Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Faremo, Fevåg, Gaundal og Hegna, fra Høyre, Fatland og Finstad og representanten Hillgaar, viser til tidligere stortingsbehandling av spørsmålet om bygging av gasskraftverk. I Innst.S.nr.250 (1995-1996) viser flertallet til « at sjølv om bygging av gasskraftverk i Norge vil auka dei norske utsleppa av klimagassen CO₂, så kan det samla sett bidra til eit betre miljø i Norden ». Videre heter det at: « Fleirtalet sluttar seg til at norsk gasskraft som aukar våre nasjonale utslipp, men reduserer Norden sine samla utslepp, vil være i tråd med norsk klimapolitikk. Omsynet til den globale miljøverknaden må gå føre omsynet til nasjonale mål. » Blant annet på denne bakgrunn gikk flertallet i Innst.S.nr.250 (1995-1996) inn for at gasskraftverkene kunne underlegges en normal konsesjonsbehandling.

       Flertallet viser videre til at den type internasjonale klimaavtaler som det refereres til i forslaget også ble drøftet for et år siden.

       Som en illustrasjon på at det er viktig å se byggingen av gasskraftverk i en nordisk sammenheng, viser flertallet til at vannkraftproduksjonen i Norge og Sverige ble kraftig redusert fra 1995 til 1996 som følge av lite nedbør. Dette førte til en vesentlig økning av kraftproduksjonen fra fossile brensler i Norden. Dette ble muliggjort ved at en rekke eldre kullkraftverk med virkningsgrad ned i 40 % var i produksjon i lange perioder. I Danmark økte CO₂-utslippene med nesten 25 % eller i overkant av 13 millioner tonn. Flertallet vil vise til at utslippene ville blitt vesentlig redusert med de to gasskraftverkene i produksjon. Siden den danske reservekapasiteten i stor grad består av gamle kullkraftverk uten varmeutnyttelse, kunne gasskraftverkene bidratt til en reduksjon i de samlede CO₂-utslippene på opp mot 2 millioner tonn. I Norge økte CO₂-utslippene fra oljebasert oppvarming med 2 millioner tonn eller om lag det samme utslippet som fra de to gasskraftverkene.

       Flertallet viser til at det etter planen skal undertegnes en bindende protokoll under Klimakonvensjonen på møtet i Kyoto i desember i år. Det er imidlertid ennå uklart hvilken form en protokoll eller liknende vil ha.

       Flertallet legger til grunn at en avtale vil være i tråd med forhandlingsmandatet (det såkalte Berlin-mandatet) samt selve Klimakonvensjonen. Dette betyr at Annex-I landene (i store trekk OECD, Øst-Europa og tidligere Sovjet) samlet binder seg til å begrense sine utslipp av klimagasser. Hvor mye hvert land skal begrense sine utslipp avhenger bl.a. av landets utgangspunkt, allerede gjennomførte tiltak, økonomisk struktur og ressursbase. Forhandlingsmandatet vektlegger også at avtalen må være slik at mest mulig utslippsreduksjon oppnås for hver krone investert i utslippsreduserende tiltak.

       Flertallet legger derfor til grunn at utslipp og opptak av alle klimagasser skal inngå i en avtale, samt at landene ikke bindes til kun å gjennomføre tiltak innenfor sine egne grenser. Felles gjennomføring og omsettbare kvoter er viktige virkemidler i så måte. Uten at avtalen inneholder disse elementene vil det ikke være mulig å oppnå en god avtale som er rettferdig og ambisiøs nok. Da utslippene av klimagasser bidrar like mye til drivhuseffekten uansett hvor de slippes ut, mener flertallet at det også er viktig at land utenfor Annex-I etter hvert påtar seg forpliktelser for å begrense sine utslipp.

       Flertallet viser til at det som et første skritt er signalisert fra norsk side at Annex-I landene samlet bør redusere sine utslipp av klimagasser med i størrelsesorden 10-15 % i 2010 gitt at en avtale er i tråd med Regjeringens forståelse av Berlin-mandatet. Av disse grunner mener flertallet at det ikke er noen motsetning mellom en økning i en utslippskomponent - f.eks. utslipp av CO₂ - i ett land og oppfyllelse av en bindende avtale for en gruppe land. Virkningen på netto utslipp av klimagasser globalt er det interessante når et prosjekt skal vurderes i forhold til drivhuseffekten. Det er denne størrelsen som påvirker konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren.

       Flertallet viser til at 55 % av energiforbruket i Norge er dekket av fornybar energi og at Norge er en meget stor leverandør av naturgass til kontinentet der naturgassen for en stor del kommer til erstatning for kull. Det stor innslaget av fornybar energi gjør at reduksjoner i CO₂-utslippene blir kostbare å gjennomføre. Flertallet mener det må legges til grunn at klimaavtalene gjør det mulig å produsere gasskraft også i Norge når gasskraft har en positiv miljøeffekt internasjonalt. Det er ikke akseptabelt at vannkraften og vår eksport av naturgass skal bli en spesiell klimapolitisk ulempe for Norge.

       Flertallet viser til at det på ingen måte er avgjort hvordan en klimaavtale vil bli utformet og at en avtale i Kyoto bare er første steget mot en konkret og endelig avtale. Felles gjennomføring og kvotehandel er fortsatt høyst aktuelle tema under klimaforhandlingene. Heller ikke av den grunn er det riktig å utsette klagebehandlingen.

       Flertallet viser til at å utsette klagebehandlingen av gasskraftverkene også kan oppfattes som en oppgivelse av vitale norske interesser i de kommende forhandlingene.

       Flertallet vil på denne bakgrunn gå imot forslaget om å utsette klagebehandlingen av gasskraftverkene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, lederen Queseth Haarstad, Holand og Giil, fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, og fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til tidligere behandlinger av spørsmålet om bygging av gasskraftverk i Norge (jf. St.meld. nr. 38 (1995-1996) om gasskraftverk og Innst.S.nr.250 (1995-1996), Dok.nr.8:85 (1995-1996) om forslag til endring av energiloven og Innst.O.nr.14 (1996-1997)).

       Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at Regjeringen etter den tid har kommet med nye beregninger av økningen i CO₂-utslippene i Norge. De nye anslagene innebærer at utslippene vil øke med 30 % fram mot år 2010. Dette er høyere enn tidligere antatt. Også anslagene for utslipp av CO₂ fra norsk kontinentalsokkel i 1998 er 2 millioner tonn høyere enn tidligere prognoser. Samtidig pågår det nå internasjonale klimaforhandlinger innenfor rammen av Klimakonvensjonen, der en nå skal fremforhandle en juridisk mer forpliktende avtale om reduksjon av CO₂ og andre klimagasser senere i år.

       Disse medlemmer viser til de endringer som har skjedd bl.a. i EU-landenes forhandlingsposisjoner. Dette innebærer at det ikke er usannsynlig at klimaforhandlingene kan resultere i forpliktende reduksjonsmålsettinger. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har gitt signaler om at Norge kan tenkes å akseptere en internasjonal avtale om reduksjon av CO₂ på mellom 10 og 15 % dersom det blir internasjonal enighet om dette i Kyoto i desember 1997. Dette vil få store konsekvenser for Norge.

       Disse medlemmer vil påpeke at bygging av gasskraftverkene på Kårstø og Kollsnes innebærer en økning i utslippene av CO₂ på om lag 2 millioner tonn, noe som vil utgjøre en økning i de nasjonale utslippene på om  lag 6 % Disse medlemmer kan vanskelig se at slike økninger i de nasjonale CO₂-utslippene vil bidra positivt i de internasjonale klimaforhandlingene. Med lavere nasjonale CO₂-utslipp vil en fra norsk side stå sterkere og fremstå med større troverdighet i klimaforhandlingene.

       Disse medlemmer vil dessuten påpeke at dersom resultatet av klimaforhandlingene forplikter Norge til betydelige reduksjoner i CO₂-utslippene, vil den planlagte byggingen av gasskraftverk gjøre det enda vanskeligere for Norge å oppfylle sine nasjonale forpliktelser. Tiltakene i andre sektorer, samferdsel, landbaserte næringer og petroleumssektoren ville måtte bli enda mer omfattende.

       På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å utsette behandlingen av klage på konsesjon for utbygging av gasskraftverk til etter at resultatet av klimaforhandlingene er klart. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til sine merknader i Innst.O.nr.14 (1996-1997) vedrørende rollekonflikter og habilitetsspørsmål i forhold til statseide konsesjonssøkere. Disse medlemmer fremmet i den forbindelse følgende forslag:

« Regjeringen bes utrede fremtidige prinsipper for behandling av søknader om større varmekraftkonsesjoner. Det legges vekt på å unngå habilitetskonflikter i forvaltningsprosessen.Regjeringen bes videre vurdere de forvaltnings- og prosedyremessige spørsmål som vil kunne melde seg i forhold til mulige fremtidige klimaavtaler.Regjeringens utredning og vurdering forelegges Stortinget på en hensiktsmessig måte. »

       Disse medlemmer viser til nevnte forslag og mener at spørsmål om forvaltnings- og prosedyremessige forhold i tilknytning til eventuelle internasjonale klimaforpliktelser for Norge bør bli nærmere vurdert.

       Komiteens medlem fra Arbeiderpartiet, Gjul, viser til sine merknader i Innst.S.nr.250 (1995-1996) Om bygging av gasskraftverk hvor dette medlem gikk imot bygging av gasskraftverk på Kårstø og Kollsnes.

       Dette medlem viser til at det i de internasjonale klimaforhandlingene i den senere tid er gjort store framskritt, ikke minst på grunn av USAs støtte til en juridisk forpliktende avtale på partsmøtet i juli 1996. Det har også skjedd positive endringer i EU-landenes forhandlingsposisjoner ved deres forslag om 15 % kutt i klimautslippene innen 2010.

       På bakgrunn av dette mener dette medlem at det er fremkommet så mange nye momenter, at det ut fra nasjonale hensyn vil være hensiktsmessig å utsette en bygging av gasskraftverk til de internasjonale klimaforhandlingene er sluttført i desember 1997.