Vedlegg 3
Brev fra Barne- og familiedepartement til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 8. oktober 1996
Jeg viser til brev av 26. september 1996 fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen. I kongelig resolusjon av 11. august 1995 ble ansvaret for å behandle Fjeld-kommisjonens rapport ( NOU 1995:19 ) hva gjelder rettslige og økonomiske konsekvenser for de berørte barne- og ungdomsorganisasjonene, herunder behandlingen av klager over fordelingsutvalgets vedtak i 1995, overført til Samferdselsdepartementet. Jeg vil derfor kun kommentere det som kom fram under komiteens høring den 17. september 1996, herunder forholdene rundt Fordelingsutvalgets brev av 7. september 1995.
Spørsmålene i Stortinget den 17. september 1996 dreide seg bl.a. om to forskjellige brev av 7. september 1995 som begge var utformet av Fordelingsutvalget. Det ene omhandlet spørsmålet om jeg hadde tillit til Fordelingsutvalget, i det andre ba Fordelingsutvalget om hjelp til å foreta enkelte juridiske avklaringer.
Når det gjelder Fordelingsutvalgets skriv vedrørende tillit til organet, har jeg ikke mottatt dette i signert form. Skrivet som kom til departementet var ikke undertegnet hverken av utvalgets leder eller dets sekretær.
Fordelingsutvalget hadde imidlertid blitt fortalt at jeg hadde tillit til det arbeid utvalget utførte. Dette ble fra min side presisert overfor utvalgets leder i vår telefonsamtale i forbindelse med presentasjonen av Fjeld-kommisjonens rapport 4. august 1995. Senere ble dette gjentatt overfor utvalgets leder i samtaler hun hadde med avdelingens ekspedisjonssjef. Fordelingsutvalget fikk altså ved flere anledninger bekreftet at de hadde tillit.
Når det gjelder brev fra Fordelingsutvalget av 7. september 1995 vedrørende juridiske avklaringer, ble det der reist to spørsmål: Fordelingsutvalget ba departementet på nytt vurdere om departementets brev av 19. november 1991 om medlemsberegning skulle ha virkning for perioden 1993 - 1995. De ba også om en vurdering av hvorvidt det skulle reises tilbakebetalingskrav overfor organisasjoner som hadde hatt en praksis som ble dekket av dette brevet, sett i forhold til likebehandlingsprinsippet.
I forhold til det siste spørsmålet mente departementet at dette ikke kunne besvares uten at man gikk inn i de konkrete saker og vurderte organisasjonenes forhold opp mot hverandre. Ansvaret for klagebehandlingen var som kjent overført til Samferdselsdepartementet. Det ville derfor ikke være korrekt av Barne- og familiedepartementet å gi konkrete råd i Fordelingsutvalgets klagebehandling. Barne- og familiedepartementet var imidlertid fortsatt ansvarlig for Fordelingsutvalgets administrative virksomhet. På bakgrunn av behovet for juridisk assistanse, ble det besluttet å tilby Fordelingsutvalget økonomisk bistand slik at utvalget kunne engasjere juridisk ekspertise. Etter råd fra Regjeringsadvokaten anbefalte departementet Fordelingsutvalget å kontakte advokat Keiserud. Fordelingsutvalget avholdt et møte med ham den 9. oktober 1995, og presenterte brev til Keiserud av samme dag en del aktuelle problemstillinger, jf. vedlagte brev med vedlegg.
I forbindelse med Fordelingsutvalgets ekstraordinære kontroll sommeren 1995 avklarte departementet enkelte juridiske problemstillinger fremsatt av utvalget. Dette gjaldt bl.a. spørsmålet om hjemmelsgrunnlaget for praksisen med en forhøyet tilbakebetaling på 120 % eller 200 %. Under høringen ble det fra Fordelingsutvalgets side hevdet at utvalget hadde bedt om å få avklart hjemmelen for ordningen allerede da den ble innført. Departementet er ikke kjent med at Fordelingsutvalget tidligere hadde tatt opp denne problemstillingen, men vi redegjorde i juni 1995 i et notat til utvalget for at praksisen etter vår oppfatning hadde det nødvendige hjemmelsgrunnlag. Bakgrunnen for dette var at det her er snakk om å treffe begunstigende vedtak, og at det da er sikker forvaltningsrett at det kan stilles vilkår for tildelingen. I kunngjøringsbrevet for 1993 og følgende år står det at « uriktige opplysninger i søknaden kan resultere i at mottatt tilskudd blir krevet tilbakebetalt ». Departementet har forstått dette slik at det her var satt som vilkår for tildelingen at uriktige opplysninger kunne medføre at hele det utbetalte tilskudd kunne kreves tilbakebetalt. Etter vår oppfatning måtte da Fordelingsutvalget også kunne gjøre det mindre: Bare kreve tilbake deler av beløpet på den måte at de krevde tilbakebetalt 120 % eller 200 % av den del av tilskuddet som feilaktig var utbetalt. Ingen organisasjoner har blitt pålagt å tilbake mer enn det samlede tilskuddet. Samferdselsdepartementet har nå vurdert dette spørsmålet på en annen måte, og dette tas til etterretning.
Under høringen viste jeg ved enkelte anledninger til at det finnes uklarheter i regelverket. Det er viktig å være klar over at et regelverk som skal favne om det mangfoldet de rundt 70 barne- og ungdomsorganisasjonene som mottar tilskudd fra ordningen representerer, vanskelig kan bli helt uten enkelte tolkningsmuligheter. Til det er de organisatoriske ulikhetene organisasjonene imellom for store. I det forslag til nye retningslinjer som ble lagt fram for Stortinget høsten 1995, var imidlertid regelverket nærmere presisert.
Det ble under høringen forsøkt skapt et inntrykk av at regelverket er så komplisert at det er vanskelig å forstå medlemsbegrepet. Dette ga jeg ikke uttrykk for, men sa at det ikke var riktig at Barne- og familieministeren tolket spesifikke sider av regelverket, da en slik tolkning ville være i strid med ansvarsfordelingen i den kongelige resolusjonen.