1. Innledning

1.1 Sammendrag

       Regjeringen foreslår i denne meldingen et nytt takseringssystem for bolig- og fritidseiendommer. Regjeringen legger samtidig fram for Stortinget en drøftelse av prinsippene for formuesbeskatning, inntektsbeskatning og gevinstbeskatning av bolig- og fritidseiendommer. Kommunal eiendomsskatt er også omtalt.

       Hoveddelen av meldingen er et forslag til nytt takseringssystem for bolig- og fritidseiendommer. Regjeringen legger i denne meldingen ikke fram forslag til ny satsstruktur i boligbeskatningen.

       Erfaringene har vist at det gjeldende takseringssystem ikke ivaretar behovet for et enhetlig takstgrunnlag. Forholdet mellom en eiendoms virkelige verdi og ligningstakst varierer betydelig, ikke bare fra landsdel til landsdel, men også innenfor det enkelte distrikt. De nåværende ligningstakstene ivaretar heller ikke hensynet til likhet i beskatningen av sammenlignbare eiendommer. Grunnlaget for beskatningen er blitt for vilkårlig og dermed urettferdig. Det gjeldende takseringssystem er dessuten lite rasjonelt, blant annet fordi ligningsverdi og eiendomsskattetakst fastsettes på forskjellig grunnlag. Uavhengig av hvilken form en velger på beskatning av bolig, er det helt nødvendig med et mer rettferdig takseringssytem enn hva tilfelle er i dag.

       Forslaget til nytt takseringssystem er utarbeidet på grunnlag av St.meld. nr. 64 (1986-1987) og Stortingets innstilling til meldingen, Innst.S.nr.123 (1988-1989). Forslaget bygger blant annet på erfaringer som er vunnet gjennom prøvetaksering av bolig- og fritidseiendommer våren 1991. Ved utformingen av takseringssystemet er det lagt stor vekt på å oppnå enkle og robuste takseringsløsninger. Det er dessuten lagt vekt på at systemet skal være enkelt og effektivt i drift.

       Takstene skal utgjøre et felles grunnlag for inntekts- og formuesligning og for utskriving av kommunal eiendomsskatt.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Signe Øye og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, mener at den samfunnsmessig sett mest ønskelige form for sparing er at folk skaffer seg egen bolig. Folk flest ønsker å eie sitt eget hjem. Skattesystemet må ikke være til hinder for dette, enten den enkelte velger å skaffe seg enebolig, rekkehus eller blokkleilighet. For mange er sparing til egen bolig i form av husbygging/kjøp eller ved at de nedbetaler boliglån en avgjørende beslutning. Flertallet viser til at det i Norge er etablert en rekke trygge og robuste boområder med lange tradisjoner for at huset er et hjem og ikke et investerings- eller spekulasjonsobjekt. I etablerte boområder er ofte både hus og hage større enn i dagens byggefelt. Flertallet har stor respekt for de eldre bomiljøene og ønsker å ivareta de som bor i slike harmoniske områder. Dette må være retningsgivende for skattesystemet og flertallet mener at det fortsatt må legges til rette for at det kan bygges gode hus med romslig tomt. Beskatningen av bolig bør også være stabil og forutsigbar over tid, slik at folk kan planlegge sine boliginvesteringer.

       Flertallet vil peke på at å etablere sitt eget hjem er et fremtidsrettet, langsiktig og møysommelig arbeid som krever forutsigbare rammebetingelser. Det legges mye innsats, verdier og arbeid i oppbyggingen av eget hjem. Dette må ikke utløse skatt i et omfang som gjør at folk viker tilbake for å prioritere anskaffelse av egen bolig, eller som tar fra dem muligheten til å glede seg over resultatet av innsatsen.

       Flertallet viser til at skattlegging frem til 1882 var basert på et system med matrikkelskyld på fast eiendom, men at disse reglene ble opphevet fordi matrikkelskylden ga stadig dårligere informasjon om skattyters økonomiske situasjon og tilhørende betalingsevne. Ved skattelovene av 1882 og 1911 vedtok man regler basert på det hovedprinsipp at skattefundamentet skulle være inntekt og formue. Flertallet mener at dette fortsatt må være det førende prinsipp for skattesystemet. Flertallet ser det derfor som viktig å etablere avgrensete rammer for eiendomsskatter, herunder skatt knyttet til bolig. Det er ikke riktig å ha noen tung beskatning av boligmassen, så lenge man ønsker å stimulere til folks egeninnsats på dette området. Flertallet ønsker derfor også at boligskattesystemet skal oppmuntre til vedlikehold og restaurering av gamle hus. Videre bør skattleggingen reflektere at boligverdien reduseres ved elde og slitasje. Dette betyr i praksis at gamle hus bør få en beskjeden beskatning, som en tilsiktet virkning av skattesystemet.

       Flertallet legger til grunn at skatt bør betales etter evne. En boligeiendom representerer et formuesgode. Boligen kan derfor prinsipielt ikke unntas fra beskatning fullt ut. Dette krever regler for taksering av boliger, forutsatt at minst en av de nåværende tre skattearter for bolig videreføres. I dag varierer likningstakstene svært mye. I skattelovens § 37 heter det at likningsverdien av boligeiendommer, herunder fritidseiendommer, kan settes lavere enn omsetningsverdien. Denne formulering gir mulighet for likningsmyndighetene til å utøve et betydelig grad av skjønn. I Liknings-ABC for 1996 side 150 står det:

       Flertallet viser til at det etter dagens system vil være uforutsigbart hvor likningsverdiene ender opp. Med dagens praksis vil like boliger kunne få forskjellig takst. Bygninger med samme kostpris kan få svært forskjellig takst. Flertallet er gjort kjent med likningsverdier som kan variere fra noen få prosent av omsetningsverdien til mer enn full omsetningsverdi. Flertallet vil fremme forslag om et takstsystem der boliger med samme kostpris som hovedregel får samme takst.

       Flertallet viser til at det derfor er et påtrengende behov for avklaring av takstgrunnlaget slik at likeartede boliger over hele landet verdsettes noenlunde likt. Dagens takseringssystem er høyst utilfredsstillende, og må erstattes av et bedre system. Flertallet mener at et takstsystem, som forutsetter rapporteringsplikt til likningsmyndighetene ved endring av bruksareal, blir for detaljert. Taksering av bolig og tomt som bygger på markedsverdi vil over tid føre til usikkerhet for folk om de kan beholde bolig eller fritidseiendom i svært attraktive områder.

       Flertallet mener at det må være mulig for skattyter selv å kontrollere at taksten på egen bolig er korrekt. For å oppnå dette, må takseringsmetoden være kjent og boligtakstene må være offentlig tilgjengelig informasjon.

       Flertallet viser til at det allerede i 1968 ble oppnevnt en komité til å vurdere prinsipper for boligbeskatning. Flertallet avga sin innstilling i januar 1979. Flertallet foreslo at omsetningsverdien burde være det prinsipielle utgangspunkt ved verdsetting av boliger. I 1975 ble det på bakgrunn av Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 42 (1974-1975) nedsatt et utvalg for å utrede et nytt takseringssystem. I utvalgets mandat ble det gjort klart at utgangspunktet for takseringssystemet skulle være knyttet til produksjonskostnader og rimelig tomteutgifter, og ikke omsetningsverdi. Utvalget avga innstilling i 1978. Denne innstillingen dannet grunnlaget for St.meld. nr. 64 (1986-1987) og Innst.S.nr.123 (1988-1989) fra finanskomiteen. Her heter det blant annet:

       Diskusjonen om fastsettelse av et nytt takseringssystem har altså pågått siden midt på 60-tallet og fram til i dag. Flertallet mener derfor at det er på høy tid at det nå innføres et nytt, enhetlig og mer rettferdig takseringssystem for boliger.

       Flertallet viser til at det i dag er tre skattearter knyttet til bolig: dvs. inntekts-, formues- og eiendomsskatt. I den offentlige debatt utløst av Regjeringens stortingsmelding har inntektsskatten særlig vært utsatt for kritikk, og mange har tatt til orde for å oppheve den. Hvis inntektsskatten skulle oppheves, er det vanskelig å forsvare opprettholdelsen av fradrag for gjeldsrenter knyttet til bolig samt fritak for inntektsskatt for inntekter ved utleie av deler av bolig/fritidseiendom. Land som ikke har inntektsskatt på bolig har sjelden gjeldsrentefradrag. Det ville forhøye terskelen for de som skal inn på boligmarkedet om gjeldsrentefradraget bortfalt. Dette kan øke forskjellene blant generasjoner og mellom de som har og de som ikke har verdier. En stor del av den private sparing som finner sted, skjer ved nedbetaling av boliglån. For det store flertall er det en nær sammenheng mellom fradrag for gjeldsrenter og det inntektstillegget som husets takst medfører. Et nytt hus (ofte med høyt lån) vil få høyere takst enn et gammelt hus (som ofte har lite lån). Det vil derfor som regel være samsvar mellom høyt gjeldsrentefradrag i inntekt og inntektstillegg for egen bolig.

       Flertallet finner at det er grunnlag for å opprettholde inntektsskatten for de største boliger. Det er ikke riktig å skape et skatteamnesti for verdier som legges i bolig utover normal boligstørrelse. Flertallet finner at dette vil skape en gal fordelingspolitisk profil i skattepolitikken; ikke minst overfor dem som ikke har mulighet til å skaffe seg egen bolig (eller fritidseiendom).

       Flertallet vil vise til at det i boligskattesammenheng ikke må tapes av syne at ikke alle ønsker eller kan skaffe seg egen bolig. Det vil til enhver tid være mange som er leietakere. Noen er uten bolig. Mange har ikke og får aldri råd til egen bolig. Dessuten får en svekket privatøkonomi for de som har sitt eget hus ofte utslag i at de må selge og gå ut i leiemarkedet. Dette gjelder f.eks. ofte de som mister arbeidet, går igjennom en skilsmisse eller på annen måte får økte utgifter i forhold til inntekten. Flertallet vil advare mot at skattereglene for boligeiere gir så store fordeler til de som har på bekostning av de som ikke har, at dette i seg sjøl forsterker forskjellene blant folk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs og fra Venstre, Lars Sponheim, mener bolig er et lite egnet skatteobjekt. En families bolig er for de fleste den største enkeltinvestering som gjøres gjennom livet. Boligen er således den største økonomiske belastning enkeltpersoner og familier foretar. Likevel foretas den i liten grad ut fra investerings- og avkastningsbetraktninger, men for å dekke et behov for å ha et trygg basis og ramme rundt sitt familie- og privatliv. Det å skape trygghet for at hjemmet ikke skal bli et skatteobjekt for myndighetene, både staten og kommunen, er det samme som å skape økt trygghet og velferd for enkeltindivid og familier. For disse medlemmer er det viktig at politikerne skaper en slik trygghet og fremtidig forutsigbarhet. Det bør ikke bli slik at skattesystemet i seg selv gjør det umulig for personer som har nedbetalt sin boliggjeld pga. alder eller tap av arbeidsevne fortsatt å bo i sin egen bolig. Det bør heller ikke være slik at skattlegging av bolig øker boligkostnadene slik at en romslig bolig blir uoppnåelig for barnerike familier. For å sikre slike stabile og gode skattemessige rammebetingelser rundt boligen ønsker disse medlemmer å fjerne inntektsskatt av egen bolig. Ved totalt å fjerne enkelte skattearter fjerner man samtidig stortingsflertallets mulighet til gjennom enkle politiske grep - som å øke satser eller å unnlate å oppjustere fradrag - å skjerpe beskatningen av norske hjem.

       Disse medlemmer vil peke på at bort imot 80 % av de norske husstander eier sin egen bolig. Dette er et særtrekk ved det norske samfunn som etter disse medlemmers mening er positivt. Høy inflasjon og et skattesystem med høye marginalsatser stimulerte frem til midten av 80-tallet lånefinansierte investeringer i egen bolig. Etter den tid har lavere prisstigning og omlegginger av skattesystemet bidradd til at realrenten er positiv. Det å skaffe seg en bolig innebærer derfor nå en høyere kostnad enn tidligere. Det er derfor etter disse medlemmers mening rimelig å lempe boligbeskatning nå bl.a. ved å fjerne inntektsbeskatningen av fordelen av å bo i egen bolig. En slik fordel eksisterer etter disse medlemmers mening ikke lenger etter liberaliseringen av kredittmarkedet og omleggingen av skattesystemet. Disse medlemmer vil for øvrig vise til at prinsippet om å beskatte « fordeler » av å eie ikke er et gjennomført prinsipp i norsk skattesystem. Faktisk er det kun bolig som i dag ilegges en slik beskatning, mens andre eiendeler med langt mer luksuspreg ikke beskattes på denne måten.

       Samtidig beskattes bolig på andre måter, f.eks. ilegges boligkjøp en dokumentavgift på 2,5 % av kjøpesum. Dette innebærer at bolig beskattes på andre måter enn gjennom fordelsbeskatningen. Fordelsbeskatning av bolig baserer seg også på en avkatningsbetraktning som ikke er knyttet til likvid avkastning, dette innebærer et brudd på evneprinsippet. Det er langt fra sikkert at den økonomiske evnen står i forhold til boligstørrelse eller « standard ». For nyetablerte kan den « faktiske » eier av huset være banken og for en enslig pensjonist kan bolig gi utrykk for en levestandard som representerte en helt annen livsepoke. For ingen av gruppene vil samfunnet være tjent med at boligskatten bidrar til at man må flytte og bryte sine bånd til et bomiljø. Disse medlemmer vil vise til at det ikke er noen logisk sammenheng mellom fordelsbeskatning av bolig og gjeldsrentefradraget, slik flertallet i denne innstilling hevder. Gjeldsrentefradraget er for disse medlemmer et vesentlig fradrag som er innført for å sikre en generasjonsomfordeling i skattesystemet ved å lette etableringskostnadene ved f.eks. kjøp av bolig eller ved å finansiere studier. Likevel er gjeldsrentefradraget ikke isolert til boligrenter. Det er derfor ulogisk å knytte et gjeldsrentefradrag direkte sammen med en inntektsbeskatning av fordel av å bo i egen bolig. Disse medlemmer vil videre vise til at argumentet om nær sammenheng mellom fradrag for gjeldsrenter og aldersfradraget i takstsystemet ser totalt bort fra at de fleste som etablerer seg i dag gjør dette gjennom kjøp av brukte boliger, ikke gjennom kjøp av nybygde. Disse medlemmer vil understreke at flertallet ikke har noen prinsipielle argumenter igjen for å opprettholde inntektsbeskatningen av bolig, når de samtidig konstruerer et takstsystem som vil innebære at svært få boliger vil måtte betale skatten. Disse medlemmer konstaterer at flertallet har valgt å beholde kompliserte byråkratiske takseringssystemer for å skattlegge svært få boliger, slik at det er et stort spørsmålstegn hvorvidt skattearten vil gi det offentlige inntekter. Dette oppfatter disse medlemmer som sløsing med samfunnets ressurser. Disse medlemmer vil videre peke på at de samme betraktninger som har vært knyttet til bolig også kan knyttes til fritidsboliger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil videre peke på disse medlemmers prinsipielle synspunkt om at formuesskatten bør fjernes. Disse medlemmer har ved hver eneste budsjettbehandling siden skattereformen i 1992 foreslått å redusere denne for alle formuesverdier. Disse medlemmer går inn for en gradvis nedtrapping som vil innebære at formuesskatten fjernes i løpet av neste stortingsperiode.

       Høyres prinsipielle standpunkt til inntektsskatt av egen bolig og fritidseiendom og formuesskatten innebærer at disse medlemmer vil gå imot forslaget om å etablere et nasjonalt boligtakseringssystem, da fjerning av disse skatteartene innebærer at behovet for et slikt nasjonalt takstsystem vil falle bort.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, viser til at St.meld. nr. 45 (1995-1996) er fremlagt på bakgrunn av at et stortingsflertall ba om dette, og at det i lang tid har vært behov for mer enhetlige og rettferdige regler for taksering av bolig som utgangspunkt for beskatning. Disse medlemmer vil peke på at ligningsverdien som prosent av salgsverdi i dag varierer fra 5-10 % til over 100 %. Behovet for et mer rettferdig og enhetlig system burde være udiskutabelt. Disse medlemmer viser til at dagens takseringssystem virker fordelingspolitisk skjevt. I Ukens statistikk fra Statistisk sentralbyrå nr. 9/97 heter det følgende:

       Disse medlemmer legger vekt på at skjevhetene ved dagens takseringssystem er grundig dokumentert, og at det derfor er behov for et nytt og enhetlig takseringssystem.

       Disse medlemmer mener takseringssystemet bør utformes som et felles takseringssystem for de aktuelle skattearter. Dette er mer rasjonelt enn dagens system der ligningsverdien fastsettes på grunnlag av ulike prinsipper.

       Disse medlemmer mener det viktigste med denne innstillingen burde være å finne fram til et rettferdig og enhetlig system. Imidlertid registrerer disse medlemmer at flertallet har gitt seg inn på anslag av skattesatser etc. uten at de økonomiske konsekvensene er utredet.

       Disse medlemmer viser til at boligskatten har lang historisk tradisjon i Norge. Den såkalte fordelsbeskatningen av å bo i egen bolig strekker seg helt tilbake til 1882, og er lovhjemlet fra 1911. Regelen om skattlegging av fordel av egen bolig har senere vært en del av norsk skatterett. Disse medlemmer viser til at skattlegging av bolig ikke er noe særnorsk fenomen. Tvert imot er dette en normal beskatningsform internasjonalt. Disse medlemmer viser til at det forekommer tre ulike beskatningsformer på bolig i Norge:

       Debatten omkring boligbeskatning har i stor grad dreid seg om skattleggingen av avkastningen av den kapitalen som er investert i boligen. Historisk har det vært bred politisk enighet om denne beskatningsformen. Disse medlemmer viser til følgende:

       Disse medlemmer legger vekt på at skattesystemet bør utformes slik at det har et bredt grunnlag. På sikt vil legitimiteten til skattepolitikken bli redusert dersom beskatningen skal isoleres til et lite mindretall. Disse medlemmer mener skattegrunnlaget bør være bredt, men at systemet bør inneholde en markert progresjonsvirkning. Dersom skattesystemet utformes slik at de som kommer over et « knekkpunkt » får en betydelig skattebyrde, mens de som kommer under fritas totalt, åpner det for betydelige muligheter til å manøvrere seg ut av skatteposisjon. Disse medlemmer mener at evneprinsippet må ligge til grunn i skattepolitikken. Det betyr at de med størst skatteevne også må betale mest i skatt. Videre legger disse medlemmer vekt på at skattesystemet bør brukes til omfordeling. Dersom det gis betydelige skatteletter til boligeierne generelt, vil dette kunne gå på bekostning av de som ikke ønsker eller har mulighet til å skaffe seg egen bolig. Dette vil virke fordelingspolitisk uheldig.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, er prinsipielt imot fordelsbeskatning av egen bolig. Årsaken er at bolig av vanlig standard er blitt allemannseie og at denne skatteformen hittil er brukt til å skattlegge boliger av vanlig standard og størrelse. Folk flest sparer eller lånefinansierer boligene sine når de skaffer seg et sted hvor de vil bo. Folk flest oppfatter da også en bolig som et hjem, ikke som et investerings- eller formuesobjekt. De aller fleste boliger har en standard og størrelse som folk trenger for å ha vanlige, tilfredsstillende boforhold. Derfor bør de ulike formene for boligskatt, dersom de blir videreført, ha en sosial profil som sikrer at boliger er fritatt for skatt opp til i overkant av vanlig standard.

       De få som har bolig utover vanlig standard bør betale boligskatt. Takstsystemet bør derfor skille mellom vanlige boliger og unødvendig store boliger. Takstsystemet må ikke utformes slik at bestemte kategorier av svært store boligeiendommer gjennom beregningstekniske knep blir omdefinert til bolig av vanlig standard og dermed fritatt for skatt.

       Svært store boligeiendommer - som eies av et bittelite mindretall - bør bli gjenstand for formuesbeskatning. Dette medlem viser til forslag Rød Valgallianse har fremmet om en progressiv formuesbeskatning av formue over det skattefrie beløpet, etter følgende satser:

       En slik formuesbeskatning vil etter dette medlems oppfatning være bedre enn et opplegg med fordelsbeskatning av de store boligeiendommene. Omlegging av boligtakseringssystemet vil gjøre det nødvendig å ha et høyere fribeløp for bolig enn for annen formue, for å oppnå den sosiale profilen Rød Valgallianse ønsker. Med en slik formuesbeskatning av svært store boligeiendommer, vil det også fortone seg uaktuelt å opprettholde eller innføre en kommunal eiendomsskatt som etter gjeldende lov vil være av symbolsk størrelse i sammenlikning.

       I noen tilfeller drives det spekulasjon med boliger, dvs. at spekulanter skaffer seg gevinst ved ulike former for kjøp og salg av andres boliger. Slik gevinst ved boligspekulasjon bør beskattes som inntekt.

       Dette medlem mener at produksjonsverdien er det mest rettferdige grunnlaget for beregning av boligtakst. For vanlige boliger med naturlig tilhørende tomt bør bolig og tomt behandles som ett takstobjekt. Det vises at til om lag 20 % av boligeierne får boligskatt etter departementets forslag. Rød Valgallianse mener at det er for mange, og antar at den delen av boligmassen som bør beskattes kan ligge nærmere 10 enn 20 %. Den sosiale profilen var dårlig i departementets forslag. Dette medlem mener derfor det er riktig å ha et høyere bunnfradrag enn departementets foreslåtte 900.000 kroner, og forbeholder seg retten til å tallfeste bunnfradragsbeløpet når regelverket er oppe til sluttbehandling og vi har pålitelig tallmateriale som gjør det mulig å regne ut hvor stort bunnfradraget skal være for å oppnå fritak for den boligstørrelse/boligstandard Rød Valgallianse ønsker skal være unntatt fra beskatning. Dette medlem understreker at det er rettferdig at de som finansierer hjemmet sitt på vanlig lønn ikke tynes av boligskatt, mens de som har råd til ekstra stor bolig utover nødvendig standard, bidrar til fellesskapets kasse ved å betale skatt av boligformuen.

       De omfattende urimelighetene som finnes i dagens regler og takseringspraksis kan ikke unnskylde at det innføres nye og mer systematiske former for urettferdighet. Kombinasjonen av aldersfradrag og brøkregning når det gjelder sokkeletasje og andreetasje og/eller loft, gjør at flertallets forslag skaper en systematisk og landsdekkende forskjellsbehandling mellom hva som er skattefri størrelse på blokkleilighet og hva som er skattefri størrelse på ulike varianter av eneboliger og herskapshus som ikke er nye.

       Rød Valgallianse mener at en øvre standardgrense for skattefritak må ligge noe høyere for eneboliger, rekkehus m.m. enn for blokkleiligheter (f.eks. henholdsvis 120 kvm og 150 kvm. boligareal), men kan ikke støtte at denne forskjellen flerdobles ved ulike beregningstekniske metoder.

       Dette medlem mener at tomter opp til ett mål til frittstående enebolig og andre småhus som regnes som helårsbolig, bør regnes som en del av boligen og legges under felles takst. Tomter som er større skal skattlegges.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, er ikke uten videre enig i at investering i bolig er den mest høyverdige og samfunnsgagnlige spareform vi kjenner. Skreller man vekk selveierromantikken og gjennomfører en fordomsfri vurdering av realitetene, er den beste og riktigste spareform sett fra samfunnets side opplagt den som til enhver tid kaster mest av seg. Verken privatøkonomisk eller samfunnsøkonomisk er det opplagt at dette er sparing i boligen. I den grad kjøp av egen bolig er privatøkonomisk fordelaktig fremfor eksempelvis leie, kan det skyldes flere forhold: Eksempelvis at det av ulike grunner er få tilgjengelige utleieboliger og at formuesvurderingen, og dermed også beskatningen av selveid bolig, er mer fordelaktig enn om pengene var plassert i andre formuesobjekter. Det er plausibelt å stille spørsmålstegn ved om det er prinsipielt riktig å behandle boliginvesteringer og formue annerledes enn tilsvarende formue og investeringer i andre objekter. Prinsippet om likebehandling for å unngå uheldige vridningseffekter bør i det minste de som er tilhengere av fordelsskatt på bolig og formuesskatt ha et ansvar for å ta hensyn til.

       Hvorvidt en person eier eller leier sin bolig, om en velger leilighet, rekkehus eller enebolig, er uansett i hovedsak et spørsmål om individuelle preferanser. For mange kan det fremstå som vel så riktig å leie som å eie.

       Dette medlem erkjenner at opprettholdelse av skattearter som fordelsskatt på egen bolig, formuesskatt og kommunal eiendomsskatt fordrer et konsistent system for verdsettelse av eiendommer. Uten større grad av likebehandling og innføring av et verdsettelsessystem som oppfattes som rettferdig av det store flertall, vil disse skatter miste all legitimitet og dermed tillit. Dette er imidlertid først og fremst et problem som må løses av de politiske partier som er tilhengere av den høyst urimelige trippelbeskatning av bolig disse skattearter representerer. Dette medlem er motstander av så vel fordelsskatt som formuesskatt. Når det gjelder eiendomsskatt er det et lokalt ansvar å bestemme hvorvidt denne skal kreves inn. Ansvaret for takst og satsnivå tilligger også lokale myndigheter. Dette medlem kan av denne grunn ikke se hvilket behov som måtte foreligge for et nasjonalt takstregime.

       Dette medlems primære syn er selvfølgelig ikke til hinder for å støtte subsidiære løsninger. Det er derimot mangelen på tillit til de parter man eventuelt måtte gå sammen med i en kompromissløsning. Bidrar man til flertall for et bredere og mer robust skattegrunnlag for bolig- og annen formue, finnes det ingen garanti for at dette ikke utnyttes av et annet flertall for å skru opp skattene på senere tidspunkt. Erfaringer fra skattereformen av 1992 gir i så måte ikke mersmak.

2. Forslag til nytt takseringssystem

2.1 Takseringsmodell for bygning

2.1.1 Sammendrag

Arealbegrep og satser

       Ved fastsettelse av bygningens produksjonsverdi er det påkrevet å ha oppgaver over bygningens areal. I denne sammenheng oppstår spørsmålet om hvilket arealbegrep som skal legges til grunn.

       Bruksareal (BRA) kan kort og noe upresist defineres som boligens innvendige mål i rom hvor takhøyden er minst 1,9 meter. Det gjøres ikke fradrag for boder og andre uinnredede arealer. Bruksareal er med andre ord et slags innvendig bruttoarealbegrep. Utromsareal er innvendig areal som ikke er innredet, eksempelvis boder, uinnredede lofts- og kjellerarealer og garasjer i sokkeletasjer. Boligareal (BOA) er bruksareal som ikke er utromsareal. Utromsarealet utgjør med andre ord differansen mellom bruksareal og boligareal.

       Departementet deler prosjektgruppens oppfatning om at bruksareal er et mer hensiktsmessig arealbegrep enn bygningens grunnflate. Bruksareal gir i de fleste tilfeller en mer nøyaktig angivelse av bygningers utnyttbare flateinnhold enn grunnflate.

       Med hensyn til sondring mellom boligareal og utromsareal viser departementet til at et slikt skille i takseringsmodellene medførte en viss nøyaktighetsgevinst under prøvetakseringen, stilt opp mot faktiske verdier etter besiktigelse. En slik sondring ga imidlertid opphav til mange misforståelser og feil i egenmeldingsskjemaene.

       Det er ønskelig at skattyterne kun får ett arealbegrep å forholde seg til ved utfylling av egenmeldingsskjemaet. Risikoen for misforståelser og feilregistreringer reduseres i vesentlig grad i forhold til en løsning basert på både utromsareal og boligareal.

       Når takseringsmodellen ikke bygger på faktisk utromsareal i hovedbygningen, vil det ikke være behov for å taksere tilsvarende arealer i selvstendige småbygninger.

       Det er vanskelig å si noe mer eksakt om hvilken betydning en slik løsning vil ha for takseringens treffsikkerhet. Prøvetakseringen viste at nøyaktighetsgevinsten ved å sondre mellom utromsareal og annet bruksareal var liten i forhold til å operere med en felles sats for hele bruksarealet. Det tilsier at utromsarealet gjennomgående har mindre betydning for samlet takstverdi, og at en endring som nevnt ikke skulle ha vesentlig betydning for takseringens treffsikkerhet.

       På denne bakgrunn foreslår departementet at boligareal benyttes som arealbegrep, og at det tas hensyn til utromsareal sjablonmessig gjennom mindre tillegg i kvadratmetersatsen for boligareal.

       Departementet vil påpeke behovet for å ta hensyn til forskjeller i byggeteknikk og konstruksjon for ulike bygningstyper ved takseringen, og således nødvendigheten av å benytte forskjellige kvadratmetersatser. Departementet finner at en grense som skissert av prosjektgruppen mellom bygninger med fire og fem boenheter er hensiktsmessig. Ved å trekke en slik grense tar en hensyn til at bygninger med fire eller færre boenheter som oftest har store bygningstekniske likheter, mens fem eller flere boenheter i en bygning i mange tilfeller forutsetter en annen konstruksjonsmåte. Mellom disse to hovedgruppene er det ofte et markant skille i byggeteknikk og konstruksjon. Departementet vil for øvrig vise til at byggekostnadene for eneboliger gjennomgående er noe høyere enn for andre typer småhus. Det innebærer ikke tekniske problemer å gjennomføre en klar avgrensning mellom eneboliger og annen småhusbebyggelse. Departementet foreslår derfor at det i tillegg til sondringen mellom bygninger med fire eller færre boenheter, og fem eller flere boenheter, også bør sondres mellom frittliggende eneboliger og annen småhusbebyggelse. Fritidsboliger forutsettes likestilt med helårsboliger også i denne sammenheng.

       Departementet finner at kvadratmetersatsen for byggekostnader bør være lik uansett boligens størrelse innenfor samme boliggruppe.

       Departementet vil påpeke at byggekostnadene kan variere i ikke ubetydelig grad fra distrikt til distrikt, og at det bør tas hensyn til det ved fastsettelsen av kvadratmetersatsene. Satsene bør varieres etter fylke, eller etter andre enheter (for eksempel landsdeler). Det må korrigeres for det forhold at ulike opplysninger om byggekostnadene pr. kvadratmeter i forskjellige deler av landet i noen grad kan gjenspeile forskjeller i gjennomsnittlig størrelse på oppførte bygg.

       Departementet finner at kvadratmetersatsen for bygning bør fastsettes av Skattedirektoratet i forskrift. Til grunn for fastsettelsen og ajourhold av satsene forutsettes benyttet det beste av det til enhver tid foreliggende materialet. Med utgangspunkt i dette materialet vil et ekspertutvalg utarbeide forslag til satsgrunnlag. Et slik utvalg forutsettes også å holde utviklingen i byggekostnader under oppsyn med sikte på ajourføringer ved større endringer i byggekostnadsnivået. Ajourføringer kan foretas gjennom indeksreguleringer. Det bør årlig undersøkes om det er grunnlag for justeringer.

Aldersfaktoren

       Aldersfaktoren er en beregningsfaktor som skal ta hensyn til bygningens verdiforringelse som følge av slit, elde og uhensiktsmessighet.

       Aldersfaktoren må ses i sammenheng med fradrag for lavere standard og tillegg for høy standard. Ved fastsettelsen av aldersfaktoren foreslås det å legge til grunn at boligene er alminnelig godt vedlikeholdt og har et vanlig moderniseringsnivå.

       Departementet finner at det ikke er praktisk gjennomførbart å ta hensyn til at enkelte eldre bygninger er vedlikeholdt utover normalnivå, innenfor rammene av et enkelt og skjematisk system. Det vil heller ikke være mulig på en enkel måte å ta hensyn til moderniseringer ved verdsettelsen.

       Derimot bør til- og påbygg registreres særskilt, og aldersfradraget bør beregnes samlet etter forholdet mellom arealet i den nye og gamle del.

       Departementet finner at fradrag bør gis med et prosentpoeng pr. år, begrenset oppad til 40 år. Et slikt fradrag synes å gi rimelig godt samsvar mellom takstverdier og teknisk verdi etter besiktigelse for normalt vedlikeholdte bygninger.

       Departementet legger til grunn at aldersfradraget bør være det samme for alle typer bygninger, det vil si 1 % pr. år, begrenset oppad til 40 år.

Standardkorreksjoner

       Departementet har lagt stor vekt på at et nytt takseringssystem får en vesentlig enklere utforming av standardfaktorer enn skissert i St.meld. nr. 64 (1986-1987). Departementet tar utgangspunkt i at takseringssystemet gis en utforming som sikrer at takseringen av hoveddelen av bygningsmassen skjer på grunnlag av areal, kvadratmetersats og alder. Departementet finner imidlertid at det ved takseringen ikke vil være rimelig å se bort fra at en bygning har vesentlige mangler i forhold til moderne standard. Det er ønskelig at takseringssystemet også tar hensyn til at deler av bygningsmassen har en teknisk standard som i vesentlig grad overstiger gjennomsnittet.

       Departementet vil poengtere viktigheten av at vesentlige mangler i bygningens tekniske standard medfører fradrag i beregnet produksjonsverdi. Det må også tas i betraktning at samme kvadratmetersats skal benyttes for fritidseiendommer som for helårsboliger, noe som styrker behovet for slike fradrag i systemet.

       Dette innebærer at det vil bli gitt fradrag i kvadratmetersatsen dersom ett eller flere av følgende elementer mangler:

       Departementet deler prosjektgruppens oppfatning om at de utvalgte elementene kan benyttes som indikator på lav standard også for andre deler av bygningen, og at satsreduksjonen således ikke kan knyttes direkte til hva installasjon vil koste. Fradraget må fastsettes vesentlig høyere enn det installasjonskostnadene tilsier for å ta hensyn til at slike mangler er et uttrykk for generelt lav standard.

       Under prøveregistreringen ble det gitt fradrag for disse elementene med følgende satser pr. kvadratmeter:

       Fradrag ble gitt med samme sats for hele bruksarealet i bygningen. Departementet foreslår at det kun tas hensyn til boligarealet i bygningen, noe som tilsier at disse kvadratmetersatsene heves med anslagsvis 10 til 20 %. Også forslaget om å legge til grunn færre standardfradrag enn i prøveprosjektet tilsier økte fradragssatser, ved at disse faktorene får en større rolle som indikator på generelt lav standard.

       Størrelsen på fradragene bør fastsettes og ajourføres samtidig med kvadratmetersatsene for bygning, og av samme instanser.

       Departementet viser til at bygninger skal verdsettes til produksjonsverdi. Det innebærer at bygningens standard blir avgjørende ved verdsettelsen. Faktorer som materialvalg, konstruksjonsmåte, interiør- og eksteriørdetaljer vil ha betydning for bygningens verdi. Det er imidlertid ikke mulig innenfor rammene av et enkelt takseringssystem å ta direkte hensyn til slike forhold ved takseringen.

       På bakgrunn av de problemene som er knyttet til utvelgelsen av eiendommer for besiktigelse, og problemene knyttet til verdsettelsen av utvalgte eiendommer, finner departementet at det ikke bør gjennomføres særskilte korreksjoner i takstverdien for eiendommer med bygninger med vesentlig høyere standard enn normalt.

Om kombinerte bygg og våningshus på gårdsbruk

       Forslaget til takstsystem er utformet slik at det kan anvendes ved taksering av samtlige bolig- og fritidseiendommer. Kombinerte bolig- og forretningseiendommer forutsettes å falle inn under ordningen dersom de ikke er avskrivbare. Det vil normalt være tilfelle når utleieverdien av forretningsdelen er mindre enn utleieverdien av boligdelen.

       Departementet foreslår at takseringssystemet også skal inneholde data om våningshus, slik at taksten også for slike hus kan beregnes.

       Departementet finner det hensiktsmessig i egen sak å komme tilbake til skattereglene for boliger i jordbruket og anvendelsen av takseringssystemet på dette område, etter Stortingets behandling av det generelle takseringssystemet. Dette tas derfor ikke nærmere opp i meldingen.

Oppsummering - takseringsmodell for bygning

       Etter departementets forslag kan bygningens eller boenhetens verdi (BV) uttrykkes slik:

       P = Kvadratmetersats. Kvadratmetersatsen skal i prinsippet gjenspeile produksjonsverdien pr. kvadratmeter. Det fastsettes egne kvadratmetersatser for henholdsvis frittliggende eneboliger, øvrige bygninger med inntil fire boenheter og bygninger med fem eller flere boenheter. Samme sats benyttes uansett bygningens størrelse, og uansett om bygningen er helårsbolig eller fritidseiendom.

       S = Fradrag for lav standard. Kvadratmetersatsen reduseres dersom bygningen mangler visse grunnleggende installasjoner: Vann, elektrisitet, WC eller bad. Fradraget settes vesentlig høyere enn det installasjonskostnadene tilsier fordi slike mangler indikerer generelt lav standard.

       A = Boligareal (BOA). Boligareal kan noe upresist defineres som boligens innvendige mål i rom hvor takhøyden er minst 1,9 meter, med fradrag for uinnredet areal (boder, uinnredede kjeller- og loftsrom m.v.). Det tas ikke direkte hensyn til uinnredet areal som nevnt. I stedet fastsettes kvadratmetersatsen (P) noe høyere enn en isolert vurdering av bygningens boligareal skulle tilsi, for sjablonmessig å ta hensyn til slikt areal.

       AF = Aldersfaktor. Aldersfaktoren skal ta hensyn til bygningens verdiforringelse som følge av slit, elde og uhensiktsmessighet. Fradrag gis med ett prosentpoeng pr. år, begrenset oppad til 40 %.

       DF = Distriktsfaktor. Gjennom distriktsfaktoren blir det tatt hensyn til at byggekostnadene kan variere i ulike distrikter.

2.1.2 Komiteens merknader

2.1.2.1 Generelt

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at dagens takseringssystem er preget av tilfeldigheter og store forskjeller i verdifastsettelse uten saklig grunnlag. Flertallet viser til at to hovedhensyn må ivaretas ved etablering av et nytt takstsystem. Det ene er hensynet til de tidligere beskrevne verdier som skattereglene for bolig skal dyrke fram, og det andre er å finne en god balanse mellom ønsket om et enkelt og et rettferdig system. Flertallet legger til grunn at den løpende beskatning av hus og fritidseiendom fra år til år totalt sett skal være forutsigbar og moderat. Ut ifra dette vektlegger flertallet hensynet til et enkelt takseringssystem. Flertallet mener at en andel av husets produksjonskostnad skal legges til grunn ved takseringen. Den enkelte huseier møter markedsverdiene bare ved kjøp og salg. Flertallet mener at skattesystemet ikke bør ha regler som øker huseiers skatt fordi andre mennesker med bedre råd kan kjøpe huset til høy pris og derved øke markedsverdien for huset. Bo- eller bruksverdien har nær sammenheng med produksjonskostnaden som derfor egner seg som nøkkel for den løpende beskatning av en bolig. Takseringssystemet må derfor baseres på en andel av produksjonskostnadene.

       Flertallet legger til grunn at samme takseringssystem skal gjelde for bolig og fritidseiendommer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil vise til at Regjeringens forslag til takseringssystem for boliger og eiendom viser hvor vanskelig det er å etablere et takstsystem som skal danne grunnlag for helt ulike skattearter og samtidig forsøke å finne frem til en rettferdig skattlegging på skattearter som i seg selv er urettferdige.

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens forslag til takstsystem både er komplisert teknisk og innebærer skjønnselementer som kan gjøre det endelige resultatet avhengig av det enkelte ligningskontors vurderinger og ikke objektive kriterier. Samtidig er takstsystemet lagt slik opp at de befolkningsgrupper som allerede har høyest boligutgifter vil får høyest boligskatt. Takstsystemet legger opp til å forsterke allerede store ulikheter i bokostnader mellom pressområder og andre områder. I praksis fremstår Regjeringens takstsystem som en økt beskatning av boligeiere i byene.

       Boligtakstene vil etter Regjeringens forslag gjennomgående stige drastisk i forhold til dagens takster. Konsekvensene av takstøkningen for den faktiske boligskatten er helt uavklart fordi Regjeringen ikke avklarer spørsmålene knyttet til skattesatser og bunnfradrag i alle de skattearter som takstsystemet skal legge grunnlag for. Disse medlemmer frykter at en økning i takstene vil fungere på den samme måten som andre utvidelser av skattegrunnlaget tidligere. Økte takster har kun midlertidig medført lavere skattesatser og realverdien av fribeløp/bunnfradrag er blitt redusert. Stortingsflertallets behandling av Høyres forslag om å inflasjonsjustere skattelovens fradragsbeløp i forbindelse med budsjettbehandlingen for 1997 signaliserer liten troverdighet i løfter om å justere bunnfradragene i boligskatten.

       Disse medlemmer viser til sine generelle merknader om boligbeskatning under pkt. 1.1 hvor det fremkommer at disse medlemmer ønsker å fjerne fordelsbeskatningen av bolig, samt å redusere formuesskatten for å fjerne den totalt innen utgangen av neste stortingsperiode. På denne bakgrunn vil det etter disse medlemmers mening være en sløsing med tid og ressurser bl.a. i ligningsvesenet å innføre et nytt takstsystem på nasjonalt plan slik meldingen legger opp til. Disse medlemmer vil derfor ikke gå inn i detaljbehandlingen av et nytt takstsystem, men vil foreslå noen enkle endringer for å bedre mulighetene for å få nedsatt takst for boligeiere som har urimelig høy takst i dag, slik at de mest urimelige utslagene av dagens takstsystem neddempes i overgangsperioden inntil formues- og inntektsskatt av bolig er fjernet.

       Disse medlemmer vil videre vise til at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er blitt enige om et nytt takstsystem som baserer seg på en del andre prinsipper enn Regjeringens. Disse medlemmer konstaterer at byskattelementet er sterkt redusert i flertallets forslag. Disse medlemmer mener likevel at flertallets forslag ikke innebærer et rettferdig takseringssystem. Blant annet vil nybygde boliger komme negativt ut i forhold til eldre boliger. Dette innebærer at svært like hus vil få helt ulik takst, avhengig av alder på boligen. Disse medlemmer konstaterer at det ikke har vært mulig å finne frem til et rettferdig takstsystem, noe som understreker behovet for å redusere takstsystemets betydning gjennom å fjerne enkelte boligskatter.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til disse medlemmer forslag om å nytte forsikringstakster som grunnlag for beregning av skattetakster på bolig. Dagens takstsystem tilfredsstiller ikke krav til rettferdighet, enkelhet og offentlighet. Disse medlemmer er ikke enige i Regjeringens forslag om at markedsverdier langt på vei skal ligge til grunn for skattetakstene. På denne bakgrunn vil disse medlemmer heller ikke at eiendommen skal regnes inn i grunnlaget for skattetakst. For ubebygde tomteeiendommer der eier ikke har planer om å bygge egen bolig, bør det etter disse medlemmers oppfatning beregnes en egen takst som grunnlag for formuesbeskatning. Det vises ellers til merknad under pkt. 2.1.2.2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under kap. 1.1. Disse medlemmer går inn for et mer enhetlig og rettferdig takseringssystem enn dagens takseringspraksis som varierer fra kommune til kommune - og gir urettferdige og til dels uheldige fordelingspolitiske utslag. Disse medlemmer viser for øvrig til merknader under kap. 2.1.2.2.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til at det er meget gode både prinsipielle og praktiske grunner til å gå imot innføringen av et felles bunnfradrag for bolig og fritidshus. Dette medlem viser til at bolig må kunne karakteriseres som et nødvendighetsgode, mens fritidshus kan ha en karakter utover et gode av denne typen. Dette medlem mener denne prinsipielle forskjellen bør medføre at det ikke etableres et felles bunnfradrag for bolig og fritidshus.

       Når det gjelder det mer praktiske, vil dette medlem peke på at mange distriktskommuner i dag er avhengig av skatteinntektene fra hytter og fritidshus. For kommuner med betydelige inntekter av denne typen, vil et felles bunnfradrag kunne få store konsekvenser. Dette kan det til en viss grad kompenseres for gjennom endringen i skattefordelingen eller overføringssystem. Dette medlem mener argumentene mot et felles bunnfradrag bør veie tyngst, og vil derfor gå imot en slik ordning.

2.1.2.2 Faktorene i takseringsmodellen

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, vil ha et takseringssystem som bygger på følgende formler:

Formel 1, beregnet areal:

       Grunnflate x etasjefaktor x aldersfaktor x evt. lavstandardfaktor x evt. fraflyttingsfaktor x evt. livsløpsstandardfaktor = beregnet areal

       Eksempel formel 1:

       Enebolig med brutto grunnflate 130 kvadratmeter i en og en halv etasje med sokkeletasje (bygget i 1977 - 20 år gammel) gir følgende beregnet areal:

       130 kvadratmeter x 1,6 x 0,8 = 166 kvadratmeter beregnet areal

Formel 2, brutto takst:

       Beregnet areal x kvadratmeterpris = brutto takst

       For eneboliger og rekkehus med bunnfradrag lik 150 kvadratmeter framkommer likningstaksten slik:

Formel 3A, likningstakst eneboliger og rekkehus:

       Brutto takst - (bunnfradrag lik 150 kvadratmeter x kvadratmeterpris) = likningstakst

       Eksempel formel 2 og 3A:

       Enebolig med beregnet areal lik 200 kvadratmeter:

       For blokkleilighet med bunnfradrag 117 kvadratmeter framkommer likningstaksten slik:

Formel 3B, likningstakst blokkleiligheter:

       Brutto takst - (bunnfradrag lik 117 kvadratmeter x kvadratmeterpris) = likningstakst

       Eksempel formel 2 og 3B:

       Blokkleilighet med beregnet areal lik 150 kvadratmeter:

       For fritidseiendom med bunnfradrag lik 60 kvadratmeter framkommer likningstaksten slik:

Formel 3C, likningstakst for fritidseiendom:

       Brutto takst - (bunnfradrag lik 60 kvadratmeter x kvadratmeterpris) = likningstakst

       Eksempel formel 2 og 3C:

       Fritidseiendom med beregnet areal lik 100 kvadratmeter:

       Flertallet legger følgende forutsetninger til grunn for elementene i takseringssystemet:

       Grunnflate defineres som det areal som er vinterisolert og egnet til beboelse. Dette betyr at garasje, boder, vanlig terrasse, glassveranda m.v. ikke tas med i grunnflaten. Grunnflaten måles opp som utvendig mål for bygningens hovedetasje. Hensynet til et enkelt system tilsier at taksten legger ytre mål til grunn. Det er taksten uvedkommende hvordan arealet er disponert innenfor vinterisolert areal.

       Etasjefaktor skal avspeile byggekostnadene i forhold til hovedetasjen. Det er billigere å bygge i flere etasjer enn på en flate. Dette gir lavere produksjonskostnad. Forslaget til etasjefaktorer tar utgangspunkt i etablert likningspraksis og Husbankens regler. Det innføres følgende etasjefaktorer:

       Dette medfører eksempelvis at arealet for følgende boligtyper blir:

       Aldersfaktor. Flertallet ønsker å stimulere til restaurering og vedlikehold av boligmassen, for å ta vare på norsk byggekultur og byggeskikk. Flertallet viser til at boligens verdi synker ved elde og bruk. Eldre bygninger krever dessuten mer vedlikehold. Skatten skal derfor være lempeligere for eldre hus. Restaurering som er så omfattende at den eldre bygningen framstår som en helt ny bygning kan av ligningsmyndighetene gis byggeår lik restaureringsår. For hvert år etter byggeåret reduseres beregnet areal med 1 % av grunnflaten i inntil 60 år. Dette betyr at f.eks. et hus med byggår 1937 får en aldersfaktor på 0,4 ved taksering i 1997.

       Standardfaktor. Byggekostnadene for en bygning varierer med ulik standard. Det tas utgangspunkt i vanlig boligstandard som gis faktor 1,0. Har bygningen i sum vesentlige mangler i forhold til dette, f.eks. manglende kjeller, isolasjon, elektrisk anlegg og VVS-anlegg, skal det benyttes en lavstandardfaktor på 0,6.

       Fraflyttingsfaktor. I enkelte deler av landet er markedsverdien for boliger markert lavere enn produksjonskostnadene. Dette gjelder særlig i fraflyttingsstrøk, hvor omsetningsverdien av boligen ligger mer enn 30 % lavere enn produksjonskostnadene. I slike områder skal de lokale likningsmyndighetene ved takseringen normalt benytte en reduksjonsfaktor på 0,5.

       Livsløpsstandardfaktor. Det er både en samfunnsmessig målsetting og et ønske for de fleste å ha adgang til å bo hjemme, selv om man er funksjonshemmet eller mer eller mindre ufør pga. alder eller andre forhold. Boliger med såkalt livsløpsstandard tilpasset f.eks. rullestolbrukere, jf. Husbankens regler (HB 7.B.1.1) vil legge forholdene til rette for dette. En slik bolig krever et større areal enn ordinær bolig. Derfor bør det gis et redusert takstgrunnlag ved at slike boliger får en livsløpsstandardfaktor på 0,9. Reduksjonsfaktoren er knyttet til selve boligen, uavhengig av hvem som bor der.

       Sikkerhetsventil. Ingen boligtakst skal overstige markedsverdien for samme bolig. Hvis dette skjer, kan skattyter kreve særskilt takst ved henvendelse til likningskontoret.

       Kvadratmeterpris settes til en andel av produksjonskostnadene. Beløpet skal multipliseres med beregnet areal. Dette kronebeløp skal justeres med jevne mellomrom i forhold til endringer i byggekostnadsindeksen. Eldre takster justeres tilsvarende. Bunnfradraget skal ved automatisk og ved enhver endring av kvadratmeterprisen og ved endring av gamle takster justeres tilsvarende for å sikre at en bolig med beregnet areal på 150 kvadratmeter uansett blir fritatt skattlegging. Kvadratmeterpris fastsettes separat for enebolig, fritidseiendommer, rekkehus/flermannsbolig og blokkleiligheter. De sistnevnte to boligtyper følger også et annet takseringssystem, se nedenfor. For 1997 settes kvadratmeterprisen til kr 7.000 for eneboliger, kr 7.000 for rekkehus, kr 9.000 for blokkleiligheter og kr 5.000 for fritidshus.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre går inn for å avvikle inntektsbeskatningen av den såkalte fordelen ved å bo i egen bolig. Disse medlemmer legger videre til grunn at et nytt takseringssystem for videreføring av formuesskatt og kommunal eiendomsskatt bør innebære et enklere og mer rettferdig alternativ enn dagens takstsystem. Takstsystemet bør etter disse medlemmers oppfatning bygge på at boligtaksten fastsettes som en bestemt andel av gjenanskaffelseskost/fullverdiforsikringstakst. Disse medlemmer slutter seg til den omfattende kritikk som er framført mot å legge markedsverdi til grunn for takst. Dette vil gi urimelige utslag for den enkelte skattyter, og for en rekke boligeieres vedkommende bryte fundamentalt med prinsippet om skatt etter evne. Det er f.eks. helt urimelig at når et etablert strøk blir mer attraktivt som boligområde, skal dette kunne føre til at skattlegging av etablerte boligeiendommer blir tilsvarende skjerpet.

       Disse medlemmer finner hverken Regjeringens eller andres presenterte modeller for beregning av boligtakst tilfredsstillende hva angår disse medlemmers krav til enkelhet, likebehandling og rettssikkerhet.

       Disse medlemmer viser til at de aller fleste boliger i Norge er forsikret mot brann (fullverdiforsikret). Taksten som ligger til grunn for brannforsikring er en takst som på en god måte gjenspeiler gjenanskaffelseskost.

       Forsikringstaksten framkommer som en avveining mellom hensynet til at boligen skal være tilstrekkelig forsikret og at det ikke skal betales en unødvendig høy premie. Det er derfor i utgangspunktet ikke sannsynlig at taksten settes urimelig høyt eller lavt. Sett i forhold til gjenanskaffelsesverdi mener disse medlemmer det er naturlig at det innføres en aldersfaktor for å hindre at eldre boliger kommer uheldig ut av et nytt takseringssystem.

       Taksten vil da samtidig i rimelig grad reflektere boligens standard, men uten at variasjonene vil være så store som i et system der markedsverdien legges til grunn. På samme måte vil variasjoner som skyldes beliggenhet langt på vei holdes utenfor. Det er også en fordel å benytte et allerede eksisterende takstsystem, slik at behovet for å utvikle et helt nytt takstsystem som blir vanskelig for folk å sette seg inn i, faller bort.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gå inn for at en andel av forsikringstakst som presentert ovenfor brukes som ligningstakst lagt til grunn for formueskatt og eventuell kommunal eiendomskatt.

       Taksten bør videre, brukt som utgangspunkt for en ligningstakst, betraktes som en offentlig takst, dvs. at det forutsettes at ligningsmyndighetene aksepterer forsikringstaksten som legges til grunn. I tilfeller der taksten synes å være urimelig høy eller lav, må likningsmyndighetene kunne kreve fornyet takst. Det må i siste instans foreligge en gjennomskjæringsmulighet for ligningsmyndighetene. Det må vurderes om det kreves en egen bestemmelse om dette, eller om skattelovens generelle bestemmelser om dette er tilstrekkelig.

       Det bør vurderes om det i unntakstilfeller bør være adgang til å legge andre beregningsmåter til grunn. F. eks. kan det i fraflyttingsområder være helt umulig å få omsatt en bolig til en pris i nærheten av det som er produksjons- eller forsikringsverdien. I slike tilfeller vil omsetningspris kunne være et riktigere uttrykk for boligens verdi.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under kap. 1.1. Disse medlemmer går inn for et takseringssystem som er mer enhetlig og rettferdig enn dagens system som gir tilfeldige, og til dels fordelingspolitisk uheldige utslag. Disse medlemmer mener at det opplegget som Regjeringen skisserer i St.meld. nr. 45 har et for stort innslag av markedsverdi. Dette skyldes først og fremst takseringen av tomt. Disse medlemmer har merket seg at innslaget av markedsverdi i takseringen er betydelig redusert i flertallets forslag. Disse medlemmer er enige i at markedsverdien bør nedtones. Disse medlemmer registrerer at flertallet går inn for et takseringssystem som kan legge opp til en « skattemotivert arkitektur », der eneboliger med flere etasjer kommer klart gunstigere ut enn de som er bygd i en etasje. Disse medlemmer mener det mest håndterbare og fornuftige arealbegrepet å benytte ved takseringen er netto boligareal. Disse medlemmer slutter seg dermed til Regjeringens arealbegrep. Disse medlemmer ønsker et takseringssystem bygd på følgende elementer:

       Disse medlemmer finner det rimelig at bunnfradraget settes høyt, og at det legges høyere på vanlig bolig enn på fritidsbolig.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen merknad under kap. 1.1 og mener for øvrig at netto boligareal er et brukbart arealbegrep ved takseringen og at dette defineres som innvendig målt areal der det er minst 1,9 meters takhøyde. Bruk av aldersfradrag kan gi svært urimelige utslag for store, luksuriøse boligeiendommer som første gang ble bygd for lang tid tilbake, men som har gjennomgått store påkostninger og standardhevinger. Disse medlemmer vil likevel gå inn for et fradrag for alder med en prosent pr. år begrenset oppover til 40 psts. reduksjon, men vil seinere vurdere om det må gjøres unntak fra dette hvis også dette får sosialt urimelige utslag. Det bør gis fradrag for understandard (boliger som mangler innlagt vann, elektrisitet, WC eller bad), for boliger i distrikt der omsetningsverdi er svært lav og det bør også være en « sikkerhetsventil » som gjør at ingen bolig kan få boligtakst over markedsverdien.

       Disse medlemmer vil legge inn en miljøfaktor som reduserer taksten. Hvis boligen f.eks. er særlig støybelastet, og det ikke er iverksatt støydempende tiltak eller det er umulig å lage tilfredsstillende støyskjerming, blir det mindre trivelig eller kanskje til og med helsefarlig å bo i den. Slike boliger kan også være vanskelige å selge. Det kan være rettferdig å legge inn en reduksjonsfaktor i slike tilfeller.

       Disse medlemmer mener at verken Regjeringas eller flertallets forslag godt nok ivaretar behovet for tillegg i taksten pga. særlig høy standard på svært store boligeiendommer. Det vil være urimelig om eiere av svært store boligeiendommer av særlig høy standard skal få store skatteletter fordi det er utviklet en standard boligtakseringsmodell som tar utgangspunkt i boliger av vanlig standard og størrelse. Dette medlem mener derfor at departementet bør utforme regler som i slike tilfeller hjemler taksering etter likningsmyndighetenes særskilte vurdering av hver eiendom.

2.1.2.3 Taksering for andre boliger enn eneboliger og fritidsboliger

Rekkehus/flermannsbolig

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at rekkehus/flermannsboliger må forstås som flere boligeiendommer som er bygget som et fellesbygg, dvs. med minst en felles vegg, evt. felles gulv/tak med naboeiendommen. Hele rekkehusboligkomplekset skal takseres på samme måte som enebolig. Denne felles boligtaksten fordeles forholdsmessig på boenhetene i forhold til deres størrelse.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse medlemmers foreslåtte opplegg for boligtaksering basert på forsikringstakster etter disse medlemmers oppfatning vil dekke takseringsbehovet også for rekkehus/flermannsboliger og blokkleiligheter.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sin takseringsmodell i denne innstillingen, og vil peke på at rekkehus og flermannsboliger skal takseres på samme måte som enebolig med en forholdsmessig fordeling på boenhetene i forhold til størrelse.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen merknad under 2.1.2.2 og mener at rekkehus og flermannsboliger skal takseres på samme måte som enebolig med en forholdsmessig fordeling på boenhetene i forhold til netto boligareal.

Blokkleiligheter

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at utgangspunktet for taksering av leiligheter i boligblokk skal være areal målt innvendig i hver enkelt boenhet. Med boligblokker menes bygning med minst to etasjer, felles inngang og med minst tre boenheter, jf. Husbankens definisjon. Felles tomteareal tilknyttet blokk danner ikke grunnlag for økt takst for den enkelte boenhet, idet tomteverdien er inkludert i kvadratmeterprisen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at disse medlemmers foreslåtte opplegg for boligtaksering basert på forsikringstakster etter disse medlemmers oppfatning vil dekke takseringsbehovet også for rekkehus/flermannsboliger og blokkleiligheter.

2.1.2.4 Regnskapslikning av boliger

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, går inn for at prinsippene for hvilke boliger som i dag regnskapsliknes også skal gjelde i framtida. Takseringen for disse boliger skal bygge på samme prinsipper som prosentliknete boliger. Derved går en vekk fra å beregne bruttoinntekt for slike boliger med utgangspunkt i bortleieverdien. For våningshus brukes denne taksten kun til beregning av inntektsskatt. For beregning av inntektsskatt for regnskapsliknete boliger skal det ikke gis bunnfradrag. Ved beregning av brutto inntekt av egen bolig, multipliseres taksten med en fastsatt boligskattesats. Fra dette beløp trekkes vedlikeholdskostnader, forsikringspremie og avgifter som i dag. Dersom utgiftene overstiger bruttoinntekt, skal dette kunne komme til fradrag i næringsinntekt som i dag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen registrerer at flertallet i denne innstilling legger opp til en videreføring av regnskapslikning av de boliger som i dag regnskapsliknes. For beregning av inntektsskatt for regnskapsliknete boliger skal det ikke gis bunnfradrag. For de fleste boligeiendommer i landbruket vil flertallets opplegg innebære en videreføring av skattleggingen omtrent på dagens nivå, eller for en dels vedkommende en reell skjerpelse. Disse medlemmer kan ikke se rimeligheten i dette, all den tid flertallet ellers hevder at deres takserings- og skatteopplegg vil innebære en betydelig lettelse for et flertall av boligeierne i landet. Eventuelle lettelser i boligbeskatningen bør også komme boliger som regnskapsliknes til gode. Også boligeiendommer i landbruket representerer etter disse medlemmers oppfatning et hjem heller enn et skatteobjekt. Disse medlemmer går på denne bakgrunn inn for at systemet for regnskapslikning av boliger bør være innrettet slik at det blir valgfritt hvorvidt eiere av boliger som i dagens system blir regnskapsliknet ønsker å regnskapsliknes (bruttobeskatning) eller prosentliknes (nettobeskatning) når flertallet fortsatt ønsker å videreføre fordelsbeskatningen av boliger for øvrig. Ved disse medlemmers forslag om fjerning av fordelsbeskatningen av bolig følger at den enkelte som eier eiendom hvor boligen etter dagens regler regnskapsliknes må kunne velge mellom regnskapslikning eller fritak for fordelsskatt som øvrige boliger for en periode på f.eks. 5 år av gangen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at flertallsforslagets helhetsopplegg med fastsettelse av bunnfradrag gir ulike utslag for boliger som prosentlignes og boliger som blir gjenstand for regnskapsligning.

       Disse medlemmer betrakter disse utslagene som urimelige, hvor store deler av boligmassen blir gjort skattefri, mens andre deler får opprettholdt det nåværende skattenivå.

2.1.2.5 Endring av takster

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, vil peke på at alle takster kan justeres med jevne mellomrom i forhold til byggekostnadsindeksen. Flertallet understreker at hvis det foretas oppjusteringer av takstgrunnlaget i Stortinget, skal bunnfradragene i kroner automatisk justeres tilsvarende. Vedlikehold og restaurering av bolig og fritidseiendom skal ikke påvirke taksten. Flertallet forutsetter at utvidelse av arealet ved tilbygg skal føre til tilleggstakst for det nye arealet etter samme prinsipp som for nye bygninger.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener det må gjøres et skille mellom vanlig vedlikehold og ombygginger/standardhevinger av stor betydning. Dette er først og fremst aktuelt på store eiendommer, som etter dette medlems syn bør bli gjenstand for særskilt taksering slik det er beskrevet i Rød Valgallianses merknad under kap. 2.1.2.2.

2.2 Takseringsmodell for tomt

2.2.1 Sammendrag

Areal som verdimål for tomt

       Departementet vil fremheve at prøvetakseringen klart illustrerer at det er liten direkte sammenheng mellom en tomts størrelse og omsetningsverdi. Følgelig er det ikke hensiktsmessig å benytte faktisk areal som grunnleggende beregningskriterium ved utforming av en skjematakseringsmodell. En inndeling i arealgrupper synes mer formålstjenlig.

       Inndeling i arealgrupper innebærer at kravene til helt nøyaktig oppmåling av tomter i mange tilfeller reduseres, og at visse avvik fra faktisk verdi må aksepteres. Departementet legger til grunn at fem arealgrupper normalt bør legges til grunn, og at den inndelingen i arealgrupper prosjektgruppen foreslår synes velegnet.

       Departementet deler prosjektgruppens oppfatning om at store tomter bør gis et verditillegg etter en konkret vurdering, eventuelt besiktigelse. Departementet vil imidlertid poengtere at det i enkelte områder ofte er en mer entydig sammenheng mellom areal og pris for store tomter. I enkelte prissoner bør det således beregnes et sjablonmessig tillegg i tomteverdi også for relativt store tomter. I slike prissoner vil det kunne være naturlig å supplere den foreslåtte oppdelingen i fem arealgrupper med ytterligere en eller to grupper for store tomter, med et tillegg på 30 eller 40 % i forhold til basisverdi. Departementet antar at det i de aktuelle områdene er naturlig med et areal på 2.000 kvadratmeter som nedre grense for individuell vurdering av om det skal gis ytterligere tillegg.

       Departementet antar at muligheten for bruk av mer enn fem arealgrupper i enkelte tomtesoner kan innebære en arbeidsbesparelse, uten at det går ut over systemets nøyaktighet.

       Departementet leger til grunn at de ulike arealkategoriene og prosentsatsene for tillegg eller fradrag vil bli fastsatt av Skattedirektoratet.

       Departementet deler prosjektgruppens oppfatning om at systemet med taksering på bakgrunn av arealgrupper bør gjelde alle boligeiendommer med inntil fire boenheter.

       Departementet gir sin tilslutning til at tomtebelastningsmetoden benyttes for eiendommer med fem eller flere boenheter. Etter denne metoden fastsettes tomteverdien med en sats pr. kvadratmeter boligareal i bygningen. Som prosjektgruppen fremholder, vil tomteverdien i slike tilfeller være mer bestemt av utnyttelsesgraden, enn av tomtens faktiske størrelse. Satsen for verdiberegning må også her ansettes sonevis.

Prissoner

       Selv om takseringen av tomt baseres på inndeling i arealgrupper og på tomtebelastningsmodellen, vil det være behov for inndeling i prissoner. For hver prissone må det tas stilling til om de normale arealkategoriene med prosentvise tillegg eller fradrag skal benyttes, eller om det er grunnlag for en avvikende inndeling. Dernest må basisverdien for tomt fastsettes i hver sone, det vil si prisen for en tomt av normalstørrelse i sonen.

       De ulike sonegruppene med basispriser bør fastsettes sentralt av Skattedirektoratet. Disse priskategoriene bør vedtas samtidig med fastsettelsen av kvadratmetersatsen for bygning, og utarbeides av de samme organer. De ulike priskategoriene fastsettes slik at de dekker et varierende prisnivå, fra antatt høyeste prisnivå til verdier ned mot null. Skattedirektoratet forutsettes å utarbeide retningslinjer for hvordan inndelingen i prissoner skal skje lokalt.

       Departementet legger til grunn at ligningssjefen i kommunen bør ha den formelle myndighet til å fatte vedtak om soneinndelingen, det vil si ved valg av basispris i sonene og ved valg av eventuelt avvikende arealgruppeinndeling. Det gjelder også ved senere endringer i soneinndelingen m.v. Det vil være hensiktsmessig å gi fylkesskattekontorene ansvar for å samordne takstnivået mellom kommunene.

       Inndelingen av kommunene i ulike prissoner kan skje med utgangspunkt i ulike holdepunkter. Det kan være aktuelt å engasjere lokale takstmenn til å bistå i dette arbeidet. Informasjon fra tomteselskaper vil kunne benyttes. Ved omsetning av tomtearealer blir omsetningssummen registrert av tinglysingsmyndighetene. Supplert med ligningsmyndighetenes lokalkunnskap skulle dette samlet kunne gi et tilfredsstillende grunnlag for tilordning av prisgrupper til ulike deler av kommunen. Videre bør det også tas hensyn til mer tekniske forhold som for eksempel offentlige investeringer i trafikksaneringstiltak og andre tiltak for å bedre miljø- og bokvalitet.

Standardkorreksjoner

       Departementet viser til at det vil bli gitt særskilt fradrag i bygningsverdien for manglende installasjon av vann, avløp og elektrisitet. Departementet finner at forenklingshensyn tilsier at slike fradrag fullt ut gis i forbindelse med verdsetting av bygning, og at det ikke bør gis supplerende fradrag i tomteverdien.

       Departementet legger således til grunn at den særskilte korreksjonen i tomteverdien for manglende tilknytning til vann, avløp, elektrisitet og vei bør utgå.

       Departementet mener at strandlinje eller andre særlige forhold ved tomten ikke bør medføre standard tillegg i tomteverdien. I stedet bør de lokale ligningsmyndighetene vurdere individuell taksering av tomten dersom de har holdepunkter for å anta at strandlinje eller andre forhold er av vesentlig betydning for tomtens omsetningsverdi. Det samme gjelder dersom tomten på annen måte har særlig gunstig beliggenhet.

Særlig om tomt til fritidsbolig

       Departementet er av den oppfatning at de lokale ligningsmyndigheter må ha en viss frihet til å benytte alternative verdsettelsesmetoder for tomt til fritidseiendom. Departementet finner at en for slike tomter bør ta utgangspunkt i alminnelige verdsettelsesmetoder, men at det må etableres rutiner som sikrer at individuell vurdering finner sted i større grad enn for annen eiendom.

Oppsummering - forslag til takseringsmodell for tomt

       Verdsettelsen av tomter for eneboliger og småhus med to eller fire boenheter foreslås basert på et system med arealgrupper. Takstverdien leses da ut av tabeller.

       Som utgangspunkt foretas en inndeling i fem størrelseskategorier. Arealinndelingen tar utgangspunkt i vanlig tomtestørrelse i kommunene. Normaltomten kan varieres for ulike tomtesoner, men vil vanligvis ligge mellom 800 og 1.200 kvadratmeter for en eneboligtomt. Det gis prosentmessige tillegg eller fradrag for tomter i henholdsvis større eller mindre arealgrupper.

       Tomter i den største arealgruppen, normalt over 1.500 kvadratmeter, skal ikke ha noe sjablonmessig tillegg i taksten i forhold til nest største kategori. I stedet foreslås at særskilt tillegg kan bli gitt dersom ligningsmyndighetene har holdepunkter for å anta at tomten kan deles, eller det foreligger andre forhold som indikerer at eiendommen har høy verdi. I enkelte strøk bør det beregnes et sjablonmessig tillegg i tomteverdien også for relativt store tomter, med en inndeling i seks eller syv størrelseskategorier. Grensen for individuell vurdering av ytterligere tillegg kan da eksempelvis være 2.000 kvadratmeter.

       Skattedirektoratet fastsetter ulike priser for normaltomt, eksempelvis ti, som skal benyttes i lokalt definerte prissoner. Ligningssjefen i kommunen vedtar den lokale inndelingen i soner, med et valg av sonepris og mulig arealkategorier. Til hjelp ved soneinndelingen vil en blant annet kunne engasjere lokale takstmenn og benytte data som registreres ved omsetning av tomtearealer.

       Særlig gunstig eller ugunstig beliggenhet i forhold til andre tomter i prissonene kan gi grunnlag for individuell korreksjon av takstverdien. Se boks 5 om individuell korreksjon av takstverdien.

       Tomt til fritidseiendom verdsettes som utgangspunkt på samme måte som tomt til fast bolig men skal i større grad kunne vurderes individuelt av lokale ligningsmyndigheter.

       For eiendommer med fem eller flere boenheter foreslås en såkalt tomtebelastningsmodell.

       Etter denne modellen fastsettes tomteverdien med en sats pr. kvadratmeter boligareal i bygningen. Satsen for de ulike prissonene fastsettes etter samme system som for eiendommer med inntil fire boenheter.

2.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, legger til grunn at hus og tomt takseres som en enhet. Eiendommens totale takserte verdi skal framgå av taksten på huset. Flertallet mener at taksten skal omfatte bygningen med en naturlig tilhørende tomt. Taksten er ikke ment å omfatte ubebygget tomtegrunn. Fradelingsmulighet kan ha vesentlig betydning for verdien av den ubebygde tomtegrunnen. Sjølv om det er mulighet for fradeling, skal tomta under enhver omstendighet være å anse som naturlig tilhørende bygningen, dersom tomta ikke er mer enn 1,2 dekar. Flertallet legger videre til grunn at lokale likningsmyndigheter foretar en vurdering av tomtegrunnens verdi og av om tomtegrunnen er innrettet slik at det klart utpeker seg som en sjølstendig tomt. Tomtegrunn over 1,2 dekar skal ikke ha noe sjablonmessig tillegg i taksten, men vurderes individuelt. For areal som er regulert til tomt, brukes gjengs tomtepris, mens det for annen tomtegrunn brukes eksempelvis bruksverdi. Taksten på slik tomtegrunn skal ikke gå inn i boligens bunnfradrag. Taksten på tomtegrunn skal bare brukes til formues- og eventuell eiendomsskatt og ikke inngå ved beregning av inntektsskatt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Rød Valgallianse og representanten Stephen Bråthen viser til respektive merknader under pkt. 1.1.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre går imot Regjeringens forslag om at tomteeiendom skal inngå i takstgrunnlaget for formueskatt og kommunal eiendomskatt. Hensynet til likebehandling, rettferdighet og enkelhet i takseringssystemet taler imot å bringe inn tomten i takseringsgrunnlaget. Det er etter disse medlemmers oppfatning vanskelig å finne faktorer for taksering av tomt som kan reflektere forskjeller i en tomts bruks- eller markedsverdi uten at utslagene vil bli helt urimelige. En rekke skattytere vil oppleve helt uakseptable økninger i boligbeskatningen om tomteverdier skal være en del av taksten. Kompleksiteten i en slikt tilnærming er med all mulig tydelighet demonstrert i Regjeringens egen melding og forslag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at resultatene fra prøvetakseringen viser at det er liten direkte sammenheng mellom tomtestørrelse og omsetningsverdi. Dette tilsier at det er grunn til å vurdere inndeling av tomter i ulike arealgrupper.

       Disse medlemmer viser til at normal tomtestørrelse for en enebolig er varierende. Ifølge St.meld. nr. 45 (1995-1996) er størrelsen på en normaltomt fra 800 til 1200 kvadratmeter. Med utgangspunkt i flertallets enhetsmodell vil disse medlemmer foreslå at grensen for tilhørende tomteareal fastsettes til 1 dekar. Utover denne arealgrense skal tomten gjøres gjenstand for særskilt vurdering, og takstverdien holdes utenfor boligens bunnfradrag. Disse medlemmer vil for øvrig presisere at denne tomteverdien inngår ved beregning av eiendomsskatt og formuesskatt. Disse medlemmer mener at de lokale ligningsmyndigheter kan foreta vurdering av tomten som selvstendig enhet for boligen.

2.3 Særlig om administrative løsninger for et nytt takseringssystem

2.3.1 Sammendrag

       Den foreslåtte takseringsløsningen innebærer at takstene skal beregnes maskinelt etter takseringsformlene, på grunnlag av registrerte data. Bare unntaksvis skal takseringen skje på grunnlag av besiktigelse. Takseringsløsningen forutsetter at det foreligger registre med nødvendige data for eiendommene.

       Det vil være to hovedelementer i gjennomføringen av den anbefalte takseringsløsningen. For det første må nødvendige registre etableres, dernest må det innføres rutiner for vedlikehold og oppdatering av takseringssystemet.

       En takseringsløsning som foreslått krever en betydelig ressursinnsats i etableringsfasen. I vedlikeholdsfasen vil behovet for ressursinnsats være langt mindre, da en maskinell takseringsløsning gir muligheter for rasjonell drift.

       Departementet finner at de lokale ligningskontorene må ha ansvaret for å besvare spørsmål fra publikum angående boligtaksering. Ansvaret for publikumsbistand vedrørende boligtaksering må ses i sammenheng med ligningskontorenes generelle veiledningsplikt overfor publikum etter ligningsloven.

       Alle opplysninger (basisopplysninger) som samles inn om eiendommene, bør være åpent tilgjengelig for vedkommende skattyter, men ikke andre skattytere. Vedkommende skattyter bør med andre ord ha full innsynsrett. Systemet må inneholde informasjon om hvor opplysningene er hentet fra, og når de sist ble oppdatert.

       Departementet legger stor vekt på at systemet får en slik utforming at registrerte opplysninger ikke kan nyttes i annet enn ligningsmessig sammenheng, med mindre det er gitt særlig lovhjemmel for annen anvendelse. Departementet vil påpeke at dette må anses som grunnleggende krav til systemet. Mye taler imidlertid for at det gis lovhjemmel for at de registrerte data i noen grad kan benyttes til statistikkformål, eventuelt også andre formål. Det foreligger allerede lovhjemmel for at ligningstakster skal brukes som grunnlag for beregning av eiendomsskatt.

       Departementet gir sin tilslutning til at egenmeldingsskjemaet gis så enkel utforming som mulig, og at veiledningen gjøres kort og lettfattelig. Det er av avgjørende betydning for kvaliteten på de registrerte opplysninger at innholdet i egenmeldingene i størst mulig grad er korrekt. Enkle skjemaer vil sammen med en kortfattet og god veiledning, kunne øke skattyternes muligheter og motivasjon for korrekt utfylling. Det vil også bidra til å begrense behovet for etterarbeid med egenmeldingene i ligningsetaten.

       I egenmeldingsskjemaet vil følgende opplysninger bli innhentet:

       Ressursbehovet ved det foreslåtte takseringssystem er først og fremst knyttet til etableringen av registrene. Departementet mener at en del av ressursbehovet vil kunne dekkes innenfor nåværende rammer, og det totale bevilgningsbehovet antas å bli vesentlig lavere, om lag 160 mill. kroner.

2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til det foreslåtte takseringssystemet. Flertallet vil peke på at dette er svært enkelt å etablere og vedlikeholde i forhold til andre foreslåtte alternativer. Kostnadene antas derved å bli langt lavere enn Regjeringas anslag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin merknad under pkt. 1.1 foran.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, vil peke på at ethvert offentlig register med opplysninger om skattetakster som er tilgjengelig for alle, kan representere en mulighet for omfattende kommersiell utnytting. Flertallet ber departementet vurdere disse forhold, spesielt ved masseutlevering av opplysninger fra registeret.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til at de fleste opplysningene som ønskes innhentet i før nevnte skjema allerede må finnes i forskjellige offentlige registre. Dette medlem kan likevel ikke se noe prinsipielt galt i at boligeier fyller ut et slikt skjema, men forutsetter at det leveres til, registreres hos og benyttes av det lokale likningskontoret.

       Det nye registret som opprettes vil i hovedsak inneholde opplysninger som tidligere finnes spredt i ulike offentlige arkiver. Stort sett har allmennheten innsynsrett i slike dokumenter i dag. De nye registrene vil inneholde opplysningene i en standardisert form som gjør at de er lett tilgjengelige og lett omsettelige ved hjelp av ny informasjonsteknologi. Dermed åpnes det muligheter for kommersiell utnytting av opplysninger. Dette medlem mener at det i lovs form bør settes forbud mot kommersiell utnytting av disse registrene. Samtidig må det ikke innføres lovbestemmelser som begrenser innsynsretten for allmennheten i forhold til det som er dagens praksis. Hvis det er enkeltdeler av registrene over tidligere offentlige bygnings- og eiendomsopplysninger som skal underlegges samme taushetsplikt som nå er fastsatt i ligningsloven, må dette i tilfelle utredes særskilt.

3. Prinsipper for boligbeskatning

3.1 Sammendrag

       Boligeiendommer utgjør en vesentlig del av husholdningenes samlede formue.

       Regjeringen legger til grunn at beskatningen av boligformue og boliginntekten omfattes av den samlede kapitalbeskatningen. Dette er en oppfølging av skattereformens prinsipp om skattemessige likebehandling av ulike kapitalinntekter.

       Forslag til nytt takseringssystem for bolig og fritidseiendommer vil etter departementets syn innebære et mer nøytralt og realistisk grunnlag for formues- og inntektsbeskatningen av dagens boligeiendommer. Regjeringen går inn for å videreføre formuesskatten og inntektsbeskatningen av egen bolig. Departementet legger til grunn at inntektsbeskatningen fortsatt skal skje gjennom prosentligning. Dette er en praktisk løsning både for skattyterne og ligningsadministrasjonen.

       Regjeringen legger opp til at omleggingen av boligbeskatningen ikke skal lede til skjerpet samlet beskatning av bolig- og fritidseiendommer.

       Med et betydelig bunnfradrag i fordelsbeskatningen og formuesskatten knyttet til bolig på i størrelsesorden 900.000 kroner, og en reduksjon av skattesatsene i fordelsbeskatningen fra 2,5 og 5 % til henholdsvis 2 og 4 %, vil de samlede skatteinntektene kunne gå noe ned. Avstanden mellom høyeste og laveste sats bør kunne være i størrelsesorden 600.000 kroner. For fritidseiendommer kan bunnfradraget i inntektsskatten bli i størrelsesorden 400.000 kroner. Endelig forslag til satsstruktur, bunnfradrag m.v. vil bli lagt frem for Stortinget senere.

       Skattesystemet bør ikke oppmuntre til investeringer i særskilt store og dyre boliger på bekostning av andre investeringer med større samfunnsmessig avkastning. Det er bedre at investeringer i dyre boliger møtes med en moderat, men effektiv beskatning, slik at investeringsvalg skjer ut fra behov og lønnsomhet, og ikke ut fra skattebesparelse.

3.2 Komiteens merknader

3.2.1 Inntektsskatt på bolig

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, har som utgangspunkt at vanlig boligstandard (romslig Husbanknorm) ikke skal beskattes. All løpende skattlegging, herunder inntektsskatt på bolig, skal så langt det er mulig, bestemmes uavhengig av omsetningsverdien. Det er hensiktsmessig å legge en andel av produksjonsverdien til grunn for å få et mål på den bo- eller bruksverdi boligen har som et hjem. Hus med tilhørende tomt takseres som en enhet og etter de samme satser i hele landet. Dette vil skape like takster for likeverdige boliger uansett hvor boligen befinner seg i landet. Flertallet viser til at et takstsystem med mer reell verdifastsettelse for bolig og fritidshus vil kreve et langt høyere bunnfradrag enn i dag. Flertallet er enig i Regjeringens framlegg om separate bunnfradrag for henholdsvis bolig og fritidshus. Bolig med inntil 150 kvadratmeter beregnet areal (utvendig målt) og blokkleiligheter med inntil 117 kvadratmeter beregnet areal (innvendig målt) skal ikke skattlegges. Med en kvadratmeterpris på kr 7.000 for enebolig og rekkehus og kr 9.000 for blokkleiligheter gir dette et bunnfradrag på kr 1.050.000. Boliger som i inntektsåret ikke bebos i det hele tatt, kan av likningsmyndighetene unntas inntektsskatt uansett størrelse. For fritidseiendom fastsettes et bunnfradrag som tilsvarer et beregnet areal på 60 kvadratmeter (utvendig målt). Med en kvadratmeterpris på kr5000 gir dette et bunnfradrag på kr 300.000.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til tidligere forslag om å avvikle inntektsskatt på bolig, den såkalte fordelsskatten. Fordelsbeskatning av egen bolig uttrykker en rent skatteteknisk forståelse av folks bolig som et kapitalobjekt. Folk flest oppfatter ikke boligen som et spekulasjonsobjekt for kapitalavkastning. Det å eie egen bolig prioriteres høyt i de fleste husholdninger, og mange setter seg i betydelig gjeld for å realisere boligdrømmen. For mange vil derfor endringer i boligpriser, rentenivå og skattebetingelser ha til dels dramatiske utslag i økonomien. Boligen er først og fremst et hjem for folk, et hjem som må anses som det mest private og sivile rom folk har. Fordelsbeskatning er dermed også et uttrykk for at storsamfunnet et stykke på vei underkjenner at det finnes rom som er helt private. Samfunnet bør ha respekt for og stimulere til at mennesker er villige til å bruke mye av egne ressurser på å bygge opp og vedlikeholde et hjem.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn ta opp forslag om at inntektsbeskatningen av fordel av egen bolig avvikles.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn ta opp følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1998 legge til grunn at inntektsskatt på bolig (den såkalte fordelsskatten) avvikles fra 1. januar 1998. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under kap. 1.1 og 2.1.2. Disse medlemmer går inn for at skattleggingen av avkastningen av den kapitalen som er investert i boligen skal gjelde for boliger med standard ut over vanlig Husbanknorm. Disse medlemmer mener at bunnfradrag for bolig og fritidshus bør fastsettes separat.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til egen merknad under pkt. 1.1.

3.2.2 Formuesskatt

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at et nytt takseringssystem vil føre til en mer reell verdifastsettelse for boliger og fritidseiendommer. Dette krever et langt høyere bunnfradrag enn etter gjeldende regler. Det skal etableres separate bunnfradrag for boliger og fritidseiendommer. Bunnfradragene skal være de samme som for inntektsskatten. For annen formue, fastsettes eget bunnfradrag uavhengig av bunnfradrag for bolig og fritidseiendom. Fastsettelse av dette generelle bunnfradraget for annen formue, vil flertallet komme tilbake til i forbindelse med Stortingets behandling av Regjeringens forslag til endringer i formuesskattlovgivningen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil vise til at formuesskatten er en særegen skatt på norsk kapital og eierskap. Disse medlemmer vil vise til at formuesskatten bidrar til å gjøre sparing ulønnsomt fordi skatt på avkastning på sparing kan komme opp i over 100 %. Disse medlemmer mener all formuesskatt bør fjernes og har som ambisjon å fjerne formuesskatten innen neste stortingsperiodes utløp.

       Disse medlemmer mener at formuesverdier prinsipielt bør behandles likt i skattesystemet, men vil vise til at dette fremstår som umulig med de høye satsene formue beskattes med i Norge og med det lave bunnfradraget som er fastsatt. Den høye formuesbeskatningen har derfor presset frem ulike lempingsregler for å dempe de klart negative virkningene beskatningen har på kapitaltilførsel/ egenkapital oppbygging i næringslivet og en urimelig hard beskatning av privatpersoners bolig.

       Disse medlemmer vil derfor subsidiært, som et ledd i fjerningen av formuesskatten, stemme for forslag om å øke bunnfradraget i formuesskatten for alle formuestyper. Dette er i trå med disse medlemmers forslag om reduksjoner i formuesskatten i de senere budsjettbehandlinger.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse mener det finnes gode argumenter for å innføre et særskilt bunnfradrag for bolig, og at dette fradraget bør ligge vesentlig høyere enn for annen type formue. Hovedargumentet for et slikt skille er at bolig i større grad enn andre typer formuesobjekter bærer preg av å være et nødvendighetsgode. Disse medlemmer vil gå i mot at et slikt bunnfradrag gjøres felles for alle formuesobjekter. Disse medlemmer mener et slikt felles bunnfradrag vil bety store lettelser i formuesbeskatningen, og virke fordelingspolitisk uheldig. Disse medlemmer mener det er urimelig å gi store lettelser i beskatningen av alle formuesobjekter - inkludert typiske luksusgoder. Disse medlemmer viser til at formuen er skjevt fordelt. Ifølge Langtidsprogrammet disponerte de 10 % rikeste omkring 60 % av all formue i 1994 mot 49,2 % i 1984. Et opplegg med likt og høyt bunnfradrag for alle formuesobjekter vil bidra til å forsterke denne forskjellsutviklingen.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at et nytt takseringssystem vil føre til en mer reell verdifastsettelse for boliger og fritidseiendommer. Dette krever et langt høyere bunnfradrag enn etter gjeldende regler. Bunnfradraget bør være felles for alle formuesgoder og ikke være særskilt bestemt for boligformuen.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser for øvrig til egen merknad om formuesbeskatning under kap. 1.1.

3.2.3 Arveavgift

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse, viser til at det vil bli nødvendig å innføre et høyere fribeløp ved beregning av arveavgift enn etter gjeldende regler for å unngå en skjerpet arveavgift på grunn av mer reell verdifastsettelse av bolig og fritidshus.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at Høyre ved behandlingen av skattereformen av 1992 gikk inn for lavere satser på arveavgiften enn de som ble vedtatt. Gjennom et bredt kompromiss hvor Høyre inngikk ble satsene redusert i forhold til Regjeringens forslag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen er imot skjerpelser i arveavgiften fra det nivå stortingets flertall ble enig om ved denne behandling. Disse medlemmer har derfor foreslått i inflasjonsjustere innslagspunktene for arveavgiften for å opprettholde realnivået og vil på samme måte stemme imot forslag som bidrar til å skjerpe arveavgiften som et resultat av endringer i takstberegningsregler for bolig eller andre verdier. Slike endringer i takster må medføre endringer i fribeløp eller senkede satser.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at dagens fribeløp og satser for beregning av arveavgift må ses i sammenheng med den nåværende verdsetting av bolig og fritidshus. Derfor vil disse medlemmer vurdere å justere både fribeløp og satser når det foreligger nødvendige og tilstrekkelige opplysninger med sikte på å opprettholde avgiftsnivået. Da må også den fordelingsmessige innretting på arveavgiften gjennomgås for å ivareta prinsippet om skatt etter økonomisk evne.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til at dette medlem på prinsipielt grunnlag er motstander av avgift på arv og gave, og at forslag om avvikling av denne ble fremmet senest ved budsjettbehandlingen høsten 1996.

3.2.4 Boligskattesatser og skattenivå

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, legger til grunn at satsene for beregning av inntekt for inntektsskatten skal være 2 % av de første kr 600.000 utover bunnfradraget og 4 % for det overskytende, i samsvar med Regjeringens opplegg i St.meld. nr. 45 (1996-1997). Disse satsene skal gjelde enebolig, rekkehus og blokkleiligheter. For fritidseiendommer beregnes inntekten for inntektsskatten med 2 % av de første kr 275.000 utover bunnfradraget og med 4 % for det overskytende, også i samsvar med Regjeringens opplegg. Flertallet viser til pkt. 2.1.2 ovenfor om regnskapsliknete boliger. For beregning av brutto boliginntekt for disse boliger benyttes de samme satser som for prosentliknete boliger. Dette innebærer at det beregnes 2 % av likningstaksten inntil bunnfradraget pluss kr 600.000 (til sammen kr 1.650.000) og 4 % for eventuelt overskytende beløp.

       Flertallet viser til at vanlige boliger og fritidseiendommer slipper skatt.

       Flertallet viser til at boliger og fritidseiendommer utover vanlig størrelse blir beskattet. Bare svært store boliger og fritidseiendommer vil få høyere skatt enn i dag.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sitt alternative takseringsopplegg presentert under pkt. 2.1.2.2. Nærmere fastsetting av satser og fradragsgrenser utover det som er presentert i denne innstilling, vil måtte fastsettes i forbindelse med stortingsbehandlingen av den lovmessige oppfølging av denne innstilling. Disse medlemmer legger til grunn at helheten i de skatteforslag som er fremmet av disse medlemmer innebærer en betydelig lettelse i boligbeskatningen sammenlignet med dagens system.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har basert sine standpunkter på en todelt behandling av takseringssystemet og fastsetting av bunnfradrag og skattesatser. Disse medlemmer mener at det ikke foreligger et beregningsmessig grunnlag for å ta stilling til aktuelle beløpsgrenser og satsstruktur. Den grunnleggende forutsetning har vært å foreta en gjennomgripende reform av takseringssystemet uavhengig av skatteproveny for stat og kommune. Ett viktig siktemål for disse medlemmer er at man oppnår større rettferdighet i verdsetting av boliger og eiendommer. Dessuten vil prinsippet om skatt etter økonomisk evne kreve bedre fordelingspolitisk innretning, innenfor rammene av det nåværende skatteproveny for de tre skatteartene.

3.2.5 Forholdet eie - leie av bolig

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, forutsetter at det samtidig med ikrafttredelsen av det nye systemet for boligbeskatning, må vurderes tiltak for å jevne ut forskjeller mellom de som eier og de som leier bolig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til at forholdet mellom hva som er gunstigst av det å eie og det å leie bolig er avhengig av en rekke faktorer. Dette forholdet vil variere mellom ulike områder i landet og ikke minst vil rentenivået ha en stor påvirkning på den årlige boligkostnaden de eier har. Disse medlemmer vil vise til at undersøkelser viser at hva som er gunstigst varierer over tid - i stor grad avspeilende rentenivå og boligprisene. Enkelte undersøkelser antyder at det i perioden fra 89-94 innebar en lavere bokostnad å leie fremfor å eie, men at dette forholdet kan ha endret seg de siste to årene. Disse medlemmer mener at endringer i boligbeskatningen i seg selv ikke trenger å forrykke dette forholdet særlig, ikke minst fordi eiendomsskatt og formuesskatt er skattearter som lett overveltes på leietakere, og at lettelser i disse skatteformene også over tid vil gi virkninger i leiemarkedet.

       Disse medlemmer mener Regjeringen bør foreta en nærmere analyse av forholdet mellom det å eie og det å leie bolig før det konkluderes med at det er behov for generelle tiltak f.eks. i skattesystemet. Disse medlemmer vil peke på at for særlig utsatte grupper i leiemarkedet må dette løses gjennom målrettede tiltak mot den gruppen, ikke generelle tiltak til alle.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil rette oppmerksomheten mot hvordan en takseringsreform med tilhørende vedtak om bunnfradrag og skattesatser vil påvirke den skattemessige behandling av boligeiere kontra leietakere. Disse medlemmer vil be om at dette forhold utredes særskilt for å oppnå en bedre skattemessig likebehandling.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse vil peke på at den omlegging som varsles gjennom denne innstillinga gir skattelette for mange som eier egen bolig. Likebehandlingsprinsippet tilsier at en må finne en form for tilsvarende skattemessig lettelse for de som er leietakere. Problemet vil være å gi dette en form som ikke blir raskt oppveid med husleieøkning, med den følge at skatteletten får null betydning for leietakeren og i stedet fører til berikelse for de som eier andres boliger. Dette medlem ber om at dette blir utredet i departementets videre arbeid med saken.

4. Vurdering av skattereglene for utleieinntekter fra boligeiendom

4.1 Sammendrag

       Departementet finner at det bør legges opp til en alminnelig videreføring av prosentligning som beskatningsmetode for eiendommer som i det vesentligste benyttes til egen bolig.

       Departementet finner at det er grunnlag for en nærmere vurdering av prosentligningsreglene på to områder. Det gjelder reglene for prosentligning av eiendommer hvor eieren har betydelige leieinntekter og reglene om prosentligning av tomannsboliger.

       Departementet viser til at kapitalavkastningen i prinsippet er like stor om eieren oppebærer bruksfordelen av eiendommen selv eller om boligen leies ut. Dette utgangspunktet modifiseres imidlertid av at prosentlignede boliger undergis lempeligere beskatning enn annen kapital, ut fra en forutsetning om at prosentlignede boliger benyttes som egen bolig av eieren. Etter regelverket om prosentligning skal denne ligningsmåten opprettholdes i mange tilfeller hvor deler av eiendommen leies ut, eller hvor hele eiendommen leies ut en kortere periode. Det innebærer at den lempeligere beskatningen som følger av prosentligning også legges til grunn i forhold til utleieinntekten.

       Ved mer begrenset utleie er dette akseptabelt. Prosentligning er en sjablonbeskatningsmetode, og visse variasjoner i inntektsnivå og utgiftsnivå forekommer uten at det tas hensyn til det ved beskatningen. Mer begrensede utleieforhold, det vil si utleie av en mindre del av boligen (hybelutleie m.v.) eller utleie av hele boligen over et kortere tidsrom, er utbredt. Også ligningstekniske hensyn tilsier derfor at de begrensede inntekter som normalt er knyttet til slike utleieforhold anses konsumert av prosentinntekten, og normalt ikke undergis mer direkte beskatning.

       Ved mer betydelig utleie er det vanskeligere å begrunne hvorfor utleie av egen bolig skal skattlegges gunstigere enn andre utleide boligeiendommer hvor eieren ikke selv er bosatt. Utleie i mer betydelig grad bør derfor enten gi seg utslag i at utleiedelen i slike tilfeller holdes utenfor grunnlaget for prosentligning, eller i at det korrigeres for at den gunstige prosentligningen også omfatter utleiedelen.

       En løsning basert på at utleiedelen holdes utenfor grunnlaget for prosentligning, og skilles ut for direkte beskatning, er tidligere avvist av Stortinget, jf. forslaget i Ot.prp. nr. 35 (1990-1991) om direkte ligning av utleiet « egen boenhet » i prosentlignet bolig. En viktig del av begrunnelsen for å gå imot en slik løsning var at den ville være komplisert å gjennomføre i praksis. Selve den fysiske avgrensningen av hva som er « egen boenhet » kan være problematisk. En slik løsning forutsetter også at det blir nødvendig å gå nærmere inn på grensen mellom aktiveringspliktige påkostninger og fradragsberettigede vedlikeholdskostnader for eiendommen hvert enkelt år, samt for hvor stor del av totale vedlikeholdskostnader som refererer til utleiedelen.

       Derimot er det mulig på en enkel måte å gjennomføre korreksjoner for at betydelige utleieinntekter fra prosentlignede eiendommer ikke skattlegges mer på linje med andre utleieinntekter. En nærliggende løsning er å gjøre deler av faktiske leieinntekter over en viss beløpsgrense skattepliktige. For fritidseiendommer er en slik løsning gjennomført, ved at 85 % av all leieinntekt over 10.000 kroner pr. år er skattepliktig inntekt. En lignende løsning kunne også vurderes for prosentlignede boligeiendommer, men at beløpsgrensen ble satt vesentlig høyere. Vanlig hybelutleie ville da ikke være fritatt etter sin art, men et minstenivå for leieinntekter ville i stor utstrekning fritas for skatteplikt.

       En slik løsning kunne ha en gunstig fordelingsmessig effekt. Betydelige utleieinntekter uten at adgangen til prosentligning bortfaller forutsetter at utleieverdien av eiendommen er høy. Og det er særlig i forhold til slike betydelige utleieinntekter at det ikke ville fremstå som urimelig om det fant sted en beskatning mer i samsvar med faktisk overskudd fra utleieforholdet.

       Det kan også stilles spørsmålstegn ved grunnlaget for bestemmelsen om at også leilighet i tomannsbolig som eieren ikke selv bruker, skal prosentlignes. Differansen mellom beregnet prosentinntekt for den utleide leiligheten og regnskapsligning kan være betydelig, og det er vanskelig å begrunne hvorfor en leilighet som leies ut i sin helhet skal prosentlignes som en del av eierens egen bolig. De administrative innvendingene som gjør seg gjeldende mot å skille ut utleid egen boenhet i en større leilighet gjør seg ikke gjeldende i samme grad for tomannsboliger. Det er blant annet vesentlig enklere å foreta en avgrensning mellom leilighetene i en tomannsbolig, enn mellom « egen boenhet » og andre deler av samme leilighet.

       Departementet legger likevel til grunn at det nå ikke bør gjennomføres endringer i vilkårene for prosentligning av egen bolig og fritidseiendom, herunder reglene for beskatning av leieinntekter, eller andre endringer i disse reglene.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteen forutsetter at utleieinntekter for prosentliknete og regnskapsliknete boliger og fritidseiendommer skal skattlegges som i dag.

5. Vurdering av tomtefeste og formueskatt

5.1 Sammendrag

       Ved tomtefeste skal formuesverdien av tomter som utgangspunkt tilordnes grunneier. Et nytt takstgrunnlag kan innebære at skattegrunnlaget for mange grunneiere med bortfestede tomter vil øke.

       Departementet finner etter en samlet vurdering at det ikke er grunnlag for særlige ordninger for å redusere formuesskattegrunnlaget for eiere av bortfestede tomter. En eventuell økning av formuesskattegrunnlaget for eiere av bortfestede tomter vil som foran nevnt kun være utslag av en mer reell verdsettelse av grunneierens faktiske formue.

       Det kan imidlertid være grunnlag for å vurdere nærmere grensen mellom hva som anses som tidsbegrenset og varig tomtefeste. Etter gjeldende rett blir hovedvirkningen av skillet mellom tidsbegrenset og varig tomtefeste om det ved formuesbeskatningen skal korrigeres for avvik mellom verdien av forpliktelser og rettigheter etter festeavtalen. Først når en står overfor varige festeavtaler kan det tas hensyn til slike avvik, det vil si når festeavtalen har en varighet på 100 år eller mer. For kortere avtaler tas det ikke hensyn til festeavtalen ved formuesbeskatningen.

       For forholdsvis korte festeavtaler er det hensiktsmessig at en slipper å gå inn på konkrete vurderinger av om det er samsvar mellom rettigheter og forpliktelser etter festeavtalen, med andre ord om en står overfor en god eller dårlig festeavtale. Dette er et prinsipp som også blir lagt til grunn i andre sammenhenger med tidsbegrensede bruksrettigheter (leieavtaler m.v.).

       Også for festeavtaler av lengre varighet vil det normalt ikke være behov for å korrigere for avvik mellom rettigheter og forpliktelser etter avtalen. Kun unntaksvis, hvor det foreligger betydelige avvik, eksempelvis i tilfeller hvor det er avtalt at det ikke skal være adgang til regulering av festeavgiften, bør det kunne korrigeres for dette. I slike mindre forekommende tilfeller vil det også være rimelig å korrigere hvor festeavtalen har kortere varighet enn 100 år. Departementet viser til at normal festetid etter tomtefesteloven er 80 år. Departementet vil vurdere nærmere om grensen mellom tidsbegrenset og varig tomtefeste bør endres slik at den blir mer i samsvar med normal festetid. Det vil innebære at det blir adgang til å ta hensyn til festeavtaler ved formuesansettelsen også hvor festetiden er en del kortere enn 100 år.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til at taksten på huset skal avspeile produksjonskostnadene for boligeiendommen og at naturlig tilordnet tomt ikke skal føre til høyere takst. Forskjellen mellom en selveiertomt og festet tomt er kun knyttet til en periodisering av kostnaden for å oppnå full bruksrett til arealet. Dette betyr at for dette skatteformål skal det ikke være forskjell på takst for festet tomt og selveiertomt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen viser til sine respektive merknader under pkt. 2.2.2.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at formuesverdien av tomter ved tomtefeste som utgangspunkt tilordnes grunneier. Ved tidsbegrenset tomtefeste blir grunneieren tilordnet hele tomteverdien, mens det ved varig tomtefeste gis fradrag for heftelsen som festeavtalen representerer. Disse medlemmer vil videreføre dette skattepolitiske prinsippet. Det må være eier, og ikke leier slik flertallet legger opp til, som skal beskattes.

6. Nærmere om eiendomsskatt

6.1 Sammendrag

       Eiendomsskatt er en kommunal skatt som utskrives med hjemmel i eiendomsskatteloven av 6. juni 1975 nr. 29. Eiendomsskatteloven av 1975 innebar i stor utstrekning en videreføring av den da eksisterende eiendomsskatten som var hjemlet i skattelovene av 1911.

       I avsnitt 11 i meldingen gjengir departementet de begrunnelser som tidligere er gitt for eiendomsskatt. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å vurdere disse og andre begrunnelser for eiendomsskatt nå. Departementet viser i denne sammenheng til at det er nedsatt et utvalg som skal gjennomgå eiendomsskatten og herunder vurdere begrunnelsen for eiendomsskatt og dens plass i skattesystemet.

6.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, legger til grunn at eiendomsskatten fortsatt skal være en kommunalt bestemt skatt, der kommunen skal ha et reelt valg hvorvidt, og i hvilket omfang, eiendomsskatt skal innføres/videreføres. Dette medfører at eigedomsskattelova § 3 slik den lyder etter de endringer Stortinget vedtok i juni 1996 står ved lag. Skattesatsen for eiendomsskatt skal være fleksibel og skal kunne fastsettes forskjellig for forskjellig typer eiendommer. Maksimalsatsen i henhold til gjeldende lovgivning må ikke overskrides. Også for eiendomsskatt krever vedtakelse av nytt takstsystem og generelle fordelingspolitiske hensyn at det benyttes samme bunnfradrag som for formues- og inntektsskatt. Flertallet viser til at Stortinget kommer til å foreta en helhetlig behandling av eiendomsskatten i tilknytning til Regjeringens oppfølging av Zimmer-utvalgets utredning NOU 1996:20 Ny lov om eiendomsskatt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre og representanten Stephen Bråthen legger til grunn at eiendomsskatten fortsatt skal være en kommunalt fastsatt skatt der kommunene selv har muligheten til å vurdere hvorvidt, på hvilket nivå, og i hvilken utstrekning kommunen ønsker å ilegge eiendomsskatt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener valgfriheten knyttet til eiendomskatt må være reell - slik at eventuelle inntekter eller manglende inntekter ikke skal ha som konsekvens at kommunen mottar lavere overføringer gjennom inntektsoverføringssystemet enn de ellers ville ha krav på eller blitt gitt gjennom skjønnstildelinger.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har konstatert at Høyres kommunestyremedlemmer i stor utstrekning har vært negativt innstilt til innføring av eiendomsskatt i de enkelte kommuner. Disse medlemmer vil vise til at de ved behandlingen i juni 1996 foreslo å gjøre det mulig for kommunene å kun ilegge kraftverk eiendomskatt uavhengig av om man skattlegger boliger og næringseiendom. Disse medlemmer mener kommunene bør ha frihet til å velge om eiendomskatt skal ilegges bolig og fritidseiendommer og/eller næringseiendommer og/eller kraftverk. Det bør også være opp til kommunen å bestemme om alle boliger i kommunene skal ilegges eiendomsskatt. Disse medlemmer mener kommunene også bør ha innflytelse over takseringssystemet på boliger, men mener eiendomsskatteloven bør inneholde noen hovedprinsipper for slik taksering. På samme måte mener disse medlemmer det er viktig å komme frem til et enkelt og mer rettferdig beskatningsgrunnlag for næringsvirksomhet enn dagens takstprinsipper gir. Disse medlemmer vil komme tilbake til disse spørsmål i forbindelse med behandlingen av Zimmer-utvalgets forslag.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre legger til grunn at kommunene må ha adgang til å velge forskjellige skattesatser for forskjellige typer eiendom i kommunen, og å ilegge eiendomsskatt bare på kraftverk eller næringseiendom. Kommunene må ha adgang til å ilegge eiendomskatt på boligeiendommer i hele kommunen. Maksimalsatsen i gjeldende lovgivning videreføres. Kommunene fastsetter selv bunnfradrag i eiendomsskatten. Disse medlemmer viser til at eiendomsskatten vil bli behandlet i en bredere sammenheng som en oppfølging av Zimmer-utvalgets anbefalinger. Disse medlemmer vil komme tilbake til disse punktene når Stortinget får til behandling egen sak om eiendomsskatt.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil presisere at eiendomsskatten som valgfri kommunal skatteform ikke er reell hvis disse inntektene skal innregnes ved beregning av de statlige rammeoverføringene i inntektssystemet.

       Disse medlemmer går imot at bunnfradraget ved beregning av kommunal eiendomsskatt skal fastsettes av Stortinget. Dette vil klart undergrave det kommunale selvstyre. Som i gjeldende eiendomsskattelov mener disse medlemmer at kommunene skal kunne fastsette bunnfradraget ved utskrivning av eiendomsskatten.

       Forslaget fra komiteens flertall gir ikke bare betydelige bindinger på taksering, satser og bunnfradrag, men vil i tillegg resultere i betydelige skattetap spesielt for bykommunene. Det vil dermed øke kommunenes avhengighet av statlige overføringer.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til Rød Valgallianses primære standpunkt om at svært store boligeiendommer skal bli gjenstand for en progressiv formuesskatt, slik det er beskrevet i merknad under kap. 1.1. Med en slik formuesbeskatning vil det være uaktuelt å opprettholde en kommunal eiendomsskatt på bolig, som til sammenlikning vil være av liten økonomisk betydning.

       I påvente av et slikt system mener Rød Valgallianse at i den grad kommunal eiendomsbeskatning av boliger innføres eller videreføres, skal boliger opp til vanlig standard, være fritatt for slik skatt.

       Eiendomsskatten skifter da karakter fra å være en generell boligskatt slik den er i dag, til i stedet å bli en skatt på eiendom, slik den nå bare er i navnet.

7. Lovmessig oppfølging

7.1 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, forutsetter at Regjeringen legger ovenstående retningslinjer til grunn for det videre arbeidet med utformingen av boligtaksering og boligbeskatning. Det må innhentes data og foretas analyser av fordelings- og inntektsvirkningene av dette boligtakserings- og skattesystem. På denne bakgrunn må Regjeringen fremme en lovproposisjon.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil foreslå følgende vedtak for videre arbeid med boligbeskatning:

       « Stortinget avviser Regjeringens forslag til boligtakstsystem og ber Regjeringen legge følgende prinsipper til grunn for et videre arbeid med boligbeskatning og takseringssystem:

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Venstre vil på bakgrunn av merknader presentert i denne innstilling fremsette følgende forslag:

       « Stortinget avviser Regjeringens forslag til takseringssystem for boliger og ber Regjeringen legge følgende prinsipper til grunn for det videre arbeid med boligbeskatning og takseringssystem:

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har i denne innstilling konsentrert sine standpunkter til takseringsproblemet, og har avvist å ta stilling til konkrete beløpsgrenser og aktuelle skattesatser. Disse medlemmer er meget kritiske til flertallsforslaget på dette punkt. Det er uholdbart å legge konkrete satser med oppstilte regneeksempler til grunn uten å kunne redegjøre for de totale økonomiske konsekvenser av forslagene. I denne forbindelse vises til ulike anslag når det gjelder omfanget av skattelettelsene, som spenner fra 1 mrd. kroner til 3 mrd. kroner. Spesielt vil disse medlemmer trekke fram den dramatiske virkning som flertallsløsningen vil få for de kommuner som har innført eiendomsskatt. Hvis dette legges til grunn vil utvalgte bykommuner miste over 50  % av sitt inntektsgrunnlag fra eiendomsskatten. Disse medlemmer vil advare mot en takseringsmodell med tilhørende satser som på denne måten undergraver det kommunale selvstyret.

8. Forslag fra mindretall

Forslag fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen i statsbudsjettet for 1998 legge til grunn at inntektsskatt på bolig (den såkalte fordelsskatten) avvikles fra 1. januar 1998.

Forslag fra Høyre og representanten Stephen Bråthen:

Forslag 2

       Stortinget avviser Regjeringens forslag til boligtakstsystem og ber Regjeringen legge følgende prinsipper til grunn for et videre arbeid med boligbeskatning og takseringssystem:

Forslag fra Kristelig Folkeparti og Venstre:

Forslag 3

       Stortinget avviser Regjeringens forslag til takseringssystem for boliger og ber Regjeringen legge følgende prinsipper til grunn for det videre arbeid med boligbeskatning og takseringssystem:

9. Komiteens tilrådning

       Komiteen viser til meldingen og det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

       St.meld. nr. 45 (1995-1996) - om boligtaksering og prinsipper for boligbeskatning - vedlegges protokollen.