Brev fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet v/statsråden til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, datert 28. august 1996:

Dok.nr.8:89 (1995-1996) Forsikringsordning for elever

       Jeg viser til brev fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen av 23. mai i år der departementet anmodes om å uttale seg om forslag fra stortingsrepresentantene Jørgen Holte, Marit Tingelstad og Unn Aarrestad om å lovfeste lik forsikringsordning ved ulykker for alle elever i grunn- og videregående skole.

       Departementet har tidligere inntatt det standpunkt at det bør være opp til den enkelte skoleeier å vurdere om de ønsker å tegne forsikring ut over det folketrygden og generelle erstatningsrettslige regler dekker. Departementet tok i den forbindelse kontakt med Kommunenes Sentralforbund om saken første gang i 1991. Prinsipielt vil jeg ut fra gjeldende ansvarsdeling for drift av skoler fastholde at skoleeier bør ha ansvar for eventuell forsikring av elever utover trygd m.v. Mange kommuner har allerede tegnet en slik forsikring.

       I forslaget fra de tre representantene heter det:

« Stortinget ber Regjeringen lovfeste en lik forsikringsordning ved ulykker for elever i grunn- og videregående skole, utover reglene i lov om folketrygd. Forsikringsordningen må også gjelde ulykker og skade som skjer på skoleveien ».

       Departementet mener at før det kan tas standpunkt til spørsmål om lovfesting samt den nærmere utforming av lovregler på området, vil det være behov for en grundig utredning av saken. En slik utredning må bl.a. omfatte spørsmål:

       a) Avgrensning av forslagets begrep « på skoleveien ». Dette bør utforskes definert nærmere blant annet for å finne fram til avgrensninger mot virksomhet i fritiden som ikke er skolerelatert, og i forhold til det ansvar den enkelte/den enkeltes familie bør ha.

       b) Økonomiske konsekvenser. Departementet antar at det her kan bli tale om en relativt kostbar ordning. Ordningen kan komme til å omfatte mellom 750.000 og 800.000 elever. Avhengig av størrelsen på forsikringen og avgrensning i relasjon til skoletid/fritid vil dette kunne dreie seg om vesentlige årlige utgifter som pålegges kommuner/fylkeskommuner gjennom en eventuell lovfesting. En tilsvarende kompensasjon gjennom rammeoverføringen innebærer betydelige uttellinger over statsbudsjettet. De økonomiske konsekvenser av ulike alternativer bør derfor utredes nøye før det fattes endelig vedtak i saken.

       c) Berettigelsen av en egen lovbestemmelse i saken. Elevene i grunnskolen og den videregående skolen er i dag forsikret gjennom lov om folketrygd, kap. 11 om yrkesskadetrygd. Videre gjelder allmenne erstatningsrettslige regler, jf. skadeerstatningsloven av 13. juni 1969. Spørsmålet er om virksomheten i tilknytning til skolen kan sies å innebære en særlig risiko for stor skade som tilsier en særlovsbestemmelse om pålagt forsikring slik vi f.eks. har i lov om yrkesskadeforsikring av 16. juni 1969 eller forhold til bilansvar.

       Det vil også kunne være andre juridiske og økonomisk/administrative spørsmål som bør vurderes nærmere. Etter mitt syn bør derfor en slik samlet utredning foreligge før en tar endelig standpunkt til om lovfesting er et hensiktsmessig tiltak i denne sammenheng.