Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, lederen Roger Gudmundseth, Rolf Terje Klungland, Rune E Kristiansen og Leif Lund, og fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund, vil vise til brev fra Kommunal- og arbeidsdepartementet til komiteen datert 20.  januar 1997. I dette brevet varsler departementet at det arbeider med en odelstingsproposisjon på bakgrunn av NOU 1995: 17 «Om organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet». Flertallet er av den oppfatning at det vil være en fordel med en samlet gjennomgang av organiseringen av kommunal og fylkeskommunal virksomhet, og at vurderingene av energiverkene gjøres samtidig. Flertallet vil derfor under henvisning til den forestående odelstingsproposisjonen foreslå at Dok.nr.8:12 (1996-1997) vedlegges protokollen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen, fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, vil peke på at dagens eierstruktur i kraftsektoren med 85 % av produksjonskapasiteten i offentlig eie er et resultat av en streng lovgivning og et sterkt lokalt engasjement for å sikre en strømforsyning til samfunnets og kundenes beste. Dette har blant annet ført til at 55 % av dagens produksjonskapasitet eies av kommuner og fylkeskommuner, og at to tredjedeler av den privateide produksjonskapasitet etter hvert vil hjemfalle til staten. De kommunale utbyggingene har hatt som mål å skaffe nok strøm til alle, til en så låg strømpris og så god leveringssikkerhet som mulig. Nesten uten unntak har kommunenes engasjement foregått uten å belaste kommunebudsjettet. Investeringene er betalt av strømkundene, mens finansieringen er basert på kommunale garantier. Disse medlemmer konstaterer at denne viktige del av samfunnsbyggingen ikke har skjedd på bekostning av kommunale primæroppgaver som skole og eldreomsorg.

       Etter disse medlemmers oppfatning er utbyggingen av kraftverk og ledningsnett i offentlig eie foregått på en måte som også forplikter den framtidige forvaltningen. Disse medlemmer mener at staten skal eie og drive det sentrale nettsystemet for kraftforsyningen. Lokale og regionale nett samt kraftverkene skal som nå i hovedsak eies og drives av offentlige virksomheter. Med kraftsektorens sentrale betydning for norsk økonomi, næringsliv, sysselsetting og velferdsbygging må sektoren fortsatt underlegges en særlig streng samfunnsmessig styring. De markedsøkonomiske mekanismene kan ikke alene virkeliggjøre våre mål for kraftsektoren bl.a. om stabile og forutsigbare priser til ulike typer strømkunder i hele landet.

       Hensynet til den samfunnsmessige styringen må etter disse medlemmers mening gjenspeiles både i sentrale lovbestemmelser og i måten de kommunale og fylkeskommunale kraftselskapene er organisert på.

       Disse medlemmer vil peke på at kraftforsyningen skiller seg klart fra andre kommunale oppgaver, og at denne forskjellen har blitt større etter at energiloven trådte i kraft 1.  januar 1991. Organiseringen av kraftforsyningen har variert mye fra kommune til kommune. Disse medlemmer mener det er viktig å fastholde kommunelovens prinsipp om at den enkelte kommune skal stå friest mulig i å organisere sin virksomhet. Ut fra dette bør antallet mulige organisasjonsmåter ikke reduseres ved kommende endringer av de aktuelle bestemmelser. Disse medlemmer anser det som uheldig hvis en eller flere av de selskapsformer som brukes i dag, blir forbudt.

       Disse medlemmer konstaterer at energiloven som trådte i kraft 1.  januar 1991 har ført til at mange kommunale kraftselskap er blitt omorganisert. Et ønske om å begrense den økonomiske risikoen i et mere konkurranseutsatt marked, har vært et viktig hensyn i den omorganisering som er foretatt. Ifølge statistikk fra Energiforsyningens Fellesorganisasjon (ENFO) er pr. 1.  januar 1997 104 av 235 selskaper organisert som aksjeselskap. I 1991 var det 43 aksjeselskaper. Overgangen til aksjeselskap var størst i 1993, 1994 og 1995. Disse medlemmer vil peke på at det bør samles opplysninger som bygger på den praktiske drift for ulike selskapsformer for å dokumentere om det er en sammenheng mellom selskapsform og de resultater som oppnås. Disse medlemmer antar at både hensynet til eierne og kundene ivaretas best ved at det i den daglige drift arbeides for å redusere risikoen for tap, og at dette kan lykkes uavhengig av selskapsform. Disse medlemmer vil også peke på at hensynet til de folkevalgtes innsikt i selskapets forhold må vektlegges ved en evaluering av erfaringer med aksjeselskap i denne sektoren.

       Disse medlemmer er kjent med at Regjeringen har tatt initiativ til evaluering av energiloven som en del av en mer omfattende energiutredning om kraftbalansen fram mot år 2020. Disse medlemmer mener dette arbeidet som ble varslet i oktober 1996 nå må påskyndes, og at det også bør vurderes å presentere tiltak for å ivareta strømkundenes interesser i de løpende vurderinger av energiloven som foregår.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er opptatt av at det ikke skapes for mye uro omkring kraftsektoren mens den varslede energiutredningen foregår. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til den store interesse for oppkjøp som vises både fra utenlandske og norske kraftselskap og også fra utenlandske og norske oljeselskap.

       Disse medlemmer vil også vise til en analyse fra selskapene Fondspartner og Coopers & Lybrand om « El-kraftmarkedet i 1996 » som omfatter selskaper både i Norge, Norden og andre europeiske land. Her konkluderer man med at det som i dag regnes som meget høge priser, vil fortsette, og at norske kommuner vil bli skremt til å selge på grunn av usikre vilkår og pengesterke kjøpere.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at vi i dag har en selskapsstruktur med et mangfold av små og store selskaper. Dette mangfoldet er etter disse medlemmers oppfatning en god sikkerhet mot at noen enkeltaktør blir for dominerende i deler av markedet og derved kunne ta ut for høge fortjenester. Disse medlemmer vil vise til at krav om oppdeling av kraftselskaper i egne selskap for distribusjon, salg og produksjon kan gi urasjonell drift for de mindre selskapene. Disse medlemmer antar at kontrollen med monopoldelen i slike små selskaper kan utføres uten slik oppdeling.

       Disse medlemmer har merket seg at Konkurransetilsynet ikke har funnet å kunne gripe inn overfor kraftselskap som velger å selge strøm til en lågere pris til kunder innenfor et eget geografisk område enn til andre kunder. Erfaringene fra 1996 viser at de lokale kraftselskap med få unntak prioriterer husholdningskunder i sitt tradisjonelle leveringsområde. Disse medlemmer mener det fortsatt må være tillatt å gi denne kundegruppe slike fordeler. Samtidig må det etableres ordninger som sikrer at de små kundene ikke blir tapere i et system med markedsbestemte priser.

       Disse medlemmer mener endringene i kommuneloven av 25. september 1992 med forbud mot å gi nye garantier for lån til næringsvirksomhet, ikke har hatt vesentlige konsekvenser for kommunene som eiere i kraftsektoren. Det har i svært liten utstrekning vært aktuelt med større investeringer i kraftsektoren etter at energiloven ble vedtatt. Ved framtidige investeringer medfører forbudet mot kommunale garantier at lånebetingelsene blir like til offentlig og privateide selskaper. Disse medlemmer mener kommuneloven ikke bør endres på dette punktet ut fra hensynet til denne sektoren.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på den brede enighet om at vannkraftressursene skal regnes som en lokal ressurs som skal gi stabile skatteinntekter til de kommuner der kraftverk og magasiner ligger. Disse medlemmer vil advare mot at kommuner selger sine eierinteresser i kraftverk for å finansiere et utvidet tjenestetilbud. Ut fra den brede enighet om at kraftsektoren skal ha offentlig eierskap i samme omfang som i dag, må staten legge til rette for at kommunesektoren har en så god og stabil økonomisk situasjon at man ikke tvinges til å selge sine eierinteresser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av å kunne hindre utenlandske oppkjøp i kraftsektoren, og vil i denne sammenhengen be om en utredning om hvorvidt den norske forkjøpsretten etter konsesjonsreglene ubetinget krever at staten betaler like høg pris som en utenlandsk kjøper.

       Disse medlemmer finner at det nå reises så mange problemstillinger når det gjelder eier- og organisasjonsstruktur for kraftsektoren, at det særlig for de kommunale og fylkeskommunale selskapene er behov for avklaringer.

       Disse medlemmer mener at bare noen av disse avklaringer vil kunne komme i forbindelse med Regjeringens oppfølging av NOU 1995:17 « Om organisering av kommunal og fylkeskommunal virksomhet ». De viktigste avklaringer vil være knyttet til en evaluering av energiloven med tilhørende regelverk som til sammen utgjør de viktigste rammebetingelser for kommuner og fylkeskommuner som kraftverkseiere. Disse medlemmer vil vise til brev datert 10. februar 1997 der olje- og energiministeren opplyser at det ikke vil bli lagt fram en melding om evaluering av energiloven før ut i neste stortingsperiode. Disse medlemmer vil vise til følgende utsagn fra nevnte brev som er vedlagt innstillingen: « Det har lenge vært et mål å få til større enheter i kraftforsyningen. Mye tyder på at dette vil skje gjennom en sammenslåing av offentlig eide verk, og at innslaget av private eiere vil fortsette å ha et beskjedent omfang. » Disse medlemmer mener det haster med en utredning som foreslått og som sikrer et offentlig og spredt eierskap, og fremmer følgende forslag i tråd med dokumentet:

       « Stortinget ber Regjeringen snarest legge fram en sak med gjennomgang av og forslag til ulike og nye organisasjons- og eiermodeller for kommunale- og fylkeskommunale energiverk som sikrer offentlig eierskap. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil advare mot at kraftverk skal gjøres til en melkeku for kommunene ved at det tas ut utbytte til kommunekassene av kapital som allerede er betalt av strømkundene. Disse medlemmer mener at kommunenes skatteinntekter fra personer og bedrifter må baseres på et system der skattenivået avhenger av skattyterens økonomiske evner. Kommuneinntekter i form av overskudd fra kraftsalg til egne innbyggere rammer fattige like hardt som de aller rikeste. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at lønnsomheten i kraftproduksjon og -omsetning er så god at de nødvendige investeringer i kraftverk og linjenett blir gjort. Ikke minst ut fra hensynet til energiøkonomisering er dette viktig. Disse medlemmer mener det må vurderes å etablere ordninger med statlig investeringsstøtte til alle prosjekter som skal forbedre og effektivisere energisystemet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet ser offentlige forvaltningsbedrifter som en framtidsrettet organisasjonsform for kraftforetak fordi forvaltningsbedriftens formål er å gi sikker leveranse av strøm til lavest mulig pris og like vilkår til abonnentene i sitt geografiske område. Formålet til et aksjeselskap er derimot å maksimere overskuddet, dvs. tjene mest mulig penger på salg av strøm. Offentlig eierskap med slik selskapsform vil derved lett fungere som en ny skatteoppkrever i strid med intensjonene for hva som skal være offentlige kraftselskapers oppgaver.

       Disse medlemmer vil vise til at energiloven nå har virket både i tider med kraftoverskudd og i tider med kraftunderskudd. Energilovens vedtagelse har stoppet ulønnsomme kraftutbyggingsprosjekter, noe som har vært til fordel både for eiere og kunder. Etter disse medlemmers oppfatning har energiloven i perioden fram til 1996 bidratt til en reduksjon i strømprisene for de aller fleste kundegrupper, men mest for de store kundene. Prisvariasjonene mellom selskapene har også blitt redusert noe i denne perioden. I 1996 har kraftmarkedet vært preget av innenlands underdekning av elektrisk kraft, noe som har gitt seg utslag i både høgere priser og nedgang i strømforbruket. Disse medlemmer vil i denne forbindelse vise til statistikk fra ENFO gjengitt i bladet ENERGI nr. 1-1997 som bygger på priser fra 195 energiverk som står for 95 % av den kraften som leveres til husholdningene. Gjennomsnittlig kraftpris til energiverket økte med 39 % fra 17,7 øre pr. 1.  januar 1996 til 24,7 øre pr. kilowattime pr. 1.  januar 1997. Prisforskjellene mellom energiverkene har økt dette året. Disse medlemmer mener prisutviklingen dette året har avslørt svakheter som må rettes opp. For en så viktig tjeneste der det offentlige har en så viktig posisjon, kan det ikke fortsette med så store prishopp og -variasjoner, så store fortjenester og så dårlig styring med handelen med utlandet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det største problemet når det gjelder eierskap i kraftsektoren er diskrimineringen av de private eiere gjennom hjemfallsinstituttet, den statlige og fylkeskommunale forkjøpsrett og enkelte bestemmelser i konsesjonslovgivningen. Disse medlemmer mener videre at spørsmålet om lokalt selvstyre må stå sentralt i debatten, og at dette i denne sammenheng må bety størst mulig frihet for den enkelte kommune til fritt å omplassere sin formue til de investeringer og plasseringer som nettopp denne kommunen finner riktig ut fra en samlet vurdering. I en slik vurdering vil risikovurderinger stå sentralt.

       Disse medlemmer mener en av de største utfordringene eierne i kraftsektoren står overfor er en tilpasning av strukturer og selskapsforhold til de nye konkurranseforholdene og den økte risiko dette har medført. Etter disse medlemmers vurdering er svært mange av dagens eiere i kraftmarkedet fortsatt ikke bevisst den risiko de utsetter seg for. En undersøkelse utført for Energiforsyningens Fellesorganisasjon utført av Meganor i 1995 bekrefter dette. Denne undersøkelsen konkluderer med at energiforsyningen foreløpig ligger langt tilbake når det gjelder bevissthet om og styring av risiko. Etter disse medlemmers vurdering er det grunn til å ha betydelig oppmerksomhet rettet mot dette forholdet, selv om man etter disse medlemmers vurdering vil se en gradvis bedring i dette forholdet etter hvert som eiernes erfaringer blir bredere. Disse medlemmer mener hensynet til risiko må veie tungt når den enkelte kommune vurderer om det er en naturlig kommunal oppgave å være aktør i kraftmarkedet, når dette etter den nye energiloven i stedet for forvaltning er blitt forretning.

       Disse medlemmer mener som en følge av dette at kreftene i den pågående omstruktureringen må rettes inn mot større grad av profesjonell styring og ledelse av kraftverk. Dette krever at eieren gjør et bevisst valg om enten å profesjonalisere driften eller eventuelt å beslutte å omplassere sin formue ved helt eller delvis å selge sitt kraftverk. Disse medlemmer understreker at det ikke i noen sammenheng er ønskelig med salg av formue til dekning av driftsunderskudd. Det sentrale i denne sammenheng er hvordan formuen er plassert. Et helt eller delvis salg av et kommunalt kraftverk er således ikke en tapping av formue, men en omplassering som etter eierens vurdering er riktig i forhold til den avkastning man forventer og den risiko man er villig til å ta.

       Disse medlemmer mener en strukturendring til færre, men større enheter innenfor bransjen er nødvendig av flere årsaker. For det første vil en slik utvikling kunne bidra til den nødvendige profesjonalisering, jf. momentene over. For det andre vil en utvikling mot flere større enheter utenom Statkraft SF bidra til å gi en rimelig balanse mellom aktørene i det innenlandske kraftmarkedet, samtidig som evnen til å møte konkurranse fra utenlandske selskaper styrkes.

       Disse medlemmer mener at innføringen av den nye energiloven har gitt mange av de positive effekter som man forventet ved innføringen av dette nye regimet. Grovt sett fungerer markedsmekanismen, ved at vi ser at når tilbudet av elektrisk kraft er mindre enn etterspørselen gir dette seg utslag i høyere pris, redusert forbruk og økt vektlegging av ENØK hos den enkelte. Disse medlemmer konstaterer likeledes at den aller siste periodes økte nedbør raskt gir seg utslag i senking av pris fra de ulike selskapene.

       Disse medlemmer mener imidlertid at det fortsatt er svakheter i kraftmarkedets organisering. Blant annet er det etter disse medlemmers vurdering fortsatt for vanskelig for konkurransemyndighetene å overvåke utviklingen i kraftmarkedet på den meste hensiktsmessige måte innenfor produsent-, transport- og omsetningsleddet. I denne sammenheng vil disse medlemmer minne om at en betydelig del av kundens betaling for strøm, anslagsvis 50 %, er transportkostnader. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Høyres tidligere forslag om innføring av selskapsmessig skille. Dette vil sikre klarere linjer og oversiktlige forhold. Disse medlemmer understreker også betydningen av et mest mulig fritt marked, og minner om Høyres tidligere forslag om å forby såkalte « to-pris-ordninger », der kommunale selskap ikke selger strøm utenfor egen kommune. Slike hindringer bidrar til et mindre fleksibelt kraftmarked.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at de problemstillinger som her er skissert, er de viktige utfordringer i kraftmarkedet fremover. Etter disse medlemmers vurdering er det snarere et behov for å få en utvikling mot et større innslag av privat, profesjonelt eierskap organisert etter gjeldende lovbestemmelser som er utfordringen, enn å medvirke til et fortsatt meget dominerende offentlig eierskap. Etter disse medlemmers vurdering vil en eventuell innføring av flere nye selskapsformer snarere bidra til mer uoversiktlighet og mindre hensiktsmessighet enn dagens forhold.