1. Sammendrag

       Det vises innledningsvis i meldingen til at Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994), « Samarbeid og styring » fattet følgende vedtak:

       Sosial- og helsedepartementet legger i meldingen fram sin vurdering av dagens ordning og fremmer forslag om endringer for bedre å kunne ivareta pasientenes behov for en trygg og riktig behandling.

       Det redegjøres innledningsvis for bakgrunnen for dagens ventetidsgaranti som er hjemlet i forskrift av 25. juli 1990 « Forskrift om ventelisteregistre og prioritering av pasienter ». Forskriften er basert på de prioriteringsprinsipper som ble fremmet i NOU 1987:23 « Retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste ». Det redegjøres for de ulike prioritetsnivåer innenfor garantiordningen og for Sosial- og helsedepartementets Rundskriv I-25/92 som inneholder en oversikt over pasientgrupper som maksimalt skal ha en ventetid på 6 måneder.

       Det påpekes at det i dag behandles flere pasienter enn noen gang tidligere ved norske sykehus. Økningen i antall sykehusopphold de siste år skyldes imidlertid økt antall innleggelser for å gi øyeblikkelig hjelp, mens behandlingsvolumet av planlagte ventelistepasienter er noe redusert. Det understrekes at selv om antallet garantibrudd (andel garantipasienter som har ventet mer enn seks måneder) har økt fra ca 5.000 (6,5 %) i 1993 til ca 10.000 (10 %) i 1995, har de fleste garantipasientene blitt behandlet i rett tid. En gjennomgang av andelen garantibrudd pr. fagområde, viser at ortopedisk kirurgi alene dekker en fjerdedel av alle bruddene. Andre problemområder er øre-nese-hals, urologi, øyesykdommer og karkirurgi. Det er store fylkesvise variasjoner både i ventetider og når det gjelder andelen garantipasienter som har ventet mer enn 6 måneder.

       Det redegjøres for en undersøkelse av den somatiske helsetjenesten utført av Statens helsetilsyn som viser at samsvaret mellom diagnose og alvorlighetsgrad av sykdommen i mange tilfeller er mangelfull, og at utvelgelsen av garantipasienter ikke har fulgt intensjonene til garantiordningen. Undersøkelsen viser videre at det organisatoriske samspillet mellom pasient, henvisende lege og sykehus ikke er tilfredsstillende. Rapporten konkluderer med at sykehusene ivaretar både oversikt, kontroll og oppfølging av de pasienter som står på venteliste, til dels svært dårlig. Sykehusene mangler i tillegg effektive mekanismer som signaliserer garantibrudd. Det vises til at det er iverksatt tiltak for å rette på de eksisterende registrerings- og rapporteringsproblemene.

       Når det gjelder psykiatrien, uttales det at gjennomføringen av ventetidsgarantien har vært særskilt problematisk på dette feltet bl.a. fordi under halvparten av de om lag 180 psykiatriske institusjonene som omfattes av ordningen, fører ventelister, og i tillegg er rapporteringen her særlig mangelfull. Dette innebærer en betydelig underrapportering. Det vises ellers til flere forhold som gjør det særlig vanskelig å få til en god ventelisteregistrering innen psykiatrien. Det uttales at ventelistesystemet derfor ikke gjenspeiler behandlingsbehovet innen psykiatrien, og at dagens registrerings- og rapporteringskriterier ikke ser ut til å være egnet som prioriterings-, fordelings- og styringsverktøy. På bakgrunn av at psykiatrien er høyt politisk prioritert, ser departementet meget alvorlig på disse problemene. Det uttales at et av siktemålene med endringsforslagene i meldingen er å finne løsninger som i vesentlig sterkere grad samsvarer med den kliniske hverdagen i psykiatrien.

       Det redegjøres i meldingen også for erfaringer med ventetidsgaranti i Sverige og Danmark.

       Om den svenske garantien heter det bl.a. at den omfatter en langt mindre andel pasienter enn den norske garantiordningen, og at en etter en periode med kortere køer og kortere ventetid for de utvalgte diagnosegruppene nå ser en tendens til at ventetiden på behandling igjen øker. Det uttales at den svenske ordningen har ført til at pasienter som ikke er omfattet av garantien, er satt til side til dels med alvorlige medisinske konsekvenser. Det redegjøres for en omlegging og utvidelse av den svenske ordningen som bl.a. skal innebære at kronikere skal sikres en fast tjenestestandard, og at det settes frister for kontakt med primærhelsetjenesten og for spesialistvurdering.

       Om danske erfaringer uttales det bl.a. at en for å få bukt med uakseptable ventetider og store ulikheter mellom sykehus har forsøkt å prioritere utvalgte diagnosegrupper og gjennomføre økonomiske løft for å forkorte operasjonskøene. Effekten av tiltakene har imidlertid vært kortvarig og har medført økt ventetid for ikke-prioriterte pasientgrupper. Det vises ellers til at Danmark fra og med 1991 har hatt en ordning med fritt sykehusvalg for den enkelte pasient, og hvor pengene følger pasientene. Ønsket er å skape en konkurransesituasjon mellom sykehusene, både når det gjelder ventetider og behandlingskvalitet. Fra 1. juni 1996 vil ventetider i tillegg til kvalitetsdata knyttet til ulike sykehus være tilgjengelig på dansk tekst-TV. Disse dataene, som inneholder elementer som antall komplikasjoner, reinnleggelser o.l., skal medvirke til at økt konkurranse ikke skal påvirke behandlingskvaliteten.

       Om personellsituasjonen i sykehusene uttales det at til tross for at det i løpet av det siste tiåret har vært en jevn økning i antall utførte årsverk både blant leger og sykepleiere ved somatiske sykehus, så oppfatter likevel fylkeskommunene mangel på kvalifisert helsepersonell som en av de viktigste årsakene til dagens ventelisteproblemer sammen med mangel på økonomiske ressurser. Mens antall legeårsverk ved somatiske sykehus har økt fra 4.291 til 5.054 fra 1988 til 1994, har antall ubesatte legespesialiststillinger økt fra 184 til 450 i samme tidsrom. Selv om antall ubesatte stillinger varierer betydelig fylkesvis, har det ikke vært mulig å påvise sammenhenger mellom ubesatte stillinger og ventelisteproblemer.

       Mens antall årsverk for sykepleiere i somatiske sykehus har økt fra 14.801 i 1988 til 16.455 i 1994 og for jordmødre fra 738 til 921, har antall årsverk for hjelpepleiere sunket fra 7.363 til 5.155 i denne perioden. Opptaket av medisinstudenter var 310 i 1990, og plantallet for 1996 er 490 studenter. Opptaket av sykepleiestudenter har økt fra 2.519 i 1990 til 3.298 i 1995. Antall medisinstudenter i utlandet med støtte fra Statens lånekasse har økt fra 439 i 1993/94 til 753 i 1995/96.

       Det framholdes at det er god dekning av helsepersonell i Norge sammenliknet med andre land, men at en økende kvinneandel blant leger, samt lavere pensjonsalder reduserer de årsverk som er til rådighet. Oppsummeringen av personellsituasjonen konkluderes med at det er kapasitet å ta ut.

       Sosial- og helsedepartementet har gitt SINTEF Produksjonsteknikk i oppdrag å utarbeide en rapport som drøfter kapasitetsmessige implikasjoner av den ventetidsgarantien Stortinget fattet vedtak om i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994). Rapporten gjelder somatiske pasienter og er skrevet ut fra en køteoretisk innfallsvinkel. Departementet har bl.a. lagt denne rapporten til grunn for de vurderinger og konklusjoner om faglige og økonomiske konsekvenser som gjøres i meldingen.

       Som forutsetninger for beregningene har en tatt utgangspunkt i at alle dagens garantipasienter omfattes av ny 3 måneders garanti, at alle dagens ikke-garantipasienter omfattes av ny 6 måneders garanti, og at garantiene skal innfris med 99 % sannsynlighet. Beregningene indikerer at kapasiteten for planlagt behandling må økes med 19 % i forhold til dagens nivå og poliklinisk virksomhet/dagkirurgi med 15 %. Selv med en slik betydelig økning i behandlingskapasiteten vil det ta 2 år før garantivilkårene kan realiseres. En slik økning vil innebære at det må utføres ca 52.440 flere innleggelser og ca 150.000 flere polikliniske/dagbehandlinger pr. år. I forhold til samlet sykehusbehandling (inkludert « øyeblikkelig hjelp ») indikerer beregningene et kapasitetsøkningsbehov på om lag 8 % for innleggelser og i underkant av 15 % for poliklinikk/dagbehandling. Under visse forutsetninger vil en slik kapasitetsøkning for behandling av somatiske pasienter innebære merkostnader i størrelsesorden 2 mrd. kroner. En tilsvarende kapasitetsøkning for det fylkeskommunale psykiatriske behandlingstilbudet vil innebære merkostnader på ca 500 mill. kroner i tillegg. Det uttales at etter departementets syn undervurderer de presenterte beregningene det reelle kapasitetsøkningsbehovet fordi det ikke tas hensyn til at etterspørselen etter sykehusbehandling vil øke som følge av at kapasiteten øker, fordi det i perioder vil måtte være ledig kapasitet i sykehusene for at topper skal kunne tas unna, og fordi det ikke er tatt hensyn til økning i etterspørsel etter sykehustjenester pga. at ny teknologi gir nye muligheter for behandling.

       Etter departementets syn vil det ikke være mulig å innfri den garantiordning som Stortinget har fattet vedtak om. Det framholdes at det må en betydelig kapasitetsøkning til, trolig vesentlig større enn de framsatte beregninger tilsier, og at en slik kapasitetsøkning ikke vil være mulig med dagens tilgang på helsepersonell. Det uttales videre at analysene i tillegg viser at skal garantien kunne innfris, må den gjennomsnittlige ventetiden for pasientbehandling bringes så langt ned at det vil støte mot det som er praktisk mulig å få til innenfor dagens sykehusvesen.

       Departementet konstaterer at det er kapasitetsproblemer i det offentlige helsevesen. Det blir i meldingen derfor fremmet forslag til tiltak for å øke behandlingskapasiteten og redusere ventetiden på behandling for dem som i dag må vente for lenge. Det vises til at Regjeringen i St.prp. nr. 55 (1995-1996) Om kommuneøkonomien 1997 m.v. legger opp til en betydelig økning i ressursinnsatsen til sykehussektoren i 1997. De budsjettmessige konsekvenser tas opp i statsbudsjettet for 1997.

       Under drøftingen av konsekvenser for personell vises det til at Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994) ba Regjeringen legge fram en handlingsplan for utdanning av helsepersonell, og at Stortinget videre har bedt Regjeringen utarbeide nasjonale tiltaksplaner for all spesialistutdanning og legge til rette for regionale utdanningsprogrammer (jf. Innst.S.nr.176 (1994-1995)). Sentrale elementer som vil bli vurdert innen helsepersonellfeltet, er bl.a.:

       Stortinget forelegges et konkret opplegg for det videre arbeidet med handlingsplanen i St.prp. nr. 1 (1996-1997).

       Da det etter Sosial- og helsedepartementets vurdering først og fremst på grunn av mangel på personell ikke er mulig å videreføre dagens garantiordning med innstramning av tidsgrensene på en måte som ivaretar pasientenes behov, tilrår departementet en endring av garantien som etter departementets syn ivaretar Stortingets intensjoner og gir pasientene større trygghet for riktig behandling og omsorg.

       Det påpekes at endringer på følgende felt kan bidra til å redusere ventetidene:

       Det vises i meldingen til de kriterier for prioritering av pasientgrupper som ble foreslått i NOU 1987:23 « Retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste » (Lønning-utvalget) og til Stortingets drøfting av prioriteringsspørsmålene i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994). Etter departementets syn gir gjeldende kriterier for tildeling av ventetidsgaranti for stort rom for individuelt skjønn. Det vises til at et nytt utvalg ved årsskiftet 1997 skal avgi innstilling med forslag til et prioriteringssystem som kan avløse dagens ordning. Departementet vil på grunnlag av Stortingets behandling av St.meld. nr. 44 (1995-1996) og Prioriteringsutvalgets forslag utarbeide mer entydige kriterier for ny ventetidsgaranti.

       Det uttales i meldingen at nåværende ventetidsgaranti har vist seg ikke å være et godt nok redskap til å gi pasientene hurtig informasjon og trygghet for at riktig behandling og omsorg blir gitt, og at det heller ikke har vært et godt nok styringsredskap for prioritering i sykehusene. Departementet foreslår derfor en garantiordning som etter departementets syn vil imøtekomme pasientenes behov for avklaring bedre enn dagens ordning med 6 måneders garanti. For å oppnå dette vektlegges betydningen av å få en vurderingsgaranti som grunnlag for å gjennomføre planlagte behandlings- og utredningstiltak. Vurderingsgarantien innebærer at utrednings- og behandlingsmuligheter for pasienten blir vurdert innen 30 virkedager. Det uttales at pasientene fortsatt må prioriteres etter tilstandens alvorlighet og behandlingens nytte, men at prioriteringen skal foregå raskere og sikrere enn tidligere.

       Departementet foreslår videre en behandlingsgaranti som gir en garanti for maksimalt 3 måneders ventetid for pasienter med alvorlig sykdom som er av en slik art at den kan få katastrofale følger for den enkelte. Ventetiden skal regnes fra det tidspunkt søknaden mottas ved det aktuelle sykehuset.

       Det understrekes at flere pasienter skal behandles raskere. Det påpekes at i dag behandles 75 % av pasientene som faller inn under 6 måneders garantien, innen 3 måneder, og departementet legger til grunn at antall ventetidspasienter som blir behandlet innen 3 måneder, som et minimum opprettholdes på dagens nivå, og at antallet pasienter som blir behandlet innen 6 måneder, vil øke.

       Under drøftingen av hvordan sykehusene skal finansieres, redegjøres det for fordeler og ulemper ved henholdsvis rammefinansiering, øremerkede rammetilskudd, stykkprisfinansiering og kontraktstyring. Det understrekes at en perfekt finansieringsmodell for sykehussektoren ikke eksisterer, og at løsningen må være å hente elementer fra de rendyrkede modeller i en balanse tilpasset dagens utfordringer.

       Det foreslås i meldingen at en skal ta i bruk en modell for innsatsstyrt finansiering av sykehus for å ivareta positive sider ved dagens rammefinansieringssystem samtidig som elementet av aktivitetsbasert finansiering utvides. Det uttales at modellen for innsatsstyrt finansiering baseres på at fylkeskommunen har eier- og driftsansvar for sykehusene, og at rammetilskudd til fylkeskommunen fortsatt vil være det viktigste grunnlaget for finansiering av sykehus. Det framholdes at ønsket om aktivitetsøkning, ønsket om utgiftskontroll og faren for vridningseffekter på behandlingstilbudet kan peke i ulike retninger med hensyn til hvor stor andel av den totale finansiering den innsatsstyrte refusjonen bør utgjøre. Det konkluderes med at en avveining av de ulike hensyn taler for en samlet refusjonssats i størrelsesorden 20-40 %.

       Det drøftes om det er fylkeskommunen eller sykehusene som skal motta refusjonen ved den innsatsstyrte finansieringen. Det presenteres argumenter for begge løsninger, og det konkluderes med at departementet tar sikte på en endelig avklaring på dette punktet i forbindelse med statsbudsjettet for 1997.

       Det påpekes at en satsing på økt pasientbehandling kan komme i konflikt med satsing på fagutvikling og kompetanseoppbygging. For å motvirke en slik tendens tas det sikte på å etablere prøveordninger som belønner stor behandlingsaktivitet med midler til kompetanseutvikling.

       Det framholdes at staten fortsatt bør stimulere enkelte behandlingsopplegg som krever lengre liggetider, f.eks gjennom dagens øremerkede tilskuddsordninger knyttet til rehabilitering, og at psykiatrien fortsatt vil måtte bli ivaretatt ved bruk av øremerkede midler. Satsene for utvalgte dagkirurgiske inngrep og annen ressurskrevende dagbehandling skal oppjusteres for å sikre økt poliklinisk virksomhet og fjerne grunnlaget for vridningseffekter mellom inneliggende og poliklinisk behandling.

       Departementet foreslår at tiltakene innføres trinnvis. Starttidspunkt for 3 måneders behandlingsgaranti, samt ny finansieringsordning foreslås satt til 1. juli 1997, mens vurderingsgarantien foreslås satt i kraft fra 1. januar 1998.

       Om administrative konsekvenser vises det til at det i Revidert nasjonalbudsjett for 1996 ble foreslått opprettet en enhet for å ivareta nødvendig vedlikehold og utvikling av innsatsstyrt finansiering med 6 nye faste stillinger og 5 tidsbegrensede stillinger for 2 år. Det uttales for øvrig at de økonomiske og faglige konsekvensene av departementets tilrådinger foreløpig ikke er tilstrekkelig utredet, og at Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med statsbudsjettet for 1997.

2. Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Tveiten, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Nyhuus, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, vil understreke betydningen av at helsevesenet gir alle innbyggere i landet nødvendig og kvalitetsmessig god behandling innen rimelig tid. Det er pasientenes behov for behandling som må settes i sentrum for helsepolitikken.

       Komiteen viser til at situasjonen i helsevesenet på tross av økende pasientbehandling er preget av lange ventelister, mangel på personell og behandlingskapasitet, for dårlig samarbeid pga utilstrekkelig organisering. Det er særlig urovekkende at ventelistene stadig øker, og at aktivitetsøkningen i sykehusene i stor grad går med til å behandle øyeblikkelig hjelp.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, har merket seg at årsakene til dette ikke er utredet. Flertallet regner med at departementet vil sette fortgang i arbeidet med å analysere årsakene til økningen.

       Flertallet har merket seg at i 1994 fikk ca 75 % av de pasienter som omfattes av ventetidsgarantien, behandling i løpet av 3 måneder, mens ca 8 % måtte vente mer enn 6 måneder. I 1995 var garantibruddene økt til 10 %. Selv om dette viser at de aller fleste ikke opplever brudd på garantien, er det en alvorlig situasjon for de det gjelder. Det er også grunn til å understreke at både 3 og 6 måneders ventetid for mange betyr unødig lidelse og psykiske belastninger.

       Flertallet mener det ikke er noen medisinsk begrunnelse for at så mange må vente så lenge på behandling som tilfellet er i dag. Lang ventetid på behandling når en er syk, innebærer en stor belastning for den enkelte som rammes. Dette var også noe av bakgrunnen for Stortingets vedtak våren 1995 om utvidet ventetidsgaranti.

       Flertallet har merket seg at SINTEF Produksjonsteknikk på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet har utarbeidet en rapport som drøfter de kapasitetsmessige virkninger av den ventetidsgaranti Stortinget har vedtatt. SINTEF konkluderer med at den kapasitetsøkning som er nødvendig for å innfri en garanti som gir alle i gruppe II og III behandling innen henholdsvis 3 og 6 måneder, ikke vil være mulig med dagens tilgang på helsepersonell. Det vil heller ikke være praktisk mulig innenfor dagens sykehusvesen. Departementet er enig i disse konklusjonene.

       Flertallet er innforstått med at det ikke vil være praktisk mulig å fjerne ventelister helt. Det viktigste er at ventetiden kan reduseres. Planlegging av behandling og prioritering av behandlingstrengende er nødvendig for å få en effektiv og best mulig utnyttelse av personell, utstyr og sengeplasser i sykehusene.

       Komiteen vil understreke at de økte kostnader for å innfri ventetidsgarantien som SINTEF har beregnet, ikke må være noe hinder for å få til økt aktivitet. Kostnadene ved å behandle pasienter vil ikke være så forskjellig enten behandling skjer tidlig eller sent i garantiperioden. Når de totale samfunnskostnader beregnes, må det være en klar fordel å få vente- og behandlingstiden kortest mulig. Komiteen er derfor innstilt på at de nødvendige økonomiske midler må stilles til disposisjon for sykehusene og fylkeskommunene, slik at den behandlingskapasitet som trengs, kan bygges opp.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, innser at det ikke er mulig å innfri den vedtatte ventetidsgaranti så raskt som ønskelig, bl.a. på grunn av mangel på fagpersonell. Det er likevel mulig å gjøre mer enn det som så langt er iverksatt og foreslått for å øke behandlingskapasiteten.

       Flertallet mener det er viktig at sykehusene og eierne har ambisiøse mål å strekke seg etter, og vil derfor holde fast på den vedtatte ventetidsgaranti, som et mål. Flertallet forutsetter at det nedsatte « Lønning II utvalget » legger fram forslag i samsvar med målsetting og mandat som legger det nødvendige grunnlag for en langt mer ensartet praksis for hvilke pasienter som skal ha garanti enn det som er tilfelle i dag.

       Flertallet forutsetter at flere pasienter enn i dag skal få behandling innen 3 og 6 måneder og at den gjennomsnittlige ventetid blir redusert for alle pasientgrupper. Flertallet vil understreke at målsettingen for ventetidsgarantien om behandling innen 6 måneder, gjelder for de fleste pasientgrupper utenom prioritet 1 og 2, da disse har kortere ventetid.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem en fremdriftsplan for når og hvordan Stortingets vedtak om forbedret ventetidsgaranti kan iverksettes fullt ut med hensyn til økonomi og personell slik at de fleste pasienter i gruppe III får 6 måneders garanti. »

       Komiteen slutter seg i hovedsak til de tiltak Regjeringen forslår for å bedre personellsituasjonen i helsesektoren.

       Når det gjelder leger i offentlig kontra privat virksomhet, kan komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet ikke se at det vil øke den totale behandlingskapasitet og antall utførte legeårsverk om refusjonsordningene fra folketrygden reduseres eller fjernes helt for leger uten avtale. En undersøkelse fra SINTEF omtalt i Aftenposten 13. oktober 1996 viser derimot at privatpraktiserende psykiatere behandler langt flere pasienter enn offentlig ansatte.

       Komiteen har merket seg at antall praktiserende leger pr. 1.000 innbyggere er bedre i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne seg med. Dette tyder på at legetjenestene ikke utnyttes godt nok i Norge, og at leger utfører en del oppgaver som kunne vært utført av annet personell. Det er nødvendig å se kritisk på bemanningen i sykehusene både når det gjelder personell med helseutdanning og andre, slik at personellressursene brukes i henhold til utdanning, og at samarbeidet på tvers av profesjonsgruppene blir bedre.

       Komiteen vil også understreke at det er behov for å øke utdanningskapasiteten for både leger og sykepleiere ytterligere. I denne sammenheng er det viktig å legge forholdene til rette både praktisk og økonomisk slik at det kan skaffes nok praksisplasser i sykehusene både for studenter i Norge og for norske som har tatt utdanning i utlandet. Det bør vurderes om staten skal ta det hele og fulle økonomiske ansvar for turnusplassene i sykehusene.

       Komiteen mener det også må vurderes nærmere om det i Norge stilles for strenge krav til tilleggsutdanning av utenlandske leger som kommer til Norge. Det bør sees på om kravene kan differensieres i forhold til den sammenheng vedkommende skal arbeide i og den spesialitet som innehas.

       Komiteen vil også peke på at det er nødvendig å arbeide mer med arbeidsforholdene i sykehusene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at spørsmålet om likestilling av turnusarbeid med skiftarbeid er et spørsmål som enten som nå fortsatt skal tillegges tarifforhandlingene mellom partene, eller vurderes i forhold til bestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil i denne sammenheng framholde at en likestilling av turnusarbeid med skiftarbeid er viktig.

       Komiteen har videre merket seg opplysninger den senere tid om reinnleggelser i sykehus på grunn av sykehusinfeksjoner. Også ferdigbehandlede pasienter som kommunene bl.a. ikke kan skaffe sykehjemsplasser til, opptar sengeplasser og personell. Dette tyder på at det kan frigjøres kapasitet ved en aktiv innsats for å få redusert antall sykehusinfeksjoner og ved at tilbudene i de kommunale omsorgstjenestene bygges ut.

       Komiteen har det inntrykk at effektivisering i form av bemanningsreduksjoner på avdelingene har gått mer enn langt nok i mange sykehus. Fortsatt kan det imidlertid være effektiviseringsgevinster å hente ved en bedre organisering av sykehusvirksomheten. Det kan bl.a. skje ved i større grad å skille planlagt behandling og akuttbehandling, slik at det i større grad unngås at akuttinnleggelser forskyver og utsetter planlagte behandlinger.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at det nok også vil måtte drøftes om det skal være akuttberedskap like mange steder som nå også i fremtiden. Slik beredskap krever en stor bemanning, og det bør vurderes om det i alle tilfeller er den beste bruken av personalet og ressurser for øvrig.

       Komiteen viser til at deler av sykehusenes utstyr mange steder ikke er i bruk store deler av døgnet. Ved å legge forholdene til rette både praktisk og økonomisk for en bedre utnyttelse, vil flere pasienter kunne få behandling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til følgende stortingsvedtak fra 1988:

       Disse medlemmer etterlyser oppfølging av dette vedtaket.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at et slikt opplegg betinger at denne virksomheten utøves gjennom driftsavtaler med fylkene og slik blir en del av de respektive fylkers helseplaner.

       Komiteen slutter seg til at det innføres en vurderingsgaranti på 30 dager slik Regjeringen foreslår, og denne tiden må medregnes i den totale ventetiden på behandling. Komiteen vil be departementet vurdere om henvisningsrutinene fungerer tilfredsstillende. Departementet blir også bedt om å vurdere effektive tiltak der ventetiden for å komme til primærlege forsinker en eventuell henvisning til spesialist.

       Komiteen vil understreke at for enkelte lidelser er det særlig viktig at pasientene kan komme raskt til behandling, både på grunn av sykdommens karakter og på grunn av psykiske påkjenninger sykdommen kan føre med seg. Kreft er et eksempel på en slik lidelse. Det å få stilt diagnosen kreft, medfører en så stor belastning på den enkelte at rask behandling må prioriteres svært høyt.

       Komiteen vil påpeke at ventetid i de aller fleste tilfeller vil føre til at sjansen for å bli frisk reduseres. Komiteen mener at en i slike tilfeller må starte utredning og behandling så snart det medisinske grunnlaget er klarlagt.

       Komiteen viser til at det vil ta noen tid å sette sykehusene fullt ut i stand til yå innfri den nye ventetidsgarantien. Det er derfor helt nødvendig å gjøre noe aktivt i mellomtiden for å få redusert ventelistene.

       Komiteen vil foreslå at det gjennomføres ekstra tiltak for utvalgte pasientgrupper med garanti der kapasiteten i dag ikke er tilstrekkelig. På den måten kan flere pasienter få raskere behandling. Slike tiltak kan gjennomføres etter mønster fra ventetidsdugnaden og gjennomføres både i Norge og i utlandet. Kvaliteten på behandlingen og best mulig ressursutnyttelse må være avgjørende for valg av behandlingssted.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil be departementet vurdere å opprette en midlertidig ventelistebro til utlandet for utvalgte pasientgrupper der det ikke er tilstrekkelig kapasitet. På den måten kan flere pasienter få raskere behandling samtidig som nødvendige kapasitetsøkninger og organisasjonsendringer kan forberedes og settes i verk her hjemme. Siktemålet må være at alle skal kunne få behandling i Norge innen rimelig tid.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil foreslå at det opprettes en midlertidig ventelistebro til utlandet for utvalgte pasientgrupper der det ikke er tilstrekkelig kapasitet. På den måten kan flere pasienter få raskere behandling samtidig som nødvendige kapasitetsøkninger og organisasjonsendringer kan forberedes og settes i verk her hjemme. Siktemålet må være at alle skal kunne få behandling i Norge innen rimelig tid. Disse medlemmer vil ved behandlingen av statsbudsjettet foreslå bevilgninger til slik utenlandsbehandling, slik at den kan starte opp snarest mulig i 1997.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til at det i Innst.S.nr.165 (1994-1995) ble gitt positive signaler om at flere pasienter på kort sikt burde få tilbud om behandling i utlandet, gitt den situasjonen som preger dagens Helse-Norge.

       Imidlertid vil disse medlemmer understreke at man ikke kan åpne opp for økt behandling i land der norske pasienter får behandling på bekostning av landets egne pasienter. Det er etisk betenkelig om Norge skulle bidra til å øke behandlingskøen i land der vi eventuelt skulle kjøpe helsetjenester. Disse medlemmer forutsetter derfor at økt behandling i utlandet knyttes til ledig behandlingskapasitet - ikke til fortrengsel eller forringelse av det tilbudet pasienter har i de land vi kjøper tjenester av.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, slutter seg til at det settes i verk en ordning med innsatsstyrt finansiering av somatisk sykehusbehandling. Det må imidlertid, slik det foreslås i stortingsmeldinga, gjelde lidelser der en kan bygge på bruk av DRG-systemet, dvs. der det er enkelt å fastsette pris, og der behandling og liggetid til vanlig kan anslås i forkant. Flertallet slutter seg til at psykiatrisk behandling er holdt utenfor innsatsstyrt finansiering. Overgangen til innsatsstyrt finansiering må praktiseres på en slik måte at det ikke går utover behandlingen av kroniske lidelser. Det er derfor nødvendig å vurdere i hvor stor grad kronikere kan omfattes av ordningen.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, viser til St.prp. nr. 1 (1996-1997) der det foreslås at de eventuelle refusjonene gis til fylkeskommunene hvor pasienten er hjemmehørende bl.a. ut fra det ansvar fylkeskommunene har for en samlet prioritering av ressursene, for samarbeid mellom sykehusene og for skjerming av utsatte pasientgrupper. Dette flertallet forutsetter likevel at fylkeskommunene legger til rette for at meraktivitet ved sykehusene premieres i tråd med intensjonene i den nye finansieringsordningen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener det er nødvendig at pengene utbetales til sykehusene, slik at dette kan være en motivasjon til ekstra innsats. Ved at sykehusene får pengene, blir det også en direkte kobling mellom innsats og ressurser, noe som kan gi raskere effekt i forhold til målet om økt produksjon. Dagens poliklinikktakster utbetales direkte til sykehusene, og denne ordningen har virket etter hensikten. Fylkeskommunene vil også med en slik utbetalingsordning ha styringsmulighet gjennom de rammer som tilføres sykehusene for øvrig, og avtaler som kan inngås med sykehusene.

       Komiteen vil komme nærmere tilbake til dette ved behandlingen av statsbudsjettet for 1997.

       Komiteen vil for øvrig peke på at de forhold som er omtalt i meldingen, også vil påvirkes av andre saker på helseområdet som Stortinget skal ta stilling til senere. Det gjelder både eierskap, prioriteringer som drøftes i Lønning II-utvalget, og ledelses- og effektiviseringsspørsmål som Steine-utvalget skal ta stilling til. Komiteen regner derfor med at ventetidsproblematikken vil måtte drøftes på nytt i sammenheng med disse sakene.

       Komiteen ser positivt på bruk av sykehotell som en måte å utnytte kapasiteten til sykehusene bedre, også innen dagkirurgi og poliklinisk virksomhet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det er en av statens viktigste oppgaver å sikre at innbyggerne får et helsetilbud av høy kvalitet. Skal dette kunne realiseres, må det offentlige ikke spre sin innsats tynt utover alt og alle. Staten må i langt større grad konsentrere sin innsats om kjerneoppgavene.

       Disse medlemmers alternativ for å redusere sykehuskøene er å kombinere forsterket økonomisk satsing på sykehusene med en systemreform. Disse medlemmers krav til systemreformen er klare:

       Erfaringene fra Storbritannia viser at det er hensiktsmessig å foreta en gradvis opptrapping av stykkprisandelen for å gi helsevesenet en sjanse til omstilling. Disse medlemmer mener derfor systemet må være fleksibelt og at ulike modeller utredes og utprøves underveis. Disse medlemmer ser ikke bort fra at refusjonsdelen bør variere fra behandling til behandling, men som utgangspunkt bør alle somatiske lidelser omfattes av nyordningen.

       Disse medlemmer påpeker at denne finansieringsmodellen medfører at det foretas tilsvarende uttrekk fra fylkeskommunenes rammer for å finansiere den forventede kapasitetsøkningen.

       Disse medlemmer mener et slikt finansieringssystem basert på stykkpris, og en kombinasjon med rammefinansiering vil gi en direkte kobling mellom innsats som utføres ved sykehusene, og de ressurser som blir tildelt. Fritt sykehusvalg er en naturlig følge av dette systemet.

       Disse medlemmer har merket seg at dette synet støttes av mange pasientorganisasjoner såvel som faggrupper innen helsevesenet.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen på pressekonferansen ved fremleggelsen av helsebudsjettet for 1997 ga uttrykk for at problemet med å utnytte ressursene i helsevesenet skyldes rammefinansieringssystemet. Fylkeskommunene reduserer sin innsats når staten øker sin. Det blir et uverdig spill mellom forvaltningsnivåene for å fraskrive seg ansvar.

       Disse medlemmer merker seg derfor med forbauselse at Regjeringens forslag nærmest innebærer at den gamle modellen overlever. En studie som Norsk institutt for by og regionforskning utførte for Sosial- og helsedepartementet i oktober 1996, viste at for hver prosent som sykehusene får i ekstra midler (gjennom rammeoverføringer), går kostnadene pr. pasient opp med 0,4 prosent. Hvis et sykehus i et rammefinansieringssystem får 10 mill. kroner i ekstrabevilgninger, betyr det at 4 mill. kroner ikke kommer pasientene direkte til gode.

       Disse medlemmer forventet at den foreslåtte reformen ville bli innrettet slik at spillet mellom forvaltningsnivåene kunne motvirkes. Reformen burde klart og entydig oppmuntre til at det lønner seg å øke pasientbehandlingen. Når det heter i St.meld. nr. 44 (1995-1996) at « den viktigste målsettingen med innsatsstyrt finansiering er å få til en økning i behandlingsaktiviteten » (s. 27), hvordan kan det da være tvil om at sykehusene bør få betalingen direkte? Når det er « viktig at avstanden mellom beslutninger om produksjon og økonomisk incentiv er kortest mulig » (s. 27), hvordan kan det da « føres gode argumenter for å belønne fylkeskommunene direkte ... » (s. 27). Men det mener altså helseministeren.

       Etter disse medlemmers syn kan det se ut som om det tross alt er viktigere for Regjeringen å finne argumenter for at fylkeskommunen kan bevares som forvaltningsnivå, enn å finne den løsningen som enklest og sikrest fører til økt behandlingskapasitet. Disse medlemmer kan ikke se at det å « styrke fylkeskommunenes stilling i forhold til sykehusene » hører hjemme i en diskusjon om stykkprisen skal gå til sykehusene eller til fylkeskommunen. Likevel ser det ut til at nettopp dette argumentet har fått gjennomslagskraft i budsjettet.

       Argumentene, som listes opp i St.meld. nr. 44 (1995-1996), som taler for å gi stykkprisen til sykehuset, er sterke, ja nesten selvfølgelige:

       Når slike argumenter ikke får gjennomslagskraft, er det etter disse medlemmers syn fordi andre, utenforliggende argumenter har vært viktigere for Regjeringen.

       En gir refusjonsmidlene til fylkeskommunen, og ikke direkte til sykehusene fordi det er viktigere å bevare fylkeskommunen enn å sikre økt pasientbehandling.

       Disse medlemmer påpeker at Regjeringen anslår i stortingsmeldingen om ventetidsgarantien at kapasiteten for planlagt behandling må økes med 19 % i to år, før den gjennomsnittlige ventetiden er redusert i det omfang som må til for at vedtaket om utvidet ventetidsgaranti, som forutsatt i Stortingets vedtak om Helsemeldingen, skal kunne innfris.

       Disse medlemmer påpeker at det anslås av Regjeringen at en slik kapasitetsøkning for behandling av somatiske pasienter koster ca 2 mrd. kroner. En tilsvarende utbygging av tilbudet til psykiatriske pasienter vil koste i størrelsesorden 500 mill. kroner. Regjeringen konkluderer med at det likevel er urealistisk å forvente at garantien skal kunne oppfylles pga. dagens tilgang til helsepersonell.

       Disse medlemmer konstaterer likevel at Regjeringen i budsjettforslaget legger opp til at den varslede satsingen på sykehus med 677 mill. kroner vil føre til at kapasiteten for innleggelser vil øke med om lag 5 % årlig. Ifølge Regjeringens egen stortingsmelding mangler man da kun 3 % i økt kapasitet for å avvikle køen for innleggelser. Disse medlemmer mener det er urealistisk å oppfylle målet om 5 % økt behandling ved en slik svak og indirekte økonomisk satsing.

       Disse medlemmer viser videre til det vedtak Stortinget gjorde under behandlingen av St.meld. nr. 50 (1993-1994) om å få utredet spørsmålet om konsekvensene ved å innføre en tre måneders ventetidsgaranti for de som i dag er gruppe II-pasienter, og som i dag har seks måneders garantitid, og likeledes innføre en ventetidsgaranti på seks måneder for de fleste av de pasientgrupper som i dag er plassert i gruppe III.

       Disse medlemmer viser til den utredning som er gjort av SINTEF Produksjonsteknikk vedrørende de omtalte konsekvenser og muligheten for å gjennomføre tre og seks måneders garantitid. Disse medlemmer deler imidlertid ikke den konklusjon som departementet har trukket på grunnlag av utredningen fra SINTEF produksjonsteknikk.

       Disse medlemmer viser i den sammenheng til at SINTEF for sine beregninger har tatt utgangspunkt i at alle dagens garantipasienter omfattes av ny tre måneders garanti, og at alle dagens ikke-garantipasienter omfattes av ny seks måneders garanti. Til dette har disse medlemmer å bemerke at det forventes at man må få en bedre og mer treffsikker utvelgelse av pasienter i gruppe II og likeledes en bedre utvelgelse av pasienter i gruppe III som skal omfattes av den nye garantitiden på seks måneder. I dag er det store variasjoner mellom de enkelte fylkeskommuner når det gjelder å plassere pasienter i henholdsvis gruppe II og gruppe III. Selv med den beregningen og utredningen som er gjort av SINTEF, hvor alle pasienter er tatt med som garantipasienter, synes ikke disse medlemmer det vil være uoverkommelig å oppfylle ventelistegarantiordningen med henholdsvis tre- og seks måneders ventetid på relativt kort sikt. Et kapasitetsøkningsbehov på 8 % for innleggelser og ca 15 % for poliklinisk og dagbehandling burde være gjennomførbart ved å stille nødvendige ressurser til rådighet for vårt helsevesen.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet i meldingen uttaler at det etter departementets syn ikke vil være mulig å innfri den garantiordning som Stortinget har fattet vedtak om, og departementet gir også uttrykk for skepsis til den utredningen som er gjort av SINTEF når det gjelder konsekvenser av den nye ventetidsgarantien. Disse medlemmer viser videre til at den vesentligste begrunnelse fra departementets side for ikke å se seg i stand til å gjennomføre de nye ventetidsgarantiene er mangel på helsepersonell. Disse medlemmer sier seg enig i at våre sykehus i dag har problemer med å få besatt enkelte legestillinger og sykepleierstillinger, men disse medlemmer kan på den annen side ikke være enig i at det er mangel på personell som har skapt og fortsatt skaper krise ved våre sykehus. Meget kan gjøres, eksempelvis i forhold til legebemanningen, ved å utvide mulighetene for legene til å jobbe på sin fritid, men da kreves en oppmyking av arbeidsmiljøloven. Videre mener disse medlemmer at en betydelig del av sykepleiernes nåværende arbeidsoppgaver med fordel kan overføres til hjelpepleiere og særlig hvis man gir hjelpepleierne muligheter for etterutdannelse og videreutdannelse i ulike disipliner. Dette vil frigjøre sykepleiekapasitet slik at det kan være mulig også for sykepleiere å overta noe av legenes nåværende arbeidsoppgaver; det gjelder særlig administrative faglige oppgaver som legene i dag er pålagt. Endelig vil disse medlemmer peke på at legene kan frigjøres fra en betydelig del av det rent kontormessige og administrative arbeid som i dag utføres av legene ved å tilsette administrativt personell. Disse medlemmer er videre kjent med at et betydelig antall spesialister i dag driver privat praksis fordi det ikke har vært stillingshjemler for disse spesialistene i de offentlige sykehus. Departementet bør også se på mulighetene for å trekke inn private spesialister i de offentlige sykehus, ved å etablere nye stillingshjemler, noe som selvfølgelig krever økte ressurser. Disse medlemmer vil videre peke på at det vil være positivt for rekrutteringen til de offentlige sykehus om det ble åpnet for privat formidling av helsepersonell, en formidling som i dag er forbehold Arbeidsdirektoratet.

       Disse medlemmer stiller seg undrende til at departementet på den ene siden oppgir at mangel på helsepersonell gjør at en ikke kan oppfylle Stortingets vedtak om en tre og seks måneders garanti, samtidig som departementet opprettholder refusjonsvedtaket av 10. oktober 1992 og ytterligere vil begrense refusjonen fra folketrygden til leger og spesialister som jobber privat på sin fritid. Etter disse medlemmers skjønn er det hevet over tvil at legedekningen etter at refusjonsvedtaket ble gjort i oktober 1992, ikke har bedret seg i kommunehelsetjenesten og heller ikke har utjevnet legedekningen fylkene imellom eller har fått en mer distriktsvennlig profil, slik vedtaket av 10. oktober 1992 forutsatte. Disse medlemmer viser til at en ytterligere begrensning i retten til trygderefusjon for leger med avtaleløs praksis som biverv vil medføre et tap av ca 160 spesialistårsverk med de alvorlige følger dette vil få for pasienttilgjengeligheten til spesialister.

       Disse medlemmer mener at i stedet for å redusere tjenestetilbudene til befolkningen burde man tilrettelegge for at flere leger økte sin innsats utover den arbeidstid legen har ved fast stilling. Disse medlemmer mener at innstramningene i refusjon til private spesialister i særlig grad vil gå ut over psykiatriske behandlingstilbud, idet private psykiatere har en betydelig andel av den psykiatriske behandlingen pr. i dag.

       Disse medlemmer vil endelig og sluttelig vise til SINTEF-rapporten som ikke har kunnet påvise noen sammenheng mellom mangel på ulike spesialiteter i våre offentlige sykehus og ventelisteproblematikken.

       SINTEF Produksjonsteknikk har i sin rapport antydet en kostnadskalkyle for å innfri de nye ventetidsgarantiene og angir et beløp i størrelsesorden 2 mrd. kroner i somatiske sykehus og ca 500 mill. kroner i tillegg til det psykiatriske helsevesenet. Det angitte beløp i størrelsesorden 2,5 mrd. kroner for å redusere ventetiden synes for disse medlemmer ikke å være overraskende høyt, og tilleggsbevilgning i den angitte størrelsesorden i årene fremover for å bedre situasjonen både i det somatiske og psykiatriske helsevesenet burde være mulig å bevilge hvis man mener noe med å fjerne helsekøene. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at Norge bruker mindre andel av BNP på helse enn de øvrige nordiske land.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har ved flere anledninger og konkrete saker tatt opp og foreslått tiltak for å bedre helsevesenets kapasitet og kvalitet.

       Effektivitetsdebatten har vært dominerende når det gjelder behandling, pleie og omsorg, og denne debatten har etter disse medlemmers mening i stor grad overskygget andre sentrale problemstillinger. Forutseenheten har vært for dårlig i forhold til kommende utfordringer som bl.a. en sterk økning i antall eldre og en rivende utvikling innen medisinsk fagkompetanse og teknologi.

       Disse medlemmer mener at et godt fungerende og fullverdig behandlingstilbud for alle betinger et offentlig helsevesen som blir tilført tilstrekkelig med ressurser både økonomisk og personellmessig. Den økonomiske situasjonen har staten et stort ansvar for gjennom sine prioriteringer, samtidig som de andre forvaltningsnivåene også må påse, bl.a. som sykehuseiere og ansvarlige for førstelinjetjenesten, at alle ledd i vår helse- og behandlingstjeneste har tilstrekkelig med ressurser og utviklingsmuligheter for å møte nye utfordringer.

       Disse medlemmer sier seg enig med komiteens flertall i at det ikke vil være praktisk mulig å fjerne ventelister helt. Men det må være et klart mål å korte ned på ventetiden for alle som kommer inn på ventelistesystemet, og målsettingen Stortinget vedtok i forbindelse med St.meld. nr. 50 (1993-1994), må stå ved lag.

       Disse medlemmer vil igjen påpeke at utdanningen av fagpersonell er en viktig forutsetning for å få til en bedre kapasitetsutvikling innen helsevesenet. Samtidig må det bli foretatt en grundig gjennomgang av praksis innen utnyttelse, organisering og administrering av fagpersonell slik at de primært brukes til de oppgaver de er utdannet for.

       Disse medlemmer mener også at det må legges til rette for en bedre og bredere offentlig organisering av helsefaglig personell. Spesialistkompetansen må utnyttes bedre innen offentlig helsevesen, og det må tilrettelegges for flere driftsavtaler og stillingshjemler knyttet til våre behandlingsinstitusjoner. Et slikt tiltak vil gi resultat om det følges opp med økonomiske ressurser og en klar fordelingsordning mellom fylker og institusjoner. Et slikt grep vil gi muligheter til flere spesialister innenfor offentlig helsevesen og en bedre kapasitetsspredning enn i dag. Videre er det viktig å finne fram til løsninger som knytter de spesialister som driver privatpraktisering uten driftstilskudd, nærmere til det offentlige helsevesenet. Dette vil være av stor betydning for en bedre og mer samlet oversikt over pasientgruppene, og av stor betydning for et mer likt behandlingstilbud for den enkelte pasient.

       Disse medlemmer viser til debatten omkring stykkprisfinansiering og behandlingen av dette spørsmålet i forbindelse med St.meld. nr. 50 (1993-1994). Regjeringen foreslår nå en slik finansiering gjennom sitt forslag om « innsatsstyrt finansiering. »

       Senterpartiet har sagt ja til en finansieringsordning som kunne øke pasientbehandlingen ved å stimulere til økt aktivitet og innsats, men har tatt klare forbehold om hva som måtte være praktiseringen av et slikt system; bl.a. at det kun må gjelde for spesielle grupper pasienter der ventetidstrykket er stort og der diagnose, behandlingstid og etterbehandling er forutsigbar.

       Regjeringens forslag er etter disse medlemmers mening for dårlig utredet og for lite presist. Forslaget om innsatsstyrt finansiering er bl.a. ikke utredet godt nok i forhold til samarbeid og organisering.

       Disse medlemmer mener det er stor fare for at et slikt finansieringssystem vil ha flere uheldige, og kanskje utilsiktede, virkninger. Det bør bl.a. utredes nærmere hvilke behandlings- og pasientkategorier som skal komme inn under en slik finansieringsordning. Det må utredes hvordan denne finansieringsordningen vil fungere i forhold til behandling på ulike nivå, f.eks. ved behov for behandling både på lokal-, sentral- og regionsykehusnivå (spesialsykehus). Det bør også utredes hvilke økonomiske og ressursmessige følger et slikt system kan få for små kontra store sykehus. Dette har stor betydning for vår samlede sykehusstruktur, noe disse medlemmer mener er av stor betydning for et trygt og likeverdig helsetilbud for alle. Det bør bl.a. vurderes om det skal være et tillegg på DRG-satsene til de sykehus som har liten kapasitet og da også ofte lav bemanning, med tilsvarende behov for økte lønnsressurser for overtid og ekstrabemanning. Denne typen sykehus utfører ofte først og fremst enklere behandling, noe som også betyr relativt lave DRG-satser.

       Disse medlemmer vil på bakgrunn av dette be Regjeringen fremme et mer konkret og konsekvensutredet forslag om innsatsstyrt finansiering. Dette forslaget bør framlegges i rimelig tid før behandlingen av revidert nasjonalbudsjett til våren. Etter disse medlemmers mening må et slikt forslag også inneholde en helhetlig vurdering av helsesektorens oppgaver i forbindelse med en bedret pasientbehandling, det gjelder bl.a. forholdet mellom de ulike linjenivåene og behovene før og etter sykehusbehandlingen, bl.a. i forhold til rehabilitering.

       Disse medlemmer mener dessuten at St.meld. nr. 44 (1995-1996) klart viser behovet for en mer helhetlig tenkning innenfor helsesektoren og vil be Regjeringen fremme en samlet plan for ressursbehov, personell og kapasitet innenfor norsk helsevesen.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram et mer konkretisert forslag om innføringen av innsatsstyrt finansiering. Forslaget må inneholde en konsekvensutredning av en slik finansieringsordning, der bl.a. forholdet til hvilke pasientgrupper dette skal gjelde for, virkningen ved behandling på ulike linjenivå og virkningen på sykehus/institusjonsstrukturen blir utredet nærmere. »

       « Stortinget ber Regjeringen fremme en samlet utredning og plan for kapasitets- og ressursbehovet i norsk helsevesen, herunder behovet for personell, utstyr og økonomiske ressurser. Planen bør ha både en kortsiktig og langsiktig strategi og løsningsmodell. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til Innst.S.nr.165 (1994-1995). Stortinget var i dette dokumentet opptatt av å fastslå mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste i framtida.

       Etter en omfattende behandling av bl.a. systemet med stykkprisfinansiering uttalte et flertall i innstillingen bestående av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti at:

       Dette medlem holder fast ved de vurderingene Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti gjorde vedrørende stykkprisfinansiering i mai 1995.

       Dette medlem kan ikke se at det nå har framkommet nye momenter som tilsier en ny vurdering eller nødvendiggjør å endre standpunkt fra den gang.

       Dette medlem er derfor overrasket over at Arbeiderpartiregjeringen nå relativt kort tid etter behandlingen av Helsemeldinga foreslår å innføre et slikt finansieringssystem. Selv om Regjeringen kaller systemet « en modell for innsatsstyrt finansiering », kan dette medlem bare si seg enig med Høyre som ved en rekke anledninger har uttalt at « det for Høyre er det samme hva de i Arbeiderpartiet kaller barnet ».

       Sosialistisk Venstreparti vil fastholde målet om et godt sykehustilbud til alle, uavhengig av bosted. Dette medlem frykter at en innføring av et begrenset opplegg med stykkprisfinansiering i Norge vil medføre en svekking av de mange lokalsykehus og ytterligere true deres framtidige eksistens. Små sykehus i fylker som f.eks. Nordland, Hedmark og Trøndelag vil kunne bli hardt rammet. Det er de største sykehusene som nå i første omgang vil konkurrere om pengene i det nye systemet. Dette medlem har i den forbindelse merket seg at det først og fremst er direktørene ved landets regionsykehus som nå er svært godt fornøyd med endringene i finansieringssystemet.

       På bakgrunn av de vurderinger Sosialistisk Venstreparti gjorde i 1995, og den grundige behandlingen dette spørsmålet hadde i Stortinget samme år, vil dette medlem avvise Regjeringens forslag om å innføre en modell for innsatsbasert finansiering.

       I meldingen er Regjeringen opptatt av personellsituasjonen i helsevesenet. Sosialistisk Venstreparti mener at dagens Helse-Norge preges av mangel på spesialister - alle typer spesialister. I tillegg kommer problemet med at mange spesialister ved offentlige sykehus bruker stadig mer tid på egen privat praksis. Over 1.500 legespesialister har bijobber - dette forsterker den geografiske ulikheten. Sosialistisk Venstreparti ønsker å snu denne utviklingen og har derfor i sitt alternative statsbudsjett for 1997 lagt fram følgende forslag for å snu utviklingen:

       I tillegg til vil dette medlem vise til at foruten en egen handlingsplan for å øke antall spesialistleger ved de offentlige sykehusene vil Sosialistisk Venstreparti i år fremme forslag om:

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets Dok.nr.8:44 (1990-1991) hvor det var fremmet forslag om en ventetidsgaranti på minimum tre måneder for alvorlig syke mennesker. Dette medlem vil på vegne av Fremskrittspartiet også vise til sine forslag i statsbudsjettet for 1997 hvor tilnærmelsesvis samme beløp vil bli foreslått på ulike budsjettkapittel som gjelder somatikk og psykiatri.

       Dette medlem fastholder kravet om en nedkorting av ventetiden, både for gruppe II og gruppe III-pasienter og at innkortingen av ventetiden skal gjøres gjeldende fra 1. juli 1997. Dette medlem forutsetter da at departementet har utarbeidet og fått gjennomført bedre utvelgelseskriterier for pasientgruppene både i gruppe II og gruppe III.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Det innføres ny ventetidsgaranti for somatiske og psykiatriske pasienter fra 1. juli 1997 med tre måneders garantitid for pasienter i gruppe II og seks måneders garantitid for utvalgte pasienter i gruppe III. Det pålegges departementet å utarbeide bedre og sikrere faglige utvelgelseskriterier for de ulike pasientgrupper i gruppe II og gruppe III, i god tid før 1. juli 1997. »

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen legge fram et mer konkretisert forslag om innføringen av innsatsstyrt finansiering. Forslaget må inneholde en konsekvensutredning av en slik finansieringsordning, der bl.a. forholdet til hvilke pasientgrupper dette skal gjelde for, virkningen ved behandling på ulike linjenivå og virkningen på sykehus/institusjonsstrukturen blir utredet nærmere.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen fremme en samlet utredning og plan for kapasitets- og ressursbehovet i norsk helsevesen, herunder behovet for personell, utstyr og økonomiske ressurser. Planen bør ha både en kortsiktig og langsiktig strategi og løsningsmodell.

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 3

       Det innføres ny ventetidsgaranti for somatiske og psykiatriske pasienter fra 1. juli 1997 med tre måneders garantitid for pasienter i gruppe II og seks måneders garantitid for utvalgte pasienter i gruppe III. Det pålegges departementet å utarbeide bedre og sikrere faglige utvelgelseskriterier for de ulike pasientgrupper i gruppe II og gruppe III, i god tid før 1. juli 1997.

4. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til meldingen og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Stortinget ber Regjeringen legge frem en fremdriftsplan for når og hvordan Stortingets vedtak om forbedret ventetidsgaranti kan iverksettes fullt ut med hensyn til økonomi og personell slik at de fleste pasienter i gruppe III får 6 måneders garanti.

       St.meld. nr. 44 (1995-1996) - Om ventetidsgarantien - kriterier og finansiering - vedlegges protokollen.