1. Innledning

       Kapitlene i innstillingen følger disposisjonen i St.meld. nr. 16 (1996-1997). Sammendrag av Dok.nr.8:62 (1996-1997) er inntatt under kap. 6 der liberaliseringsdebatten er omhandlet i St.meld. nr. 16 (1996-1997).

1.1 Sammendrag

       Det uttales i meldingen at formålet er å redegjøre for utviklingen av narkotikasituasjonen de seinere år og for mål og virkemidler i årene som kommer. Gjennom den siste tiårsperioden har undersøkelser pekt mot stabilisering og en viss reduksjon i stoffmisbruket. Dette gjelder særlig det intravenøse misbruket, men også misbruket av cannabisstoffer. Den siste tiden har imidlertid vist tegn til endringer. Økt internasjonal, ulovlig produksjon og handel med narkotika har ført til økt tilgjengelighet av narkotiske stoffer også i Norge. Flere misbrukere av heroin og andre stoffer er blitt mer nedslitte og forkomne, og dødeligheten i gruppen er høy. Samtidig er det introdusert nye stoffer i ungdomsmiljøer utenom de tradisjonelle misbruksmiljøene, koplet til internasjonale ungdomskulturelle strømninger. Liberale holdninger til bruk av sentralstimulerende midler, cannabis og hallusinogener er blitt tydeligere. Det framholdes at dette understreker behovet for en ny gjennomgang av narkotikapolitikken.

       Under drøftingen av ulike avgrensninger påpekes det bl.a. at holdninger i samfunnet til rusmiddelbruk gir glidende grenser mellom lovlige og ulovlige stoffer, idet f.eks. liberale holdninger til alkoholbruk i voksenbefolkningen vil kunne gjenfinnes som liberale holdninger til narkotika blant ungdom. Det framholdes at Sosial- og helsedepartementets del av ansvaret for narkotikapolitikken inngår i en samlet rusmiddelpolitikk, hvor målet er i størst mulig utstrekning å begrense de individuelle og samfunnsmessige skadene av bruk og misbruk av rusmidler.

       Det er til meldingen tre utfyllende vedlegg henholdsvis om globaliseringen av den ulovlige produksjonen, handelen med og misbruket av narkotiske stoffer, om nye ungdomskulturelle utviklingstrekk og misbruksmønstre og om de tyngst problembelastede misbrukerne og hjelpeapparatet.

2. Regjeringens mål og virkemidler i narkotikapolitikken

       Det framholdes at det i Norge helt siden narkotikamisbruk oppsto som et sosialt problem blant ungdom i midten av 1960-årene, har vært ført en restriktiv narkotikapolitikk ved at både besittelse, bruk og omsetting av de aktuelle stoffene er forbudt. Ulovlig innførsel og omsetting kan i de groveste tilfellene medføre lovens strengeste straff. Det understrekes at det har vært lagt stor vekt på å balansere de restriktive kontrolltiltakene med andre forebyggende tiltak og hjelpe- og behandlingstiltak.

       Det uttales at det ikke er realistisk å tro at narkotikaproblemene skal kunne løses innen overskuelig framtid, og det vises til at noen av den grunn stiller spørsmål ved selve det restriktive grunnlaget for narkotikapolitikken. Det uttales at liberalisering først og fremst ville ha den negative signaleffekten at samfunnet ikke lenger vurderer narkotika som et alvorlig problem og etter alt å dømme også øke tilgjengeligheten av narkotika og føre til økt misbruk. Det understrekes at det derfor er viktig å holde fast ved det langsiktige, overordnede politiske målet; å arbeide fram mot et samfunn fritt for misbruk av narkotika.

       Som hovedutfordringer de nærmeste årene nevnes:

       For å øke innsatsen mot narkotikaproblemene ytterligere, vil Regjeringen:

       Det understrekes at offentlige myndigheter ikke kan nå disse målene alene, men at det kreves en bred, nasjonal mobilisering der alle tar ansvar for å yte sitt til gode, rusfrie oppvekstmiljøer for alle barn og unge.

2.2 Komiteens generelle merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Tveiten, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, gir i all hovedsak sin tilslutning til de hovedmål og virkemidler som det gjøres rede for i meldingen. Det er viktig at målet om et narkotikafritt samfunn står fast selv om dagens situasjon tilsier at dette ikke kan oppnås på svært lang tid. Dagens situasjon gir grunn til sterk bekymring. En situasjon med over 100 overdosedødsfall bare i Oslo i 1996 kan ikke vedvare. Det er i dag svært lett for ungdom flest å skaffe seg tilgang på illegale rusmidler. Det norske markedet er svært attraktivt - norsk ungdom er en svært kjøpesterk gruppe. Selv om majoriteten av norsk ungdom aldri har prøvd eller kommer til å prøve narkotiske stoffer, ser vi en klar tendens til at flere og flere aksepterer at deres venner og omgangskrets bruker narkotika. Denne holdningsendringen er alvorlig og tyder på at holdnings- og informasjonsarbeidet ikke har vært godt nok.

       Utgangspunktet for narkotikapolitikken må være å redusere etterspørselen. Uansett hvor strenge kontrolltiltak som settes i verk ved norske grenser, og hvor mange politistillinger vi oppretter, vil det alltid finnes narkotika så lenge etterspørselen er sterk nok. Dette er norske fengsler et godt bevis for. Det er ikke uvanlig å misbruke narkotika mens man soner en dom, og mange pådrar seg også omfattende narkogjeld mens de sitter inne. Dette til tross for at fengselsmyndighetene er fullt klar over problemet og har satt i verk mange og strenge kontrolltiltak overfor både innsatte, ansatte og besøkende. Likevel finner narkotikaen sin vei gjennom kontrolltiltak og fengselsmurer. Dette viser etter komiteens oppfatning at å dempe etterspørselen etter illegale rusmidler er et av de viktigste tiltakene i kampen mot den godt organiserte og pengesterke narkotikaindustrien.

       Regjeringen legger sterk vekt på å styrke og effektivisere det internasjonale samarbeidet mot ulovlig produksjon, handel med og misbruk av narkotika. Komiteen ser dette som et meget viktig arbeid. Vi slåss mot en mafia som ikke kjenner landegrenser, og som er svært godt internasjonalt organisert og har et bredt kontaktnett av bakmenn, smuglere, langere og misbrukere. Bare gjennom samarbeid med andre land og deres politi- og tollmyndigheter kan kampen mot denne kriminaliteten vinnes. Norge alene er maktesløs i kampen mot den internasjonale narkomafiaen.

       Det forebyggende arbeidet er svært viktig. Det å få ungdom til å si nei til narkotika er betraktelig billigere og bedre for samfunnet enn å få en misbruker på rett kjøl igjen. Komiteen er derfor enig med Regjeringen i at man må styrke dette arbeidet Det vises videre til merknader under kapittel 4.

       Komiteen vil videre sterkt presisere at den ikke tror at en legalisering av narkotiske stoffer vil føre til mindre narkotikamisbruk eller gjøre situasjonen lettere for dagens misbrukere. Komiteen ønsker å videreføre den restriktive narkotikapolitikken som har vært ført i Norge. Komiteen ønsker et fortsatt forbud mot besittelse, bruk og omsetning av narkotika. De høye strafferammene for de groveste narkotikaforbrytelsene må videreføres.

       I velferdssamfunnet Norge må det være en klar målsetting å hjelpe misbrukere tilbake til en verdig livssituasjon. En rekke ledd i behandlingstilbudet må bli bedre. Det må være nok behandlingsplasser til alle som ønsker det, og ettervernet må styrkes. Her gjør norske kommuner en for dårlig jobb. Når misbrukeren er ferdig med et behandlingsopplegg i institusjon, må kommunene sørge for den videre oppfølgingen. Det må legges planer for et aktiv intergreringsarbeid på alle nivåer. Tilbud om arbeid eller utdanning, bolig og hjelp til å skaffe seg et nytt sosialt nettverk er en forutsetning for at vedkommende ikke faller tilbake til misbruket. Dette krever ressurser - men er samfunnsøkonomisk svært lønnsomt i forhold til fortsatt misbruk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til at det er kommunene som er pålagt ansvaret for ettervern for rusmiddelmisbrukere, og konstaterer at dette er en meget forsømt oppgave i de aller fleste norske kommuner. Disse medlemmer konstaterer at behandling og særlig ettervern for alkohol- og stoffmisbrukere i kommunene er et meget lavt prioritert område, og utgiftene til dette er svært ofte en salderingspost på de kommunale budsjettene. Disse medlemmer mener at slik har situasjonen vært over langt tid, og disse medlemmer finner det derfor riktig i denne sammenheng å foreslå statlige øremerkede bevilgninger til behandling og ettervern av alkohol- og stoffmisbrukere. En slik øremerket bevilgning vil heve statusen for denne gruppe behandlingstrengende i kommunene, noe som gjør det lettere og mer prestisjefylt for fagpersonell å gå inn i denne omsorgen.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag.

       « Stortinget ber Regjeringen i budsjettforslaget for 1998 fremme forslag om en nødvendig øremerket bevilgning til behandling og ettervern innen alkohol- og rusmiddelomsorgen i kommunene. Fylkesmannen pålegges å føre særskilt tilsyn med bruken av bevilgningen. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at kommunene må sikres både faglig kompetanse og økonomiske ressurser til å kunne iverksette tiltak på dette området.

       Disse medlemmer mener det er viktig å se helheten i rusmiddelmisbrukernes livssituasjon, spesielt i de tilfeller hvor misbrukerne selv ønsker å endre egen livssituasjon. Pr. i dag er det altfor få akuttplasser/avrusingsplasser. Når rusmiddelmisbrukerne er motivert for behandling, er det veldig viktig at tilbudet er der og da. Hvis man ved henvendelse til hjelpeapparatet får beskjed om at det er ledig avrusningsplass om tre uker, er motivasjonen når den tid kommer i de aller fleste tilfeller borte/glemt. Tilliten til hjelpeapparatet er svekket fordi man ikke fikk umiddelbar hjelp i en svært vanskelig situasjon når man ba om det, og det blir vanskeligere å komme igjen neste gang.

       Disse medlemmer mener det er viktig med en oppmyking av mulighet for behandlingsplass/kollektivplass utenfor egne fylkesgrenser. I dag reduseres mulighet for behandling av økonomiske årsaker, fordi det i noen tilfeller er for dyrt å « kjøpe gjesteplasser » utenfor eget fylke. Hvis det skal være realitet i utsagnet om at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å bidra til rusfri tilværelse, må man ta konsekvensen av dette fullt ut.

       Disse medlemmer mener at en av de store svakhetene ved St.meld. nr. 16 (1996-1997) er mangel på konkrete tiltak i forhold til ettervern/tiltak for rusmiddelmisbrukere når de har blitt rusfrie. Det som nå står i meldingen, er at det gjennom veiledning til kommunene skal oppmuntres til spredning av informasjon om frivillige organisasjoner og grupper som ressurs i oppfølging av rusmiddelmisbrukere etter behandling. I tillegg står det at det skal gis fortsatt tilbud om bruk av begrensede terapeutiske tiltak i den hensikt å opprettholde den bedring som ble oppnådd, som en følge av primærbehandlingen.

       Disse medlemmer vil påpeke at det skal gis tilbud om begrenset terapeutisk behandling til en brukergruppe med ekstremt svak økonomi, som for slik behandling blir pålagt samme egenandeler som andre. Når en rusmiddelmisbruker er inne på kollektiv/institusjon, er vedkommende i et veldig skjermet miljø. De er hele døgnet omgitt av faglig kvalifisert personell som er opplært til å tolke den minste endring i humør og periodesvingninger i forhold til oppholdet. Det legges også opp til en rekke aktiviteter og andre tilbud mens man er på kollektiv. Når den enkelte kommer ut av aktivt behandlingsopplegg, gis det ikke noe fullgodt opplegg videre. Det gis tilbud om yrkesrettet attføring til videre utdanning eller tiltak på en eventuell arbeidsplass. Noe utover dette har man i dag ikke tilbud om. Oppfølging og støtte gis i ytterst varierende grad ut fra kompetanse og ressurser i den enkelte kommune.

       Disse medlemmer mener at boligtilbudet kommunene gir tidligere rusmiddelmisbrukere, må bedres betydelig. I dag gis i overveiende grad tilbud om plass i hospits eller kommunal bolig, hvor det fra før bor aktive rusmiddelmisbrukere, og hvor det er lett å havne rett tilbake der tidligere misbruker var før. Det avhenger ofte av den enkelte kommune og sosialkontor om det gis etableringstilskudd til start i « nytt liv ». De som har vært på kollektiv, har fått penger fra sosialkontoret under behandling til fritidsutstyr og aktiviteter. Det har vært svært vanskelig å spare penger til depositum til leilighet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at aktive rusmiddelmisbrukere i de aller fleste tilfeller ender opp i en økonomisk situasjon med stor gjeld og økonomisk mislighold. I tillegg til privatøkonomisk gjeld har mange også gjeld til sosialkontorer ved lån til depositum til leiligheter de har leid mens de har vært rusmiddelmisbrukere, sosiallån til innbo etc. For å endre situasjonen for tidligere misbrukere må det også settes inn tiltak for å bidra til gjeldssanering/gunstige nedbetalingsavtaler.

       Disse medlemmer mener Regjeringen må ta initiativ til at det gis økonomiske midler til hele tiltakspakker som dekker skole, arbeidstiltak, etablering i ny bolig i rusfritt miljø, terapeutisk behandling uten egenandel, hjelp til gjeldssanering / nedbetalingsavtaler og andre nødvendige tiltak for å bedre den helhetlige situasjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil peke på at det kan være uheldig å skille mellom problemer knytta til misbruk av legemidler, alkoholmisbruk og bruk av illegale narkotiske stoffer, da misbruk av legemidler og alkohol ofte kan være inngangsporten til misbruk av narkotika. For å kunne sette inn gode og nok treffsikre hjelpetiltak, er det viktig å være klar over dette.

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng understreke viktigheten av en streng og kontrollert legemiddelbruk.

       Disse medlemmer vil også peke på det uheldige ved at narkotikamisbrukere og alkoholikere plasseres i samme miljø på hospits. Det er mye som tyder på at opphold i hospits fører til at alkoholikere får befatning med narkotiske stoffer, og at narkomane med motivasjon til avvenning får tilbakefall. Disse medlemmer vil derfor advare mot hospitsplassering. Det må legges vekt på å finne mer egnede boløsninger. I denne forbindelse vil disse medlemmer også minne om spesielt de eldre alkoholmisbrukerne som kan være en gruppe som kan falle utenfor hjelpetiltakene. Disse medlemmer vil peke på viktigheten av å ha en særskilt oppmerksomhet rettet mot denne gruppen hjelpe- og pleietrengende, slik at de kan få gode og verdige boforhold i sin alderdom.

       Disse medlemmer vil også peke på at et nytt mønster er i ferd med å utvikle seg når det gjelder omsetning av narkotika. Det gamle mafiasystemet erstattes av at det produseres billig syntetisk narkotika. Denne blir lett tilgjengelig og krever en annen innsats enn det etablerte politiarbeid.

       Disse medlemmer mener det er en alvorlig utfordring at oppskrifter på produksjon av syntetisk narkotika er tilgjengelig på Internett. Laboratorier for slik produksjon opprettes blant annet i biler som kan passere fritt over landegrensene.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil understreke at Schengenavtalen er svært viktig sammen med aktiv innsats i FN, Europarådet og andre internasjonale organisasjoner hvor det er naturlig å drøfte spørsmålene om bekjempelse av narkotika.

3. Narkotikasituasjonen

3.1 Sammendrag

       Det framholdes at den ulovlige, internasjonale produksjonen og handelen med narkotiske stoffer de siste tiår har fått enorme dimensjoner. FN beregner at det årlig omsettes narkotika for mellom 300 og 500 milliarder amerikanske dollar. Dette gjør narkotika til verdens nest største handelsvare, bare overgått av våpenindustrien. Det antas at om lag 70 prosent av den årlige totale omsetningsverdien av ulovlig narkotikahandel hvitvaskes og investeres i lovlig virksomhet.

       Det påpekes at det globale narkotikaproblemet er et dynamisk fenomen idet både produksjons-, smuglings- og misbruksmønstre er i stadig endring, påvirket av såvel politiske, sosiale og økonomiske som teknologiske faktorer. Som de trolig viktigste faktorer for vår del av verden framholdes de politiske, økonomiske og sosiale omveltningene i den tidligere Sovjetunionen og landene i Sentral- og Øst-Europa, som har lagt forholdene til rette for økende narkotikaproblemer i disse områdene. Som andre viktige faktorer nevnes den generelle nedbyggingen av handelshindere og en friere verdenshandel, samt økende migrasjon. Et deregulert og tettere integrert globalt finansmarked har muliggjort hvitvasking og investeringer av de enorme summene som er involvert i internasjonal narkotikahandel, og har vanskeliggjort innsatsen for å spore dem opp. Den teknologiske utviklingen har ført til at framstilling av basisstoffer og psykoaktive, avhengighetsskapende stoffer ikke lenger er forbeholdt teknologisk avanserte industriland med etablerte farmasøytiske industrier. Profesjonell markedsføring fanger opp ungdomskulturelle strømninger og tilpasser tilbudet slik man har sett i forbindelse med reintroduksjon av LSD og introduksjon av ecstasy i ungdomsmiljøer utenom de tradisjonelle misbruksmiljøene.

       Størst økning i misbruket synes å finne sted i utviklingslandene og i de nylig uavhengige statene i Sentral- og Øst-Europa og den tidligere Sovjetunionen. Det påpekes at det ikke lenger finnes områder i verden der det ikke forekommer narkotikamisbruk, og at det tradisjonelle skillet mellom produsent- og konsumentland på det nærmeste er utvisket.

       Den verdensomfattende, ulovlige produksjonen og handelen med narkotika har som konsekvens en økt tilgjengelighet av stoffene også i Norge. I 1995 var det totalt 11.524 narkotikabeslag i Norge. Det var en markert økning fra foregående år både i antall beslag og i beslaglagt mengde narkotiske stoffer. For 1996 steg antall narkotikabeslag med 6 prosent til 12.215, mens økningen fra 1994 til 1995 var om lag 30 prosent. Tallene over beslaglagt mengde økte betydelig for stoffene kokain, heroin og ecstasy, mens mengden cannabis, amfetamin og LSD gikk ned.

       Den økte tilgjengeligheten av heroin later likevel ikke til å ha ført til at gruppen tungt problembelastede sprøytemisbrukere har økt vesentlig. Det er stor grad av enighet mellom politiet, tiltaksapparatet og forskere om at situasjonen synes relativt stabil, og at det ikke synes å ha vært en økning i rekrutteringen av nye, unge misbrukere til dette miljøet. Den økende gjennomsnittsalderen på misbrukerne er et tegn på dette. Det framholdes at heroinet likevel har fått innpass i de fleste større byene de seinere årene, og at det derfor er all grunn til bekymring for utviklingen av misbruksmiljøene også utenfor Oslo-området i årene som kommer.

       Det påpekes at det typiske norske misbruksmønsteret er et blandingsmisbruk der alkohol, avhengighetsskapende legemidler og ulovlige stoffer misbrukes sammen eller hver for seg.

       Mens utviklingen av et tungt misbruk og avhengighet av stoffer som amfetamin og heroin synes å henge sammen med en rekke personlige problemer i tillegg til egenskaper ved stoffene i seg selv, er det mye som tyder på at det eksperimenterende misbruket av f.eks. cannabis og ecstasy ikke kan knyttes opp til slike bakenforliggende problemer. Ulike ungdomskulturelle aktiviteter med stor tiltrekningskraft synes dessuten å ha en langt mer liberal holdning til narkotika enn det man har sett tidligere. Som det mest framtredende eksemplet vises det til housekulturens bruk av symboler som henspeiler på ecstasy.

       Regjeringen vurderer narkotikasituasjonen som fortsatt alvorlig. Det store antallet sterkt forkomne, langvarige sprøytemisbrukere, den høye dødeligheten blant disse, den geografiske spredningen av heroin og amfetamin, det økende antallet unge som har erfaring med misbruk av hasj og ecstasy, samt en glidning i retning av mer liberale holdninger til narkotika blant ungdom, gir ifølge meldingen særskilt grunn til bekymring.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen vurderer narkotikasituasjonen som svært alvorlig. Det store antallet svært « slitne » sprøytemisbrukere og den høye dødeligheten blant disse krever en større innsats. Bedre avrusningsmuligheter, tilbud om metadonbehandling og en mer aktiv oppsøkende virksomhet i miljøet er en forutsetning for å motvirke denne tragiske trenden.

       Komiteen er bekymret over det økende misbruksproblemet i alle deler av verden. Det har også vært en globalisering av misbruksmønsteret - noe som også klart har påvirket « det norske misbruket ». Selv om hasj fremdeles er det mest brukte stoffet og hvor beslagene er størst, er andre stoffer på rask fremmarsj - ikke minst gjelder dette de syntetiske stoffene som f.eks. ecstasy. Heroin har dessuten utviklet seg til å bli noe mer enn et Oslo-fenomen. De senere årene har heroinet fått innpass i de fleste større byene. Det er derfor all grunn til bekymring for utviklingen av misbrukermiljøene også utenfor Oslo-området i årene som kommer. Komiteen vil også sterkt advare mot å gjøre narkotikaproblematikken til kun et storbyfenomen. Bevilgningene til tiltak mot rusmiddelmisbruk må derfor ta utgangspunkt i omfanget av rusproblemene mer enn størrelsen på byen/kommunen.

       Alt tyder på at tilgjengeligheten til narkotika er god i de aller fleste kommuner i Norge. Derfor må alle landets kommuner også ta denne problematikken på alvor. Kampen og holdningene mot narkotika må ha rotfeste i nærmiljøet, og her må kommunene ta sitt ansvar alvorlig.

       Komiteen mener at det i hver kommune/by bør etableres et tverrsektorielt samarbeidsforum med formål å bekjempe etterspørselen og bruk av narkotiske stoffer. I et slikt samarbeidsforum bør følgende instanser, etter komiteens mening, delta: Kommunenes sosialetat, skolesektoren, politi, trygdevesen, ungdomsorganisasjoner, arbeidsmarkedsetaten og den kommunale helseetaten.

4. Nye misbruksmønstre og ungdomskulturelle utviklingstrekk - forebyggende tiltak

4.1 Sammendrag

       Det pekes i meldingen på at stoffmisbruk i dag synes å befinne seg på en skala med glidende overganger i spenningen mellom to ytterpunkter. På den ene siden finner vi miljøer hvor misbruket er koblet til bl.a. kriminalitet og store psykososiale problemer, mens en på den andre siden finner resurssterke ungdomsgrupper hvor bruk av rusmidler som cannabis og ecstasy er en del av en bevisst livsstil knyttet til ungdomskulturelle strømninger, ulike musikktrender eller til andre aktiviteter med stor tiltrekningskraft.

       Det gis i meldingen en oversikt over den satsing som gjøres på det forebyggende området bl.a. i samarbeid med frivillige organisasjoner. Det redegjøres også for barnevernets, skolens, skolehelsetjenestens, politiets og Forsvarets forebyggende rolle. Det understrekes at kommunene spiller en helt sentral rolle både i utformingen og gjennomføringen av rusmiddelpolitikken idet det er kommunene som gir bevilling til salg og skjenking av alkohol, og som dermed også i stor grad kan påvirke tilgjengeligheten av det mest utbredte rusmiddelet. Det påpekes at som oftest er det kommunene som først kommer i kontakt med vanskeligstilte familier, ungdom i faresonen og misbrukere, og at kommunene derfor har det beste utgangspunktet for planlegging og samordning av den samlede forebyggende innsatsen.

       Det understrekes at det økende misbruket av cannabis og ecstasy og mer liberale holdninger til stoffmisbruk stiller både kommunale og sentrale myndigheter overfor nye utfordringer. Det uttales at det er viktig å videreføre og styrke de tradisjonelt virksomme tiltakene på forebyggingsområdet, herunder undervisning og holdningsskapende arbeid i og utenfor skolen, oppsøkende ungdomsarbeid i form av utekontakter og feltarbeid, og et nært samarbeid med og støtte til et bredt spekter av frivillige organisasjoner. Samtidig er det tegn som tyder på at de mer narkotikaliberale ungdomsgruppene er lite tilgjengelige for formanende om enn velmente budskap fra voksenverdenen. Det påpekes at opplysningskampanjer med skremselspropaganda som lett kan avsannes av ungdommen selv, vil kunne virke mot sin hensikt, og at det derfor er viktig å tilstrebe troverdighet og saklighet i opplysningsarbeidet.

       Det uttales at det som supplement til de tradisjonelle tiltakene er behov for nye tilnærminger og metoder i det forebyggende arbeidet, og at det fortsatt er behov for mer kunnskap ikke minst om kulturelle aspekter ved ungdomsmiljøene, slik at ungdom kan nås ut fra en forståelse for deres situasjon og referanserammer.

       Sosial- og helsedepartementet mener det er behov for en bred og offensiv forebyggende innsats mot narkotika og mot misbruk av rusmidler generelt, og vil legge til grunn følgende strategiske prinsipper:

       Sosial- og helsedepartementet vil ta initiativ til etablering av et bredt sammensatt forebyggingsforum. Forumets oppgaver vil være å videreutvikle forebyggende strategier og tiltak. Departementet vil videre bidra til å stimulere til at ungdom selv stiller opp og formidler negative holdninger til rus, vold og kriminalitet og vil trekke på disse kreftene når det gjelder å informere ungdom om konsekvensene av misbruk av rusmidler. Departementet vil samtidig invitere til et bredt samarbeid med ulike frivillige organisasjoner.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil vise til at det er en ny utvikling i bruken av illegale rusmidler, og at nye grupper eksperimenterer med eller begynner å bruke stoff regelmessig som et alternativ til alkohol. I økende grad benytter ungdom fra ressurssterke hjem stoff, og det er særlig de nye syntetiske stoffene som blir prøvd ut. Det tradisjonelle bildet av rusmiddelmisbrukere som ressursfattige fra lavere sosiale lag har endret seg. Dette betyr at arbeidet mot rusmiddelmisbruk må føres på flere områder enn tidligere. I tillegg må også informasjon og holdningsarbeidet som til nå har vært drevet, bli vesentlig bedre.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, vil peke på at det tradisjonelle informasjonsarbeidet overfor skoleungdom enten har vært sterkt preget av skrekkeksempler, som sprøytenarkomane som etter 15 års kamp har kommet seg ut av « rushelvete », eller avholdsungdommen som har appellert til totalavhold. Ingen av disse virkelighetsbeskrivelsene kjenner ungdom flest seg igjen i.

       Komiteen er kjent med at Regjeringen har nedsatt et forum for informasjon og holdningsskapende arbeid rettet mot ungdom. Komiteen mener at dette forumet kan ha en særlig viktig rolle å spille overfor lærere og foresatte. Holdninger blant ungdom skapes best av ungdom selv. Det er de som har størst påvirkningskraft overfor sine venner og sin omgangskrets. Derfor må det også settes av midler slik at ungdom kan informere ungdom. Her kan man trekke veksler på det arbeidet som f.eks. Ungdom mot vold, barne- og ungdomsidretten og frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner driver.

       Komiteen vil også peke på at rusmiddelorganisasjonene på det forebyggende området gjør et omfattende og grundig arbeid som det er nødvendig å videreutvikle. Foreldres holdninger er også normdannende for barnas holdninger til rus. Derfor må innsatsen overfor foreldre og foresatte økes. Undersøkelser viser at de som bruker rusmidler, ofte bruker flere typer, både alkohol, hasj og hardere stoffer. Forebygging må ta utgangspunkt i alkoholbruken, inkludert foreldregenerasjonens alkoholbruk. Med en slik helhetlig sammenhengende forebyggingsstrategi vil en kunne nå lengre i den forebyggende innsatsen.

       For å skape holdninger mot dop må grupper som appellerer til vanlig ungdom, trekkes med og få en avgjørende rolle. Forbilder for ungdom som artister, skuespillere, musikere og mediafolk må bli bevisst det ansvaret de har som holdningsskapere. Komiteen er sterkt bekymret over at en rekke kjente forbilder og reklamebransjen er med på å skape et glamorøst bilde av bruk av rus. Disse må ta et ansvar for hvilke holdninger de bidrar til å skape.

       Komiteen mener at kampen for å redusere rusmiddelmisbruk og forhindre at flere begynner med stoff, først og fremst er en kamp om ungdoms - og voksnes - holdninger og verdivalg. Rusmiddelmisbruk kan ikke stoppes gjennom restriktive lover alene. Der det finnes etterspørsel etter stoff, vil det også være noen som ønsker å tilby, fordi det er penger å tjene. Kampen mot narkotika blir først og fremst en kamp mot etterspørselen.

       Komiteen vil peke på den viktige rollen skolen og lærere har for å spre informasjon om narkotika og virkningen av de forskjellige typer rusmidler. Det er viktig at ungdom får saklig og korrekt informasjon om hva de ulike rusmidlene er, og her må skolen ha oppdatert informasjonsmateriell. Komiteen mener også det er viktig at frivillige organisasjoner og holdningsskapere blant ungdom kommer inn i skolen.

       Dagens oppvekstmiljø for barn og ungdom er svært forandret fra hvordan hverdagen så ut for 20-30 år siden. Det innebærer at barn og ungdom står overfor en rekke spørsmål, utfordringer og muligheter som foreldrene deres ikke har forutsetninger for å se eller besvare. Derfor må informasjonsarbeidet overfor foreldre og foresatte styrkes.

       Komiteen mener også det er viktig å at vi tar inn over oss at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn, og at det også innebærer en mer omfattende oppgave når informasjon skal formidles, og for at holdningsskapende arbeid skal lykkes. Komiteen vil peke på at frivillige organisasjoner i de flerkulturelle miljøene kan ha en viktig rolle å spille i denne sammenheng.

       Komiteen viser til at det rundt om i mange kommuner er satt i gang en rekke tiltak på det forebyggende området både i regi av kommunene og av frivillige krefter. Mangel på økonomiske midler har også hindret mange positive planlagte tiltak å komme i gang.

       Komiteen vil peke på at mange tiltak det søkes støtte til, får avslag fordi bevilgningen er for liten. Komiteen mener derfor det er nødvendig med økte bevilgninger til rusfrie miljøtilbud i kommunene. Det må gis støtte både til kommunale tiltak og til tilbud i regi av organisasjoner og andre.

       Komiteen viser til de positive tiltakene som er i enkelte kommuner både med aktivitetstilbud til tungt belastede stoffmisbrukere og med alkoholfrie tilbud på det forebyggende området. Komiteen mener det er svært viktig å legge til rette for at statlige tilskuddsordninger også går til slike typer tiltak.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at Regjeringens satsing på det nye forum man nå skal opprette, ikke må bli et alibi for Regjeringens helhetlige satsing overfor frivillige organisasjoner. Når forumet er tiltenkt tilført 5 mill. kroner til drift for 1997, må man også satse tilsvarende på andre deler av det forebyggende organisasjonsapparat. Det nye forumet må ikke med sine store tilførte ressurser bidra til å kvele det frivillige apparatet som allerede eksisterer i det forebyggende arbeidet.

       Flertallet mener at fokus i første rekke ikke kun må settes inn på å fortelle ungdom om virkning av ulike stoffer og hvordan disse ser ut, men først og fremst drive generelt holdningsskapende arbeid. Ungdom må selv formidle til annen ungdom at ungdomstida deres er viktig, og for å få full uttelling for denne må ungdomstida være rusfri. Dagens oppvekstmiljø for barn og ungdom har endret seg drastisk bare de 5 siste årene. Reklamebransjen har blitt rettet mer mot ungdom, og man har fått inn « dop- og voldsforherligende » trender både i musikk- og klesbransjen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti anser det viktig å styrke allerede eksisterende tiltak, som oppsøkende helseteam, uteseksjonen og de psykiatriske ungdomsteamene. Det må konkret settes av økonomiske midler i statsbudsjettet til å opprettholde/styrke både forebyggende ungdomsorganisasjoner og tiltak som må styrkes ved kommunale overføringer. Skal kommunene øke innsats og bevilgninger til helhetlig forebyggende arbeid, må man også gi statlige økonomiske overføringer.

       Disse medlemmer vil peke på at det er påvist at ecstasybruk fører til alvorlige depresjoner og psykiske problemer. En fersk FN-rapport konkluderer med at politikere verden over ikke gjør nok for å bekjempe ecstasy. I forbindelse med bekjempelse av bruk av ecstasy må man også styrke det psykiatriske mottaksapparatet slik at det blir i stand til å ivareta behovene som allerede nå signaliseres fra de psykiatriske ungdomsteamene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil spesielt påpeke viktigheten av å dra ungdom selv sterkt inn i det holdningsskapende og forebyggende arbeidet. Ungdomsorganisasjoner som Ungdom Mot Stoff (UMS) og Ungdom Mot Narkotika (UMN) driver allerede i dag et forebyggende arbeid i skolen og ellers i miljøer hvor ungdom samles. For at slikt arbeid skal få den spredning det virkelig trenger, er det behov for en satsing økonomisk for å styrke denne type organisasjoner. Informasjon i skolen må være gjennomført, og ikke kun komme som en « happening » i ungdomskolen, hvor noen utenfra kommer for å snakke om rusmidler.

       For komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er det av overordnet viktighet å hindre at ungdom rekrutteres til narkotikamisbruk. Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig med en restriktiv rusmiddelpolitikk.

       Disse medlemmer ser det som positivt at Regjeringen foreslår en styrket innsats når det gjelder forebyggende arbeid. Det er viktig å gi ungdommen tro på seg selv og styrke til å stå imot presset fra ulike miljø og kapitalkrefter. Den viktigste måten en kan bekjempe rusmisbruk på, er ved å forebygge.

       Mye kan tyde på at vi har fått en ny ungdomsgenerasjon som ikke vet nok om farene ved rusmiddelmisbruk. Disse medlemmer viser til den sterke økningen i ungdoms misbruk av rusmidler. I de aller fleste stedene i Norge er det i dag svært enkelt å få tak i narkotika. Det har vært gjort svært store narkotikabeslag i Norge, også sett i europeisk målestokk. Norge er ikke lenger noen utkant når det gjelder omsetning av narkotika. Nye stoffer finner fort veien. Ett eksempel er det nye motestoffet ecstasy, som nå har fått innpass i flere og flere ungdomsmiljøer. Disse medlemmer mener det er viktig å ha oppmerksomheten rettet mot utviklingen av nye ungdomskulturelle miljø som kan føre med seg bruk av narkotiske stoffer. Det er foruroligende at det nå synes å finne sted økende bruk av narkotiske stoffer blant de yngste ungdomsgruppene. Det kan også gjennom lovverket være nødvendig å regulere virksomheten til de nye morgenklubbene, som ser ut til å skjule blant annet ecstasybruk, og der rekruttering til stoffmisbruk lett kan finne sted. Dette er etter disse medlemmers vurdering en særdeles uheldig virksomhet.

       Disse medlemmer mener forebyggende arbeid er nøkkelen til å gjøre noe med dette. Det forebyggende arbeidet overfor foreldre og foresatte må også styrkes.

       Disse medlemmer frykter at en samfunnsutvikling med sterke krav om karriere og vellykkethet kan føre til at flere ungdommer faller utenfor. Et varmere samfunn med mindre karrierekrav og større respekt for enkeltmennesket og rom for å være annerledes er etter disse medlemmers syn en barriere mot misbruk.

       Disse medlemmer mener at vi for å bekjempe narkotikamisbruket må lære opp ungene våre til å bli trygge på seg selv og sterke nok til å stå imot presset for å bruke ulike narkotiske motestoff. Det er også viktig å opprettholde en streng narkotikapolitikk. Disse medlemmer tar helt klart avstand fra ethvert forslag om å legalisere narkotiske stoffer. Etter disse medlemmers mening vil legalisering av narkotika føre til økt forbruk, større rekruttering og store lidelser for den enkelte.

       For tidlig å kunne registrere faresignal som tyder på at ungdom er begynt å bruke narkotiske stoffer, er det viktig å ha en god skolehelsetjeneste. Disse medlemmer mener helsesøsterfunksjonen må styrkes og tilføres kompetanse på dette området. Disse medlemmer vil også understreke nødvendigheten av at kommunen tilføres nok ressurser til forebyggende og behandlende tiltak på rusmiddelområdet.

       Disse medlemmer mener at samarbeidet mellom psykiatri, barnevern og rusomsorg må bli langt bedre.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at det forebyggende arbeid må styrkes i forhold til den sterke veksten i bruken av ecstasy og andre syntetiske motestoffer. Disse medlemmer foreslår at det settes i verk informasjonsarbeid spesielt rettet mot foreldre og foresatte med ungdom i spesielle risikogrupper. Disse medlemmer mener det må utvikles enhetlige behandlingskjeder, hvor én instans har ansvaret for å følge opp den personen som trenger hjelp. Disse medlemmer vil også foreslå at kompetansesentrene for psykiatri, rus og barnevern blir samlokalisert. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til et nært samarbeid mellom psykiatrien, rusomsorgen og barnevernet bl.a. ved at kompetansesentrene for disse faggruppene blir samlokalisert. »

       « Stortinget ber Regjeringen tilpasse barnevernloven og lov om sosiale tjenester slik at praktiseringen av regelverket med hensyn til behandling av narkomane under og over 18 år blir samkjørt. »

5. De tyngst problembelastede misbrukerne og hjelpe- og behandlingsapparatet

5.1 Sammendrag

       Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) gjorde i 1990 en gjennomgang av materiale som belyser omfanget av sprøytemisbruk. Gjennomgangen konkluderte bl.a. med at den årlige tilveksten av nye sprøytemisbrukere økte tidlig på 1970-tallet, var forholdsvis stabil på slutten av 1970- og første halvdel av 1980-tallet, og gikk betydelig ned på slutten av 1980-tallet. Omkring halvparten av de 4-5.000 aktive sprøytemisbrukerne i Norge var, ifølge gjennomgangen fra 1990, bosatt i Oslo. Omkring 70 prosent var menn og 30 prosent kvinner.

       Det opplyses i meldingen at det pr. 31. desember 1995 var det meldt 367 HIV-positive stoffmisbrukere i Norge. Av disse var 219 menn og 148 kvinner. 55 prosent av tilfellene var meldt fra Oslo. Sprøytemisbrukere er også en høyrisikogruppe i forhold til leverinfeksjoner forårsaket av virus. Et stort antall misbrukere har psykiske lidelser i tillegg til misbruksproblemene.

       Det uttales at det er en bekymringsfull økning av antall dødsfall i gruppen av de tyngst problembelastede stoffmisbrukerne. Antallet dødsfall har økt år for år siden 1984. I 1995 var det ifølge Kriminalpolitisentralen 132 dødsfall, hvorav 79 i Oslo. Tallene for 1996 viser 104 dødsfall i Oslo.

       Det framholdes at avhengighetsskapende legemidler spiller en betydelig rolle i det typiske norske blandingsmisbruket. I tillegg til legers forskrivning til den enkelte misbruker er det også et betydelig illegalt marked basert på slik forskrivning. Det er også en rekke beslag av legemidler som kommer fra utlandet. Misbruket av avhengighetsskapende legemidler utgjør også et betydelig trafikksikkerhetsproblem. Norske myndigheter håndhever en, sett i internasjonal sammenheng, streng kontroll med omsetting og forskrivning av avhengighetsskapende legemidler. Sosial- og helsedepartementet og Statens helsetilsyn vil likevel iverksette ytterligere tiltak for å forebygge og redusere misbruket av avhengighetsskapende legemidler. De nye tiltakene er:

       Det redegjøres i meldingen for et treårig forsøksprosjekt med metadonassistert behandling av 50 hardt belastede opiatavhengige misbrukere i Oslo som ble startet i august 1994. Det opplyses at av de 36 personene som i september 1996 var i aktiv metadonassistert behandling, var 26 i ordnet beskjeftigelse; 11 i hel- eller deltidsarbeid, 8 under opplæring og 5 i arbeidstrening. De fleste uten ordnet beskjeftigelse var uføretrygdede. Sett under ett viser erfaringene til nå at det er 10-20 prosent av pasientene det går dårlig med også i denne form for behandlingsopplegg, ca 30 prosent klarer seg middels bra, og ca 50-60 prosent klarer seg godt.

       Den nasjonale styringsgruppa for prosjektet har tilrådd overfor Sosial- og helsedepartementet at prosjektet etableres som et fast tiltak, at det utvides og at denne form for behandling gjøres tilgjengelig på landsbasis. Det anslås at det på landsbasis bør dimensjoneres for 200-250 pasienter, og det foreslås etablert et nasjonalt senter i Oslo som forutsettes å ha den overordnede oppfølgingen av pasienter bosatt i Oslo, forskningsmessige oppgaver og veiledningsfunksjoner i forhold til landet for øvrig.

       Sosial- og helsedepartementet er enig i styringsgruppas tilråding. Departementet vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere orientering i forslaget til statsbudsjett for 1998.

       Om behandling uten eget samtykke uttales det bl.a. at bruk av formell tvang i behandlingen av rusmiddelmisbrukere i seg selv ikke løser noen problemer, og at erfaringer fra spesialiserte, lukkede tvangsinstitusjoner for voksne misbrukere i Sverige gjennomgående er dårlige. Det påpekes imidlertid også at bruk av sosialtjenestelovens tvangsbestemmelser kan være et viktig hjelpemiddel for å starte en motivasjons- og endringsprosess, og det er Sosial- og helsedepartementets oppfatning at disse bestemmelsene fram til nå er brukt for lite.

       I den grad tvangsvedtak er nødvendig i et behandlingsopplegg, er det primært reglene i lov om sosiale tjenester § 6-3 om samtykke til tilbakeholdelse som kommer til anvendelse. Siktemålet er å bearbeide kriser som oppstår, slik at behandlingen kan fortsette på frivillig grunnlag. I løpet av 1995 var det 58 innleggelser i institusjoner hvor det var inngått avtale om tilbakeholdelse etter denne bestemmelsen. Det uttales at erfaringene overveiende er gode.

       Vilkårene for å treffe vedtak om inntak uten eget samtykke etter sosialtjenestelovens § 6-2 er at noen utsetter sin fysiske og psykiske helse for alvorlig fare ved omfattende og vedvarende misbruk av rusmidler. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å omfatte de misbrukere som på det aktuelle tidspunktet er så nedkjørt at de vanskelig kan ta standpunkt til sitt behov for hjelp. Tvangen innebærer at misbrukeren kan holdes tilbake i institusjon mot sin vilje, herunder hentes tilbake etter rømming, men det gis ikke anledning til å tvangsbehandle i den forstand at vedkommende påtvinges medisinering eller tvangsmidler i den hensikt at de i seg selv skal virke behandlende. Til og med første halvår 1996 hadde fylkesnemndene truffet 39 vedtak om tilbakeholdelse etter sosialtjenestelovens § 6-2.

       Sosialtjenesteloven § 6-2 a trådte i kraft 1. januar 1996 og gjelder tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere. Det kan treffes vedtak i fylkesnemnda etter denne bestemmelsen dersom en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og frivillige hjelpetiltak ikke er tilstrekkelige. Hovedbegrunnelsen bak bestemmelsen er hensynet til barnet. Fram til 31. juni 1996 ble det truffet 3 vedtak om innleggelse uten eget samtykke etter § 6-2 a. I tillegg har det vært fremmet 9 saker om godkjenning av midlertidige vedtak (hastevedtak) etter § 6-2 a femte ledd. Departementet finner at det på bakgrunn av de forholdsvis få sakene om tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere er for tidlig å si om bestemmelsen har fungert etter intensjonen. Departementet vil ta initiativ til en vurdering/evaluering av bestemmelsen når det finnes tilstrekkelig grunnlag for det.

       Det vises til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen ba Regjeringen medvirke til at lovbestemmelsene vedrørende tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere kan fungere slik at Stortingets intensjoner med loven blir ivaretatt. Det uttales at selv om det ikke var forventet noen omfattende bruk av sosialtjenestelovens tvangshjemler, tyder erfaringene på at det fremmes færre saker enn det er grunnlag for. Som mulige årsaker til dette nevnes at det kan ligge hindringer i lovverket eller i saksbehandlingsprosessen, eller at det er holdninger i behandlingsapparatet og i sosialtjenesten som gjør at det fremmes få saker.

       Etter departementets vurdering åpner § 6-3 for gode samhandlingsmuligheter mellom misbrukeren og institusjonen i og med at tilbakeholdelsen er et resultat av et ønske fra den enkelte. Enkelte erfaringer kan tyde på at det hersker en del usikkerhet om bestemmelsen, både når det gjelder utøvelsen av tilbakeholdsretten, herunder politiets rolle, og vilkårene for å inngå en gyldig avtale. Departementet vil redegjøre nærmere for dette i rundskriv.

       Departementet mener det er behov for å få mer kunnskap om bruken av tvang overfor rusmiddelmisbrukere da det er såpass uklare og delvis sprikende oppfatninger av disse virkemidlenes berettigelse. Departementet vil derfor ta initiativ til en foreløpig utredning av tvangsbestemmelsene, hvor det bl.a. ønskes en redegjørelse av hvem som tvangsinnlegges, hvor lenge oppholdet varte og hvordan den videre utviklingen har vært for disse personene.

       Departementet har siden lovens ikrafttredelse fått kjennskap til enkelte saker hvor pårørende forgjeves har forsøkt å få sosialtjenesten til å sette i gang en tvangssak. Det synes som om det er en forholdsvis utbredt erfaring at pårørende har liten mulighet til å påvirke sosialkontoret til å vurdere å fremme tvangssak. Det finnes også eksempler på at sosialtjenesten av overbevisningsgrunner ikke ønsker å benytte tvangsbestemmelsene. Etter departementets vurdering er dette en uholdbar begrunnelse.

       Sosial- og helsedepartementet vil:

       Det vises til at i St.meld. nr. 69 (1991-1992) Tiltak for rusmiddelmisbrukere ble gravide misbrukere og barn av misbrukere framhevet som spesielle innsatsområder. Sosial- og helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet satte i 1994 i verk en egen tiltaksplan på området. Disse departementene vil i løpet av 1997 evaluere resultatene av tiltaksplanen og orientere Stortinget i forslaget til statsbudsjett for 1998.

       Det påpekes i meldingen at politiet og tiltaksapparatet for stoffmisbrukere i flere år har registrert et økende problem knyttet til misbruk av narkotiske stoffer blant personer med innvandrerbakgrunn. Det uttales at selv om undersøkelser viser at andelen unge med innvandrerbakgrunn som har brukt ulike narkotiske stoffer, er lavere enn blant nordmenn, er det grunn til bekymring over utviklingen.

       Sosial- og helsedepartementet vil:

       Det uttales at for mange innsatte med rusmiddelproblemer vil soningsprogrammene som kriminalomsorgen har etablert, være ledd i en langsiktig soningsplan der den innsattes positive ressurser og muligheter er fokusert. Til grunn for etableringen av soningsprogrammer og soningsplaner ligger erkjennelsen av at systematisk tverrsektorielt samarbeid om gjennomføringen av fengselsoppholdet kan gi positive effekter. Det er etablert egne avdelinger som har særskilt kompetanse i oppfølging av rusmiddelmisbrukere, og bedrede rutiner for overføring til og opphold i behandlingsinstitusjon i medhold av fengselslovens § 12. I et samarbeid mellom Sosial- og helsedepartementet, Justisdepartementet, Oslo kommune og Tyrilistiftelsen er det utviklet et eget rehabiliteringsprosjekt for rusmiddelmisbrukere i Oslo kretsfengsel (« Stifinner'n »). Den forskningsmessige evalueringen av prosjektet, gjort av SIFA, viser oppmuntrende resultater. Andre samarbeidsprosjekter mellom de to departementene er igangsatt for kvinner i Bredtveit fengsel og sikringsanstalt og ved Hassel kretsfengsel. Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet vil fortsette samarbeidet om tiltak for innsatte med rusmiddelproblemer.

       Det framholdes at selv om målet er rusfrihet, vil det forekomme situasjoner der misbrukeren ikke ønsker å komme seg ut av misbruket, og i disse tilfellene må hjelpeapparatet bidra med skadereduserende og stabiliserende tiltak. Eksempler på skadereduserende tiltak er informasjon til misbrukere for å forebygge overdoser, og utdeling av rene sprøyter og kanyler for å forebygge smitte og hindre spredning av leverbetennelser og HIV. Etter Sosial- og helsedepartementets vurdering har de målrettede informasjonstiltakene til sprøytemisbrukere om bl.a. rengjøring av sprøyter og « sikker sex » sammen med tilgjengeligheten av rene sprøyter og kanyler vært effektive virkemidler i arbeidet med å redusere spredningen av HIV i misbrukergruppene og derfra videre i den øvrige befolkningen. Departementet har iverksatt en egen handlingsplan mot HIV/AIDS, der narkotikamisbrukere inngår som en av de viktigste målgruppene.

       Sosial- og helsedepartementet har fra og med 1992 gitt ekstraordinære tilskudd til tiltak for de tyngst belastede rusmiddelmisbrukerne i en del større bykommuner. Bakgrunnen var den foruroligende økningen av overdosedødsfallene i Oslo i 1991, som gjorde det nødvendig å sette inn ekstraordinære tiltak. Tiltakene ble siden utvidet til Bergen og Kristiansand, og fra 1995 også til Tromsø, Trondheim og Drammen. Det uttales at erfaringene med tiltakene til nå gjennomgående er gode. Det er Sosial- og helsedepartementets syn at kommunene i sitt rusmiddelpolitiske planarbeid bør gjøre en vurdering av behovet og inkludere tiltak for målgruppen.

       Det redegjøres i meldingen for finansieringsansvaret for tiltak for rusmiddelmisbrukere som i utgangspunktet følger ansvaret for etablering og drift av tiltakene. Etter lov om sosiale tjenester er det likevel etablert en ordning med kommunal delbetaling for fylkeskommunale døgntiltak. Kommunene har også adgang til å kreve vederlag hos betalingsdyktige klienter for en del av de tjenester de mottar.

       Det framholdes at intensjonen med innføring av lik kommunal delbetaling ved alle typer institusjoner for rusmiddelmisbrukere først og fremst var å gjøre valg av plassering mellom ulike typer behandlingsinstitusjoner uavhengig av pris. Et annet element var forenkling av betalingsordningen. I en evalueringsundersøkelse har man ikke kunnet påvise noen effekt av den kommunale delbetalingen verken når det gjelder kommunenes etterspørsel etter institusjonsplasser, valget mellom institusjoner eller utvikling av alternative tiltak. Det uttales at uten kommunal delbetaling vil fylkeskommunen alene kunne bestemme inntaket, evt. delegere denne avgjørelsen til institusjonen. Slik det er i dag, må rusmiddelmisbrukere med behov for hjelpetiltak henvende seg til sosialtjenesten, som etter sosialtjenesteloven skal vurdere alternative tiltak til institusjon før evt. vedtak om opphold i institusjon fattes. Evaluereingsundersøkelsen tyder på at den nye lovbestemmelsen har hatt en viss betydning for utviklingen av kommunale tiltak. Ordningen med kommunal delbetaling bidrar i noen grad til å sikre at det blir foretatt en slik vurdering, da det vil være nødvendig med et kommunalt vedtak fattet av sosialtjenesten.

       Departementet vil gjennom et eget program for styrking av førstelinjetjenesten stimulere de større kommunene til spesialisering av sosialtjenestene for rusmiddelmisbrukere og mindre kommuner til å etablere interkommunale samarbeidsordninger om utnytting av spesialkompetanse. Departementet legger stor vekt på at det utvikles et nært og fleksibelt samarbeid mellom kommunene og fylkeskommunene om tiltakene for rusmiddelmisbrukere. Sosial- og helsedepartementet vil på det nåværende tidspunkt ikke foreslå endringer i finansieringsordningene.

       Det understrekes i meldingen at det er viktig å stille spørsmål om hva samfunnet får igjen for de store kostnadene forbundet med behandling av rusmiddelmisbrukere, og følgelig om behandling nytter. Svarene er ifølge meldingen i stor grad avhengig av hvilke mål man setter for nytteverdien. Dersom man utelukkende aksepterer varig rusfrihet etter et enkeltstående behandlingsopplegg som nyttig resultat, vil svaret ofte være negativt. Dersom man i stedet velger å se behandling og veiene ut av misbruket som en langvarig prosess med et varierende antall tilbakefall underveis, er det enklere å svare bekreftende.

       Det vises til gjennomførte evalueringsundersøkelser, og følgende konklusjoner fra disse refereres:

       Det framholdes at Sosial- og helsedepartementet har fulgt opp konklusjonene i de nevnte rapportene. Det er i første rekke gjennom satsingen på de regionale kompetansesentrene at det er lagt til rette for systematisk arbeid med heving av den faglige kompetansen både i den kommunale helse- og sosialtjenesten og i fylkeskommunenes spesialisttjenester. Sentrene forutsettes også å knytte kontakter til universitets- og høgskolemiljøer med henblikk på et fleksibelt samarbeid om forsknings- og evalueringsoppgaver. Departementet har i tillegg satset på å etablere et Nasjonalt dokumentasjonssystem for tiltak for rusmiddelmisbrukere i Rusmiddeldirektoratets regi.

       Sosial- og helsedepartementets oppfatning er at det i årene som kommer bør legges stor vekt på bedre tilpassing av hjelpe- og behandlingsoppleggene til den enkelte misbrukerens individuelle situasjon og behov. Mer systematisk evaluering og dokumentasjon av behandlingsopplegg vil være et viktig hjelpemiddel for å stimulere en utvikling i denne retningen. Departementet vil understreke viktigheten av at kommunene og fylkeskommunene organiserer et tett samarbeid om behandlingen av rusmiddelmisbrukere, herunder de tyngst problembelastede misbrukerne. Departementet vil spesielt vektlegge behovet for kontrakt mellom den enkelte misbruker, sosialtjenesten og eventuelle fylkeskommunale tiltak om et mer forpliktende samarbeid over tid.

       Det understrekes at det vil være avgjørende for den videre utviklingen av tiltaksapparatet i årene som kommer at de kommunale tjenestene spiller en mer aktiv rolle både ved å gripe inn overfor misbrukskarrierer tidlig i utviklingen og ved å legge forholdene til rette for langsiktig oppfølging av misbrukere etter døgninstitusjonsbehandling. Det uttales at en helt nødvendig forutsetning for økt kvalitet og engasjement er å øke kunnskapene og kompetansen i tiltaksapparatet på alle nivåer. For å sikre kvaliteten på innholdet i behandlingen understrekes ønskeligheten av kontinuerlig skolering, oppbygging og vedlikehold av kompetanse for ansatte innen rusmiddelfeltet.

       Sosial- og helsedepartementet startet i samarbeid med fylkeskommunene, etableringen av regionale kompetansesentra for rusmiddelproblematikk i 1994. Det er nå etablert kompetansesentra i syv regioner. Hvert senter er tildelt ett eller flere spesialområder som innebærer et særlig ansvar for å bidra til nasjonal fagutvikling. Det uttales at kompetansesentrene synes å kunne bli en særdeles verdifull ressurs i den nasjonale utviklingen av tiltaksapparatet.

       Etter lov om sosiale tjenester m.v. skal fylkesmannen føre tilsyn med institusjoner for omsorg for og behandling av rusmiddelmisbrukere. Rapporter fra fylkesmennene viser at bare ett av fire lovpålagte tilsynsbesøk var gjennomført i 1993 og tre i 1995. Sosial- og helsedepartementet har i samarbeid med Barne- og familiedepartementet i 1996 satt i gang et utviklingsarbeid for å få erfaringer med bruk av internkontroll i barneverninstitusjoner og i institusjoner for rusmiddelmisbrukere. Målet for utviklingsarbeidet er å etablere internkontrollsystemer i institusjonene, samt utvikle metoder som bidrar til å øke kvaliteten på fylkesmannens tilsynsarbeid.

       Det vises i meldingen til at det enkelte ganger er reist spørsmål om behovet for en egen godkjenningsordning for institusjoner for rusmiddelmisbrukere. Det uttales at man bør gå ut fra at fylkeskommunen gjør en faglig vurdering av behandlingsinnholdet før en institusjon tas inn på plan eller før det kjøpes plasser utenom, og at å innføre en godkjenningsordning vil kunne svekke ansvaret som er lagt til fylkeskommunen. I tillegg til å satse på fylkesmennenes tilsyn, det nasjonale dokumentasjonssystemet, de regionale kompetansesentrene og økt evaluering av institusjoner for rusmiddelmisbrukere vil Sosial- og helsedepartementet utarbeide forskrifter som skal sikre kvaliteten i behandlings- og rehabiliteringstiltak. Det uttales at slike forskrifter kan bli et nyttig instrument for fylkesmennenes utøvelse av tilsynet og også for fylkeskommunenes vurdering av de enkelte institusjonene. Disse tiltakene vil etter departementets mening på sikt heve kvaliteten på de tjenester institusjonene yter og være en bedre vei å gå enn å innføre en statlig godkjenningsordning som vil bryte ned de ansvarslinjer som er bygget opp.

       Om forskning og kunnskapsutvikling uttales det bl.a. at det åpenbart er behov for mer pålitelige anslag for omfanget av det tunge misbruket. Det vises bl.a. til at forskningsprogrammet - Forebyggende narkotikaforskning - kom i gang ved NORAS (nå Norges forskningsråd) i 1986 og ble etterfulgt av Rusmiddelforskningsprogrammet som ble avsluttet i 1995. Evalueringen av forskningsprogrammet konkluderte med at programmet bør videreføres i perioden 1996-2000.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen mener det er svært urovekkende at så mange dør av overdoser hvert år.

       Komiteen vil fremheve de gode erfaringene man har fra metadonprosjektet i Oslo. Foreløpige evalueringer konkluderer med at frafallet har vært lite, og et stort antall av brukerne er ute i en arbeids- eller utdanningssituasjon. Det er ingen tvil om at dette prosjektet har gitt en del av de tyngste misbrukerne en betydelig økt livskvalitet og muligheter til å ha en verdig livssituasjon.

       Komiteen mener at forsøket viser at metadonbehandling er et godt tilbud til mange tunge rusmiddelmisbrukere som har vært misbrukere i mange år. Metadonbehandling er ikke en lettvint vei ut av et rusmiddelmisbruk, men det gir misbrukeren en mulighet til å få orden på tilværelsen slik at det er mulig å leve et mer verdig liv. Det er etter komiteens mening riktig at det stilles strenge krav til kriteriene for å kunne motta metadonbehandling, men komiteen vil samtidig understreke at reglene ikke må praktiseres så firkantet at det avskjærer mennesker som kunne ha nytte av behandlingen.

       Komiteen er kjent med at metadonprosjektet skal evalueres og mener det er riktig å gi signaler om hvordan kritriene oppfattes på et tidlig tidspunkt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, mener at kravet om å ha fylt 30 år kan være noe strengt om en har vært i en misbrukersituasjon fra svært ung alder.

       Komiteen mener på samme måte at kravet om at misbrukeren ikke skal ha noen uoppgjorte straffesaker, kan være et for strengt krav med kjennskap til hvor lang tid det kan ta å få behandlet en sak i rettssystemet. Komiteen vil understreke at praktiseringen av kravene til dem som er under behandling, må være like streng som i dag.

       Komiteen mener videre at der hvor en misbruker oppfyller kravene til behandling med metadon, så bør vedkommende få tilbud om behandling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, ønsker derfor ikke at det skal settes et tak på hvor mange som kan motta behandlingen pr. år.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er riktig med en utvidelse av tilbudet om metadon. Det skal fremdeles være strenge kriterier, og de som får tilbudet, skal oppfylle kriteriet om å være over 30 år. Prosjektleder Olof Blixt ved Metadonprosjektet i Oslo påpeker selv at metadon er et legemiddel som kan fungere for gamle, slitne misbrukere med lang « ruskarriere » bak seg. Det kan brukes for å gi disse et mer verdig liv. Blixt sier også klart at metadon ikke kan brukes forebyggende for unge. Dette gjøres i enkelte land i Europa, men anbefales ikke. Ut fra så klare signaler fra fagekspertene bør man ikke i denne omgang utvide antall som skal få tilbud, til over 300 personer. Man kan på et senere tidspunkt komme tilbake til en utvidelse etter at skikkelig evaluering er gjort. Vi skal huske at første gang metadonbehandling ble diskutert i Norge, var det ment brukt i forhold til hiv-positive misbrukere for å bedre deres livssituasjon.

       Komiteen vil peke på at en økning av dette tilbudet nå må ses gjort ut fra et ønske om skadereduksjon, hvor man bytter ut opiatmisbruk med et substitutt for å bedre livskvaliteten for tunge misbrukere. For å gi et godt tilbud må man også opprettholde den helhetlige tiltakspakke som metadonprosjektet i dag tilbyr brukerne. Det må gis boligtilbud i rusfritt miljø, samt mulighet for arbeid/utdannning.

       Komiteen mener også at et nasjonalt kompetansesenter, som skal avgjøre om brukere er kvalifiserte for metadonbehandling, må tilføres midler på en slik måte at kommunal økonomi ikke stanser mulighet for tilbud. Metadonbehandlingsmulighet må ikke gjøres avhengig av bostedskommune.

       Komiteen mener at prosjektet med metadonbehandling i Oslo kan vise til gode resultater, og ikke minst ser det ut til at å knytte behandlingen til å være i arbeid eller utdanning er svært viktig. Komiteen vil understreke at arbeid er viktig ikke minst for den enkelte, både sosialt og økonomisk. Komiteen vil poengtere at Arbeidsmarkedsetaten har et stort ansvar for å legge til rette slik at mennesker som ikke på egen hånd har lett for å skaffe seg arbeid, kan få hjelp. Dette gjelder ikke minst rusmiddelmisbrukere.

       Komiteen mener det er viktig at fengselsoppholdet blir en mulighet til å bli rusfri. I dag kan det synes som om det motsatte er tilfelle. Komiteen støtter de særskilte soningsprogrammene til kriminalomsorgen, og vil gi sin støtte til rehabiliteringsprosjektet i Oslo Kretsfengsel (« Stifinner'n »). Prosjektet kan vise til gode resultater. Det er viktig at tilsvarende prosjekter opprettes i andre fengsler og for kvinner.

       Komiteen viser til debatten som har vært om utdeling av sprøyter til narkomane som sitter i fengsel. Målet må være å gjøre narkomane stoffrie under fengselsoppholdet. Å dele ut sprøyter er en svært defensiv måte å møte problemet på.

       Komiteen mener det må rettes et kritisk blikk mot de behandlingstiltakene som blir gitt, og resultatene av dem. For mange rusmiddelmisbrukere går fra det ene behandlingsopplegget til det andre. Det styrker ikke selvbildet til misbrukeren, og det koster også samfunnet mye ressurser, både økonomisk og menneskelig. Det synes klart at ettervernstilbudene etter opphold i institusjon er for dårlige. Her gjør ikke kommunene en god nok jobb. Kommunene må sammen med behandlingsinstitusjonene sørge for at misbrukeren kommer i arbeid eller starter på en utdanning. Samtidig må det sørges for et tilbud om bolig og hjelp til å etablere et nytt sosialt nettverk.

       Komiteen støtter at det skal være en rekke ulike tilbud til denne gruppen, både offentlige og private. På samme tid mener komiteen at det bør legges stor vekt på en bedre tilpassing av hjelpe- og behandlingsoppleggene til den enkelte misbrukerens individuelle situasjon og behov. En systematisk evaluering av dokumentasjon av behandlingsopplegg vil være et viktig hjelpemiddel i denne forbindelse. Komiteen vil understreke behov for et tverrfaglig samarbeid i behandling av rusmiddelmisbrukere. Alle deler av det offentlig hjelpeapparatet må bistå rusmiddelmisbrukeren til å komme tilbake til en normal tilværelse.

       Komiteen mener det er nødvendig å se på den interne organiseringen og bruken av arbeidstida. For mye tid går i dag med til interne møter, kurs og konferanser i stedet for å være tilgjengelig for brukerne.

       Komiteen slutter seg til de tiltakene som Regjeringen skisserer for å sikre at institusjonene holder en høy faglig standard. Fylkesmennenes tilsyn, det nasjonale dokumentasjonssystem, de regionale kompetansesentrene og økt evaluering av institusjonene er med på å sikre at institusjonene oppnår forsvarlige resultater. Komiteen mener videre at det er viktig å innføre forskrifter som sikrer kvaliteten i behandlings- og rehabiliteringstiltakene.

       Erfaring viser at vi i Norge, som i andre vestlige land, ikke har klart å følge med i utviklingen i stoffmisbruket og i særlig grad har fagmiljøene ikke klart å følge opp endringen med nye rusmidler og nye misbrukergrupper. Komiteen støtter derfor satsingen på økt kompetanse. På samme tid vil komiteen understreke viktigheten av kompetanse til å se og følge utviklingen/forebygge nye trender i de ledende ungdomsmiljøene i den vestlige verden.

       Komiteen vil peke på at frivillige organisasjoner har utført en pionerinnsats i utbygging av institusjonstilbudet i rusmidelomsorgen. Det frivillige engasjementet har ofte vist nytenkning og kreativitet i valg av behandlingsopplegg. Den frivillige innsatsen må også i framtiden være et nyttig bidrag i rusmiddelomsorgen, og det er viktig å fortsette samarbeidet mellom organisasjonene og det offentlige.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at det er et bredt mangfold i tilbudene til rusmisbrukerne. Det er viktig at den enkelte misbruker kan finne tilbud som passer. De frivillige organisasjonene er med på å skape denne variasjonen og bredden i tilbudene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser til de tilbudene som drives av livssynsorienterte organisasjoner og andre frivillige krefter. Det er av stor betydning å sikre disse virksomhetene økonomisk også i årene framover.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at det har vært vanskelig å skaffe en helhetlig oversikt over de behandlingstilbudene som finnes, og støtter derfor etableringen av et nasjonalt dokumentasjonssystem i regi av Rusmiddeldirektoratet. Register i forhold til behandlingsformer og evaluering må være anonymisert slik at personvernet ivaretas.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener det er viktig at finansieringsordningene ivaretar at ulike tilbud skal kunne brukes, og at det kan skreddersys tilbud for den enkelte misbruker. I dag gis det ikke refusjon for poliklinisk behandling i rusmiddelinstitusjonene, bare når behandling gis i psykiatriske poliklinikker. Dette gjør at rusmiddelinstitusjonene av økonomiske grunner ofte må tenke kurdøgn i forhold til behandling i stedet for hva den enkelte primært trenger. Rusmiddelinstitusjonene har som regel den kompetanse som trengs for å lage helhetlige opplegg for rusmiddelmisbrukerne, f.eks. gjennom dagtilbud, poliklinisk behandling, døgntilbud eller familiebehandling. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn det også må gis refusjon for poliklinisk behandling i rusmiddelinstitusjonene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at ingen kan tvinges til å bli rusfri. På samme tid mener flertallet at tvangsbehandling kan og bør brukes for å redde den som ikke kan ta ansvar for sitt eget liv og er i fare for å dø. Flertallet vil derfor be Regjeringen vurdere kriteriene for tvangsbehandling i sosialtjenesteloven og derigjennom gjøre det lettere å benytte tvang, også for en kortere periode enn det loven åpner for i dag.

       Flertallet ser det som positivt at meldinga legger opp til at tvangsbestemmelsene i sosialtjenesteloven skal benyttes mer aktivt enn tidligere. Ved å bruke tvang har man mulighet til å få den narkomane avrusa for derved å gjøre det mulig å gi han/henne motivasjon til behandling. Det er i tillegg viktig å vektlegge samarbeid med den narkomanes familie i større grad enn i dag. Tvangshjemmelen gjelder også for gravide narkomane av hensyn til barnet. Flertallet mener det er viktig å ruste opp behandlingsapparatet slik at tvangsbehandling for gravide rusmiddelmisbrukere i hele svangerskapet blir en reell mulighet. Flertallet er kjent med at det i dag er stor mangel på plasser for familier som venter barn, slik at mange narkomane gravide som ønsker det, ikke får nødvendig behandling og oppfølging. Flertallet viser til meldinga der det varsles at Regjeringen vil komme tilbake med en orientering om dette arbeidet i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 1998.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, går inn for at de tidsfrister som gjelder for tvangsvedtak i henhold til barnevernloven, også skal gjelde for tvangsvedtak i henhold til sosialtjenesteloven slik at vedtak må sendes fylkesnemnda innen to uker. Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendringer slik at de tidsfrister som gjelder tvangsvedtak i lov om barneverntjenester, også skal gjelde tvangsvedtak i henhold til lov om sosiale tjenester. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener man kan iverksette tvangstiltak overfor gravide rusmiddelmisbrukere. Det er viktig å ivareta både rusmiddelmisbrukeren og barnet, slik at man med tiltak gir mulighet for at mor selv skal få omsorg for barnet. Utgangspunktet for tvangstiltak må ikke være omsorgsovertakelse for adopsjon eller fosterhjem.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.S.nr.180 (1995-1996) i forhold til bruk av tvang. Fri vilje er en forutsetning for gode resultater innen rusmiddelomsorgen. Hvis det i tillegg legges til rette for nok akkuttplasser/avrusningsplasser, mulighet for større bruk av gjesteplasser i andre fylker, samt gode tiltakspakker i forhold til ettervern, vil tvang i minimal grad være aktuelt. Slik det fungerer i dag, er tvang først og fremst et middel som gavner pårørende og ikke misbrukerne. Pårørende må ikke gis mulighet til å sette i gang tvangstiltak når misbrukerne er myndige og over 18 år. I spesielt alvorlige tilfeller kan misbrukers lege gis mulighet til å ta initiativ til tvangstiltak. Det må i så fall handle om situasjoner hvor det er snakk om « dobbeltdiagnose », f.eks. at man både er misbruker og har store psykiske problemer, eller av andre alvorlige helsemessige grunner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at en god behandling også må omfatte planmessig oppfølging og ettervern over tid, slik at den narkomane har mulighet til å bygge et nettverk og etablere seg i samfunnet igjen. Det er etter disse medlemmers mening på dette området det skorter mest i dag. Det vil derfor være nødvendig med en betydelig satsing på ettervern.

       Disse medlemmer er opptatt av at de som trenger hjelp, må få det når de er motivert. Disse medlemmer ønsker en oppbygging av akuttmottakene slik at de narkomane kan få hjelp umiddelbart når de ønsker det. I dag er det lang ventetid bare for å få time til samtale ved akuttmottakene.

       Disse medlemmer mener dagens finansieringsordninger, der både kommune og fylkeskommune har ansvar for finansieringen, kan være problematisk i forhold til å prioritere behandlingshjelp til rusmiddelmisbrukere. I dag blir ofte behandling forsinket fordi det tar svært lang tid før det er ferdig utredet hvem som skal betale for behandlingen, og hvor den skal foregå. Disse medlemmer mener at finansieringsordningene må vurderes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er av stor viktighet at det nå opprettes en offentlig godkjenningsordning for institusjoner. For å gjøre tilbudet best mulig for brukerne må man nå opprette en slik ordning. En evaluering av institusjonene er i gang, men det holder ikke å opprette et nasjonalt dokumentasjonssystem.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en offentlig godkjenningsordning for institusjoner som tilbyr behandling av rusmiddelmisbrukere. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil arbeide for at behandlingstilbudet bygges ut med særlig vekt på små behandlingskollektiv som gir aktiv omsorg og sosial læring. I sammenheng med dette må også ettervernet bygges ut. Behandlingstilbud må godkjennes av offentlige myndigheter, og følges opp med jevnlige kontroller. Det er viktig at familien blir hørt og tatt med på råd i behandlingsopplegget, slik at man unngår den kulturen som lenge har preget psykiatrien.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti flere ganger har fremmet forslag om offentlig godkjenning av behandlingsinstitusjonene. Disse medlemmer er ikke fornøyd med Regjeringens opplegg på dette området. Disse medlemmer mener at det i langt større grad enn i dag må foretas oppfølging og kvalitetskontroll av de ulike behandlingstilbudene.

       Disse medlemmer vil understreke at det for de mest langtkomne narkomane og for eldre blandingsmisbrukere må legges til rette for et verdig liv. De må få et bedre tilbud enn gata, få tak over hodet, varme og omsorg. Såkalte « lavterskeltilbud » som « Hjelp uten betingelser » i Oslo må bygges ut i tilstrekkelig grad over hele landet. I et velferdssamfunn kan det ikke godtas at omsorg for de hjemløse i sin helhet overlates til Frelsesarmeen og andre veldedige organisasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet kan ikke gi sin tilslutning til at det etableres et nasjonalt register over alkohol- og stoffmisbrukere i regi av Rusmiddeldirektoratet. Disse medlemmer mener at selv en alkohol- og rusmisbruker må ha krav på personlig rettssikkerhet, og stiller seg derfor svært tvilende til det register som her tenkes etablert.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har erfaring for at mennesker i tenårene - særlig piker - som har hatt et forbigående rusproblem i tenårene, på et senere tidspunkt - i forbindelse med inngåelse av ekteskap/samboerskap og graviditet - er kommet i barnevernets søkelys på bakgrunn av et tidligere kortere misbruk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener det burde være mulig å få gjort en evaluering av behandlingsresultatene ved de ulike tilbudene som i dag finnes, uten å gå til etablering av et nasjonalt register.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet sier seg glad for at departementet i meldingen legger opp til en videreføring av behandlingsprosjektet sentralt i Oslo-regionen, og med tilbud om behandling i regionene. Dette medlem viser til at Fremskrittspartiet så tidlig som i 1991 fremmet eget forslag om metadonbehandling i Norge. Forslaget den gangen (Dok.nr.8:09 (1991-1992)) bygget på erfaringer med tilsvarende behandlingsopplegg i Sverige, og som hadde meget strenge inntaksregler og kontrollrutiner under behandlingen. Dessverre bifalt ikke den daværende sosialkomité Fremskrittspartiets forslag, men kort tid etter ble det etablert et samarbeid mellom Oslo kommune og Sosialdepartementet, som etter relativt lang tid til slutt fikk etablert et forsøksprosjekt med metadon på Gaustad. Dette medlem viser til den foreløpige evalueringen av prosjektet på Gaustad som er omtalt i meldingen, og som så langt synes å ha gitt de forventede behandlingsresultater, og hvor den vesentligste effekt av behandlingen har vært en bedre og normalisert livskvalitet for flertallet av klientene.

       Meldingen legger opp til at prosjektet på Gaustad videreføres og videreutvikles som et fast tiltak i Oslo-regionen, og at metadonbehandling gjøres tilgjengelig på landsbasis. Dette medlem viser til at meldingen dimensjonerer et behov på ca 200-250 pasienter, noe dette medlem mener ikke er tilstrekkelig sett i forhold til det antall heroinmisbrukere en i dag har. I Fremskrittspartiets Dok.nr.8:09 (1996-1997)-forslag ble det antydet at en hadde 8.000-10.000 aktive heroinmisbrukere i 1990, og de fleste av disse har da naturlig nok fortsatt sitt heroinmisbruk frem til nå. Selv om økningen de siste 10 år av heroinnarkomane ikke har vært dramatisk, har det sannsynligvis kommet flere i tillegg.

       Dette medlem er enig med departementet i at man videreutvikler prosjektet på Gaustad som et nasjonalt senter fortrinnsvis beregnet på pasienter bosatt i Oslo-regionen, og at dette senteret utbygges som et kompetansesenter som gis forskningsoppgaver og veilednings- og kontrollfunksjoner i forhold til de øvrige tilbud som etableres på landsplanet. Dette medlem mener imidlertid at bortsett fra å sette tak på antall klienter ved hovedsenteret i Oslo, bør det ikke settes tak på tilbud om metadonbehandling for øvrig i landet. Tilbudet om metadonbehandling bør etter dette medlems mening i fremtiden være en del av den fylkeskommunale helsetjeneste innen psykiatrien. Tilbudet om metadonbehandling bør således etter dette medlems mening lovfestes som en av oppgavene for den fylkeskommunale psykiatriske helsetjeneste som en sentralsykehusfunksjon.

       Dette medlem finner at de någjeldende inntakskriteriene ved Gaustad-prosjektet vil være for stramme når en nå skal utvide behandlingstilbudet både sentralt i Oslo-regionen, og i landet for øvrig. Når det gjelder kriteriet som går på tidsavhengighet av misbruk på hele 10 år, og en aldersgrense for opptak på minimum 30 år, finner dette medlem disse kriteriene for bastante, som vil utelukke yngre misbrukere med kortere heroindebut for metadonbehandling. Dette medlem mener å vite av erfaring fra utlandet at motiveringen for behandling også mot rusfrihet, og resultatet av behandlingen generelt, vil være bedre ved å starte behandlingen i noe yngre alder, og med en kortere misbruksperiode. Dette medlem mener også at med de kriterier som i dag benyttes ved Gaustad, bærer behandlingsopplegget mer preg av et renovasjonsopplegg, idet misbrukeren på over 30 år, og med minst 10 års opiatavhengighet, er påført så store fysiske og mentale skader, at behandling med metadon med tanke på stoffrihet nærmest er en umulighet.

       Dette medlem har også sterke motforestillinger mot at det settes som betingelse for metadonbehandling at pasienten skal være avruset og stoffri en viss tid før behandling starter. Dette medlem mener at for de pasienter som fyller vilkårene ellers for metadonbehandling, bør behandlingsapparatet selv besørge nødvendig avrusning i dertil egnet institusjon, som en første del av behandlingen.

       Dette medlem er heller ikke enig i at ikke metadonbehandling kan påbegynnes før eventuelle straffesaker er oppgjort for den enkelte. Dette medlem er imidlertid enig i de eksklusjonskriteriene som i dag benyttes ved Gaustad, og mener at disse fortsatt bør gjøres gjeldende.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Det henstilles til Regjeringen å etablere et nasjonalt senter for behandling av heroinmisbrukere med metadon i Oslo-regionen for et antall på minimum 250 pasienter. »

       « Det henstilles til Regjeringen å eventuelt endre sykehusloven om det er nødvendig for å pålegge fylkeskommunene å ha et metadontilbud, fortrinnsvis etablert ved sentralsykehusenes psykiatriske avdeling. Sentralsykehusenes psykiatriske avdeling tillegges også ansvaret for det praktiske opplegg og kontroll med eventuell metadonbehandling til pasienter i primærkommunene. Kriteriene for behandling med metadon skal være de samme i fylkeskommunene som ved basissenteret i Oslo-regionen, og dette senteret skal også ha en pålagt veilednings- og kontrolltjeneste med metadonbehandlingen i landet for øvrig. »

       « Det henstilles til Regjeringen å lempe på inntakskriteriene for metadonbehandling idet aldersgrensen gjøres mer fleksibel, og å ikke gjøre misbrukstiden på 10 år absolutt, men overlate til fagmiljøene å vurdere alder og misbrukstid før opptak. »

       « Det henstilles til Regjeringen å pålegge behandlingsapparatet ansvaret for avrusning før metadonbehandling starter. »

       « Det henstilles til Regjeringen å foreta en faglig utredning om hvorvidt det er forsvarlig over en kort periode å tilby metadonbehandling for å kunne motivere den gravide kvinne til et frivillig behandlingsopplegg. Dette for å unngå tvangsbehandling av kvinnen inntil 9 måneder. »

6. Tiltak for å begrense tilgjengeligheten

6.1 Sammendrag av kap. 6 i St.meld. nr. 16 (1996-1997)

       Det understrekes at et forpliktende samarbeid på globalt, europeisk og nordisk nivå vil være helt avgjørende for i hvilken grad samfunnet skal kunne lykkes i å redusere den ulovlige produksjonen og handelen med narkotika i årene som kommer. Det vises til at i mange tilfeller har slikt samarbeid gitt konkrete resultater. En rekke av de store narkotikabeslagene gjort i Norge skyldes et velfungerende toll- og politisamarbeid mellom norske og utenlandske myndigheter og de internasjonale politi- og tollorganisasjonene.

       Det redegjøres for det omfattende samarbeidet som pågår innenfor rammene av FN-systemet, innenfor det internasjonale politi- og tollsamarbeidet der ICPO/Interpol og Verdens tollorganisasjon (WCO) er hovedelementene og innenfor den europeiske regionen der narkotikasamarbeidet i det alt vesentlige foregår gjennom Europarådet og EU. Det vises bl.a. til at Det Europeiske Råd i 1996 vedtok et femårig program for forebygging av narkotikamisbruk som en del av EUs folkehelseprogram. Norge tar sikte på å delta i programmet innenfor rammene av EØS-avtalen. Når en eventuell beslutning om dette er fattet av EØS-komiteen, vil spørsmål om godkjenning av beslutningen forelegges Stortinget som egen sak.

       Det framholdes også at det nordiske politi- og tollsamarbeidet (PTN) fortsatt vil stå sentralt i kampen mot narkotika. Gjennom PTN har Norge sammen med de andre nordiske landene utplassert narkotikasambandsmenn i en rekke land.

       Regjeringen vil fortsatt legge stor vekt på det nordiske og internasjonale samarbeidet mot narkotikaproblemene ved:

       Tollvesenets og politiets samarbeid fungerer ifølge meldingen godt, både sentralt og lokalt. Både tollvesenet og politiet har egne handlingsplaner mot narkotika. Justisdepartementet har nedsatt et utvalg som i løpet av første halvår 1997 skal avgi innstilling om ekstraordinære etterforskningsmetoder. Stortinget vil bli forelagt eventuelle forslag om utvidet adgang til å nytte slike metoder som egen sak.

       Meldingen tar også opp den pågående liberaliseringsdebatten, og viser til at det av noen blir hevdet at narkotiske stoffer ikke er så farlige som myndighetene framstiller dem, at det snarere er slik at enkelte stoffer er mindre skadelige og avhengighetsskapende enn aksepterte rusmidler som alkohol og tobakk, og at samfunnets reaksjoner følgelig ikke er farmakologisk eller medisinsk, men politisk begrunnet. Noen hevder også at de kriminaliserte og utstøtte narkotikamisbrukerne er blitt politisk nyttige fordi oppmerksomheten kan rettes mot dem og ikke mot de samfunnsmessige og sosiale forhold som har forårsaket misbruket. Kritikken mot den eksisterende narkotikapolitikken er også kommet fra samfunnsforskere og jurister som har reist tvil om det strafferettslige kontrollsystemets effektivitet når det gjelder å hindre misbruk. Det reises spørsmål ved om ikke kontrollsystemet skaper større problemer enn det løser. Problemene eller skadene kontrollsystemet medfører hevdes å kunne være vel så alvorlige som de medisinske og sosiale skadene som følger av selve rusmiddelmisbruket. Det hevdes at de høye prisene som et resultat av kontrollpolitikken, tvinger misbrukerne til vinningskriminalitet, prostitusjon eller til selv å selge narkotiske stoffer, og dermed bidrar til å utvide markedet. Marginaliseringen som følger av kriminaliseringen kan tvinge misbrukerne inn i en asosial tilværelse og vil kunne forsterke antisosiale holdninger.

       Det understrekes i meldingen at et viktig forebyggende tiltak overfor rusmiddelmisbruk er å hindre at middelet er tilgjengelig, og at kontrollpolitikken står sentralt i denne sammenheng. Det vises til at funn fra alkoholforskningen slår fast at det er en sammenheng mellom tilgjengelighet og forbruk, og at antall problemkonsumenter varierer med totalforbruket i samfunnet. Det uttales at selv om enkelte ved en liberalisering vil kunne prøve narkotiske stoffer og likevel klare å fungere i samfunnet, vil antallet misbrukere som faller utenfor, trolig øke. Det framholdes at det på lang sikt er tvilsomt om en liberalisering vil ha positive virkninger med hensyn til kriminalitet idet store deler av den narkotikarelaterte vinningskriminaliteten begås av en liten gruppe tunge misbrukere. En delvis legalisering, f.eks. av marihuana og hasj, som først og fremst vil få betydning for dem som bruker disse stoffene i begrenset omfang, vil dermed neppe ha noen særlig positiv effekt for vinningskriminaliteten. Snarere vil økt bruk av disse stoffene kunne føre til økt rekruttering til de harde misbruksgruppene, og derigjennom øke kriminaliteten.

       Det vises til at en i Nederland har tillatt salg av mindre mengder cannabis for å skille markedene for « svake » og « sterke » stoffer. Det umiddelbare resultatet var at etterspørselen etter marihuana økte kraftig, at sterkere stoffer ble omsatt sammen med de svakere, og at kriminelle interesser har overtatt en stor del av omsettingen. Det framholdes at Nederland nå har varslet en innstramming.

       Det uttales at mangelen på praktiske, organisatoriske løsninger ved en eventuell liberalisering har preget debatten og at denne mangel på praktisk tilnærming har vært med på å befeste inntrykket av at debatten langt på vei har vært en akademisk øvelse. Som medvirkende faktorer til at debatten nå synes å ha fått ny styrke, anføres at den stadig sterkere økonomiske, politiske og sosiale integrasjon, bl.a. ved en nedbygging av grensekontrollen, har synliggjort det gjensidige avhengighetsforholdet mellom landene på dette området. De narkotikarelaterte problemene er blitt større og mer synlige, og HIV og AIDS har brakt en ny og skremmende dimensjon til et allerede alvorlig samfunnsproblem. Det nevnes at lokalpolitikere, representanter fra behandlingsapparatet, påtalemyndighetene og politiet føler stadig større grad av maktesløshet og frustrasjon, og at mange opplever et sprik mellom det de betrakter som de sentrale myndigheters retorikk og egen hverdag.

       Det vises til at i internasjonale fora for samarbeid på regjeringsnivå avvises enhver liberalisering. FNs narkotikakontrollråd (INCB) har gjentatte ganger pekt på at liberalisering vil være et brudd på medlemslandenes forpliktelser i forhold til FN-konvensjonene på området. Det påpekes at FN-konvensjonene på området ikke krever at signatarlandene skal strafferettsforfølge stoffmisbrukere. Landene kan selv innføre alternativer til fengselsstraff, som for eksempel behandling og rehabilitering. Italia og Spania har valgt å åpne for slike « administrative sanksjoner » som alternativ til fengsel.

       Den vedtatte Europeiske handlingsplan mot narkotika (1995-1999) framhever behovet for økt samordning og styrket innsats. Handlingsplanen inneholder ikke signaler i retning av liberalisering. Europaparlamentet har ved flere anledninger behandlet resolusjonsforslag om en viss liberalisering av narkotikapolitikken. I 1995 ble ett av disse vedtatt med knapp margin. Resolusjonen har imidlertid ikke bindende virkning overfor Rådet eller Kommisjonen. Rådet vil vurdere om en viss harmonisering av medlemsstatenes lovgivning kan bidra til å redusere narkotikamisbruket. Det framholdes at den frie flyt av varer og personer, ikke minst mellom Schengen-landene, har synliggjort mulige negative effekter av ulik lovgivning, og nødvendiggjort kompenserende tiltak som informasjonsutveksling og økt samarbeid. Den innstramming av politikken som har funnet sted i Nederland, kan ifølge meldingen trolig delvis ses på som et resultat av press fra europeiske naboland. Det uttales at en utvikling mot harmonisering av narkotikapolitikken etter alt å dømme vil forhindre enkeltland i å foreta politiske kursendringer i mer liberal retning.

       Gjennomgangen av liberaliseringsdebatten konkluderes med at liberalisering antagelig vil kunne gjøre det lettere for de langtkomne misbrukerne som verken er motivert for eller i stand til å nyttiggjøre seg det eksisterende behandlingsapparat, å fortsette sitt liv som misbrukere. Samtidig er det mye som taler for at liberalisering vil føre til økt rekruttering.

       I en drøfting av den øvre strafferammen for grove narkotikaforbrytelser vises det til at i Norge er strafferammene blitt hevet etterhvert som tilførselen av narkotika har økt og nye, farligere stoffer er introdusert. I 1964 ble maksimumsstraffen for narkotikaforbrytelser skjerpet fra 6 måneder til 2 år og i 1968 til 6 år. I 1972 ble den hevet til fengsel i inntil 10 år, og i 1981 til fengsel i inntil 15 år. Ved lovendring i 1984 ble strafferammen for det strengeste alternativet fastsatt til 21 år.

       Det framholdes at det gjennom domstolspraksis er etablert et strengt straffenivå for narkotikakriminalitet, men at straffeutmålingspraksisen er blitt vesentlig mildere de siste 20 år. Som årsak framholdes at det nå gjøres flere og større beslag av stoff, og at når de pådømte forhold blir stadig grovere, medfører dette over tid en viss reduksjon i straffenivået for samme forgåelse.

       Det vises til at kritikerne av den høye, øvre strafferammen hevder at den har begrenset allmennpreventiv effekt, og at f.eks. en halvering av straffenivået neppe ville få påviselige virkninger for tilgjengeligheten og misbruket av ulovlige narkotiske stoffer. Kritikerne framholder også at straffene for narkotikaforbrytelser ikke står i rimelig forhold til straffene for andre typer forbrytelser. Hensynet til de domfelte oppgis også som et argument for å senke straffene fordi lange fengselsopphold kan bidra til at den innsatte både helsemessig og sosialt er dårligere rustet til å greie seg på lovlydig vis etter løslatelsen.

       Det uttales i meldingen at det følgelig kan reises spørsmål om det norske straffenivået ved narkotikakriminalitet er for høyt, men at man likevel ikke kan se bort fra at den konsekvent restriktive narkotikapolitikken som har vært ført og føres i Norge, herunder strenge straffer, har bidratt til å opprettholde folks negative holdninger til tilgjengeligheten av narkotika og til narkotikamisbruk. Rettshåndhevelsen kan sånn sett sies å ha hatt en allmennpreventiv effekt. En merkbar reduksjon i straffenivået vil kunne oppfattes som et uheldig signal fra myndighetenes side i en situasjon som ikke innbyr til en mer aksepterende holdning overfor ulovlig handel med narkotika. Regjeringen vil, etter en samlet vurdering, ikke gå inn for en senking av den øvre strafferammen for grove narkotikaforbrytelser nå. Straffelovkommisjonen arbeider med en total revisjon av straffelovgivningen. Kommisjonen vil vurdere strafferammene for alle lovbrudd. Når kommisjonens samlede vurdering foreligger, vil Regjeringen vurdere også den øvre strafferammen for grove narkotikaforbrytelser på nytt.

6.2 Sammendrag av Dok.nr.8:62 (1996-1997)

       Stortingsrepresentant Ellen Chr Christiansen fremmer i Dok.nr.8:62 (1996-1997) følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem de nødvendige forslag for å legalisere narkotika og å avkriminalisere brukerne. »

       Som bakgrunn for forslaget framholder forslagsstilleren at dagens narkotikapolitikk fører til store problemer. Det vises til at det hvert år dør et stort antall mennesker på grunn av overdose, og til at en betydelig andel av brukerne har et forferdelig liv som er preget av kriminalitet, vold, prostitusjon og helseproblemer.

       Det vises til to typer argumenter for avkriminalisering og legalisering av narkotika, skadereduksjonsargumentet og argumentet om at hensynet til den enkeltes rettigheter og frihet bør tilsi at den enkelte selv, når han er myndig, må kunne ta egne valg om hvilke rusmidler vedkommende ønsker å bruke.

       Forslagsstilleren vil hevde at de aller fleste av de problemene som knyttes til narkotika, er problemer som skyldes norsk narkotikapolitikk - spesielt forbudet mot narkotika - og ikke de medisinske følgene av selve bruken.

       Det påpekes at til tross for at Norge har en meget streng narkotikapolitikk, er antall overdosedødsfall økende i motsetning til f.eks. i Nederland som med en langt mer liberal politikk har langt færre overdosedødsfall, og hvor antallet ikke er stigende. Det framholdes videre at avkriminalisering ville gjøre informasjonstiltak lettere og senke terskelen til helsevesenet.

       Det framholdes at det har vært en liberalisering av lovverket i forhold til bruk av narkotiske stoffer i store deler av Europa. Videre anser forslagsstilleren at det i Norge er et kunstig skille mellom legale og skattlagte rusmidler som alkohol og tobakk og ulovlige stoffer som medisinsk sett kan være mindre skadelige.

       Forslagsstilleren mener videre at forestillingen om at narkotiske stoffer virker slavebindende og frarøver brukeren friheten, hører hjemme i religion og mytologi, ikke i medisinen. Det uttales at ingen rusmidler som er kjent av menneskeheten, har slike egenskaper at de ikke gir brukeren mulighet for å slutte, og at det ikke er noen sammenheng mellom graden av avhengighet, og om stoffet er lovlig eller ikke.

       Det framsettes i dokumentet argumenter for at legalisering reduserer problemene for brukerne og for samfunnet, og det uttales at redusert kriminalitet er den viktigste grunnen til at legalisering vil gi fordeler for samfunnet som helhet.

       Til spørsmålet om bruken av narkotika vil øke ved legalisering, uttales det at det finnes intet sikkert svar. Det gis historiske eksempler fra USA, Storbritannia og Nederland som kan tyde på det motsatte, men forslagsstilleren finner alt i alt at mye taler for at etterspørselen etter narkotika hovedsakelig vil følge normale økonomiske prinsipper, og at økt tilgjengelighet og lavere pris vil kunne øke forbruket. Det uttales imidlertid at selv om legalisering skulle føre til en moderat økning i bruken og antall brukere, betyr ikke det nødvendigvis økte problemer idet forslagsstilleren mener en kan finne ganske klare holdepunkter for at en liberalisering vil redusere skadevirkningene.

       For forslagsstilleren er det klart at man i narkotikadebatten i tillegg til å snakke om skadereduksjon, også må se på legalisering som riktig i forhold til den enkeltes rettigheter og frihet, og hun finner grunn til å stille spørsmål om Norge som rettsstat kan være bekjent av å gi folk lange fengselsstraffer for å selge et stoff som medisinsk ekspertise er rimelig enige om er ganske harmløst (cannabis), samtidig som staten selv tjener seg rik på å selge et langt farligere rusmiddel (alkohol).

       Forslagsstilleren konkluderer med at dagens narkotikapolitikk har spilt fallitt og at denne politikken fører til flere dødsfall, høyere kriminalitet og større helsemessige problemer for brukerne enn en mer liberal narkotikapolitikk, og uttaler at ut fra en totalvurdering vil derfor det norske samfunn være tjent med å endre sin narkotikapolitikk.

6.3 Komiteens merknader

       Komiteen mener at narkotikaspørsmålet ikke kan løses av Norge alene, og vil at Norge fortsatt skal ha en aktiv rolle i alle internasjonale fora hvor dette spørsmålet står på dagsorden. Dette er også viktig for å forhindre at de liberaliseringstendenser som vi ser i andre land, ikke får rotfeste. Vi har mye å lære av de feil som er gjort i andre land, ikke minst i forhold til metadonprosjekt i Danmark og Nederland og heroinprosjekter i Sveits.

       Komiteen gir sin støtte til Regjeringens vurderinger av spørsmålet om liberalisering, og vil derfor avvise forslag i Dok.nr.8:62 (1996-1997) fra Ellen Chr Christiansen om å legalisere bruk av narkotika og avkriminalisere brukerne. Narkotikaproblemene i Norge i dag er svært omfattende og komiteen har ingen tro på at disse problemene vil bli mindre ved en eventuell legalisering av narkotiske stoffer. De fleste faglige vurderinger konkluderer tvert imot med at bruken av narkotiske stoffer vil øke ytterligere ved å avkriminalisere stoffene og bruken - og det er ikke en utvikling som komiteen ønsker. De landene som har ført en mindre restriktiv politikk enn Norge, har også et betydelig større antall brukere. Det er blitt hevdet at Nederland har fått en positiv utvikling etter at de delvis avkriminaliserte bruken av såkalt lettere narkotiske stoffer som cannabis. Dette medfører ikke riktighet. Bruken av narkotika er økende også i Nederland, og det er ingen tegn som tyder på at en mindre restriktiv lovgivning fører til færre brukere. Etter komiteens mening vil en legalisering ikke ha andre effekter enn en økende bruk av narkotiske stoffer, og komiteen ser derfor ingen grunn til å gjøre norsk lovgivning mindre restriktiv.

       Komiteen har merket seg at det blir hevdet at Nederland har en mindre nedslående statistikk enn Norge når det gjelder antall døde av overdoser de siste årene. Komiteen vil på ingen måte avdramatisere situasjonen i Norge og spesielt i Oslo, men det er etter komiteens oppfatning ingen grunn til å hevde at situasjonen er mindre dramatisk i Nederland. Norge og Nederland har ingen felles måte å registrere overdosedødsfall på. Når man ser på misbruket av narkotiske stoffer i Nederland, er det få holdepunkter for å hevde at situasjonen er mindre dramatisk der enn i land med en mer restriktiv politikk. Komiteen har også merket seg at EU og spesielt nabolandene til Nederland, nå legger et sterkt press på nederlandske myndigheter for igjen å gjøre all bruk av narkotika illegalt i Nederland. De hevder å kunne påvise at den liberale politikken i Nederland også har ført til flere brukere i nabolandene. På denne bakgrunn vil komiteen avvise liberalisering som et alternativ til dagens norske narkotikalovgivning.

       Komiteen mener også at en restriktiv lovgivning har en forebyggende effekt. Det enkelte menneske skal være klar over at man trår over en lovlig grense når man velger narkotiske stoffer som rusmiddel. Komiteen er klar over at vi i dag har et stort problem knyttet til misbruk av alkohol, men etter komiteens oppfatning er det intet argument for å legalisere flere rusmidler som vil føre enda flere mennesker inn i et rusmisbruk.

       Komiteen vil likevel nok en gang understreke at lovverket aldri kan bli det viktigste verktøyet for å forhindre bruk av narkotika. Det er gjennom et aktivt forebyggende arbeid og gode informasjons- og holdningsskapende tiltak vi på sikt kan oppnå de beste resultatene på dette området.

       Komiteen vil peke på at det er nødvendig å intensivere grensekontrollene for å få tatt mest mulig av smuglervarene. Tollvesenet bør derfor styrkes slik at det kan ha hyppigere tollaksjoner ved grensene. Tilstedeværelse av tollere ved grensen fører til større mengder beslaglagt narkotika. Dette skjer også uten forutgående tips eller mistanke.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, vil vise til at narkotikakriminaliteten er internasjonalt organisert; og derfor må også politi- og tollmyndigheter samarbeide på tvers av landegrenser. Bare en del av de beslag som gjøres i Norge, kommer av såkalte « stikkprøvekontroller » ved grensen. Resten av beslagene kommer av et tett internasjonalt nettverk som utveksler informasjon. Dette arbeidet må utvikles og styrkes. Schengen-avtalen er et viktig bidrag i så måte. Samtidig er det viktig fortsatt å støtte prosjekter i FNs og Europarådets regi og integrere narkotikapolitikken i bistandsarbeidet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti legger til grunn at narkotikakriminaliteten er internasjonalt organisert og arbeider på tvers av statsgrensene. Den alt overveiende del av beslaglagt narkotika i Norge blir tatt ved grensene, oftest i et samspill mellom etterretning og grensekontroll. Det internasjonale informasjonsnettverket mellom politi- og tolltjenester må utvikles og styrkes.

       Men det er etter disse medlemmers mening avgjørende at dette ikke skjer på bekostning av dagens mest effektive hinder for internasjonal kriminalitet, grensekontrollen. Disse medlemmer ser derfor ikke Schengen-avtalen som tjenlig for å styrke arbeidet mot internasjonal narkotikakriminalitet. Schengen-avtalens målsetning er at personer skal kunne bevege seg mellom medlemslandene uten grensekontroll, mens kamp mot internasjonal kriminalitet er en sideeffekt. EU-parlamentet kritiserte i en resolusjon 11. mars 1997 Schengen for å være ensidig innretta mot å « ta » utlendinger og for å være for lite av kriminalitetsbekjempende tiltak:

       Dansk politiforening stiller seg tvilende til om samarbeidet vil virke kriminalitetsbekjempende, og lederen for grensepolitistasjonen i Padborg, J Søby Thygesen, sier til avisa « det ny Notat » 18. oktober 1996 at

       Leder i Lensmannsetatens landslag, Arne Johannesen, sa til Arbeiderbladet 12. februar 1996:

       Det vises også til at Frankrike, selv om landet deltar i Schengen-samarbeidet, har valgt å beholde grensekontrollen mot Benelux-landene for å motvirke smugling av narkotika fra Nederland. I samarbeidsavtalen som er forhandlet fram mellom Norge og Schengen-landene, skal personkontrollen avskaffes, mens det foreløpig ikke er gitt en endelig regulering for håndbagasjekontrollens del. Dette vil svekke den totale grensekontrollen mot Schengen-landene.

       Disse medlemmer viser til at det internasjonale politisamarbeidet bør videreføres innenfor nordiske rammer og i det verdensomspennende Interpol med 176 medlemsland. Disse medlemmer mener det er ubestridelig at Interpol, slik organisasjonen fremstår i dag, er den mest moderne og effektive internasjonale organisasjon i kampen mot internasjonal kriminalitet. Narkotikakriminaliteten har utgangspunkter og forgreninger langt utenfor Schengen-området, og avgjørende viktige forskjeller mellom Interpol og Schengen er at førstnevnte uttrykkelig ikke skal brukes til politiske formål eller til utlendingskontroll.

       Disse medlemmer mener det er viktig fortsatt å støtte prosjekter i FNs og Europarådets regi og integrere narkotikapolitikken i bistandsarbeidet.

7. Dopingmisbruk

7.1 Sammendrag

       Det påpekes at dopingmidler på 1960-tallet ble introdusert i norske idrettsmiljøer, i første rekke innen styrkeidretter som vektløfting og kroppsbygging. Etterhvert som nye medikamenter er blitt introdusert, har dopingbruken spredt seg til utholdenhetsidretter. Mens misbruket tidligere i all hovedsak var knyttet til den organiserte idretten, har man nå avdekket et betydelig misbruk også utenfor den organiserte idretten. Politiet rapporterer at misbrukerne blir stadig yngre, og at blandingsmisbruk med narkotika er blitt vanlig i enkelte ungdomsmiljøer. Det er gjort flere beslag av ecstasy og amfetamin sammen med beslag av dopingmidler.

       Det framholdes at bruken av dopingpreparater kan ha alvorlige helsemessige konsekvenser, som leverskader, fare for hjerte- og karsykdommer, hormonforstyrrelser og psykiske lidelser. Politiet frykter at blandingsmisbruket vil føre til en økning i antall voldstilfeller.

       Straffelovens § 162 b, som trådte i kraft 1. juli 1993, har gjort det straffbart å tilvirke, innføre, utføre, oppbevare, sende eller overdra dopingmidler. Statens helsetilsyn gjør løpende vurderinger av behov for oppføring av nye stoffer på listen over hva som skal regnes som dopingmidler.

       Det vises til at det innenfor den organiserte idretten utføres et betydelig arbeid både for å forebygge dopingmisbruk og med kontrollvirksomhet. Det påpekes at det imidlertid ikke finnes noen formalisert kontrolltaking utenfor den organiserte idretten. På denne bakgrunn vil Regjeringen få utredet forutsetningene for og konsekvensene av en eventuell kriminalisering av bruken av dopingmidler. Regjeringen vil videre formalisere det uformelle kontaktutvalget mellom myndighetene og idretten.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader.

8. Administrative og økonomiske konsekvenser

8.1 Sammendrag

       Det uttales at forslagene i meldingen ikke har vesentlige administrative og økonomiske konsekvenser. Tiltak for rusmiddelmisbrukere er i medhold av lov om sosiale tjenester et kommunalt og fylkeskommunalt ansvar. Eventuelle administrative og økonomiske konsekvenser for kommunene av endringer av sosialtjenesteloven, bl.a. med sikte på å gi pårørende rett til å kreve undersøkelse med henblikk på eventuelt tvangsvedtak, vil bli vurdert i forbindelse med lovarbeidet. Et eventuelt forslag om ekstraordinære statlige tilskudd til en handlingsplan for forebyggende rusmiddelarbeid, program for styrking av førstelinjetjenestens arbeid med rusmiddelproblemene, og metadonbehandling vil bli vurdert i forbindelse med arbeidet med statsbudsjettet for 1998.

8.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at de ekstra kostnadene kommunene blir belastet med i forbindelse med denne meldinga, må kompenseres i form av økte statlige overføringer.

9. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen i budsjettforslaget for 1998 fremme forslag om en nødvendig øremerket bevilgning til behandling og ettervern innen alkohol- og rusmiddelomsorgen i kommunene. Fylkesmannen pålegges å føre særskilt tilsyn med bruken av bevilgningen.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til en offentlig godkjenningsordning for institusjoner som tilbyr behandling av rusmiddelmisbrukere.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen medvirke til et nært samarbeid mellom psykiatrien, rusomsorgen og barnevernet bl.a. ved at kompetansesentrene for disse faggruppene blir samlokalisert.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen tilpasse barnevernloven og lov om sosiale tjenester slik at praktiseringen av regelverket med hensyn til behandling av narkomane under og over 18 år blir samkjørt.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 5

       Det henstilles til Regjeringen å etablere et nasjonalt senter for behandling av heroinmisbrukere med metadon i Oslo-regionen for et antall på minimum 250 pasienter.

Forslag 6

       Det henstilles til Regjeringen å eventuelt endre sykehusloven om det er nødvendig for å pålegge fylkeskommunene å ha et metadontilbud, fortrinnsvis etablert ved sentralsykehusenes psykiatriske avdeling. Sentralsykehusenes psykiatriske avdeling tillegges også ansvaret for det praktiske opplegg og kontroll med eventuell metadonbehandling til pasienter i primærkommunene. Kriteriene for behandling med metadon skal være de samme i fylkeskommunene som ved basissenteret i Oslo-regionen, og dette senteret skal også ha en pålagt veilednings- og kontrolltjeneste med metadonbehandlingen i landet for øvrig.

Forslag 7

       Det henstilles til Regjeringen å lempe på inntakskriteriene for metadonbehandling idet aldersgrensen gjøres mer fleksibel, og å ikke gjøre misbrukstiden på 10 år absolutt, men overlate til fagmiljøene å vurdere alder og misbrukstid før opptak.

Forslag 8

       Det henstilles til Regjeringen å pålegge behandlingsapparatet ansvaret for avrusning før metadonbehandling starter.

Forslag 9

       Det henstilles til Regjeringen å foreta en faglig utredning om hvorvidt det er forsvarlig over en kort periode å tilby metadonbehandling for å kunne motivere den gravide kvinne til et frivillig behandlingsopplegg. Dette for å unngå tvangsbehandling av kvinnen inntil 9 måneder.

10. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til meldingen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendringer slik at de tidsfrister som gjelder tvangsvedtak i lov om barneverntjenester, også skal gjelde tvangsvedtak i henhold til lov om sosiale tjenester.

       Dok.nr.8:62 (1996-1997) - forslag fra stortingsrepresentant Ellen Chr Christiansen om å legalisere narkotika og å avkriminalisere brukerne - bifalles ikke.

       St.meld. nr. 16 (1996-1997) om narkotikapolitikken - vedlegges protokollen.