Grunnutdanningene i barnevernet

       Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det pr. 31. desember 1994 var ansatt sosionomer eller barnevernpedagoger i 77 % av de besatte stillingene i den kommune barneverntjenesten.

       Pr. 1. januar 1995 var ifølge Statistisk sentralbyrå 32 % av de ansatte i barneverninstitusjonene sosionomer eller barnevernpedagoger. I barneverninstitusjonene utgjorde « ufaglærte » 29 % av de ansatte. Utover dette besto personellet i barneverninstitusjonene av lærere/førskolelærere, « faglært personell », hjelpepleiere, personell med « annen høyere utdanning », vernepleiere, sykepleiere, psykologer o.a.

       Asplan Analyse laget i 1992 på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet en utredning om kompetanse- og utdanningsbehovene i barnevernet (Q-0805). Utredningen var basert på en modell hvor barnevernsaker deles inn i tre faser (registrering, undersøkelse, tiltak), barnevernproblemer deles inn i tre hovedkategorier (barns velferd, barns atferd, foreldres funksjonsnivå), og kompetansebehovene består av tre hovedelementer (faglig, personlig og organisatorisk). Asplan konkluderte med at verken de nåværende sosionom- eller barnevernpedagogutdanningene eller bl.a. psykologi, eller jusstudiet ga tilstrekkelig kompetanse til å arbeide med de mange arbeidsoppgavene og funksjonene som barneverntjenesten skal utføre. Utredningen stilte spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig å la de samme enhetene innen barneverntjenesten utføre både hjelpe- og kontrolloppgaver. Asplan anbefalte en sterkere arbeidsdeling og mer bruk av bl.a. psykologer og jurister i barneverntjenesten for å øke den atferdsfaglige og saksbehandlingsmessig kompetansen.

       Kritikere av Asplans modell har bl.a. hevdet at den er for skjematisk. Det ser imidlertid ut til å være generelt akseptert i barneverntilknyttede miljøer at de nåværende grunnutdanningene er mangelfulle. Dette understreker bl.a. behovet for utstrakt samarbeid i tjenestene for barn og unge på tvers av etater, forvaltningsnivåer og yrkesgrupper.

       Utdanningsdebatten synes å trekke i to hovedretninger: På den ene side er ønsket om en forenkling av utdanningssystemet med vekt på yrkesmessig mobilitet. På den annen side ønskes økt tverrfaglig samarbeid og økt spesialkompetanse på de enkelte områder.

       Hva som bør læres gjennom grunnutdanningene og hva som bør læres gjennom etter- og videreutdanning eller veiledning på arbeidsplassen er omdiskuterte spørsmål som må avklares nærmere. Dette gjelder f.eks. spørsmål om i hvilket omfang ansatte i barneverntjenesten bør tilegne seg kompetanse for å kunne arbeide bedre med barn og foreldre med samisk tilknytning og andre etniske minoriteter i henholdsvis grunnutdanningen eller gjennom etter-/videreutdanning.

       Et forslag fra RHHS (Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag) om sammenslåing av barnevernpedagog- og vernepleierutdanningen ble sendt ut på høring våren 1995. Høringsuttalelsene blir nå behandlet i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Videreutdanning

       Med videreutdanning menes utdanning utover grunnutdanningsnivå som gir formell kompetanse og eksamensvitnemål fra høyskole eller universitet.

       Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag arbeider med å standardisere videreutdanningene i bl.a. barnevern. Dette vil sannsynligvis medføre at utdanningene ved ulike høyskoler blir bygd opp etter en felles mal, med muligheter for enkelte valgfrie moduler innenfor 10- eller 20-veksttallskurs.

       Fordi grunnutdanningene ikke gir så høy kompetanse i barnevernarbeid som ønskelig, er det viktig at mange av de ansatte i barneverntjenesten tar videreutdanning av generell art eller spesialisert mot bestemte arbeidsoppgaver.

       Barne- og familiedepartementet inviterte i 1995 barnevernansatte til å søke økonomisk støtte via fylkesmennene til å ta videreutdanning i veiledning. Departementet viderefører tiltaket i 1996. Dette tiltaket er ikke rettet mot flertallet av landets fylker, men mot de fylkene/områdene der mangelen på godkjente veiledere er mest iøynefallende.

Etterutdanning

       Begrepet etterutdanning defineres enkelte steder som oppdatering av kunnskap. Etterutdanning kan også innebære opplæring i emner og temaer deltakerne på forhånd har lite kjennskap til.

       Barne- og familiedepartementet satser årlig vel 4 til 5 mill. kroner på etterutdanning. Dette er et supplement til kommunenes og fylkeskommunenes egen satsing på området for ansatte i barneverntjenesten. Midler fra departementet vil i 1996 som i 1995 bli fordelt etter planer utarbeidet av fylkesmennene og fylkeskommunene i dialog med departementet. Departementet har i rundskriv Q-4/96 til fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner spesielt bedt om at etterutdanningsbehovet blir vurdert i forhold til arbeid med barn fra etniske minoriteter, og arbeid i institusjoner med barn og unge som har store atferdsproblemer.

       På bakgrunn av innføringen av den nye barnevernloven og en sterk økning av antall ansatte i barneverntjenesten, har mange etterutdanningskurs fokusert på saksbehandling, rettssikkerhetsproblematikk og metodisk arbeid i barneverntjenesten. I en del tilfeller har det blitt arrangert felleskurs for ansatte i barneverntjenesten og deres samarbeidspartnere i ulike etater om tverretatlig og tverrfaglig samarbeid, bl.a. i saker der det foreligger mistanke om seksuelle overgrep.

       Målsettingen med virksomheten har vært å styrke barneverntjenesten på de områdene hvor manglene og svakhetene har vært betydelige. Selv om det er vanskelig å vurdere effektene av etterutdanningstiltakene isolert sett, regner departementet med at de mange positive utviklingstrekkene i barnevernet delvis kan knyttes til slike kompetansestyrkingstiltak.

       For å sikre en kontinuerlig oppdatering og videreutvikling av kompetansenivået i barneverntjenesten, er det av stor betydning at etterutdanningsvirksomheten videreføres og videreutvikles. Departementet vil i samarbeid med fylkesmennene, fylkeskommunene og utdanningsinstitusjonene bidra til dette også i kommende år.

       Selv om kommuner og fylkeskommuner etter loven ikke er pålagt å legge forholdene til rette for at ansatte i barneverntjenesten kan ta videreutdanning i barnevern, f.eks. gjennom å gi lønn i permisjonsperioden(e), er det en viktig forutsetning for å heve kompetansen i barnevernet. Dette gjøres også i betydelig grad.

       Rapporteringsskjemaene fra fylkesmenn og fylkeskommuner gir hvert halvår informasjon om antall ansatte i barneverntjenestene som har fullført etterutdanning, videreutdanning og lederopplæring. F.eks. viste tall for 1995 at til sammen ca 3.000 (enkelte personer kan ha tatt flere kurs) hadde gjennomført etterutdanning det året. Tilsvarende tall for henholdsvis videreutdanning og lederopplæring var 352 og 213.

Veilednings- og konsultasjonstilbud

       Veiledning kan beskrives som en tidsbegrenset, støttende og kontrollerende faglig virksomhet der en mer erfaren kollega hjelper en mindre erfaren kollega med å integrere faglige kunnskaper og holdninger. Konsultasjon er mer rettet mot å løse avgrensede problemer og oppgaver. Veiledning er rettet mot at yrkesutøveren skal lære å beherske faglig barnevern.

       Kartlegging av veiledningstilbudene for ansatte i den kommunale barneverntjenesten som departementet foretok i 1994 og 1995, tyder på at forskjellene mht. tilbudenes kvalitet og systematikk varierer betydelig mellom fylkene. På denne bakgrunn er det etter initiativ fra departementet blitt satt i verk forsøksprosjekter for perioden 1995-96 i fylkene Nordland, Møre og Romsdal, Telemark og Hordaland (Bergen). Målsettingen er å bedre systematikken og kvaliteten i veilednings- og konsultasjonstilbudene til ansatte i barneverntjenesten. Erfaringene fra disse prosjektene vil bli spredd til de andre fylkene. Det er også satt i verk tiltak for å styrke systematikken i veiledningstilbudene i flere andre fylker.

       Kommunal- og arbeidsdepartementet, Utlendingsdirektoratet og Barne- og familiedepartementet arbeider for å styrke og bedre tilbudene for mindreårige flyktninger og asylsøkere. Det er satt av 4 mill. kroner på statsbudsjettet for 1996 til særskilte virkemidler for forskning og utviklingstiltak innenfor dette området.

Forsknings- og utredningsarbeid

       Kontinuerlig forsknings- og utredningsarbeid er et viktig virkemiddel for vedlikehold og videreutvikling av kompetansen på barnevernfeltet.

       Norges Forskningsråd har fått midler til et eget delprogram « Forskning om barnevern » (1992-96), som i 1994 ble lagt inn under forskningsprogrammet « Barn, ungdom og familie » (1994-98).

       Forskningstemaene i delprogrammet knytter særlig an til studier av klientene i barnevernet og til barnevernets tiltakssystem og forvaltningsordninger. Ett av prosjektene gjelder bruk av midlertidige vedtak i barnevernet. Delprogrammet avsluttet i løpet av 1996. Før programperiodens utløp vil departementet i samarbeid med Norges Forskningsråd vurdere hvordan den videre oppfølging best kan ivaretas.

       Forskningsprogrammet « Barn, ungdom og familie » inneholder også delprogrammet « Program om seksualisert vold » (1992-96). Delprogrammet skal utvikle kunnskap og kompetanse om seksualisert vold som et samfunnsproblem, fremme grunnleggende teoriutvikling og relevant kunnskap for handling på området.

       Evalueringen av den nye barnevernloven utgjør sammen med evalueringen av den nye sosialtjenesteloven et treårig delprogram under forskningsprogrammet « Velferd og samfunn ». Delprogrammet startet høsten 1995, og involverer forskere fra kompetansesentrene i barnevernet, og juridiske og samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer i Oslo og Bergen. Forskningsresultatene vil i hovedsak foreligge i 1997 og 1998.

Kompetansesentrene i barnevernet

       De regionale kompetansesentrene i Bergen, Trondheim og Tromsø skal primært styrke kompetansen i kommuner og fylkeskommuner gjennom å drive utviklingsarbeid, gi råd og veiledning i prosjektarbeid, informere og drive formidling i forhold til aktuelle brukergrupper innenfor barnevernets sentrale områder.

       Senteret i Oslo, Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), har en koordinerende rolle i forholdet mellom sentrene. De ulike kompetansesentrene vil kunne utvikle noe forskjellig spisskompetanse på ulike felt i barnevernet, selv om hovedvirksomheten vil være rettet inn mot regionale problemområder og tilpasset lokale forhold. Som eksempler på temaer som de regionale kompetansesentrene kommer til å arbeide med kan nevnes tiltak for å styrke foreldrekompetansen, tverretatlig samarbeid, fosterhjemsarbeid, evaluering av fylkeskommunale barneverntiltak, barnevern i flerkulturelle samfunn, barnevern og veiledning i små kommuner m.m. Sentrene er med unntak av senteret i Oslo opprettet som 4-årige forsøksprosjekter, og er organisert som selvstendige enheter med egne styrer og vedtekter. Driften av sentrene er hovedsakelig basert på samfinansiering mellom Barne- og familiedepartementet og Stiftelsen Wøyen.

       Samarbeid og arbeidsdeling vil bli utviklet mellom kompetansesentrene i barnevernet og tilsvarende sentre på rusmiddelfeltet, regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatrien, de statlige spesialpedagogiske sentrene og Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn o.a.

Statistikk og informasjonsmateriell

       Departementet vil fortsette samarbeidet med Statistisk sentralbyrå for å forbedre den statistiske dokumentasjonen i barneverntjenesten. Målsettingen er å få til en bedre koordinering av kvartalsrapportene fra kommuner/fylkesmenn og fylkeskommuner, klientstatistikken fra SSB og annen barnevernstatistikk.

       Departementet har ansvaret for å « sørge for at det blir utarbeidet informasjonsmateriell som barneverntjenesten kan bruke ». Kompetansesentrene og andre fagmiljøer har etter initiativ fra departementet utarbeidet mange temahefter o.l. om aktuelle spørsmål i barnevernet som det mangler lett tilgjengelig litteratur om. Denne praksisen vil bli videreført. I 1996 vil det bli utarbeidet temahefter om hjelpetiltak i barnevernet og om veiledningssystemer i barnevernet, og materiell i forbindelse med foreldreveiledningsprosjektet.

       Antallet norske fagbøker om barnevernet har steget kraftig de siste årene. Kontakten mellom internasjonale og norske barnevernsmiljøer er god og variert.

Kvalitetssikring i barnevernet

       NOU 1995:23 Barnevernfaglige sakkyndighetsoppgaver - rolleutforming og kvalitetssikring omhandler bruk av sakkyndige i barnevernsaker, barnefordelingssaker og straffesaker. Utredningen ble laget etter initiativ fra Barne- og familiedepartementet, som nå følger opp høringsuttalelsene til den. En viktig målsetting i dette arbeidet er å øke rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernsaker.

       Sosial- og helsedepartementets og Statens Helsetilsyns tilsynsordninger i forhold til helseinstitusjoner er i langt større grad basert på internkontroll. Internkontroll innebærer at lokale myndigheter får et ansvar for å kunne dokumentere hvordan dette tilbudet er, både generelt og for den enkelte bruker.

Komiteens merknader

       Komiteen legger vekt på at barnevernspørsmål er krevende både intellektuelt og emosjonelt, og at avgjørelser som fattes kan få svært viktige følger for de barn og de familiene det gjelder. Det er derfor nødvendig at det er et høyt kompetansenivå i barnevernet.

Grunnutdanning i barnevernet

       Kompetansen i barnevernet kan deles i tre adskilte deler: Teoretisk og metodisk kunnskap, praktiske ferdigheter og yrkesutøverens etiske innstilling til yrket. Det vil alltid være en diskusjon om hvilken hovedvekting de enkelte sidene av utdanningen skal ha. Komiteen har merket seg at den gjennomsnittlige arbeidserfaring til personellet innenfor barnevernet er på 5,4 år og at en av fem medarbeidere har under ett års erfaring. Siden barnevernsarbeid også krever praktiske ferdigheter, er det vesentlig at nyutdannede får tilstrekkelig grad av praksis under veiledning, før de blir satt på tunge barnevernsaker. Komiteen er opptatt av at grunnutdanning, etter- og videreutdanning, samt mulighet for at nyutdannede får praksis under veiledning, drøftes nærmere.

       Komiteen mener det er viktig å sikre en kontinuerlig oppdatering og videreutvikling av kompetansenivået i barneverntjenesten. Det er viktig at fylkesmenn, fylkeskommuner og utdanningsinstitusjoner bidrar til dette. Komiteen er av den oppfatning at forsøksprosjektene i Finnmark, Hordaland, Møre og Romsdal, Nordland og Telemark, hvor man prøver å bedre systematikken i veilednings- og konsultasjonstilbudene til ansatte i barneverntjenesten, er meget viktig. Det forutsettes at erfaringene fra disse prosjektene videreføres.

       Et annet viktig satsningsområde er etter komiteens mening departementenes arbeid for å styrke og bedre tilbudene for mindreårige flyktninger og asylsøkere.

Forsknings- og utredningsarbeid

       Komiteen vil i likhet med departementet legge stor vekt på forsknings- og utredningsarbeid innenfor barnevernssektoren. Spesielt evalueringen av den nye barnevernloven er viktig med spørsmålsstillingene: Fungerer de nye bestemmelsene, paragrafene med loven og lovens forarbeider? I hvilken grad har lovendringene ført med seg uttilsiktede negative eller positive konsekvenser? Komiteen innser at eventuelle forandringer i barnevernloven vil komme på bakgrunn av evalueringen som disse forskningsprogrammene gir. Komiteen vil peke på at evaluering av fylkesnemndene, barneverntjenestens beslutning i meldinger og undersøkelsessaker, rettigheter og rettslige forpliktelser i barneverntjenesten og hvordan disse oppleves av brukerne, og organisering av barneverntjenesten i kommunene, er viktige områder som bør evalueres grundig. Komiteen viser ellers til problematikken knyttet til de faglige, etiske og juridiske dilemmaene knyttet til bruk av tvang i behandling og opplæring.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad har merket seg at den gjennomsnittlige arbeidserfaringen til personellet innenfor barnevernet er 5,4 år og at 1 av 5 medarbeidere har under 1 års arbeidserfaring. Dette gir grunn til å dele den bekymring for situasjonen som bl.a. ansattes organisasjoner har gitt uttrykk for. Konkrete tiltak for å styrke kompetansen og for å hindre for stor gjennomtrekk må settes i verk. Disse medlemmer tror imidlertid ikke at det er tilstrekkelig å konsentrere kompetanseoppbyggingen om etter- og videreutdanningstiltak. Det er også nødvendig å foreta en kritisk gjennomgang av det tradisjonelle grunnutdanningstilbudet som gis til medarbeidere i barnevernet. 8 av 10 ansatte i den kommunale barneverntjenesten er sosionomer og barnevernspedagoger slik at det først og fremst må være denne utdanningen man må gripe tak i. Asplan Analyse laget i 1992 en utredning hvor de konkluderte med at utdanningen ikke ga tilstrekkelig kompetanse til å arbeide med de mange arbeidsoppgavene og funksjonene som barneverntjenesten skal utføre. Det bør oppnevnes en arbeidsgruppe med solid og bred faglig sammensetning til å vurdere endringer i utdanningstilbudene.

       Disse medlemmer viser videre til anbefalingen fra Asplan Analyse om en sterkere arbeidsdeling og mer bruk av bl.a. psykologer og jurister i barneverntjenesten for å øke den atferdsfaglige og saksbehandlingsmessige kompetansen. Det må også vurderes om andre faggrupper bør rekrutteres til barnevernet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen nedsette et utvalg for å foreta en fullstendig gjennomgang av grunnutdanningstilbudene for sosionomer og barnevernspedagoger. »

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere rekruttering av nye faggrupper til barnevernet. »