Stortingsrepresentant Jan Simonsen har den 3. september 1996 fremsatt følgende forslag:

«1.	Stortinget ber Regjeringen fremme forslag som medfører at medisinsk behandling (kastrering) kan benyttes for kriminelle som gjentatte ganger har begått alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige.

2.	Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer eller gjennomføre forskriftsendringer slik at personer som er dømt for alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige mister adgangen til permisjoner fra fengsel dersom de ikke er underlagt medisinsk behandling.

3.	Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer eller gjennomføre forskriftsendringer slik at det skal kunne gis opplysninger om en person som gjentatte ganger er dømt for alvorlige seksuelle overgrep overfor mindreårige til relevante personer i nærområdet.»

       I begrunnelsen for forslagene heter det bl.a. at det er kommet fram opplysninger i media som klart dokumenterer at de idømte straffene for seksuelle overgrep mot barn er urimelig lave og at denne type forbrytere har en betydelig tilbakefallsprosent. Den betydelige gjentakelsesfaren kombinert med de skadevirkningene slike overgrep kan få, tilsier spesielt strenge straffer for denne type forbrytelser. I dokumentet nevnes det eksempler på det forslagsstilleren mener er urimelig lave straffeutmålinger i en del overgrepssaker mot barn. Straffeutmålingen i eksemplene varierer fra mellom ett år og to måneder til seks års ubetinget fengsel. Lovgiver har tidligere øket de øvre strafferammer uten at Høyesterett kan ses å ha tatt hensyn til det. Forslagsstiller har i Dok.nr.8:111 (1995-1996) derfor foreslått å endre minimumsstraffen i § 195, som gjelder overgrep overfor barn under 14 år, fra ett til to år og samtidig innføre en minimumsstraff på fire år for de mest alvorlige tilfellene.

       Fremskrittspartiet foreslo i Dok.nr.8:60 (1990-1991) å be Regjeringen fremme forslag om nødvendig lovendring slik at medisinsk kastrering kunne brukes som en tilleggsstraff/behandling ved de alvorligste seksuelle forbrytelsene. Forslaget, som bl.a. var basert på gode erfaringer med slik medisinsk behandling i Danmark, ble avvist ved behandlingen i Stortinget. I en artikkel i Aftenposten fra august 1996 fremgår det at 30 danske seksualforbrytere er blitt behandlet med medisinsk kastrering siden 1989 og at ingen av disse har fått tilbakefall etter løslatelsen. Enkelte psykologer har likevel stått frem med påstander om at kastrering ikke virker tilfredsstillende. Denne usikkerheten gjør etter forslagsstillers mening at behandlingen bør kombineres med sikringsordninger. Forbryterne bør underlegges en form for åpen sikring når de frigis, og personer som bor i nabolaget må kunne informeres om at en tidligere seksualforbryter bor i området hvis det er usikkerhet med hensyn til tilbakefall. Personer som ikke underlegges medisinsk behandling må underlegges en forvarings- eller sikringsordning. Naboene til en pedofil seksualforbryter bør ha krav på å bli informert, med unntak av de tilfeller hvor det har vært betydelig usikkerhet omkring skyldspørsmålet.

       I saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn bør man være ekstra oppmerksom på rettssikkerheten til de tiltalte, slik at risikoen for justismord blir minimalisert. Dersom en person blir dømt for seksuelle overgrep mot barn bør samfunnet kunne føle seg sikker på at vedkommende er skyldig og reaksjonene overfor vedkommende bør preges av det.