

       Komiteens medlemmer fra Høyre er kritisk til det manglende fokus i Langtidsprogrammet på de enorme miljøproblemene på Kola. Uklarheten omkring den langsiktige løsning med hensyn til lagring og behandling av atomavfallet på Kola reiser et behov for bevilgninger til en internasjonal konferanse om bygging av et midlertidig lager for atomavfall på Kola. Konferansen må ha som klart siktemål å være startskudd for konkret planlegging og gjennomføring av et slikt byggeprosjekt.

       Disse medlemmer viser til at det er stor usikkerhet knyttet til den fremtidige kraftbalansen på Kola. Disse medlemmer mener Norge bør bidra til å dekke det behov for teknologi og alternativ kompetanse som kan oppstå. Gasskraft, energiøkonomisering og alternative energikilder som vindkraft fremstår i dag som aktuelle alternativer.

       Disse medlemmer regisserer at den norske investeringspakken til Nikel-verket ennå ikke er blitt realisert. Disse medlemmer mener det er grunn til å anvende disse midlene på en annen måte. I stedet for satsning på omfattende tiltak, bør det heller ytes støtte til flere prosjekter med mindre omfang. Et miljøfond for tiltak i Nordvest-Russland kan være et virkemiddel i denne sammenhengen.

En balansert, men ambisiøs miljøpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker å fremme en utvikling der vi økonomisk og økologisk gir våre etterkommere de samme muligheter til å dekke sine behov som vi har hatt til å dekke våre. For å oppnå dette vil Høyre bl.a.:

-	Tilstrebe økonomisk vekst innenfor naturens tålegrense. Markedsøkonomi er det beste redskap for teknologiske nyvinninger og bedre bruk av jordens ressurser.

-	Innrette miljøtiltak slik at kostnadene gir størst mulig nytte.

-

Gjennomgå dagens skattesystem med sikte på bedre å reflektere miljøkostnader, men slik at den samlede skattebyrde reduseres. Dette vil innebære mindre skatt på arbeid. Med avgifter på miljøfarlige varer og avgiftsfritak for miljøvennlige varer kan markedet virke i miljøets tjeneste. En videre omlegging til miljøavgifter bør skje i takt med en internasjonal utvikling for å unngå konkurransevridning. Overfor bedriftene vil Høyre prioritere frivillige avtaler som innebærer reduserte utslipp gjennom teknologiske og markedsmessige forbedringer, som alternativ til nye avgifter eller påbud.

-	Arbeide for internasjonale avtaler som sikrer at ressursene som anvendes på å løse de globale miljøproblemene settes inn der de gir størst virkning. Avtalene må ta hensyn til at noen land har kommet lenger enn andre i miljøarbeidet.

-	Arbeide for europeiske og internasjonale miljøavtaler med felles miljøavgifter eller med muligheter for koordinert gjennomføring.

-	Arbeide for bruk av omsettelige utslippskvoter i internasjonale avtaler.

-	Øke den norske innsatsen for å avhjelpe problemene ved atomavfallsanleggene på Kola-halvøya og de akutte forurensningsproblemene i nordområdene. Det skal arbeides for økt deltagelse fra EU og USA. Effektiv innsats mot disse problemene krever et nært samarbeid med Russland.

-	Stimulere til bruk av teknologi som reduserer CO2-utslippene til atmosfæren fra industri- og petroleumsvirksomhet.

-	Øke bevilgningene til naturvitenskapelig miljøforskning.

-	Arbeide for reduksjon av alvorlige lokale forurensninger og miljøbelastninger ut fra nytte/kostnadsvurderinger.

-	Støtte tiltak som reduserer forurensningene fra kollektivtransport og rutetrafikk.

-	Sikre artsmangfoldet i naturen gjennom en aktiv verne- og forvaltningspolitikk. Når bruksretten for eiendom innskrenkes av miljøhensyn, må grunneier sikres erstatning.

-	Opprettholde balanserte rovdyrstammer. Det må fortsatt gis anledning til å ta ut skadedyr.

-	Skille forvaltning og forretning for å sikre forsvarlig myndighetsutøvelse på miljøområdet. Staten bør i minst mulig grad være involvert i næringsengasjementer. Der statens aktivitet har miljøkonsekvenser, må disse vurderes av andre forvaltningsledd enn det som er ansvarlig for aktiviteten.

-	Stimulere til kildesortering og panteordninger med sikte på resirkulering, og differensiere renovasjonsavgiftene slik at husholdningene kan påvirke kostnadene gjennom selv å håndtere avfallet.

-	Sikre god merking av matvarer slik at forbrukerne kan sette seg inn i hva produktene inneholder og være trygge for at matvarene holder god kvalitet.

-

Identifisere og redusere offentlige utgifter og subsidier m.v. med negative miljøvirkninger. Besparelsene på utgiftssiden begrunnet i miljøhensyn vil bidra til et bedre miljø og gi grunnlag for å styrke sysselsettingen gjennom reduksjoner i skatten for næringsliv og arbeidstagere for øvrig. Reduserte subsidier vil også bedre økonomiens virkemåte.

-

Etablere miljøkriterier som gir ulike investorer som ønsker det mulighet til å foreta miljøinvesteringer i økologisk effektive bedrifter i Norge og utlandet. Kriterier for miljøregnskapet bør fastsettes av myndighetene i samarbeid med næringslivet. Dermed får markedet mer informasjon og kan på ellers like avkastningvilkår premiere de miljøeffektive bedriftene.

-	Satse mer på FoU for å bedre mulighetene for utvikling av ny og miljøvennlig teknologi, blant annet gjennom skattestimulanser.

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at Norge må holde fast ved målet om å stabilisere utslippene på 1989-nivå i år 2000, og deretter arbeide for 10 % reduksjon innen år 2005. Fram til år 2025 bør utslippene reduseres med 50 %. Muligheten for å greie disse målene avhenger først og fremst av om vi makter å begrense utslippene fra olje- og gassvirksomheten. 70 % av den forventede økningen av utslipp av klimagasser fra petroleumssektoren antas å komme som en følge av økt produksjon og transport av gass. Det innebærer at omlag halvparten av den totale utslippsøkningen på 16 % fra 1989 til 2000 kommer som et resultat av gassproduksjon og transport.

       Disse medlemmer viser til at det til nå ikke er dokumentert at gasskrafteksport fra Norge vil redusere utslippene i andre land. Disse medlemmer mener derfor at det ikke er forsvarlig med en norsk klimastrategi som vil øke våre utslipp kraftig i årene som kommer, og så satse på at andre land reduserer ved å bruke norsk gass som erstatning for olje og kull. Vi har ingen sikkerhet for at gassen i stedet kommer i tillegg til olje og kull eller at den fortrenger ulike fornybare energikilder.

       Disse medlemmer mener det er viktig at Norge arbeider for at klimakonvensjonen blir så konkret og forpliktende som mulig. Norge må følge opp vedtatte nasjonale målsettinger om reduksjon av CO₂-, NO_x- og KFK-gasser.

Bedre bymiljø

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at folk som bor i byene opplever mange av de største miljøproblemene i Norge i sin hverdag. Biltrafikk er den viktigste enkeltfaktor for miljøproblemer i byene både gjennom støy, luftforurensing og ved å oppta arealer. Disse medlemmer vil ha en arealplanlegging som stanser utviklingen mot et stadig mer bilbasert samfunn. For å oppnå dette må byene utvikles slik at folk i minst mulig grad behøver å kjøre bil for å nå butikker eller tjenestetilbud. Det bør ikke bygges parkeringshus i bykjerner, og utviklingen av enda flere bilbaserte kjøpesentra må stanses. Tettere boligbygging er miljøvennlig fordi det reduserer behovet for transport og sparer naturområder fra nedbygging. Kollektivtrafikken må bli mer attraktiv i forhold til å ta bilen. Piggdekkforbud i bystrøk er viktig for å redusere alvorlige støvproblemer som kan føre til helseskader.

       Tilgang til natur og naturopplevelser er viktig for de fleste. Disse medlemmer legger vekt på at også byene i Norge skal bli grønnere og gi flere naturopplevelser. Ikke minst vil dette være viktig for barns oppvekstvilkår. Arbeidet med byfornyelse og utvikling av bymiljøet i de store byene må forseres slik at storbyens kvaliteter i form av mangfold, nærhet og utvikling av kollektive løsninger blir et gode for flere som bor i by.

Miljøproblemer på tallerkenen

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at tilsetningsstoffer i mat og forbruksvarer er en ny type forurensning. Nye tilsettingsstoffer, økt matimport, nye produksjonsmetoder og mer intensiv landbruksdrift øker behovet for et strengt regelverk, bedre kontroll og økt viten om maten vi spiser og hvordan den er produsert. Som norske forbrukere har vi tidligere vært vant til å stole på at lov- og regelverk har beskyttet oss mot skadelige stoffer og overførbare sykdommer i mat. Denne tiden er forbi. Det er behov for et regelverk som tar utgangspunkt i føre var-prinsippet og vår rett til å vite hva vi få i oss gjennom maten. Føre var-prinsippet må gjelde både for stoffer som tilsettes maten og for prosessen som leder fram til matvaren. F.eks. vet vi i dag svært lite om mulige skadelige virkninger av å endre arveanleggene (genmodifisering) til planter og dyr som brukes til mat. Det vi vet er at egenskaper ved maten endres - men vi vet ikke hvordan disse endringene virker inn på menneskekroppen.

       Bedre merking av varene gir oss økt mulighet til å velge hva vi vil spise og hva vi vil unngå. Det gir også økt makt til forbrukerne til å påvirke matproduksjonen slik at den bedre ivaretar miljø og helse. Disse medlemmer mener at genmodifisert mat, og produkter framstilt av genmodifiserte organismer bør være forbudt å omsette i Norge. De helsemessige virkningene ved inntak av slik mat er for dårlig belyst, og miljømessige følger av å sette ut og spre genmodifiserte organismer i naturen kan være svært alvorlige.

       Internasjonal handel med dyremateriale i form av levende dyr, kjøtt og kjøttvarer, melk og egg er i stor endring. Dette fører til økt risiko for overføring av smittestoff via matvarer og spredning av smittsomme husdyrsykdommer.

       Vann er en ressurs det er knapphet på. I store deler av verden er vann en årsak til konflikter og brukes som middel i politisk maktkamp. I Norge har vi god tilgang på drikkevann, men forurensing er en stadig trussel mot drikkevannskildene. Vi har også drikkevannskilder som ikke er utnyttet og sikret. Vann er allemannseie. Disse medlemmer går inn for at det lages en nasjonal handlingsplan for kartlegging, sikring og utnyttelse av drikkevannskildene i kommunene.

Fjern miljøgifter

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at det moderne samfunnet bruker enorme mengder kjemiske forbindelser (60-70.000 i daglig bruk). Fordi vi har begrenset kunnskapen om deres virkning på miljø og helse, er det nødvendig å legge « føre-var »-prinsippet til grunn. Vi har fått ny viten om evnen en rekke miljøgifter kan ha til å påvirke menneskers og dyrs hormonbalanse og forplantningsevne. Innsatsen må styrkes for å fjerne disse stoffene fra våre omgivelser. For å hindre at skader oppstår må stoffene kartlegges bedre og kilder til skader fjernes, framfor å begrense spredning av stoffene i ettertid.

       Klororganiske forbindelser peker seg ut som en stoffgruppe som står i en særklasse på prioriteringslister over de farligste miljøgifter i både internasjonale og nasjonale handlingsplaner. Den samlede klorproduksjonen må reduseres fordi noe klor kommer på avveier og ender opp i skadelige forbindelser, selv i prosesser og produkter som i seg selv er relativt uproblematiske. For å unngå dette, trengs det en omstilling i den kjemiske industrien slik at mindre klor kommer på markedet. Disse medlemmer ser det som nødvendig å trappe ned bruk og produksjon av PVC, som står for en stor del av klorforbruket i verden.

       Undersøkelser har vist at sprøytemidler i landbruket er et større helseproblem enn tidligere antatt. Disse medlemmer mener at det må legges økt vekt på å utvikle et giftfritt landbruk. Bruken av sprøytemidler må reguleres strengere. Dette gjelder også i bistandssammenheng og ved utformingen av krav til importert mat.

Ta vare på naturens mangfold

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å utvide verneområdene for typisk norsk natur og kulturlandskap ved gjennomføring av nasjonalparkplanen og planer for landskapsvern, naturreservat og naturvernområder, og ved verneplaner for vassdragsnatur og vern av kulturminner og kulturmiljø.

       Stortinget vedtok våren 1996 en utvidelse av verneplanen for barskog. Etter disse medlemmers syn er ennå ikke verneplanen omfattende nok. Registrering av områder som er aktuelle for vern viser et langt større vernebehov enn det som faktisk er vernet. Ikke minst er det en del større villmarksområder som faller utenfor verneplanen. Disse medlemmer vil arbeide for at man, på kort sikt, kan få til leieavtaler for områder som faller utenfor verneplanen nå, men som vil være aktuelle for vern dersom planen utvides. Begrensning av flatehogst, sterk begrensning av hogstmaskiner og lassbærere og sterkere reguleringer i marginale skogområder er andre viktige oppgaver i skogbruket.

       Planene om å ta i bruk et 250.000 dekar stort sammenhengende naturområde i Hedmark til intensiv skyte- og øvingsområde for forsvaret kan ikke aksepteres. Dette er store villmarkspregede områder som i tillegg også omfatter fornminner fra jernalder, vikingtid og finnekulturen.

       Disse medlemmer mener videre at det er behov for et lovverk som sikrer vassdrag som er vernet mot kraftutbygging et vern mot andre inngrep. Hvis dette ikke skjer vil vi kunne oppleve en bit for bitødeleggelse av de verneverdier Stortinget har lagt til grunn for sitt vernevedtak. I forurensede områder må kalking av vann og vassdrag opprettholdes.

       Disse medlemmer mener det biologiske mangfoldet må bevares og vernes. I et naturlandskap vil dette si ingen eller minimal menneskelig eller menneskeskapt aktivitet. I et kulturlandskap vil dette si minst mulig endringer i vår bruk og påvirkning av området.

Et forbruk vi tåler

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at jorda har ikke økologisk bærevne til å tåle en vekst så sterk at den kan bringe de fattige landene nærmere vår levestandard dersom de rikes forbruk skal fortsette å vokse som i dag. Sosialistisk Venstreparti støtter FNs mål om 50 % reduksjon i de rike landenes energiforbruk innen år 2025 for å få til en økning av energibruken i de fattige landene med 30 %.

       Det private forbruket i Norge er forutsatt å skulle dobles de neste 20-25 år. Det private forbruket øker mest på miljøfiendtlige områder som privat bilkjøring og flyreiser. En slik økning i forbruket vil føre til økt ressursforbruk og miljøbelastning. Det samlete private forbruket må ikke øke ytterligere. Forbruket må også vris i mer miljøvennlig retning. Det økende luksusforbruket er særlig miljøfiendtlig og må stoppes. Disse medlemmer vil ha en politikk som demper kjøpepresset, reduserer transportbehovet, begrenser og legger om energibruken, reduserer avfallsproduksjonen og gir de fleste mer tid framfor mer penger.

       Noen typer forbruk kan øke uten at det går på bekostning av miljøet. For eksempel kan forbruket av de fleste kulturtilbud øke uten at det får uheldige miljøkonsekvenser. En økt politisk satsing på kulturtilbud vil både kunne skape mange arbeidsplasser, og vri forbruk over fra materielt til ikke materielt forbruk.

       Den store mengden avfall som skapes, er et stort problem ved det høye forbruket i rike land. Målet må være å redusere avfallsmengden. Det avfallet som oppstår må behandles miljøvennlig. Gjenbruk bør fremmes framfor resirkulering. Det må legges praktisk til rette for at husholdningene kan kildesortere søppel.

Bruk ny teknologi forsvarlig

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at innføring av ny teknologi i industrien har redusert utslipp til luft og vann betydelig de siste tiårene. Det er betydelig potensiale for utvikling av ny miljøteknologi som kan gjøre industriproduksjon mer miljøvennlig og energieffektiv. Disse medlemmer mener det er viktig å føre politisk kontroll med den teknologiske utviklingen. Utvikling og bruk av ny teknologi kan også føre til alvorlige miljøproblemer.

       Utviklingen av bio- og genteknologi åpner for store muligheter innenfor medisin, matproduksjon og miljøvern. Men denne teknologien kan også brukes på måter som er miljøfiendtlige eller som strider mot etiske verdier. Disse medlemmer ønsker en sterk folkevalgt styring av utviklingen innen dette feltet. Etiske og økologiske hensyn må styre bioteknologien, ikke økonomiske interesser. Som en hovedregel bør derfor utsetting av genmodifiserte organismer fortsatt forbys. Unntak bør bare gis når søker kan godgjøre at det ikke fins fare for uønsket spredning av den aktuelle organismen eller dens genetiske materiale.

Miljøjobben må gjøres lokalt

       Mens sentrale myndigheter har ansvaret for de overordnede rammene for miljøpolitikken, er det i den enkelte kommune og fylkeskommune at jobben gjøres. Arbeidet med å løse lokale miljøproblemer som forurensing, støyplager og avfallsproblem er beslutninger som i tillegg til å bedre kvaliteten av lokalsamfunnet, er bidrag for å løse de globale miljøproblemene. Viktig i denne sammenhengen er samferdselsløsninger, valg av energikilder i kommunale bygg og anlegg, og planlegging i forhold til transportbehov.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det bør utarbeides lokale klimaplaner i alle kommuner og fylker som må inneholde oversikt over alle lokale utslippskilder og mulige tiltak for å redusere utslipp, støy og andre miljøproblemer. FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio, la grunnlaget for lokalt miljøarbeid gjennom vedtaket om hvordan miljøarbeidet kan drives lokalt, en « Lokal agenda 21 ». Villigheten til å komme igang med miljøarbeid er stor i kommune-Norge, men til nå har den statlige viljen til å være med og finansiere vært for liten.

       Noen kommuner har gjort en god jobb i å få med seg innbyggerne og bygge ut miljøvennlig avfallshåndtering. Disse medlemmer ønsker at alle kommuner bygger ut systemer for å redusere avfallsmengden, miljøvennlig avfallshåndtering og for å fremme resirkulering og gjenbruk.

Generelt

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

3.3 Fornyelse av offentlig sektor

3.3.1 Sammendrag

Utfordringer og mål

       En sterk og effektiv offentlig sektor utgjør en integrert del av det økonomiske fundament i Det norske hus. Offentlig sektor skal bidra til samfunnets samlede verdiskaping og til å realisere sentrale velferdspolitiske mål. Internasjonalisering, teknologiske endringer, økt konkurranse og endringer i etterspørselen etter offentlige tjenester stiller offentlig sektor overfor endrede rammebetingelser. Dette stiller krav til beslutnings- og prioriteringsevnen hos offentlige myndigheter og til utformingen av virkemidlene (lovverk, finansieringsordninger m.v.).

       Offentlige tiltak skal være basert på demokratiske beslutninger fattet i folkevalgte organer. Oppslutningen om offentlig sektor er avhengig av at beslutningsprosessene er åpne, og av at prosedyrer og regler sikrer innflytelse og medvirkning. Det offentliges legitimitet avhenger også av at offentlige etater og institusjoner forvalter fellesskapets ressurser på en formålsrettet og effektiv måte.

       Offentlig konsum og overføringer har i perioden etter den annen verdenskrig økt langt sterkere enn samlet verdiskaping. En tilsvarende utvikling i årene som kommer vil ikke være mulig. Makroøkonomiske framskrivinger viser at rommet for vekst i offentlig ressursbruk framover vil være begrenset. Endringer i befolkningens alderssammensetning vil etter alt å dømme medføre økt behov for kommunale tjenester. Tilgjengelig arbeidsstyrke for å løse disse oppgavene ventes dessuten ikke å ville øke. Det vil derfor måtte stilles store krav til omstillinger og omdisponeringer i offentlig sektor dersom det også skal kunne skapes rom for nye oppgaver ut over å opprettholde dagens dekningsgrader og standarder i det offentlige tjenestetilbudet.

       Hensynet til et best mulig offentlig tjenestetilbud medfører følgende viktige utfordringer:

-	å vurdere kritisk hvilke oppgaver og tjenester som bør utføres ved ulike former for offentlig medvirkning,

-	å utvikle hensiktsmessige organisatoriske løsninger for å bedre produksjonen av offentlige oppgaver og tjenester, herunder vurdere tilknytningsformer, organisasjonsløsninger og finansiering og

-	å vurdere om det på noen områder kan være aktuelt med økt brukerbetaling.

       I en del sammenhenger kan det være behov for at det offentliges ansvar blir bedre avklart. For å opprettholde velferdstilbudet er det viktig at samarbeidet mellom det offentlige og private/frivillige organisasjoner videreføres. På en del områder bør virksomheten av likhets- eller effektivitetshensyn fortsatt fullt ut være under offentlig kontroll.

       Sentrale myndigheters styringsmuligheter må ses i lys av oppgave- og ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene. Kommunene har på flere områder relativt stor frihet til selv å velge virkemidler og løsninger. Det vil være viktig å finne en god balanse mellom nasjonale og lokale prioriteringer.

       Den alminnelige velstandsutvikling har ført til større individuell valgfrihet og til at mange har fått større mulighet til å sikre egen velferd. Dette medfører ønsker om mer individuelt tilpassete løsninger, noe som bidrar til å øke kravene til den offentlige tjenesteproduksjonen. Det er nødvendig å avveie hensynet til den enkeltes ønsker mot behovet for å finne løsninger som flest mulig har nytte av. Det offentlige vil ikke kunne innfri alle individuelle ønsker.

       Privatpersoner og bedrifter har kontakt med det offentlige over et bredt spekter. Det er viktig at tjenestene har høy kvalitet og framstår som tilgjengelige og brukervennlige. Bedre samordning av informasjon og tjenesteyting mellom ulike etater vil her være et viktig mål. Det vil i denne sammenheng være en sentral oppgave framover å utvide og å videreutvikle bruken av IT i forvaltningen og overfor publikum. Dette må skje under nødvendig hensyn til personvern og rettssikkerhet.

       Det er viktig at offentlig sektors aktiviteter og arbeidsformer bidrar til en bærekraftig utvikling, når det gjelder ressursbruk, innkjøp, transport, byggevirksomhet o.l. Miljøhensyn ved offentlige innkjøp vil kunne påvirke innretningen av produksjonen og bidra til utvikling av nye, bedre og mindre miljøbelastende produkter.

       Internasjonaliseringen av økonomien innebærer nedbygging av handelshindre og skjerpet konkurranse. Der offentlig virksomhet skal konkurrere på et friere marked, må det så langt som mulig skapes rammevilkår som sikrer konkurranse på likt grunnlag. Dette medfører at deler av offentlig virksomhet ikke vil kunne skjermes så sterkt som før. Det er i denne forbindelse viktig med medvirkning fra de ansatte for å skape gode løsninger.

Omstilling og effektiv ressursbruk

       Arbeidet for en bedre bruk av ressursene må være en kontinuerlig oppgave for alle deler av offentlig sektor. Endrings- og utviklingsprosesser skal ha klart definerte mål, og det skal fastsettes krav til resultater. Mål- og resultatstyring må tilpasses den enkelte virksomhets formål, oppgaver og særpreg. Myndighetene vil legge inn incentiver overfor underliggende etater og virksomheter for å styrke deres egen interesse av en bedre ressursbruk.

       Regjeringen går inn for at det i forvaltningen blir satt konkrete kvalitetsmål på områder som er viktige for brukerne, for eksempel saksbehandlingstider. Etatene skal gå ut med disse målene i såkalte ytelses- eller servicedeklarasjoner når dette er mulig. God og riktig behandling av brukerne skal være en sentral forvaltningsverdi. For å opprettholde tjenestetilbud i utkantstrøk bør det i større grad kunne benyttes alternative organiseringsformer, slik som samlokaliseringer eller kombinasjonsløsninger (for eksempel post - butikk).

       Det er viktig at samordning og helhetstenking i statsforvaltningen styrkes. Det må legges til rette for bedre samarbeid på tvers av sektorer, etater og departementer. Regjeringen tar sikte på å sette i gang et utredningsarbeid for å vurdere organisasjonsstrukturen i forvaltningen i løpet av perioden.

       For å utvide kunnskapsgrunnlaget i beslutningsprosessene vil Regjeringen avholde samrådsmøter knyttet til politikkområdene i Det norske hus. Hensikten med disse møtene vil være å få fram nye ideer i en tidlig fase i beslutningsprosessene, samt å utvikle en mest mulig felles problemforståelse.

       Det er i de senere årene etablert en rekke nye organisasjons- og tilknytningsformer innenfor offentlig virksomhet. Fristilling i form av økt beslutningsmyndighet og budsjettansvar for den enkelte virksomhet har vært høyt prioritert. Dette arbeidet vil bli videreført. Regjeringen vil ta initiativ til å igangsette et program for å evaluere endringer i offentlig sektor og bruken av virkemidler i denne forbindelse.

       Regjeringen legger vekt på at omorganiseringene av virksomheter som i større grad skal drive produksjon i konkurranse med private virksomheter, ikke må lede til at det skapes varig dominerende foretak (monopoler) i tidligere regulerte sektorer. I områder med svakt markedsgrunnlag vil det likevel kunne oppstå uønskete monopoldannelser. Det vil bli lagt vekt på å følge opp regelverkene som åpner for konkurranse i for eksempel tele- og luftfartssektorene, for å motvirke slike effekter.

       Omstillingene i offentlig sektor medfører også behov for tilpasninger i statens rolle som arbeidsgiver og i det offentliges styrings- og ledelsesformer. Regjeringen vil understreke at omstillingsprosessene i det offentlige skal gjennomføres på grunnlag av Hovedavtalen og i samarbeid med de ansatte. Medvirkning fra de ansatte gir det beste grunnlaget for et godt resultat.

       Omstillingsprosessene, herunder økt bruk av IT i offentlig sektor vil medføre at arbeidskraftbehovet på en del områder vil bli redusert. I tilfeller hvor nedbemanning er nødvendig, vil det bli lagt vekt på å overføre personell til annen statlig eller kommunal virksomhet. Nødvendige omstillinger skal så langt mulig gjennomføres uten bruk av oppsigelser.

       Regjeringens treårige program for offentlige innkjøp, som ble avsluttet ved utgangen av 1996, vil bli fulgt opp. Det vil bli lagt vekt på å oppnå lavere totalkostnader og riktig kvalitet på innkjøpte varer og tjenester, bygg og anlegg. Gjennom å opptre som « krevende kunde » kan det offentlige bidra til å øke norske leverandørers konkurransedyktighet, også på internasjonale markeder.

       Regjeringen ser det som viktig at miljøvurderinger integreres i beslutningsprosessene i det offentlige. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med den planlagte stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.

IT i offentlig sektor

       Offentlige tjenester skal ha høy kvalitet og framstå som tilgjengelige og brukervennlige. For å unngå at nødvendige omstillinger innenfor offentlige etater skal slå negativt ut lokalt, er det behov for å tenke nytt omkring organisering og utførelse av tjenestene. Ny teknologi kan gi en rekke muligheter her, for eksempel når det gjelder informasjonsspredning, i saksbehandling og ved organisering av tjenestene.

       Regjeringen arbeider for bedre overordnet styring og samordning av IT i offentlig sektor. Det vil bli utformet en overordnet IT-strategi som skal gi et bedre gjennomgående system for styring av IT i den enkelte virksomhet, for hele sektoren og for samspillet mellom virksomhetene. Strategien skal understøtte virksomhetene gjennom bedre overordnet tverrsektoriell samordning ved hjelp av felles retningslinjer, IT-løsninger, standardisering og delstrategier for blant annet nettutviklingen, publisering på Internett, IT-sikkerhet og utvikling av fellestjenester.

       Regjeringen vil gjøre flere av sine dokumenter og øvrig informasjon tilgjengelig via elektroniske medier og i søkbar form. Offentlig forvaltning skal framstå som helhetlig og brukerrettet på Internett. Forvaltningen har ansvar for å velge informasjonskanaler og tjenester tilpasset brukernes behov, og må derfor også opprettholde tradisjonelle kommunikasjonsformer.

       Det vil bli lagt til rette for et sammenhengende felles forvaltningsnett for hele offentlig sektor. Nettet skal være et brukersamarbeid med sikte på å etablere enkel og sikker elektronisk informasjonsutveksling mellom ulike virksomheter, sektorer og forvaltningsnivåer. Nettet skal også gi grunnlag for bedre utnyttelse av felles informasjonsressurser og understøtte arbeidet med intern kommunikasjon i kommunene og staten. Det vil bli arbeidet for at direktorater og etater med egne landsomfattende nett gradvis blir integrert med statens felles informasjonsnett.

       I programperioden vil arbeidet med elektronisk saksbehandling bli videreført. Det nødvendige grunnlaget for innføring av elektronisk saksbehandling som normal arbeidsform vil bli utredet. Det vil også bli gjennomført forsøksvirksomhet for å vinne erfaring og legge til rette for en skrittvis utvikling slik at alle viktige hensyn ivaretas.

       I utviklingen av IT i forvaltningen oppstår det en rekke politiske og juridiske avveiningsspørsmål blant annet i tilknytning til likebehandling, personvern, taushetsbestemmelser, dokumentasjon og innsynsrett. Av rettssikkerhetshensyn skal det derfor kunne stilles særskilte krav til utforming av systemer og til dokumentasjon av saksbehandlingen. Regjeringen vil i løpet av våren 1997 legge fram en stortingsmelding om praktiseringen av offentlighetsprinsippet, der blant annet slike spørsmål vil bli drøftet.

       Nettutviklingen i forvaltningen skal bidra til enklere kommunikasjon med det offentlige for publikum og næringsliv. Dette kan få særlig betydning for små og mellomstore bedrifter.

       Regjeringen vil arbeide for at offentlige databaser blir tilrettelagt og forvaltet med sikte på en mest mulig effektiv utnyttelse, både på tvers i forvaltningen og i samspill med privat sektor. Et oppgaveregister som er under etablering i Brønnøysund skal etter planen være i drift sommeren 1997. Dette vil muliggjøre samordning av næringslivets oppgaveplikter overfor staten. For øvrig vil det bli arbeidet videre med sikte på at oppgaveinnhenting fra næringslivet i større grad skal foregå elektronisk, blant annet for å lette næringslivets oppgavebyrde og effektivisere statens bruk av opplysningene.

       Regjeringen vil også sette igang et utredningsarbeid for å legge forholdene til rette for fjernarbeid/hjemmekontor basert på IT. Det vil bli lagt vekt på at IT-løsningene forvaltningen utvikler og tar i bruk skal være anvendelige for alle og ikke skape nye hindringer. Det bør tas særlig hensyn til funksjonshemmedes behov ved valg og utforming av løsninger.

Om forholdet mellom offentlig og privat ansvar

       Det offentlige skal ha ansvaret for grunnleggende tilbud på helse-, sosial- og utdanningsområdet. Det er ikke aktuelt å foreta større endringer i den arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor som i dag eksisterer. Det er likevel verken mulig eller ønskelig at det offentlige tjenesteapparatet alene skal kunne løse alle velferdsoppgaver. Det er derfor viktig at samarbeidet mellom det offentlige og private/frivillige organisasjoner videreføres. På noen områder vil frivillige organisasjoner og private tjenestetilbydere kunne komme til å spille en større rolle enn i dag. Det vil også kunne bli større spillerom for konkurranse mellom offentlige og private aktører når det gjelder oppgaver som strekker seg utover de grunnleggende velferdsgodene. Det er derfor behov for å vurdere nærmere hvordan ansvars- og oppgavefordelingen mellom offentlig og privat sektor skal utformes mer konkret.

       Regjeringen understreker at eventuelle justeringer i arbeids- og oppgavefordelingen mellom offentlig og privat sektor må vurderes i lys av fordelingseffekter, effektivitetsvirkninger og eventuelle konsekvenser i form av endret tilgjengelighet for viktige tjenester. Regjeringen legger til grunn at eventuelle endringer ikke skal gi uønskete fordelingseffekter på prioriterte områder som undervisning, helse og omsorg.

       Den økte velstanden og ønsket om større valgfrihet medfører at velferdspolitikken bør kunne baseres på et noe større individuelt ansvar. Det private marked for enklere hjelpe- og omsorgstjenester, i første rekke for tjenester som ikke har en klar medisinsk begrunnelse ventes å øke i årene som kommer. Regjeringen vil legge vekt på å sette det offentlige helsevesenet i stand til å utføre sine oppgaver med tilstrekkelig kapasitet og god kvalitet. Dette vil være den beste måten å motvirke at et privat helsetilbud medfører en uønsket svekkelse av det offentlige helsevesenet.

       Det offentlige tjenestetilbudet er i hovedsak finansiert av skatter og avgifter. Finansieringen av helse- og sosialtjenesten består ofte av et blandingsforhold mellom offentlige tilskudd og privat betaling. Helse- og omsorgstjenestene er i hovedsak offentlig finansiert, men utviklingen de senere år har likevel gått i retning av et noe større innslag av brukerbetaling. Det er i dag anledning til å kreve egenandeler for de fleste typer tjenester, bortsett fra blant annet sykehusinnleggelser og legebehandling for små barn. Brukerbetaling dekket 7 % av utgiftene til helse- og sosialformål i 1980 og i underkant av 12 % i 1995. Ulike former for brukerbetaling utgjorde i alt 12 % av kommunenes samlede inntekter i 1995.

       Mulighetene for en ytterligere økning i skattenivået er begrenset. Etter Regjeringens syn vil derfor høyere ambisjoner innenfor offentlig tjenesteyting enn en videreføring av dagens standard og dekningsgrad, aktualisere spørsmålet om økt brukerbetaling på en del områder. Dette vil være en måte å øke offentlig styrt aktivitet uten at det skapes press i retning større skattebyrde for kommende generasjoner.

       Alternativet til en viss økning i brukerbetaling på en del områder vil i mange tilfeller kunne være at det vokser fram et rent privat marked utenfor offentlig kontroll. En slik utvikling vil kunne ha uheldige fordelingsvirkninger. Regjeringen understreker at bruker-betalingsordninger skal utformes slik at ingen av økonomiske grunner utelukkes fra å søke nødvendig hjelp og støtte.

Oppgave- og ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene

       Kommuneforvaltningen og staten har ulike roller og oppgaver. Det kommunale selvstyret med lokale folkevalgte organer innebærer nærhet mellom styrende organer og innbyggere, og gir grunnlag for bred deltakelse om fellesoppgavene i lokalsamfunnet. Utvidet ansvarsdelegering, overgang til rammefinansiering og demping av detaljerte krav til organisering av virksomheten har bidratt til økt kommunal handlefrihet og styrket det kommunale selvstyret. Regjeringen går inn for at det kommunale selvstyret opprettholdes og videreutvikles.

       Ulikt økonomisk ressursgrunnlag kommunene imellom og ordningene med statlige rammetilskudd og øremerkede tilskudd har resultert i for store forskjeller i tjenestetilbudet. Regjeringen har i Statsbudsjettet for 1997 fulgt opp den første innstillingen fra Inntektssystemutvalget, jf. NOU 1996:1 Et enklere og mer rettferdig inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner, ved å starte arbeidet med å legge om inntektssystemet (rammetilskuddssystemet), med virkning fra 1997. I 1997 er det videre innlemmet øremerkede tilskudd tilsvarende 1,5 mrd. kroner helt eller delvis i inntektssystemet. I Kommuneøkonomiproposisjonen for 1997, jf. St.prp. nr. 55 (1996-1997), har Regjeringen signalisert innlemming av noen flere øremerkede tilskudd i 1998. Regjeringen vil vurdere om ytterligere tilskudd senere skal innlemmes i inntektssystemet. Regjeringen vil vurdere det samlede finansieringssystemet for kommuneforvaltningen, herunder hvilken rolle skatteinntektene bør ha, på grunnlag av Inntektssystemutvalgets annen utredning, jf. NOU 1997:8 Om finansiering av kommunesektoren, og høringsuttalelsene til denne.

       Tiltakene for å bedre rutinene for rapportering mellom kommuneforvaltningen og staten vil bli ført videre. Det er under utvikling et forbedret system for rapportering og statistikk om kommunal økonomi og tjenesteproduksjon:

       KOSTRA-prosjektet (KOmmune, STat, RApportering). Erfaringene fra KOSTRA-prosjektet vil bli vurdert som grunnlag for å utvikle bedre rapporteringsrutiner og bedre bruk av styringsinformasjon.

       Fylkesmannen er Regjeringens representant i fylket, og hans viktigste oppgave er å se til at nasjonal politikk og nasjonalt fastlagte tiltak blir gjennomført på en god måte lokalt. Regjeringen vil understreke Fylkesmannens plikt til å se til at samordning mellom tiltak og virkemidler på sektorer og nivåer skjer på en god måte. I de siste årene har det pågått et utviklingsarbeid knyttet til organisering av statsforvaltningen på fylkesnivå. I den videre utviklingen av statsforvaltningen på fylkesnivå er det viktig å finne balansepunkter mellom sektorhensyn og helhetsavveiing og samordning. En annen viktig oppgave vil være å understøtte det kommunale selvstyret på en måte som bidrar til å trygge folkestyret og rettssikkerheten.

       I St.meld. nr. 32 (1994-1995) Kommune- og fylkes-inndelingen, konkluderte Regjeringen blant annet med at hovedtrekkene i dagens oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene bør videreføres, og at fylkeskommunen bør beholdes og videreutvikles som en regionalt folkevalgt forvaltningsenhet. Regjeringen ser det som avgjørende at kommunene kan utføre sine oppgaver på en god og effektiv måte, og at det velges organisasjons- og arbeidsformer som kan bidra til dette. Regjeringen vil derfor løpende vurdere arbeidet i kommuneforvaltningen og søke å komme fram til en hensiktsmessig avveiing mellom lokale hensyn og nasjonale prioriteringer. Regjeringen vil også videreutvikle organiseringen og samordningen mellom statsforvaltningen på fylkesnivå, fylkeskommunen og kommunene.

       I forbindelse med framleggelsen av St.meld. nr. 32 ble det nedsatt et partssammensatt utvalg for å se nærmere på kommune- og fylkesinndeling og oppgavefordeling i hovedstadsområdet (« Hovedstadsutvalget »). Dette utvalget la fram sin innstilling 4. mars 1997, jf. NOU 1997:12 Grenser til besvær. Lokaldemokrati og forvaltning i hovedstadsområdet. Regjeringen vil vurdere utvalgets forslag etter at innstillingen har vært på høring.

3.2.2 Komiteens merknader

Innledning

       For å gjøre offentlig sektor i stand til å møte nye utfordringer, mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, det må tas initiativ til positive omstillingsprosesser. Omstillingen må skje i nært samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner og bygges på grundige behovs- og konsekvensanalyser. Flertallet mener effektiviseringsgevinster må komme brukerne til gode i form av økt tjenestekvalitet og et bredere tjenestetilbud. Flertallet ser positivt på at det blir gjennomført lokale forsøk med servicekontorer for sosial-, trygde- og arbeidsmarkedsetaten. Flertallet antar at forsøksloven gir hjemmel for slike forsøk.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at offentlig sektor skal bidra til samfunnets samlede verdiskapning og til å realisere sentrale mål om velferd og utjamning. Disse medlemmer mener det er viktig å skape organisatoriske løsninger som gjør offentlig sektor i stand til å møte nye utfordringer. I arbeidet med dette er det viktig å sikre folkevalgt styring av tjenestetilbudet.

       Selv om det offentlige skal stå bak tyngden av tjenester på viktige velferdsområder, mener disse medlemmer at det kan være verdifullt å ta i bruk tilbud drevet av ideelle organisasjoner, av samvirkeforetak og av private. Egeninitiativ fra folk som går sammen om å løse oppgaver til felles beste, er et verdifullt tillegg til offentlige løsninger og tilbud.

       Disse medlemmer viser til at det i dag er et flertall på Stortinget som mener at velferdsoppgavene i hovedsak bør løses av det offentlige og viser i denne sammenheng til Innst.S.nr.286 (1995-1996) fra kommunalkomiteen hvor det heter:

« Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil advare mot en privatiseringsbølge som på sikt kan føre til et dårligere og dyrere tilbud for innbyggerne. Flertallet vil fastholde det offentliges ansvar for likeverdige velferdstjenester. Flertallet mener man må være på vakt mot privatisering av velferdstjenester der ønsket om økonomisk gevinst kan gå på bekostning av kvalitetstilbud til brukerne. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, « Et styrket fellesskap », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener innbyggernes velferd er avhengig av at offentlig sektor fungerer effektivt. Disse medlemmer mener den enkelte brukers behov skal bestemme utformingen av det offentlige tjenestetilbudet. Målet må være å skape en offentlig sektor, som setter borgerne som brukere av offentlige tjenester i sentrum. Disse medlemmer vil stille klare krav til alle offentlige tjenester. De skal være der når vi trenger dem, holde høy kvalitet og være tilpasset den enkelte brukers behov. Disse medlemmer mener det ikke er sentralt hvem som produserer tjenesten når er det offentlige som finansierer grunnleggende velferdstilbud. Når andre enn det offentlige står for produksjonen, blir det enklere for politiske myndigheter å stille krav til god kvalitet på tjenestene. Disse medlemmer mener konkurranse er nødvendig for å redusere eller fjerne køer køer, heve kvaliteten og sikre valgfriheten for brukerne. En effektiv ressursutnyttelse faller dermed sammen med å gi den enkelte mulighet til å velge det tilbud som passer det individuelle behov.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at offentlige tjenester av høy kvalitet, størst mulig valgfrihet for innbyggerne, bedre ressursutnyttelse og styrking av lokaldemokratiet er sentrale mål for Høyre.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker et samfunn med små økonomiske forskjeller mellom folk. Bare en sterk offentlig sektor kan ivareta interessene til de som ikke har ressurser til å kjøpe grunnleggende velferdstjenester i et fritt marked. I et godt samfunn har alle mennesker lik tilgang til avgjørende velferdsgoder uavhengig av inntekt, sosial status eller bosted. Disse medlemmer mener at offentlig sektor skal være et vesentlig verktøy for å fordele mellom de som har mye og de som har lite. Behovet for omsorgstjenester, utdanning, vedlikehold og miljøvern vil bare øke i tiden som kommer. Samtidig er det lite som tyder på at privat sektor vil makte å skape full sysselsetting alene. I en situasjon med lav sysselsetting i privat sektor fungerer det offentlige som en skaper av varige arbeidsplasser og kan fungere som en buffer mot arbeidsløshet. Disse medlemmer mener derfor det er behov for en sterkere - ikke svakere - offentlig sektor.

       Disse medlemmer mener at offentlig sektor må oppveie at bedriftene ikke tar hensyn til hvordan deres virksomhet virker på forhold som ikke kommer med i bedriftsregnskapet slik som miljø, helse og kulturverdier. Det finns en rekke oppgaver i samfunnet som markedsaktørene også er avhengige av at blir løst, men som det ikke vil være lønnsomt for den enkelte bedrift å gjøre noe med. Det gjelder for eksempel infrastruktur, så som telenett, veier og jernbane, men også sykehustjenester, utdanning, forskning og utvikling som sikrer frisk og kvalifisert arbeidskraft. Dette er oppgaver som bare kan løses av en sterk offentlig sektor. Disse medlemmer legger vekt på at offentlig sektor kan brukes til langsiktig planlegging for fellesskapets - og bedriftenes - beste.

Omstilling og effektiv ressursbruk

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen viser til at arbeidet for bedre bruk av ressursene må være en kontinuerlig oppgave for alle deler av offentlig sektor. Disse medlemmer mener det er viktig å forbedre ressursbruken i offentlig sektor ved å omstille og samordne virksomheten i tråd med nye behov og muligheter. Endrings- og utviklingsprosesser skal ha klart definerte mål og fastsatte krav til resultater.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det må lønne seg for offentlige etater å drive effektivt. God ressursbruk og måloppnåelse må i større grad stimuleres og belønnes. Innsparte midler bør derfor i mindre grad inndras fra en budsjettperiode til den neste, og isteden investeres i bedre tjenester.

       Disse medlemmer er enig i at det i forvaltningen blir satt konkrete kvalitetsmål på områder som er viktige for brukerne, for eksempel saksbehandlingstider. Disse medlemmer mener derfor det bør vurderes om tidsbruken er optimal og tilpasset nye behov.

       For å opprettholde tjenestetilbud i utkantstrøk mener disse medlemmer det i større grad bør kunne benyttes alternative organiseringsformer, slik som samlokalisering eller kombinasjonsløsninger mellom for eksempel post og butikk.

       Disse medlemmer mener at i arbeidet med å begrense folkenedgangen i utkantstrøk er det viktig at befolkningen opplever at de har tilgang til et fullverdig offentlig tjenestetilbud.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen viser til at en stor del av utgiftene i offentlig sektor er kjøp av varer og tjenester. Mer profesjonell innkjøpsstyring i offentlige virksomheter kan føre til store besparelser. Disse medlemmer mener statlige, kommunale og fylkeskommunale virksomheter må samordne sine innkjøp for dermed å oppnå bedre betingelser og lavere priser på varer og tjenester.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at det offentlige i dag har ansvar for å planlegge, finansiere, produsere og kontrollere de tjenester de tilbyr innbyggerne. Mangelen på et klart skille mellom produksjonsansvar og kontrollmyndighet er uheldig, og kan innebære at politiske mål kommer i konflikt med ivaretagelse av kontrollfunksjonen. Dagens forvaltningssystem er ikke, slik disse medlemmer ønsker, innrettet på en størst mulig valgfrihet for den enkelte og familien.

       Disse medlemmer vil som hovedregel skille offentlig tjenesteproduksjon fra forvaltningen, og innføre et finansieringssystem der betalingen i større grad følger brukernes valg. Derved kan man oppnå en mer effektiv ressursutnyttelse ved konkurranse mellom offentlige enheter og mellom offentlig og privat virksomhet. Ved en slik endring av finansieringssystemet vil man dessuten gi brukerne økt valgfrihet og innflytelse over utformingen av offentlig betalte tilbud.

       Disse medlemmer vil reformere oppgjørsordningene innenfor offentlig helse og omsorg, og se offentlige helse-, trygde- og sosialhjelpsordninger i sammenheng. Disse medlemmer ønsker å fremme mer serviceorienterte offentlige tjenester og vil derfor legge vekt på:

-	At offentlig ansatte skal ha større ansvar og selvstendighet.

-	Tilstrebe fleksibilitet i offentlig finansierte og regulerte ordninger, slik at brukeren i størst mulig utstrekning kan bestemme sin egen hverdag.

-	Innføre forpliktende saksbehandlingstid i publikumsrettede tjenester. Sørge for objektive kvalitetskontroller og brukerundersøkelser. Resultatene skal offentliggjøres.

-	Innføre kvalitetskrav og regler for behandling og oppfølging av klager fra publikum.

-	Å innføre mer fleksible åpningstider ved offentlige kontorer.

-	At det ikke skal være anledning for offentlige organer, institusjoner og selskaper å ilegge forsinkelsesrenter/-gebyrer som avviker fra det private har anledning til.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til erfaringene med den omfattende omorganisering av offentlig virksomhet som har foregått i Storbritannia der man konsekvent har inndelt det sentrale forvaltningsapparatet i policyenheter og tjenesteytende enheter. Todelingen av sentralforvaltningen har ført til et system med mange større og mindre Agencies med resultatansvar på sine områder. Dette har medført at flere nå arbeider i konkurranseutsatte enheter med klare kvalitetsmål og resultatansvar. Disse medlemmer registrerer at den politiske debatten i Storbritania kun går på hvor langt man skal anvende disse prinsipper i offentlig virksomhet. Det er enighet om at denne modellen har gitt fordeler for brukerne og oppdragsgiverne.

       Disse medlemmer registrerer med positiv interesse at Regjeringen nå foreslår at det i forvaltningen blir satt konkrete kvalitetsmål på områder som er viktige for brukerne, for eksempel saksebehandlingstider.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser i den forbindelse til Høyres merknader i B.innst.S.nr.2 (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen er kritisk til dagens virkemidler for forvaltningsstyring. Statskonsults tidligere direktør pekte i Kapital (nr.15/96) på to vesentlige problemer med dagens styring av departementene:

« ... styringen av de ytre etater har ikke blitt tilstrekkelig ivaretatt før Riksrevisjonen de siste årene har påpekt problemene, departementene er blitt politiske sekretariater ... styring er en underordnet oppgave. »

       Disse medlemmer mener det trengs det nye styringsverktøy som ivaretar en best mulig service til innbyggerne samtidig som ressursene forvaltes effektivt. Disse medlemmer erkjenner at det er vesentlig med god politisk styring av offentlige etater for å sikre oppfølging av politiske vedtak. Dagens virkemidler gir ikke dette resultat. Disse medlemmer påpeker at ved satsing på kvalitetsledelse som styrings verktøy i offentlig sektor har vi ett redskap som oppfyller disse elementer. En får en offentlig sektor som gjør tingene billigere og bedre enn dagens løsninger. Kvalitetsteorien bygger på at det kan iverksettes forbedringer i forhold til innbyggernes ønsker uten en ressursforøkelse, og at unødige kostnader fjernes. Det er viktig å understreke at kvalitetsmålene nås ved å benytte medarbeidernes evner på en bedre måte en før. Dette innebærer en forpliktelse til medarbeidertilfredshet.

       Disse medlemmer mener kvalitetsmål er viktig pga.:

-	Behovet for å sette standarder for den offentlige tjenesteytingen som alle aktører enten de er offentlige eller private må følge.

-	Behovet for å overvåke at disse standardene faktisk følges.

-	Behovet for å endre disse gjennom utvikling og fornyelse nær der hvor tjenestene utføres.

-	Behovet for å måle og tolke brukernes oppfatninger og bygge disse inn i den offentlige tjenesteproduksjonen.

-	Behovet for å få kunnskap om effektivitetstap i offentlig sektor.

-	Behovet for å klargjøre oppgaver og roller for forvaltningen ovenfor det politiske kollegium.

       Disse medlemmer mener kvalitetssikring bør være en sentral politisk oppgave. Viktige kvalitetsspesifiserende oppgaver vil være:

-	Transformere innbyggernes ønsker og krav til rettigheter/lover og regler.

-	Bevilge til offentlige etater med prioriteringer.

-	Stille kvalitetskrav til offentlige etaters måte å fungere på i forhold til borgerne.

       Disse medlemmer mener videre det er viktig at den offentlige sektor har definerte kvalitetskrav når en lar private virksomheter utføre tjenester for det offentlige. Disse medlemmer ønsker å sette flere tjenester ut på anbud, men vil sikre at kvaliteten er høy på de tjenestene som leveres. Den politiske oppgave er å spesifisere kvalitetsrammer for den offentlige virksomhet basert på den økonomi som er tilgjengelig.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at tjenestetilbudet er til for å sikre brukernes interesser, ikke for å skape fortjeneste eller privilegier for ansatte. Disse medlemmer mener at offentlig sektor skal fungere som et « folkets samvirkelag », der alle er medlem. Dette sikres best gjennom offentlig drift både av velferdstjenester - som utdanning, helse og sosialomsorg, og tekniske tjenester - fra søppelhåndtering i kommunene til de store kommunikasjonsvirksomhetene.

       Disse medlemmer mener samtidig der er viktig å ha et kritisk blikk på hvordan tjenestetilbudet fungerer, for at det offentlige skal kunne gi et stadig bedre tilbud. Brukerne - befolkningen - må derfor gis god anledning til å påvirke utformingen av tjenestene. Brukerne vet hvor skoen trykker - hvor man ser innslag av sendrektighet og stivnede rutiner. Derfor må det skapes kanaler for bedre kommunikasjon med brukerne, slik at deres ønsker og behov tas større hensyn til. I mange situasjoner må brukerne få større direkte innflytelse over tjenestene.

       Disse medlemmer vil systematisk lete etter løsninger som forbedrer og utvikler virksomheten. Det kan være at noen yrkesgrupper får en urimelig sterk stilling. Det kan være at en offentlig bedrift har sett sin tid, fordi tjenestene ikke lenger etterspørres eller er nyttige. Kritikk må fremmes. Sammen med økt brukerinnflytelse mener disse medlemmer at den sikreste veien til forbedringer går gjennom å mobilisere de som arbeider i de ulike tjenestene, deres kunnskap, erfaring og entusiasme. Dette gjelder både den enkelte arbeidstaker og de faglige organisasjonene. Mobilisering og forandring skjer etter disse medlemmers vurdering best ved at ansatte blir verdsatt og gis sikkerhet for arbeidet sitt, ikke ved trusler og usikkerhet.

       Disse medlemmer mener at noen av de viktigste utfordringene for å skape en bedre offentlig sektor er:

-	Å forbedre saksbehandlingsrutiner og -tider slik at det blir enklere å få tjenester og møte krav fra det offentlige, f.eks. bør skatteetatens behandling av selvstendig næringsdrivende forenkles.

-	En sterkere kontroll med firmaer der de store beløpene omsettes.

-	At statlige og kommunale sektorer går systematisk gjennom virksomheten med sikte på forbedringer, forenklinger og utvikling av driften. Ansatte garanteres jobbsikkerhet og lønnsnivå, men må akseptere omdefinering av arbeidsområder.

-	Å pålegge offentlig virksomhet å sette av minst 4 % av lønnskostnadene til opplæring og etterutdanning, slik at ansatte kan mestre nye oppgaver og funksjoner.

-	At det gjennomføres en undersøkelse for å påvise offentlige virksomheter der profesjoner har en urimelig sterk stilling på grunn av knapphet på arbeidskraft. Utdanningskapasiteten må da økes.

-	Tverrsektorielt samarbeid som kan rasjonalisere og forbedre offentlige tjenester, og bl.a. bidra til å desentralisere tilbudet.

-	Aktiv og målrettet bruk av IT i offentlig forvaltning.

IT i offentlig sektor

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at ny informasjonsteknologi må brukes aktivt for å unngå at nødvendige omstillinger innenfor offentlige etater fører til økt sentralisering. Disse medlemmer mener det er viktig med en bedre overordnet styring og samordning av IT i offentlig sektor. Det er også viktig at nettutviklingen i forvaltningen skal bidra til enklere kommunikasjon med det offentlige for publikum og næringsliv. Ikke minst er det her viktig å ta hensyn til behovene til små og mellomstore bedrifter.

       Disse medlemmer er enig i at det er viktig å sette i gang et utredningsarbeid for å legge forholdene til rette for hjemmearbeid basert på IT. Ikke minst er dette viktig ut fra miljøhensyn og av hensyn til småbarnsforeldres behov.

       Disse medlemmer mener det er viktig at de IT-løsninger forvaltningen utvikler og tar i bruk skal være anvendelig for alle og ikke skape nye hindringer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, « Fra oljeøkonomi til allsidig næringsliv », særlig punktet 8.2.8.8, « Informasjonsteknologi: Nye muligheter for hele Norge ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen merker seg positivt at Regjeringen arbeider for bedre overordnet styring og samordning av IT i offentlig sektor. Disse medlemmer mener IT bør benyttes som et verktøy for effektivisering og økt brukertilgjengelighet i offentlig sektor. Arbeidet med elektronisk saksbehandling bør intensiveres.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at samfunnet er midt inne i raske og omfattende endringer som følge av et grunnleggende skifte i teknologi og sterkere internasjonal påvirkning. Dyptgripende endringer i teknologi, økonomi og politikk skaper usikkerhet og framtidsfrykt, men også store muligheter til å skape et bedre samfunn. Den raske utviklingen innen vitenskap og teknologi har skapt mange nye interessante arbeidsplasser, og gitt nytt innhold til mange jobber. Den har også bidratt til framskritt i medisinsk behandling, kunnskapsutvikling og sosiale forbedringer for store deler av befolkningen i Norge. Men vi ser også at mange blir ofre for den teknologiske utviklingen. Mange blir arbeidsledige som følge av at arbeidsplasser blir lagt ned, omorganisert eller flyttet.

       Disse medlemmer legger vekt på at IT kan brukes aktivt og målrettet til en fornyet og mer brukervennlig offentlig sektor. Stikkordsmessig kan IT bidra til bedre og hurtigere saksbehandlingsrutiner, forbedring av kvalitet og kvantitet i utdanningssystemet gjennom bl.a. spesialundervisning og fjernundervisning etc. Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag til konkrete målsettinger og virkemidler lenger bak i denne innstillingen.

Om forholdet mellom offentlig og privat ansvar

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er behov for en løpende vurdering av ansvars- og oppgavefordelingen mellom offentlig og privat sektor. I en slik vurdering er det viktig at eventuelle justeringer i arbeids- og oppgavefordelingen ikke får negative fordelingseffekter eller reduserer den folkevalgte styringen av velferdstjenestene.

       Disse medlemmer viser til at ideelle organisasjoner, stiftelser og samvirkeforetak tilbyr tjenester og løser oppgaver på vegne av det offentlige. Slike eksempler på egeninitiativ viser at folk er villige til å ta direkte ansvar for felles velferd, noe som er en styrke for samfunnet.

       Disse medlemmer viser til at det på noen velferdsområder er et samarbeid mellom det offentlige og det private om enkelte tjenester. Det gjelder blant annet innen barnehagesektoren. Disse medlemmer mener det fortsatt er nødvendig med et slikt samarbeid. En forutsetning for slike løsninger er at det sikres folkevalgt styring med helheten, kvaliteten og fordelingen av tilbudet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen mener at spørsmålet om brukerbetaling over tid er blitt aktualisert på en del områder. Disse medlemmer mener det er en forutsetning at brukerbetalingsordninger utformes slik at ingen av økonomiske grunner utelukkes fra å søke nødvendig hjelp og støtte.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin første fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, særlig punkt 8.2.9.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen ønsker å begrense den politiske styringen av samfunnet. Disse medlemmer vil sette grenser for politikkens og statens makt over menneskers liv, og legge til rette for at den enkelte kan ta et større personlig ansvar for seg selv og sine medmennesker. Alle mennesker har et fundamentalt behov for trygghet. Frihet fra nød, frykt og vilkårlig inngrep er en viktig forutsetning for personlig frihet til å velge og handle selvstendig. Disse medlemmer tror ikke at trygghet først og fremst skapes av politikk. Tryggheten avhenger særlig av den vilje og mulighet den enkelte har til å ta ansvar for seg selv og sine nærmeste.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre for å fremme trygghet vil:

-	Øke muligheten til å ta personlig ansvar.

-	Verne om viktige verdier.

-	Spre makten i samfunnet på flere hender.

-	Styrke det sosiale sikkerhetsnettet.

-	Bedre mulighetene for verdiskaping.

-	Sikre våre etterkommere et økonomisk og miljømessig utgangspunkt som er minst like godt som det vi selv har hatt.

       Disse medlemmer mener den norske forvaltningen i større grad må etablere partnerskap med privat sektor for gjensidig kompetanseutvikling. Offentlige organer må pålegges å løpende vurdere om hele eller deler av deres oppgaver kan overføres til privat sektor, og hvordan privat sektor kan trekkes inn som medspiller i offentlig sektors oppgaveløsning.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er imot kommersialisering av offentlige oppgaver fordi dette vil bety mer utrygghet og ulikhet i tilbudet til befolkningen, og at penger som skulle brukes til tjenester går til privat profitt. Presset for mer privatisering og bruk av anbud kommer fra sterke kapitalgrupper for å finne nye markeder med tanke på økt fortjeneste, ikke med tanke på å dekke sosiale behov.

       Disse medlemmer ønsker et velferdstilbud styrt av befolkningens reelle behov, og ikke hva som til enhver tid gir mest fortjeneste. Det er derfor avgjørende at det offentlige har ansvar for og kontroll med tjenestetilbudet. Når tjenester privatiseres eller legges ut på anbud svekkes stat og kommunes ansvar og kontroll og kommunene mister kompetanse som er nødvendig for å følge med.

       Disse medlemmer mener dessuten at det er stor fare for private monopoldannelser, både åpne og skjulte, i form av at store selskaper samarbeider uformelt om å holde prisene oppe. Slike monopoler kan både hente ut overskudd og levere dårlige ytelser. Ofte vil det være svært vanskelig å omgjøre en gjennomført privatisering selv om det skulle være et sterkt ønske om det. Å kjøpe tilbake et kraftselskap vil for eksempel være svært dyrt, og private kapitalister vil kunne mobilisere kraftig i slike situasjoner.

       Disse medlemmer vil peke på at fordi private selskaper som opererer på dette markedet har profitt som mål, vil de være avhengige av å enten kreve høyere pris, yte dårligere tjenester eller legge større press på de ansatte og deres rettigheter. Færre ansatte pr. beboer på et aldershjem kan være en måte å øke fortjenesten på, men fører til et dårligere tjenestetilbud for mottakerne og dårligere arbeidsvilkår for de ansatte.

       Disse medlemmer er derfor mot privatisering av offentlige tjenester, og mener det er grunn til å advare mot « privatiseringsbølgen » i samfunnet. Enkeltstående tilfeller hvor privatisering kan virke som en praktisk løsning, kan ikke sees løsrevet fra helheten: For det første skjer det i mange tilfeller en snikprivatisering, hvor forvaltningsbedrifter omdannes til statlig eide aksjeselskap, men hvor det senere kommer krav om at private skal kunne kjøpe aksjer i selskapet eller at selskapet skal kunne gå inn i internasjonale karteller. For det andre undergraver privat drift innen f.eks. helse og utdanning hele det offentlige tilbudet når øvre middelklasse og overklassen lager sine egne private løsninger. Da kommer raskt kravene fra disse gruppene om skatteletter og mindre penger til det offentlige tilbudet. For det tredje mister stat og kommune muligheten til å velge hva slags firmaer man vil tillate å utføre tjenestene. Med EØS-avtalen i ryggen kan internasjonale konserner kreve å få legge inn anbud når tjenesten først er privatisert.

Oppgave- og ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at hovedtrekkene i dagens oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene bør videreføres. Disse medlemmer mener likevel at det på flere områder trengs en klarere ansvarsfordeling mellom kommuner og fylkeskommuner. Som hovedregel skal hjemkommunene ha ansvaret for å skaffe egnede behandlingstiltak. Statlige midler til behandlingstiltak skal i hovedsak gå til kommunene, som følge av deres primæransvar overfor sine innbyggere.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen viser til at ansvar for rehabilitering, oppfølging av botiltak, hjemmebesøk og sysselsetting etter opphold i institusjoner må legges på kommunene gjennom presiseringer i lov og forskrifter - enten det gjelder psykiatrien, barnevernet eller rusmisbrukeromsorgen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er viktig at tiltakene for rapportering mellom kommuneforvaltningen og staten blir videreutviklet, og vil i denne sammenhengen peke på et nytt system for resultatrapportering mellom kommune og stat - KOSTRA. Disse medlemmer mener dette prosjektet bør være et redskap for bedre ressursutnyttelse og styring i kommunene.

       Disse medlemmer mener at det er viktig å se regionene som en helhet for å kunne utnytte tilgjengelige ressurser. Dette gjelder både sykehusdrift i helseregionene og skole- og næringsutvikling i fylkene. Ikke minst er det viktig at kommunene gjennom adgangen til interkommunalt samarbeid utnytter muligheter for stordriftsfordeler ved å samordne tjenester slik som lønnsutbetaling og personalpolitikk samt kjøp av bank- og forsikringstjenester.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, særlig punkt 8.2.9.6, « Kommunenes ansvar og mulighet for å trygge velferdssamfunnet ».

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen ønsker en forvaltningsreform. Det norske forvaltningssystem er svært sentralstyrt og detaljorientert. Det er først og fremst innrettet på å styre produksjonen av tjenestene, og er lite fleksibelt. I dag har kommuner og fylkeskommuner i hovedsak ansvar for å planlegge, finansiere, produsere og kontrollere de tjenester de tilbyr innbyggerne. Mangelen på et klart skille mellom produksjonsansvar og kontrollmyndighet er uheldig, og kan innebære at politiske mål kommer i konflikt med ivaretagelse av kontrollfunksjonen. Dagens forvaltningssystem er ikke, slik disse medlemmer ønsker, innrettet på en størst mulig valgfrihet for den enkelte og familien.

       Disse medlemmer vil som hovedregel skille offentlig tjenesteproduksjon fra forvaltningen, og innføre et finansieringssystem der betalingen i større grad følger brukernes valg. Derved kan man oppnå en mer effektiv ressursutnyttelse ved konkurranse mellom offentlige enheter og mellom offentlig og privat virksomhet. Ved en slik endring av finansieringssystemet vil man dessuten gi brukerne økt valgfrihet og innflytelse over utformingen av offentlig betalte tilbud.

       Disse medlemmer peker på at fristilling av offentlige enheter som sykehus og skoler er et virkemiddel for å få dette til. Fristilling innebærer at enheten i større grad styrer seg selv og skaffer seg inntekter ved å levere tjenester som det offentlige betaler. I kommunene er det naturlig med økt fristilling av barnehager, skoler, eldreinstitusjoner og andre tjenester for eldre. Innenfor det ansvarsområde fylkeskommunene har i dag, er det naturlig å gi videregående skoler, sykehus og kollektivtilbud en friere stilling. Det blir mindre viktig for brukeren hvem som eier institusjonene. De politiske beslutninger blir først og fremst knyttet til overordnede prioriteringer.

       Disse medlemmer peker på at en fristilling av videregående skoler, sykehus og kollektivtransport vil berøre de dominerende deler av fylkeskommunens oppgaver og i stor grad redusere behovet for dette forvaltningsnivået. Samtidig viser erfaringer at fylkeskommunen ikke representerer noen ideell størrelse for løsning av alle oppgaver den er pålagt. Mange oppgaver med et større regionalt og nasjonalt mål som f.eks. sykehusdrift kan like gjerne være et nasjonalt ansvar.

       Disse medlemmer mener offentlige tjenester, infrastruktur, planlegging og regulering med et klart lokalt siktemål bør løses lokalt - med større handlefrihet og ansvar for primærkommunene enn i dagens strukturer.

       Disse medlemmer trekker den konklusjon at dette på sikt vil åpne for en avvikling av fylkeskommunen, samtidig som primærkommunens stilling styrkes. Eventuelle endringer i kommunestrukturen bør skje naturlig ut fra endringer i lokale behov og baseres på frivillighet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at kommunene er tillagt store felles oppgaver og har fått større betydning for folks hverdagsliv de senere årene. Men når det overføres større myndighet og flere oppgaver er det en viktig forutsetning at kommunene og fylkeskommunene har økonomi til å ivareta sine funksjoner. De aller fleste kommuner opplever et sprik mellom oppgaver og økonomisk evne til å løse disse, noe som fører til nedskjæringer, sentralisering og privatisering av kommunale tilbud og tjenester.