Det følger av bestemmelsen i Grunnloven § 75 h at Stortinget kan kreve innkalt enhver til å avgi forklaring for Stortinget. Bestemmelsen lyder som følger:

« Det tilkommer Stortinget:

...

h. at kunne fordre Enhver til at møde for sig i Statssager, Kongen og den kongelige Familie undtagen; dog gjælder denne Undtagelse ikke for de kongelige Prinser, forsaavidt de maatte beklæde Embeder, »

       I Stortingets forretningsorden kap. 8 er det tatt inn bestemmelser om « tingenes forretninger etter Grunnloven § 75 ». I § 48 pkt. 2 heter det således:

« De rettigheter som er omtalt i § 75 f og h, kan utøves både av det samlede Storting og av Odelstinget særskilt. »

       I Forretningsordenen § 49 heter det videre:

« Når Stortinget eller Odelstinget mener det er nødvendig å innkalle noen til å møte etter Grunnloven § 75 h, skal presidenten i vedkommende ting sørge for at det blir sendt innkalling.

Innkallingen skal uttrykkelig nevne den sak eller de saker som tinget ønsker forklaringer om. Den skal også gjengi tingets vedtak om hvorledes den innkalte skal bekrefte sin forklaring - med ed eller med høytidelig forsikring. Den innkalte skal videre få en gjenpart av de bestemmelser som Stortinget har vedtatt som framgangsmåte når noen innkalles etter Grunnloven § 75 h. »

       Innkallingsretten er videre omhandlet i lov av 3. august 1897 nr. 2 om særlige straffebestemmelser m.v. for personer som i henhold til Grunnloven § 75 h innkalles til å møte for Stortinget. § 1 i denne loven bestemmer at den som unnlater å møte i henhold til en innkalling etter § 75 h eller vegrer seg for å avgi forklaring - som han er pliktig til etter bestemmelsen - eller som nekter å bekrefte forklaringen med en høytidelig forsikring etter reglene i domstolsloven § 141, blir straffet med bot. I § 2 heter det at den som forsettlig forklarer seg i strid med forsikring som nevnt i § 1, straffes som bestemt i straffeloven § 163. Prosesslovgivningens bestemmelser om ed ble opphevet i 1985, og av dette må en legge til grunn at det ikke lenger er aktuelt å avkreve edsavleggelse for en som er innkalt etter Grunnloven § 75 h, jf. bestemmelsen i Forretningsordenen § 49 andre ledd.

       Innkallingsretten har vært en del av vår konstitusjon siden Grunnlovens ble vedtatt i 1814. Bestemmelsen synes å ha spilt en særlig sentral rolle når det gjelder forholdet mellom statsmaktene i tiden forut for innføringen av den parlamentariske praksis, og likeledes i tiden rett etter - før denne praksis var helt festnet. Grunnloven § 75 h ble siste gang brukt i 1933 i forbindelse med den såkalte Grønlandssaken, hvor sendemann Wedel-Jarlsberg ble innkalt for å redegjøre for sin befatning med Grønlandssaken, herunder forhandlingene med Danmark om Øst-Grønland. Wedel Jarlsberg forklarte seg for Stortinget i plenum for lukkede dører. En historisk gjennomgang av innkallingsretten er for øvrig gjengitt i « Jussens venner » 1972 s. 68 ff. (Arne Fliflet). Bestemmelsen er videre omtalt i « Det Norske Storting gjennom 150 år », bind I s. 325-327 og bind II s. 313-315, samt bl.a. av Frede Castberg i « Norges Statsforfatning » bind II s. 330-331.

       Det har vært lagt til grunn i konstitusjonell teori at innkallingsretten etter Grunnloven tilkommer Stortinget eller Odelstinget i plenum. Denne retten kan således ikke delegeres til en stortingskomité, jf. bl.a. Innst.S.nr.211 (1952), samt kommentarer til Stortingets forretningsorden (Erik Mo og Guttorm Hansen s. 54 og s. 94). Dette har også vært lagt til grunn i forarbeidene til Stortingets forretningsorden § 21a om åpne komitéhøringer, jf. Innst.S.nr.8 (1995-1996) s. 11-12. Det har videre vært lagt til grunn at innkallingsretten etter § 75 h gjelder enhver person, samt at det vil være møte- og forklaringsplikt for de som måtte bli innkalt etter denne bestemmelsen.

       Det er videre lagt til grunn i konstitusjonell teori at forklaringsplikten innebærer at en embets- eller tjenestemann som forklarer seg i henhold til bestemmelsen ikke - som det er lagt til grunn for høringer i komiteene - er bundet av lojalitetsplikt til sin overordnede statsråd, jf. bl.a. en uttalelse avgitt av Justisdepartementets lovavdeling i 1973 i forbindelse med den såkalte Crotale-saken, hvor det slås fast at en embets- eller tjenestemann ikke kan nekte å svare på spørsmål ut fra lojalitetshensyn til statsråden. Stortinget har videre full anledning til å avdekke interne forhold i administrasjonen, hvis tinget ønsker det. Som det også fremgår av Dag Berggrav (« Slik styres Norge » 1994 s. 123) er den som avgir forklaring bare forpliktet av sannheten, men som han uttaler: « i selve den formen han gir sine svar, må han søke å være så lojal som mulig ». All den tid en innkalling av en embets- eller tjenestemann etter § 75 h ikke er betinget av statsrådens samtykke, trenger innkallingen heller ikke skje via statsråden.

       Det følger naturlig av bestemmelsen at en innkalling etter Grunnloven skjer i det enkelte tilfelle der Stortinget finner dette påkrevet, et vedtak om innkalling vil således gjelde innkalling av eller en flere bestemte personer.