Vedlegg
Brev fra Barne- og familiedepartementet v/statsråd Sylvia Brustad til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 21. mars 1997.
Det vises til Dok.nr.8:29 (1996-1997) med forslag fra stortingsrepresentant Jorunn Hageler om at Regjeringen skal fremlegge en egen stortingsmelding om prinsipper og mål for en helhetlig forbrukerpolitikk, oversendt departementet fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen ved brev av 11. februar 1997.
Det er flere sentrale mål for den offentlige forbrukerpolitikken. De viktigste er å sikre forbrukernes juridiske rettigheter og økonomi, retten til å sikre varer og tjenester, tilstrekkelig informasjon for å kunne foreta de riktige valgene samt at det finnes organer som kan fremme med forbrukernes syn overfor sterke organisasjoner i næringslivet.
Forbrukerpolitikken har klare grenseflater mot andre politikkområder. De viktigste er konkurransepolitikken som skal hindre maktkonsentrasjoner i næringslivet, arbeidsmarkeds-, miljø-, utdannings- og næringspolitikken som skal stimulere norsk næringsliv til en effektiv og bærekraftig utnyttelse av ressursene.
De rammebetingelser som gjelder på markedene vil være bestemmende for både forbrukerens og den næringsdrivende aktiviteter, og vil måtte utformes med alles interesser i tankene. For eksempel vil åpningstidslovgivningen være et rammeverk både butikkeiere, butikkansatte og forbrukere vil influeres av, mens gjeldsordningsloven vil påvirke kredittpolitikken.
Utgangspunktet for forbrukerpolitikken er at markedet ikke alltid fungerer tilfredsstillende når det gjelder riktig og rettferdig fordeling av godene. Det er både nødvendig å fastsette en del minimumsgrenser og standarder, sette i verk markedsregulerende tiltak og, sikre tilstrekkelig og riktig informasjon.
Endringer i samfunnsutviklingen påvirker forbrukernes stilling. De viktigste forandringene fra et forbrukersynspunkt er stadig mer kompliserte produkter, at varer og tjenester tilbys elektrisk, den internasjonale utviklingen ett nytt media- og kommunikasjonsbilde, endring i offentlige tjenester og privatisering, en sterkere reklamepåvirkning, øket bevissthet om miljøatferd og overgang fra produkt til tjenestesamfunn.
Forbrukerpolitikken skal bidra til å sikre innbyggerne tilgang på varer og tjenester til en riktig pris og god kvalitet og å sikre balanse i markedene når næringslivets maktposisjon utnyttes til ulempe for forbrukerne.
Det benyttes et stort spekter av virkemidler for å gjennomføre forbrukerpolitikken. De viktigste er lover og annet regelverk, økonomiske virkemidler, informasjon, utdanning og påvirkning av andre politikkområder. Endringene i rammebetingelsene for forbrukerpolitikken aktualiserer behovet for en helhetlig gjennomgang av forbrukerpolitikkens mål og virkemidler. En konsekvens av dette er behovet for å vurdere om organiseringen av det offentlige forbrukerapparatet er i samsvar med målene for politikken.
Regjeringen oppnevnte i april 1994 et utvalg (Rimberg-utvalget) for å få en gjennomgang av organiseringen og tilknytningsformen for de ulike institusjonene som arbeider med forbrukerspørsmål.
Utvalget hadde som mandat å « ... vurdere om den nåværende organiseringen og tilknytningen ... er hensiktsmessig for utformingen av en fremtidsrettet forbrukerpolitikk ... ». Utvalget skulle også skissere alternative organisasjonsmodeller, herunder « ... modeller som innebærer en deling av oppgavene mellom en ren interesseorganisasjon, uavhengige faglige organer og ett eller flere forvaltningsorganer ». Utvalget leverte sin innstilling 18. august 1995 og den er trykket som NOU 1995:21 .
Utvalget konsentrerte seg om to modeller, henholdsvis en ren « direktoratsmodell » som innbefatter samtlige institusjoner uten noe interesseorgan, og den motsatte ytterlighet i form av en modell som skal sikre opprettholdelse av og maksimal uavhengighet fra staten for de eksisterende institusjonene. De to vurderte modellene reflekterer forskjellige synspunkter på forbrukerpolitikkens innhold og prioriteringer.
Den norske organiseringen av forbrukerapparatet skiller seg fra de andre nordiske land, hvor mer gjennomgripende organisasjonsendringer har resultert i færre enheter og en dominerende ytre etat av direktoratskarakter.
Organiseringen av forbrukerapparatet må bygge på tilgjengelige virkemidler, dagens ressurstilgang og regjeringens behov for et effektivt ytre apparat. Departementet og institusjonene har mer eller indre klare roller i utføringen av forbrukerpolitikken slik den defineres i videste forstand.
Jeg har kommet til at det bør fremmes et stortingsdokument der forbrukerpolitikkens innhold, utviklingstrekk, virkemidler, organisering av apparatet og institusjonenes rollefordeling ses i sammenheng. Når dette vil skje er det ikke tatt stilling til, men jeg håper at dette kan skje i løpet av inneværende år.